Varme greske minner ispedd et hint dagdrømmerier....

Rhodos... Foto: Synnøve Sætrum

Lille Venezia Mykonos.. Foto: Synnøve Sætrum

Armene er fulle av tåke og vinter. Hovne og tunge. Det verker lett i albu, kne og ankel. Jeg undrer meg på om det bare er værsjuke, eller varsler noe. En dag for minner og varme greske dagdrømmerier. 

Jeg drømmer meg til Symi. Den lille greske edelstenen jeg er så heldig å ha besøkt et par ganger. Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne hvordan varmen omslutter meg, hvor tungt det er å gå i de skyggefulle gatene, og jeg kjenner nesten kløen fra et gresk myggstikk på leggen. De duse fargene på bygningene som klamrer seg fast oppover skråningene. Veiene og landskapene vi kjørte gjennom til klosteret Panormites. Calderaen der. Stillheten. To tre eneslige havseilere duppende i paradiset. Klokketårnet. Den bitte lille tettbebyggelsen. Dit vil jeg tilbake en gang. Etter sinnsro og meditasjon.

I neste glimt befinner jeg meg på Mykonos. Lille Venezia. Kjenner vinden og varmen. Erindrer fryden jeg følte da jeg gikk rundt på den fantastisk vakre øya. Og, jeg tenker at jeg en gang vil tilbake dit også.

Vakkert var det, og plenty sinnsro.

Kunsten er å holde seg fast... Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg blir i Grekenland. Scala Eressos. Kunsten er å holde seg fast, om så i glatte berget. Være eller ikke være. Scala Eressos. Stedet for varme drømmer og lyrikk. Sappho og annet. Stillhet og atter stillhet. Ingen biltrafikk fra tidlig kveld og til lyse morgen. Forbudt nemlig. For et paradis.

Alt bygget inn i fasadene som de en gang stod da fiskelandsbyen var det den var.

Jeg fabler et øyeblikk om små fargerike båter på strendene der. Så endog noen av dem.

Ei lise, en velsignelse av et sted. Ingen pakketurisme arrangert dit, og takk for det. La de som vil og kan bevare det slik.

Hellige lommer hvor tiden stopper opp, og man kan konsentrere seg om det viktigste:

Bare være!

Måtte gjensynet bli alt det jeg drømmer om en vakker dag.

Sol gjennom skyene. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Solens øy.Rhodos.Titusener av gode minner. Bilder for det indre øyet. Lange filmer egentlig.

Minnes og gleder meg til gjensyn i september. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Anbefalingene står ved lag, om enn bare sterkere. Drømmen er å få til overvintring der en gang.

Se Helios' skapning i vannet gjennom et år. Funnet ut om jeg da kunne blitt lei.

Jeg tviler jeg tviler, men vet det er umulig å finne ut om jeg ikke en gang prøver.

Ved kirkegård på Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Den første gangen jeg var på Rhodos hadde noen en spådom om at jeg fort kunne komme til å bli et fast innslag på øya. Husker jeg var skeptisk, men medgir de fikk rett. Kommer til å vende tilbake alle mine dager så ofte jeg kan. Det er noe spesielt der nede. Noe med miksen av kaos og skjønnhet, det greske og turismen i Rhodos by. Den ufattelig vakre naturen, alle perlene og stillheten når man ferdes rundt omkring andre steder på øya. Hva den øya ikke har, vet jeg ikke. Likevel undres jeg på om den muligens ville gi meg et annet ansikt og perspektiv om jeg var der uten flommen av turister... (Tar gjerne i mot tips for å få det til.)

"Anthony Quinn"-stranda. Foto: Synnøve Sætrum

I gamlebyen Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

I gamlebyen Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Typisk turistgate Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Stranda Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Tanken flytter meg til byvandring på Samos. Jeg var der et par kvelder, lå på "dyrt" hotell og ventet på neste ferge til et eller annet annet vakkert sted. Egenltig skulle loffing i øyriket vært å finne på blå resept. Løftet for psyken trenger en ikke være professor for å se. Ernæringsekspertene og legene har mer enn tommelen opp for kosten man har i seg under vegs. Kjempegreier for alle, og for diabetesskrotten som sådan. Dessuten er middelhavsmaten snadder snadder snadder. Såpass at jeg stadig tyr til den hjemme, bærer meg skakk på krydderier og alskens gjennom tolla. I kjøleskapet finnes nesten alltid en rett (eller flere) jeg stadig forbedrer. Men, jeg får ikke temperaturen, luktene og meltemien på huden mens jeg spiser her i snøhullet. Akkurat det blir ikke det samme. Men, dagdrømme det kan jeg. Der har jeg all makt mellom himmel og jord. Fine greier!

Supre greier! Kan fortsette bitte litt til!

Så går enda en av vinterdagene sin gang...

Varme sjela litt til, før jeg støvler meg og tar en tur ut i tåka.

Torg Samos. Foto: Synnøve Sætrum

Kommer ikke utenom Molivos når drømmene tar meg. Like sikkert er det at dersom jeg lever og har helsa til det så skal jeg se Molivos igjen. Etter fartingen rundt på det meste av Lesbos er og blir det en av de vakreste greske opplevelsene. Der er det bare nydelig. Noen turister,men ikke for mange. Mange nok til at det er noe å se på for den som reiser alene. I tillegg til den fantastiske atmosfæren i seg selv er vennligheten helt enestående. Maten er superoptikjempefantafenomenalistisk... Og, så er det alle konsertene, teater, kino. Det autentiske greske. Levende gresk musikk mange steder ,alltid. 

Valfart dog ikke i for store flokker. Alt kan spoleres om man går inn for det.

Utsikt til naboen ved Zoumis, bostedet i Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum

Fyrtårnet, eller Paros dukker opp for det indre panorama. Rundtur fra høyeste topp til villeste kyst. Bosted Naoussa. Vært der også to ganger. En i tidlig mai. Nesten ikke mennesker. Rolige grekere som snakke med meg over alt. Vennlighet. Var der samme året i august/september. En litt annen opplevelse siden de små gater og steder svømte i italienere og amrikanere. Slitne grekere bak diskene, men vennlige var de. Og, vinden var herlig. Ga mye ly for den intense varmen. Jeg ville ikke sagt nei takk om noen ville ha meg med på tur dit heller. Kunne til og med vært en utmerket guide. Trur eg!

Taverna i Naoussa. Fantastisk mat. Foto: Synnøve Sætrum

Venter på mat. Karinas Dream, Naoussa. Maten der er akkurat det.

Ved kirke i Parikia. Foto: Synnøve Sætrum

Nei, jeg får vel komme meg ut og vandre i tåka her i "høyden" før jeg stivner helt. Uten mosjon duger dette skroget avgjort ikke. Likevel er det ingen tvil om at på dager som denne hadde jeg foretrukket vandringen i Athens mange gater. Der er det historisk sus over alt, sammen med den moderne millionbyen. Jeg er glad jeg har vært der, og skal være lykkelig hvis jeg kommer dit igjen. Noen sier det er for mye kaos, at det er så skittent, og for varmt. Vel, de om det. Jeg sier det sånn at som "barn av Europa" hadde jeg virkelig gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde fått vært i, og opplevd Athen for noen dager. Da jeg var der hadde jeg vært neste 7 uker i Hellas, og fant tempen på 36 grader i skyggen som akkurat passe gåvær. Dessuten var det ikke noe fogg eller sånt akkurat der jeg var. På den tiden var jeg blitt så "gresk" i forhold til temperaturen at jeg måtte ha pledd over lakenet om natta for ikke å fryse.

Noe jeg aldri har hatt problemer med før langt uti juni.

Så alt blir en vane til slutt.

Det tar bare noe mer tid enn en vanlig chartertur.

Øyloffing med begynnelse og avslutning i den greske hovedstaden er et svært godt alternativ.

