YES!

BACK TO BLACK...

Torsdag i forrige uke var jeg på kino og opplevde filmen om henne.

Et liv så fjernt fra mitt, men samtidig så mye gjenkjennelig.

Gjennom ekte menneske og musiker.

For ei stjerne med stor S....

Sterkt. Til ettertanke. Sørgelig.

Fikk straks lyst til å skaffe meg all musikken til denne vevre lille store vokalisten.

Så da har jeg noe å ta fatt på utover høsten. Skal jammen bli fint!

Synd at hun skulle gå så tidlig. Hun kunne kommet hvor som helst. For en stemme.

Jeg tørket noen tårer, og er glad jeg hadde en ved min side å dele opplevelsen med.

Deilig med ei hand å holde i.

Synnøve Sætrum

KJÆRLIGHETEN

Foto: Synnøve Sætrum

  

Han kjenner kjærligheten som førte dem sammen. 

Den viste vegen dit de står.

 Hun sier hun tror på ham og henne, at de er litt som rosene begge to.

 Om de har sine torner er den flammende skjønnheten dem i mellom det mest iøynefallende. Dagene de gikk sammen er gaver. 

I dag er de fortid, de vet det. Bare akkurat nå er. 

Det som var er nøkkelen til det som blir.

Hva andre måtte mene om det er ikke deres sak.

 De snubler litt i all ømheten, stikker seg litt, gråter og sørger. 

Det meste leger igjen med litt tid. 

Livet stikker nok til at de gråter og sørger. 

Det meste leges bare en gir det litt tid. 

Kjærligheten er fortsatt størst av alt. 

Hun tror på det. Han tror på det. På den unike kraften i den.

 Ethvert forhold er hellig og kan ikke sammenlignes med et annet. Reisen er unik.

Så blir tankene for mange, følelsene for sterke, ordene for små.

Slutt med det, tenker hun. 

Det er greit å ikke ha alle svarene, tenker han.

Stol på prosessen, kunne psykologen sagt. 

Uten at det vedkommer dem det minste.

Svarene vil komme, og antakelig når de minst venter seg det.

Lykke kan ikke administreres.

Gi opp, tenker de begge.

Smil. 

Elsk.

Lev.

Synnøve Sætrum

Determine right from wrong....å skille mellom riktig og galt...

Mulig er jeg for enkel i hodet, eller naiv, men det får bare være.

Jeg opplever uansett at stemmen min blander seg med andre stemmer som tenker beslektet rundt alle flyktningene som kommer til Europa disse dagene. Å se og høre og lese oppleves vondt, og jeg greier ikke slutte tenke på det. Så kommer advarslene, og fryktspredningen. 

EU kan gå i stykker om det ikke samarbeides om alle flyktningene. 

Den italienske utenriksministeren påpeker så. Hva han egentlig mener er jeg usikker på.

Er det penger eller grenser eller mennesker han snakker om?

Noen som kan forklare det for meg?

Som det vanlige mennesket jeg er tenker jeg at Europa som jeg har kjent verdensdelen er i ei endring jeg ikke har sett hele mitt drøyt femti år lange liv. All nøden er kommet så nært. 

Til Italia, til de greske øyene, til Tyskland, til Norge. Ja, her har vi jo fru Finansministeren som er mer opptatt av å sabotere stortinget og ei heller greier løfte blikket fra regnearkene. Hun viser i fri dressur hvordan empatien er døende og stirrer videre mot regnearkene sine. 

Medmennesker hører vi ikke et kvekk om. Tallene derimot. Pengene. Kostnadene. Ingen stopp om utgiftene. Nå er hun jo Carl I's etterfølger så det er ikke så underlig sånn sett. FRP er nå en gang FRP og mot alt som heter innvandring, bortsett fra dem man kan tjene penger på da. Bruke billig og så forevente å kunne sende dem tilbake der de kom fra etterpå, og så videre. Det er vel det den frie flyten innenfor EU og EØS dypest sett handler om. Profitt. Profitt. Profitt.

 Ingen medmenneskelighet, bare tall og atter tall. 

Du skal gjøre med din neste , som du vil nesten din skal gjøre med deg. Er det ikke så det heter?

Det er mulig å velge solidaritet og nestekjærlighet framfor tåregass og vannkanoner.

En må vel ikke være professor for å skjønne at det siste er galt. Veldig galt, og at hjelp er det enste riktige som situasjonen er. Hjelp en ikke bare kan lesse over på nabolandene til Syria. 

Desperate mennesker trenger hjelp. Varig hjelp, ikke bare nødhjelp og bli sittende unyttige i leire rundt omkring i nabolandene. Her i nord har vi ikke tatt i mot mange enda. I Tyrkia finnes 1,8 millioner flyktninger fra Syria, i Libanon 1,2, i Egypt , Jordan og Irak nærmere en million til sammen. I følge Klassekampen er det til sammenligning 4342 som har søkt asyl i Norge.  

Igjen: 

Hva er det de holder på med disse '"høye" damer og herrer som sier Norge ikke kan ta flere?

Problemer med å skille riktig fra galt må de åpenbart ha. 

Hvor er empatien gått? For søkk borte er den blitt.

Noe så underlig. Noe så trist. Noe så vanvittig.

Om medmennesker !

150 000 medmennesker ankommet Hellas via sjøen i år

Aftenposten ombord

KLASSEKAMPEN OM KRISEN

SITUASJONEN I MAKEDONIA

EU OG MIGRANTENE

VALG 2015

Synnøve Sætrum

OM GRÅDIGHET OG MEDMENNESKER PÅ FLUKT...

Strendene i Norge kan være vakre, storslagne og fredelige. Selv om sommervinden ikke er den varmeste i år er det akkurat like vakkert og trygt. Innbydende. Strendene her fylles ikke opp med flyktninger. De ligger for langt nord. Det ville vært umulig å overleve en tur helt hit i elendige fartøyer. Likevel forsøker jeg se det for meg. At de var her, kom med båtene sine og ba oss om hjelp. Krigen kunne vært i Danmark, Sverige eller Russland. Ingen vanlige mennesker rår over hvor maktmenneskene setter elendigheten ut i livet. Sjøl ville jeg rømt om jeg kunne, det bare vet jeg. Livet er en gave de aller fleste av oss forsøker beholde så lenge vi kan. Vi beskytter våre kjære, og vi vil bare være. Grunnleggende sett er jeg overbevist om at vi er ganske så like. 

For meg er det umulig å ikke tenke på alle disse medmenneskene som kjemper for sine liv der nede i enden av Europa. Jeg elsker Hellas, landet som er i dyp krise selv. 

Til noen av øyene der kommer det mange i nød nå. 

De blir ikke kastet tilbake på havet, eller bedt om å snu slik som FRP's toppkandidat i Oslo mener man løser denne tragedien. Egoisme full utfoldelse. Vel, så viser han hva partiet står for. Fortsatt!

