When You Are Old

When you are old and grey and full of sleep,

And nodding by the fire, take down this book,

And slowly read, and dream of the soft look

Your eyes had once, and of their shadows deep;

How many loved your moments of glad grace,

And loved your beauty with love false or true,

But one man loved the pilgrim Soul in you,

And loved the sorrows of your changing face;

And bending down beside the glowing bars,

Murmur, a little sadly, how Love fled

And paced upon the mountains overhead

And hid his face amid a crowd of stars.

 William Butler Yeats

Jeg er snill og grei for å si det sånn, og de jeg er så heldig å ha som venner er like så... Familien min holder sammen i gode og onde dager, og vi er glade i hverandre. Urettferdighet, diskriminering og undertrykkelse føler jeg ikke noe annet enn dyp forakt for...Jeg liker å tenke på meg selv som noenlunde sivilisert, og jeg følger kardemommeloven så godt jeg kan. Ikke liker jeg krig, og ikke liker jeg at mennesker er slemme mot hverandre. Da jeg var yngre kalte jeg meg sjøl uten blygsel for modig, og jeg var ikke konfliktsky når noen ble utsatt for urett enten den var fysisk eller psykisk. Jeg blandet meg inn og brydde meg.Den gang var det meg knekkende likegyldig om jeg fikk meg en på trynet verbalt eller non-verbalt. Reaksjonen satt i ryggraden og var udiskutabel. Min gamle bestemor kalte meg rebell, og jeg tok det som et velfortjent kompliment. Jeg er overbevist om at hun mente det slik også.

 Det var før. Nå er jeg snart femti, og reddere, og tåler mindre... Verden synes mange ganger ikke noe bedre enn den var. Tvert i mot. Det er store tilbakeskritt på både den ene og andre måten. Og, jeg undrer om jeg selv er blitt en skikkelig feiging...Mange ting krever noen som har mot til å marsjere fram og tilbake, rope og protestere på egne mange andres vegne...
Det tenker jeg på her jeg sitter akkurat nå, mens jeg kjenner et skikkelig sukk langt inne i sjela.
Senga mi er god og passe myk og stor og varm. Dyna har jeg trygt rundt meg, og jeg sover for det aller meste veldig godt. Men: Noen sene netter blir jeg vekket av lyder jeg ikke hørte her før...
Lyder som gir angst og mere til...

Åpenbart er det at noen som ikke har det så bra...
En underdrivelse!!!

Så jeg undrer hva jeg nå skal gjøre... For på second floor over meg lever utvilsomt Luka.....

Det er riktig ille!!!

(Synnøve Sætrum)

Forelsket i eventyret... Kalymnos og Telendos...

(Massouri/Myrties Kalymnos. Foto: Synnøve Sætrum)

Rybakk og eventyret vant Melodi Grand Prix den siste kvelden på Rhodos.Sammenlignerer jeg meg med de store oppdagelsesreisende, eventyrere, folk som sykler jorda rundt faller jeg helt klart gjennom.Ikke har jeg drømmer om å krysse ørkener eller isøder i selskap med meg selv og naturkreftene. Å bestige høge fjell gir helt sikkert ufattelige kick for den som er så modig.Hva det angår har jeg soleklare begrensninger. Så for en heimføding fra det kalde nord og sofaen og mørketida på Mosby er Rhodos mer enn fantastisk nok.To uker av ferien bare vekk, og jeg kjente på stor lykke over at det ennå var godt over fire igjen. En vanlig chartertur er for undertegnede bare for å ”fylle hulltanna”. Langtidsferie litt uten mål og mening kjentes som ei lise!

Efaristå til Helios paradis.Ferga gikk fra kai litt over sju om morgenen. Øyhoppingen min var i gang på ordentlig. Sakte ut i det ukjente, til øyer jeg bare hadde lest om.Noen ideer hadde jeg i hodet, men jeg vet jo at veien blir til mens man går.Kransen av greske øyer hadde jeg tenkt å binde undervegs.På vei nordvestover var jeg i alle fall,og visste jeg kunne stoppe et par tre dager på steder jeg hadde vært omtrent ti år tilbake i tid. Kalymnos og Telendos. Øyer i Dodekaneserne det også. Øyer uten samme turistmaskinen som Rhodos by.

Å hoppe med ferge på denne tiden av året er bare luksus. God plass. Billige seter tilgjengelig, og lite turister. Man føler seg faktisk litt eksotisk blant grekerne. Ikke for det, de har sett oss før!
De vet hva som kommer i tiden framover.


Pothia på Kalymnos tok vel i mot meg. Jeg satte meg rett i en taxi til de små sammenvokste byene Massouri og Myrties på vestkysten, ei snau mil fra hovedbyen.

(Mellometasjen...Foto: Synnøve Sætrum)

Kalymnos har hatt profesjonelle svampfiskere siden 1700-tallet, som ikke er et ufarlig yrke. I tidligere tider da dette var stort kalte mange øya ”Enkenes og krøplingenes øy”. Da jeg var der for 10 år siden så jeg mange sortkledte. I dag teller de som livnærer seg av dykking etter natursvamp rundt 80 sjeler. Den flytende honningen fra øya er enestående(spiste mye på yoghurten for lenge siden), men den bærer man ikke med seg i ryggsekk.Svampen er lett, men den tar plass. Jeg hadde allerede konstatert at back-pakkingen min var vel heavy.Jeg tenkte mer og mer på hva jeg kunne kaste. Diabetiker er jeg jo også så hadde jeg gitt meg til med å slurpe honning hadde vel noen måttet bære meg ett eller annet sted jeg ikke hadde lyst til å være midt i eventyret, så jeg lot fristelsen fare.Greske sykehus får ikke seks på terningen fra de som har greie på slikt.

Det tok ti minutter å finne bosted. En liten leilighet på tre plan. 10 euro natta.Jeg satset på å bli der i tre. Helt i begynnelsen av sesongen kan man velge og vrake og prute mye. Det er mange som har ledige rom. Jeg fikk det som jeg ville. Gikk bare rett ut av kjøretøyet jeg kom med, og fant et sted like i nærheten. Stor terrasse med havutsikt til Telendos. Bevisst valg. Jeg ville være i nærheten av båtene som går ut til den lille klippeøya. Turen tar omtrent 10 minutter og koster et par euro. Det går alltid en båt. Hele dagen og kvelden.

17.mai var lettskyet og det passet meg bra. Kaldt var det ikke. Jeg var litt sliten etter reisen, og også sugen på stillhet etter all larmen kvelden før. Telendos er mer enn perfekt til det.Stille. Stille. Den lille vulkanske klippeøya skal ha blitt skilt fra Kalymnos ved et stort jordskjelv i det 6. århundre. Når man vandrer på øya ser man fortsatt ruiner fra de bygningene som var der da.Helt nede i havkanten. Og, snorkler man ser man også noen av ruinene under seg før alt forsvinner i mørket og marebakken. Fantasien min får sitt med tanke på Atlantis-myter og annet snadder. Det er herlig. Der finnes store sorte sjøpinnsvin (pass foten) og fargerike fisk. De snapper mat fra hånda(og jeg må få meg undervannskamera).

(Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)

 Øya har bare ei håndfull fastboende. Det finnes ingen biler eller bilveier der. Men, det er mange gode stier og steder å gå tur. Det lukter timian i skråningene, og har man ikke fått skuldrene ned før så skjer det i alle fall her. Som turist er det bare å gi seg drømmene om fordums greske øyer i vold.

Jeg konstaterte at man hadde fått utvidet noen av tavernaene på det tiåret som var gått siden jeg var der sist. Men, det var bare blitt vakrere. Noen hadde brukt tid på å gjøre stedet til enda mer...Vandringen rundt i lett skumring ga fred. Jeg vekslet noen ord med vennlige greske damer.Jeg ble ønsket velkommen tilbake da jeg fortalte jeg hadde feiret 17.mai der før.

Ved den lille kaia på Telendos ligger noen få tavernaer. Jeg satte meg på en av dem. Bestilte greske lam. Jeg var nesten for sulten og spiste for fort. En hund og en katt ble selskapet ved føttene. Det var kun et par litt lenger vekk i restauranten. Og, så Zorba som jeg kjente igjen fra en annen reise. Hyggelig rolig gresk. På kaia lekte to nydelige unger på fire fem. Klemte hverandre stadig vekk. Harmoni og søskenkjærlighet, tenkte jeg der jeg satt. En coocker med kupert hale dukket opp. Gjorde sitt fornødende rett ved de ungene og brakte idyllen litt ut av water. Jeg fant balansen. Nytelsen. Sinnsroen. Den indre stillheten. Hellas-stillheten. Klokka 22 25 tok jeg båten over til Kalymnos. Jeg hadde dandert myggnettet før jeg dro. Bare å sove med åpne vinduer.

(Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)

Uthvilt morgen og tidlig spasertur gjennom Massouri og Myrties.Veiene er smale og uten fortau. Man skal være litt obs på trafikken. Men, akkurat på denne tiden av året var den ikke skrekkinngytende. En og annen bil,og en del fjellklatrende ungdommer på vei til dagens dont. Jeg så ingen single damer i sin beste alder spankulerende langs veiene. Jeg så i det hele tatt ikke mange turister. Jeg er morgenfugl når jeg er i syden, så i timene først på dagen er det ofte kun meg å se.  Jeg fikk spurt en vennlig greker om fergetider fra øya, og så var det engelsk frokost. Det smakte utmerket. Fem euro er vel ingen ublu pris heller.

(Hverdagsmorgen på Telendos. Foto: Synnøve Sætrum)

(Telendos. Utskit mot Kalymnos. Foto:Synnøve Sætrum)

Eventyrdagen begynte bra. Jeg tok båten til Telendos igjen. Var der hele dagen. Vandre i høydene, badet i det krystallklare vannet på en av verdens fineste naturiststrender. Den må bare sees og oppleves. Jeg snakket med rolige grekere. Spiste godt enda en gang eller to, og bare var. Utenfor turiststrømmer. Alt hjemme ble borte... Jeg landet skikkelig i eventyret mitt den dagen.
Dagen etter pakket jeg og tok bussen til Pothia.

(Soloppgang over Pothia. Foto: Synnøve Sætrum)

Der ble jeg ei natt og fikk sett på byen, før jeg tok båten videre i soloppgangen, så oppover ørene forelsket i eventyret...

(Synnøve Sætrum)

Giasou

min ukjente venn

takk for øyeblikkets kraft

for himmelvide inspirasjoner

fra blå blikk

og lett dansende armer

røde hodefjær vaier i takt

med knelernes musikk

i den milde vinden

den heldige møter

insektets blikk

så kommer jeg fra nord

til Egeerhavet

under sol og skyer

i varmen

i livet

helt på bryggekanten

så stille så stille

sjela larmer

Telendos

uslepen smykkestein på jord

gresk lam

Zorba serverer

varmt blikk

snille øyne

underfundig smil

rommer

de tusen hemmeligheters

kunster

Efaristå...

(Telendos, 17.mai 2009. Synnøve Sætrum)

Vintermorgenstund!

15 kalde minus utenfor, sol sammen med stearinlyset på frokostbordet mitt. Energibrød og kaffe. Mørketida er over, kulda til tross. Det nytter ikke å krangle med kalenderen, det har jeg nå alltid sagt til trøst og vederkvegelse på denne årstida. I natt bestilte jeg ny tur til Lesbos, og alt er bare velstand i så henseende… Bare å glede seg til Meltemi, assurgrønt hav og greske salater. Skal bli ei lise!

Jeg gleder meg likevel mest over dagen i dag.Sånn noenlunde ok her jeg sitter. Selv om min diabetes i dag gir den store stivhet og trøtthet kunne det vært verre. Jeg har tenkt å presse meg av gårde på trening for å ta itu med den likevel.

”From Grace” på Windows Media Player her jeg sitter. Thomas Dybdahl blir bedre og bedre spør du meg. Ok, det var ingen som gjorde det, men det spiller heller ingen rolle. Jeg trives med singeltilværelsen om morgenen, mer og mer. Er det et godt tegn?

For kaldt til å snøre sekken og spenne skiene ennå i alle fall.

Kaldeste vinter på 110 år. Da får vi neppe lignende på ei stund. Bare å leve med det og kose seg.

Neste timen skal jeg vie til Marina Lewycka og ”En kort historie om traktoren i Ukraina”.

Vintermorgenstund!

For ei  lykke!

Resten av dagen kan bare komme!

(Synnøve Sætrum)

Vera esse facimus nosmet ipsi!

Regn oppå snøen, og så isfrost igjen, og enda mer himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer. Finfine greier et øyeblikk forbanner jeg værgudene, uten at det nytter. Flexe med musklene kan jeg ikke ennå. Jeg får snakke mer om det når april er i anmarsj. To måneder snøtid ”to go” i nasjonen. Jeg greier ikke gå rundt potte irritert fram til våren kikker fram. Blir for mye energilekkasje til de ting jeg ikke kan endre. Fantastisk trøst at sola skinner på stueveggen, og mørketida er over her i dumpa. Så i mellomtiden får jeg kose meg med alle mine bøker, min musikk, mitt nybakte proteinbrød, min familie og mine venner.

