Alexis Tsipras og Hellas...

Helgetanker....

Det er lørdag ettermiddag, og klokka er snart seks. 

Jeg har skapt meg et hjem hvor jeg kjenner meg velkommen hver gang jeg åpner døra hit. 

Rommene er gode, det er stille her, en stillhet som passer meg. 

Akkurat nå hører jeg gresk musikk og tenker på valget mitt "andre hjemland" står overfor i morgen. Alt en leser har en sånn pest- eller kolerastemning i seg. 

Uansett hva utfallet blir håper jeg det blir et godt for de fleste, ikke bare millionærene og milliardærene. Hjertet mitt er alltid der de svakeste er. Kan ikke greie se dette kynisk økonomisk. 

Bak hvert et tall er det vanlige mennesker i nød. For meg er og blir det ufattelig at verden går med på de mekanismene i kapitalismens navn. Nei, jeg har ikke økonomiske modeller fiks ferdig på et fat i stedet. Jeg er ikke politiker eller økonom. Kun et vanlig menneske som ser at det som foregår er galt. Steingalt! De som mister hus og heim og sykestell og velferd og allerede elendige pensjoner eller sådan betalte jobber og i  det hele tatt det aller meste har ikke fortjent det. 

Det oser korrupsjon av hele greia, og en må ikke være professor for å begripe at noen stikker av med store gevinster, mens de ofrer medmenneskene. Ikke fortell meg at den lille kvinne og mann har ønsket dette med stemmesedlene sine. Pengene som blir tilført landet via lån gis ikke til menneskene, men for å redde banker. Tyske og franske i hovedsak om jeg forstår det rett... 

Sukk og atter sukk...

FROM THE GUARDIAN...

INDIPENDENT

 Her sitter jeg med stearinlysene tent, sammen med kaffe og en vase ville blomster på bordet. Stuedøren står åpen, og selv om solen er borte bak havtåka er det varmt. Jeg har trukket i de vide gode plaggene, lagt fram Dagbladet og skal bare kose meg hele resten av ettermiddagen og kvelden. Sette ned farten enda mer enn jeg allerede har gjort, og kjenne på det dyrebare øyeblikket. Fred. Sinnsro. Trygghet. Tilfredshet med livet akkurat som det er, og telle alle mine velsignelser som ikke kan kjøpes for penger.

 Hvor mange mennesker i verden ønsker seg ikke denne freden, men får det aldri fordi de kom til verden på feil sted og til gal tid?

Fortsatt god helg!

Synnøve Sætrum

SAMMEN MED ANDRE ER EN ALDRI ALENE...

EUROPAS SYKE ØKONOMI

Jeg vet ikke om koblingen til dokumentaren "Europas syke økonomi" virker. Har fått noen beskjeder om at "noe gikk galt" fra NRK, enten jeg forsøker få den inn her eller på fjesboka...
Så da går vel noe galt. Det gjør det også i økonomien. Jeg anbefaler se denne dokumentaren på NRK nett. Den er rystende, forteller hvorfor grekere og portugisere betaler for at de rike skal fortsette å være rikere. Hva "troikaen" ukritisk har kunnet stelle i stand og hvorfor. Det er rystende kunnskap, men nødvendig å få med seg for å forstå hvor rå denne kapitalismen er. Hvor kynisk den er, hvordan den overser alle menneskelige hensyn. For meg er det ufattelig at gjelden ikke er slettet for lenge siden. Men, jeg er jo bare et menneske som tenker på medmennesker, ikke pengebingene til noen ytterst få.

Så mye som jeg har reist i Hellas er det umulig å ikke sympatisere med den vanlige greker som nå er kastet ut i stor usikkerhet, mulig fattigdom og nød, og i det hele tatt vanskelige tider. 

Alltid er det slik at de vanlige menneskene må betale for det politikere og andre myndighets-personer steller i stand av djevelskap. Politikerne har ikke sittet alene med hendene i pengekassa. 

Noen har gitt lån, og noen har tatt opp lån på gale premisser. 

Långivere ønsker kun å tjene penger.  

Likevel skurrer det for meg at det er den vanlige mann og kvinne som skal betale regningen for det noen som satt med mulighetene til vanstyre gjorde."De har selv valgt dem, så la dem betale", har jeg hørt sagt mange ganger så lenge denne krisen har pågått. 

Hallo: Jeg tviler meget sterkt på at det gjengse mennesket frivillig har valgt dette som nå skjer.

 Her er det mange som er blitt lurt trill rundt.

 I mitt hode rimer det ikke. Jeg kan aldri bli så kynisk at jeg ser bort fra den enkeltes liv i det store spillet. Alle statistiske tall handler om menneskeskjebner. Jeg vet det ikke sikkert, men for meg er det nært å tenkte at noen har tjent enorme summer penger på dette. Hvem er de? Hvor er pengene blitt av, og hvorfor forfølger man ikke disse og stiller dem til ansvar? Hvorfor er det alltid de små som skal bære de store. Hvorfor går de fri? 

Hvorfor er det slik at vi vanlige, som ser det som foregår alltid får beskjed om at det ikke er så enkelt? At "de må betale regningen for hvis de ikke gjør det vil ingen andre betale regningen heller"...

Kanskje det er på tide å ettergi noe gjeld likevel. Sånn sett i et menneskelig perspektiv.

Det finnes ikke vann i gråstein, ikke sant?

Uansett hvordan det går, eller ikke går så er det tydelig for meg at noe er fundamentalt galt med tanken om dette Euro-samarbeidet. Noen som har sittet med makten der må da ha vært rett ut inkompetente? Også på utlånssiden !

Et lite apropos til dette: Jeg sukker når jeg ser mennesker bekymre seg for at de må ta med penger på forhånd til Hellas-reisen. Det er da et luksusproblem av dimensjoner. 

Hallo: Det er da ikke mange år siden vi hadde med oss kontanter eller reisesjekker uansett reisemål. Er det et problem? Jeg ser også at enkelte økonomer fraråder folk fra å dra til Hellas nå. Hvorfor det? Er det ikke akkurat nå den som har råd til det bør dra, og på den måten støtte medmenneskene i dette vakre landet? 

Vise solidaritet med grekerne. Sammen med andre er en aldri helt alene, ikke sant?

Ærlig talt: Er det et problem å måtte ta ut euro på forhånd? For noe sludder!

 Hellas har og har hatt alt, også udugelige myndigheter av ulikt slag. 