Tavernaminne Santorini. Foto: Hege Sætrum

Tavernaminne Athen. Foto: Synnøve Sætrum

Naoussa Paros. Foto: Hege Sætrum

Naoussa. Foto: Hege Sætrum

Travel gate i Athen, men tiggeren ligger skinnflat i alt sammen.. Foto: Synnøve Sætrum

Fra Athen. Foto: Synnøve Sætrum

Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Efaristå poli Ellada!

Synnøve Sætrum

Tåke

( 28 mars 11... Foto: Synnøve Sætrum)

Her i snøhullet flere mil inn i landet er det tåke, så i dag må det være heftig på kysten.

Der er det sikkert umulig å se at snøen er borte for dem som bor der...

Hadde tåka vært litt mer graut kunne det vært her.Noen øyeblikks illusjoner om en annen adresse kunne vært et faktum, men den gang ei. Bare litt tåke, akkurat såpass at skyggenes dal er enda mer skyggete...

Om dere skjønner? 

Tre kilometer fra dybderekorden er her ingen kom vår du skjønne milde pr. nå.

Neste år da skal jeg..

Ja, da skal jeg da!

CITÉ SOLEIL på Haiti har nok sol og sommer leser jeg, men sammenligner jeg bostedet mitt med det blir jeg her og holder snut. Nesten i alle fall.

Noen ganger har man det som kjent så bra at man ikke kan annet enn klage. 

Vel blir det for mye "zen" og sola savner jeg sterkt i mørketida (ja her er ikke sol fra midten av november til uti slutten av januar...for høye åser og dype daler..skyggenes dal...).

Egentlig er det ikke noe særlig for psyken, bare så det er sagt.

På den andre siden, så skal man vel være glad man har en sådan. Hadde jeg bodd i "solbyen" ville arbeidsledighet, sult, fattigdom og under pari sanitære forhold mer vært agendaen. For ikke snakke om hvor redd jeg ville vært for kriminelle bander som ikke blunker med å ty til vold og det som værre er.

Jeg har jo livet kjært, på tross av snømengdene.

 Det handler om perspektivet, ikke la seg helt lulle vekk i tåka.

Om den enn ligger tett, og snøen nesten kommer inn gjennom vinduet (i april) så er her rimelig varmt når jeg har tova tøfler på beina, sammenlignet med verdens fattige er jeg rik. Om jeg ikke er i arbeid har vi et velferdsamfunn som redder oss som er uten, og jeg kan gå på vannklosettet mitt når jeg vil. Ting og tang ligger ikke rundt og slenger hvorsomhelst i krokene eller utenfor.

Alltid noe å være takknemlig for for den som ikke går seg bort i tåke...

Synnøve Sætrum

Man må være frisk for å være sjuk...

- Innmari lei av snøen, sier hun.

Dama ved nabobordet. 

Kafeen var halvtom, så det var umulig å lukke ørene. 

Ikke noe revolusjonerende det, sånn i Norge en fredag ettermiddag.

Midt i tøffere tider.

Det er dyrt å spise på kafe.

Vinteren har vært lenger enn lang og hardere enn hardest. 

Strømregningene er astronomiske,

og en god del har begynt å kle meg i stedet for å ha varmen på fullt. .

En god del har ikke vedfyring å supplere med, og de har ikke økonomi eller praktiske muligheter til å få satt inn ovn. Leilighetene er for eksempel ikke laget med brannmur eller pipe.

De er så små at de var beregnet til ungdommer i etableringsfasen. Kjipeste sort. Det billigste av det billige.

- Hvorfor flytter du ikke bare?

Replikken fra den ene venninna var sikkert velmenende nok.

Ikke så rart egentlig, siden hun for n-te gang klaget over snøen utenfor. Hun ga seg ikke liksom. 

De to venninnen så oppgitte ut. Litt fiendtlige nesten. Det kommer ikke noe svar på spørsmålet.

 Hun ble stille, så egentlig litt oppgitt og tverr ut.

Eller kanskje det var resignert. At hun forstod det ikke kunne nytte.

Det er akkurat det, tenker jeg. Denne løgnen som har festet seg alle steder i det norske samfunnet.

At det er penger nok hos alle til "bare å flytte". Liker man ikke manglende sol og for lang avstand, elendige kommunikasjoner, bråkende naboer eller manglende kvadratmeter er det "bare å flytte". 

-Gamle fordommer, sier den eldste av de to andre.

- Jeg er sikker på du kan få deg et bedre sted mer sentralt.

Som tilhører måtte jeg holde meg fast i stolen for ikke å blande meg inn. Si noe om leiemarkedet, om å bo "på nåde", og virke mer og mer "suspekt" jo eldre du blir.

Mistenkeliggjøringen en møter.

Særlig som kvinne.

Det er opplagt at "det er noe med deg" når du i sjels år og alder ikke har klart å karre til deg.

-Som man reder så ligger man, sier de også.

-Og, det er jo bare å få seg et lån. Renta er jo så lav! Rentefest!

Ikke venninnene, ved bordet, men mange andre. Særlig pressa. 

 Jeg forstår at hun tier.

Selv må jeg ta meg krampaktig sammen for ikke å utbasunere en verbal springskalle av den helt slagkraftige typen...

Jeg sanser meg, jeg er jo dame for f...!

-Enkelte skal nå klage på alt, og vi har det jo så godt alle sammen, og kan de ikke bare ta seg sammen og få seg en jobb, tjene pengene selv, ikke går der og snylte, de ser jo ikke særlig syke ut..., sier de.

Ikke damene ved nabobordet selvfølgelig. De er jo der for å hygge seg, tross alt.

Likevel er jeg helt bombesikker på at jeg har hørt denslags holdninger uttrykt "mer enn en gang".

Sett hva forestillingen om at alle har mye mer enn nok gjør med de som ikke har. Vært vitne til hvordan mennesker bøyer seg under skammen over å slite.

Særlig enslige fattige kvinner.

Og ja, fattigdom er et relativt begrep.

Sammenlignet med en u-landsfattig er ei trygdet norsk enslig kvinne velstående.

Greit nok om det var der hun bodde. Nå er det ikke slik, hun bor i høykostnadssamfunnet Norge.

Klamrer seg fast, som de fleste gjør i det landet de kommer fra. 

Så sammenlignet med "folk flest" her på berget er hun alt annet enn stinn.

Å ikke eie eller være ordinært yrkesaktiv,

 i en verden hvor alt måles opp mot det krever sin dame,

og vel så det.

Når helsa ikke er helt i hundre kan det bli ei utfordring det der med å rette ryggen,

 og kreve sin rettmessige plass på "første klasse".

Ja ja, første klasse og første klasse fru Blom.

Men, jeg mener :

Når man stadig indirekte fortelles at en ikke har nådd opp,

ikke lyktes i den salige jakten på statussymbolene.

Suksessbevisene. De ytre ting, kan det holde hardt å virkelig tro på at en ikke er noe mindre eller dårligere, selv om ingen kan ta med seg noe som helst dit de går.

Tillate seg å være lykkelig, selv om en ikke har noe særlig til fasade å vise til, eller helse for den saks skyld. Man trenger ikke være professor for å forstå at man må være frisk for å være sjuk...

Synnøve Sætrum

Fru Singlesen har også lunte...

Fru Singlesen trives utmerket med sivilstatusen.

Såpass at hun har gitt opp datesider, og heller fokuserer på det hun har i livet.

Ok, det står ingen i kø utenfor døra. Ingen "detter ned" i fanget på den som sitter og sover til Skavland om fredagskveldene. Men, fredag kveld er jo ingen god kveld for godt voksne likevel.

De ligger alle rundt omkring og sover på sofaene sine etter krevende arbeidsuker.

Sånn er livet, om enn det er aldri så mye pust i sivet.

 Må man sove så må man sove.  

Så til tider er det ingen overdrivelse å si Fru Singlesen stortrives med sivilstatusen.

Enten det er fredag eller mandag. Søndagene går også bra.

Hun har opplever sinnsro, og har fred med seg selv. De aller fleste morgener er livet ro, ikke noe stress.