Marilyn for eksempel. Det fine med Marilyn og jeg, er at vi utfyller hverandre. Sakene beskues fra minst to sider, for det meste, og kanskje noen ganger i det minste. Ulike paradigme er kjekt å ha lærte jeg visselig på Agder Distriktshøgskole, sånn for en 20 års tid siden og vel så det... Objektivitet. Ok, jeg skal ikke dra i gang harangen om hvorvidt det er mulig. Akkurat den debatten finnes i metervis på bibliotekene for den som måtte lyste. Konspirasjonsteorier, psykoterapi, og katastrofekapitalismens fremmarsj er mer mine tema i det som leses for tiden. I tillegg til romanene. ”Huset ved moskeen” var den siste. Jeg slo ikke salto, men den var fin. Kampen til Knausgård har jeg ikke lest ei setning av. Ennå. Alt til sin tid. Siden jeg bor på Sørlandet, og midt i det litterære fenomenets hjemtrakter så og si, har jeg tid til å vente litt, og heller kikke ut. Forhåndsdømmer gjør jeg ikke, jeg bare tillater meg å gi den leselysten litt tid... Det er den store fordelen med å bo alene. Jeg gjør akkurat som det passer meg...

”Hør på dette Marilyn”, sa jeg. Ikke det at vi snakker om menn i omgangskretsen, men når vi nå for en gangs skyld gjorde det, var det bare å velge å lytte så mye jeg klarte.Når damer samles rundt et bord er det grunn til det. Jeg satt med flagrende ører(godt hårprakten dekker dem… det tar seg kanskje ikke ut for ei dame…) og hørte på diskusjonen om flørting i cyberspace og påfølgende stevnemøter i virkelighetens verden.

 Det er mange ting som skal klaffe om man(nen) hele tatt skal ha noe å møte på kafe…

”Du skake komme her og komme her!”

Ikke snakk om å gjøre døren høy og porten vid. Et nåløye er nå engang et nåløye.

Likevel hadde ei vært på date (et elendig ord forresten… snikamerikanisering…)siden sist. 

Men: ”Nei, hun hadde ikke truffet noen hun ville ha!” Jeg undret meg, trekker kanskje et bitte lite lettelsens sukk, men spør ikke hvorfor det ikke klaffet denne gangen heller... Veldig kjapt ser jeg for meg et par tre av mine halsbrekkende c-momenter på den matta. Noe å le av i ettertid, men du verden latteren satt langt inne mens fesjået pågikk. Man får en følelse som er til forveksling lik den følelsen man fikk da man nettopp hadde bommet på bukken i gymnastikken. Skrittet, som også den gangen var av de mer følsomme steder, hadde fått seg et skikkelig slag mot den spisse kanten, og det var nå en ting. Ikke bare forsmedelig at de 25 andre stod oppmarsjert og så på. Noen lo til og med. Men, det værste var å holde tårene innenfor øyekanten. Den som gråter i offentlig påsyn er ei sippe… Kjenner du ærlig etter neste gang du er på mislykka date skjønner du kanskje hva jeg mener. Og: Min påstand er at hva det der angår har det vært like for like i alle mine dager…

Så jo. Jeg valgte klokelig lytterens posisjon.

”Utrolig hvor mange gifte menn det er inne på disse nettsidene, som vil ha ei på si. Det står til og med i profilen!”. Nok ei kjensgjerning som ikke avstedkom opphissede meningsytringer. Mennesket forandrer seg aldri i evighet, tenkte jeg. Som noen har tenkt før meg. Gammelt nytt begge deler. Marilyn derimot innvendte noe i retning av: ”Menn må få lov å være menn. De har det jo i seg. Jaktinstinktet.” Blææææhhh”, sier jeg og kaller en spade en spade. ”Bekvemmelighet”, eller ”i pose og sekk”. Grandiositet hånd i hånd med latskap. Vi vil jo alle bare ha det ”greit”. Eller litt mer seriøst tenker jeg at det kanskje er et symptom på at vi alle har nådd sjels år og alder. Jeg mener, det begynner jo nærmest å bli et uuttalt krav å fjerne deler av øyelokkene i denne. Ikke fordi jeg innbiller meg at man blir spesielt mer attraktiv i cyberspace av den grunn, ikke lykkeligere heller. Det er nå likevel et tilbud man får av legen når deler av sidesynet blir vekk mens man rygger. Jeg er ikke over femti, og forsøkte meg hos legen. Sosialt ”press” har nemlig en viss effekt også på meg. Han hevet så vidt på et av sine stramme øyelokk og sa: Jeg synes ikke det er prioritert for deg akkurat nå". Jeg trøster meg stadig med at jeg er yngre enn de som har vært under kniven.

Ikke at jeg godtar fenomenet så lett. Da hadde jeg ikke nevnt det i ei bisetning en gang. Det har seg nemlig slik at når man har lest diverse konspirasjonsteorier av rikt omfang er det nærliggende å tenke et kunstig skapt behov som vil komme den private plastikk-kirurgien til gode. Marilyn protesterer prompte: ”Kvinner må få være kvinner, og bevare skjønnheten så lenge de kan”.

”Ja, for hva er hun vel ellers?”, repliserer jeg tørt. Og, undrer meg over at vi fortsatt driver med denne debatten. Vi har jo holdt på siden 70-tallet, i alle fall noen få av oss. Vel, Marilyn gjorde det ikke, ei heller er hun kjent for å ha dybdepsykologien som sin sterke. ”Skjønnhetsmyten” har alltid vært noe hun lever, ikke leser. Nytter ikke for meg å komme trekkende med gammel undervisning i halvfeministiske tenkestett. Perler for purker. ”Som en gullring i et grisetryne er en vakker kvinne uten vett”. Oops…! Jeg vedgår at den kanskje var å trekke det litt langt, men det står vitterlig å lese i Bibelen. Nærmere bestemt ordspråkene 11,12. Så da må det jo være noe i det…

”Så du forresten dokumentaren om enestående eldre kvinners ønske om å få barn her om kvelden?”,
spurte jeg mitt alter ego til slutt?

”Det var motbydelig, unaturlig, ekkelt. Jeg fikk helt frysninger av dem”. Jeg kan ikke hjelpe for det, men for meg er det noe som skurrer. Hun sa da vitterlig at kvinner må få bevare skjønnheten så lenge de kan. Men, det er kanskje ikke ungdommen det… Når først teknologien kan oppheve overgangsalderen også må vel den kvinne som ønsker det også kunne få barn når hun vil? Eller? Hvorfor all ståheien? Fordi det er kvinner?

Når menn på 60 får barn, sånn som Arve Tellefsen for eksempel, hører man ingen avskyerklæringer eller fyrop. Jeg undrer meg jeg. Og, det kommer jeg til å fortsette med på turen ut i vintersolskinnet!

For når alt kommer til alt:Vera esse facimus nosmet ipsi!