Dessverre for de kvinnen og mannen på gulvet og i gata. 

Grrrrrrrrrr!

Synnøve Sætrum

Slik lurer de store seg unna skatt

TIL ETTERTANKE....

"Ontologi er filosofiens betegnelse for vår mest fundamentale værensforståelse. Ethvert bevisst vesen har en ontologi, dvs. en gitt måte å erfare virkeligheten på. Som regel opptrer den på et rent fornemmelsesplan, og kun få går den kritisk etter i sømmene. Historisk har dette imidlertid vært en av filosofiens mest sentrale oppgaver.
Blant alle mulige ontologier, går et vesentlig skille mellom monisme og dualisme. For monisten er all virkelighet en enhet. Virkeligheten opptrer dels som intern, som bevissthet eller erfaring, og dels som ekstern, som materie. For monisten er dette ikke to adskilte verdener, men ulike tilsynekomster av – eller innenfor – én kontinuerlig virkelighet. For dualisten er den interne og den eksterne realitet så ulike, at de ikke danner noen enhet. Forbindelsen mellom dem (som neppe kan benektes) blir da spesielt vanskelig å forklare"

(Sakset fra magasinet Kulturverk. Artikkelen:" Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte"...)

STING

GLEDER MEG TIL KONSERT PÅ ODDERØYA I DAG !

Tja...

Å leve betyr død.

Andres og ens egen.

Medmenneskene som betydde mye, bragte lykke og lys.

I stillheten som følger når et medmenneske går ut av lyset og inn i evigheten finnes kun minner.

Over natta.

Ventet eller uventet, men ugjenkallelig borte.

En kan trøste seg med troen på gjensyn i det hinsidige, eller takke for det som var.

Bære mennesket med seg til egen sorti rammer.

Lykken.

Stor tilstand.

Utømmelig tema.

Grunnleggende motivasjon alle dager.

Alltid søken etter den.

Selv i det svarteste søker man utgangen, muligheten til å få det bedre. 

Sorg gir gleden sterkere farge.

Noen ganger kan det være en lykke å registrere at en føler sorg, er trist. 

Det er menneskelige følelser og ergo er en akkurat det.

Et menneske i tida på jorda.

Med alt det ufattelig store utenfor seg. 

Står stirrende mot himmelen og tar inn en liten flik av soler og planeter i det uendelige verdensrom.

Hva er den ufattelige uendelighet for den som lever i tid og rom?

Synnøve Sætrum

Lykken ....

...Noen fanget meg i et fint øyeblikk... 

Øyeblikk er øyeblikk. De varer ikke evig, men blir med videre på reisen...

En skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i et annet menneskes lomme heter det.

 Det grunner jeg over hver eneste dag. Min lykke er for det aller meste mitt eget ansvar. Det er en gave å ha de fysiske primærbehovene dekket og kunne konsentrere seg om sin mentale og psykiske tilstand.Lykke er ei holdning, ikke eufori. Medmennesker gjør meg lykkelig. Familien min og ekte gode venner i særdeleshet. At jeg har mennesker jeg bryr meg om bringer lykkefølelser. Å være menneske betyr også å trå feil. Jeg gjør det, og andre gjør det. Det er faktisk ei håndfull glede i å kunne innse det også. Holdninger kan være stas å oppdage.

 Noen ganger oppdager jeg ikke det øyeblikket rommer og  tråkker på andre menneskers følelser og tanker. Forhåpentlig får jeg ei tilbakemelding, eller i det minste oppdager det selv etterpå. Så kan jeg forsøke å ikke gjenta større og mindre fadeser. Like enkelt er det ikke, men det er... Noen ganger tråkker andre på mine følelser og tanker også. Det kan gjøre veldig vondt, kjennes krenkende og urettferdig og så må jeg ta det på alvor. Mine følelser er mine og legitime for meg.  Når slikt hender handler det om å ikke grave seg ned i andre menneskers ord og gjerninger som såret eller opprørte meg. Mine medmennesker er heller ikke helgener, og det må jeg godta. Noen ganger med tårer som minner meg om at jeg er i kontakt med mine innerste følelser, det samme er jeg også når jeg ler godt.

Den reisen som heter livet er ei lykke og en sorg, godt og vondt. 

Takknemligheten for at jeg fortsatt er med på reisen er dyp og ekte følt. 

Siste dager har jeg sett andre horisonter og kyster. Både i bokstavelig og overført betydning.

Det kjenner jeg på takknemlighet for.

Livet er ei reise i seg selv og geografisk. 

Nøkkelen til lykken ligger ofte gjemt i tingene som jeg opplever dem akkurat her og nå.

På fotoet overfor står jeg i ei jettegryte et sted på jorda. Enorme naturkrefter laget den, og oppi kunne mennesket Synnøve faktisk være. Fantastisk hva?

 Det lille mot det store. Mitt øyeblikk mot evigheten(og fotografen).

 Jeg har fått anledning til å ta vare på helsa i østen, og andre steder på kloden. 

Siden jeg ble uføretrygdet har mye naturlig nok handlet om hvordan på best mulig måte håndterer utfordringene. De aller fleste dager har jeg det greit med det. Jeg er glad for at jeg har betalt skatt(jeg betaler fortsatt skatt, mye skatt...) og arbeidet i stillinger som ga meg grunnlaget for ei trygd det går an å leve noenlunde anstendig og verdig av. Når det ble som det ble har min mangeårige høyere utdanning gitt bedre uttelling enn et liv som for eksempel hjemmeværende husmor ville gitt. Bare så det er sagt, så satt jeg på skolebenken i årevis fordi jeg ønsket meg et langt yrkesaktivt liv. Til og med drømte jeg om spennende og utfordrende  arbeidsdager. Noe jeg også fikk, det var bare det at det ikke varte så lenge. 

Akkurat i skrivende øyeblikk er det sommer, og jeg sitter på ei lita øy sør i landet. 

Her og nå vil jeg ingen andre steder.

Men, når vintermørket nærmer seg uti slutten av november vender jeg trolig nesa mot Thailand igjen. Etter alle solemerker kommer jeg nok en gang på tur til mitt elskede Hellas i september. Jeg kommer til å være sammen med gode venninner, nyte solen og Egeerhavet, spise meze, mosjonere og le mye.

Nå er jeg her igjen, i hulen min, som er bare min og kjenner jeg er glad for det. 

