Når man når bunnen finnes bare en vei.
Oppover !
Det er i motbakke nesa peker mot skyene, og så videre...
Sånn er det for vinteren, og sånn er det for meg.
Jeg er ikke så annerledes enn andre mennesker tenker jeg.
Må bare ligge litt "på bunnen" og kikke meg rundt først.
Livet har oppturer og nedturer. Er godt og vondt, men faktisk mest godt.
Når kravlinga "på bunnen" går mot slutten anerkjenner jeg faktisk at min rett til å reagere. Kanskje er mine reaksjoner på enkelte sider ved livet noe sterkere enn andres, det skal jeg ikke si.
Men, når jeg har fortalt helt konkret om hvor det trykker er jeg blitt møtt med:
Du er helt normal, det er ikke noe rart du får den reaksjonen.
Takk og takk for gode nære venner.
Ytre Kristiansand kommune snør ned mens jeg er på vei opp.
Ikke at jeg liker denne snøen i det hele tatt, det er jo derfor jeg stikker om vinteren.
Derfor jeg vurdere å dra min kos for godt også. Derfor grunner jeg over de valgene jeg har. Beslutninger av de store tar si tid. Slikt trenger lange modningsprosesser.
Men, likevel. Jeg vassa nesten til kness for å ta bussen tidlig i morrest.
Og, nei: Om bilen hadde stått her kunne jeg ikke kjørt den. Tretti cm tung våt nysnø blir for mye for doningen. Så jeg takker for at den står på annen adresse med tørr grunn under dekkene.
Heldig er den som har en god venn med garasjeplass til overs.
Så slipper jeg det styret ennå. Der får den stå til våren får overtaket.
Vasse til bussen klokka åtte om morgenen... Bra for vekta... Foto: Synnøve Sætrum
Som diabetiker, med type 2 diabetes, må man gå til rutinekontroller for å følge med blodsukkerverdier, blodtrykk og vekt. Alt henger i hop.
Men, til min livshistorie hører at jeg har vært tynn som en strek helt til denne sykdommen begynte å vise sine første symptomer. Uten at jeg har noe vitenskapelig bevis for det tror jeg likevel å ha hatt tendensene siden tidlig i trettiårene. For den gangen var jeg bare litt rund rundt magen.
I det hele tatt så har genetikken min vært slik at også mens jeg bare veide 59 så hadde jeg litt mage. Den gangen spurte folk meg om jeg ikke spiste, eller feilte noe alvorlig. Jeg spiste akkurat det jeg ville, og kom den gangen ustraffa fra det. Til tider overspiste jeg nok også.
Likte på et vis å føle meg stappa. Likevel var det stort sett kun skinn over knoklene.
Ikke et ord om at nå må du ta deg sammen og slanke deg, eller er det ikke blitt vel mye av deg nå osv. Kommentarer som man blir sårbar overfor når det streves med kiloene.
Jeg har skrevet om å slite med vekta før. Så jeg skal ikke legge ut hele den regla igjen.
Det finnes under etikettene på siden her om noen skulle være interessert.
I dag fikk jeg satt en milepæl i kalenderen. Plutselig viste vekta en reduksjon på godt over ni kilo.
Hurra! Det jeg har gjort virker. Knallhard lavkarbo sammen med mye mer gåing viser seg å være bra. Sammen med kiloene har blodtrykket som også er løpsk innimellom igjen stabilisert seg. Trenger ikke flere medisiner for det. Høyt blodtrykk er vel sånn sett ikke en sykdom, men en større risikofaktor for å pådra seg både hjerneslag og hjerteinnfarkt. Dessuten var langtidsblodsukkeret gått også redusert (ytterligere), og ligger med bra margin innenfor de målene som er ønskelig iflg. medisinerne. Så da gjør moa noe riktig. Klapp, klapp på skuldra tenkte jeg, og etter ei stund ga jeg meg selv noen indre superlativer. Jeg mener, det er jo ingen andre som gjør det for meg.
