NELSON MANDELA - HVIL I FRED MANN . . .

Good 9 at Home



Frokost servert i kroken utenfor rommet. Luksus for meg. Trøtt og lykkelig.

 

God morgen fra "Good 9 at Home".

Det er regnværsdag her.

Av og på.

Egentlig hadde jeg tenkt meg til Phuket by og det tidlig, for å finne det norske konsulatet og få ordnet med noen papirer. Vel, det har jeg for lengst skjønt er avblåst for denne dagen.

Har ingen bråhast.  

Jeg kjenner svetten renne, men blir sittende utenfor.

Luftfuktigheten er 98 % de øyeblikkene det er opphold.

Som nevnt er det godt å kunne dusje av seg all klamhet innimellom.

Rawai 5. desember 13   Foto: Synnøve Sætrum

 

I det jeg nevnte den tok jeg pause og en dusj...

Nå sitter jeg her med ny hud og tørr bomullssarong.

Alt syntetisk er for øvrig sendt hjem.

Helt ubrukelig på disse breddegrader.

Man må ha noe svetten trekker inn i.

Jeg har lite behov for å ikle meg en beholder uten pust.

Råttent kjøtt kunne blitt resultatet.

Glemmer aldri slankebuksa mamma fortalte meg om.

Hun brukte den etter å ha født meg.

Skulle gjøre superslank på en to tre...

Da hun tok den av om kvelden luktet det råttent kjøtt.

Det ble med det!

Tusenbein og foten min ja... Hadde følge et stykke på veien i dag.

 

Trenger dagslys og himmel, så jeg sitter utenfor og lytter til lyden av regnet. 

Wunderground. com forteller meg det er 28 grader og at de føles som 31.

 Jeg er enig. Dessuten er det vind fra nordøst.

Av og til fornemmer jeg noe som kan minne om et kjølig drag.

Skjønt jeg nok hjemme ville kaldt det varm sommerbris.

Litt akklimatisert er jeg nok blitt på disse to månedene, men ikke helt.

Reagerer fortsatt på høy varme og luftfuktighet. 

Jeg er under tak og har ikke et problem i verden.

Vekkeklokka sto på ni, og jeg kunne nok sovet lenger i den gode myke senga.

Akkurat i skrivende øyeblikk står en svært veltrent italiensk ung mann, naboen, og synger mens han henger klesvasken på stativet. Jeg hører kvinnelatter.

Hun er fra Australia og følger denne atleten til treningsstudio to ganger om dagen.

Fortalte meg med et smil at når de er her kommer hun ikke unna...

 

Et lett sukk glipper...

Jeg sender en tanke til Middelhavet og en "gresk gud" jeg kjenner.

Ønsker han alt godt i disse ulvetider for mange medmennesker i Hellas. 

Han fortalte meg mye om tøffe tider og utsiktene til å kunne miste alt.

 

Det blir Grekenland og andre land når det nærmer seg vår i Europa. 

Ikke tvil i min sjel, men nå er jeg her. 

Jeg har lest om stormer både nord og sør i Norge.

Vinterstormer, og jeg er takknemlig for å slippe skuffe snø.

Kle meg med i mange tjukke lag for å spare på strømmen.

Der jeg har bodd de siste årene var det ikke ordentlig gulv.

Bare belegg rett på betongen, og selv om jeg har mange tepper var det kaldt.

Heller ingen muligheter for vedfyring.

Ingen ovn satt inn til tross for at pipa var der.

Da jeg spurte om det kunne gjøres, og forklarte hvor kaldt det var fikk jeg beskjed om at jeg kunne sette inn sjøl. Men, det var ikke snakk om å gi noe vederlag eller trekk i husleie...

Selvsagt gjorde jeg ikke det. Det får da være grenser for å la seg bli utnyttet.

Leiligheten lå i et frosthull, og det ble der etter.

Ikke alle operatører i leiemarkedet bryr seg om hvordan det er å bo der.

Ofte rigger de til med billigste og kjipeste sort av alt, og tar blodpris for elendigheta.

Det synes for meg som det kun handler om penger, ikke menneskelighet.

Sier man åpent at man leier risikerer en mistenkeliggjøring av seg selv og det som verre er.

Sånn er det blitt. Om jeg tøver og dikter? Ikke i det hele tatt.

Har kjent det på kroppen mer enn en gang der hjemme i Norge... "verdens beste land"....

 

Jeg forstår ikke den tankegangen som handler om at leide hus og leiligheter ikke er hjemmet til den som betaler leia. Min morfar leide for eksempel hele sitt liv. Trondheimsveien 19 på østkanten i Oslo.

Der levde nå jeg mitt første leveår også.

Tror ikke jeg tok noen som helst skade av det. Tvert i mot.

Vi reiste dit hver eneste sommer hele oppveksten.

Det var hjemme hos bestefar, og jeg kom aldri på noe annet.

Hvorfor skulle jeg egentlig det? 

Men, det var jo før i verden mens det enda var mulig å leie et anstendig sted, til anstendig pris også i Norge. Alle har faktisk ikke råd til å kjøpe, ikke da og enda mindre nå sånn som det har utviklet seg med boligprisene. Tror ikke det er noen sjanse for at den blåbrune regjeringen vil gjøre noe for folk som er avhengig av å leie bolig. Dessverre tror jeg det kommer til å bli enda tøffere.

Å tro noe annet ville være utrolig naivt.

Profitt foran alt er jo disse partienes hovedanliggende.

 

Skjønner du denne profitt-tankegangen foran alt annet i "verdens beste land"?

Jeg gjør det bare ikke... What so ever !

Nei, den leiligheten på Høietun savner jeg ikke en plass. Jeg var overmoden for oppbrudd.

 

Damene som gjør alt de kan for at jeg skal trives og føle meg hjemme Appelrich og Jimmie. 

De lykkes med det.

Foto: Synnøve Sætrum

 

Reisen nærmer seg to måneder.

I dag den 5. desember fyller Rama IX av Thailand år.