Jeg er takknemlig for å få være såpass lykkelig det meste av tiden. Selv uten menneskelige speil i hverdagen. Alene fødes vi og alene dør vi, tenker jeg. Det er ingen ny tanke, men grunnbetingelsene. Mange får seg følge på vegen, noen lever livet enkeltvis. Som meg. Det er grunner til det. Noen gode og noen jeg for tiden oppfatter som dårlige. Disse har jeg tenkt å skrive om i en annen tekst, en annen gang. Ei tid for alt under solen. Jeg har akkurat vært utenfor og kjent den varme meg på ansiktet mens jeg hang opp klesplagg på tørkestativet. Reiseklesplagg som er rengjort igjen etter bruken. 

Jeg har vaskemaskin og jeg har penger til å betale strømmen den bruker. 

På jorda er heller ikke det en selvfølge. Lykkelige meg !

I Norge lever en av fem i enkelthusholdning.Slik det nå ser ut kommer jeg til å forbli den delen av statistikken. Når alt kommer til alt er det viktigste at jeg lever.

Når jeg står opp til mitt eget liv, setter på kaffen, hører på radioen, leser litt og planlegger dagen min er jeg tilfreds. Tilfreds med reisen i mitt eget selskap. Det ville kjennes noget søkt å innrette livet etter ei luftspeiling av annen sivil status. Var jeg slik ville jeg kjøre rundkjøring rundt mangeltilstandene. Begrenset med hverdags-lykke i de svingene.

For et godt stykke tid tilbake satt jeg kraftig fast i den rundkjøringen. Såpass at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte både be om hjelp, og bestemme meg for å ta i mot det jeg fikk. Ja, jeg har snakket med mer enn en terapeut, psykolog og psykiater. Dessuten, og det er viktigst har jeg hatt familie og gode venner å lufte alle slags tanker med de fleste av livets dager. 

Oppsøke profesjonell hjelp i tillegg er et gode. Depresjoner og utbrenthet er noe en ikke kimser av. Men nei: Det er ingen skam å oppleve.Jeg velger se det slik, så får andre ha sitt syn.  Lenge lurte jeg på om det var noe som kunne sies åpent. Det skal jo så lite til for å bli stigmatisert og redusert til et "case" i et ekstremt materielt orientert samfunn. I dag er jeg femti tre og vet:  Vi er mange som må en tur eller to innom terapi i løpet av et liv. Noe går såpass i vranglås at det er fint med assistanse for å løse opp knutene.  Jeg har vært der at jeg har tenkt jeg ikke vil belaste familie eller venner med det jeg har grunnet på. Komme dit igjen kan jeg også, om jeg ikke tar meg selv og mine følelser på alvor. Nei, jeg klandrer ikke noen andre for at de ikke har tid. Jeg kan føle meg ensom i utfordrende stunder, men det er noe annet.Folk har det stort sett så travelt i livet.

Det er en luksus å ha nok tid. Noen jeg har fått etter at jeg ble uførepensjonist. 

Etter hvert har jeg fått mye sinnsro og fred i forhold til de små tingene min tilværelse stort sett rommer. Fint for meg, for er det noe jeg takler særdeles dårlig så er det stress.

 Livserfaringene mine har gitt meg innsikt i å falle og reise seg. 

Hva som skal til, hva som er mulig og umulig for meg. 

Et menneskeliv kan aldri kun handle om nytteverdi og prestasjoner som telles i kroner og øre. Ser jeg på meg selv slik vil jeg faller jeg gjennom. Betrakter jeg meg i stedet som et voksent menneske med erfaringer på godt og vondt blir jeg bra for meg selv. Jo da, man blir kanskje litt vel kretsende rundt seg selv når en lever uten kjæreste eller samboer, men så hva? Så vidt jeg vet pr. nå er jeg fortsatt snill, fortsatt til å være i hus med og jeg gjør ingen vondt.  Jeg anerkjenner det jeg lever selv om jeg funderer og tviler på et og annet. Tror det må være sånn om jeg ikke skal bli avstumpet eller stagnert. Dessuten er det dette med kontroll eller ønsket om det. Hva kan man ha full kontroll over når det kommer til mennesker? Nevn ti ting tenker jeg, og innser det ikke nytter. Derimot nytter det å tro på det gode i menneskene, på kjærligheten og alt det som ikke kan kjøpes for penger(lykken for eksempel)...

Så lenge jeg lever er ikke noe ferdig. Det kan alltid kastes nytt lys over gamle ord og hendelser. Jo da, en kan løse opp en konflikt, gå videre, ikke kontrolleres av den. Ta den med i sekken som erfaring til bruk ved seinere korsveger.Sånn vil det være. Det jeg lever i dag påvirker livet mitt i morgen. Erfaringene jeg gjorde i går farger dagen i dag. Sånn er det og det går an å leve trygt i all den usikkerheten. Er du med?

Jeg er intenst lei av at det å være et nyttig menneske kun oversettes med produktiv i betydningen penger. En skal være effektiv og ha penger for å fortjene anseelse og status sier noen. Min helse- og livssituasjon kan ikke oppfylle denslags nyttekrav, men er jeg og andre i tilsvarende stilling noe dårligere mennesker av den grunn? Er ikke det å gå på trynet opp til flere ganger en uunngåelig del av livet. Det er til og med uunngåelig at ikke alt ordner seg igjen i mange henseende. En kjøper seg ikke sykdom. Faktisk er det helt gratis, selv om de koster fellesskapet store summer. 

Men, akkurat i dette rikeste landet i verden har vi vel råd til å ha det humant? 

Betale for et humant samfunn hvor det alle mennesker må ha muligheten til et verdig liv.

Hallo: Norge besitter et oljefond på over 7000 milliarder kroner!

Vi har som nasjon råd til å fortsette være et sosialdemokrati. Fortsette å dele midlene.

 Jeg tenker mange ganger at jeg kan skrive og snakke om det såkalt vellykkede ved mitt liv side opp og ned. Jo da, det er interessant å lykkes. Flott å oppleve det oppreiste og spennende liv. Jeg nyter den biten i fulle drag, men spør meg selv om det skaper nærhet til mine medmennesker? Hvis jeg ønsker skape nærhet må jeg vel vise hele mitt vesen, fortelle om det som er vanskelig og komplisert eller kjennes som nederlag. Kort og godt være mer sann. Selvsagt har jeg erfaringer, dyrekjøpte også, som jeg skulle ønsket meg foruten. Siden min virkelighet ikke er skrudd sammen slik velger jeg å tenke at deling av vanskelige erfaringer kan brukes som ressurser. Koker jeg det enda mer ned handler det om at jeg har lyst til å være meg selv på alle vis i mitt tilmålte øyeblikk mot evigheten.