Jo, det ser mørkt ut når jeg hører på dem. Det er håpløst, men jeg gir meg ikke. Vet jo at natten føder dagen. Verden har sett elendighet før, og det har ordnet seg til slutt. Tragedien er i all sin gru at så mange må du på veien eller i havet. Smerten som følger terror, krig og fattigdom skyller nå inn som ei bølge over Europas strender. Men, det er på et vis ventet. Det er lenge siden forskerne påpekte at dette ville komme, at vandringene var i gang. Nå toppes det. Europa kan ikke svare med tåregass og høye murer. Den eneste farbare vegen er solidaritet og kjærlighet til medmenneskene. 

Videre føler jeg for å dele noe av det jeg har lest siste timene. Jeg ser at utfordringene er store, at det kommer flere enn vi noen gang har sett i vår levetid. Men, da får vi jo som medmennesker finne ut hvordan vi skal løse dette. Kanskje må det tenkes veldig mye nytt. Kanskje skulle vi alle som har plass i hjemmene våre kjenne etter på om vi kan invitere noen inn. Om vi får lov av myndighetene.

Jeg vet ikke om det er ei løsning, tenker bare høyt. Kjenner på maktesløsheten, og det med at en ikke bare kan snu ryggen til. Hva slags menneskesyn er det? Hvilket samfunn er det norske blitt til? Her går finansministeren ut mot politisk vedtak som regjeringen faktisk er pliktet til å gjennomføre. 

Hun burde tatt sin hatt og gått for lenge siden, og kanskje vunnet noe respekt selv hos politiske motstandere. Men, populister holder på taburettene sine for en hver pris ser det ut til. 

Jeg håper inderlig at de fjernes derfra for veldig veldig veldig lang til ved neste Stortingsvalg.

Det handler om medmennesker på den samme jorda. 

Kloden er faktisk ikke bare de rike og fete sitt levested, 

Penger gir ingen rett til å nekte dem som ikke har noe fred og liv. Jeg ser at det vil bety at vi som er rikest må gi fra oss noe. Norge er i den heldige situasjonen å kunne hjelpe. 

Vi er så rike at vi ikke trenger sette svake grupper opp mot hverandre. 

Slik ser jeg det. Ikke fordi jeg er noe snillere enn andre.

For meg handler dette om en smule solidaritet og medmenneskelighet. 

Disse menneskene som søker seg til kontinentet vårt er som meg og deg tenker jeg.

De kommer ikke i disse båtene for moro, men av nød. 

Desperat nød.

Vi må hjelpe dem!!!

Høyrekreftene jobber intenst for å splitte og herske for tiden. Det er så det gløder av dem. 

 Hvor kommer all denne forakten for fattigdom og nød fra? 

Grådighet? 

Hvor mye trenger man egentlig når man har dekket grunnleggende behov og vel så det? 

MEDMENNESKER PÅ FLUKT

ET BARN PÅ FLUKT

Norsk skip redder medmennesker

UNNTAKSTILSTAND

Synnøve Sætrum

HUN ER SJELEN INNENFOR...

Hun er kvinne. Noen finner ei kvinnes ytre tiltrekkende, andre ikke. Noen synes det hun sier er fornuftig, andre ikke og forsøker overbevise henne om at det meste hun står for og er er feil. Noen ser ikke hennes indre landskap, følelser, styrker, gleder eller sårbarheter. Enkelte har vanskelig for å ha flere tanker i hodet på en gang.Slike styrker hennes tro på egne refleksjoner, men kan også gjøre henne meget nedfor. Verden trenger annet enn tall med to strek under, tenker hun. Menneskene på kloden sliter. 

Menneskeligheten hennes slipper erfaringene til. Hun er åpen og snill.Kynisme kan hun ikke leve i, en slik livsanskuelse ville stenge alle flotte opplevelser ute og hva ble livet hennes da? Stringent balansegang for den sårbare. Noen ganger glemmer hun det i møte med mennesker. Dette med følelsenes verdi eller eget livs krenkbarhet. Hun åpner porten mot erfaringer hun ikke trenger. Kjenner det som om hun bare flyter med og lar andre velge hennes vei. Slår offer-kappen om seg.

Eller i det minste håper på gode resultater av gale handlinger. Hun burde valgt annerledes, gjort noe annet, vet hun. Elsket seg selv. Holdt maktmenneskene fra sitt innerste vesen. Vært streng og lukket. Ikke latt den som ikke er god nok være god nok for henne.Burde hun ikke, voksne mennesket, vite bedre?

Hun hater ordet burde, og jeg forstår henne for hva er nå det for en konstruksjon? 

Andre ganger er hun seg selv og sine behov helt bevisst. Nærmest. Eier integriteten og verdigheten sin. Tar vare på seg og sin sjel. Ser tvers gjennom hva som ikke vil gi annet enn kortvarig glede og langvarig sorg. Offer-kappen henger på loftet, og der henger den godt. Hun velger være seg selv nok med sitt ytre og sin sjel. Beskytter den mot parasitter og krenkelser. 

Hun er klok og vet sjelen trenger gjødsles med respekt, anerkjennelse, samtale og omsorg.

 Det gjør vondt når hennes neste glemmer, glemmer den levende sjelen hun er. 

  

Synnøve Sætrum

FARLIGE MEKANISMER, SKREMMENDE UTVIKLING...

Reformpakker for nye lånepakker.... mer krise for vanlige folk i Hellas. Den som lever får se utviklingen videre. Som jeg ser det er landet i praksis satt under administrasjon fra Tyskland +++, ja jeg mener den 'troikaen'. 

Noe som kan diskuteres om enn ikke akkurat her og nå.

Verden blir for VOND for meg for tiden. 

For stor til å ta inn over seg absolutt alt og mene noe om det. Selvsagt har jeg fått med meg siste selvmordsbombinger, drap, trussler og annen elendighet som foregår både her i landet og ute i verden. Bare å lese noen overskrifter på diverse nettaviser så har jeg det. I dag orket jeg ikke lese artiklene. Beskytter meg selv. Nei, jeg tror ikke at avisene handler om meg, om noen skulle finne på å tillegge meg noe jeg ikke her.

Det jeg sier er at en kan bli så nummen av all elendigheten at det blir vanskelig å følge med. Både for undertegnede og mange andre. Hører stadig venner og kjente si de ikke orker lese eller se på grunn av all elendigheten. Hvilket ikke nødvendigvis betyr at folk er uten empati eller solidaritet. Det blir bare så alt for mye. Så en vender seg vekk, orker ikke mer i perioder. 

Når det er blitt slik kan mye forferdelig få lov å skje uten at vi vanlige menneskene får det med oss.

Kanskje kan det føre til et nærsamfunn og verdenssamfunn som utvikler seg mot noe som slett ikke er til det beste for fellesskapet. Farlige mekanismer, skremmende utvikling.