(Synnøve Sætrum)

Rhodos

”Midt i havets dybe vande blomstrer øen Rhodos,barn av kærlighedsgudinden Afrodite,

for at blive solguden Helios’ brud. "

(Pindar)

 

Etter mine begreper bærer øya navnet så til de grader med rette. At Helios ifølge den greske mytologien valgte Rhodos da den steg opp av havet forundrer meg ikke.

Rhodos som øy har mange steder å velge mellom med tanke på hvor man vil bo. Vakre varme fredelige Lindos midt på øya, eller Kalithea, eller Ixia,eller Ladiko eller, eller, eller. Rhodos har alt.

Jeg foretrekker å bo i Rhodos by. Det henger sammen med singelstatusen, og samtidig sansen for "gammel stein", og en tiltakende interesse for mytologi og arkitektur.For meg er Rhodos by så spesiell at jeg ikke greier sammenligne den med noen annen gresk by. Mixen av den gamle historien og det moderne livet er spennende.

Første gangen jeg kom til Rhodos var jeg som et blankt ark. Jeg var skeptisk. Og, den første kvelden var jeg sammen med noen venner og spiste dårlig mat på et heller dårlig typisk turistspisested. Ikke antydning til meze eller annet typisk gresk.
 Jeg var i grunnen ganske skuffet, og tenkte det var godt jeg ikke skulle være der i mer enn to uker. Skal nok holde ut, tenkte jeg, og fnøs i mitt stille indre av et nytt bekjentskap som utbasunerte: "Du skal se du blir et av de faste innslagene her ".

Dagen etter var vi på Elly Beach. Jeg var, pent sagt, fortsatt meget skeptisk til kveldens viderverdigheter. Eller hva jeg nå trodde det skulle bli. Støyende bakgater gir ikke kjærlige følelser og varmt hjerte. Tvert i mot. Har du sett ei av dem har du sett dem alle. Typiske turistbutikker med håndklær, kremer og Mythos... Har du sett en har du sett dem alle...

Jeg dømte ut fra det jeg så, ikke mulighetene rundt neste hjørne. Den andre kvelden viste mine venner meg gamlebyen.Middelalderbyen. Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg hadde undervurdert min nye ferievennine, og at jeg bare kunne slutte meg til dem som uten blygsel kaller seg "rhodister", og reiser tilbake og tilbake og tilbake og tilbake...

Møtet med den gamle historien gjorde utslaget! Hadde

jeg blitt fortalt om den før jeg gikk inn porten hadde jeg vel hatt forestillinger om noen døde ruiner, eller ruiner av et eller annet slag. Jeg har jo studert historie, og er interessert i "gammel stein" så det holder. Rhodos' "gamle stein" var imidlertid ett gedigent hull i historiekunnskapene mine. Det er det bare å innrømme først som sist. Middelalderbyen lever i høyeste grad. I de gamle bygningene finnes alt man kan tenke seg egentlig. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det bor rundt 6000 mennesker innenfor murene. Den er bare helt fantastisk. Jeg har siden vandret fotsålene blemmerike og ømme, mens jeg stadig finner nye skatter. Til å begynne med holdt jeg med i de vanlige turistløypene rundt hovedgaten Sokrates, og ved moskeen. Etter hvert har jeg gått langt vekk derfra. Sett og sett og sett. Følt på atmosfæren, og snakket med vennlige grekere som sitter på trappene sine.Jeg har funnet gamlebyens desidert fineste utsiktspunkt der man til og med kan få nydelig Frape, og jeg har sågar gått meg vill. Såre bein har fått en ekstra tur på flere kilometer, fordi jeg kom ut en helt annen inngang, og i en helt annen vei enn jeg trodde. Men, alle veier fører før eller siden til Mandraki, om man går utenfor eller innefor murene. Når en ser skiltene mot flyplassen er det bare å snu og ta motsatt retning fatt. Er det mørkt lukter man Egeerhavet etter hvert...

”Windy Beach” har rullestein. Noen steder kan det vanskelig å komme ut i vannet uten noe på beina, men der blåser Meltemi alltid, og roer ned varmen i kroppen. Jeg har bodd på Hotel Kipriotis noen ganger, og jeg kommer til å bo der igjen. Rommene er noenlunde moderne, og badene er bra. Er man heldig får man rom med havutsikt. Det har jeg ikke hatt, men jeg har flere ganger bodd mot baksiden som er beplantet med palmer og annet. En rolig oase. Jeg har latt meg fortelle at stedet også har et helt brukbart basseng, og her finnes ingen bamseklubb. For enslige voksne damer, som ikke er på ferie med barnebarn er det et poeng. Undertegnede har for øvrig aldri brukt bassenget. Jeg foretrekker strendene som ligger rundt Rhodos by. Anbefaler mer enn en tur langs stranden fra Windy til Elly. I ferietempo en liten times tur tenker jeg. Eller om man vil ha opp pulsen tilbakelegger man avstanden på drøye tjue minutter.

Bor man der får man også gått litt for å komme inn til sentrum av den moderne delen av byen. Krysser man øya, en spasertur som tar omtrent et kvarter, kommer man til Mandraki (havneområdet med den gamle basaren)eller Elly Beach. Elly Beach er varmere, har mye mindre vind, og mange flere soltilbedere. Jeg har ofte lagt helt innerst på stranda.Den gamle strandtavernaen Meltemi har nydelig skygge, og jeg har brukt den både til avkjøling og nytelse. De serverer det man trenger under strandpausene. Grekerne selv spiser også der. For meg er det alltid et godt tegn.

(Akvaritet. Nordspissen av Rhodos. Foto: S. Sætrum)

 På tuppen av Rhodos akvariet. Det gjenstår å besøke for undertegnede, men jeg har hørt det er helt greit, om man vil ha pause fra sola. Personlig foretrekker jeg å snorkle for å se livet under havflaten når jeg er i syden. Sånn er nå det.

På denne turen bodde jeg på Hotel Constantin. Det ligger bare tohundre meter gange fra Elly Beach. En passerer den tyrkiske kirkegården til venstre, til høyre ser man moloen med gamle vindmøllene. De store havseilerne er som et smykke. 
 Evngelimos-kirken, Elefrheriasplassen, Nasjonalteateret og adminsistrasjonsbygningen er sammen noe av det som gir atmosfæren i Rhodos by. Det kan kjennes deilig og sitte på en benk og bare betrakte menneskene som er ute og går. Turistbåtene ligger tett i tett langs denne delen av Mandraki.
Som forøvrig var oltidens krigshavn på Rhodos.

Snur jeg hodet bort fra havet kikker jeg rett på den gamle festningen. Aghios Nikolaos(Gamlebyen)...

(De tre vindmøllene og moloen. Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

6. mai var ikke Elly Beach så travel som i juni eller september. Vinden var enda kjølende etter norboeres begreper, og mange steder holdt grekerne fortsatt på med å rigge til for sesongen.

