Snøkrystallenes skjønnhet...

 

Greier ikke se snøkrystallenes skjønnhet for bare snø. Det er 11. april, og det laver ned utenfor. Allerede et faktum at undertegnede må ut gjennom verandadøra for å spa fram inngangen. Igjen, og det er ingen dårlig aprilspøks skyld. Iskalde realiteter, intet annet.Si hva dere vil om vinterland, om snøens fortreffelighet og å forholde seg til svingningene i naturen. Jeg er døv på det øret akkurat nå. For det jeg vil formidle er at akkurat jeg mangler gehør for lovsangene.
Dette framstår mer som elegien etter den totale feilstavede våren.

 Jeg hører til og med småfuglene kjefte. Henger ut to ekstra meiseboller og håper de små krypene finner vegen gjennom snømassene. Nå ser jeg på NRK-nyhetene at det kan bli et svare ulykkes kaos på motorveiene uten snø, så hvordan det skal bli her i sør utover dagen får vi bare vente og se. Kanskje veivesenet til ei forandring er parat. Jeg mener, vi andre dødelige har jo gått og gruet til dette snøfallet i mange dager. Det har vært meldt. Korrekturlakken skal dale i to døgn. Vennen på Østlandet ba meg ikke sende elendigheta dit. Hadde jeg hatt krefter til å gjøre noe med vinteren hadde jeg sendt den ut i det tomme intet. Nei venner, vinter er oppskrytt!

Innrømmelsene kommer lett.
Jeg lengter til andre himmelstrøk, og til ordentlig vår og sommer.
Som det er nå kan jeg ikke annet enn å klage.
Og håpe på at brøytemannskapene ordner det slik at jeg kan komme meg på "stevnemøte" med Gunnar til kvelden. Vi er mange piker som har planer om det samme nemlig...

Synnøve Sætrum

  

Hedonisme, vennskap, livet og jorda...

Meg i blesten og vintersola en tidlig marsettermiddag.... Sånn er livet !

Minus sju på morgensida, og sola er borte. 
Et inderlig savn melder seg sporenstruksen. 
Chiang Mai med den daglige vegen til frokost på Nice Kitchen dukker opp.
Kanalen, fuglesangen og blomstene viser seg for mitt indre.
Jeg lengter til det som det var før det ble for varmt.
Jo da, det er et paradoks men komfortsonen har sin grense i begge ender.
Nordboere har en tendens til å ha det slik.
Nei, jeg har aldri benektet min status som klimaflyktning.
Sørlandet ligner minste felles multiplum i så måte.
Betyr ikke at jeg har unngått få med meg at det har vært vanvittig tøff vinter i Troms.
Har mine unge voksne år der. Mange venner, jeg alt for sjeldent ser bor på yttersida, så jeg følger nå litt med. Internettet har sine fordeler på siden av fjesboka.
 Vefsn har visst hatt sin andel vinter med... 
Siden jeg har min andel vefsning intakt ved åpning av min snute legger jeg merke til litt den vegen.
Når skal jeg egentlig få tatt meg på tak og få sett fjell og daler i Nord-Norge igjen?
Vel, det var nå ikke det jeg ville grunne over. Helt klart er det jo at med det første blir det ikke.
For kaldt. Alt for kaldt. Jeg er som viden kjent slett ingen tøffing i mange minus.

Kristiansand kommune, og Ytre Mosby suger meg fast for tiden. 
Her sitter jeg og ruger på mitt, mens jeg venter på bedre tider. Jo da les: Venter på vår. Akkurat nå bryter sola gjennom et øyeblikk og ut gjennom vinduet ser jeg den speile seg i vingene på ei flue som har misforstått. Jeg tenker på den store feite edderkoppen som stod på veggen her søndag formiddag. En miniatyr tarantella, men den lignet veldig. Jeg overdriver faktisk ikke. Begeistringen for sånne kryp er heller måtelig. 

Tilbake til vintertankene.
 Hva er det som har skjedd med meg?
For bare noen år siden hadde jeg denne gå på viljen og tankegangen finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær. Forsøkte meg både på ski og ellers lange turer på beina.
Ok, jeg gikk ikke så langt som til å kjøpe truger, men likevel. Slet meg opp bakkene, forsøkte ikke banke livet av psyken på grunn av den dårlige fysikken, og gradvis ble jeg bitte litte grann sprekere. Men, å gå på ski i sprengkulda har ikke samme effekten på min fysikk som sol, varme og massasje, sunne matvaner og meditasjon. Det gode liv som rommer mer enn sprengfrost og varmedresser fra Helly Hanssen. 

Hvis det blir for mye "hold ut"  så... For meg er det nemlig slik at når tilværelsen farges av den beskjeftigelsen starter varselklokkene sin heller gjennomtrengende larm. Da handler det om å tenke om, tenke nytt om mulig. Livet er for dyrebart til å være et "holde ut". For meg er det ikke alltid åpenbart hva jeg kan gjøre med det, mange ganger ser jeg ikke skogen for, og så videre.

 Når det er slik at Norge er et vinterland og ikke kommer til å bli noe annet får jeg slutte klagingen og se hvordan jeg skal leve i årene som kommer. Skal jeg sitter her, kikke på halvannen meter med snø (minst) i fire fem måneder mens jeg venter på døden? Er det et must. En frimodig venn har minnet meg på at det handler om å gjøre noe med tilværelsen så lenge en faktisk kan. Etterpå er det jo for seint. Eller den dagen sykdom nagler en totalt til stolen eller senga kan en kun sitte og angre på det en ikke gjorde. Dessuten snakket vi om dette fantastiske livet er.
Flaksen som skal til for å få glimtet av lys mellom to evigheter. Noen koste seg veldig i hverandres selskap, og resultatet ble meg eller deg. Ufattelig, men sant ! Rammene  for livsdagen er det og evigheten, ut av det evige mørket og så inn i det igjen.

Føreksistens.
Eksistens.
Ikke-eksistens.

Siden vi er tid og rom synes evighetsperspektivet kun som abstrakte teorier, men det betyr ikke at den ikke er. Den ubegripelig lange evigheten er. Men, akkurat nå sitter jeg og du her.
I det perspektivet vil noen snøre sin sekk og spenne sine ski.
Nyter og atter nyter vinteren.
Uten et skeivt ord. Røde kinn og ferske Kvikklunsj. 
Hurra for dem og det rotekte norske pågangsmotet !

Undertegnede har tenkt over saken og kan ikke si annet enn at hun ikke visste om noe annet den gangen hun optimistisk bakset med. Tenkte det kanskje kunne være mulig å oppdrive samme positive innstilling til ismassene med øvelse nok. Hva er nok for den som i utgangspunktet aldri har vært særlig begeistret, men bare gjort som samfunnet/kulturen forventer av en ?
Stått utenfor og kikket inn på et vis? Er du med?
  