Synnøve Sætrum

 

Bitte litt lykke....

Foto klippet fra NRK's side. Siv Sandvik

Jeg blir lykkelig på et medmenneske på jordas skjebne i det jeg åpner NRK nyhetene denne morgenen. Menneskerettighetsdomstolen fastslår at disse medmenneskene som tilhører samme jorda som meg får sakene sine behandlet her i landet og ikke returneres under tvang til en eller annen flyktningeleir de kom til i båtene sine. Det skulle ellers bare mangle. 

Vi har råd til å være rause og medmenneskelige her i landet. Og, som domstolen slår fast handler faktisk dette om grunnleggende menneskerettigheter.

Skåret i gleden jeg føler er at tvangsreturneringer igjen starter opp. Domstolens kjennelser på tross. Ministeren rir igjen...Ja, jeg tenker på denne saken med retur av et lite barn med svulst på hjernen. Helt ufattelig barbarisk. Jeg har ikke sansen for hans handlinger.Det kommer jeg aldri til å få, og jeg kommer aldri til å bli blå-blå-blå-blå. Tror ikke at pengene for de som har dem alltid skal avgjøre om menneskene skal ha muligheter til et verdig liv. Vi er alle barn av samme jorda, og da får vi dele. Så enkelt er det. Basta !

Synnøve Sætrum

UNE snur

LYKKE

Jeg beundrer fløyelsrosen her like ved stolen.
 Myke som nattesøvnen min verden akkurat slo øynene opp fra.

Blåklokkene blomstrer dem side om side, og minner om "the point of no return". 

Ingen sommer varer evig. 

Likevel suser det i trærne og blomstrer i blomstene. 

Biene samler nektar og parasollen gir skygge for tastaturet her. 

Radiostasjonen er et "soft" valg. Ennå sitter søvnen i tærne, og morgenkåpen varmer mitt legeme. Siden skal jeg reise meg og kjenne varmt vann mot huden, mens jeg våkner til livet, døden og kjærligheten. 

Akkurat her og nå skal jeg bare være, drømme noen drømmer og holde øyeblikket fast. Sommeren er tilbake lik et glimt mot evigheten. 

Lykke, lykke, lykke.

Synnøve Sætrum 

DAGENS DRØMMELÅT...

N O E N . . .

PROBLEMET...

TOMT LANGSOMT STILLE

Tomt
Langsomt
Stille

Ingen da du kom hjem. Ingen.
Ikke stjerneskinn mot rutene.

Aftenen er som de andre.
Hendene griper tomheten.
Mørkere enn du tror hviler du der.
Sola har gått til sengs
med tankene om lengsel,
 kjærlighet og her og nå.
Sommernatten varsler dag, vinden tårer.
Langsomt skjønner du mer av ditt menneske.
Stille skjønner du du sover.

Synnøve Sætrum

VI SOVER

vi sover i en seng av tid
vi dreier, langsomt
mot dødens vinkel

vær mitt klokkeslett
vær ennå mitt neste øyeblikk

(Lars Saabye Christensen)

Å VENTE OG SE...

"Vi får vente og se", sier de to...  

Er det sikkert at det går? 

Det eneste som finnes er jo bare her og nå. 

Går det an å tro på å vente på alt?

Noen har ubegrenset tålmodighet som for andre virker søkt.

Andre er ikke spesielt gode til å vente på noe ullent usikkert langt inne i ei framtid som kanskje ikke finnes. Det meste skulle vært avklart her og nå, eller helst i går.Dagene forteller oss: 

De som har vandret på den krunglete smale stien, slitt for å holde seg der og finne fram føles dager på lune åpne skogsveger ubetalelige. Elskelige og alltid veldig velkomne. Det å kunne vandre rolig mellom trærne er en gave, ingen selvfølge. De som slåss seg ut av krattet fortjener åpnere veger. Noen ganger må en minne seg på kaoset i krattet og bruke erfaringen til å sanse åpne landskap her og nå. Belønningen kan være å høre skogen suse gjennom åpne vinduer. Sovne til lyden av havets slag mot skvalpeskjærene. Puste klar luft og vind.Når havtåka driver inn minner den om innlandsskog og dype dumper i landskapet.Men, den slipper og alt blir synlig igjen.

Da synes det greit å ha ventet og fått se...

Tilværelsen er foranderlig så lenge den er.

Ensomt eller tosomt.

I lys av det evige som ikke er er å vente og se udiskutabelt umulig.

Synnøve Sætrum

Oxi -Nei! Gratulerer - Congratulations !

Oxi !

Så våkner en selverklært "grekofil" til nyheten om at de sa nei grekerne.
Jeg kjenner hjertet svulme, og hjertespråket mitt våkne.
Gratulerer.
Grekerne vekker Europa, og USA.
Bra.
Veldig bra.

Informasjon

Nei, jeg har ikke kalkyler og tall på alt jeg mener.
I demokratiet og ytringsfrihetens navn er det for meg en rettighet å kunne bringe mine meninger fritt til torgs uten å måtte underbygge enhver av dem med derivasjoner eller logaritmer. Jeg nekter å være med på at økonomien skal ha monopol på alle meninger eller oppfatninger.
Tilsluttet den religionen er jeg ikke.
Les;
- Jeg er i mot det frie marked som grunnlag for alt.
Jeg støtter ikke den økonomiske politikken som føres i EU (ei heller i Norge).

Gjennom stemmeurnene svarer grekerne finans- og treenigheten midt i mot.

Noen ganger er det nok. Jeg ser det medmenneskelig og forstår det.

Forsøker forestille meg hvordan jeg ville opplevd det om politikere lånte oss vanlige arme og fattige, og så i tillegg skulle ta fra oss mer enn det vi hadde for å tilbakebetale gjeld.
Ofre hele generasjoner på pengenes alter. Noen har lånt grekerne pengene, på premisser de visste ikke kunne holde. De vet også at å fortsette innstramninger vil kaste store deler av den greske befolkningen ut i fattigdom i mange tiår framover. Likevel står de steilt på sitt.

Om jeg mener Hellas bør få ettergitt store deler av gjelda?

Selvfølgelig !

Det som stort sett er å lese i norske medier er at utfallet av folkeavstemningen søndag vil trolig øke usikkerheten i markedet, svekke euroen og føre til stort salg av aksjer. Det skrives at  europeiske aksjemarkedene stupte mandag, etter at grekerne sa nei til kreditorenes krav om flere innstramminger i bytte for nye lånemidler. Jeg spør meg: Hvor mange prosent av menneskene i denne verdensdelen har arbeidsplassene sine i aksjemarkedet? Er det virkelig blitt så galt at det er det eneste som gjelder? 

