Tsunamier og fotvorter....

En hvilken som helst fredag, eller hverdag for den saks skyld er en indre reise.

Når man er i livet på flere kanaler og frekvenser skjer det mye i en vanlig dødelig's indre univers.

 En fredagmorgen kan begynne med en telefonsamtale om en overstått eksamen og et sov godt ønske til ei flink ung studine som fortjener all rosen som finnes for pågangsmotet og ståpåviljen år ut og inn. Jammen er de flinke alle de unge som gjør det aller beste de kan i en verden som på mange måter blir bare tøffere og røffere. Kravene blir flere og flere, og de er bare så symptiske og flinke og til å være grenseløst stolte av. Tenker ungdommene våre må få mye mer skryt enn det de faktisk får. Det trenger de, og det er de barna av jorden som "skal bære oss på ryggen når vi blir gamle".

Det er jo ikke så lenge til egentlig.

Selv om man ikke er i alderdommen riktig enda.

I det man legger på telefonrøret og beveger seg mot kaffetrakteren tikker det inn en sms: "Se nyheter på CNN". Litt trøtt enda slår en på tv og befinner seg midt inne i et inferno. Jeg registrerer enorme bølger som treffer land. Det minner da om tenker jeg, jo bildene fra Thailand for ikke mange år siden. 2004 var det vel. Japan denne gangen, og helt ubegripelige bilder egentlig. Enorme områder blir oversvømmet og alt som står i vegen for vannmassene blir knust til pinneved foran øynene på oss som ser. Nesten vantro blir man sittende og gape. Ikke helt greie å ta det inn. Det er så ufattelig det som skjer på den andre sida av kloden.

Man sitter her som et nek, i en slags underlig kikkerposisjon.

Bare å det er ikke kikke-teater det er snakk om, men direkte film av det som faktisk skjer i Asia.

Tsunamivarslet er gått ut til hele Stillehavsregionen.

Det er umulig å forutsi hvoran bølgene vil treffe land rundt omkring resten av dette døgnet.

Hvor mange som er drept, og hvor mye skade Japan har fått er det ingen som aner enda.

Katastrofe!

Naturkatastrofe!

Det ordet man ikke forstår her i den beskytta delen av verden. Ikke har vi kjent på finanskrisa på samme vis som mange andre, ei heller har vi blitt rammet av slikt eller terrorisme eller krig eller hungersnød eller epidemier eller noe som helst de siste fem seks tiårene. Som å sitte i ei glassklokke.

Beskyttet og trygge så langt. Her hos oss planlegger regjeringen og andre hvordan barnehagene skal være utstyrt. Lager regler for å unngå at småungene våre slår seg når de er på lekeplassen.

Eller så kives vi med hverandre om hvem som skal ut eller få bli av de få asylantene vi slipper over grensa.

Dessuten er det jo det med den oljeboringa da, som det er kommet en utsettelse på nå.

Kanskje bare til de blå kommer til makta, hvis de kommer til makta. Spørs hvor mye faenskap de kan få stelt i stand på den korte tida de blir sittende, for det blir ikke lenge. Folk har det på den måten at de våkner igjen når de ser gjengen begynne med raseringen av det som er bra for alle dem som ikke ruller rundt i pengebingene...

Oi.. ja, det er det jeg sier.

En dag er en lang indre reise. Vips, så er man tilbake på berget igjen, og det midt i Tsunami-bilder og bilder av krater oppstått av jordplater som rører på seg.

Naturkatastrofer!

Maktesløshet!

Så går man på kafe må vite.

Til slutt.

Begynner helga sammen med de andre damene.

Sånn at fredagskvelden blir god, og man får oppfylt sine sosiale behov selv som singlesen.

Trivelig er det med gode venner i stort og smått.

Tsunamier og fotvorter var noe av tematikken over pizzaen.

Makro og mikro.

Naturkatastrofe og aldringsprosesser!

Dag og natt. Knoll og Tott, om du skjønner hva jeg mener?

Sånn er livet hånd i hånd med seg selv.

Så kjører man hjem.

I Kristiansand regnet det.

På Stray så det litt hvitaktig ut i de svære regndråpene.

På Mosby var stasen blitt til snø.

Våren er her ikke ennå.

Men, disse riene er jo bare vårtegn, ikke katastrofer.

Siden brenner stearinlysene laget i Taiwan på bordet.

Rosene fra Nederland blomstrer på andre helga.

Og, siden kommer Skavland.

Min verden står, mens andres forgår.

Likevel:

Vi er alle barn av jorden.

Ha god helg.

Synnøve Sætrum

Om man hever øynene fra egen navle og kikker ut...

Natori, Japan.

Blogge /skrive er ganske inspirerende.

Bare sette seg ned og se hva som vokser ut av fingrenes møte med tastaturet.

Antakelig ikke så overvettes for andre hele tiden, men jeg har det gøy. Tenkten blir ofte til under vegs, selv om jeg kan ha en overordnet liten ide sånn til å begynne med.

Her i Sør-Norge er det fastelavensrier som gjelder.