Jeg trives best i det direkte landskap, og holder døren åpen for dem som ønsker dele noe av livet med meg. Kort sagt, akkurat her jeg sitter ser jeg mange nøkler til min lykke. Kanskje en og annen drar kjensel på det jeg forsøker formidle, eller kanskje ikke. Det blir jeg glad av å tenke litt på.

Nei, en skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i andre menneskers hånd. 

Derimot handler det om å oppdage når andre mennesker er med på å gi livet de aller lykkeligste øyeblikk. 

Jeg har kjent på den største lykkefølelse den siste tiden.

Jeg er blitt mormor. 

Ei ny tidsregning er i gang.

Det er fantastisk sterkt og stort. 

Jeg har erfart at ingenting noen sinne kunne bli det samme etter at jeg selv fikk barn. 

Styrken i den opplevelsen er nesten ikke til å finne sterke nok ord for. 

At et yndig lite vesen er blitt mitt barnebarn rommer en glede jeg ikke visste fantes. 

For et mirakel !

For en ufattelig lykke på reisen!

Synnøve Sætrum

DET STØRSTE MYSTERIUM

Det største mysterium er ikke mer enn det: at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himlen går opp.Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill, når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.                                        André Bjerke

KAMELSVELGERNE....

 Før FRP kom i regjering hørte jeg ofte argumentet om at de måtte få prøve seg slik at vi fikk se. Jammen har vi fått se. Populister i blå-brun regjering.

 En ledelse som fører det ene ubegripelige forslaget etter det andre til torgs. 

Når de ikke lykkes med å få gjennomført de mest usosiale av dem skylder de på de andre. 

Gjør seg til "offer" for blant annet AP. Er det noen som tvinger FRP til å sitte i mindretallsregjering? Siv Jensen og resten av FRP er etter min personlige oppfatning de største kamlesvelgerne sett på lang lang tid innenfor norsk politikk.  Flyktningediskusjonen med påfølgende vedtak skulle vært nok til at de gikk ut av regjeringen. Vel, populister gjør ikke så. De svinger kappa etter vinden for å få makt, og når de har fått den tviholder de på den.  Makt for enhver pris! En må ikke være professor for å oppfatte det.

Det fine med at dette partiet er kommet til makten under mottoet "for folk flest" er at de så til grader beviser at de ikke er det. FRP's "folk flest" er kun et politisk triks for å sanke stemmer.

Politikken de fører gagner bare noen få.

Punktum!

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FATTIGE...

I går ble det framlagt bred vitenskapelig rapport om tilreisende fattige. Bygd på vitenskapelige funn presiserer en del sannheter om de rumenske tiggerne. Så er det altså sant, som jeg og mange andre har uttalt og visst, at de aller fleste er lutfattige som forsøker få et bedre liv gjennom å tigge på norske gater og torg. Siden jeg nå har reist endel kan jeg tilføye at fattige mennesker sitter rundt omkring i andre land og tigger også. "Alle" sitter ikke i Kristiansand eller Oslo. Og som rapporten fastslår:Nesten ingen av dem er kriminelle bander organisert med bakmenn. Derimot er de familier som finner støtte i fellesskap med hverandre. Sjøl er jeg slett ikke overrasket over funnene i denne rapporten. Min virkelighetsoppfatning har pekt den vegen rapporten viser. Hadde den derimot vist at de fleste tiggere er kriminelle måtte jeg selvsagt bøyd meg for det. Men, slik er det ikke, og nå vet jeg det sikkert også. Jeg bøyer meg for vitenskapelige funn. Har tro på seriøsiteten i den, og det kunne ikke falle meg inn å betvile sannhetsgehalten. Jeg vet et og annet om vitenskapelig metode og etikk. Slikt får en inn gjennom mange års høgere utdanning. Selvsagt er det åpent å diskutere vitenskapelige metoder, men da må man inn å etterprøve funnene på samme vis. Gjøre et seriøst vitenskapelig arbeid og diskutere ut fra det. Hvilket jeg ikke har kapasitet til i disse dager. Dog har jeg vett nok til å være glad for å se at de brunsorte holdningene får seg et skudd for bauen. Ingen tvil om at forskningsresultatene oppfordrer til å gå i seg selv og tenker om igjen. Kanskje får vi rausere holdninger overfor våre fattige medmennesker, og kanskje noen "nettroll" må tie. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det en del av dem farer med handler om synsinger og holdninger, ikke vitenskapelige fakta.

Jeg sier det igjen:

Medmenneskene som sitter på gata er lutfattige.

Det er ikke kriminelt, men et leit faktum i en verden hvor det meste av goder og rikdom besittes av noen ganske få. At noen synes det er ubehagelig å se verdens elendighet i egne gater får så være. Jeg sier ikke det er kriminelt å føle det ene eller det andre, men en følelse er en subjektiv oppfatning og ikke nødvendigvis sann.Forskningsrapporter derimot er objektive vitenskapelige sannheter.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FRA ROMANIA

Fremleggelse av FAFO-rapport

SANNHETEN OM RUMENSKE TIGGERE VG

Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere (NRK)

ALT BÆRER ALT I SEG ...

FOTO:SYNNØVE SÆTRUM

 Alt bærer alt i seg. Fasadene kan ved første øyekast synes fine, innbydende, enkle.
Den som har sittet i fly mange ganger vet det er sant, dette at over skyene er himmelen blå.
Knallblå. Blå lav sommerhimmel over panna er vakkert. Kjølig høy vinterhimmel like så. Likevel: Skyene kommer og drar. Mange ganger er det sånn i livet også. Du kan glede deg over det krystallklare blå, bare for at det skal skye til igjen. Ingenting varer evig.
Heller ikke det du setter høyest, elsker mest. Alt har en ende.

Noen ganger ser man steder som på forunderlig vis blir symbolikk for livet en tråkker gjennom.
Som i denne gatestubben her. Fasaden er hvit, selv om den sees noe tildekket av trær. Trær som tilsynelatende er vannet. Frukten minnet om det man kan trekke ut av livet.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og så videre. Men, det gjelder å ikke forsyne seg før den er akkurat passe moden. Søt og saftig. Høster en for tidlig er smaken sur og bitter.
På den ene siden skinner livet. Dørene er åpne. Tilværelsen kjennes beboelig, hel.
Den andre siden av eksistensen har er har kun skjelettet tilbake, kjennes mørk, fattig, krevende og kanskje litt syk? Ikke helt bærekraftig lenger eller enda? Først eller sist? Undertegnede stiller seg undrende til dette munnhellet som er så populært å bruke for tiden.
Bærekraftighet, hva er nå egentlig det da?