Jeg fikk spesielle kaker og frukt sammen med frokosten i anledning "min konges fødselsdag" ble jeg fortalt. Nybakte saker som minnet om smultringer og smakte herlig, sammen med frukten som var en mellomting av eple og pære. Om jeg klager? Nei og atter nei!

Tilbake til bursdagsfeiringen. Monarken er svært populær i Thailand.

Kong Bhumibol Adulyadej, er født i 1927 i Cambridge, Massachusetts og er den niende kongen i rekken av Thailands Chakridynasti. Han overtok tronen etter at broren Kong Ananda Mahidols døde i 1946.  Formelt ble han kronet i 1950. Han er den kongen som har styrt landet lengst, i tillegg til at han er verdens lengst regjerende levende monark. Dronningen heter Sirikit, og sammen har de fire barn. Tronfølgeren er sønnen Mahavajiralongkorn og i tillegg har kongens yngste datter Sirindhorn tittel som kronprinsesse med rett til å bestige tronen.

Siden broren er eldre har han allikevel førsteretten.

 

Bursdag eller ikke bursdag, bolig eller ikke bolig.

Hjemme er der en sover og er til enhver tid.

Nå er jeg våken. Svetten hagler igjen.

Det er opphold akkurat, og jeg skal benytte anledningen til innkjøp av mer soda og annet jeg trenger. Ikke lang vei til nærbutikken her.

Kanskje jeg får tatt meg en god spasertur på kjøpet. Alt vel. Såre vel. Ha en god dag.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



SIRKUS...

Foto: Synnøve Sætrum

 

Jeg sitter utenfor. Regnet er sluttet å tromme mot taket. Lufta er tørrere.

Jeg kan høre fyrverkeri i det fjerne. Er feiringene av kongens bursdag allerede i gang?

 Mens jeg var i Kata så jeg det ble rigget til fest.

Her i Rawai har jeg ikke gått langt nok til å finne ut hvor og hva.

Men, jeg vet i det minste det er i morgen Thailands monark fyller år.

Jeg måtte vært både blind og døv om jeg ikke skulle fått det med meg.

Ellers hører jeg frosker og sirisser. Gekkoer smatter, og så er det en og annen lyd jeg ikke aner opprinnelsen til. For meg er skogen rundt her fremmed.

Eller kanskje det er galt ord. Kan hende heter det jungel. Jeg vet ikke.
Når jeg går til butikk, vei eller pir registrerer jeg at det noen steder er spent opp piggtråd langs vegen.
Hvorfor undrer jeg. Er det for å stenge noen inne, eller noen ute? Ikke at jeg hadde tenkt meg inn der uansett. Erkjenner straks mitt manglende mot i så måte. Jeg mener, om jeg skulle tråkke opp i noe ville det kunne få fatale konsekvenser. Ei dame som meg får fot som en tømmerstokk, på ukesvis bare av noen skarve maurbitt. Utfordre skjebnen med påfølgende amputasjon er ikke lystscenariet...
Antakelig må jeg akseptere og leve med min store uvitenhet om skogene her omkring.

Foto: Synnøve Sætrum

Det jeg vet er at bananklaser og kokosnøtter henger tett.

Hvor mange dør av å få kokosnøtter i hodet pr. år?
Finnes det statistikk på slikt?

Er det interessant i det hele tatt?
Noe skal en gjest tenke på når hun ikke hengir seg til grublerier uti kvantemekanikken. 

Uansett så henger de høyt, er tunge og knallharde.

Nå har ikke jeg tenkt å stille meg under en palme og riste i den...

... Jeg har det veldig godt her i livet og landet.

En og annen bjeffende hund utfordrer meg selvsagt litt.
"Gutta boys" liker ikke alltid at man tråkker rett inn i territoriet, og de bjeffer krystallklare meldinger.
"Du får ta en kjepp"... Jo, jeg husker rådet "kongen" i "King's Home", Hua Hin ga meg, men:
Hvem pokker går rundt med en kjepp i veska?

Gutta boys. Foto: Synnøve Sætrum

Sinten. Foto: Synnøve Sætrum

 

 I går hadde jeg besøk av en gekko på badet.
Alt besøk av sådant slag er velkomment.

Ikke i senga, selv om det hadde vært plass til mange.

Den rommer faktisk plass for et menneske til, eller kanskje en hel familie for dem som er vant til atskillig trangere forhold enn meg.
Men det var altså denne gekkoen ja...Liten men sterk i stemmen.
Fikk foreviget den flere steder. Blant annet der ved siden av vannflaska.

Fru Synnøve Sætrum pusser nemlig tennene i flaskevann.

Siden hun er såpass sart at kranvann ikke kommer innenfor leppene.

 

Over hodet og kroppen er en helt annen greie. Elsker vann og enda en rimelig god svømmer. Snorkle har jeg tenkt å gjøre mer enn en gang før jeg forlater kysten her...

 

Fint bad har jeg til så lenge. Avslappende del av det som for meg er det gode liv.

Jeg blir stressa etter noen dager foruten en skikkelig dusj. Sånn er det bare.

Dusj før frokost, og dusj nå til kvelds.

Luksus, uhørt luksus når jeg tenker på verdens fattige. Lytefri er jeg altså ikke.

 

Lot vannet strømme over svett kropp denne kvelden med.

Jeg satte håret inn med kokosfett, og kikket på meg sjøl i speilet.

Dusjspeilet.

Ser ansiktet avslappet, brystene mine og så ikke noe mer.

Jordens gravitasjon har for lengst satt sine spor. 

Takknemligheten seig inn også for det.

Alternativet er jo en stein å sove ved.

Synes ikke det haster med det.

Forhåpentlig blir det mange mange mange flere merker...

Jeg skrubbet meg med pimpstein under føttene.

Fant et kløende punkt under den venstre.

Det endte med å tørke blod. Huff det hvite håndkleet.

Loven om tingenes iboende faenskap og alt det der...

Forsøker med oppvaskmiddel, men får det ikke vekk.

Lagde litt huskestue med meg selv et par øyeblikk.

Maskin og klor neste, i alle fall det siste.

Lar det ligge i bløt og så tar jeg det med til de hyggelige damene i morgen.