Ikke vår enda, og jeg lengter etter den. I dag slår det meg likevel ganske så sterkt at jeg er heldig som kan sitte helt rolig her inne i leiligheten og være lengtende. Det er jo et ganske så pinlig luksusproblem om man hever øynene fra egen navle og kikker ut, for eksempel  til Japan.

Forferdelige bilder har rulla over skjermen i hele formiddag.

Ufattelige naturkrefter som skaper katastrofe.

Selv om det hele tiden opplyses at Japan er et av de landene som er best forberedt på slikt ser man jo at omfanget er enormt. Dessuten er bølgen på veg andre steder i hele Stillehavet.

 Hvordan de kommer til å treffe rundt omkring vet man jo ikke ennå.

Jeg får jekke meg ned litt, trekke fram en liten smule empati,

og være takknemlig for å kunne sitte her i fred og skrive.

Alle kommunikasjonskanaler ut og inn fungerer.

Jeg kan nå min nærmeste familie og venner, og de kan nå meg. Ingenting har stanset strømmen.

Her er lutter fred. Så rolig og normalt at jeg når fjernere steder med tasteriene mine i dag også.

Norge, USA, Cannada, Marokko, Ungarn, Danmark, Hellas, Sør-Korea, Ukraina, Iran, Island, Vietnam, Kina, Sverige, Tyskland, Nederland og Frankrike er noen av landene statistikken min sier det finnes oppslag fra her på Ytringsstedet. Det synes jeg er forunderlig, og litt spennende.

Har ikke den fjerneste ide om hvorfor det er sånn, og finner det antakelig ikke ut heller.

Hovedtyngden av oppslag kommer fra Norge og USA.

Dette er jo ingen superblogg laget for å tjene penger på produkter jeg egentlig ikke har noe forhold til Her er jo ikke reklame en gang. Bare tekst. Det finnes oversettelsesprogrammer jeg vet det, men hvordan er det med norsk i den industrien tro? Siden det er et sånt lite språk i verdenssammenhengen? Jeg innser min begrensning og godtar at det er mange ting jeg ikke kan og vet.

Kanskje jeg får noen svar med å stille spørsmålene her?

Kanskje ikke.

Synnøve Sætrum

OM DEPRESJON

Vedvarende nedstemthet eller tristhet, uten noen tilsynelatende grunn.

Så kan man lese seg svett side opp og ned om årsaker og virkninger og symptomer og behandlingsmetoder.... Det finnes et vis, og det finnes veier ut av det. Godt er det.

For det er den mest utbredte sykdommen i den vestlige verden.

86 600 google-treff på "utbredelse av depresjon".

Jeg behøvde ikke lese mer enn et par tre av dem før jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste.

At det er et økende helsemessig problem som snart vil tangere hjerte- og kar som årsaken til uførhet.

Depresjonene er mer utbret i lavinntektsland, og de med lav inntekt også i Norge.

Heller ikke noen bombe.

Man må jo ikke en gang være professor for å skjønne at det er noe av bildet.

Det er skammelig å være fattig i et land hvor den "allmenne sannhet",

 er at "folk flest" ruller rundt i den ene rentefesten og aksjegevinsten etter den andre.

Rentene går ned og boligprisene opp. 

Fortsatt er det faktisk slik at den som nesten intet har skal bli fratatt også det lille...

og de som har så det monner får mer. Det er helt slutt med den tiden hvor man snakket om solidaritet og likhet for massene. Sosialisvrøvl blir vi som fortsatt synes fint møtt med. Og, i skyggen av at vi tier, eller ser en annen veg vokser den ene ukulturen etter den andre fram. Mennesker blir bare til arbeidskraft eller strevere som de ansatte på Adecco. Er det nødvendig å utbrodere?

Det er ekstremkårene i en vinn eller forsvinn-kultur. Likevel forteller det noe om et samfunn som er mer og mer fokusert på enkeltmennesket i betydningen karr til deg eller gå under.

Så jo, det er skammelig å ikke være på den siden som har og får mer, men taper i denne runddansen enda hun eller han jobber vettet av seg dag og natt for å oppnå noe man bare for 20 år siden tok som en selvfølge. Trygt arbeid og et rimelig anstendig sted å bo. 

Alle har like muligheter, rasjonaliserer de rike konservative. Alle kan ordne det selv.
Alle kan være sin egen lykkes smed. Er du kommet i en fattigsituasjon i Norge har du deg selv å takke.

Husj! Husj!

Ikke snakk om det der, nå som vi hadde denne fantastiske kjøpefesten!

Hysj med dem, sier undertegnede og mener de som hevder slikt vrøvl!

Nei, alle har ikke like muligheter.

 Alle kan ikke ordne alt selv, det finnes faktisk grenser for hva et vanlig menneske kan bale med alene.En er ikke alltid sin egen lykkes smed, og det er ikke din egen feil om du er kommet i en fattigsituasjon her på berget.Hvem pokker er det som gjør det etter eget ønske samtidig som man strever og sliter livet gjennom for det motsatte resultatet?Jeg liker det heller dårlig, men verden og også Norge ser slik ut.Hvert tredje menneske blir deprimert en eller annen gang i løpet av livet.