I senga ligger ingen halvfyllesjuk med elendig ånde ++, og vil både det ene og andre hun ikke trakter etter. Ikke at hun ikke savner amore amore noen ganger, men det er enkelte sider ved bofellesskap som ikke finnes på lengtelisten. Den som har fred i livet trakter ikke etter forandring for enhver pris. 

Morgenstund skal være fred i grunn. Enten den er singel eller tosom. 

Do-ringen er nede under morgentoalettet, og det er et tiår siden hun tok morsomheten om å gå lenger ned fra veggen. På "Puls" her for leden fikk hun kunnskap om at den delen av menn's anatomi ikke strekker seg med årene. Det er det bare nesa som gjør. Ørene også. Sånn er det likelig fordelt her i verden.  

Fru Singlesen sliter ikke med den delen av skjebnen heller.

Fru Singlesen er kanskje ikke den beste samlivseksperten, i alle fall ikke hva tosomhet angår, men hun er en god og lojal venn. Hun ønsker alle sine venner bare godt, noe hun synes er selvfølgelig når man er venner på ordentlig. Vennene er jo den familien man velger selv. Derfor prioriterer hun dem, for hun vet vennskap må holdes ved like om de skal være der. De er som en plante. Trenger sol, vann og næring. Hvis ikke tørker de ut og forsvinner. Derfor holder hun avtalene sine, og må hun en sjelden gang bryte den sier hun i fra. Gjerne dagen i forvegen om ikke noe speiselt oppstår. Slik at andre kan omdirigere sine prioriteringer. Ikke sitte og ha gjort disposisjoner for et menneske som bare uteblir. Hun synes ikke det er noe artig at folk skal sitte og vente på henne og lure. Det handler om respekt for andres liv og tid.

Respekt ja, der er det noe som skurrer for Fru Singlesen.

Enkelte venninner blir mer og mer slepphendte med den respekten etter som tiden går.

Nesten så mye at hun kan ta seg i å lure på hva de egentlig vil med henne.

Noen ganger tenker hun til og med at enkelte er det bare å sette en strek over.

Ikke bry seg, de er likevel ikke energibruken verdt.

På den andre siden:

Folk har det jo så travelt med livet og mennene og familiene sine, de store husene, bilene, hyttene, båtene eller hva det nå er alt.

Sånn sett er det forståelig.

Mulig hun ikke hadde hatt tid til å oppføre seg mot folk hun heller om hun hadde eid så mye stuff.

Likevel:

Fru Singlesen liker ikke å bli tatt som en selvfølge, ei som bare kan sitte der og vente til noen forbarmer seg, eller tidtrøyte som bare kan være der når det passer "ei tosom".

I løpet av årene begynner hun få mer en sin kvote av tosomme venninner som ikke en gang gidder gi beskjed om at de bryter avtalene.

Noen ganger undrer hun seg over om menneskene ikke er kommet lenger i "verdens beste land å bo i"?

 Er det sånn der fortsatt, at man kun defineres som verdifull om man er en del av et par. 

Da hun var yngre lurte hun på om slikt kom av den primitive mekanismen som definerer single kvinner som trussel mot parene? Nå som hun snart har levd et halvt århundre innser hun at antakelsen var feil. Kvinner i den alderen er jo definert ut i forhold til all konkurranse, eller er de ikke?

Uansett så undrer hun seg over om det ennå er sånn at når man er singel trenger man ikke forvente å vises respekt fra venner? Eller må hun forvente å bli tatt på alvor kun om ikke noe annet er på gang?

Er det egenlig venner å ha, når de ikke viser noen respekt, tenker Fru Singlesen oftere og oftere.

Hva er en venn? Er det ulike regler for single og tosomme hva vennskap og respekt angår?

Fru Singlesen har også lunte.  

Den er ikke lenger så lang som enkelte tror....

Synnøve Sætrum

Intimitet

(Kjærlighet.  Bilde av Siri Bjortveit)

I sjeldne riktige øyeblikk.

Gjenkjenner en seg selv i den annens sinn. 
Under over alle under.
Gaven over alle gaver.

I tryggeste hvile. 

Strengene vibrerer og tonene synger. 

Om og om igjen, de samme følelsene, tankene, opplevelsene, tilbakeblikkene, betraktningene, fortsettelsene, timene, dagene, ukene, månedene,årene inn og ut.
Du og jeg.
Vi to.
Vennskap eldes i fellesskap, intimitet. 

I intimitet.

 De samme åpenbare prosessene for oss.

Eksistensens nærverende i det "evige nå".
Jeg og du.
Vi to.
Vennskap eldes i fellesskap, intimitet.
I intimitet.

Sekken bærer vi sammen...
Summerer det vi er sammen, i intimitet.
 Uløselig bundet til det vi har og det vi er her, vet vi.

 Vi gjenkjenner hverandre med fortrolighet.
Ser. Lytter. Snakker.

Klatrer over i hverandres liv.

Langsomt. Hurtig.Voksende.

Levende.

Blir til ingenting, og blir alt.

Synnøve Sætrum

Det ligger an til gode drømmer om sol og varme...

Noen ganger må man bare sitte her eller der også.

Om ikke under treet med den store mesteren, men likevel kunne ha med seg en bitte liten flik av eldgammel visdom. Øve seg er ikke det værste.. 

Enten man sitter i sola, eller i godstolen,

 i lotus, med eller uten vått hår, med eller uten solkrem, er det likevel en gave å bare være.

Se en tidlig sommerfugl, for tidlig stakkars den i natt, og vifte med tærne i joggeskoene.

Øyeblikket.

Evig nå.

Sinnsro er så mangt, men tidlige vårtimer i sola sammen med verdens beste damer er store greier.

Om man våknet til regn og ei heller slunken avis utviklet dagen seg til reine idyllen, og i oppsummeringenes øyeblikk på kveldstid er et mer enn for sikkert:

Det ligger an til gode drømmer om sol og varme i det man legger "kroppen fra seg" og etter et stykke søvn befinner seg i drømmeverdenen tilsvarende "tilblivelsens bardo"....

Takk for i dag, og sov godt.

Synnøve Sætrum

«Vi lever i en verden av illusjon

og tingenes fremtredelse.

Det finnes en virkelighet,

og vi er denne virkeligheten.

Når du blir klar over dette,

blir du ingenting.

Og når du blir ingenting,

blir du alt.

Og det var alt.»

Kalu Rimpoche

Jeg har sansen for "zentid"...

Min verden slik den kommer fram etter 5 måneder is og snø over seg. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sansen for "zentid". Tilstedeværelse her og nå så godt jeg kan.

Bare konsentrasjon om pusten mens jeg spar. Telle pust. 

Kjenne på det som skjer. Snøen blir borte mens jeg puster.

I dag satte jeg stopp for denne sesongens "zenøvelser" med spaden.

Plenflekken min er på den ene siden snøtom, og på den andre finnes bare et tynt lag igjen.

Veggen av is og snø utenfor ut mot vegen får sola ta seg av helt alene.

Tenker som så at hadde vektreduksjonen vært proposjonal med spatak og kiloer med snø (må være mange 100...uten overdrivelser...antakelig mye mer denne vinteren..) skulle jeg tatt den også.

Denslags øvelser er mye bedre for blodsukkeret enn vekta.

Diabetiker som jeg er har jeg slikt å tenke på.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Sågar fikk jeg sitte utenfor et par timer i sol. Yr hadde meldt andre tilstander, og tok feil.

Jeg fikk bruke solfaktor 25 i ansiktet og riktig kjenne ildkula varme mot huden. Strålene gjorde godt, og da skyene kom hadde de gitt energi til vindusvask. Perfekt dag spør du meg.

Stemmer det at sola kommer tilbake etter noen få regndrypp denne natta blir morgendagen minst like god.

Bare å krysse tær og fingre, og håpe på det beste.