 

Fikk en ide der jeg stod i dusjen.

Resultatet publiseres her.

 

 

 

Hvorfor i all verden?

Jeg skjønner den lette hoderistinga de også...

Svaret mitt er ganske banalt:

Det blir ikke mer sirkus enn jeg steller i stand selv !

(For øvrig elsker jeg speilhus og annen moro som finnes på sirkus. Har jeg nevnt det med elefanter?)

 

Natta fra Rawai...

 

Synnøve Sætrum

 



DESSUTEN....

 

Dessuten er politiske tider hos oss som maner til utstrakt egoisme og arroganse overfor verdens slitende mennesker. Ser at Norges ledende politikere er opptatt stort sett av egoistiske profitthensyn, og kun det. Alt annet om bankende sosial hjerter og så videre er så langt ikke annet enn snikksnakk og spill for galleriet. Ikke at jeg tror et ord av det Fru FrP måtte si om noe som helst i den retninga, men mange nok, også uføre og syke har bitt så til de grader i valgflesket at ja.. Jo, nå sitter hun jammen på pengene. Den komme ingen slitende, syke eller fattige til å få noe ekstra av. Derimot mindre. Bare vent og se til neste høst sitt statsbudsjett.

 

 Jeg ser også ekspert offentliggjøre mulig inntektstap om man venter med oljeboring utenfor Lofoten i fire år? Hvem tjener på den, egentlig? Hvilken politisk strategi legges nå? Jeg bare spør jeg...Asylbarna har det fortsatt like usikkert, kanskje ennå mer...

Som speil til disse trasige fakta kan jeg holde opp de ca 1,8 millionene barn som er rammet på Filipinene etter tyfonen...

 

Jau, vi har veldig mye å sutre og klage over som er fra Norge !

 

Synnøve Sætrum

RAWAI . . .

  

De som driver og arbeider på dette stedet forteller meg at tanken og konseptet er at hver enkel gjest skal føle seg som hjemme. De gjør suksess i så måte. Ingen tvil, what so ever!
Her sitter jeg i den første ordentlig myke senga siden Norge, hvor jeg for øvrig ikke har noen seng lenger. Den var så sliten at søppelfyllinga ble endestasjonen. Det vil si jeg satte vraket på gjenbruk.
Kunne hende noen kunne få nytte av ramma nemlig. Resirkulering av ressursene burde vært påbudt, sammen med et globalt forbud mot plast... Nevnt det før tror jeg, og også at jeg ikke vet svaret på alle utfordringene ved ei slik ordning, men... Det er ikke så lenge siden vi greide oss uten.

 

Senga her hos meg akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum

Nå skal jeg ikke lyve på meg at panikktanken over at jeg ikke eier noe i særlig materielt i verden ikke slår meg. Jeg mener barn av den norske materialismen som jeg er ville det vært underlig. Heller ikke jeg er av stein. Så den der særnorske sannheten som sier;
" -det går da ikke an å være over femti og uten bolig",
brekker seg inn i sinnsroen en og annen gang.
Ulp og gulp, osv osv...
Men, det varer bare brøkdelen av sekunder.
Grøfterullen tar slutt lenge før andre foten er nedi...
Bruk for den slags aktivitet har jeg ikke.
Ikke kommer noen ilende til for å endre ståstedet heller.
Så da så. Alt sånt handler om å la gå...
Og forresten:
Hva boligproblematikk angår så er jeg i svært godt selskap i verden.
Vi er mange flere som ikke har enn de som har.
Det finnes tall på dette, er ikke bare noe jeg dikter.
Dessuten så har jeg vett og sinnsro nok til å skjønne det ordner seg.
Hvorfor skulle det ikke det?
Det har det alltid gjort.
 God mental helse handler for meg om takknemlighet for det en har, ikke det en mangler.
Det handler om å løfte blikket fra egen navle.

Bangkokfolket drar på såkalt nedkjøling og avslapping i Hua Hin.
Noe som gjør at byen livner til i helgene.
Jeg elsker ikke stranda ved Hua Hin for badingens skyld, der er for grumsete i vannet.
Den er likevel lang og utmerket å spasere langs der den bukter seg i begge retninger.
Undertegnede har bare gått strekningen til Khao Takiap og omvendt.
"Det holder det sa Gundersen, det klarer seg for meg"... (digresjon)

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har havnet til avkjøling ved Rawai Beach.
Det vil ikke si at jeg sitter ved havkanten.
Litt unna både den og den trafikkerte veien som løper parallelt ved siden av fiskebåter og skjellsand. Det er ikke ei badestrand, bare så det er sagt.
Ikke en tilfeldighet i betydningen sitte "rotende" på nettet etter gjestehus.
Det hadde noen gjort før meg, og jeg var her i forkant og beså fasilitetene.
Takk for det !

Jeg kom til "Good 9 at Home"ved Rawai Beach i går formiddag.
Her har jeg sovet som en stein, fått servert nydelig frokost.
Klærne mine har noen vasket som sørvis det er nå det ene.
De som arbeider her er til å smøre på skiva.
For et gjennomført koselig og stille sted.
Skrivepult har jeg også, sammen med en krok å sitte i utenfor. Det er det andre, tredje og fjerde.
Som om ikke det er nok så er huset her nyrenovert ut fra det gamle, så her anbefaler jeg virkelig et besøk. Chill out, chill out!Vil man ha badestrand er det bare å ta bussen fem-seks minutter til nabostranda. I dag er det skyet så jeg skal finne ut av mer om den en annen dag.
Det passer meg i grunnen utmerket med denne roen. Jeg vurderer en liten spasertur til butikken borti gata, men utover det liten aktivitet de førstkommende timene.
Har det utmerket pc-en og jeg. Nettet er stabilt og godt.
Jo her er på alle måter det som kalles "valuta for pengene".

 

Meg i et kryss... Noen av dem her også... Foto: Synnøve Sætrum

 

Noe som ikke kan kjøpes for penger er stemninga. Den er fredelig. Tropelydene dominerer.