Kampen for tilværelsen er nå en gang akkurat det. En kamp.
For å gjøre det litt enkelt kan jeg si:
Det er vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i tilbake.
Et luksusproblem sier nok den som finner graven i Middelhavet.
Ja, det er den største kirkegården akkurat i disse dager.
Desperate krigstrette mennesker dømmes til evig hvile der, i jakten på den bærekraftige tilværelsen.
Jeg hører det snakkes om at disse menneskene er dumme.
For meg en hårreisende påstand.
Det er vel egentlig tvert i mot.
Slik verden er blitt ser folk tv i det minste skur.
Menneskene på kloden vet hvordan vi har det i Europa.
At femti millioner ikke kan komme hit sier seg sjøl.
Men, vi må diskutere hvordan vi skal kunne hjelpe på urettferdighetene i verdenssamfunnet.

Som jeg oppfatter det finnes ikke noe valg.
Moralsk sett er den store utfordringen å få til global empati.
Overføringer av goder fra de rike til de fattige.
For meg er det knekkende likegyldig hvorfor mennesker vandrer etter bedre tilværelser.
De går, det er saken. Noe vi ikke kan endre på.

Oi sann, der kom det igjen.
Engasjementet for verdens lidende.
Jeg har slett ikke alle svarene.
Vet ikke hvordan alt skal bli bedre for alle.

Det handler kanskje om nestekjærlighet i tillegg til å ha to tanker i hodet på en gang.
Det må da gå an å fordele godene slik at de tilfaller flere.
Men, nei. Jeg er ikke for at man skal ta fra de svakeste gruppene i den rike verden for å få det til.
Pengene og midlene er helt andre steder.
Det handler, slik jeg oppfatter det: Om hvor mye noen få skal få lov til å forvalte, mens medmenneskene drukner. Nestekjærlighet framfor grådighet veldig enkelt sagt.

Det handler om en hel verden, ikke sant?
Alt bærer alt i seg, når alt kommer til alt.

Synnøve Sætrum  

TANKETUMLERIER A LA SYNNØVE....

Det er fantastisk å våkne ennå en morgen. 

Kikke meg rundt i hjemmet mitt. 

Nyte denne planten som står på stuebordet. 

Se solstrålene på blomstene utenfor. 

Våren er den beste tiden egentlig. Da ligger sommeren og alle de gode dagene foran. 

Bladene på trærne har utallige grønne nyanser. 

Blomstene er friske.

 Jeg opparbeider blomsterbed her jeg bor. Grave i jorda er en fryd. 

I mitt neste liv vil jeg være gartner. 

Kort og godt så handler det hele om å få lov til dagen i dag, takke for dagen i går og håpe at morgendagen også viser seg. 

Jeg kan være nedtrykt over både det andre og det ene til tider, men MEST elsker elsker jeg livet. 

 Jeg er er femtitre.

 For ung til å være gammel, og for gammel til å være helt ung.

 Dessuten sitter jeg med en sånn sak som måler blodtrykket rundt armen. 

Har hatt den på meg siste døgnet, og kjenner meg lykkelig for at jeg skal til legekontoret og ta den av om en times tid. Jeg er noe klam og svett, og gleder meg til dusjen når dingsen er forsvunnet for denne gang. Samtidig kjennes det fint, og litt betryggende, at det finnes saker og ting som sjekker ståa og medisineringen et døgns tid. Uansett handler det om å forebygge alvorligere tilstander. Komplikasjoner som kan føre til et begrenset liv eller i verste fall for tidlig død.

 Noe jeg ikke finner særlig fristende.

Så renner tankene om kjærligheten, døden og livet inn. 

Elske noen og bli elsket tilbake, verdsatt og ivaretatt for den en er er det viktigste i livet.

Når kjærligheten ikke blir besvart eller tatt på alvor er det svært ødeleggende. 

Det er underlig å være blitt såpass i alder og likevel føle seg ung på innsiden. 

Speilet forteller meg at aldringstiden er i gang. 

Skinnet både pist og hist er ikke som det var. 

Så er det det der med kosmetisk kirurgi...

En måte å utsette aldring og død sånn estetisk sett.

Dyrking av det unge og atletiske er ikke noe nytt, selv om alle vet det går en eneste veg.

Øyelokk-kirurgi er et sånt kunstig behov for tiden.

Jeg er visst snart den eneste som ikke har fjernet det slappe skinnet: 

Er jeg dermed den eneste jeg kjenner som ikke synes det gjør noe særlig at det er der? 

Hva er det med disse kunstige behovene? Handler de ikke dypest sett om at noen skal tjene penger, som så mye gjør i disse dager. Kapitalen rår, ikke sant? 

Men, altså: 

Blir man lykkeligere av å fjerne skinn fra øyelokkene, mer elsket eller erotisk tiltrekkende? 

Er det sakens kjerne?

 Ok, det finnes vel tilfeller hvor skinnfillene gjør en til en trafikkrisiko, men jeg tror ærlig talt det skal noe til. .. Flere tiår tid for de fleste, ser jeg. 

Så er det alle disse reklamene og innslagene om fettsuging og botox og ditt og datt.

Og jeg tenker, nei, jeg må ikke det. Nei og nei, hvorfor skal jeg det?

Massiv markedsføring skaper behov. Kunstige behov som nevnt. Uansett: Bare det at jeg tenker tanken betyr jo at jeg påvirkes. Tankene som følger kikker jeg på, forsøker forstå og så kan jeg kaste dem. De hersens kapitalkreftene ennå en gang. De prikker i hjernen min, og flytter fokus vekk fra det vesentlige som faktisk er å leve så mye til stede i tilværelsen så lenge en kan.

Er det noe jeg ikke har bruk for så er det å  se ut som jeg var tjueto. 

For meg er ikke det å eldes med verdighet. Tvert i mot. Så sitter jeg her og undrer meg over hva dette ble for en sprikende tekst. Antakelig kimen til noen andre ikke fult så sprikende. Den som lever får skrive... Jeg håper å få fortsette seilasen og når den tid kommer gå til bunns uten for mye fjas og tant.

