Scala Eressos Lesbos. Foto: Synnøve Sætrum
Eller korrekt, som zen-mesteren sa:
"Du kan ikke bare gjøre noe, du må sitte der også".
Altså når tiden er god for meg, så sitter jeg der bare.
Bare er og bare kjenner på det som er.
Aller oftest er det nok.
Å være tilstede her og nå er en stor gave når jeg greier det.
Ingen jaging framover eller bakover.
Øyeblikket er og blir det viktigste.
Den eneste garantien for min væren.
Om jeg styrer på, stresser og løper blir tiden dårlig for meg.
Jeg jager fra øyeblikket og inn i en framtid jeg ikke vet noe som helst om.
Glemmer fokus.
Mister grepet på dagen i dag.
Da jeg var et godt stykke yngre i tid trodde jeg det måtte være sånn.
Jeg jaget mot ei bedre framtid.Man skal bruke livsdagen, så ingen kan klandres for det.
Aktivitet er bra, for "gangs mennesker" som de kalles et sted jeg har lest mer enn en gang.
Som mange andre i min virkelighet slet jeg buksebaken mot eksamner og håpet om gode jobber.
Klare seg selv og finne noe meningsfylt å jobbe med.
For all del det er mening i det mens en holder på. Det gir en viss følelse av kontroll også. Ha taket på livet. Mestring og alt det der som er så viktig for menneskene.
Studiedagene ville jeg ikke vært foruten. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.
Men, i ettertidens og etterpåklokskapens lys ser jeg nok at det var endel jeg mistet.
Det ble for lite kvalitetstid med barnet mitt og resten av familien,
og de nære vennene som gjør den store forskjellen i livet.
Jeg ser jeg også har hengt i strengen eller tidsklemma. Kjært barn har som kjent mange navn.
I dag, som halvung eller gammel ville jeg nok prioritert annerledes om jeg hadde kunnet.
Brukt et par år lenger på vekttall og mange flere timer på det viktigste .
Ikke bare gjort noe nesten hele tiden, men sittet der litt også,
og vært mer sammen med de menneskene som betyr mest.
Eller filosofert litt mer over hvor mye man har kontroll på egentlig.
Eller filosofert litt mer over hvor mye man har kontroll på egentlig.
Ikke stort, ser jeg i dag.
Et annet paradigme enn utgangspunktet kanskje, men so be it.
Man kan ikke bare gjøre noe, man må sitte der også.
Synnøve Sætrum
Hei igjen Synnøve!
SvarSlettNok en gang drar jeg kjensel på dine tanker. Livet har vært en lang og "meningsløs" kamp, jeg opplever å ha sloss hele livet og ikke oppnådd et eneste studiepoeng engang. I dag når min høyt elskede far ligger for døden på lindrende avdeling gjør jeg meg mange tanker om prioritering, og har lært litt av min far, som det jo er for sent for. Det jeg har lært er hva som er viktig, hva man trodde var viktig og hva man ble fortalt hva som er viktig. Familie, familie og atter familie er det som gjør livet levelig, men så måtte jeg altså bli nesten 50 år før jeg kunne ta innover meg denne innsikten. Man har skjønt det som en frase, men nå eier jeg denne innsikten, og ikke mins jeg er i stand til å gjøre nettopp denne prioriteringen. Takk igjen til deg for dine skriverier. Klem
Flott skrevet Synnøve.
SvarSlettHei min venn. Du må hilse pappa og mamma..
SvarSlettGode tanker til dere alle fra meg..
Og, ellers takk for god tilbakemelding igjen. Denne teksten bare rant ut av meg etter å ha lest en tekst i Aftenposten som hevdet "Leser du denne teksten får du bedre tid". Av og til får man et veldig godt tips som inspirerer...
Det er så sant det med læring av hva som virkelig er viktig, hva man en gang trodde var det, og hva man ble fortalt var det..
Vel, i kveld blir det ro og fred og Skavlan og bare sitte og være.
Har vært ute og hatt min "zentid" med spaden i dag også... Klem :-)
PS... og selvsagt: Aftenposten inspirerte, men livet og erfaringene er jo levd og leves... :-)
SvarSlettMisforstå meg rett!!
Supervarme og veldig bra refleksjoner
SvarSlettYess... henger med på den så det kviner.
SvarSlett