"Zentid" kan også være å sitte med lukkede øyne, kjenne sola varme, høre fuglene styre med redebygging og småflørt. Glede seg til hestehov, hvitveis, blåveis, løvetann (jeg skal spise dem i år..på gresk vis) og mye mer.

Jeg har vært i Hellas de siste fire vårene, og ikke sett det som skjer hjemme.

Gleder meg ekstra siden jeg skal være her i år.

I det hele tatt så ser jeg fram til all tid som kommer.

Jeg har sansen for "zentid"...

Synnøve Sætrum

Tida har nok til alle

Salvador Dali, "The Persistence of Memory", 1931

Sommartider hej hej, sommartider!

For det er det fra denne søndagsmorgenen.

Kaffekruset står dampende foran meg på bordet i skarp kontrast til snøhaugene utenfor vinduet.

Kanskje skulle jeg fotografert litt og sendt et eller annet sted som "vårtegn"...

Hva kuldegrader angår har begeret flommet over for lengst...

Ikke sipp, det finnes atskillig  værre tilstander på menneskenes jord enn noen skarve snøhauger, og snøfiller i lufta den første offesielle sommertiddagen. De må snart gi tapt for våren på alvor likevel.
Fint man ikke trenger krangle med kalenderen.

Vet det.

Denne søndags formiddagen eller med andre ord "sommerformiddagen" om vi skal tro klokka vi stilte framover natta som gikk, vil jeg bare nyte tiden. Tiden som har nok med seg selv her i utkanten av verden.

Vil ikke tenke på de norske bombeflyene som slipper død over mennesker et sted langt unna,

eller at Kristin Halvorsen sier ja til dreping av sivile for å beskytte sivile. Oljebyen Ras Lauf skal være tilbake på de opprørernes hender, de skal ved hjelp av den internasjonale styrken. Brega også, og flere steder. Sett ut fra demokratiperspektivet er det bra. Likevel er det noen tanker som på automatikken blander seg med ordet olje, og så er det nå dette med uskyldige sivile. Det spiller jo ingen rolle for den som får en bombe i hodet hvor den kommer fra. Resultatet blir det samme, og når man er død nytter det ikke med protester.
Regnestykket krig går stadig vekk ikke opp.
Jeg hopper over diktatorenes forhåpentlig snarlige sorti mens jeg svelger en slurk til, og håper det er andre enn lutfattige underbetalte barn som plukket kaffebønnene.

Tenker ikke på radioaktivt hav, og radioaktivitet 10 millioner ganger høyere enn det tillatte...

Jeg vil ikke undre meg for mye om slikt får betydning for hele det globale kretsløpet.

Ikke ennå!

Siv Jensens beintråkking i de salatene som finnes får ikke ødelegge sommertiden min akkurat i formiddag.

Hva hun har ødelagt for både den ene og andre kan hun ta ansvaret for selv.

Henne ville jeg aldri stemt på uansett.

Maktmennesker av det kaliberet skal man ikke slippe til taburettene med åpne øyne.

Tak over hodet, kaffe i kruset og ost på knekkebrødet er ingen selvfølge.

Ikke trygghet og fred heller, om enn tida har nok til alle.

Synnøve Sætrum

TIDA HAR NOK TIL ALLE

Tida er villig

godlynt og billig

den gir seg sorgløst hen

Midt i vår mangel

armod og krangel

er den en ødsel venn

Tida har nok til alle

tida har ansikt og navn

reiser seg rolig foran oss

åpner sin gavmilde favn

kommer som vinder over oss

svaler vårt sviende savn

Veldige saler

bølgende daler

tida er full og god

Driftige hender

blikk som vi kjenner

tida er kjøtt og blod

Tida har nok til alle....

Himlen har bolig

hodeløst rolig

her i vår splid og skam

Se, midt i nøden

tørken og døden

veller en kilde fram

Himlen har nok til alle

himlen har ansikt og navn

reiser seg rolig foran oss

åpner sin gavmilde favn

kommer som  vinder over oss

svaler vårt sviende savn

Breddfull og frodig

raus og tålmodig

himlen har fjellets ro

Sårmerkte hender

røst som vi kjenner

himlen er kjøtt og blod

Himlen har nok til alle....

(Erik Hillestad)

http://www.abcnyheter.no/node/128249

http://www.dagbladet.no/2011/03/27/nyheter/utenriks/fukushima/15968326/

http://www.abcnyheter.no/node/128238

SADE...This is no ordinary love...

http://www.youtube.com/watch?v=w6DQavhJUrk

Forsøker man seg på salto med hel skru, er det fare for mer enn en type knall og fall.

Morgenstund med tull i grunn...

Drikker kaffe, og foreløpig lar jeg sola jobbe på snøen utenfor.

Jeg har spist fin leverpostei og lest om Luxus i Færdreladsvennen.

Ikke noen stor fan av gruppa, så jeg skal ikke på neste konsert.

Derimot er jeg heftig og begeistret for korsang, og var deltaker på konsert i går kveld.

Etterpå har jeg sovet som et barn, ei vanlig bivirkning av gode opplevelser.

Er helt med på at korsang er bra for så mangt.

Som om ikke det var nok har jeg siden telfonen vekket meg sånn halv ni hatt tre hyggelige samtaler.

Det har vært et "rush". Heldig er den som har en talatut å snakke med mennesker en er glad i i...

Singlesen føler seg med andre ord slett ikke som den ensomste i verden.

Sola har jobbet på snøen utenfor.
Den fikk lov til å holde på i fred fram til den for et øyeblikk siden forsvant bak ei sky.  Kort sagt, det gode liv for et vanlig menneske.
Velsignet er den som får lov til bare å være et menneske.
Mennesket Siv Jensen har det antakelig ikke like fredelig denne morgenen.Nå er det ikke sånn at noen som helst kan kikke inn i hodet på et annet og vite nøyaktig hva det tenker om ting og tang, men den siste uka må da ha påvirket sinnsroen skulle en tro. I alle fall om FRP-lederen har noen menneskelige egenskaper igjen. Det sies at hun har visst om siste ukes "sak" siden 2009. Det er lenge det når man er leder. For meg minner hele greia bitte litt om den katolske kirkens håndtering av lignende saker.

Her skal sies at ennå ingen er dømt i "sedelighetssaken", og også folk med den partiboka har full rett til rettferdig prøving ved domstolene. Bare så det er sagt.

 Derimot kan man stille spørsmål ved ledere som bare tier stille og feier mulige uhumskheter under teppet.Lar alle spøkelser forbli i skapene, og trollene godt gjemt i hulene sine.Og det i full offentlighet.

Skurr! Skurr! Skurr!

Men: Fører dette til at folk rømmer fra partiet kommer ingen klager fra undertegnede.

Fint at velgerne ser litt nærmere på hva de egentlig stemmer fram...

Heldigvis er det slik laga at både spøkelser og troll er uregjerlige størrelser. De kan mates ja, og så kan man håpe på de blir der de er mette og fornøyde. Selv om alle vet at blir man mett nok, så øker faren for å bli skikkelig forbanna. Da kommer de fram.

Trollene sprekker som kjent i sola, så derfor er det mulighens ingen god ide å mate dem i smug år etter år.

Utsogn i Kristiansand mener pressen er "ute etter" FRP.

Vel, pressen plikter jo å beskrive virkeligheten som den er.
Også om FRP-topper behandler saker mer enn klønete. 
Den som mater spøkelser og troll i årevis har vel egentlig seg selv og takke?

Forsøker man seg på salto med hel skru, er det fare for mer enn en type knall og fall. 

Gjør man så synes det også, og det er jo virkeligheten pressen har som oppgave å beskrive.

 Det hadde vært mer enn ille om det var motsatt.

Ikke sant?

Synnøve Sætrum

Stråling....

24. mars 2011. Foto: Synnøve Sætrum

Ikke 15.7 grader utenfor døra mi i dag, men pytt hva gjør det. Krangle med kalenderen kan man ikke, og jeg har allerede foreviget en ung sommerfugl på døra mi. Eller var det en møll med farger?