Etter to vinterreiser til tropene framstår kulde, is og sludd som oppskrytt. I år er våren langdryge tøffe saker. Jeg er svært takknemlig for å ha sluppet unna deler av fimbulvinteren .
Synes oppriktig synd på den som har vært her hele tiden og slitt seg gjennom det.
Har skrevet det før, og gjør det igjen i tilfelle noen skulle ha glemt det.
Så håper jeg for alle dem sin skyld (ja og min også) at denne sommeren blir den beste siste femti år. Minst. Det har hver og en blåfrossen sjel fortjent. Dessuten har de siste to somrene vært såpass elendige at statistikken snart burde være på sommerelskernes side. Ikke sant?

Når det gjelder meg ville jeg bare trukket pledd og dyner over hodet og blitt i hula til vinteren var slutt. Kommet fram når til sangen fra gjøk & sisik, trost og stær's synging alle dager. 
Såpass krevende finner jeg iskulda. Vel, heller ikke mitt liv handler om å leve ut lystprinsippene. Det går ikke. Nytelse kommer langt ned på listen. Hadde jeg latt den råde (ja for det kan være veldig godt i hula under dyna) da ville jeg kjapt blitt hundre kilo, fått vondt over alt, galopperende blodtrykk og sunket ned på et mentalt lavmål. Ting og saker henger i hop for meg. Mange ganger er det helt nødvendig med ulyst for å bevare helsa. Ondt skal ondt fordrive tenker jeg og bøyer hodet mot vinden. Jeg endog tar på meg to par hansker for å unngå forfrosne fingre og negler.  
Kan ikke hjelpe for det, men det krever seig utholdenhet og bare det,  hvor mye jeg enn kunne ønske det annerledes. Ønsk i den ene og skit i den andre...
Jeg kaver meg ut og gå hver eneste dag. Gjør det jeg kan for at kroppen ikke skal stivne igjen. Foreløpig har jeg lykkes med å holde datt og ditt i sjakk.
Denne dagen må jeg nok fram med skibuksa. Som vern mot isvinden.
Her spennes ingen treplanker under beina. Og, i det jeg skriver så er sola et øyeblikk framme bak en sky... Får nyte sekundene ! Kanskje jeg skulle ganne og satse på endring av værvarsel.
Livet styres likevel etter spor og tegn, mens man bor i drømmer og fantasi.

Hav og himmel. Fjell og dal. Jo, jeg drømmer mens jeg tråkker "maurstiene på jorda" til fots. Fordelen med å gå er at man får tenkt så mangt på veien. Klart og noen ganger mindre klart.
Ei venninne beskrev dette med reising som nytelsessyke. Hvorvidt det var spissformulert ment, en kritikk eller et utslag av misunnelse skal jeg ikke ha sagt noe om. Enhver er bare ansvarlig for sine ord, ikke for hvordan andre oppfatter dem.  Jeg ser det ikke slik, selvsagt. Syntes det var å trekke det langt, og synes det fortsatt. Hedonist i betydningen "joyful togetherness, anarchy, epicurean ideas, multifaceted joy, sensuality, diversion, friendship, justice, tolerance, freedom, sexual freedom, sustainability, peace, free access to information, the arts, a cosmopolitan existence, and a world without borders or discrimination, and everything else that is wonderful but not a reality today" som i den moderne organisasjonen "Hedonist International" står jeg ikke tilsluttet .
Ikke at jeg ikke kan se mange gode grunner for den typen livsanskuelse, det er ikke det. 
Det er en vakker drøm ja, men forutsetter jo en annen verden enn den som finnes nå. Hadde selvsagt vært fantastisk om alt samvær mennesker i mellom kunne vært godt, eller om anarkiet var samfunnssystemet. At jorda var et sted hvor alle mennesker gjorde det gode for hverandre og seg selv, og bare det. Ingen dreping, utbytting eller plaging av andre eller seg selv. En verden fylt til randen av kjærlighet og gode gjerninger. Sukk, jo det hadde vært fantastisk.
For den som mener kapitalismen er et rått kynisk utbyttersystem er det ikke vanskelig å forestille seg andre muligheter. Fantasien min er det slett ikke noe i vegen med. Den lever i beste velgående. Anarki er en vakker verdensanskuelse. En våt drøm, her og nå. 
Hva framtiden kan komme til å bringe vet jeg ikke, siden jeg ikke er synsk.
 Nå, er jeg ikke anarkist heller. Bare for å unngå bli tillagt noe her.

Vennskapet i høysetet er vakkert, om vi alle skattet den mellommenneskelige gaven like høyt og med samme forutsetninger og grunner... Sånn er det dessverre ikke. Jeg trenger ikke gå lenger enn til mitt eget lille liv for å finne eksempler. Gleder og skuffelser vandrer til hope.

Rettferdighet, toleranse og frihet vært rådende verdier for alle på jorda. Åhhhh... jo da.
Ordene smaker godt på tunga. Ikke et skjevt ord om seksuell frigjøring eller fred skal føres til bloggs herfra. Menneskeheten skulle da også virkelig vært kommet så langt at alle hadde fri tilgang til informasjon, alle typer kunst og alle typer reiser.
Jeg elsker ideene om en verden uten grenser eller diskriminering. Jorda uten all faenskapen som finnes i dag hadde vært nydelig for alle. Særlig de millionene som lider.
Som kjent ikke er mangesifrede.
Tallene viser til enkeltskjebner.
Et menneske, er et menneske, er et menneske.

(http://hedonist-international.org/?q=en/manifest)

Hedonismens grunnlegger var Aristippos som skal ha levd på Sokrates tid. Innenfor hans tenkning trekkes et skille mellom to sjelelige tilstander. Den ene smerten som beskrives som stormende og rå. Den andre er lysten med dens behagelige og myke vesen. Aristippos mener at det ikke er noen egentlig forskjell mellom disse. Overflaten inneholder samme realitetene i grunne. Siden menneskelig lykke handler om å maksimere vellyst og unngå smerte. Den greske tenkeren ser den kjødelige lyst som livets egentlige mening. Jeg tenker ikke konkludere eller komme med bombastiske uttalelser i etterfølgelsen. Tankeprosessene mine er opptatt av at man også i år ca 435 -355 f. Kr var opptatt av det samme som mennesket i 2013 e. Kr. Det er besnærende, og jeg tenker på nobelprisvinneren Sigrid Undset som så klokt uttrykket at menneskenes hjertet aldri i evighet endrer seg. Vesentlig !

Epikur støtter opp om sin filosofiske bror. Betegner det vellykkede eller gode live som et liv i vellyst. I betydningen at lyst sees som befrielse fra ulyst. Lykkefilosofi med andre ord. Filosofien handler om et liv uten ataraxi (uro) og aponetos (smerte). Det er begripelig for meg. Siden jeg ser lykken blant annet som fravær av smerte. Noe som for meg er nærliggende siden smerten er en kjenning i mitt liv. Så jeg mener en kan søke lykke i betydningen å ha det godt uten at det handler om grenseløs nytelsessyke konsentrert om verdslige og kroppslige goder. For undertegnede handler det pr. i dag og slik jeg tenker i skrivende øyeblikk om at man har dekket de virkelig nødvendige behov. Jeg vet at Epikur skriver vennskapet inn under disse, og tankene mine tumler rundt det. Han har rett. Spørsmålet for meg er i hvilken grad og på hvilken måte? Det er med vennskapet som med kjærligheten mange slags av dem.