Mange kommer seg til hektene igjen og får aldri tilbakefall, mens atter andre har flere runder eller blir kronikere. Selv om man prøver å kvitte seg med sammenligninger og annet for å holde seg oppreist, er det likevel enkelte fakta som er umulig å endre på. Er man lavtlønnet så er man lavtlønnet.Det gir begrensninger. Det er udiskutabelt, og det er ikke snakk om prioriteringer.Prioriteringer er for dem som har mer enn nok.

Det er ikke noe farlig eller skremmende ved et menneske som lider av depresjon, og når jeg tenker på akkurat det så er det så underlig at det fortsatt er en sånn tabubelagt sykdom.Som deprimert er det vanskelig å snakke om det, kanskje fordi det faktisk ikke synes utenpå. Det er det ene. Og, når vi lever i en kultur som i sterkere og sterkere grad er opptatt av eiendeler og prestasjoner blir det vanskeligere og vanskeligere å føle seg bra på grunn av andre saker å ting.  I alle tingene står mennesket i fare for å bli usynlig. Det er en ille situasjon å være i. Alle trenger å bli sett. Alle trenger anerkjennelse og betingelsesløs kjærlighet. At noen er glad i en og godtar en akkurat som en er. Vi er ikke roboter. Vi er mennesker. Mennesker trenger å føle seg betydningsfullt og verdsatt og sett uavhengig av ytre staffasjer.Ikke minst trenger de aller fleste aksept for at det de er det kan de være, og det er godt nok som det er. Det finnes veger ut og måtte alle som kjenner depresjon på kroppen finne den.

Jeg vet ikke helt jeg, men sitter bare her og kjenner så sterkt på at vi må gjøre noe.

For alle dem som vet at det ikke stemmer at ytre vellykkethet gjør susen.

 Overflatesamfunnet fungerer ikke for mennesker.

Om depresjon.

Synnøve Sætrum

De vet det

Den siste og største, nå som tiden er på hell.
Under over alle under.
Å ære eller ikke ære det er spørsmålet.
Fortsatt få være et menneske som andre mennesker.
Med tanker, følelser, behov.
Oppturer og nedturer som har merket og gjort de to menneskene ved bordet.
Kanskje er de ikke så hurtige som før.
Eller så impulsive.
Påtrengende.
Men, det er der.
Alt sammen.
Akkurat som før.
Evig nå.
Evig alltid.

Dybden i møtet mellom disse to. 

Det som ikke synes mulig når en er på veg over middagshøyden.

Voksne mennesker, "næ så ekkelt", tenker man kan hende som  ung.

Eller de skulle i det minste ha funnet ut av det der før.

Ikke være så patetiske, det er ekkelt å se på!

 Litt bråkjekt hendte det vel at noen tok den tosomme kjærligheten for gitt.

Kraft, safter, rulle rundt.

Intensitet i all evighet, trodde de.

Evig ung og evig viril, jo, de trodde det var et evig fenomen.

Til det første såret.

Tvilen da.

 Neste smerte ga resingnert visshet.

 Nok er nok, ikke mer bråk nå, vi orker ikke mer.

"Vi velger det vekk", ytret de unisont.

"Det er i det minste noe vi velger selv".
Ånden er villig, men kjødet er...

Stillheten følger alltid etter...

Kategoriserineger over platåsko kunne det vært,
for det var jo det som var moten den gangen disse halvgamle menneskene var unge.

Velge selv trodde de da.
Bestemme selv.
Forvente.

Kjekt kastet jentene på håret og dra i tyggisen.

Blåse bobbler til tilværelsen, og dagdrømte.

Guttene var litt tøffere, men de drømte de også.
Plystret, stumpet sigarettene på asfalten. 

Skinnjakker med nagler, halvlangt hår og slengbukser. 

Forventninger ble til i skyggen av kvinne- og ungdomsopprør. 

Siden for livet dit det ville med en og hver.

Kjærligheten som en trodde det fåfengt å få reise med både gikk og kom, og det flere ganger.

Noen yderst få ble antikvariske og museumsverdige.

Tosomhet i alle år uten innblanding eller skilsmisser.

Seriemonogamistene er det mange flere av.

Det er kanskje flott det. 

Å kunne finne kjærligheten mange ganger i livet, også etter en del levde tiår.

 Det er mye i et menneskeliv med for eksempel fem av dem, men mot en evighet mindre enn et blunk.

Så lite at det ikke kruser glasset.

Likevel så stort for oss som ennå er i tiden.

Den store gaven fra et annet sted. Kjærligheten.

Den evige følelsen. Ideen.

Grunnen for alt.

Inspirasjonen.

Det som kommer først og sist.

For velge kan en ikke når den rammer.

Kun seile med.

Æsj, tenkte de fordums unge.Kankje...

 Nå må de holde opp med det der de gamlingene.

Er det ikke nok nå?

Har de ikke nok med det de gjorde før?