Fargene var der i alle fall, og sola gjorde vel sitt til at den tok seg en tur ut.

Stråler fra den tidlige vårsola er, for meg, stråler av det gode løfterike slaget.

Det kommer mer for den som bare smører seg med bitte litt tålmodighet.

Deilige fredelige morgenliv for den som har det som undertegnede.

Kaffen bare ligger i skapet, klar til å trekkes i trakteren.

Det smaker like godt som det lukter.

Selv om jeg hadde satt opp vinduet på soverommet, glemt å lukke døren til resten så leiligheten bare var 15 grader, uten sol, er det ikke noe problem.

Jeg lukket igjen, satte på vifta og ble litt til under fellen mens jeg kjente varme og kaffelukt bre seg. Kroet meg under dyna og hørte på radioen fra steder det ikke er sånn som her.

Japan er langt borte, men nært når radiostemmen forteller om enda større skader på kjernekraftanlegget som ble ødelagt av tsunaminen for 2 uker siden.

En av talsmennene for Tokyo Elecric Power Co (Tecpo) skal ha meddelt muligheten for at trykkjelen som inneholder brenselsstavene i reaktoren er ødelagt, og stemmer det øker faren for radioktiv stråling betydelig. Så kan jeg tenke der jeg ligger, at det er godt jeg ikke bor i Japan og må forholde meg til det der.

Dra dyna skikkelig opp over ørene og la verden og de uheldige seile sin egen sjø med alle de livsfarlige stårlingene sine... Være kronegoist og tenke, så lenge det ikke rammer meg så er det bare å la være bry seg.

 Gi F...! 

Heller konsentrere meg om Siv Jensen og co's elendige håndtering av en viss sak.

Men, nei.. for meg er ikke det der ei "bombe". FRP har jo hatt endel oppvisning i slike saker før...

Er vel ikke nødvendig å nevne hvilken.

Det er så det blir nesten for trøttende å høre på argumentasjonen deres.

Hvilket det for det meste er.Egoismen har ingen grenser i den leiren. Sånne fadeser kan forhåpentlig få mulige velgere av dem til å ombestemme seg. De snakker om moral innimellom den gjengen, og jeg undrer meg...

Radioaktiv stråling kan man ikke la være å forholde seg til.Jeg kommer til å tenke på at det ikke er så langt til nærmeste kjernekraftverk "borti her" heller, og at det utenkelige også kan komme til å skje her.Kraftverkene står tett i Europa også. Vi er ikke forskånet for alle mulige eventualiteter her heller. Katstrofen i Japan illustrerer jo nettopp det. Naturkreftene kan fort komme til å overgå ingeniørenes fantasi. Det er rett og slett saker og ting som ikke kan beregnes på forhånd. Ut fra det er saken klar for meg. Jeg er i mot denne måten å skaffe energi. Det må være på høy tid å begynne tenke nytt. Bruke energikilder som er fornybare, som vann og vindt. Så får vi heller tåle noen master, og så får vi begynne å dele alle sammen. De som har får dele med de som ikke har. Jorda er jo, som jeg ser det, et felles anliggende. Og, jeg ser det fortsatt slik ut fra det jeg vet, at her er nok til alle om vi deler. Her er ikke nok til alles grådighet. Så enkelt er det. Ikke ekstremmatematikk eller noe som helst. Vi har mat nok, kraft nok og plass nok til menneskene på kloden hvis vi vil. Det handlerom vilje til å gjøre noe felles. Akkurat det er komplisert. Men, ingenting er umulig hvis mange nok vil. Akkurat det finnes jo mer enn ett historisk bevis for. Ikke sant?

Jo, sånt kan man ligge og fintenke på under dyna.

Vite at det ikke gjør noe om man dupper av en tyve minutters tid, det er lov for den som ikke er flyveleder i Washington DC.  Liggende under fellen gjør det heller ikke noe at man avlyser våren i store deler av landet. Mens jeg ligger der tikker det inn en sms fra nok en klimaflyktning og vi samstemmer at det er en fornøyelse å flyttet sørover. Og, som nordlendingen jeg hørte snakke på radioen her om dagen er jeg helt enig med henne i at jeg ikke hadde overlevd der oppe. Det er jo akkurat derfor jeg flyttet. Vinteren er jo jammen lang nok her også. Jeg gleder meg til våren er her på ordentlig. I går nøt jeg igjen mange varmegrader i solveggen.

Det blir det ikke denne formiddagen, men jeg har troen på en helt utmerket fredag likevel.

Synnøve Sætrum

Det er noe i regnestykket krig som aldri går opp...

Det er noe i regnestykket krig som aldri går opp.

Uansett hvilken måte en snur det .

Det handler ikke om langt framskreden kalkuleksi, nei, bare om fornuft.

 Kanskje det eneste som er noe verdt i denne sammenhengen.

Hva vet jeg?

Det er noe med det der at "vi" alltid skal blande oss.

Vi skal alltid støtte "den gode sak".

Alltid ha "de politisk korrekte standpunktene", særlig hvis det fremmer en eller annen interesse. Økonomi kanskje. Eller noe med olje. Eller kanskje våpenindustrien.
 Fordekt kan det synes som enkelte ganger, men likevel.

"Vi" stikker nesa i mye, "vi" må være med.

Særlig hvis for eksempel USA er med, eller NATO eller noe.

Hvorfor?

"Jag bara undrar"...
(som det heter i sangen)

Slikt har man alltid visst,

selv om det noen ganger virker det som de som har tråder og trekke i,

makt å utøve,

og til en viss grad kan bestemme over liv og død har glemt at vi vet nettopp det.

Se bare på det som ser i Libya akkurat nå.

Selv om man er helt og fullstendig uten sympati eller aldri på noen måte ville finne på å støtte en tyrannisk despot som Gaddafi skurrer det noe her. Opersasjon "Odyssey Dawn", tenker jeg på. Norge er med. Fly er sendt avsted for å opprette et flyforbudssone over landet. Slik at Gaddafi ikke kan bombe sivile. Jo da, logikken om at man må følge opp FN- vedtak, er på papiret "spiselig" nok. 

Sette makt bak kravene på en måte, høres også tilforlaterlig ut sånn umiddelbart.

Nå skal det bli vei i vellinga, tenker en sivilist. Endelig blir det fred.

Den tullingen får ikke slakte ned som han vil. Flott! Kjempe kjempe kjempeflott!

Likevel, så sniker det seg inn et men: Bombe Tripoli for å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi?

 Bombe for å spare liv?

"Kirurgisk presisjonsbombing", har vi ikke hørt det før?

Og, vi vet jo hvordan det gikk, eller er den kollektive hukommelsen rammet av demens?

Hva er det vi snakker om egentlig? Oppdrag, sier de? Oppdrag spør vi. Hva er et oppdrag i denne sammenhengen? Er det snakk om sånn "Farmen-" eller "Robinson"-stil så kan nok ordet brukes. 

Militært oppdrag hvor man blant annet slipper bomber fra fly, er ikke det krig?

Neida,  

militær operasjon for å beskytte sivile 

 kalles det også.

Forsvarsminister Faremo i spissen.  Ikke en kjeft bruker det riktige ordet: Krig.

 Enda vi alle vet at  bomber brukes nettopp i den sammenhengen.

Altså: Bomber bruker man når det er krig.

Målet helliger middelet vil noen si, og ergo kan man detonere bomber. Ødelegge strategiske steder slik at diktatorens styrker ikke kan operere mer.Flyforbudssone skal etter sigende være opprettet, og enkelte steder skal man ha klart å bombe diktatorens styrker sønder og sammen. 

 Edelt nok, jeg liker ikke diktatorer jeg heller, bare så det er sagt.

Men: På slike steder finnes mennesker.

I alle fall i nærheten. I millionbyer som Tripoli for eksempel. 

  "..så släppte man ner en bomb och.."

Det meldes om døde sivile der bombene falt.

