Jeg har hele livet slitt med min egenverdi og mitt selvbilde.
Det til tross for mange år høyere utdanning med gode resultater .
Til tross for at jeg har god familie, gode venner og i og for seg er helt trygg på mine prestasjoner .
Jeg vet jeg er modig og kan sprenge grenser innenfor rammene i mitt liv .
Likevel får jeg denne vanvittige følelsen av at jeg ikke er noe i meg selv, at ingen er glad i meg, at jeg ikke er verdt å elske og respektere og så videre. At jeg er mislykket og en forferdelig person.
Er jo ufør for eksempel, og det er jo ingen heder . Samtidig som jeg tenker: Det er ikke sant Synnøve! Du har hele tiden gjort så godt du har kunnet, og mange ganger mer enn det. Jeg er for eksempel god til å ta hensyn til andre. Til og med personer jeg strengt tatt ikke burde ha noen grunn til å ta hensyn til. Så kan jeg kjenne jeg biter meg selv i halen og så er det å begynne på igjen med å overbevise meg selv om at alt negativt jeg "banker meg med" ikke er sant. Så dumt tenker du kanskje. Kanskje lurer du på hvorfor jeg gidder holde på sånn. Eller kanskje tenker du nå at dette her gidder jeg i alle fall ikke lese. Sånn sutring!
Jeg presterte i si tid nesten ni år høyere utdanning.
Den hadde jeg tenkt å leve med og av hele livet .
Motivasjonen på lesesalen var flerdelt, men blant annet handlet det om interesse , ei lønn å leve av, muligheter til å få inntekt så jeg kunne kjøpe et varig sted å bo. Forsørge meg selv hele livet. Ikke være noe eller noen til bry eller byrde. Sånn er jeg oppdratt og det jobbet jeg for og mot. Jeg hadde forsørgeransvar for et barn og jeg levde stort sett mine unge arbeidende år enkeltstående. Ville aldri aldri aldri vært det foruten(det er det aller viktigste i hele mitt liv), men det er klart at en slik situasjon gir motivasjon utover tanken på eget liv.
Da jeg etter hvert kom meg ut i arbeidet med fagene jeg hadde studert likte jeg meg veldig godt. Å være i klasserommet og nå fram, ja da svinger det og jeg kjente mange ganger jeg ikke ville byttet yrke med noen. For min del var de første årene som lærer noe kronglete. Her i Vest-Agder kuttet man i budsjettene allerede før 2000, slo sammen klasser og tok inn vikarer som man etter noen år bare vippet ut igjen. Jeg hadde ingen familie eller kjente som kunne hjelpe meg (Obs ja og jo sånn er det faktisk også i det offentlige.) til oppsigelig stilling. Og, det handlet ikke om at jeg ikke var god nok. Jeg var en flink lærer og har fått utallige tilbakemeldinger fra elevene jeg hadde både da og opp gjennom all tid etterpå. Sist for bare et par tre måneder siden. Jeg ble lykkelig for å bli husket som veldig flink, og vemodig for at det gikk som det gikk. Så gjorde jeg i alle fall noe riktig tenker jeg da, og får være takknemlig hele tiden. På vegen som langtidssykemeldt og siden ufør har jeg møtt tidligere kolleger som er kommet i samme situasjon som meg.
Tenk deg en situasjon hvor du jobber minst like hardt som alle andre fra august til juni, og så skal du ha ferie. Bare det at du vet ikke om du skal tilbake til jobben om to måneder. Hvert år er du permittert, på ubestemt tid. Ledelsen sier ikke noe om det som kommer , ikke arbeidskameratene heller . I det hele tatt så er det tyst hele sommeren, med unntak av en og annen klage på en karakter . Så blir du oppringt av en inspektør som skal ha deg til å bevise på hvilket grunnlag karakteren er satt (underforstått som om du ikke har gjort jobben din). Når du da ramser opp utallige skriftlige besvarelser , samt ditto muntlig aktivitet hender det du får høre: "Jøss, har du så godt grunnlag"!
Det var svært vanskelig å ikke vite fra vår til høst om man hadde arbeid å gå til.
Siden jeg hadde kjøpt leilighet og var eneforsørger var det til tider mer spenning enn jeg hadde godt av. Så jeg forsøkte roe meg selv på måter som etter hvert ble et helseproblem. Men,det var da og ikke nå. Etter åtte-ti års tid fikk jeg til slutt fast jobb i Nordland , og flyttet for å søke en tilværelse der .
Siden jeg er oppvokst på Helgeland, og fortsatt snakker væfsning føltes det litt som å komme tilbake til noe kjent. Jeg trivdes godt i jobben ved Sandnessjøen Videregående Skole, det var bare det at all usikkerheten alle de foregående årene i lærerlivet mitt som hadde brent meg ut.