Hedonismen som prinsipp skiller i tillegg mellom psykologi og etikk. Psykologisk bygges det på en antakelse som sier mennesket alltid er ute etter å maksimere lyst og glede. Ut fra dette sluttes at utsikten til lyst er den eneste motivasjonsfaktoren for menneskelig handling. Betyr det at mennesket for enhver pris unngår ulyst som jo er den dikotome motsetningen?
Eller man kan se hedonismen fra et mer etisk (eller universelt) ståsted hvor lyst er noe mennesket bør forsøke maksimere. Vel, vel tenker jeg og er antakelig ikke den første. Lidelse og glede vandrer sammen i ethvert liv. Umulig å komme utenom. Hva som er årsak eller virkning kommer an på omstendigheter og perspektiv. For mitt liv forteller erfaringene med dem begge hva jeg gjør eller kan komme til å gjøre.

Om jeg ikke har oppfattet alt jeg har lest helt feil forstår jeg det slik at kristendommens moralteologi anskueliggjør hedonisme som holdninger til seksualitet. Snevert, veldig snevert.
 Det er åpenbart at hedonisme handler om sammenhenger langt utenfor seksuell nytelse.
(Se manifestet.)

Ja og ja... Der skrev jeg meg ut i filosofiske prinsipper.
Jeg som er en verdensdame, hva gjør jeg her i ødeland?
Her jeg sitter jeg og tenker beskuer skyggene av vennskap som gikk fløyten.
Kjenner et sting og sliten sorg.

Perspektivet skifter.
Som fritt menneske finnes muligheten og gaven.
I solskinnet finnes det gode i det som ennå er.
Ingenting er en selvfølge.
Evig nå er livet.
Ikke sant?
Lykken.
Gleden.
Vennskap.
Kjærligheten.

Gradestokken skinner nå mot meg med + 2. 
Kanskje jeg finner ly for vinden og får ei varm lysten solstråle på nesa denne formiddagen med. Solstråler gjør noe varmt med tankene mine nemlig.

I det store lille livet finnes alltid speil til de store filosofiske tankene om en bare kikker ordentlig etter.  Der har jeg en sterk mistanke om at jeg vil fortsette betraktningene så lenge jeg lever.

Synnøve Sætrum


 



Om kos og "virvelløse dyr"...

Humus ala Synnøve... Foto: Synnøve Sætrum

 

Jeg har overspist humus.
Skulle hatt den til en porsjon i morgen med, men sånn gikk det ikke til.
Den fotograferte hadde stått og godgjort seg siden lørdag kveld.
Ikke at den på noen måte var smakløs da, men slikt hjemmebrygg trenger gå seg til ei viss tid.
 Så gikk det som det måtte gå ...
Ryggrad som et virvelløst dyr.
Før jeg visste ordet av det fantes ikke så mye tilbake.
Mulig det var behov for substitutt som utartet, jeg holder muligheten åpen.
Eller kanskje bare renspikka fryd over egne kokkeleringskunster.
I morgen blir det kun grønnsaker... Eller i høyden et par tre knekkebrød i tillegg...
Får handle ørret og fiskeboller. Sånn blir det...
Mens i kveld er jeg en lille smule for god & mett.
Tenker på at det ikke er den ekstra pølsa på julaften som... osv....
 Det er det der med den ekstra lysten på det som godt er.
Hangen til å overdrive, og kose seg litt ekstra lenge.
Akkurat som når jeg har kosebesøk.
Hvem vil vel ikke ha lange kosetimer, eller oval weekend med spekkede stunder i nytelsens tegn?
Rekk opp hånda den som ikke går for at all trening skal foregå i senga...!

Denne kvelden råder tilfredsheten. Bøyde knær og beina godt trukket opp under lårene.
En fullblods mandag etter ei finfin helg. Etter middagen bestående av stekt laks, kalamata oliven og heimelaga humus drikker jeg te fra Chiang Mai. "Motgift":
-Te som ifølge reklamen skal puste ekstra på forbrenningen...
Noe så grønnjævlig også, men virker den?

 

De siste dagene er i all hovedsak levd i vennskapet og familiens tegn. Fredag med bybesøk og kafegåing. Koselig drøs tre-fire timer før landing på sofa. Sinnsro og balanse. "Lykke", den danske dere vet, på skjermen. Til alt overmål fikk hun psykiateren uten den hvite hesten til slutt. Fint for henne, jeg ville for h...... heller ikke hatt noen hest.

Etterpå kunne jeg sove som en stein, hvile ut til lørdag.

 

 

Årets første kaffe utenfor Herlig Land. Nei, det var ikke veldig varmt, men pledd er en god ting. Godt selskap gjør seg. Vi kosa oss, vi damene. Jeg gleder meg til neste runde i skinnende vårvær.

Siden kom det storfremmed langveisfra. Sjeldent men godt.

Søndagsmiddag med familien ble det jammen også. Elleve til bords. Ungarsk gulasj på menyen.

To timer tøff gåing i dag, men jeg tror ikke det holder. Må nok ut og brenne fett i morgen med.

Likevel: Lykkelige dager er beskrevet, og det var det eneste poenget med dette lille notatet.

Tiden for stevnemøtet med Ole er her.

Over og ut:

zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz

Synnøve Sætrum

 

 



BALANSEN

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Livet skal skje !

Veier å vandre, stigninger forseres...

Dagen i dag rommer tilværelsen du kan være. 

 Livet skal leves, elver skal krysses. Veger trås.

Utfordringer løses, muligheter benyttes.

Sjanser vinnes. Timer tapes.

 Latteren skal runge, og tårene trille.

Sanselighet og sølibat.

 

Mang slags liv, mang slags kjærlighet.

 

Synnøve Sætrum



STOLTHET. SVIK. SANSELIGHET

 

 

Stolt. Stolthet.

Tankene vandrer til at som finnes å være stolt av.

Menneskene du takker for.

Framgangen i livet.

Ja, det tenker du på der du halvveis ligger på sofaen.

 

Skuffelser. Svik.

Følelsene sveiper dørene du lukker mot taggete landskap.

Menneskene du savner- 

Sale på.

Nei, det vil du ikke kjenne på der du ligger og strever mot taket.

 

Sanselighet.

Sanselig nærhet.

Gleder. Ømhet.

Erotikk.

Det du ga og fikk.

 

Hud mot hender.

Det ytterste i det innerste.

Ordløst

Ja, det vil du drømme om der du ligger slumrende mot puta...