Siden det er mørkt og natt var det sikkert noen vanlige mennesker som lå og sov, og fikk bomben i hodet.

Er det sånn at det er riktig at noen sivile hoder må rulle for at andres sivile hoder skal bli værende der de hører hjemme, nemlig på toppen av den levende kroppen?

Det er mulig vi er endel som ikke har fått det med oss; -at man må ha krig for å skape fred.

Deri ligger det for forsvarsministere og andre en soleklar logikk ser det ut til.

Skurr! Skurr!Skurr! Skurr!

En del av oss oppfatter det omtrent sånn.

Krig avler krig.

Fred skaper fred.

Soleklart og uten et eneste lite skurr.

Eller?

Ikke vet jeg, "jag bara undrar"...

Det er noe i regnestykket krig som aldri går opp...

Synnøve Sætrum

Bagateller og verden og vårlys...

Foto:Synnøve Sætrum

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er bagateller med snøsmelting om man løfter nesa fra sin egen navle en stakket stund. Da ser man for eksempel alt rundtomkring i krokene som vinteren og mørket gjemmer. 

Merkelig er det at vinteren er så mørk her i sør.

Jeg tenkte for lengst at jeg er klimaflyktning,

men de siste årene har det ikke hatt noen som helst effekt å befinne seg på Sørlandet.

Indre bygder på Mosby har faktisk mørketid, tro det eller ei. Ikke mer enn enn god måned siden sola var tilbake så det begynner monne litt. Bagateller det også. Å være klimaflyktning kan ikke under noen omstendighet sammelignes med situasjonene til de millioner av andre som er ute på veiene av helt andre grunner.

Vårlyset "jager" meg til bøttene, jeg gjør reint, veldig reint,

 og gleder meg over solstrålene samt sildringen utenfor.

I natt tror jeg ikke det var frost heller.

Jeg er norsk, og jeg må bare klage litt over være. Bare må ha det..

Gaddafis sønn skal være drept. Flyene fra FN-koalisjonen legger flatt ditt og datt i Libya. Det kan vel gjøre seg om de bare får vernet sivile. Men, jeg tenker: Er det sikkert at denne bombingen ikke dreper noen? For det var vel egentlig hensikten. Opprettholde flyforbud, og beskytte vanlige libyere fra despotens bomber. Om man får ei bombe i hodet kan det være knekkende likegyldig hvem som slapp den. Restultatet blir det samme. En vanlig dødelig overlever ikke.Uansett: Det er jagerfly fra Bodø til Libya. Der smeller det, og Norge er med! De som styrer oss vil ikke bruke ordet krig, bare operasjon. Men, er ikke militære operasjoner krig helt uavhengig av hvorvidt man støtter den eller ikke.

I EU, der Norge ikke er med :-) , ser de visst dette toktet på ulikt vis.

Ikke underlig. I FN også, det derimot er en helt annen sak...

Nei, jeg får vende tilbake til bøttene og fintenke på de frøene jeg snart skal så, og alt som ligger under bakken. Kommende hestehov og hvitveis, for ikke å snakke om fisketurer uti havgapet. Kanskje torsken kommer til å bite i år. Den gjør det jo ellers rundomkring. 

Sola "beit" litt tidligere i dag. 

15 grader i veggen, og jeg kunne nyte de første to timene utenfor. 

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Søndag 20. mars 2011

Først kaffe, frokost og radioen "Mellom himmel og jord".

Sagt på en annen måte: Gode rolige timer etter nesten 11 timer søvn. 

Den er heldig som har så godt sovehjerte som det. Bare være i det nære, trygge akkurat her.Glede seg over det faktum at man våkner og har det godt enda en morgen. To be or not to be...

 Beskyttet mot verdens store og små nyheter. Av det tøffe slaget stort sett.

Glede seg over å være så priviligert midt i den ellers,pent sagt, krevende verdensituasjonen.

Etter kaffekrus nummer to skrur jeg på pc-en.

ABC-nyhetene melder: Eldre dame og barn funnet i live i Japan ni døgn etter tsunamien. Et lite solstreif inn i all elendigheta. Over 20 000 mennesker er meldt savnet. Men, man har fått strøm ved reaktorene og håper dette skal få i gang kjølesystemene ved kjernekraftverket. Vi andre får fortsette å krysse fingrene. I natt drømte undertegnede at hun hadde spist radioaktiv salat. Det går med andre ord ikke hus forbi dette her.

Hvor mange sivile som har mistet livet i Libya meldes det ingenting om,

men at uskyldige kommer til å bøte med livet både på grunn av despoten Gaddafi og operasjonen

"Odyssey dawn",er det antakelig unødvendig å diskutere.

Militære aksjoner betyr bruk av våpen. 

Bruk av våpen betyr tap av menneskeliv.

Vi vet at ideen om "kirurgisk presisjon" i denne sammenhengen ikke fungerer. 

Videre kan man lese at det her i nærmiljøet har vært nok et drap av ei kvinne.

Denne gangen i Mandal. Trist er det, men ikke noe overraskende.

Dessverre er det veldig lenge siden slikt var det.

Ille er det at kvinner synes å utsettes for grov vold i økende grad.

Noen av oss undrer seg over at man ikke diskuterer holdninger til kvinner i sterkere grad.

At her er likhet mellom kjønnene kan  man vel ikke hevde bombastisk med hånden på hjertet uten å være både svaksynt og tunghørt, eller?

Ellers konstaterer jeg at man sier det er perfekt timing for å prute på renter på bolig.

De får ordne opp i det de som har slikt å gjøre...

Menneskelige skjold

Dagbladet melder at norsk Al-Jaazera journalist holdes fanget av Gaddafis sønn, og at man frykter han vil bli drept.Videre rapporteres om drapet i Mandal. Politiet har igjen ransaket Blitz-huset, men ellers er nyhetene omtrent de samme som fokuseres ved ABC-nyhetene. Dagbladet's nettavis fraviker ikke nyhetene. Aftenposten melder derimot i tillegg til alt det andre om de tusener av menneskene Gaddafi har samlet rundt residensen i Tripoli som menneskelig skjold mot militærangrep.

Klassekampen mener FN-vedtaket i denne saken vil skape presedens. Fint at noen går litt i dybden.

Men, Fædrelandsvennen melder om Sabeltann, hadde jeg håpt å kunne si denne dagen også, og gjøre litt ut av det. Sånn ble det ikke. Nettsiden holder seg til nærområdene og skriver om tragedien i Mandal. Jammen får vi vite at det har gått steinras på Slettheia også. Likevel skal det være helt trygt å gå på gangstiene, og det er vel sant. Steinblokkene har jo allerede rast ut. Så får man håpe det ikke kommer flere.

Politiloggen forteller om ei travel natt. Det er så mange knuffende sinte mennesker rundtomkring.

Hvorfor er de så sinte? Vi har det jo så godt her oppe i vinterkulda.

Eller er det kanskje noe som hender jeg slett ikke får med meg?

 Fædrelandsvennen melder jo også at våren uteblir i Kristiansand. Vi får håpe skaren smelter før St.Hans, selv om vinteren allerede har vært lang nok. Vi får trøste oss med at det bare er 11 dager tilbake av årets siste vintermåned. Snart kan vi "velge oss april" om vi vil.

Personlig tenker jeg lenger fram; - "Kom mai du skjønne milde".

Til slutt, for den som ikke vet det:

"Rolstad Larsen jattet med Kleppe"(he he he), og Faber lanseres i Tyskland.

I det store og hele trenger man visst bare å lese ei eller to nettaviser, samtidig som man hører på radioen.

Da får man "gnidd" det inn.

Antakelig må en lete lenge etter alternative nyheter eller vinklinger.

Noen finner undertegnede på http://www.nyhetsspeilet.no/ .

Om jeg ikke er enig i, eller på noe vis går god for det som står der er det både interessant og artig å få med seg noe alternativ tenkning. I det minste så våkner jeg rett som det er mens jeg leser.