Hvordan kan man hevde at dette er løsningen? Jo da, ut fra økonomiske perspektiver.
Men, hvorfor snakkes det ikke om at noe er riv ruskende galt med hele denne økonomiske tankegangen som sådan? EU-systemet viser med all tydelighet at penga rår, menneskene betyr ingenting. De ofres og ofres. Grekerne sa gjennom sitt nei til økonomien som diktator og inntok standpunkt for medmenneskelighet, og for demokrati. Jeg leser artikler som agiterer for at Hellas nå har stilt seg utenfor Europa. For noe sludder! Er Norge utenfor Europa fordi vi ikke er medlemmer i EU? Så vidt jeg vet er vi ikke slettet fra kartet ennå. Europa er ikke truet av at land sier nei til EU. Det Europa trues av er økonomisk diktatur. Et diktatur  som legger opp til å straffe "umulige unger"... Om jeg har sansen for diktatur? Nei! Oxi!

Igjen: Ettergi store deler av gjelda. Gi menneskene en sjanse.
Jo ettergi den i stort monn i de andre landene som også sliter.
Bruk fellesskapets penger på mange, ikke få.
Ikke mink  privatøkonomien i krisetider.
Det er det eneste som nytter.
Tyskland fikk hjelp etter krigen.
Har de noen sinne betalt tilbake gjelden?
Historisk sett har de IKKE det.

TYSKLAND HAR INGEN RETT TIL Å BELÆRE ANDRE

DEN GRESKE STATSMINISTEREN I EU

Uansett:
 Er det noen gang en bør og skal reise til landet så er det nå og i tiden framover.

Jeg gleder meg allerede veldig til neste tur.

Synnøve Sætrum

BLÅ BLÅ BLÅ....

Grekerne sa sitt. 

For en gangs skyld sies det ikke et kvekk omtrent fra våre så ellers taletrengte blå blå statsledere.

Det er nå veldig underlig.

Nå skal jeg ikke dra noen analyse rundt det, bare understreke: 

Tausheten taler!

Hva den blåblå regjeringen er og gjennomfører kan du se her:

DEN BLÅBLÅ....

---

Verden er blåblåblå, og jeg liker det ikke noe særlig.

Synnøve Sætrum

I M A G I N E....

Alexis Tsipras og Hellas...

Helgetanker....

Det er lørdag ettermiddag, og klokka er snart seks. 

Jeg har skapt meg et hjem hvor jeg kjenner meg velkommen hver gang jeg åpner døra hit. 

Rommene er gode, det er stille her, en stillhet som passer meg. 

Akkurat nå hører jeg gresk musikk og tenker på valget mitt "andre hjemland" står overfor i morgen. Alt en leser har en sånn pest- eller kolerastemning i seg. 

Uansett hva utfallet blir håper jeg det blir et godt for de fleste, ikke bare millionærene og milliardærene. Hjertet mitt er alltid der de svakeste er. Kan ikke greie se dette kynisk økonomisk. 

Bak hvert et tall er det vanlige mennesker i nød. For meg er og blir det ufattelig at verden går med på de mekanismene i kapitalismens navn. Nei, jeg har ikke økonomiske modeller fiks ferdig på et fat i stedet. Jeg er ikke politiker eller økonom. Kun et vanlig menneske som ser at det som foregår er galt. Steingalt! De som mister hus og heim og sykestell og velferd og allerede elendige pensjoner eller sådan betalte jobber og i  det hele tatt det aller meste har ikke fortjent det. 

Det oser korrupsjon av hele greia, og en må ikke være professor for å begripe at noen stikker av med store gevinster, mens de ofrer medmenneskene. Ikke fortell meg at den lille kvinne og mann har ønsket dette med stemmesedlene sine. Pengene som blir tilført landet via lån gis ikke til menneskene, men for å redde banker. Tyske og franske i hovedsak om jeg forstår det rett... 

Sukk og atter sukk...

FROM THE GUARDIAN...

INDIPENDENT

 Her sitter jeg med stearinlysene tent, sammen med kaffe og en vase ville blomster på bordet. Stuedøren står åpen, og selv om solen er borte bak havtåka er det varmt. Jeg har trukket i de vide gode plaggene, lagt fram Dagbladet og skal bare kose meg hele resten av ettermiddagen og kvelden. Sette ned farten enda mer enn jeg allerede har gjort, og kjenne på det dyrebare øyeblikket. Fred. Sinnsro. Trygghet. Tilfredshet med livet akkurat som det er, og telle alle mine velsignelser som ikke kan kjøpes for penger.

 Hvor mange mennesker i verden ønsker seg ikke denne freden, men får det aldri fordi de kom til verden på feil sted og til gal tid?

Fortsatt god helg!

Synnøve Sætrum

SAMMEN MED ANDRE ER EN ALDRI ALENE...

EUROPAS SYKE ØKONOMI

Jeg vet ikke om koblingen til dokumentaren "Europas syke økonomi" virker. Har fått noen beskjeder om at "noe gikk galt" fra NRK, enten jeg forsøker få den inn her eller på fjesboka...
Så da går vel noe galt. Det gjør det også i økonomien. Jeg anbefaler se denne dokumentaren på NRK nett. Den er rystende, forteller hvorfor grekere og portugisere betaler for at de rike skal fortsette å være rikere. Hva "troikaen" ukritisk har kunnet stelle i stand og hvorfor. Det er rystende kunnskap, men nødvendig å få med seg for å forstå hvor rå denne kapitalismen er. Hvor kynisk den er, hvordan den overser alle menneskelige hensyn. For meg er det ufattelig at gjelden ikke er slettet for lenge siden. Men, jeg er jo bare et menneske som tenker på medmennesker, ikke pengebingene til noen ytterst få.

Så mye som jeg har reist i Hellas er det umulig å ikke sympatisere med den vanlige greker som nå er kastet ut i stor usikkerhet, mulig fattigdom og nød, og i det hele tatt vanskelige tider. 

Alltid er det slik at de vanlige menneskene må betale for det politikere og andre myndighets-personer steller i stand av djevelskap. Politikerne har ikke sittet alene med hendene i pengekassa. 

Noen har gitt lån, og noen har tatt opp lån på gale premisser. 

Långivere ønsker kun å tjene penger.  

Likevel skurrer det for meg at det er den vanlige mann og kvinne som skal betale regningen for det noen som satt med mulighetene til vanstyre gjorde."De har selv valgt dem, så la dem betale", har jeg hørt sagt mange ganger så lenge denne krisen har pågått. 

Hallo: Jeg tviler meget sterkt på at det gjengse mennesket frivillig har valgt dette som nå skjer.

 Her er det mange som er blitt lurt trill rundt.

 I mitt hode rimer det ikke. Jeg kan aldri bli så kynisk at jeg ser bort fra den enkeltes liv i det store spillet. Alle statistiske tall handler om menneskeskjebner. Jeg vet det ikke sikkert, men for meg er det nært å tenkte at noen har tjent enorme summer penger på dette. Hvem er de? Hvor er pengene blitt av, og hvorfor forfølger man ikke disse og stiller dem til ansvar? Hvorfor er det alltid de små som skal bære de store. Hvorfor går de fri? 