Hvorfor skal de gå rundt og elske halvgamle som de er?

Nei, tier de. Vi skal være vi, tier de.

Bare ville sitte være i en annens nærhet, og vite det er nok.

 Stille levende tid.

 Være klokere i all dødeligheten. 

Aldingens saktere puls.

Bare venne seg til. 

 Gjøre det motsatte av all tidligere erfaring, som bare ble til et tall i brudd-statistikken.

Inderlig evig omsorg dem i mellom.

Balansekunst.
Rosen og pisken. 

De vet det nå.

Synnøve Sætrum


DE VET DET II

De visste det da.
De eier det nå.
Ordene, tankene og samtalene.
Deg blir jeg gammel sammen med, tenker hun.
Deg vil jeg alltid snakke med, tenker han.
Ingenting og alt finnes i dem og for hverandre.
Grenseløst beundrer hun ham.
Med skrekkblandet fryd elsker han henne.
Han elsker selvstendigheten, motet og lojaliteten.
Hun elsker godheten, nærheten og omsorgen.
Han er hennes livs eneste kjærlighet.
Hun er hans livs store trøst.
De vet det.

Synnøve Sætrum

SUKK

Jeg kunne tenkt meg å skrevet en tekst om alt for høye utgifter kombinert med for lav inntekt. Virkelig fått slått ett slag for alle de mindre velstående i Norge. De stemmene som sjelden eller aldri kommer fram. En god del av oss alle sammen som ikke blir hørt i all ståeheien om "kjøpefester" og "rentefester" og andre party. You name it!  Jeg skulle skrevet noe med vinklingen ikke å kunne velge. Enkelte nødvendigheter er blitt så dyre at det er umulig å finne balansen enda man egentlig ikke er av de fattigste i dette landet. Det kunne jeg nok fort fylle noen spalteplasser med, og hvem vet; en vakker dag så finner jeg tabeller og regnestykker også. Av den sorten som aldri blir nevnt, bare unisont tiet ihjel av massemediene. Som et sånt slags: Om vi ikke nevner det så blir det vel borte. Litt sånn strutsaktig stikke hodet i sanda for det er jo så ubehagelig. Vi er jo så gode i å være gode her i Norge. Reint bord både på den ene og den andre måten,og da skal man vel ikke komme trekkende med, ja... sånt om sånne som ikke har det som "folk flest".

 Hvordan kan det ha seg at det ikke skrives noe om dem som ikke er   

"folk flest som ruller rundt i pengebingen"?  

Ja, det var kveldens lille sukk...

Synnøve Sætrum

IKKE BARE PRESTASJONER

Å være ulykkelig er motsatsen til å være lykkelig.

Lykken er en tilstand som oppfattes ulikt avhengig av personen som har opplevelsen.

Lama beskriver lykkefølelse som det vi alle søker, motivasjonen menneskene har for å holde det gående. Helt sikkert riktig.

Noe driver oss ytterst sett videre enten vi befinner oss her i den delen av verden som fokuserer på det ytre og materielle, eller man sitter i et kloster i Tibet og foretar reiser innover i seg selv.

 Noen sier lykken er en euforisk uhåndgripelig tilstand som varer meget kort, og at det er vanskelig å holde fast øyeblikkene man får tilgang til følelsen.

For andre er lykken tilfredshet med det som er. Aksepten av at ingenting varer evig, og at det er en gave i seg selv å våkne hver morgen.

En god del av oss opplever å gå ned for telling i løpet av livsdagen.

Av ulike grunner får vi det vondt med oss selv og må stoppe opp og kjenne etter.

Kanskje "snu på alle slags steiner".

 Tilstanden hvor en blir tatt av en stor indre smerte en ikke helt vet hvor kommer fra, bare at den er. Når en er der kan lykken være noe så enkelt som fraværet av smerte.

Skjønt så enkelt er det jo ikke.

Det motsatte oppleves som tilfelle.

Det er utrolig smertefullt og vanskelig å kjøre seg fast i vonde tanker om verden, og ikke minst om seg selv. Være i den tilstanden hvor man ikke synes noen ting har særlig glede.

Føle seg som en robot som bare gjør ting av gammel vane, eller fordi en kjenner en må.

En bare eksisterer på siden av seg selv, og dagene med slør over bare forsvinner.

Undertegnede har kjent på de dagene mange ganger i løpet av livet, og hun har også sett mennesker i sin nærhet slite med det samme. Akkurat det er egentlig det værste.

Se, og forstå en del, og kunne gjøre så veldig lite.

Vite at den som er innenfor "sløret" må gjøre en del arbeid selv for å finne ut igjen til livet og den gode hverdagen. Det er jo dem det er mest av, og er ikke hverdagen god blir det trist og vanskelig.

Så er det jo sånn her i vår del av verden at vi måler oss så utrolig mye opp mot de ytre ting.

Det er skapt et kulturelt bilde av at det kun er det som gjelder. Fasader. Vi får det inn tidlig, om vi vil eller ikke. Gjennom de tiårene jeg har levd er det bare blitt værre og værre med tanke på alle disse ytre greiene vi skal forholde oss til, og måle oss opp mot som mennesker.