Jeg kjøpte en iskaffe, og satte meg i skyggen ved den nesten folketomme stranden. Totalt lykkelig.To dager etter ankomst hadde "høydesyka" etter flyturen forlatt kroppen. Skuldrene var nesten nede.Hellas-roen var så smått begynt å sige inn. Sakte gikk det opp for meg at jeg var i gang. At det bare var en av de første dagene, og at jeg skulle være i Hellas lenge denne gangen. Så lenge at jeg kanskje ble lei.Så det var bare å sitte der og kjenne på en utrolig takknemlighet over bare å være, nyte dagen, og ta alle som skulle komme en av gangen. En god tanke ble sendt til både den ene og andre, men særlig til ei venninne som var blitt alvorlig syk i løpet av vinteren.

Solens øy. Et av paradisene på jord.Jeg hadde møtt noen bekjente "rhodister" som allerede var på plass før meg. Snakket med kjente grekere i butikker, tavernaer og restauranter. Vært og spist lunsj på Yamas, og blitt ønsket velkommen tilbake igjen. De husker deg når du kommer tilbake for andre eller tredje gang der i byen... Rhodeserne er gode sånn. Og de aller aller fleste er like vennlige seint i september som tidlig i mai. Det skal de også ha.

"Seasons in the sun", i hodet og de indre øynene er festet på det assurgrønne havet på netthinna. Solnedganger over Windy Beach sammen med en og annen vakker gresk gud. Det det indre øyet ser kan ingen andre blande seg inn i.

Jeg reiste alene, men fant ingen ensomhetsfølelse.
Denne formiddagen ble jeg sittende på den sofaen lenge, og bare takke.Turen var i gang. Efaristå!

(Synnøve Sætrum)

http://www.ving.no/navigation/gmappopup.aspx?resortid=9225&hotelid=51864&hotelName=Kipriotis


21.12.2013 sitter jeg ved Bang Niang, Khao Lak i Thailand. Jeg leser og korrigerer litt.
Her var det "språkblomster" så det holder tenker jeg. Men, det var den turen og ikke den jeg er på nå. Vil bare tilføye at jeg har vært på Rhodos og i byen 14 ganger. Sånn skulle det bli. Jeg er "rhodist"...

Et hvert eventyr begynner under solen

(Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Ethvert eventyr begynner under solen...! Under den greske solen. Det er ingen betingelse at det er på solens øy, men jammen var det et veldig godt alternativ for å komme seg inn i det greske tempoet og den milde milde teperaturen. Bare fryde seg over at det skulle vare lenge, lenge, lenge.

Så mye sammenhengende deilig sommer hadde jeg aldri hatt før i mitt liv. Å få muligheten til noe slikt kommer ikke bare rekende på ei fjøl. Man må ha det rent praktiske som trengs på plass, og ikke minst, for et menneske som meg: Motet som kreves! Jeg er vant til å være alene, men jeg er ikke så vant til å reise alene. Eller dvs. jeg var det ikke da. Siden er det blitt noen reiser for egen maskin. Dog ønsker jeg innimellom at den ultimate reisekameraten +++ snart skal komme for mitt åsyn. He he.. ;-)

 I tilbakeblikket virker det fortsatt som et eventyr, selv om det er mye lagret for mitt indre øye.

Jeg drømmer om å gjenta drømmen enda en gang eller to før jeg havner i det evige penalet.

I mai og juni 2009 realiserte jeg altså  min fuktige greske drøm. Snaue syv uker oppdagelsesreise blant og på greske øyer. Herlig helt alene. Jeg hadde bestemt meg for å leve i øyeblikket, her og nå, være på øyene.

Det ble en opplevelse ganske annerledes enn det jeg hadde forventet.
 For det første fikk jeg erfare at veien blir til mens man går.
For det andre forandrer veien seg nettopp på grunn av bevegelsen.
Nå i ettertid sitter jeg ofte og undrer meg over om det virkelig var meg som var på alle stedene. Om det virkelig skjedde.

Jeg ønsket meg intenst å kunne være så lenge i Hellas at jeg ville bli lei av den steikende sola, det assur grønne havet, de vennlige menneskene, den herlige maten, det varme havet, de fredelige dønningene, den greske musikken, de milde nettene, kløen fra myggstikkene, den nære stjernehimmelen, og så videre.

Jeg er av dem som ikke er i nærheten av å ha fått nok etter to ukers pakketur. Slike bare erter opp sjela mens jeg lengter meg mørkegrønn etter mer.

Drømmer har mange sider.

Dette var noen av dem. Jeg er et søkende menneske, og jeg hungrer ofte etter en annen varme og puls enn den som finnes her i dumpa mi.

Særlig i vinterhalvåret.

Jeg fant rimelig fort ut at det ikke var så veldig komplisert.

 Mange har tråkket før meg der nede. Det var nesten for mange treff og tips å hale. Så jeg kuttet ut.

Jeg orket ikke tanken på å bli sittende fast i ei reisehåndbok, eller en annens tur.

Det skulle være min tur, og min en gang i livet opplevelse.

Dessuten så var det jo ikke snakk om å reise inn i ukjente jungler eller krigsområder. Bare til et land jeg har elsket å oppholde meg i siden jeg satte beina der for første gang.

Når man har de pengene man strengt tatt trenger, snakker engelsk rimelig godt, og ellers er utstyrt med en rimelig sosial legning er det ikke stort som kan gå galt.Det sier jeg med sikkerhet. Etter at turen var ferdig kunne jeg oppsummere usikkerhet kun et par ganger. Redd hadde jeg ikke vært.

Da jeg kom til Rhodos de to første vårukene var jeg bare lykkelig og forventningsfull, og landet med begge beina godt på den greske jorda.

Jeg opplever det slik at noe av himmelen må være falt ned over Hellas' øyer. Drømmen om å bo der ei stund, dvs. noen år er et annet kapittel enn dette med øyeventyret mitt  denne våren.

Jeg hadde kjøpt en meget billig restplass til Rhodos by, og 3.mai satte jeg meg på flyet. Ethvert eventyr begynner som kjent under solen, så hvorfor ikke starte på Rhodos. Solens øy. Middelhavets perle.

Kjært barn har mange navn… Barnet til kjærlighetsgudinnen Afrodite, og solguden Helios brud. Det er ingen overdrivelse å bekjenne at jeg elsker Rhodos.

Har vært der en del ganger, og hvis solgudene vil, vender jeg mer enn gjerne tilbake.

Som siste passasjer ankom jeg det heller trasige hotell Mimosa rett før halv tolv om kvelden.