Hvorfor er det slik at vi vanlige, som ser det som foregår alltid får beskjed om at det ikke er så enkelt? At "de må betale regningen for hvis de ikke gjør det vil ingen andre betale regningen heller"...

Kanskje det er på tide å ettergi noe gjeld likevel. Sånn sett i et menneskelig perspektiv.

Det finnes ikke vann i gråstein, ikke sant?

Uansett hvordan det går, eller ikke går så er det tydelig for meg at noe er fundamentalt galt med tanken om dette Euro-samarbeidet. Noen som har sittet med makten der må da ha vært rett ut inkompetente? Også på utlånssiden !

Et lite apropos til dette: Jeg sukker når jeg ser mennesker bekymre seg for at de må ta med penger på forhånd til Hellas-reisen. Det er da et luksusproblem av dimensjoner. 

Hallo: Det er da ikke mange år siden vi hadde med oss kontanter eller reisesjekker uansett reisemål. Er det et problem? Jeg ser også at enkelte økonomer fraråder folk fra å dra til Hellas nå. Hvorfor det? Er det ikke akkurat nå den som har råd til det bør dra, og på den måten støtte medmenneskene i dette vakre landet? 

Vise solidaritet med grekerne. Sammen med andre er en aldri helt alene, ikke sant?

Ærlig talt: Er det et problem å måtte ta ut euro på forhånd? For noe sludder!

 Hellas har og har hatt alt, også udugelige myndigheter av ulikt slag. 

Dessverre for de kvinnen og mannen på gulvet og i gata. 

Grrrrrrrrrr!

Synnøve Sætrum

Slik lurer de store seg unna skatt

TIL ETTERTANKE....

"Ontologi er filosofiens betegnelse for vår mest fundamentale værensforståelse. Ethvert bevisst vesen har en ontologi, dvs. en gitt måte å erfare virkeligheten på. Som regel opptrer den på et rent fornemmelsesplan, og kun få går den kritisk etter i sømmene. Historisk har dette imidlertid vært en av filosofiens mest sentrale oppgaver.
Blant alle mulige ontologier, går et vesentlig skille mellom monisme og dualisme. For monisten er all virkelighet en enhet. Virkeligheten opptrer dels som intern, som bevissthet eller erfaring, og dels som ekstern, som materie. For monisten er dette ikke to adskilte verdener, men ulike tilsynekomster av – eller innenfor – én kontinuerlig virkelighet. For dualisten er den interne og den eksterne realitet så ulike, at de ikke danner noen enhet. Forbindelsen mellom dem (som neppe kan benektes) blir da spesielt vanskelig å forklare"

(Sakset fra magasinet Kulturverk. Artikkelen:" Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte"...)

STING

GLEDER MEG TIL KONSERT PÅ ODDERØYA I DAG !

Tja...

Å leve betyr død.

Andres og ens egen.

Medmenneskene som betydde mye, bragte lykke og lys.

I stillheten som følger når et medmenneske går ut av lyset og inn i evigheten finnes kun minner.

Over natta.

Ventet eller uventet, men ugjenkallelig borte.

En kan trøste seg med troen på gjensyn i det hinsidige, eller takke for det som var.

Bære mennesket med seg til egen sorti rammer.

Lykken.

Stor tilstand.

Utømmelig tema.

Grunnleggende motivasjon alle dager.

Alltid søken etter den.

Selv i det svarteste søker man utgangen, muligheten til å få det bedre. 

Sorg gir gleden sterkere farge.

Noen ganger kan det være en lykke å registrere at en føler sorg, er trist. 

Det er menneskelige følelser og ergo er en akkurat det.

Et menneske i tida på jorda.

Med alt det ufattelig store utenfor seg. 

Står stirrende mot himmelen og tar inn en liten flik av soler og planeter i det uendelige verdensrom.

Hva er den ufattelige uendelighet for den som lever i tid og rom?

Synnøve Sætrum

Lykken ....

...Noen fanget meg i et fint øyeblikk... 

Øyeblikk er øyeblikk. De varer ikke evig, men blir med videre på reisen...

En skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i et annet menneskes lomme heter det.

 Det grunner jeg over hver eneste dag. Min lykke er for det aller meste mitt eget ansvar. Det er en gave å ha de fysiske primærbehovene dekket og kunne konsentrere seg om sin mentale og psykiske tilstand.Lykke er ei holdning, ikke eufori. Medmennesker gjør meg lykkelig. Familien min og ekte gode venner i særdeleshet. At jeg har mennesker jeg bryr meg om bringer lykkefølelser. Å være menneske betyr også å trå feil. Jeg gjør det, og andre gjør det. Det er faktisk ei håndfull glede i å kunne innse det også. Holdninger kan være stas å oppdage.

 Noen ganger oppdager jeg ikke det øyeblikket rommer og  tråkker på andre menneskers følelser og tanker. Forhåpentlig får jeg ei tilbakemelding, eller i det minste oppdager det selv etterpå. Så kan jeg forsøke å ikke gjenta større og mindre fadeser. Like enkelt er det ikke, men det er... Noen ganger tråkker andre på mine følelser og tanker også. Det kan gjøre veldig vondt, kjennes krenkende og urettferdig og så må jeg ta det på alvor. Mine følelser er mine og legitime for meg.  Når slikt hender handler det om å ikke grave seg ned i andre menneskers ord og gjerninger som såret eller opprørte meg. Mine medmennesker er heller ikke helgener, og det må jeg godta. Noen ganger med tårer som minner meg om at jeg er i kontakt med mine innerste følelser, det samme er jeg også når jeg ler godt.

Den reisen som heter livet er ei lykke og en sorg, godt og vondt. 

Takknemligheten for at jeg fortsatt er med på reisen er dyp og ekte følt. 

Siste dager har jeg sett andre horisonter og kyster. Både i bokstavelig og overført betydning.

Det kjenner jeg på takknemlighet for.

Livet er ei reise i seg selv og geografisk. 

Nøkkelen til lykken ligger ofte gjemt i tingene som jeg opplever dem akkurat her og nå.

På fotoet overfor står jeg i ei jettegryte et sted på jorda. Enorme naturkrefter laget den, og oppi kunne mennesket Synnøve faktisk være. Fantastisk hva?

 Det lille mot det store. Mitt øyeblikk mot evigheten(og fotografen).

 Jeg har fått anledning til å ta vare på helsa i østen, og andre steder på kloden. 