Man skal være sånn og slik og ha sånn og slik, si sånn og slik, gå sånn og slik, elske sånn og slik, leve sånn og slik alt knyttet til fasader.

Et typisk spørsmål når man møter fremmede mennesker er:

 "Hva jobber du med, og hvordan bor du, eller hvar har du prestert? "

Det er en regel nesten uten unntak, og jeg liker det ikke.

Jeg undrer meg slik over hvor alt ble så travelt og overfladisk.

Når stoppet vi som nasjon så veldig opp meg å bry oss om menneskenes kår, om hvordan vi har det med oss selv midt inni alle disse materielle godene?

Hvor ble det av samtalene, hvor for håpet om det gode livet i betydningen den gaven og goden det er å ha et rolig sinn i hverdagen? Ha nok med det som er?

Bare være akkurat som en er med talenter og begrensninger, og vite at det er godt nok.

At det er bra å bare være?

Ikke minst, at det er lov å bare være seg selv?

Godt nok!

Godt nok i massevis!

Hvordan kan det ha seg at flere og flere blir deprimerte og utbrente mens "landet går så det suser"?

Hvorfor mister jeg nesten pusten når jeg en yderst sjelden gang møter mennesker som spør meg:

 "Hvem er du"?

Jeg blir glad selvfølgelig, og jeg begynner straks å tenke på mange ytre sider ved meg selv bare for å skjønne at det ikke var spørsmålet jeg fikk.

Det fører ofte over på tankene om hvordan man har det.

Hva man kjenner og hva man føler om tilværelsen.

Godta situasjonen, og ikke forsøke kjempe seg ut av den i betydningen begynne å prestere enda mer.

Finne en veg til store eneboliger og en liten pengebinge?

Danse Zumba og bestige Mount Everest i stedet? Har man ikke "riktig" ytre, er det da hardkjør som en toppidrettsutøver og omfattende plastikk-kirurgi som skal løse saken?

Eller skal man bare "ta seg sammen"? Selvsagt ikke, om man ser på livet fra et indre perspektiv. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noe i livsdagen. De aller fleste ønsker jo det, og gjør det.

Menneskelig og bra er det med aktiviteter.

Jeg undrer meg bare på om vi likevel, i vår norske/vestlige væremåte har trukket det for langt dette peset. Det er visst på høy tid å begynne å spørre medmennesken om hvordan de har det? Hvem er du akkurat nå?

Og, om noen sliter forsøke å strekke ut handa og være der som medmenneske til folk får stabla seg på beina. Det handler om å være, ikke bare prestasjoner.

Dele det å være menneske på godt og vondt, inne i det som kalles intimimiteten. Den typen samspill som oppstår når man som mennesker setter seg ned og lytter og deler seg i mellom.

På ordentlig. Ikke gjennom sosiale medier!

Synnøve Sætrum

ÅRETS VÅRTEGN

Selv om jeg lengter etter varmen på sørligere breddegrader i kapp med at jeg heier på hvert eneste lille vårtegn her heime er jeg glad jeg ikke var på Tenerife og forgiftet meg på alkohol i helga. Santa Cruz er for meg bare et navn. Karneval er et fenomen som ikke dyrkes så veldig her i røysa. Jeg husker vi eksperimenterte med slike fellesarrangementer her i sørlandshovedstaden for godt over 20 år tilbake i tid. Erindringen og et gammel fotoalbum forteller meg at jeg deltok opp til flere ganger. Likevel synes de meg ganske så fremmede de unge menneskene som kikker på meg fra fotopapiret. Jeg vet det var meg og venner. Noen av dem er enda til venner den dag i dag. Karneval eller ikke karneval. Vårtegn eller ikke vårtegn.
 Eller egentlig husker jeg ikke så mye av det, hva det nå enn kan komme av.
Det kan ikke ha vært sjelsettende tenker jeg. Ikke for undertegnede i alle fall. Synd det.
Menneskene trenger noen felles fester og grunner til glede tror jeg.
Ikke bare over pengebingene vi "alle" ruller rundt i mens Norge går så det suser...
 Skjønner jo det når det er VM, og man stadig blir minnet om "folkefesten" som foregår i hovedstaden.
Ikke mye folkefest her i skibakken/skøytebakken/glattisbakken rett utenfor. Synes kommunen kunne spandert litt sand om ikke annet til ren forebygging av brukne lårhalser og andre beinbrudd
(hva kan de ikke spare på helsebudjettet ). Men, nei sier stemmen i telefonen. For jeg har ringt et par ganger. "Vi er gått tom for sand, på grunn av den lange vinteren".
Tom for sand!
Det høres ganske søkt ut for meg.
Verdens sandbeholdninger er i alle fall ikke i ferd med å gå tomme.
Jeg skal ikke nevne spesifikt navn, men vi har da "noe" ørkenlandskap rundtomkring.
Vi kunne kanskje bytte. De får olje og rent vann av oss, og så får vi sand og mindre beinbrudd av dem.
En vinn vinn situasjon!
Flåsete?
Kanskje det?
Kanskje det?
Man fintenker ergo er man.