Vet ikke jeg, men når man har møtt veggen en gang, brukt år og dag for å stavre seg på beina igjen, så er en blitt sårbar i forhold til enkelte holdninger. I en av bloggene jeg leser nevnes denne "White Trash" følelsen. Jeg kjenner meg igjen, og forstår hva det betyr. Enkelte sammenhenger gir meg den, fordi jeg er mottaker av en uførepensjon. Jeg går rett i forsvar, og "banker" meg selv, fordi jeg ble syk. Rundansen går til jeg ikke er verdt skiten under skosålen. Enten stopper jeg meg selv, eller så sier fagfolk at nå må du stoppe med å klandre deg selv for det som er genetisk. I det minste.
Sånn virker den massive propagandaen som handler om at alle som ikke er i full jobb er unnasluntrere, slabbedasker og det som værre er. Bare å ta seg sammen, og komme seg i arbeid fortere enn svint. Hvis ikke...
Så kan jeg jo bare tenke meg hvordan noen må føle seg som er her som asylsøkere eller er her i påvente av ankesaker i forhold til søknader om opphold i landet.
Enten årsakene er det ene eller det andre.
Den debatten som raser i kommentarfeltene på nettet nå gir meg frysninger.
At noen tar et lite barn i forsvar, og dermed gjøres til idiot og for åpne grenser er for meg helt ubegripelig. Meg bekjent har Norge fortsatt en av de mest stengte grensene i hele Europa.
Med fare for at jeg også stikker hodet inn i vepsebolet sier jeg det likevel, og plukker opp tråden fra andre skribenter. Det må da være andre måter å gjøre dette på? Saksbehandlingen må da kunne utføres kjappere, sånn at folk får klarhet i situasjonen sin. Å leve sånn på vent må da gjøre noe med mennesker. Eller sterkere sagt: Jeg vet det gjør noe med mennesker. Har vært på avklaring og vent selv. Om ikke som flyktning, men likevel. De aller fleste mennesker trenger rutiner, forutsigbarhet og noenlunde stabilitet. Hvorfor skal ikke også gjelde dem som kommer hit og søker om å få være her? For vi snakker fortsatt om mennesker her, noe jeg til tider synes er totalt vekk i kommentarfeltene. Jeg opplever disse holdningene til medmennesker som svært primitive, og svært skremmende. Det er utrolig vanskelig å diskutere med den som ikke vil diskutere med bakgrunn og vidd. Unnskyld meg, men jeg klarer ikke kalle skjellsord og trakkasering for akkurat det. Enten deg gjelder innvandrere, kvinner eller andre grupper som får gjennomgå på internettet.
Et menneske, er et menneske, er et menneske.
Ethvert menneske har vært et barn. Et barn, er et barn, er et barn...
Fra mitt ståsted blir jeg ordentlig opprørt over denne totale underkjenningen av medmennesker.
Hva er det de er så sinte for og på? Jeg begriper ikke hva alt dette bunner i. Vi har jo så det holder her i landet, ikke sant? Er grådighet årsaken, og om det er det fører grådighet til smålighet?
Hvorfor er det så vanskelig å anerkjenne mennesker som mennesker?
Dessuten, så er det slik i andre stater som for eksempel USA, som så mange har som forbilde, at blir man født der får man automatisk amerikansk statsborgerskap.
Hvorfor er det ikke slik her?
Ja, det undrer jeg meg over.
Men, nei for den som nå måtte eke seg opp.
Igjen: Det betyr ikke at jeg er for absolutt fri innvandring, åpne grenser og at alle som vil skal kunne komme hit og leve på trygd...
Etter ei uke litt i angst- og grenseland tvinger snøen min del av Kristiansand kommune i kne.
Her prioriteres ingen brøyting, og jeg tenker det må ha falt enda 20 cm siden jeg kom hjem med bussen klokka ti på ett. Da hadde jeg brukt nesten tre timer på returen fra byen.
Men, i dag er jeg glad i meg selv igjen. Gir meg anerkjennelse, også for at jeg har tillatt meg å kjenne på ting og saker i uka som gikk. Noen har en nisse på lasset, jeg har ei lita sårbar jente. Hun finnes også inne i alle disse sterke ordene og meningene. Henne må jeg ta hensyn til innimellom. Anerkjenne slett og rett...
God fredag !
Veien snødd og skuffa igjen for andre gang denne fredagen. Foto: Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
.JPG)