Siden jeg ble uføretrygdet har mye naturlig nok handlet om hvordan på best mulig måte håndterer utfordringene. De aller fleste dager har jeg det greit med det. Jeg er glad for at jeg har betalt skatt(jeg betaler fortsatt skatt, mye skatt...) og arbeidet i stillinger som ga meg grunnlaget for ei trygd det går an å leve noenlunde anstendig og verdig av. Når det ble som det ble har min mangeårige høyere utdanning gitt bedre uttelling enn et liv som for eksempel hjemmeværende husmor ville gitt. Bare så det er sagt, så satt jeg på skolebenken i årevis fordi jeg ønsket meg et langt yrkesaktivt liv. Til og med drømte jeg om spennende og utfordrende  arbeidsdager. Noe jeg også fikk, det var bare det at det ikke varte så lenge. 

Akkurat i skrivende øyeblikk er det sommer, og jeg sitter på ei lita øy sør i landet. 

Her og nå vil jeg ingen andre steder.

Men, når vintermørket nærmer seg uti slutten av november vender jeg trolig nesa mot Thailand igjen. Etter alle solemerker kommer jeg nok en gang på tur til mitt elskede Hellas i september. Jeg kommer til å være sammen med gode venninner, nyte solen og Egeerhavet, spise meze, mosjonere og le mye.

Nå er jeg her igjen, i hulen min, som er bare min og kjenner jeg er glad for det. 

Jeg er takknemlig for å få være såpass lykkelig det meste av tiden. Selv uten menneskelige speil i hverdagen. Alene fødes vi og alene dør vi, tenker jeg. Det er ingen ny tanke, men grunnbetingelsene. Mange får seg følge på vegen, noen lever livet enkeltvis. Som meg. Det er grunner til det. Noen gode og noen jeg for tiden oppfatter som dårlige. Disse har jeg tenkt å skrive om i en annen tekst, en annen gang. Ei tid for alt under solen. Jeg har akkurat vært utenfor og kjent den varme meg på ansiktet mens jeg hang opp klesplagg på tørkestativet. Reiseklesplagg som er rengjort igjen etter bruken. 

Jeg har vaskemaskin og jeg har penger til å betale strømmen den bruker. 

På jorda er heller ikke det en selvfølge. Lykkelige meg !

I Norge lever en av fem i enkelthusholdning.Slik det nå ser ut kommer jeg til å forbli den delen av statistikken. Når alt kommer til alt er det viktigste at jeg lever.

Når jeg står opp til mitt eget liv, setter på kaffen, hører på radioen, leser litt og planlegger dagen min er jeg tilfreds. Tilfreds med reisen i mitt eget selskap. Det ville kjennes noget søkt å innrette livet etter ei luftspeiling av annen sivil status. Var jeg slik ville jeg kjøre rundkjøring rundt mangeltilstandene. Begrenset med hverdags-lykke i de svingene.

For et godt stykke tid tilbake satt jeg kraftig fast i den rundkjøringen. Såpass at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte både be om hjelp, og bestemme meg for å ta i mot det jeg fikk. Ja, jeg har snakket med mer enn en terapeut, psykolog og psykiater. Dessuten, og det er viktigst har jeg hatt familie og gode venner å lufte alle slags tanker med de fleste av livets dager. 

Oppsøke profesjonell hjelp i tillegg er et gode. Depresjoner og utbrenthet er noe en ikke kimser av. Men nei: Det er ingen skam å oppleve.Jeg velger se det slik, så får andre ha sitt syn.  Lenge lurte jeg på om det var noe som kunne sies åpent. Det skal jo så lite til for å bli stigmatisert og redusert til et "case" i et ekstremt materielt orientert samfunn. I dag er jeg femti tre og vet:  Vi er mange som må en tur eller to innom terapi i løpet av et liv. Noe går såpass i vranglås at det er fint med assistanse for å løse opp knutene.  Jeg har vært der at jeg har tenkt jeg ikke vil belaste familie eller venner med det jeg har grunnet på. Komme dit igjen kan jeg også, om jeg ikke tar meg selv og mine følelser på alvor. Nei, jeg klandrer ikke noen andre for at de ikke har tid. Jeg kan føle meg ensom i utfordrende stunder, men det er noe annet.Folk har det stort sett så travelt i livet.

Det er en luksus å ha nok tid. Noen jeg har fått etter at jeg ble uførepensjonist. 

Etter hvert har jeg fått mye sinnsro og fred i forhold til de små tingene min tilværelse stort sett rommer. Fint for meg, for er det noe jeg takler særdeles dårlig så er det stress.

 Livserfaringene mine har gitt meg innsikt i å falle og reise seg. 

Hva som skal til, hva som er mulig og umulig for meg. 

Et menneskeliv kan aldri kun handle om nytteverdi og prestasjoner som telles i kroner og øre. Ser jeg på meg selv slik vil jeg faller jeg gjennom. Betrakter jeg meg i stedet som et voksent menneske med erfaringer på godt og vondt blir jeg bra for meg selv. Jo da, man blir kanskje litt vel kretsende rundt seg selv når en lever uten kjæreste eller samboer, men så hva? Så vidt jeg vet pr. nå er jeg fortsatt snill, fortsatt til å være i hus med og jeg gjør ingen vondt.  Jeg anerkjenner det jeg lever selv om jeg funderer og tviler på et og annet. Tror det må være sånn om jeg ikke skal bli avstumpet eller stagnert. Dessuten er det dette med kontroll eller ønsket om det. Hva kan man ha full kontroll over når det kommer til mennesker? Nevn ti ting tenker jeg, og innser det ikke nytter. Derimot nytter det å tro på det gode i menneskene, på kjærligheten og alt det som ikke kan kjøpes for penger(lykken for eksempel)...

Så lenge jeg lever er ikke noe ferdig. Det kan alltid kastes nytt lys over gamle ord og hendelser. Jo da, en kan løse opp en konflikt, gå videre, ikke kontrolleres av den. Ta den med i sekken som erfaring til bruk ved seinere korsveger.Sånn vil det være. Det jeg lever i dag påvirker livet mitt i morgen. Erfaringene jeg gjorde i går farger dagen i dag. Sånn er det og det går an å leve trygt i all den usikkerheten. Er du med?

Jeg er intenst lei av at det å være et nyttig menneske kun oversettes med produktiv i betydningen penger. En skal være effektiv og ha penger for å fortjene anseelse og status sier noen. Min helse- og livssituasjon kan ikke oppfylle denslags nyttekrav, men er jeg og andre i tilsvarende stilling noe dårligere mennesker av den grunn? Er ikke det å gå på trynet opp til flere ganger en uunngåelig del av livet. Det er til og med uunngåelig at ikke alt ordner seg igjen i mange henseende. En kjøper seg ikke sykdom. Faktisk er det helt gratis, selv om de koster fellesskapet store summer. 

Men, akkurat i dette rikeste landet i verden har vi vel råd til å ha det humant? 

Betale for et humant samfunn hvor det alle mennesker må ha muligheten til et verdig liv.

Hallo: Norge besitter et oljefond på over 7000 milliarder kroner!

Vi har som nasjon råd til å fortsette være et sosialdemokrati. Fortsette å dele midlene.