Her er det mer et spørsmål om å unngå brudd av ymse slag. Snøen og isen sloss mot en tidlig gryende vår, og jeg heier på den. Vårfest er det ikke snakk om ennå!

Dessuten var det jo fastelavn i går, og da skal jo den berømmelige ria følge på.

Måtte de snart komme, så vi virkelig ser det.Hvor er den all snøen som skal bli årets vårtegn ???

 ;-))

Ha flott førvårsdag!

Synnøve Sætrum

Den som blogger får se...

Foto: Synnøve Sætrum

Blogge seg en virkelighet kan jeg vel si, eller blogge meg litt av min virkelighet.

Her er det jeg som er øyet som ser.

Det er det som er så fint med teksten. Jeg som bestemmer hva som skal stå. All makt mellom himmel og jord liksom. En og annen gang får jeg en kommentar ute i min virkelige verden om dette her.

En eller annen har lest noe og sier noen ord om det ansikt til ansikt.

Takknemlighet er det jeg føler i sånne øyeblikk.

Inspirerende flott det også.

Har også opplevd å bli spurt om, av mennesker som kjenner meg godt privat, om hvorfor jeg ikke skriver om sånn eller slik ? Jeg skjønner spørsmålene, og tenker at jo, kanskje kunne jeg blogget om den siden ved mitt liv. Delt noe som andre kunne hatt bruk for, om de ville.

På den andre siden: Det er grenser for hvor privat man skal være her ute i cyberverdenen. Ut fra mitt ståsted gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke henge ut meg selv med totalt uinteressante detaljer fra mitt helt ordinære liv. Vel, det er ikke det at jeg vil høre om detaljene fra de uordinæres liv heller. Det interesserer meg for eksempel ikke hvem som er Marit Bjørgens samboer, og hva han synes om hennes prestasjoner i skiløypa. Heller ikke er jeg interessert i 3-miljentas foreldre og reaksjonene deres rundt gullmedaljen her for leden. Begriper ikke hvorfor det blir slått opp så svært. Pressen er blitt mer og mer kikkere...

Det er mulig jeg er litt sær, eller rar. Eller kanskje det er det at jeg er et barn av 70-tallet og tenker at en del av det som blir sagt og gjort og fortalt for åpen scene i dag skulle vært helt uhørt den gangen jeg fikk min samfunnsoppdragelse. Fra venner og gjennom skolegang.

Og, ja nå hører jeg at jeg godt kan bli tatt til intekt for halvgamle grinebitere med "alt var mye bedre før", og så videre. Men, ærlig talt hva nyhetsverdig og menneskesyn angår så er det skjedd mye negativt de siste tiårene. Denne ekstremdyrkingen av ungdommelig utseende, penger og personlig frihet er langt fra sunn.

Det har vi da vel også fått endel beviser for? Spiseforstyrrelser tenker jeg på, voldtekter, pornofisering av seksulalivet. Tilbakeskritt for både ditt og datt. Ta myten om at "alle" ruller rundt i pengebingene og bare kan kjøpe hva de vil på "kjøpefestene" som mediene stadig beskriver. Få ord om de ungdommene som ikke kommer inn på boligmarkedet i det hele tatt, eller ikke får arbeid etter lang tids høyere utdanning, eller ikke makter henge på denne karusellen. Det skapes noen krav og noen myter om hvordan virkeligheten der ute er som er hinsides vettet til ei halvgammel dødelig kjerring som ser noe annet.

Jeg kjenner ingen med pengebinger.

Men, jeg kjenner mange vanlige mennesker som skikkelig sliter for å få det til å gå rundt og som meg ikke skjønner hva slags innterkter "folk flest" har iføleg VG eller Dagbladet eller noen annen løssalgsavis.

Jo, og jeg kjenner det gjorde meg godt å kunne ytre noe om akkurat det uten redsel for å bli arrestert.

Slikt er ikke privat, selv om meningen er min. Den står jeg inne for.

Når man er sin egen kritiker er det der balansekunst. 

Enkelte greier synes dessuten ikke alle andre har noen interesse av. 

Vi er kommet inn i en tid hvor "alt" skal deles på internett. Det er nesten blitt sånn at er det ikke på Facebook, så er det ikke noe liv. Synes det er ganske skremmende jeg.

(Selv om jeg synes det er veldig hyggelig å ha fått tilbake en viss kontakt med mennesker fra hele livet akkurat der. Det er den positive siden.

Og, det var vel omtrent på grunn av noe slikt det mediet i sin tid ble utviklet.)

Tenker på flere såkalte sosiale medier hvor også jeg har profiler.