Jo, jeg hører da en og annen knallert passere, men hanene galer ved soloppgang. Når jeg treffer menneskene på bruket føler jeg meg velkommen og sett. Gode følelser følger når man reiser alene.

Ypperlig "time out" fra uhøflige horder fra det store landet vi i Norge grenser mot i nord.

Vi får passe oss så vi ikke blir oppfattet på samme viset. Undersøkelser viser nå vi er det mest korrupte landet i Skandinavia. Ikke noe å slå seg på brystet med det vel? Så vi får gjøre det vi kan som er ute i den store verden for å motbevise uheldige oppfatninger. Oppføre oss som høflige gjester. For det er det en er her eller i andre land: Gjest. For meg ser det ut til at en del glemmer det, eller betrakter seg selv som bedre menneske på grunn av tjukkere lommebok. Kanskje det er på tide å repetere eventyret om "Gutten som kappåt med trollet", eller annen gammel folkelærdom.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...

Fant et gammelt utkast fra i sommer som gikk... mens jeg enda satt og tellet knapper, og debatterte med meg selv om hvorvidt jeg bare kunne pakke sammen og reise. Innlegget ble glemt fordi det skjedde noe som handler om liv og død, og perspektivet endret seg med det.
 Resultatet av den indre "debatten" er kjent, men jeg poster det likevel her fra Rawai :

 

Her i innlandet henger disen over verden, og det betyr at jeg kan sitte ganske stille uten å halse av sted til vann eller badestrand. Noe jeg ikke ville gjort uansett, for jeg synes det beste med sommertemperaturer er å kunne sitte i skyggen og nyte det gode liv der. Desperat solsleiking er ikke alltid noe for meg. Dessuten er jeg heldig og har vært fjorten dager på Rhodos, og der ble jeg liggende mer under solparasollen enn jeg hadde gjort på veldig lenge. Vinteren og våren har vært lang og iskald. Det kjenner jeg på kroppen. Blir veldig trøtt, og tjukkere.
Det ene tar det andre. Sover jeg mer mosjonerer jeg mindre. Sånn er det bare for meg. Ikke er det viljestyrt heller. Bare er...Noen færre sommerdager kommer samme utmattelsen krypende.

Jeg kjenner på den akkurat nå, og får påminnelsen om flere av årsakene til at jeg er uførepensjonist.
I tillegg til en helt alminnelig sommerforkjølelse som setter meg litt ut. Den kom ubedt her for noen dager siden og gjorde røsten hes og sexy... Så synd at her ikke finnes en elsker til å høre på. He he.. Nei, spøk til side akkurat nå.  En elsker ville antakelig blitt noe for meget akkurat i dag( ..men når snuen har gitt seg derimot...)Ikke ti ville hester kan rikke meg særlig langt når dagen er sånn. Selvsagt betyr det ikke at verden går i helsvart.
Ikke i det hele tatt, bare at jeg blir sittende ganske passivt i begrensningene så lenge de varer.
Det går alltid over og så åpner jeg dørene til bedre tider.
Så lenge man lever finnes alltid muligheten til å åpne et annet vindu og skape et elskbart liv.
Ikke sant?

 

Hold an tenker du kanskje, hva med tropene her forleden? 

Visst var jeg det, men lite på stranda.

Det var ikke mitt sentrale anliggende den turen. 

Fantastisk liv i varm skygge derimot...

Mosjon, massasje og sunn mat. Vennlige utadvendte mennesker.

Eksotiske omgivelser. Noe glemt?

Slikt som må til for å holde liv i denne litt skrantne kroppen.

Alltid utfordring og aktivitet for den som kjenner etter.

Takknemligheten siger på.

Jeg er veldig heldig som er født i det gode sosialdemokratiske Norge.

For en flaks i denne alt annet enn gode og fredelige verden.

Gevinst i det store lotteriet slett og rett.

Jeg er uførepensjonist og kan dra et annet sted om vinteren.

Bruke tiden på å kjempe mot å ligge strak ut.
For det aller meste lykkes motstanden.
Livet kjennes godt som det er, og jeg savner ingenting.

Det er ingen selvfølge, men går an for meg.

 

Bamsene har det godt i sitt vinter- eller sommerhi, men det har ikke jeg.
 Bjørn er jeg slett ikke og å hevde seg sterk som en ville være skryt.
Det der med å være sta som et esel derimot...

 

Jeg tenker litt på dette med å leve sine drømmer. Det hender jeg får den tilbakemeldingen, at jeg er tøff og tar konsekvensen av det jeg drømmer om. Jo, det er sant sett fra enkelte andres side.

Noen elsker å jogger rundt og trene, uten egentlig å måtte behøve. Jeg jogger ikke what so ever, men kroppen min trenger så avgjort mosjon for å ta i tu med skavankene og at den ikke skal bli sykere. Finfine greier å ha tid og rom for det. Likevel, noen ganger, når jeg er helt ærlig er det en kamp.

Det er som om den der knappen som heter "stå på" eller "kjemp i mot" bare er slått av og ikke lar seg rikke. Viljen holder ikke, for greia er ikke styrt av den. Skulle ønske det var så enkelt, men nei. Om jeg skulle være helt ærlig ville jeg jo vært frisk, men er altså ikke det. Slikt kan man dessverre ikke bestille med viljen. Jeg aksepterer det, selv om jeg de mer eller mindre sovende dagene dunker meg selv i hodet med at nå må du ta deg sammen.  I morgen må du komme deg opp tidlig, og spise mindre og sunt. Begynne et nytt treningsopplegg og ikke la det som er dårlig styre. Tanker som maner fram nederlagsfølelsene. For det som ikke er viljestyrt og en likevel forsøker fikse med den må bli til et mislykket prosjekt. Og så videre... Skjønner? Det jeg forsøker si er at drømmene som ung slett ikke handlet om de realitetene. På den andre siden er jeg glad for dagen i dag.

Trøtt og slapp er jeg, men sitter utenfor og skriver. Ikke har jeg et smertehelvete, og ikke er noe akutt livstruende, så alt i alt er himmelen blå.