 

Synnøve Sætrum

PUST

( Av Makris Thanassis.. Lastet fra nettet, og selvsagt har jeg null rettigheter)

 

 

ja kjære...

en arm å krype inn i

hud å lene seg mot

pust

mot halsen

hår mot hofta

milde

uthvilte god morgen ord

lett filosofistund

et glimt av lyset i lyset

mellom to evigheter

 

kjære

jeg skylder

stor takk

for

pust

for

et

glimt

et

sting

og

en sildrende stråle

 

Synnøve Sætrum

 



MANY RIVERS TO CROSS...

 

 

 

 

En venn spurte meg om denne bloggen. Hvorfor jeg ikke gjør noe kommersielt ut av den?

Tjener penger, siden oppslagene er der. Til det må jeg bare innrømme at jeg gjorde mine forsøk i den spede begynnelse. Men, siden jeg ikke har kontroll over annonseringen måtte jeg bare trykke av.

Den eller de som står bak annonser på bloggen publiserte kontaktannonser for damer fra Asia. Naturlig nok står det ikke i stil til det jeg står for så jeg slo av.

 

Siden gikk det et stykke tid. Jeg slo på igjen, og så skrev jeg noe kritisk om en hotellsøkemotor som finnes på nett. Da slo de av. Etterpå har jeg forsøkt å koble meg til for å gi det hele et siste forsøk, men ingenting skjer. Enten er det fordi jeg ikke behersker alle ja og nei og så videre, eller så er jeg slått helt av på grunn av skepsis til produktene enkelte nettleverandører selger. Har vært uheldig noen ganger, og rett ut blitt nærmest bløffa. Ingen liker å bli lurt...

Heller ikke ei bloggdame fra Norge.

 

Det er som det er, og blir som det blir.

Og imens man har sitt øyeblikk mellom evighetene:

 

Many rivers to cross...

 

Synnøve Sætrum

EN AV FIRE UNGDOMMER I EUROPA ER ARBEIDSLEDIGE

 

Min politiske interesse koker meg likevel ikke til engasjement over boka om Ole Borten Moe... Noen trekker det så langt at de mener hele greia er det betydningsfulle i kommende valgkamp. Snakk om avsporing spør du meg. Det gjør du ikke, men jeg gjesper stort og usjenert... Så det så!

 

Jeg har nevnt dette med velferdsstaten som står på spill. Synes jeg er mye mer interessant enn denne ministeren. Det hjelper liksom ikke at han er ung. Ikke at jeg har nevneverdig imot noen god landbrukspolitikk, men jeg kan ikke dy meg for at presseomtalen må være opphausing av nada i mangel på noe annet fra pressens side. Hvilket ikke skulle vært realitetene. Det er for eksempel noe som heter høy arbeidsledighet for unge mennesker. En av fire ungdommer i Europa er arbeidsledige. Det er mange det. Alt for mange. For ei sløsing med ressurser og kommende generasjoner.

Jeg kjenner det provoserer meg så det gjør vondt.

 

Året som gikk meldte 39 756 personer fra EØS-området  seg som arbeidssøkere i Norge (Utlendingsdirektoratet). Disse menneskene, for det er mennesker vi snakker om, er i krise. Ei krise som europeiske politikere ikke ser ut til å finne ut av. Ser man til Spania og Hellas går en av fire ledige. Over halvparten av de unge arbeidsføre har ingen jobb å stå opp til. For den som har litt menneskelig innsikt sier det seg selv at dette er grobunn for uro, frykt, utrygghet og flyktninger.

Krisen i arbeidsmarkedet er global, og like dyp som den har vært de senere årene. På verdensbasis er 197.3 millioner mennesker uten arbeid, når vi snakker om dem som er registrerte arbeidssøkende. Her er ikke dem som har gitt opp før de i det hele tatt har søkt med, den svarte økonomien eller ulønnede hjemmearbeidende kvinner tatt med i statistikken. Det hører også med til soga at 870 millioner mennesker, for også dette er mennesker husk det, har så dårlig betalt arbeid at de lever på mindre enn to dollar om dagen. I Europa er ledigheten rett under tolv prosent, og det finnes ingen tegn til vekst i økonomien som vil gi nye arbeidsplasser.

 

Siden finanskrisen startet har tretti millioner mennesker kort og vondt bare falt ut av arbeidsmarkedet. De aller fleste er unge mennesker.

 Jeg er ikke økonom og kan ikke komme med medisinen, men jeg kan som vanlig dødelig oppfatte at innstrammingene for å bedre finanskrisen betales av unge mennesker. Det er forferdelig !

I følge generaldirektøren i ILO( Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) , Guy Ryder, er ikke påstanden om en tapt generasjon en klisje men en dypt tragisk realitet.

 

Når skal disse politikerne over alt komme seg ned fra taburettene og talerstolene?

Når skal det bli slutt på snikksnakk om egne posisjoner og heller gjøre noe for alle disse menneskene som er i krise. Ja, for det er faktisk ikke bare velstand i Norge heller om noen har glemt det. Av de 3.5 % ledige her er 9.7 % ledige under tjuefem.... Det holder ikke å slå seg på brystet med at Norge "er det beste landet i verden" for den som ikke har noe arbeid å gå til eller mat på bordet.

Statistikk er ikke bare tall, bak hvert eneste ett finnes mennesker!

Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske er et menneske !

Synnøve Sætrum

God helg :-)

Våren i det yndige land ...  Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Krigshissernes retorikk brukes igjen skarpt på den internasjonale arena. Nord-Korea versus USA. Nå skal jeg ikke ta stilling til hvem som er skarpest, men jeg tenker dette er noe jeg kjenner fra før. Måten det kastes påstander og ord fram og tilbake har preget den internasjonale maktpolitikken i hele mitt femtiårige liv. Ikke skal jeg ramse opp alle sammenhengene heller. De fleste som våker i timene har likevel fått det med seg, og de andre kan slå opp og sette seg inn i verdenshistorien. Så det så! Skal til og med stå inne for at det kan høres arrogant, men jeg kan leve med det også.

 

Så tenker jeg på at det er helg etter ei uke jeg har fått fantastisk mange gaver av livet. Sinnet kjennes stolt og glad. Velsignet er den som opplever gode barn. Ingenting er viktigere enn det.

Dessuten skinner sola på den drøye halvmeteren snø, og våren kommer nok om ikke så lenge her også.

Ingen aprilsnarr når vi kan skrive den 5. denne måneden. Som før nevnt: Kan ikke krangle med kalenderen...

Den gleder jeg meg enormt til.

 

God helg...