Forresten så er det begynt å regne vannrett igjen... Alt er foranderlig.

God pinse !

22.mai 15,

Synnøve Sætrum

S A N N H E T S S A N S E N . . .

Livet: Å etablere seg i korthus er dumt, men ikke desto mindre er forsøkene mange for den som til det bitreste tror den opplagte utgangen ved et under skal vendes til noe annet. Korthus har en tendens til å rase sammen. Et slikt et tåler ikke pust fra sannheten, eller stråler fra sola. Løgner får gjerne sin knekk med lys på. Kjenner noen til noen sak det ender annerledes? Sånn ut i kjærligheten? Eller vennskapet, eller begge deler? Uansett hvordan en vrir på saken, vet en at raset kommer.Den som står med hodet godt plantet i jorda må før eller siden opp etter luft. Kvelning er alternativet, og ikke saken når en klamrer seg til ideen om at noen vil bygge solid hus sammen med deg?  Når du lukker øynene må en du før eller siden åpne dem igjen. Sånn er sannhetssansen skrudd i hop.  Så er spørsmålet du en skal flytte ut og få fjernet deg fra det umulige prosjektet først som sist? Alternativt la tafattheten rå, bli sittende og vente på mirakelutfall bedre vitende på tross? Alternativt trass? Leve i bedraget i stedet for løsningen...? Det er jo også livet, men for et liv !

Synnøve Sætrum

DRØMMEN OVER ALLE DRØMMER

Menneskene:

-Redde og lukket inne i seg selv med tause meldinger grådighet.

Den som er redd mister villigheten tror jeg.
Kanskje er det der noe av alt ligger for de rike på jorda.
Redde rike mennesker lukker seg i skam over makt og besittelse av det meste.
Møter ikke de fattige, syke og nakne med ord som beklager å ha tatt alt for mye til seg selv.
Gir ingen håp om å ledige stoler ved samme bordet, for å bryte det samme brødet og se de samme blomstene under solen. Redde mennesker kommer med krig, ikke fred.
De sender kanoner etter druknende, bygger murer for å holde ute...

Så tar jeg fram ordene om fred og kjærlighet enda en gang.
De er store, og jeg er liten.
Likevel er det mulig :
Å strekke seg mot drømmen over alle drømmer...

Synnøve Sætrum

GRENSENE

Du elsker et menneske.
 Uunnværlig selv om det når inn og ryster fred og sinnsro. 

Antakelig er det godt at kjærligheten til og med kan føre med seg smerte og bitterhet. 

Noen sorger som en ikke kan dele med noen. Aldri i evighet. 

Likevel plukker du sultent frukten av den ekte kjærligheten, og nyter smaken av det aller beste.

 Livet, fargene og følelsen av dyp takknemlighet.

 Kanskje er dette forsmaken på paradiset? 

Hva vet vel du som  konstaterer eksistensen av grensene for det platonisk vennskapelige blikk?

Synnøve Sætrum

SKRIFTENS RETT

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg skriver, ergo er jeg.

Diskusjonen om hvorvidt sånne som meg har skriftens rett til tross...

Tastaturet virker, det er tørt og lever. Takker for det.

Livet har fått vann på hjulene igjen, og takk for det med.

Å være fattig og på flukt lik de mange millionene som er det til enhver tid vet jeg ikke hva vil si, og så takker jeg inderlig. Gjør du?

Jeg opplever kjærlighet, å få og å gi gi. 

Takker mine høyere makter også for det. Inderlig takk.

Opplevelser av dype, gode vennskap søker meg daglig. 

Slike som aldri kan kjøpes for penger.

Takk!

Noen ganger leter jeg etter samvær fylt av glede.

 Søkende, store, stille samtaler med andre sinn. Mange ganger får jeg. 

Det gjør meg lykkelig, mer i hjertet enn i hodet.

Jeg skriver, ergo er jeg.

Jeg har nok ting til å bruke, og å leve komfortabelt. 

Noen få finner jeg virkelig fine, andre praktiske.

Ting jeg ikke kan utveksle en eneste stund kjærlighet med.

Vend og snu til krampa tar meg. 

De er og blir døde. Tingene.

Andre har ikke dette perspektivet. De er fattige, de har ingenting.

Lemper jeg alt ut alt og trygda med blir jeg bare syk, antakelig fort døende.

Da ville det ikke være leger, apoteker eller sykehus til å hjelpe.

Hvis jeg var fattig båtflyktning ville jeg da nære kjærlige følelser og tanker til den delen av menneskene på jorda som har alt?

Eller ville jeg begynne å hate oss rike slik mange som ikke har noe gjør?

Tastaturet virker, jeg har skriftens rett og jeg takker for det !

Synnøve Sætrum

BØLGENE

Foto: Synnøve Sætrum

Bølgene .....

Liv, død.

        Liv, død.

               Liv, død.

         Liv, død.

Liv, død.

Liv.

Jeg lytter, og tror på dette. I taushet og i tillit. 

Finner det lille i det store, og det store i det lille. 

Sola og kjærligheten i alt. Rød, bifallende, bejaende.

Død.

Jeg lytter ikke. Lever tristheten. 

Alt går i svart lek rundt bagateller.

Krangel, klage, sjalusi, ufred.

NEI NEI NEI

Bølgene .....

Liv, død.

        Liv, død.

               Liv, død.

         Liv, død.

Liv, død.

Synnøve Sætrum

HJERTESPRÅKET

Sitatet på veggen: 

"Vær stille mitt sinn så jeg kan høre hjertet snakke ".

Minner meg om at hjertet som aller oftest er viktigere enn det som kalles vettet.

Når jeg slipper hjertespråket mitt inn ser jeg livet mitt.

Fatter mer av menneskene i det.

Finner...

De kloke av hjertet har fortalt og skrevet mye om at det hjertet forteller skal du følge etter.

Overbevisningen min bifaller. 

Hjertespråket er retningsviseren mot det som er til å leve for.

Kjærligheten i alt. 

Mennesker, ting, ideologi, politikk, tro. 

Alt det en med forstanden sloss for.

Synnøve Sætrum

GLEDEN

Midt i alt som finnes i tilværelsen kjenner jeg på gleden. 

Lever min lykke med hver eneste celle i kroppen.

Det er et under å få vandre på jorda, stå i senit.

For alle andre er jeg et menneske i milliardvrimmelen. 