 

Formiddagens "Selvplukk" sendes på radioen og her sitter jeg er skrivende. 

Det er mange situasjoner jeg ville velge bort for å kunne skrive.

For det er jeg nødt til om jeg skal kunne bevare den ærlige fliken av meg selv. 

Forstå det den som vil og kan, men sånn er det. 

Om tekstene ikke alltid holder den beste kvaliteten gir det å skape dem innhold i hverdagen, og gjør meg til et gladere, helere menneske. Da jeg åpnet Ytringsstedet denne formiddagen leste jeg 70027 oppslag. Gratulerer Synnøve! Fantastisk for en heller uberømt blogger.

Det er en stor gave at noen gidder kikke på det jeg skaper. Hadde jeg solgt så mange tekster hadde jeg vært rik, men her på Ytringsstedet kan den som måtte ønske det lese helt gratis.

En vakker dag skal jeg greie å få sendt fra meg noe til et forlag eller fem, men slikt krever energi og struktur. Egne tidsfrister og selvdisiplin. Fint med den slags.

Når det trenger seg på henger jeg på "bølgen", det er bare så alt for sjelden.

Livet i seg selv er oppgave stor nok det meste av dagene.

 

Skrive gjør jeg og jeg leser mye. Selvsagt også blogger og "Vannlandet" er en av dem.

Der står det mye klokt. Jeg anbefaler! 
Denne dagens ord, som satte meg inn i lange tankerekker lyder: 
"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...  

 

Setningen gir mening i den teksten den står, men også revet ut.

Ordene som fortalte noe om et annet menneskes liv og refleksjoner, men gjenkjennelse er ei mektig kraft. Ble rammet av den, og begynte fabulere om sider ved livet og tilværelsen min jeg kan henge dem på . Man gjør sine valg for tilværelse. Prøver med det jeg oppfatter som det riktige der og da. Alle dager er valg, mange valg. Du går ut den ene døra, og velger bort en annen. Det er for det meste ikke mulig å overskue alle konsekvenser som kommer med framtida. Ok, om man greier slippe kontrollen.   Da jeg ung valgte å gå ut av samliv som ikke fungerte for meg, var konsekvensen livet som enslig mor og forsørger. Ung og sterk og sta som jeg var, var det helt greit. For meg var alternativet for dårlig, selv om valget fikk økonomiske konsekvenser jeg ikke kunne forutsett. Gruppen enslige forsørgere ble i den perioden hetset av Karl I. Hagen. Jeg glemmer aldri når han hevdet at enslige mødre var en gjeng umoralske fruentimmer med tre- fire barn avlet i skam og skjensel med ditto antall fedre. Tildragelsen utspant seg som opptakten til en valgkamp, og valgkampen etter det startet hetsen mot innvandrerne. (Etter som tiden har gått vet alle hvordan de har stevnet fram. Men, nå skal ikke gjengen der få denne bloggen.) Jeg er glad for jeg gjorde det, har aldri angret. For det handlet nettopp om å være nødt for å kunne bevare en ærlig flik av seg selv. Det betyr selvsagt ikke at jeg kun hadde øye for mine behov. Barn er livets store gave og lån. Velsignelsen over alle.

 Jeg takker stadig for at jeg fikk muligheten. Ingenting i mitt liv måler seg med det.

 

Som ung enslig mor valgte jeg også å gå for høyere utdanning.

 Interessert som jeg var i litteratur, språk, samfunn, filosofi, kunsthistorie og historie.

Over åtte år slet jeg buksebaken på høgskole og universiteter.

Ville aldri aldri aldri aldri vært det foruten.

Jeg er glad for at jeg gjorde det.

Det var meg ærlig talt. Er meg ennå.

Kunnskaper beriker sjelen, selv om de ikke brukes i det tradisjonelle arbeidslivet.

Jeg ville ikke vært den jeg er om jeg hadde oversett nysgjerrighet og vitebegjær. Ikke sant?

Den gangen ble jeg av noen kalt egoist fordi jeg valgte som jeg gjorde, og jeg oppfattet det som kvinneundertrykkende. 

 

I går tordnet jeg "Ord i rødt" for å bevare den ærlige fliken.

For ærlig talt ser jeg med gru på mulig samfunnsutvikling som resultat av blåbrun regjering.

Er livredd for at mitt, på mange måter til nå, kjære trygge gode fine lille land skal utvikle seg til et blåbrunt samfunn for kun eliten. Kikk nedover i Europa og andre steder, få perspektivet vekk fra egen navle...  Det er sterke strømmer i tiden, og de får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Vekk med alle som strever med et eller annet, fram for dem som har penger og for all del "riktig" etnisitet og hudfarge... Gru og gru og gru ! Skjønner du hva jeg mener? Hvis ikke, så tenk over det !

 

Jeg er glad for å kunne artikulere meg, og enda gladere for mennesket som satt i sofaen min her og ga meg inspirasjonen til den snutten. Vi diskuterte mye i går kveld. Takk for det.

Fantastisk flott å ha mennesker nært seg som er litt på bølgelengde.

For jeg blir sliten av debatt om de pågår for lenge og med for mange usakligheter.

Jeg er utmattet av høyresidens skyting fra hofta med billige argumenter som tilsynelatende skal tjene de mange, men i virkeligheten bare kommer til å være et gode for de få. Store bokstaver og usannheter. Framstillinger av at de går for en virkelighet som er god for alle uavhengig av pengene. For det er ei løgn, så enkelt er det. Det triste er at mange er så navlebeskuende at de biter på den.

Jo, jeg blir sliten: At kreftene dabber litt av er også en del av dette med generell utmattelse.

Synnøve Sætrum

 

KLESKODER

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Ingen insomnia denne natta takk og pris.