 

Synnøve Sætrum

DET VANSKELIGSTE SOM FINNES,,,

SÅR

 

Insomnia i mørket. En kjenning nærmest.
Du greier ikke stoppe tankespinnet. Svik som ikke er svik. 
Umulige tanker, umulige følelser. Hvor gjør man av alt som stenger? 
Det sårede hjertet slår jevne slag. Banker realitetene inn. 
Sorg, hjertesorg. Akkurat denne natta er den nesten ikke til å bære. 
Kunne du bare få pause en liten evighet. Kave, rulle, svette, fryse.
Lengte og hulke mot tomheten. Ensomt. Nakent. Uutholdelig.
Du trodde deg kommet lenger i prosessene, men nei og atter nei.
Sorgen er så dyp, tankene for klare mot evigheten. 
Hvor går alt hen, hva skal du gjøre med det som ikke lenger kan være delen du skatter så inderlig sårt?Mot dagslyset kjennes smerten blekere, men rives opp med vonde tanker når det stunder mot kveld. Farlige tanker. De som vil ned veien der det helt uutholdelige finnes.

Noen ganger tenker du du ikke vil mer, ikke klarer det. Mørket frister, dagen skremmer.
En sterk lengsel etter ingenting fyller eksistensen.
Skal du ordne det selv, sånn før det er ment?
Nei, men...
 Tiden leger alle sår sier de. Du vet det ikke er sant.
Av sår blir du såret, og av skade skadd. 
 

Timen stod stille, minuttene gråt.
Det var ikke dette du ville.
Endre kursen mot mørke og sorg,

skjære striper i indre tapeter.

Det er det som skjer uten himmelens hemmeligheter.

Synnøve Sætrum

OM VELFERDSPOLITIKK OG DOBBELTSPILL...

Har sagt det før og sier det igjen: Jeg gruer meg til valgkampen.

Velferdsstaten står på spill. Nå mer enn noen gang.

Og, jeg opplever at mange sover i timen.

Det er skremmende.

Først og fremst fordi det har plantet seg ei slags stille tiende enighet hos mange om at ingenting blir forandret i Norge uansett hva man stemmer.
En god del mennesker er blitt såpass rike på gods og gull at de innbiller seg de nå må stemme Høyre eller FRP. Jeg kjenner folk som har hatt både store økonomiske og helsemessige utfordringer både for seg selv og nærmeste familie de siste to tiårene. Men, det later til at de har glemt helt hvorfor vi fikk en velferdsstat. At offentlige støtteordninger faktisk gagner enkeltmennesket som på en eller annen måte får helsemessige problemer. Penger for å leve et anstendig og verdig liv må hvem som helst ha. Ordningene gir trygghet og forutsigbarhet. Ikke sant? Og nei, jeg mener slett ikke at man ikke skal gjøre sin samfunnsplikt og arbeide om man kan, ikke det det handler om i det hele tatt. Meningsbryting i form av skitkasting og spurvslakting med kanon klusser derimot til bildet. Gjør det til noe virkeligheten slett ikke er.

Velferdsstaten ble ikke bygd fordi noen med penger var snille. Den handler om tiår på tiår med hard kamp og blodslit for dem som kjempet den fram. Det handler om at vanlige folk betaler sin skatt, og at noe av den går til sikring av de samme menneskene om de blir syke eller uføre. 
Igjen: Velferd handler om verdighet, trygghet og forutsigbarhet. 

 I formiddag meldte NRK radioen at Norge har færrest sykehussenger i hele Europa.
Jeg undrer meg over at vi samtidig kaller oss "det beste landet å bo i"... Hvorfor er det blitt slik? Sykepleierne mener dette går utover pasientene og arbeidsmiljøet. De rett ut fortviler. Handler dette muligens om at de syke må ut fortest mulig, og at man må spare der hvor pengene egentlig skulle vært disponert? Ja, sånn at topplederne i helsevesenet skal få sine mangemilliongasjer og fallskjermer når de slutter. Mange av dem etter elendig utført arbeide , i alle fall om man skal tro det som meldes og skrives. Og nei Giske: Jeg tror det ikke når du kommer med standard setning gjennom gudene må vite hvor mange år: "Det er ikke mulig nå, etter at vi strammet inn systemet". I dag skrives og snakkes det om han direktøren som får flersifret antall millioner som pensjon, og så går til ei ny svært lukrativ stilling. Jeg blir dårlig. De styrtrike skal få bli rikere.
Greit det, mens de fattige skal fratas også det det bitte lille de har...
Se og hør bedraget !
Tenk på at man som menneske kan bli syk, eller miste jobben.
Jeg fatter ikke at det går an å overse det med det Europa og den verden som finnes rett utenfor landegrensene. Krisen spinner om seg, og hva er det med nordmenn- og kvinner som innbiller seg at lignende realiteter ikke kan ramme her. Jeg forstår ikke. Tydeligvis noe jeg har tungt for.
Kanskje evnen til å se har noe med min sosialdemokratiske oppdragelse å gjøre...
 Men tungnem? Nei og atter nei det er jeg ikke.
 

Noe er blitt riv ruskende galt i befolkningen.  Den store rikdommen later til at folk blir både egoistiske, usolidariske, grådige og gjerrige. Utrolig farlig kombinasjon sammen med denne usanne troen på at det er det samme hvem som sitter med makten.  Se til Sverige for eksempel. Der har de lagt foran i hjernevaskløypa. I 2006 var Moderaternas holdning ført til torgs av lederen at den svenske velferdsstaten hadde gjort svenskene "mentalt handikappede og indoktrinerte".
Han ble av mange tatt på alvor da han sverget troskap til den svenske modellen(den gang med sikkerhetsnett for den som måtte falle ut av en eller annen alvorlig grunn).
Samtidig som han erklærte liberalistene for det nye arbeiderpartiet.

 

Jeg er ikke spurt om å uttale meg, men det ligner til forveksling det som skjer i Norge nå.
FRP har utpekt seg til et sådant og Høyre med. For meg er det ubegripelig at mennesker ikke gjennomskuer det dobbelte budskapet  ekstremliberalistene flagger i Norge. Velferdsordningene, som er der fordi folk ikke skal kunne være hjemme fra jobb når de er syke, og blir man ufør er det faktisk kliniske grunner til det. Man har ikke kjøpt seg til en diagnose eller femten av det kroniske slaget. Korrupsjonen finnes ikke på bakkenivå nemlig. (Hvordan det derimot står til på toppene skal jeg ikke ha uttalt meg om...)Gullmedaljen i velferdsstaten er gode sykelønns- og trygdeordninger. Men, altså her på berget kalles de gode ordningene i Høyre-terminologi for "stakkarsliggjøring og offermentalitet". Bare spør Erna eller Siv !