Bare for meg er jeg uerstattelig, enestående og spesiell.

 Akkurat som alle andre er akkurat det for seg selv.  

Denne  morgenen sier den indre stemmen meg at jeg har det godt, jeg er glad og jeg er forventningsfull til det som kommer i den nære framtiden. 

Dagen i dag er likevel det eneste jeg kan være sikker på at jeg har.

I det perspektivet synes det meste av jakt på materielle goder som bortkastet tid.

 For meg som har alle primære behov dekket nesten en uhyrlighet...

Så jeg planlegger noen timer med hendene i jorda. 

 Våren er her, uten tvil. 

Fuglene synger for meg hver eneste morgen. 

Noen ganger undrer jeg meg over at jeg kan være skarp i tunga, lage "bråk" med tastaturet..

De dagene som handler om "bare" å være... 

"Bare" liksom... 

To be or not to be...

Tiden er jo slett ingen dreamliner flyvende mellom fødsel og død, tenker jeg.

I dag finnes min tid godt parkert på ei øy i vårregnet. 

Det er en gave, det er et mirakel.

Alt har sin dypere betydning.

Og: 

Jeg husker at jeg er her for å finne gleden i den.

Synnøve Sætrum

BESKYTT FOLK IKKE GRENSER...

Jeg har flyttet for n-te gang i mitt liv. Nei, ikke flyktet.

De siste dagene er jeg noenlunde helt ferdig med å skape leiligheten( jeg leier) til mitt hjem. Omgivelsene er gode, det er hav på alle kanter og stille. 

Jeg ser det ikke fra stua, men det gjør ingenting. 

Utenfor ser jeg sola fra tidlig formiddag til utpå kvelden. Kystnaturen ligger tett innpå.

Jeg hører fuglesang når jeg våkner, og blåser det sovner jeg til lyden fra hav som bryter mot skjærene.  Her er ingen utsikt mot parkeringsplasser slik det var på forrige bosted..Når jeg går ut på plattingen skinner sola på meg. Jeg har blomsterbed, og mer hage enn jeg har hatt på uendelig mange år. Takker min høyere makt for det, og kjenner jeg smiler.

  Tanken på å flytte får meg til å grøsse. Hva flukt angår, forstår jeg som sagt ikke helt, men tenker at jeg har for skral helse og er for gammel til noe slikt. Ville antakelig fort bukket under. Jeg strever fælt nok når jeg må flytte, men de har det mye mye verre de som flykter.

Jeg vet så inderlig vel at jeg er heldig og har "vunnet i lotto". 

På bordet foran meg ligger Dagbladet. 

Jeg leser om fjorten år gamle Modu, femten år gamle Ibrahim, sytten år gamle Omar og Muhammed. Alle fire båtflyktninger fra Afrika berget i land ved Lampedusa. 

Der sitter de sammen med tusen andre og venter på å komme videre på veien inn i Europa. 

Vegen til det forgjettede kontinent har vært grusom.

 De har flyktet fra fattigdom og livsforhold ei slik som jeg bare kan lese om og leve meg litt inn i, men bare begripe en brøkdel av. 

Da jeg var femten var jeg trygg og hjemme. 

Skulle ingen steder over noe hav, med oppdrag bygge ei framtid og sende penger til familien hjemme. 

Måtte de få det til tenker jeg. 

Nå sine mål og ikke bli offer for narkotikavirksomhet, slaveri eller prostitusjon. 

En masse annet også, som jeg ikke har fantasi til. 

Men, jeg leser om mishandling, tortur og voldtekter mange av alle disse fattige barna utsettes for på vegen. Rystende, hjerteskjærende, helt forferdelig...

Hvordan det er å sitte i en båt og vente på å dø klarer jeg heller ikke sette meg helt inn i. 

Jeg vet at jeg til tider har dødsangst, eller snarere angst for ikke å få fortsette livet mitt, men båtflyktning har jeg aldri vært og sannsynligheten for å bli det eksisterer antakelig ikke. 

Denne store humanitære katastrofen foregår mellom Afrika og Europa. 

Tohundre og atten tusen registrerte i fjor. Trettifem tusen så langt i år. Det er de som ikke drukner, eller blir drept på annet vis. EU-båtene som finnes rett utenfor Italia plukker for eksempel ikke opp alle som går til bunns utenfor nordkysten av Afrika. Libya, leser jeg.

Det må da være noe vi som verdenssamfunn kan gjøre for å hjelpe disse menneskene som bare søker et bedre liv? Vi kan da ikke lukke øynene, vi må brette opp armene og hjelpe. Her hvor vi er så rike virker det for meg helt ulogisk at styrende myndigheter argumenterer for null solidaritet. Argumentene som føres handler også om at dersom vi hjelper kommer de etnisk norske som også er avhengig av hjelp til å miste den, fordi "økonomien i det ikke er bærekraftig". 

Hva? 

Er det slik at vi er i økonomisk krise her i landet? 

Hører vi ikke stadig fra den styrende kanten at Norge går bra? 

Det sies også mangt om å hjelpe mennesker der de er i stedet. 

Undertegnede mener vi som samfunn må gjøre begge deler, og vet at man kan ha to tanker i hodet på en gang. Uten at det blir kaos av den grunn.

  Igjen: Det handler om den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig.

Alle er vi mennesker på den samme jorda. Igjen tenker jeg på hvor ufattelig heldig jeg er som sitter trygt i mitt hjem på ei lita øy i Norge.

Jeg ser et fotografi av maling på en mur et eller annet sted på Lampedusa: 

"Protect people. Not borders". 

Budskapet er er krystallklart. 

Det er jo sånn det i humanismens navn er nødt til å være. 

Moralsk sett har finnes det ikke noe annet alternativ enn å brette opp armene og hjelpe til. 

Vi klarer det uten å gå til grunne som samfunn. 

Beskytt folk, ikke grenser.

Synnøve Sætrum

S I N N S R O ...

Fuglesangen, morgenkaffen, kjøkkenbordet og slaraffen... 

Sinnsro. 

Ingen biltrafikk eller aggressive naboer.

Utmerket å bare kunne ta skoene på seg og gå ut i vakkert havlandskap.

  Øya er såpass stor at jeg vurderer en sykkel.

 Havlukt, måkeskrik og enda til et par fiskeørn observert og jagd opp av redet.

 Får ta fotoapparatet med neste gang. 

Det kjennes som å gå opp gjengrodde stier. 

Folk smiler, hilser og snakker med hverandre etter vegene.