For å oppdage at dassen suste som en symfoni, det fantes intet kjøleskap der (noe en diabetiker er rimelig avhengig av), det luktet mugg og skitt. Siden jeg ganske var utkjørt av å være i gang la jeg meg til og sove til tankene: ”I morgen er det i gang på ordentlig, da våkner jeg til solen.

På dette hotellet skal jeg ikke under noen omstendighet være”, og sovnet.

Jeg våknet relativt uthvilt rundt halv åtte om morgen,

men med ei blånese den mest garva kokainsnuser kunne misunne meg.

Jeg har myggallergi og hadde glemt myggnettet i skuffelsen.

Det var verre enn jeg hadde fryktet. Kakerlakkene rømte ned i sluken da jeg kom inn på badet, og det var lenge siden teppene hadde sett ordentlig rens.

Sånn går det med billigbilletter vil noen kanskje si, men det er ikke nødvendigvis en sannhet?

Den var billig spesifisert, og jeg hadde sågar spurt etter alt som manglet og var feil.

Uheldig heter det.

Jeg flyttet rundt hjørnet til  hotell Constantin.

Etter noen timer var hele greia glemt. For best som det er så sitter man i Sokrates i gamlebyen, og nyter feriens første frappe...

For etterpå å vandre langs stranpromenaden.

Nesten til Ixia. Rhodos er solparadset på jord. Middelaldergamlebyen er drømmestedet for den som elsker historie og sagaer om korstog og riddere og jomfruer i nød samt mye mye mye mer... Dra dit sier jeg bare, det er verdt turen...

Tidlig vår og sein høst er ikke turistflommen så påtrengende heller. Nesten så man savner litt flere Nord-Europeere å kikke på...

Uansett: Rhodos er fantastisk, fantastisk, fantastisk, fantastisk!!!

(Rhodos by. Foto:Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

Vinterlengsler til Egeerhavets øyer og strender

Forventninger, sprengkulde og fuktige varme drømmer...

Jeg forventer ikke at jeg skal vinne førstepremien i Lotto, men jeg fantasterer om det. Det er lenge siden jeg forstod at det er den mest reflekterte dagdrømmen jeg har.Må man egentlig bli tulling av et par skarve millioner på konto?Gevinsten skulle jeg inkassert med stoisk ro, og ordnet opp i en del ting jeg en gang hadde forventninger til...

Jeg forventer ikke at inntekten skal gå opp, eller rentene mer ned(…egentlig er nå det der akkurat ett fett for den som leier og ikke eier…). Ikke forventer jeg at noen forbarmer seg over meg og tilbyr meg leilighet på 85 kvadrat, peis og to soverom til den nette sum av kroner 4600 heller, som er det inntekten min tåler for å ha det rimelig romslig  rundt meg. I så henseende er jeg overbevist om at undernes tid er forbi. Dagdrømmer derimot er gratis, og jeg drømmer og koser meg, mens jeg trekker pledd nummer to godt rundt meg. Utenfor har gradestokken vist -18 de siste ukene, og jeg har hatt mine fulle hyre med å holde mine 64 kvadrat varme. Tre ovner av ymse slag og kvalitet, samt varmekablene i badegolvet har gått i ett. Jeg har forsøkt meg med litt roligere tilstander noen netter, men da er det bare blitt kaldere. Hva folk bruker for å varme opp 100 kvadrat vet jeg ikke, men jeg gleder meg ikke til neste strømregning med mine få…

Lørdag var ytterdøra totalt frosset, og jeg måtte ut gjennom soveromsvinduet for å hente avisa. Møtet mellom varmt og kaldt hadde sagt sitt endelige sitt. Vekk var nattens deilige drømmer om Egeerhavets farger og en kald Frappe i skyggen. . Natt til lørdag var spekket med våte og varme drømmer. Ei god natt er ei god natt, kommer aldri dårlig tilbake. Forgangne dager under solen, netter under myggnettet. Rett som det er spør jeg meg selv om det virkelig var meg som vandret rundt, i de greske paradisene, på mine brune sandalkledte ben i over 8 uker salig år 2009. Å skade meg selv med klyping i armer og ben er jeg ikke noe for. Men, jeg har pc, noe som igjen er lik fotografier. Mange fotografier. En god dag er en god dag, kommer aldri dårlig tilbake, som det heter i sangen.

(Naoussa, Paros. Foto: Synnøve Sætrum)

Den greske sommervinden Meltemi synes i mørketid og vinterkulde som en fjern drøm. Som Naoussa skimtes i det fjerne på dette fotet fra i sommer. Paros, fyrtårnet, eller kardemommeøya som den er blitt til i mitt hode er lagt avsted. Jeg lengter, både dit, og andre steder. Dag og natt:  Rhodos, Telendos, Samos, Kalymnos, Symi, Chios, Mykonos, til og med Tinos... Jeg nevner i fleng. Scala Eressos på Lesbos.

Ei frossen dør er ei frossen dør, og soveromsvinduet var ingen god løsning på problemet. ”Sånn kan jeg ikke ha det”, tenkte jeg og dro, som den handlingens kvinne jeg er, sporensstruksen til Claes O. for å kjøpe ovn. En litt rimelig en var planen, det er jo tross alt et stykke ut i januar, og lenge siden julehandelen var over meg, singeløkonomi og alt det der… Utsolgt! Jeg fant ei vifte til kroner åtte hundre, med fjernkontroll. I byens eneste elektrobutikk, den som alltid har vært i Skippergada ved du!

Følelsen av å frekventere et veletablert hjem rant over meg der jeg satte den på fullt, halvannen meter fra is og treverk. Ingen skjøteledninger, man kan da lese bruksanvisning. Det skal ikke stå på det.

Naturen og sprengfrostens veier er uregjerlige. Jeg måtte hente assistanse. Hjelp til å få brutt opp døra, og hjelp til å få meislet bort 20 cm kompakt stålis på trammen. Så mange slags takk for min far og en hjelpsom nabo!

Jeg har bare gjort meg noen betraktninger foran sikringsskapet der jeg har stått og lagt hånda på dem til sjekk de siste ukene. De har ikke vært ubehagelig varme, selv om det ellers har vært så kaldt at jeg ikke har merket overgangsalderen. Svetten er forsvunnet som dugg for solen, skjønt det er mørketid i dumpa her jeg bor. Energibruken min går til å holde varmen under dyna, eller et pledd.

Vennen min tror ikke temperaturen ute har noen betydning for fysikken. ”Du skal se du har hatt det lett og det er over”, sier han. Realisten, eller pessimisten i mitt bakhode sier:”Vel optimistisk! Vel optimistisk!”.

Den som har lever får se. Jeg skal ikke kaste meg ned og hamre i golvet om han skulle ha rett. Heller ydmykt ta i mot.