 

Realiteten i dagens politiske debatt er at man mistenkeliggjør alle vanskeligstilte grupper. Man tråkker bevisst på unge mennesker som lider av alvorlige psykiske lidelser. Retter pekefingeren mot dem og kaller det den "største velferdsutfordringen". Samtidig som det framstilles som om noen der nede på bunnen altså de arbeidsledige, syke eller uføre "snylter på" de rike. Det de som har helsa intakt og bankkontoene også. Alle skal med, ingen skal være utenfor samme hva de feiler.  Jo da, en og annen misbruker av systemet finnes, men det er utrolig elitistisk og nedlatende når man fra høyresida agiterer for at "det skal lønne seg å arbeide". Ja, det skal det ! Men i dette agiterer man pr. i dag underforstått med at den som er syk eller ufør er sådan erklært av legen fordi "det lønner seg". Nei, det gjør det ikke. Den som blir arbeidsledig eller kroniker av en eller annen grunn, kastes ut i en tilværelse hvor en tjener 66 % av den tidligere lønna. Regnestykket er enkelt. Det hadde lønnet seg å arbeide. Punktum. I det hele tatt hadde det vært mye opptjening å hente om jobben bestod eller helsa holdt. Men, så er det altså dette med at noen ikke har den intakt. Dessuten har vi ei befolkning som blir stadig eldre og eldre. Her ligger også forklaringen på økningen i offentlige utgifter. Nå kommer jo ikke dette som noen bombe. Man har i mange tiår vært klar over at den ville komme denne "flaskehalsen i økonomien". Så predikerte i alle fall de som underviste i samfunnsplanleggingen på høgskolen der jeg var student for to tiår siden. Det kan da ikke bare være meg som fikk det med seg. Vi har som samfunn hatt god tid til å forberede oss på fakta ! Og, vi har penger til å greie utfordringene.
Ja, i alle fall så lenge ikke blårussen skusler dem bort i spekulasjoner og direktørlønninger.

 

Vel til Høyre igjen... Syke "som nekter å bidra" blir nå i våre naboland rammet av  kraftige innstramninger i tilganger til sykepenger og trygd. Sytti tusen mennesker er kastet ut av sykelønns ordninger. Så det er feil når man sier at det ikke spiller noen rolle hvem som får makta til høsten.

Det er ei rett og slett sovende farlig holdning. Nya Moderaterna i Sverige er prakteksempelet på hva "arbeidslinja" betyr i praktisk politikk.  Magnus E. Marsdal i Dagbladet eksemplifiserer: "Tidligere næringsdrivende Anki Petterson er rammet av flere hjerteinfarkt, har diabetes og kan knapt bevege seg på grunn av ryggskade. Hun må ha hjelp til å komme på toalettet. Både allmennlegen og hjertelegen sier hun ikke kan arbeide, men det svenske NAV overkjører medisinerne. Hun skal tvinges ut i arbeid. "Hvilken arbeidsgiver kommer til å hjelpe meg på toalettet?" spør Petterson, etter å ha prøvd saken for retten og tapt."

 

Det norske Høyre sier absolutt nada om å frede sykelønnsordningen, men derimot er det på programmet å sikre og oppmuntre til aktivitet og arbeid under mottoet "det må lønne seg å jobbe". Er det samme systemet de forfekter? Jeg er overbevist om det! Så den som sier det er det samme hva vi stemmer til høsten må se og komme seg opp av senga. Den som tror han eller hun er sikret mot sykdom eller økonomiske kriser fordi vi bor i Norge utviser en blanding av arroganse og naivitet som mange kan få komme til å svi alvorlig for. Vær våken sier jeg. Dobbeltspillet er ikke på noen måte over. Det kommer bare til å anta nye fordekte former i månedene som kommer.

 

Fortsatt god påske!

 

Synnøve Sætrum 

NOE SOM LIGNER

 



 

 

Stillheten etter ordene skriker.

Snubler i salte tårer. 

Så sitter de der fanget.

Hun med sitt savn.

Han med sin sorg.

Sjalusi er det ikke.

Drama er det ikke.

Noe som ligner noe

er det bare...

Så sitter de de der fanget.

Stillheten skriker etter ordene.

 

Synnøve Sætrum

Fortsatt god påskekveld...

 

Jeg har akkurat landet i Norge og heimen min. Funnet roen igjen. Denne gangen tok det lenger tid enn forventet. Er så rart med det. Livet tar noen uventede retninger og så... Men, nu går alt altså meget bedre. Våkner igjen om morgenen og gleder meg over tilværelsen og dagen. Synes det aller meste henger på greip selv om jeg ennå i stille kveldstimer kan kjenne stikket. Tiden leger det meste, men noe blir med. Sår er vonde ei stund, kan lett begynne blø igjen om en ikke farer fint med seg selv. Ja ja, bedre og bedre dag for dag. Så jeg ryddet og sorterte i fotografier jeg ikke har hatt tid til mens jeg konsentrerte meg mer om å lytte til andres signaler enn mine egne.

 

Så dukket det opp dette litt utydelige, men smilende minnet her.

Ferieminne fra Kamala Beach og julaften 2011 dukka plutselig opp.

Var på vei inn på sirkus, eller fantasien som det kalles.

Fantastiske elefanter og et riss av landets historie. En julaften av de sjeldne.

Varmt og godt var det også. Fint minne. Jeg husker å være glad og fornøyd. Opplevde et annet "sirkus" på nabohotellet om kvelden. Ikke vet jeg hva de hadde vært utsatt for turistene der, men apatiske så de ut. Underholningen var, akkurat mens jeg stod der, en asiat utkledt som neger i bastskjørt. Låta husker jeg ikke helt, men munter skulle den være. Publikum så ikke glade ut. I det hele tatt så var greia så absurd det kan få blitt. Jeg og reisefølget var de eneste som lo.

Vi lo til gjengjeld for hele gjengen, og gikk et annet sted.

Døgnet etter møtte jeg landevegen med buss, og etter hvert Hua Hin for første gang.

Det ble ikke siste som også kjent. Var ikke der ute mot Amadanhavet den siste turen, men ser for meg en annen gang om det skulle passe. Det er noe helt eget med det fantastisk klare vannet, og vinden som kjøler den intense varmen en smule. Ja, og jo jeg lengter etter litt mer varme enn sola har gitt disse dagene. Men, det er deilig å sitte utenfor mens strålene treffer nesa.

Akkurat nå ville jeg slett ikke vært i Chiang Mai. Der er det 40 i skyggen nå, og det kan jeg ikke hamle opp med i det hele tatt. Noe er alt for varmt, mens annet er alt for kaldt. Enklere for en nordboer å forholde seg til det siste. Bare å kle seg.

Og, nå er det sommertid også og lyst utenfor klokka 19 55. Jo, jeg liker det !

 

Ferieparadiset Mauritsius regner vekk. Mange er omkommet.

Jeg vet ikke hvem, men tipper det ikke er turistene.

Ellers får jeg med meg at liv er gått i påskefjellet. Noen spurte meg om jeg så på Kronprinsens krumspring nedetter fjellsidene i går, men beklager det gjorde jeg ikke. Har en tendens til å finne på noe annet når det blir snakk om monarkiet og dets laden og gjøren. Røde Kors har etter det NRK opplyser hentet dobbelt så mange mennesker enn det vanlige ut av fjellheimen denne påsken.

Det brenner i Bergen, og blåser på toppene i Nord-Korea. Fredsforskeren sier situasjonen er eksplosiv. På radioen kunne man melde at der gikk ut melding fra den kanten om styrking og oppbygging av atomvåpenforsvaret. Som om noen kan overleve en full atomkrig. Kim Jong-Un er ikke helt en person jeg begriper meg på. Heller ikke mange av de andre maktmenneskene.