Sinnsro.

Er jeg heldig får jeg på toppen av det hele selskap og besøk såpass at lykken kan deles litt.

Havgap er noe helt eget på jorda.

Synnøve Sætrum

OM DIABETES 2

I EGENOMSORGENS SKOG - DIABETES 2

DET SOM ER IGJEN HER

Den store kjærligheten og individets
udødelige betydning har funnet sin apati
i meg. Det som er igjen her er menneskene og
det de forbruker for å opprettholde sin
menneskelighet. Blodet strømmer fra hele verden
direkte gjennom hjertet med en vår av fugler og
frø og spirer og gamle trær, og skjørter og legger
i skjønne strømper. Og sola er skarp og skiller
lys fra skygge og varme fra kulde, slik en hard rus
kan skille blod fra kjøtt, kropp fra forstand og
springe ut i utilsiktede kniver mot hjertene.

Tankene kretser om kjærlighet og penger, sjelen her
er en øde hore i naturens ufattelige skjønnhet.

(Torgeir Schjerven; "Tanker og andre personlige bedrifter (kjærlighet og død)",1989)

NOEN TALL BARE...

Jeg kan merke hvor langt jeg trekker mitt eget liv mot andres. 

Hvordan jeg sammenligner med det ytre. 

Så husker jeg at den dagen jeg ikke har sammenlignet meg med noe annet enn meg selv er den gode. En av fem lever alene. Trehundreogtitusen var uførepensjonert i 2014. 

Hvis jeg leser meg inn i helsefakta om Norge finner jeg at jeg tilhører en relativt marginal gruppe når tallet speiles mot antall mennesker på over fem millioner.

 Likevel har vi fått veldig mye negativ oppmerksomhet de siste årene.

Noen av oss har følt seg som opinionens huggestabbe, og det legitimert fra regjeringspartiene.

Noen tall finnes her:

 ALENEBOENDE I NORGE

HELSEFAKTA

SE SÅ BLANK OG FIN DEN ER !

Alene i betydningen enkeltstående og aleneboende.

Enslig inntekt.

Enslig husholdning.

Alene i dobbeltsenga( Ja, jeg savner deg kjæresten min...).

Noen ganger skrikende ensom i godstolen.

"Bare" meg på kino eller teater, og jeg jubler i mitt eget selskap.

Jo, jeg velger selv gleden over fuglesangen, en nytrukket kopp kaffe, stillheten.

Fraværet av forventninger jeg ikke kan oppfylle finnes ikke.

Det er ikke noen jeg skal gjøre til lags.

Når det blir for mye folk, hendelser og følelser kan jeg velge gå hjem til mitt eget selskap og trives mer enn godt der. Ingenting er svart-hvitt, og jeg vet det når jeg bare får tenkt meg om.

Fjernkontrollen er min.

Musikken lytter jeg til alene.

Frokostblandingen blir stående der den settes.

Egne rutiner dag og natt. 

Nei, jeg verken ønsker eller kan gå tilbake til ordinært yrkesliv.

Skranter stadig skjønner du...

Tilværelse på sett og vis "skreddersydd" for ei voksen pensjonert dame på femtitre.

 Ikke ønsker jeg meg et perfekt liv, hva nå enn det måtte være, derimot ønsker jeg meg et lykkelig liv. Kanskje mye å forlange vil noen si, men det er ikke meg. 

Jeg har erfart hvor tungt det er å være deprimert vel vitende at man kun har fått tildelt et bitte lite lysglimt mot evigheten. Det meste av tiden kjennes dagene jevne, en lever godt med sin situasjon, trives i sitt eget selskap. Fyller timene med det meningsfulle, og bare er.

 I det jeg har skrevet disse setningene kjenner jeg på motstanden de byr meg. Fordi:

Kjennskapen til andre dager og timer, når ensomheten skriker mot en. Savn ikke er til å slukke, og sorgen over mangel på et annet menneske å lene seg mot finnes alltid i bakgrunnen. 

Sol og skygge følges alltid. 

Vil jeg egentlig åpne ærlig opp for de sorger, savn og utfordringer mine dager handler om? 

Dypt i meg finnes en stemme, ei holdning som krever jeg skal holde ensomheten, de tunge tankene for meg selv. Ikke snakke om det, ikke vise det. 

Det er som den der: "Det er greit at du er homo, bare du ikke homser". Eller: "Det er greit du er syk, men lat som du er frisk". Eller: "Det er greit du eldes, bare ikke vis det"... 

Underforstått: "Ta deg sammen" !

Bak alle ordene lurer skammen.

Den finnes selv om den ikke synes utenpå.

Jeg har diskutert denne med nære venner som har opplevd det samme.

Andre sier det ikke er fruktbart å snakke om slikt.

Peker på det pinlige i det.

I et vinnersamfunn, det beste i verden, finnes for lite åpenhet om livet menneskene lever, føler og kjenner bak de vellykkede materielle fasadene.

Svaret på det er enkelt smertefylt:

Skam kan kun snakkes ihjel.

Og så  tilføyer jeg halvmuntert:

Se på ensomheten min, se så blank og fin den er!

Synnøve Sætrum.

NEI SE....

Tanken om dagen

Tåren om natten

Synnøve Sætrum

SAMUEL STEINMANN

Samuel Steinmann er død. 

Så er det opp til oss andre å aldri glemme hva han og de andre tidsvitnene fortalte og sørge for at dette barbariet aldri får overta verden igjen. I disse dager er det enda viktigere enn før.

Hvil i fred !

Samuel Steinmann

Synnøve Sætrum

Om nazismen:
MASSEMORDER OG FAMILIEFAR

NAZISMEN

PORTER TIL HELVETE...

UTFORDRINGEN . . .

Ei utstrakt hånd er det som skal  til for å tenne en flamme, løfte et håp,  starte drømmer om kjærlighet godt ispedd lengsel etter ærlighet. Ærlig samvær fra hjertet. 

Den gamle leken bekrefter, styrker, suger mer...

Kyssene er nære, våte, overmodne. 

Kroppene forteller historiene sine.

Inderlig.

Hangarer for lengsler og stønn...

Ensomme kvelder gir som kjent ikke ved dørene. 

Løgnene slamrer med dem, krever svar: Leve eller ikke leve? Elske eller ikke elske? Bli eller gå? Gi eller få? Bære eller være? Den som lever ved løgn skal .. og så videre.

Synnøve Sætrum