Selv om livet for det meste innebærer å ha forventninger til ting det ikke blir noe av, betyr det jo likevel ikke at jeg ikke kan ha dem. Kanskje fordi saken i dette tilfelle ikke handler om kontanter. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

For å gjøre en lang historie kort, kan jeg si jeg nå har fritt leide, døra er tint, og jeg følger med etter instruert evne slik at fadesen ikke skal gjenta seg. Vifta med varmepumpesystem eier jeg så til de grader en gang for alle. Sprengfrosten skal ikke få tatt knekken på meg.

Men, i kveld viser gradestokken – 5. Hurra, hurra, hurra for lengre dager og våren og alt det der!

Synnøve Sætrum

2.januar og 1. september 2010

Fra 2.januar 2010 er følgende gjenglemte utkast lagret her på bloggen min:

 Jeg fintenker på hvor det siste tiåret for hen, mens jeg nyter aromaen av klassisk espresso.

Ervervet hos Lillan, Kristiansands beste bønnepusher.

Hvilket luxusliv! Selv om, Fair Trade ringler i det fjerne, som absolutt verdig konkurrent. Har du smakt den fransk-italienske derfra?

Fjorårets jule- og nyttårsstyr er over. Det er vanlig lørdag, og salg!

Jeg har jo ”ingenting” å ha på meg, så kanskje jeg skulle snuse litt rundt i byen.
”Så flott” sier vennen min, ”at du ikke har noe å ha på deg”.
Hm… Kvinner på Venus, og menn fra Mars.Eller var det omvendt?

Tatt i betraktning – 7 grader denne glade morgenen, holder det neppe med sverting av stumpen, eller elskov i snøen. Jeg er jo ikke eskimo!

Kanskje mer formålstjenlig stirring inn i klesskapet hadde vært på sin plass?

Om det ikke hjelper får jeg ta runden i kommodene også, eller kapitulere og gjøre byturen til virkelighet.

På den andre siden, når jeg tenker meg om, så nyter jeg morgenens andre lette latte og to mandariner til frokost.
Undertegnede trapper ned til årets vann og salatbladkur.
Den starter mandag. Så hva har jeg egentlig på butikker å gjøre. Bare småplagg der likevel.
 Ikke noe for forvoksne damer.
Jeg måååååååå slanke meg. Ellers blir det smått med turer under solen om en tre fire måneders tid.
De greske øyene ringler også i det fjerne.Minner meg om at før eller siden blir jeg nøtt til å ta av meg døffelen, og mer til når jeg befinner meg utomhus. Brennhet sol på solens øy erindrer jeg og lengter tilbake til senga mi mer enn et kort øyeblikk. 

”Husk kroppen trenger noe… Litt og ofte…”, repliserer han som fortsatt befinner seg under dyna.
Hm… Sant det. Men, jeg kjenner på sidehåndtakene jeg ikke er født med at jeg kommer til å overleve aldeles utmerket uten kjøtt og flesk de neste seks ukene. Litt verre er det med forbannelsene over pastaen som jeg går så godt i spann med. Jeg har hørt noen gi skylden på sukkeret.
Men, akkurat den biten takler jeg meget godt.

En gang diabetiker, alltid diabetiker!

Eller kanskje det var noe ganske annet han hadde i tankene…?


1.september 2010 er det bare å konstatere:
Hva salatbladkurer angår har jeg ryggrad  tilsvarende et virvelløst dyr.
Med freidig mot dro jeg både til Rhodos og Lesvos, med akkurat de samme store småplaggene som før.
Jeg ser ikke ut som offer for langvarig hungersnød i den akkurat.
Men, jeg måtte ikke gå opp i størrelser fra i fjor. Det er da enda noe!
Når alt kommer til alt orker jeg vel ikke kroppsfiksering foran alt annet.
Enklest er det å godta seg selv som man er.
Slippe gå sulten.
Jeg gleder meg sågar til neste runde med mezer av alle slag. Begivenhetene ved greske matbord er nært forestående.Er jeg heldig får jeg stillet det som måtte finnes av sulter og sånn... 
Man kan ikke annet enn å klage ;-))

Synnøve Sætrum

Musene har ikke danset på bordet, men jeg våknet lenge før hanen galer. I morgentimens mulm tusler jeg ut til postkassa etter avisene. De er ikke kommet. Abstinens, abstinens! Det er noe helt grunnleggende med papirutgaver. Nettavisene ligger tett på lista, men de gjør ikke samme susen.

Tusenkronerspørsmålet synes å være: Skal jeg gi meg klagingen i vold, eller skal jeg heller se Quentin’s ”Killing Zoe” til kaffen mens jeg våkner, og venter? Smøre meg med ironien min kjære venn Imre har lånt meg?Ved en bitte liten ettertanke synes det første helt bortkastet. Kundesenteret på Fædrelandsvennen er neppe åpent på denne tiden. Derimot virker dvd-spilleren min fortsatt. Grei skuring!

Thriller til plommene og multe yoghurten fra Tine er saken, og dvd-en surrer i vei et øyeblikk, før jeg hører smellet i postkassen. Ok, jeg innrømmer glatt at jeg straks benytter stoppknappen og tusler ut i mørket igjen. Fan av Tarantino er jeg, men på forunderlig vis er jeg glad jeg skal slippe rå og blodige finaler akkurat denne morgenen. Reddet av gongongen! Heller ei fredelig avis eller to!

Skjønt fred og fred… Den ene tar meg med til statskupp og Honduras, bio-veto fra Stoltenberg, Munchranet og så videre. Det rapporteres ikke om at blodet dirkete flyter noen av stedene, men man kan jo tenke sitt, eller i rene metaforer. Alltid fordeler ved å leve i et demokrati.

Lokalavisen melder om massivt opprør mot sykehusdirektør Jan-Roger Olsen(og jeg som trodde de store revoltenes tid var forbi…), og Kjellvis er begjært konkurs. Helene B. har hektisk førjulstid. Karl Ove Knausgård fikk Brageprisen i all fordragelighet. Ikke snev Quentin her. Ingen :”Vi går inn. Tar det vi vil ha. Så går vi ut”.

Til sistnevnte hendelse er det bare det å si:

Noen bedre? Noen bedre? Og, gratulerer. Gledelig lesing er gledelig lesing.

Mitt noe sarte sinn har bedre av det enn bankran i Paris, billige kvinner og heroin, politistyrker væpnet for nok et Amagedon til frokost!

Ha en nydelig dag alle sammen!

Synnøve Sætrum

Om jeg er gretten?

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.

Kanskje veldig trøtt. Midtveis i november er lyset plutselig ”gått”, og regner gjør det også. I strie strømmer. Bakken ned til dumpa her, synes mer som elv enn vei. Men, ok, bilen står rimelig tørrskodd ennå, jeg behøver ikke parkere på toppen, og det finnes en slags fattig trøst i at det er lenger til høsten enn til våren. Er det forresten noen som vet hvorfor vintereika ikke slipper bladene før til våren igjen?