Verden kan og vil bedras, og absurditetene står i kø.

 

Siste dagen i mars. I morgen velger jeg meg april om jeg vil eller ikke. Selvsagt vil sommerelskeren. Sier seg selv...Egentlig er det ikke så mange savn som melder seg disse soldagne. Effekten den glødene kula har på sjel og kropp er påtakelig. (Håret gror fortere, og det er fint. Så vokser det ut igjen. Jeg savner å være langhåra. Må nok smøre meg med tålmodighet et års tid til før jeg igjen kan kalle meg det...)

 

 

Ja, det var det navleskuende perspektivet.

Og, i morgen er det atter en dag.

Nå er det fortsatt god påskekveld..

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

OM DIABETES 2

Langs Otra. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Solskinn, det sildrer og renner.

Bare åtte grader her på plattingen, men jeg er godt kledt.

Jeg leker påskefjellet, drikker kaffe og koser meg. Pause etter halvannen time marsj rundt her.

Såpass gira at blodsukkeret sikkert var nede i fire og følingssymptomene sterke.

Heldigvis er det påskeaften, Rema 1000 var rett ved. Jeg styrta inn etter "sukker".

Der lå de klare, oppskårne søte appelsiner. Jeg tok rikelig for meg av smaksprøvene.

Tenkte jeg ville forklare om noen kommenterte det som minnet sterkt om grådig desperasjon.

Heldigvis slapp jeg både det og videre utvikling av følingen. Folk var tydelig mer opptatt av lammelår og lørdagssnop. Det er ennå to dager til verden igjen er åpen. Kose seg ekstra er fint det. Enhver vel unt. Folk henger i stroppen i dette samfunnet, så jeg synes det er fint vi har noen kollektive avbrekk. Slikt må til. Tror det gagner helheten jeg. Folkehelsa også!

 

 Av og til er det litt for lite næring i kroppen ved dagens begynnelse. Jeg skulle hatt med meg følingsproviant, men feilvurderte. Slikt skjer siden jeg ikke er supermenneske på noe vis. Noe som er hele problemet egentlig. Hadde man vært gjennomført nazi mot seg selv, og aldri sluppet kontrollen på noe som helst så... Ja, men hva hadde nå det blitt for et liv. Akkurat da jeg ble diagnostisert drev jeg en evinnelig jakt på blodsukkeret dag og natt nær sagt. Selvsagt fikk jeg sakene noenlunde under kontroll, men omkostningene er  skikkelig stress i tillegg. Som kjent er ikke stress bra for blodtrykket, og for noen som har diabetes 2 er også det en del av pakka. Da legen foreslo noen enkle tabletter for å lette stresset for, og hadde forklart meg at levealderen var signifikant høyere ved medisinbruk enn uten valgte jeg "ei lettvint løsning"...

 

Så er det anlegg og genetikk. Omsider har kostholdsekspert vært inne i livet mitt. Ernæringsfysiolog som først og fremst fortalte meg at jeg er på riktig vei. Slikt er bra når en ikke helt vet. Det andre eksperten sa var at jeg måtte slutte straffe meg sjøl for det som er så opplagt genetisk. Ble opplyst om at jeg hadde et utseende som falt rett innenfor det man kaller diabetes2 kropp. Genetikk er som kjent ikke viljestyrt, så slikt er godt å høre for den som sliter litt med seg selv. Dårlig samvittighet for det jeg ikke kan styre. Bortkasta energi som heller kan brukes på trim og kosthold. Så blir resultatet som det blir. Min opplevelse er at når formen er dårlig går jeg bare for å komme i form. Sliter meg framover meter for meter, ett steg av gangen. Slik jeg er nå, altså i noe bedre form, får jeg turen på kjøpet. Evner å se både vinter og kommende vår. Bonusopplevelser. Positiv innstilling til det meste.

Jo, det virkelig klukker og sildrer fra tak og vegger her jeg sitter. Helt nydelig lyd.

Våren er i komminga. Ingen tvil. Naboen spurte nettopp om jeg virkelig trodde det...

Er helt sikker. Det er snart første april.

Perspektivskifte !

 

Jeg er ikke så sulten når jeg står opp. Har egentlig aldri vært det. Men, jeg øver meg på å få i meg mer på den kanten, og mindre om kvelden. Det er jo det siste man blir tjukk av. Ernæringsfysiologen mente jeg måtte spise meg opp fra daggryet og ikke ta meg ut på trimturene før jeg var skikkelig mett. Trodde jeg hadde klart det, men nei. Vel, det gikk bra. Uansett er jeg heldig i situasjonen. Ganske så lavt langtidsblodsukker og det er det som er det viktigste. Jeg tenker på at slikt visste de ikke da min bestemor levde. Hun døde ung, ja femtiseks år er ungt, av komplikasjonene hennes Diabetes 2 medførte. Den gang kalte de sykdommen gammelmannsdiabetes. Siden flest eldste fikk det. Hun var bare trettito så betegnelsen stemte ikke den gangen heller. I dag vet jo alle at media fremstiller sykdommen nesten kun som resultat av livsstil, og at vi bare må ta oss sammen. Bli friske gjennom mat og mosjon. Sånn er det ikke. Jeg vet også at enkelte blir skikkelig provosert og forbanna når jeg nevner dette. Hvilket jeg har fått tilbakemeldinger om. Både direkte og indirekte.  Hvorfor det er slik i "verdens beste land " vet jeg ikke helt. Likevel synes jeg noen ganger å skimte et eller annet. Det er som om alt som handler om riper i lakken, menneskelige utfordringer og svakheter ikke skal nevnes. I en kultur som først og fremst handler om fasaden og materialismen er det kanskje de underforståtte reglene jeg bryter. Hva vet jeg, egentlig? Stiller meg stadig spørsmålene om det der med å leve i taushet, og late som om man er en annen. Skjønner du?

Men, nå har jeg altså sittet her en liten halvtime. Kost meg i påskesola som snart forsvinner bak åsen, og helt uten blygsel tillatt meg å tenke litt på diabetikerhverdagen.

 

Utenfor i påskesola... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Mager cottage cheese med marokkanske blåbær neste.

Finfint påskesnadder til kaffen! 

 

Synnøve Sætrum

THIS IS MY LIFE...

DRØS...

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Påskeaften kommer til kvelden.

Nå er det morgen.

Kaffe og solskinn gjennom vinduet.

Før fanden har fått sko på har jeg snakket med både det yndige og smilets land.

Skype er en fantastisk innretning. Snakke i digital telefon over enorme avstander.

 Både se og høre den andre, og mange ganger helt krystallklart fra andre siden av kloden. 

Slikt jeg bare leste om i framtidsfiksjoner da jeg var ung. Noe en, antakelig sammen med mange andre, trodde aldri ville bli realiteter. Det var ren fantasi, for sprøtt, men vitenskapen har funnet ut av det. Kanskje det ikke blir så lenge til man kan ta en tur til månen eller andre steder i verdensrommet om lommeboka inneholder pesetas nok.