 Jeg tenker mange ganger at jeg kan skrive og snakke om det såkalt vellykkede ved mitt liv side opp og ned. Jo da, det er interessant å lykkes. Flott å oppleve det oppreiste og spennende liv. Jeg nyter den biten i fulle drag, men spør meg selv om det skaper nærhet til mine medmennesker? Hvis jeg ønsker skape nærhet må jeg vel vise hele mitt vesen, fortelle om det som er vanskelig og komplisert eller kjennes som nederlag. Kort og godt være mer sann. Selvsagt har jeg erfaringer, dyrekjøpte også, som jeg skulle ønsket meg foruten. Siden min virkelighet ikke er skrudd sammen slik velger jeg å tenke at deling av vanskelige erfaringer kan brukes som ressurser. Koker jeg det enda mer ned handler det om at jeg har lyst til å være meg selv på alle vis i mitt tilmålte øyeblikk mot evigheten.

Jeg trives best i det direkte landskap, og holder døren åpen for dem som ønsker dele noe av livet med meg. Kort sagt, akkurat her jeg sitter ser jeg mange nøkler til min lykke. Kanskje en og annen drar kjensel på det jeg forsøker formidle, eller kanskje ikke. Det blir jeg glad av å tenke litt på.

Nei, en skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i andre menneskers hånd. 

Derimot handler det om å oppdage når andre mennesker er med på å gi livet de aller lykkeligste øyeblikk. 

Jeg har kjent på den største lykkefølelse den siste tiden.

Jeg er blitt mormor. 

Ei ny tidsregning er i gang.

Det er fantastisk sterkt og stort. 

Jeg har erfart at ingenting noen sinne kunne bli det samme etter at jeg selv fikk barn. 

Styrken i den opplevelsen er nesten ikke til å finne sterke nok ord for. 

At et yndig lite vesen er blitt mitt barnebarn rommer en glede jeg ikke visste fantes. 

For et mirakel !

For en ufattelig lykke på reisen!

Synnøve Sætrum

DET STØRSTE MYSTERIUM

Det største mysterium er ikke mer enn det: at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himlen går opp.Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill, når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.                                        André Bjerke

KAMELSVELGERNE....

 Før FRP kom i regjering hørte jeg ofte argumentet om at de måtte få prøve seg slik at vi fikk se. Jammen har vi fått se. Populister i blå-brun regjering.

 En ledelse som fører det ene ubegripelige forslaget etter det andre til torgs. 

Når de ikke lykkes med å få gjennomført de mest usosiale av dem skylder de på de andre. 

Gjør seg til "offer" for blant annet AP. Er det noen som tvinger FRP til å sitte i mindretallsregjering? Siv Jensen og resten av FRP er etter min personlige oppfatning de største kamlesvelgerne sett på lang lang tid innenfor norsk politikk.  Flyktningediskusjonen med påfølgende vedtak skulle vært nok til at de gikk ut av regjeringen. Vel, populister gjør ikke så. De svinger kappa etter vinden for å få makt, og når de har fått den tviholder de på den.  Makt for enhver pris! En må ikke være professor for å oppfatte det.

Det fine med at dette partiet er kommet til makten under mottoet "for folk flest" er at de så til grader beviser at de ikke er det. FRP's "folk flest" er kun et politisk triks for å sanke stemmer.

Politikken de fører gagner bare noen få.

Punktum!

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FATTIGE...

I går ble det framlagt bred vitenskapelig rapport om tilreisende fattige. Bygd på vitenskapelige funn presiserer en del sannheter om de rumenske tiggerne. Så er det altså sant, som jeg og mange andre har uttalt og visst, at de aller fleste er lutfattige som forsøker få et bedre liv gjennom å tigge på norske gater og torg. Siden jeg nå har reist endel kan jeg tilføye at fattige mennesker sitter rundt omkring i andre land og tigger også. "Alle" sitter ikke i Kristiansand eller Oslo. Og som rapporten fastslår:Nesten ingen av dem er kriminelle bander organisert med bakmenn. Derimot er de familier som finner støtte i fellesskap med hverandre. Sjøl er jeg slett ikke overrasket over funnene i denne rapporten. Min virkelighetsoppfatning har pekt den vegen rapporten viser. Hadde den derimot vist at de fleste tiggere er kriminelle måtte jeg selvsagt bøyd meg for det. Men, slik er det ikke, og nå vet jeg det sikkert også. Jeg bøyer meg for vitenskapelige funn. Har tro på seriøsiteten i den, og det kunne ikke falle meg inn å betvile sannhetsgehalten. Jeg vet et og annet om vitenskapelig metode og etikk. Slikt får en inn gjennom mange års høgere utdanning. Selvsagt er det åpent å diskutere vitenskapelige metoder, men da må man inn å etterprøve funnene på samme vis. Gjøre et seriøst vitenskapelig arbeid og diskutere ut fra det. Hvilket jeg ikke har kapasitet til i disse dager. Dog har jeg vett nok til å være glad for å se at de brunsorte holdningene får seg et skudd for bauen. Ingen tvil om at forskningsresultatene oppfordrer til å gå i seg selv og tenker om igjen. Kanskje får vi rausere holdninger overfor våre fattige medmennesker, og kanskje noen "nettroll" må tie. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det en del av dem farer med handler om synsinger og holdninger, ikke vitenskapelige fakta.

Jeg sier det igjen:

Medmenneskene som sitter på gata er lutfattige.

Det er ikke kriminelt, men et leit faktum i en verden hvor det meste av goder og rikdom besittes av noen ganske få. At noen synes det er ubehagelig å se verdens elendighet i egne gater får så være. Jeg sier ikke det er kriminelt å føle det ene eller det andre, men en følelse er en subjektiv oppfatning og ikke nødvendigvis sann.Forskningsrapporter derimot er objektive vitenskapelige sannheter.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FRA ROMANIA

Fremleggelse av FAFO-rapport

SANNHETEN OM RUMENSKE TIGGERE VG

Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere (NRK)

ALT BÆRER ALT I SEG ...

FOTO:SYNNØVE SÆTRUM

 Alt bærer alt i seg. Fasadene kan ved første øyekast synes fine, innbydende, enkle.
Den som har sittet i fly mange ganger vet det er sant, dette at over skyene er himmelen blå.
Knallblå. Blå lav sommerhimmel over panna er vakkert. Kjølig høy vinterhimmel like så. Likevel: Skyene kommer og drar. Mange ganger er det sånn i livet også. Du kan glede deg over det krystallklare blå, bare for at det skal skye til igjen. Ingenting varer evig.
Heller ikke det du setter høyest, elsker mest. Alt har en ende.