 Alltid minner jeg meg på akkurat det. Det der med den delinga, og at jeg ikke skal miste fotfestet hva det angår. Jeg er faktisk også av dem som blir brydd når mennesker legger ut detaljer nedpå intimsfæren sin. Når jeg får vite saker og ting jeg ikke vil vite i det hele tatt. Tenker da særlig på disse statusoppdateringene rundtomkring. Arvingen sa det så klokt og tankefullt: "Jeg lurer på om generesjonen deres ikke skjønner hvor mektige disse mediene er mamma, hvor lite private de egentlig er?".

Den ytringen har jeg tatt med meg. Unge mennesker er kloke mennesker.

 Dette er tekster. Hverdagstumlerier ispedd ei god klype fiksjon.

I går fikk jeg den kommentaren at jeg er heldig som har den gaven,

og fantasien, og at om jeg ikke hadde kontakter så burde jeg skaffe noen og få utgitt ei bok.

Til det sa jeg: "Den som blogger får se, teksten blir til mens en skriver".

"Leserens tekst også", var svaret.

Synnøve Sætrum

SØNDAGENS LILLE...

Jeg kommer ingen veg tenkte jeg. Stod på en liten bar flekk på glattisen i bakken og turte ikke løfte på foten. Jeg hadde rotet meg selv inn i et hjørne, eller hva det nå heter...

 Hva gjør man da?

Blir stående til våren kommer, sånn som kjerringa som stod med nesa fast i rota i over 100 år?

Forbi kom ei heltinne og rakte meg handa.

Jeg kom opp bakken uten knall og fall, og da jeg kom hjem igjen var veien ned til meg strødd...

Bare noen få uker til nå så...

Jeg gleder meg til våren.

Synnøve Sætrum

Lite nytt under solen......

Noen skvetter nok når de ser dette kvinnetegnet. Kamptegnet fra tidligere tider. Er vi ikke ferdig med det der sier de? Vi har jo oppnådd likestilling for lenge siden ikke sant? Komme trekkende med det der nå som vi hadde det så koselig? Du er nå bra ekstrem, det har du alltid vært, vil noen si.

Tar sjangsen likevel jeg. Det er sant at mye er oppnådd. Det er sant at man kan diskutere tidligere tiders vestlige kvinneopprør. Alt kan diskuteres. Men, jeg vil nå være så frimodig at jeg sier det er et langt stykke igjen å gå før likeverdigheten er i boks. Kikk litt ut på kloden så er det ikke så veldig langt man skal vandre med blikket før noe ser heller svart ut. Det kan rett og slett ikke snakkes om i likeverdighetens navn.

Salg av kvinner (og barn), kastreringer av verste sort,burkaen, vold hjemme og ute, voldtekter... Ulikelønninger i fleng. Kvinner som billig arbeidskraft, fordi de er kvinner. Jeg nevner i fleng.

Er det noe jeg har glemt står jeg inne for det.

Kvinn har da vært ute en vinterdag før, i skikkelig uvær og kjent hva slike gjør med kropp og sjel.
Både bokstavelig og i overført betydning.
Sett lyset komme, og våren nærme seg også billedlig og virkelig.
Ingenting er bedre enn det, komme opp igjen av "tåka", få dradd vekk "det mørke sløret" fra dagene.
Bare være menneske, være seg selv og kjenne at det holder.
Det er godt nok akkurat som det er. Om enn en er tildelt statusen kvinne.
Vite at det er sant.
 Dette med bare å være.
Vissheten om at man gjør er nok enten det er stort eller smått.
Slippe sammenligne seg med noen, og være ei fri sjel.
Kunne takke ja til det som er, og ha nok med det.
Ikke føle seg dåligere enn, ikke føle seg bedre enn.
 Sinnsro heter det for meg.
Balanse.

Denne nesten vårdagen vet jeg at det er forjævlig å være nede for telling for den som er det.
Lyset blir kontrasten til det på innsiden.
Tungt er det å dra på små eller store vonde ting og tanker.
Slikt skal man ikke kimse av, eller knipse unna og si "ta deg sammen".
Mange ganger i livet er det ikke så enkelt.
 Det er nok enda værre å være innbygger i Libya,
og oppleve at den gale diktatoren ikke tar sitt hodeplagg og fordufter.
Besøkelsestiden er åpenbart mer enn for lengst over.
Diktator eller ikke diktator.
Husj med deg!
Se å ha deg vekk!
Så enkelt er det vel ikke når diktatoren sitter på en stor del av verdens oljeressurser.
Da toer man sine hender, vegrer seg for å reagere, rundtomkring på maktens tinder, og uskyldige lider.
Som alltid.
Vi vanlige har sett det utallige ganger før.
Lite nytt under solen.
Ikke annet enn tragisk når unge mennesker omkommer på fjellet eller blir borte av andre årsaker.
Unge mennesker har livet foran seg.
De skal leve og ha alt godt, og litt mindre godt, foran seg.
Jeg kjenner det helt naturstridig og meningsløst når det ikke blir på den måten.
Jo, det er faktisk mye ved menneskets tilværelse som er både vanskelig og trist og leit.