Vel. Nå er søndagen snart på høyden. Det er på tide å tre på seg skoene og få brukt apostlenes hester litt rundtomkring her i nærområdet. Noe zen-tid med spaden blir det også.

Jeg gir meg ikke siden jeg er så heldig å fortsatt ha armer og bein til å utføre slikt med.

I tillegg kan jeg uttrykke sammen med tenkeren:

Cogito ergo sum.

Synnøve Sætrum 

Kjærligheten har mange ansikter uten navn...

(Foto: Anne Karin Dolven)

http://www.youtube.com/watch?v=7rL8NL6Cvik


Det eksisterer mange av sorten mennesker som, i alle fall til så lenge, har lagt "desperasjonen" fra seg selv om sivilstatusen er singel. Ikke betyr det at man har mistet evnen til følelser, eller ikke har hjerte i kroppen eller øyne i hodet. Nei, så vel er det ikke.
Det hender hjetet slår og blodet banker, selv om det så langt ikke endrer sivilstatusen.
Likevel er noe blitt annerledes nå når man drar seg mot middagshøyden eller hva de nå kalte de slektningene som en gang i fortida var den enslige tanta eller onkelen i familien.
Det er ikke alltid en vil ha den rollen i familien, men på den andre siden så er alternativet atskillig dårligere.
Det underlige paradokset ved å eldes bitte litt er at det faktum at man har dårligere tid sånn rent biologisk ikke synes plage folk som disse her nevneverdig.
De har kjemp god tid til å finne ut av det med hverandre.
Sånn blir det for noen når livserfaringer man kanskje kunne vært for uten i bunn og grunn var tuftet på en smule for høyt tempo. Eller et innbilt glimt av potensiale...

"Hastverk er lastverk", sa farmoren min.
En noenogtyveåring, som undertegnede også en gang var, vil vel komme vekk når slike munnhell artikuleres.
Ingen grunn til å tenke seg annet enn at dagens unge har det akkurat like så, men egentlig er det et sidespor å tenke på dem i denne saken. Her er fokus middagshøyderne...
Farmora mi var ei klok dame.
Hun visste en del både om dette og hint, akkurat som mange mennesker som har levd ei stund vet.
Nødvendigvis betyr det ikke at livserfaringene stemmer for alle, men de er der.
I sekken, og gjør oss til dem vi er på godt og vondt.
I middagshøyden har den heldige tid til å venne seg til andre mennesker igjen.
Bare sitte ned og være.
Ikke stresse eller jage.
Rolige timer sammen.
Ikke de heidundrende diskusjonene eller store prinsippsakene å ri. Det kan de som har energi og alder til det ta seg av. Og, så sitter vi der og vet og registrerer.
Er til og med blitt kloke nok til ikke å blande oss så veldig.
Det kan likevel ikke nytte, vet vi.
Vi som ligner litt på hverandre.
Noen stiller seg tvilende til at man lærer av erfaringer.
Hvis man ikke dveler ved dem så er det muligens sant.
Om man derimot tar seg tid, kjenner etter, analyserer litt blir fort det motsatte tilfelle.
Kan hende man til og med vokser som mennesker.
Kan hende slipper man tråkke rundt i den samme salaten enda en gang.
Kan hende man til og med greier se seg rundt og skjønne hva et annet menneske kan handle om.
Erfaringer er jo til for å brukes.
Ikke sant?
Det fortelles at de som har løpt mye tidlig i livet, må sitte stille og kjenne etter litt mer når de blir voksne. Finne ut hvem de sjøl og menneskene rundt er.
De har nemlig nesten ikke hatt tid til det før.
Det fine er at i sånne sammenhenger oppstår fine vennskap.
Kjærlighet.
Kjærlighet akkurat som den er når den har ro til å vokse.
Kjærligheten har mange ansikter uten navn...

Synnøve Sætrum

Leeeeeeengter etter våren...

Is og snø...spor etter spatak. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg vet at det er vintermåned ennå, men jeg kan ikke dy meg for å hjelpe litt til utenfor. 

Spa "snøen" litt unna vinduet og over til naboen som ikke bryr seg likevel.

"Jeg hater denne varmen", pleier han å brumme fra sin kant om sommeren.

Jeg sittter pal utenfor her i sol og skygge, og begriper ikke spårket.

Det fatter han ikke at jeg orker,

langt mindre at jeg bruker penger og tid på å oppsøke enda varmere steder på jorda. 

Som for eksempel Hellas, eller Egypt eller noe annet.

Det er jo varmt der, for ikke å snakke om alle utlendingene. Grekere og egyptere, nei takk!

Er det ikke mer enn nok med.....?

Oi oi, har jeg tenkt så mang en gang.

Jeg har forsøkt meg med noen ord om sivilisasjonenes røtter, og litt sånt "småpell" om filosofi og verdens underverker, byggverk og kulturer.

Verdensarven og sånn!

 Kan ikke nytte, og jeg liker det ikke noe særlig. 

Ikke vet jeg hva andre, de som elsker snøen, mørket og kulda, drømmer om midt i den deilige sommervarmen. En iskald vintermorgen med skrapa i hånda for å få fram frontruta?

Strekke kabel for motorvarmeren. Spraye lister med silikon for å få dører opp.

Strømregninger hinsides vettet. Uframkommelighet både til lands og til vanns?

 Er det mulig å ha våte drømmer om denslags?

Sikkert, men hvordan?

For undertegnede er det ikke annet å si enn at hadde jeg ikke hatt mine "seasons in the sun" hadde jeg neppe holdt ut. Sjansen for at jeg hadde blitt klimaflyktning på ramme alvor er stor.

Vi snakket om det her forlenden ei venninne og jeg.

Det der med at vi ikke kunne huske å ha lengtet så etter våren noen gang som akkurat nå.

Forståelig.

I 2010 hadde vi til sammen 6 måneder vinter.

Nå er vi i den 3. i 2011.

Jeg er ikke eskimo, og har ingen planer om å konvertere.

Jo da, jeg følger fortsatt med.

Japan og Libya er høyt oppe i bevisstheten min.

Mange ganger hver eneste dag.

Men, akkurat denne lørdags ettermiddagen leeeeeeeeeeeeeeeeengter jeg etter våren som bare det.

Midtvegs i mars 11. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

I skyggen...

Dras mot morgenlyset ut av urolige drømmer sånn litt etter seks.

Lytter etter fuglesang.

Ikke et pip å høre.

Dålig hørsel, eller holder fuglene også nebb og lytter etter nytt fra den andre siden av verden?

 Så famler man litt etter fjernkontrollen.

DAB-en forteller om ny brann i atomreaktor og folk som flytter på seg på grunn av vindretninger og regn.

Riktignok på den andre siden av kloden, men likevel rett inn i soverommet.

Grøsset er nok til å trekke dyna tettere rundt kroppen, og kjenne det er godt og trygt.

Varmt, tørt og rom for å strekke seg.

Ingen farer lurer utenfor. 

"Den japanske befolkningen er den mest disiplinerte og forberedte i hele verden", forteller radiostemmen. 

Aldri ville de plyndre noe som helst slik som andre steder lignende inntreffer.

De stiller seg tålmodig i kø for om mulig å få tak i noe av det som finnes igjen i butikkene.

Noen steder er det bare øl igjen, og hva skal man egntlig med det når alt annet mangler?

"Alltid vil japanerne forholde seg til myndighetenes beskjeder, og tenke på fellesskapet før seg selv", sier stemmen videre. "De er oppdratt til det".

 Blir liggende og kjenne på det ei lita stund før man tasser på bare føtter mot kaffetrakteren.

En gang var vi også oppdratt til å tenke på fellesskapet.

Det var etter 2. verdenskrigen og noen tiår utover etter det.
Jeg fikk det inn i barneårene. Husker spesielt hvordan min bestefar smilte, gned seg i hendene og frydet seg over at tilværelsen endelig skulle bli bedre for vanlige arbeidsfolk.