God søvn er ingen selvfølge eller menneskerett.
Likevel ble jeg tildelt ei god økt. Nærmere ti timer.
Her sitter jeg og det er kaos i rommet som alltid når jeg er på flyttefot.
Ingen panikk lell for henne som er blitt en kløpper på å få stappet alt jordisk gods ned i kofferten.
  Det er alltid for mye klær med, selv om jeg trodde noe annet. Tenkningen før avreise fra Norge slo helt feil.Selvsagt har det slått meg at jeg bare kunne kastet "fillene", men jeg kan ikke det. 
Sløsing av en annen verden ville det vært, og dessuten skal jeg jo nordover igjen selv om det er noen små måneder mellom der og her. I klesspørsmålet har jeg måttet minne meg selv om det.
 Her er så annerledes enn i Skandinavia eller i Europa som sådan.

Sakte er jeg glidd inn i  det jeg kaller smaken min her.
Thailand gir fredelig rom for å ikle seg akkurat det man ønsker.
Den norske stringensen blunker til meg uten at det hjelper den det minste.
Klærne blir liggende ubrukt, og da er det bare å få dem av sted prompte pr. post...
Så kan jeg pakke friheten i kofferten. Den er ikke særlig tung å dra med seg.
Utrolig deilig å slippe kleskoder. Amen.

 

 Vips så var jeg og skjorta landet i Rawai...

Synnøve Sætrum


Situasjonen i Bangkok er ikke avklart.

http://www.bangkokpost.com/







 



...............

"I am above the weakness of seeking to establish a sequence of cause and effect, between the disaster and the atrocity."
 (Edgar Allan Poe)

KATA BEACH & SNARLIG STRANDPAUSE....

 

Kata Beach her, med løfte om snarlig strandpause...

Jeg er ikke i Bangkok.
Ikke har jeg tenkt meg dit med det første heller.

Avblåste den tenkte turen dit.
Det er ingenting som står om livet for meg, så jeg blir i roligere strøk av landet.

Akkurat nå står tv og durer.

Channel News Asia rapporterer fra regjeringsbygget hvor protestene tar seg opp ved at demonstrantene forsøker ta seg inn gjennom porten.

Jeg kjenner ikke alle detaljene i denne striden, men har fått med meg at siste demonstrasjonsrunden startet med at regjeringa, i oktober, foreslo amnesti for personer dømt for politisk relaterte lovbrudd mellom 2006 og 13. Noe som ville gitt x-statsminister Thaksin mulighet til å komme tilbake til Thailand uten å måtte sone.

 

Demonstrantene ledes av tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban, som mener Thaksin egentlig styrer landet fra eksil, gjennom søsteren.

 Regjeringstilhengerne har stoppet demonstrasjonene etter at menneskeliv er gått tapt.

Motstanderne som nå står utenfor regjeringskomplekset krever regjeringens avgang og at ikke-valgt folkeråd skal styre landet fram til forholdene måtte ligge til rette for nyvalg....

Statsminister Yingluck Shinawatra nekter å gå av.

Der står saken pr. nå...

Den kommer helt sikkert til å få en eller annen fortsettelse.

Kata Beach, Phuket 2.des 13  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg bor ved Kata Beach på Phuket, og i morgen drar jeg videre.

Skal ha solstrandpause.

Kjenner på meg at det skal bli aldeles utmerket for ei stund.
Siden skal jeg til mer grisgrendte strender før det blir byliv i nord. 

 

Reisen så langt er reisen så langt. Både i bokstavelig og metaforisk betydning.

Nattemørket har falt på, og jeg sitter og lurer på om jeg skal ut til en pizza, massasje eller pedikyr. Eventuelt ta alt det der en annen dag i stedet. Bare bli her.

Har visst ikke hatt en aften i heimen siden Hua Hin.

Mens jeg gjesper slår det meg at jeg er femtien ikke tjuefem.

 

Jeg tenker på engler og adventstid som er kjempefjernt her jeg ligger.

Englene er ikke så fjerne, siden jeg har lest Knausgård for ikke så lenge siden, men adventstida er.

Ser på fjesboka at det er i gang, men for meg er det tredje gangen jeg er hjemmefra i desember.

Da blir snø, kulde og juledekorasjoner fjerne. Selv om kjøpesentrene her setter opp juletrær. Utenfor dette gjestehuset er det dekorert med mange julestjerner(i naturlig kontrafei..).

Tropeklima er tropeklima.

Sol er sol.

Strand er strand.

Stillehavet er Stillehavet.

Kokospalmer, gresshopper og en ihjelslått Kobra noe ganske annet enn julebord og skrapekalendere.

 

Jeg bor på Kata Time Guesthouse.

Selv om dette gjestehuset ligger noen gode steinkast fra stranda er det verdt å nevne. 

Tar ti minutter å gå. Ikke noe for rullestolbrukere, men for alle andre er det bra.

Rommene er utmerkede når de er vendt mot baksiden vel og merke.

Litt mye trafikkstøy mot forsiden.

De har ikke mange værelser på herberget, men det er ikke fullt.

Booking. com opererer med døgnpris 1400 bath(i anledning høysesong fra 1. desember)..

. Vel, oppsøker du Ying selv er den til å forhandle om.

Jeg bor for 600 bath hvilket er svært god valuta for pengene.

Her er rent og pent. Badet er godt, og de ansatte supre.

Det går an for ei dame som reiser budsjett.

Helt sikkert for andre også.

Dette er absolutt av de bedre stedene jeg har bodd.

Jeg har telefonnummer til henne om noen skulle være interessert.

Bare å spørre så skal jeg få sendt det.

Kata Time Guesthouse. Foto: Synnøve Sætrum

 

 Helsereisa har vart i snart to måneder.

Ikke beveget meg så mye som jeg tenkte da jeg dro, uten at det spiller noen som helst rolle.

 Oppsummeringen så langt er at jeg har det godt.

Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk, og jo jeg tillater meg å understreke det enda en gang.

Ei god venninne sier ironisk:

"Man får finne seg sykdommer en kan leve lenge og godt med"..

 Når en først har fått noe så er det stor takknemlighet knyttet til å ikke oppleve et smertehelvete hver eneste dag. Nå mener hun også at man ikke får kroniske sykdommer frivillig. Bare så det er sagt ! Deri alvoret.( FrP-politikere av ymse slag mener jo en velger frivillig... Huff for et menneskesyn.)