Glemmer aldri et personalseminar ombord på hurtigruta med tema akkurat det som tema.
I det fantastiske høst-været satt jeg og så beundrende på fjellene i Vesterålen samtidig som jeg fulgte med i foredraget. Vedkommende viste ei framstilling av symptomer på overhead og jeg husker jeg redd og sjokkert tenkte:"Det er meg på absolutt alle punkter".
Det var skremmende, og jeg husker jeg hadde lyst til å si det, men turde ikke.
Hadde simpelten ikke egenverdi nok.
Så husker jeg også at jeg fikk med meg noe om aktiv sykemelding, og at om man var over et år sykemeldt var det oftere at en ikke noen sinne kom tilbake i jobb.
Jeg kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist tre-fire måneder til, og så var det slutt.
Helt slutt. Da jeg ble langtidssykemeldt kunne ingenting fått meg ut av det.
Kan huske jeg tenkte det kunne bli atomkrig, annen krig, hungersnød, hva som helst .
Jeg ville likevel ikke greie forholde meg til det.
Var fullstendig tom og veldig langt nede.
Siden i livet har jeg møtt andre uføretrygdede lærere.
Den gjennomgående historien er at det ikke på noen måte var elevene som gjorde at veggen dukket opp. Å være i klasserommet og undervise var stort sett fint sier de. Akkurat slik er min historie også. Det det handlet om var overbelastning på grunn av alt for mange timer med rapporter og etterarbeid. Samt årsvikariat etter årsvikariat etter årsvikariat.
Ikke noen oppsigelig stilling, man omgikk arbeidsmiljøloven.
Når en selv etter hvert kikket på bestemmelsene som var da og fant ut at en ble feilbehandlet og grovt forbigått i ansettelsessaker ringte en til fagforeninga.
Men, der var det ingen som kunne hjelpe feite kontigenter til tross.
De sa ikke akkurat : Klar deg selv, men noe i den retningen.
Forklarte hvordan fylkeskommunen kunne omgå arbeidsmiljøbestemmelsene og komme unna med det.Jeg grøsser i dag når jeg tenker på hva regjeringens tukling med arbeidsmiljøloven skal komme til å koste helsa for mange framover .
Skal bli så fleksibelt sier de!
Ikke tro et ord av det er mitt svar!!!
Ledelse er vanskelig når alt handler om å gjøre greie for penger og sparing på budsjetter .
Det merket en godt på gulvet. Ikke et eneste oppmuntrende ord selv om en jobba seg nesten ihjel alle ukedager hele året. Ikke ei helg fri, ikke en kveld uten tanker på elevene.
Eget omsorgsansvar ble mange ganger trukket veldig langt. Alt for langt.
Det meste av ledelsen kritiserte i stedet for å være pedagogiske veiledere og ansvarlige slik.
Handlet alt bare om økonomi, eller var det noe annet?
Mobbing?
Vilkårlighet?
Sannheten er kanskje et sted midt i mellom.
Men, det har lenge syntes som om økonomien og kun den er utslagsgivende for hvordan man skal drive skole.Pedagogene som skal gjøre jobben kommer i andre rekke.
Mitt yrkesliv i videregående skole var over i 2004.
Jeg har ikke arbeidet en dag siden.
Det har jeg ikke hatt helse til.
Om jeg er bitter? Ikke i det hele tatt.
Ikke nå. Men jeg var , det er ikke bare å ha lånt seg arm og fattig samt ikke greie ha en bolig i dette rike landet. Men, jeg er ei dame med styrker på mange vis, midt i nederlagene. Jeg fikk ordentlig hjelp av en flink psykolog i flere år . Hun greide få meg til å se min egen verdi. Se realitetene i den virkeligheten som er min. Fikk meg opp av gropa og hjalp meg med å finne troa på at jeg er bra nok. Lærte meg noen triks for å få snudd tankene når jeg er på vei ned i grøfta igjen. For sånn er den, depresjonen, den prøver seg innimellom. Da er det bare å brette opp armene og sloss.
Denne psykologen fortalte meg også at hun hadde hørt mange historier om skalting og valting med mennesker i arbeidslivet. Akkurat det har jeg tatt med meg som en trøst. Jeg er ikke gal, og jeg innbiller meg ikke noe som helst. Men, jeg kom aldri ut i arbeidslivet igjen.
Det lever jeg så godt jeg kan med.
(Presisering: Nei, sånn var det ikke på Sandnessjøen videregående skole. Eneste stedet jeg ble behandlet ordentlig av ledelsen.Der hadde jeg min beste sjef i hele lærerlivet mitt. Det var bare at da var toget gått for helsa. Nok blir nok for mange, og jeg er ei av dem.)
Synnøve Sætrum