Noen ganger ser man steder som på forunderlig vis blir symbolikk for livet en tråkker gjennom.
Som i denne gatestubben her. Fasaden er hvit, selv om den sees noe tildekket av trær. Trær som tilsynelatende er vannet. Frukten minnet om det man kan trekke ut av livet.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og så videre. Men, det gjelder å ikke forsyne seg før den er akkurat passe moden. Søt og saftig. Høster en for tidlig er smaken sur og bitter.
På den ene siden skinner livet. Dørene er åpne. Tilværelsen kjennes beboelig, hel.
Den andre siden av eksistensen har er har kun skjelettet tilbake, kjennes mørk, fattig, krevende og kanskje litt syk? Ikke helt bærekraftig lenger eller enda? Først eller sist? Undertegnede stiller seg undrende til dette munnhellet som er så populært å bruke for tiden.
Bærekraftighet, hva er nå egentlig det da?

Kampen for tilværelsen er nå en gang akkurat det. En kamp.
For å gjøre det litt enkelt kan jeg si:
Det er vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i tilbake.
Et luksusproblem sier nok den som finner graven i Middelhavet.
Ja, det er den største kirkegården akkurat i disse dager.
Desperate krigstrette mennesker dømmes til evig hvile der, i jakten på den bærekraftige tilværelsen.
Jeg hører det snakkes om at disse menneskene er dumme.
For meg en hårreisende påstand.
Det er vel egentlig tvert i mot.
Slik verden er blitt ser folk tv i det minste skur.
Menneskene på kloden vet hvordan vi har det i Europa.
At femti millioner ikke kan komme hit sier seg sjøl.
Men, vi må diskutere hvordan vi skal kunne hjelpe på urettferdighetene i verdenssamfunnet.

Som jeg oppfatter det finnes ikke noe valg.
Moralsk sett er den store utfordringen å få til global empati.
Overføringer av goder fra de rike til de fattige.
For meg er det knekkende likegyldig hvorfor mennesker vandrer etter bedre tilværelser.
De går, det er saken. Noe vi ikke kan endre på.

Oi sann, der kom det igjen.
Engasjementet for verdens lidende.
Jeg har slett ikke alle svarene.
Vet ikke hvordan alt skal bli bedre for alle.

Det handler kanskje om nestekjærlighet i tillegg til å ha to tanker i hodet på en gang.
Det må da gå an å fordele godene slik at de tilfaller flere.
Men, nei. Jeg er ikke for at man skal ta fra de svakeste gruppene i den rike verden for å få det til.
Pengene og midlene er helt andre steder.
Det handler, slik jeg oppfatter det: Om hvor mye noen få skal få lov til å forvalte, mens medmenneskene drukner. Nestekjærlighet framfor grådighet veldig enkelt sagt.

Det handler om en hel verden, ikke sant?
Alt bærer alt i seg, når alt kommer til alt.

Synnøve Sætrum  

TANKETUMLERIER A LA SYNNØVE....

Det er fantastisk å våkne ennå en morgen. 

Kikke meg rundt i hjemmet mitt. 

Nyte denne planten som står på stuebordet. 

Se solstrålene på blomstene utenfor. 

Våren er den beste tiden egentlig. Da ligger sommeren og alle de gode dagene foran. 

Bladene på trærne har utallige grønne nyanser. 

Blomstene er friske.

 Jeg opparbeider blomsterbed her jeg bor. Grave i jorda er en fryd. 

I mitt neste liv vil jeg være gartner. 

Kort og godt så handler det hele om å få lov til dagen i dag, takke for dagen i går og håpe at morgendagen også viser seg. 

Jeg kan være nedtrykt over både det andre og det ene til tider, men MEST elsker elsker jeg livet. 

 Jeg er er femtitre.

 For ung til å være gammel, og for gammel til å være helt ung.

 Dessuten sitter jeg med en sånn sak som måler blodtrykket rundt armen. 

Har hatt den på meg siste døgnet, og kjenner meg lykkelig for at jeg skal til legekontoret og ta den av om en times tid. Jeg er noe klam og svett, og gleder meg til dusjen når dingsen er forsvunnet for denne gang. Samtidig kjennes det fint, og litt betryggende, at det finnes saker og ting som sjekker ståa og medisineringen et døgns tid. Uansett handler det om å forebygge alvorligere tilstander. Komplikasjoner som kan føre til et begrenset liv eller i verste fall for tidlig død.

 Noe jeg ikke finner særlig fristende.

Så renner tankene om kjærligheten, døden og livet inn. 

Elske noen og bli elsket tilbake, verdsatt og ivaretatt for den en er er det viktigste i livet.

Når kjærligheten ikke blir besvart eller tatt på alvor er det svært ødeleggende. 

Det er underlig å være blitt såpass i alder og likevel føle seg ung på innsiden. 

Speilet forteller meg at aldringstiden er i gang. 

Skinnet både pist og hist er ikke som det var. 

Så er det det der med kosmetisk kirurgi...

En måte å utsette aldring og død sånn estetisk sett.

Dyrking av det unge og atletiske er ikke noe nytt, selv om alle vet det går en eneste veg.

Øyelokk-kirurgi er et sånt kunstig behov for tiden.

Jeg er visst snart den eneste som ikke har fjernet det slappe skinnet: 

Er jeg dermed den eneste jeg kjenner som ikke synes det gjør noe særlig at det er der? 

Hva er det med disse kunstige behovene? Handler de ikke dypest sett om at noen skal tjene penger, som så mye gjør i disse dager. Kapitalen rår, ikke sant? 

Men, altså: 

Blir man lykkeligere av å fjerne skinn fra øyelokkene, mer elsket eller erotisk tiltrekkende? 

Er det sakens kjerne?

 Ok, det finnes vel tilfeller hvor skinnfillene gjør en til en trafikkrisiko, men jeg tror ærlig talt det skal noe til. .. Flere tiår tid for de fleste, ser jeg. 

Så er det alle disse reklamene og innslagene om fettsuging og botox og ditt og datt.

Og jeg tenker, nei, jeg må ikke det. Nei og nei, hvorfor skal jeg det?

Massiv markedsføring skaper behov. Kunstige behov som nevnt. Uansett: Bare det at jeg tenker tanken betyr jo at jeg påvirkes. Tankene som følger kikker jeg på, forsøker forstå og så kan jeg kaste dem. De hersens kapitalkreftene ennå en gang. De prikker i hjernen min, og flytter fokus vekk fra det vesentlige som faktisk er å leve så mye til stede i tilværelsen så lenge en kan.

Er det noe jeg ikke har bruk for så er det å  se ut som jeg var tjueto. 

For meg er ikke det å eldes med verdighet. Tvert i mot. Så sitter jeg her og undrer meg over hva dette ble for en sprikende tekst. Antakelig kimen til noen andre ikke fult så sprikende. Den som lever får skrive... Jeg håper å få fortsette seilasen og når den tid kommer gå til bunns uten for mye fjas og tant.

Forresten så er det begynt å regne vannrett igjen... Alt er foranderlig.

God pinse !

22.mai 15,

Synnøve Sætrum