Thailand med varmen gjør meg godt.

Det er spennende nok å "bare" være.

Kanskje jeg til og med har hatt englevakt et par tre ganger jeg har glemt trafikken jeg beveger meg i daglig.Oi, du må skjerpe deg, det der var bare så vidt ! Så har jeg takket min høyere makt for at det ikke var tida enda og selvsagt skjerpet meg alt jeg kan. Ønsker slett ikke å bli overkjørt.

Det er 2. desember, og i går 1. desember var det  verdens AIDS-dag.

Jeg leste om dobling av barn som dør, om denne sykdommen det på sett og vis er blitt så stille om Verden teller fortsatt 35 millioner HIV-positive og AIDS-syke.Mange flotte mennesker er blitt borte i løpet av tiårene som er gått.

 

Kata... Foto: Synnøve Sætrum

 

Kvelden 2. desember ser jeg at det blir dårlig med dreisen på denne teksten. 
Jeg kjenner meg litt utilpass og halvkvalm.
Kanskje brygger jeg på noe, eller kanskje trenger jeg bare ei lang og god natts søvn.
Eller så skulle jeg ikke spist av den kyllingen der ved stranda.
Så bra ut, men smakte ugg. Risen også. Jeg liker ikke kokt kylling det er nå det ene, det andre skal jeg ikke gå nærmere inn på. Når det gjelder salmonella er dessverre erfaringen at mikroskopiske mengder skal til for å dra i gang et gedigent helvete...

Smakte forferdelig rett og slett. Foto: Synnøve Sætrum

 Nok om det...
Over til noe hyggeligere.
Skulle jeg oppsummere året så langt vil jeg si:

Det har vært godt, det har vært bratt, det har vært vondt, det har vært spennende og det har vært hvile. Det gode kom til meg gjennom familie og venner. Noen venner som hadde noe som fristet.
Ikke materielle ting, men tro. Det tiltrakk og gjør det fortsatt. Det er godt å finne hvile i tro. Kjenne seg hjemme i noen enkle læresetninger. Tro på krefter større enn seg selv. På verden og livet.Godt er det å slippe være størst, ha alle løsningene og ideene. Det er en lettelse å få overlevert det generasjoner av mennesker før meg har visst helt vederlagsfritt...Ensom er jeg ikke mer, selv om jeg reiser alene.Tro gir mening dypere en det øyet umiddelbart registrerer. Et livsinnhold større enn meg selv. . .

Mer skal jeg ikke si fra Kata Beach. Det er nok for i kveld.
Søvnen banker på, og i morgen reiser jeg videre.

Denne H ?  Foto: Synnøve Sætrum

 

Ha fortsatt god mandag.

 

Synnøve Sætrum

ONE LOVE

Fant stedet tror jeg H.... og ble inspirert ....
To be continued....

LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~) 

 

 



Kata Beach og formiddagens tanker...

Rusletur langs Kata Beach 28.11.13  Foto: Synnøve S

 

Tankene strømmer og jeg registrerer flere jeg ikke greier gripe tak i.
Det er noe med omsorg for de som er meg nærmest, og for venner jeg har vært heldig å ha i mange år. En bekymring for dem som strever med alvorlig sykdom. 
Noen jeg er glad i står i andre typer beintøffe utfordringer.
Noe jeg stadig tenker på, og håper det på en eller annen måte ordner seg snart.
Noe jeg tror det gjør, det handler bare om ikke å miste motet helt. Selv om det er tøft.
Verden er til tider et rotterace og vi må alle stå i det.
Samtidig er jeg ubeskrivelig takknemlig for at jeg for min egen del har fått ei sinnsro jeg ikke trodde mulig i yngre dager. Jeg har stort sett fred mellom ørene, og det var ingen selvfølge før.


Før var før, og nå er nå.
I de siste to ukene har vi snakket litt om livet og verden der ute.
Hvordan den fortoner seg for oss litt over femti.
Forandringene er merkbare i tiden som er gått siden vi var unge.
Det er blitt mye tøffere for dem som er unge i dag. Det sies at alle norske ungdommer er bortskjemte. Vel, de om det. Noe jeg slett ikke kjenner igjen i den virkeligheten jeg kjenner til.
Jeg for min del kjenner bare unge voksne som slett ikke er det.
De gjør sitt aller beste dag og natt.
Strever for føda og framtiden og alt som ikke kommer rekende på ei fjøl for noen.
I det perspektivet, som er det jeg ser, kjenner jeg ikke igjen denne bortskjemtmentaliteten.
Antakelig fordi jeg tilhører den gruppen i det norske samfunnet som aldri har rullet i penger, og neppe kommer til å gjøre det heller. Så sant jeg ikke vinner i Lotto da, men jeg har altså for lengst sluttet å spille... Da blir det som det blir. Livet mitt, på mitt livs premisser.
Sånn er det for unge voksne norske mennesker også.
Jeg bøyer meg i støvet av beundring for stå-på-viljen i en hard verden.
Bortskjemte? Ikke f..., ikke i nærheten what so ever...

Myggen rømmer, og takk for det. Foto: Synnøve S

Jeg sitter i min heim som for øyeblikket befinner seg et par tre lange steinkast vekk fra Kata Beach. Bruker omtrent 12 minutter for å komme helt ut på stranda. Jeg har godt av mosjonen.
I det hele tatt skulle jeg sikkert mosjonert hele døgnet, men så skjer ikke. Romaner skal leses og det gjør jeg best sittende. Noen ganger på solstolen, andre ganger på balkongen eller i senga. Atter andre ganger på gatekafeer. Jeg kunne ikke tatt en slik helsetur om jeg ikke likte akkurat det siste. I går satt jeg i timevis, og jeg elsker det.
Romanen heter "Maleren fra Shanghai" og er ført i pennen av Jennifer Cody Epstein.
God fortelling.