 

 Jo, her sitter jeg og benytter meg av teknologien. Skriver og sender fra meg ut i cyberrommet når jeg synes det passer. Er min egen "redaktør". Bloggen når mange steder. Om den leses vet jeg ikke. Det kan være mange grunner til treffene, og google-oversettelsene er elendige. 

 

 Oppslag "akkurat nå"; - God morgen Israel, Russland, Tyskland og Norge. Tankene om Israel har jeg hatt disse dagene. Det er påske, så alt annet hadde vært rart. I går leste jeg påskehistorien både i Matteus og Lukas i bibelen. Jesus-skikkelsen som følger mennesket inn i all lidelse. Vi er alle korsfestet, på vår måte tenker jeg. I Syria sitter det skjelvende mennesker og venter på neste bombe. I forferdelige kriger i Kongo eller lignende voldtas og lemlestes kvinner. Ledd i krigsstrategi, om man på liv og død skal intellektualisere og bruke den slags ord. Distansere seg. Ordene inneholder ubegripelig lidelse for den som rammes. Det egentlige ordet er lidelse. Ingen nåde overfor lokalbefolkninger rundt omkring. Nord-Korea høres mer enn skumle ut for tiden. Etterfølgeren er ikke hakket bedre enn forgjengeren der de rasler med langdistanserakettene. Jeg er usikker på om Obama er til å stole på i dette spørsmålet. Det hjelper ikke at han har fått fredsprisen. I alle fall later ikke den til å være noen garanti for fred. Tvert i mot. Jeg skal ikke nevne i fleng, finn det ut selv.

Millionene sulter og dør av lett kurerbare sykdommer, kun fordi de er fattige. Her i Norge oppretter noen fjesboksider mot innvandring. Fædrelandsvennen skrev om at tiggerne blir gitt husly i sprengkulda. For det er jo det det har vært siste tida. Selv om sola skinner om dagen, er ennå minusgradene mange om natta. Så flott tenker jeg. Fint at Filadelfia viser den kristne nestekjærligheten på den måten. Akkurat jeg er ikke med på at mennesker skal fryse i hjel under brua i byen jeg bor i. Selvsagt dukker "kommentartrollene" opp også der. Noen hevder vitterlig at de "fryser i hjel frivillig", og at tigging er det samme. Logikken synes for disse å være at gir man fattige mennesker husly i sprengkulda er det det samme som å åpne Norges grenser for alle verdens fattige. For meg er det en logisk brist jeg ikke greier begripe eller følge sprangene i. Det er slett ikke sant. Bare noe som minner om rasistisk propaganda, og fra mitt ståsted sett speiler menneskeforakt.

Akkurat her på Ytringsstedet kommer ikke "kommentartrollene" til ordet. Trenger dem ikke.

 

Sandra Borch skyter pent sagt spurv med kanoner og begrunner det med et par stjålne lommebøker. Helt i FRP-stil. Jeg tenker: Hva gjør de ikke disse politikerne i et valgår? Fornekter seg ikke.

Det der er nok bare et lite anslag før hele 'konserten' er i gang. Tendensiøs så det holder frykter jeg. Jeg tenker faktisk at jeg som vanlig menneske gruer til den kommende valgkampen.

 

På den andre siden kjenner jeg det er på tide å avrunde denne bloggen, og komme meg ut i sola. Ikke mer drøs herfra. Jeg vil heller se på at snøen smelter. Det er stor sol over meg ennå en dag.

Gjør bra for formen. Ut og gå! Se på vårtegn og dagdrømme om gode dager.

Holde fokus på dagen, i stedet for ulykkelig kjærlighet, tap, sorg og skuffelser. 

Framover, ikke bakover med meg.

 Finne mat til endene som strømmet mot meg ved elva i går. 

Meiseboller til eksemplarene av arten som er her utenfor stuevinduet og speider når dagslyset kommer.Hjelpe dem til maten kommer fram under ismassene.

Skjønner jeg ikke kan redde hele verden, men jeg kan mate småfugler...

 

Ha trivelig påskeaften !

 

Synnøve S.

 

 

 

 

 

 

 

BARE DETTE

Ditt liv er ikke mitt.

Mine valg er ikke dine.

Din mening er ikke min.

Mine drømmer er ikke dine.

Dine dager er ikke mine.

Mine dager er mange.

Livet er mitt.

Dette og bare dette er ditt...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



 

 

"Noen av de største kjærlighetshistorier jeg vet om, har bare hatt en medvirkende ."

 

( Wilson Mizner)

 

"Det er godt å ha få venner og mange bekjente - og vite hvem som er hva. "

(Lis Byrdal)

"Kjærligheten kan bare var ved når to møtes i felles kjærlighet til mange ting. Ikke bare til hverandre."

( Walter Lippmann )

"Den som elsker mest er alltid den mest underlegne og må lide mest."

(Thomas Mann)

 

Se, der går en Zebra

Love after Love

The time will come
when, with elation
you will greet yourself arriving
at your own door, in your own mirror
and each will smile at the other's welcome,

and say, sit here. Eat.
You will love again the stranger who was yourself.
Give wine. Give bread. Give back your heart
to itself, to the stranger who has loved you

all your life, whom you ignoered
for another, who knows you by heart.
Take down the letters from the bookshelf,

the photographs, the desperate notes,
peel your own image from the mirror.
Sit. Feast on your life.

(Derek Wlacott, 1984)

No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main
if a clod be washed away by the sea,
Europe is the less, as weoo as if a promontory ere,
as well as if a manor of thy friends or of thine own were
any man's death diminishes me, because I am involved in mankind
and therfore never send to know for whom te bell tolls
it tolls for thee.

(John Donne, 1624)

VALG

 

Først er sorgen.. 
Det strevsomme slenger sorte skygger inn i oppvåkningsøyeblikket.

Armene omkring kroppen beskytter mot smerten. 

Noe fundamentalt har forandret seg og stenger for gleden. 
Dagslyset kjennes hardt.

 

Så drar du deg mot vinduet, ser sola skinne, hører trekkfuglene kvittre.

Tenner et lys og unner deg selv en varm tanke.
Noe løsner et øyeblikk.
Gråten heler litt.

Følelsene dine er ikke feil, bare store og vonde. 

Kjærligheten er ikke møtt, ikke aktet.

Skuffelsen er vond å godta.

Så handler det om å være glad i seg selv, gi seg rom til å være.

Uten skam.

Hvorfor skam?
Hva har den i dette å gjøre?

 

Av og til lukkes dører du ikke forventet deg skulle være åpne hele livet.

Det kjennes som om noe definitivt er borte.
Slikt brenner, er døden i livet.

 

Samtidig vet du:

I det store perspektivet har du ikke et eneste problem.

Bare valg!

 

Synnøve Sætrum