Undertegnede har sovet så mye de siste døgnene at jeg at jeg mot bedre vitende kunne henkaste meg til funderinger om MI og lignende snadder. Ikke nøye seg med å skylde på sjokket over at høsten definitivt er tilbakelagt, og vinteren ennå bare har vist seg i form av spredte slapsebyger. Ikke fisk, ikke fugl.

Overgangsalderen er en mulig forklaring. Man blir jo trøttere enn vanlig av svetterier både i utide og tide. Særlig om natta. Etter diverse roteringer er både dyna og puta like fuktige som meg. Det åpne vinduet må lukkes med et smell. Halsbetennelse og forkjølelse lurer i trekken hver bidige natt. Jeg drømmer i seks binds verk, det er så det kunne blitt omfattende fiksjon om man husket skrive det ned med en gang. Eller: ved nærmere ettertanke ville det nok ikke bli noen bestselger.

”Bare tullball, hadde det enda vært noe marerittaktig, men det er bare lange monologer fra venner som holder en for narr på ulike vis. Man regner seg jo ferdig med pubertetsnykker i vår alder. I alle fall fra mennesker som ellers bekjenner seg til både den ene og andre åndsretningen. I tillegg til stadige påminnelser overfor omgivelsene om sin livserfaring, sin kløkt og nærmest uovertrufne vidd. Heldigvis bare "film" bak lukkede øyne. Blir mindre kvalm og bråk på den måten. Slitsomt kjedelig, og de er i høyeste grad egnet til d-såpeopera av verste amerikanske sort. Ikke noe å trekke inn i psykoanalysen. Men, det er ille at de minner meg om virkeligheten også. Er det rart man våkner med et skikkelig gisp lenge før hanen galer? ”, akkurat det sa hun, min kjære kloke venninne.

Hanen? Jo da, hun har en som vekker på mobilen.

Jeg satte hvitløken og kikertene i vrangstrupen. På forunderlig vis kjente jeg det umiddelbart igjen. Vage tanker meldte seg straks i dette hodet. Overgangsalderen er blitt et mer gjennomgående tema i min krets. Av og til lurer jeg på om overgangen til den siste fasen i livet blir for mye for noen og enhver. Men, jeg fatter ikke helt at trusselen om tørre slimhinner(under samleie… om man tilhører dem som har) og svettetokter, samt en liten smule søvnforstyrrelser skal være unnskyldning all type underlig atferd i totalt fri dressur? Jeg mener, sitter overgangen i hodet? Er det slik at når forplantningsevnen reduseres, så overtar kontrollbehovet på alle tenkelige plan? ( Les: plastisk kirurgi… manipulering… av kropp… og venner… mens man venter på å komme dit vi alle skal…) Jeg trodde ikke det, men etter siste ”stunt” av manipulering jeg var vitne til i vennekretsen er jeg ikke sikker lenger.

Det var som om noe av virkeligheten forsvant ned gjennom halsen sammen med maten, lik en av de kamelene enkelte ynder å snakke om at man må svelge. En kamel som setter seg fast i vranga er for stor for et hvilket som helst menneske, våger jeg meg nå til å hevde.

Min venninne kom meg heldigvis til unnsetning med et skikkelig brannmannsgrep, jeg overlevde, og kan prise meg lykkelig over å sitte her og bruke tastaturet akkurat som det passer meg. Helt uten blygsel. Kanskje jeg ønsker meg noe annet enn den virkeligheten jeg er i, og sitter her og knotter illusjoner. Illusjoner som aldri vil kunne ha den samme tyngde som det som i realiteten er. Eller kanskje det som stopper til syvende og sist er det som åpner opp og får meg til å se?

En drøm, og ei kikert.

Jeg trår vannet disse dagene. Bokstavelig talt. For det første kommer jeg nesten ikke bor t til postkassen uten vadere og tørrdrakt. Ok, jeg vet at tørke er et meget stort problem andre steder under solen, og skulle ideelt sett holdt meg for god til den slags sutring. Likevel, eksotisk er det ikke. Selv om jeg kanskje ikke er berettiget å klage. Jeg har jo 64 kvadrat å boltre meg på, her i dumpa. I går hadde jeg sågar et lite intermesso med sola over hodet også.

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.

(Synnøve Sætrum)

Interregnum

(Flekkerøya. Foto: Synnøve Sætrum)

 

Delingen av Tyskland opphørte 9. november 1989.

9. november 2009 har gikk jeg tur ved havet. Stille og kaldt.

Det begynte allerede å mørkne før tre.

Sommeren og høsten er ugjenkallelig over, selv om vinteren ikke er kommet.

Ei hegres vingeslag mot horisonten, ellers ingen ting. Vi fant et lunt sted og satte oss ei stund der ute. Som alltid hadde vi en god samtale Sigrun og jeg. 

Kaffen smakte utmerket, og dagen var ikke annet enn god.

 

Reisen bakover i historien nødvendig på en dag som i dag.

Skillet mellom øst og vest falt. Jeg skal se festsendingen og mimre jeg med.

Erindringen forteller meg hvor jeg var akkurat den gang da.

Begeistringen var stor, ølet smakte på studentkroa.

 

Jeg husker samtalene, ideene og løsningene vi fant på verdensproblemene.

Den som har ei lang studietid bak seg har en stor skatt i ryggsekken.

Igjen altså: På denne dagen ble "terrorbalansen" borte.

Venstreorienterte som meg håpte på ei krysning av frihet og likhet.

At alt skal bli til det beste for vanlige folk til slutt. Happy ending....

 

 

Jeg håper ennå. Selv om kloden ikke ser slik ut.

Kanskje  verden befinner seg  i et interregnum, bare i et betydelig lenger tidsperspektiv enn naturen disse kjølige novemberdagene???

Som sagt: -man må jo håpe !!!

 

(Synnøve Sætrum)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NOVEMBER

November

Så grått og stumt

November.

Ingen klang i lufta, stille

som i kjerkeklokka

en messefallsdag.

Den knisende lauvlatteren

forstummer i skogen, lukt

som av rå gravjord.

November –

sommeren slutt og

vinteren ennå ikke begynt.

Et interregnum, en tomhet

stor som på en gravølslåve

der de nettopp har ”søngi-ut” liket

og en øde eim av salmer og sorg

henger att i lukta av gammelt høy.

Det er som om stillheten oppe

i himmelen

og stillheten nede på ei ribbet jord

hvisker ordløst sammen om

en avdød gud.

(Hans Børli, ”På Harmonikk”, 1991)

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,
-så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikke forsto
om ikkje du var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

( Halldis Moren Vesaas)