Balkongutsikt. Foto: Synnøve Sætrum

 Salte frø, soda og grønnsakssuppe på boks holder den verste ulvehungeren unna. 
Klokka er blitt over halv ett på et blunk. Det er lett overskyet denne dagen også. Gjør ingenting.
Er ikke bekymret for brunfargen. Den er forgjengelig som alt annet.
Livet endrer seg, og det ordner seg. Smilet er det fineste smykket en kan bære, og det er gratis.
 Jeg håper at jeg denne dagen skal kunne glede noen.
Være der litt for dem jeg møter. Noe som alltid gjør godt. Selv om jeg ikke har et hus i bokstavelig forstand tenker jeg på den gamle men stadig like sanne og aktuelle hustavlen...
Heimen er jo der en har hjertet heter det.
Akkurat nå banker det for alle jeg er glad i der hjemme i nord, selv om det befinner seg i Kata.

But, if I will survive I've got to eat...
Out for late breakfast.
Have a Nice day !

Synnøve Sætrum

 

 

En hustavle

 
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

  Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
  da du skjønte dette.


  Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
  Året har mange dager.

 

 

(Arnulf Øverland)

FRA KARON TIL KATA BEACH....

Eier du mer enn ni ting så... osv.  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg fraskriver meg ikke feministen i meg, ikke på noe vis.

Hun er høyst levende alle dager. 

Likevel er det min livserfaring og kunnskap at single kvinner og menn har ulik atferd.

Kvinner, i alle fall av den sorten jeg tilhører, kan legge alle legemlige behov til side så lenge standen er som den er. Jeg observerer at menn i samme stand, i alle fall her omkring, ikke har den evnen.

Ta en tur på bar i Thailand om du ikke forstår hva jeg mener...

Jeg er svært praktisk når jeg får tenkt meg om. Alt går. Foto: Synnøve Sætrum

Å være singel dame i sin beste alder betyr ikke at man ikke er i stand til å tenke koffert.

I flere betydninger. Akkurat i går var det ikke sanseligheten i fokus. En liten utfordring er det når alt man eier og drar skal ned i den. Jeg hadde bestemt meg for å reise veldig "light". Akk og akk så har likevel en tendens til å balle på seg(se illustrasjonsfoto over)...

 Det kan kjennes ut som den har si vekt i gull, men stort sett handler det om klær og nødvendighetsremedier av diverse slag. Jeg pakker ut, har heimen min akkurat der jeg er i øyeblikket. I går pakket jeg ned, og reiste videre. Kofferttenkningen fungerte, sagt på litt annet vis.

Utsikt fra balkongen. Foto: Synnøve S.

Et stykke tid utpå gårsdagen landet jeg i singeltilværelsen ( som jeg kjenner som min egen bukselomme) ved Kata Beach.Den norske ambassadens råd er å holde seg unna store folkemengder i disse dagene, så da utsatte jeg turen til Bangkok litt. Siden jeg er på overvintringsferie er det da ingenting som brenner. Så her sitter jeg, og har den første lange trege morgenen på nytt sted. Tredje krus kaffe er på gang. Jeg har hatt grønnsakdrikk, og nå er det soda med is før jeg kapitulerer og går ut etter frokost.Gjestehuset her er utstyrt med store rom og ei ganske myk seng. Som oftest er Thailands senger harde som fjell, så dette er et hederlig unntak. Super nattesøvn er altså blitt meg til del.

Alle dager i Hua Hin og Karon har vært sammen med venner.

Har de første dagene med "bare" meg.

Vel, nå er jeg skrudd sammen slik at det går fint.

Jeg er privilegert og har mye sinnsro under huden.

Ingen motsetning til engasjement og noen ganger skrekkblandet fryd over situasjonen.

Da jeg ankom stedet i går var det bare å hive fra seg. Røkke med seg sarongen og dra til stranda.

Jeg elsker strender de siste par timene før solnedgang. Temperaturen er behagelig og lufta fylles med ei ubetalelig fin stemning.

I den skråninga ved Kata HBR ?   Foto: Synnøve S.

Jeg blir sittende og bare nyte og se.

I går tenkte jeg litt på flere venner som har vært her før meg.

Kanskje har de tenkt noen av de samme tankene om solnedgang ved denne lille fliken av det enorme Stillehavet. Selvsagt kan jeg ikke lese andres tanker eller flytte inn i andres hoder. På den andre siden vet jeg at vi ligner hverandre på så mange vis menneskene.

Når en sitter slik og bare nyter er det i alle fall sikkert at tsunamier og tyfoner er fjernt.

 Nå vet jeg at man skal ha all mulig respekt for havet.

Det har en kraft langt langt større enn et menneske.

 Den som ikke skjønner det er enten ekstremt naiv eller sterkt tungnem. 

I går derimot var idyllen påtakelig. 

Noen dønninger ja, men fult ut til å takle for den som kan svømme og dykke litt.

Jeg er ei sånn, og jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa hjalp til med motivasjon for svømming gjennom hele oppveksten i Mosjøen. Svømte som en fisk gjorde jeg til manglende badetemperaturer til tross. Fine strender og svaberg finnes, men vannet er brrrrrrrr.

Likevel: 

Byen midt i Norge hadde en helt utmerket svømmehall for dem som ville benytte seg av tilbudet.

Egentlig kan man bli lett forundret når en reflekterer over at det på den tiden ikke var problematisk med offentlige tilbud. Norge var jo rimelig "fattig" da, mens nå når bedriften går så det koster roper blåbrune politikere om kutt og moderasjon og gudene må hvite hva. Selvsagt ikke når det gjelder skatteletter til de som har så det holder uten å skjems. Pensjonister og enslige og syke derimot... De får skatteskjerpelser! Og gode tilbud for allmuen legges ned på grunn av såkalt pengemangel.

Oi sann, jeg klarer ikke å reise fra tankene mine. Nei.

Greit det. Jeg er meg, og du er deg...

Så er det overskyet torsdag morgen.

Ei doven mygg prøvde seg nettopp under kneet mitt.

Det var det siste den gjorde !

Sodaen er snart tom, og frokostsulten er jeg.

Skal ut og kikke på dette stedet.

Roman og bikini er pakket.

Absolutt alt tilsier en god og fredelig dag ved Kata Beach.

Synnøve Sætrum