Bygge for felles beste.

Samfunnet som sådan.

Infrastruktur.

Boliger til alle. Om de måtte leies eller eies. Som borettslagene en gang var organisert var det mulig også for de mindre velstående. Det der ble oppløst og sluppet løst på 80-tallet, og siden er det blitt villere og villere.

Velferdssystemer for alle, ikke bare de rike er vi visst i ferd med å bygge ned nå. 

Norges utvikling til et moderne industrisamfunn var i full gang da jeg var barn. Industrien var bærebjelken i norsk økonomi. Hva er den nå? Flagget ut, eller solgt til for eksempel Kina.

Og så videre.
Det er så man ikke helt kan fatte at det meste som smaker av felles skal ofres på grådighetens alter for de få. I alle fall ikke så lenge man tilhører dem av oss som i samfunnsoppdragelsen fikk med seg begreper som solidaritet og rettferdighet. Hvor er de ordene blitt av? Satt på museum?

Det var bra ord, og det er ikke lenger siden enn at ei dame i sin beste alder kan huske fellesskapsånden.

Alle de gode tankene. 

Det ga status å være SUF med rød fjellanorakk. 

Den gangen gikk ikke de unge jentene med BH sånn "by the way",

 men det var ikke det her skulle blogges om.

I skyggen av katastrofen fødes mange tanker.
Den påvirker om en vil eller ikke.

 Tankene om jorden som felles grunnlag for den menneskelige eksistensen våkner sterkere enn før.

Anti-atomkraft-mennesket viser seg å ikke være avgått ved døden.

Det har kun ligget i dvale mer enn ei god stund.

Sorgen er at mens noe ligger i dvale og slumrer får mindre bra saker for fellesskapet vokse fram.

Hvor mange kjernekraftverk finnes i verden?

Hva om den ultimate katastrofen vi ikke kan kalkulere oss til rammet mange flere?

"Sikringssystemene holder ikke for denslags påvirkning som tsunamien fredag påførte", sier radiostemmene. Man tenker at nei det holder ikke med noen systemer når ti meter ufattelig kraft bare skyller inn over land. Vi har jo sett det med egne øyne hvordan tsunamiene har knust alt i sin veg øyeblikkelig. Det er ingen ting tilbake etter at vannet trakk seg vekk. Egentlig gjør det et inntrykk det ennå ikke finnes helt ord for.
Hvordan finne ordene som beskriver og gjenforteller der ultimate traumet?

Her i skyggen av katastrofen funderer jeg på om man var kommet dit at man trodde alt var forutsigbart?
At man skulle kunne kalkulere seg til alt?
Og i så fall:
Hvordan er en blind tro på tall og kalkyler mulig?
Det finnes alt for mye virkelighet som kan tilbakevise sånt sludder.
I alle fall sett i skyggen av katastrofen.

Synnøve Sætrum

 

"Loven om tingenes iboende faenskap"utarter ....

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. Rettet: Når fokus er noen steder skapes blindsoner andre steder. Dessverre er det slik at "loven om tingenes iboende faenskap" kan tilskrives mange ulike saker som forblir i blindsona. Der vi ikke ser, det vi ikke orker eller vil snakke om. Det vi kan tillate oss å glemme ei stakket stund, mens noe stort ubehagelig pågående blåses opp av mediene. Sånn er det dessverre blitt. Verden blir værre og værre på mange vis, og mediene går i spinn. Lesere og seere i hopetall går innimellom i flatspinn, må ta "time out", for så å ta seg på tak og prøve orientere seg gjennom nyhetsjungelen på nytt. Ingen lett oppgave for et vanlig hode. Informasjonsmengden er enorm, og når man forsøker bruke sin kritiske sans er oppgaven formidabel.

Et er likevel sikkert: Når de store katastrofene inntreffer på kloden blir alt undertegnede strever med smått. Ikke har jeg egentlig ord for å beskrive avmektigheten jeg føler når alle disse elendighetsbildene fra alle steder strømmer mot meg. Her sitter jeg, i en liten priviligert del av verden. Ikke er her hungersnød, ikke har det vært noen krig i de snart 50 årene jeg har levd, ikke er jeg satt ut i skogen for å dø eller plassert på fattighus med daglig utdeling av almisser til verdige trengende fordi jeg er kronisk syk,

her er ikke jordskjelv, vulkanutbrudd eller tsunamier.

Det er sånn at det finnes mennesker i dette landet også som strever med elendig økonomi, mangel på anstendig tak over hodet, fattigdom og elendighet og sykdom og mye mer. Unntaket er kaptein Sabeltann. 

Kristiansand Dyrepark har tenkt å bruke 200 millioner til ny sjørøverlandsby. Kan ikke hjelpe for det, men nyheten får meg akkurat denne dagen til å reflektere rundt arroganse...og enda litt til.
Penger er det visst nok av til hva som helst i Kristiansand også.
Mye vil ha mer og f... vil ha fler er ordene som plutselig bare renner gjennom hodet.
Her er så underlig. Er jeg på riktig klode?

Hva om man heller bygde permanente utleieboliger til alle dem som ikke kommer inn i boligmarkedet? Hvorfor har ikke Kristiansand eller Norge boligpolitikk for alle dem som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig? Hvorfor må man ha en diagnose eller fem for å få bo i en kommunal bolig? Hvorfor er det i det hele tatt ikke boliger nok til alle i "verdens beste land å bo i".

Enten man har råd til å eie eller ikke?

Personlige kriser og katastrofer rammer en del i løpet av et liv, og noen kommer seg ikke på fote igjen her heller. Men akkurat nå, målt mot det man ser av ufattelig menneskelige traumer i disse dagene synes kanskje det litt smått. Stort nok for den som må flytte hvert andre år og leve på en eller annen hushai's nåde, også etter at hun eller han er kommet til sjels år og alder.

Smått sammenlignet med tsunamier, jordskjelv og atomkatastrofer.

På den andre siden: Lidelse er lidelse for den som opplever den. Uavhengig av geografi.

Det betyr ikke at situasjoner ikke kan bli værre enn det de er, bare at

"loven om tingenes iboende faenskap" arter seg akkurat som den er.
 Når noen begivenheter er i sola kommer andre i skyggen.

Synnøve Sætrum

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet !

Flyfoto av kjernekraftverket Fukushima Daiichi.

Bildene ruller og ruller inn. En mulig nært forestående atomkatastrofe under oppseiling. Når man kikker på bildene, og hører ekspertene uttale seg får man inntrykk av at de vet mye om det de har fantasert seg til muligheter av på forhånd. Nå hadde de ikke fantasert seg til mulighetene for en tsunami av det slaget som rammet kjernekraftverket Fukushima Daiichi. Iflg. ABC-nyhetene, og andre nyheter snakker man om en atomulykke med lokale konsekvenser uten vesentlige utslipp til miljøet... 

Statens strålevern beskriver situasjonen som alvorlig og uavklart.

Er ikke det grunn til å oppfatte situasjonene som ute av kontroll?

Eller er det sånn at det  skal være beroligende for resten av oss som lever i det globale økosystemet og frykter store utslipp av radioaktivitet i dette?

Samtidig som vi krysser det vi kan krysse, og holder pusten for at den allerede pågående katastrofen ikke skal få globale konsekvenser raser borgerkrigen videre i Libya.

Gaddafi's styrker tar tilbake den ene byen etter den andre.

De nærmer seg nå slaget om den siste avgjørende byen Benghazi,

og man kan bare tenke seg hva slags terrorregime som vil gjeninnsettes om styrkene seirer også der. . .

Selv om den Arabiske liga har ekskludert den libyske diktatoren,

og FN er bedt om å innføre flyforbud over landet ser det ikke lyst ut for opprørerne.

Verdens øyne er vendt mot dramaet i Japan.

Imens fortsetter overgrepene mot mennesker alle steder der man driver med slikt. Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. 

Det er loven om tingenes iboende faenskap.

Dessverre. 

Synnøve Sætrum