Man får være takknemlig for å være her, ha alle lemmer i behold.
Mat på bordet og ei seng å sove i.
Selv om jeg ifølge ABC-nyheter ikke kommer til å bli særlig gammel siden jeg er alene i den.
"Sex forlenger livet" forteller de meg denne nattetimen.
Ifølge eksperter de henviser til skal det være av avgjørende betydning for levetida.
Så når man da er en kvinne i sin beste alder,
og ikke har noe skal man bøye seg og straks tenke "jorda kaller".
 Eller heller tenke at så lenge man lever er det jo "håp" da, og som Eeva Kilpi sier det så treffende:
"Men det finnes gerontofile også, sa kjerringa, hun så seg i speilet".
 Opp alle jordens gerontofile sier nå jeg, og undrer meg over hvor dere er hen?
På den andre siden greier jeg slett ikke kjenne på noen panikk.

 Finske damers litteraturproduksjon er i skuddet her i gården om dagen.
Hun hadde virkelig skjønt det hun Eeva.
"En sang om kjærlighet" er en fornøyelse å lese når man sitter og fintenker all you need is gone,
eller var det love? Eller var det bare et skråblikk på tilværet som sådan?
Tolkningene kan være mange, det er fritt fram til å velge den som passer en selv best.
Kanskje like greit hvis det er sånn som den samme nyhetskanalen hevder at hver fjerde mann er klamydiasmittet og dropper medisiner.
Manglende voodo-sex gjør i alle fall sitt til at huset fortsatt står. Det blir brann av slikt er det stadig blitt framhevet på den samme ABC-kanalen siste uka.
Ingen storbranner å spore her.
Heldigvis.
Fattigkvinnstrøst?
Det er mangt å være takknemlig for om man bare får tenkt seg bitte litt om ;-))
Nå er det vel ikke sånn at ABC-nyhetene definerer min verden, men jeg legger jo merke til dem når Startsiden. no kommer opp på skjermen.
Kanskje jeg skulle programmere om å få noe annet midt i lesefeltet, men det får bli i morra.

Likevel, om det er slik eller sånn så sier jeg:
Den halvunge eller halvgamle garden kvinner jeg representerer har mye å være takknemlig for.
Mulighetene til en god del valg har jeg fortsatt.
Vi vet så inderlig vel at det ikke alltid har vært sånn, at det fort kan slutte å være sånn, og at muligheten til å ta slike valg avhenger av hvor du er født på kloden.
Flaks for meg og mange andre at det ble akkurat her.

Akkurat nå lever jeg helt på tampen av mitt femte tiår.
Ikke lenge i den store evigheten, men rimelig lenge i et kvinneliv.
Et lite kvinneliv som jeg av og til tar noen overfladiske eller dypere tilbakeblikk på.
Her om kvelden ble jeg inspirert av NRK-program. Bokprogrammet.
Temaet var finske kvinnelige forfattere.
Tikkanen's "Århundres Kjærlighetssaga" og "Menn kan ikke voldtas" har jeg lest.
De var begge sjelsettende for meg, og jeg har lest dem mer enn en gang.
 Ei god bok kan ikke leses for ofte.
Men, foran meg på bordet ligger Sofi Oksanen's "Stalins kyr".
 Henne har jeg ikke lest, men jeg satt ganske så bergtatt foran skjermen og hørte på hva hun sa.
Så jeg gleder meg veldig.

De første sidene har jeg skummet, og ser det blir en opplevelse.
Kvinneperspektiver på tilværelsen. Verdensanskuelse gjennom kvinneøyne. Kjønn er fortsatt en størrelse. Noen mener vi ikke trenger henge oss opp i det lenger. Vel, derom kan vi nok strides.
Jeg mener mye er oppnådd siden jeg var liten jente, men likevel er det nå mer enn et godt stykke sti å tråkke før alt er som det bør.

Jeg tenker på det hun sa kloke Tikkanen.
At vi kvinner leser oss forbi kjønnet og inn i mennesket når hovedpersonen i romanen er en mann, mens mannen derimot er opptatt av det når hovedpersonen er en kvinne.
 Et ganske markant skille i verdensanskuelsen med andre ord.
Dersom det er slik, og det er det jo grunn til å tro er det igjen viktig å legge inn kjønnet sitt som perspektiv når man gjør seg opp tanker og refleksjoner rundt livet og verden.

Med et befinner jeg meg inne i en lang indre "reise" bakover i mitt liv hvor jeg reflekterer over det faktum at jeg hele mitt levende liv har vært kvinne. Mye av det jeg husker handler om kjønnet.
Selvsagt ,egentlig, når jeg bevisst reflekterer og erindrer. 

Det kan ikke neglisjeres, og da er det et paradoks for meg at jeg øyeblikkelig gjenkjente Tikkanens beskrivelse av hvordan jeg som kvinne leser meg inn i en mannlig hovedperson.

Det er en observasjon som reiser mange spørsmål i meg.
Hvorfor betrakter man så lett en mann som menneske,
mens man som kvinne knytter kjønnsidentiteten til seg i så mye sterkere grad?

Vi er jo pr. definisjoner mennesker begge kjønn.
Fortsatt, og godt er det.
Det som ikke er like godt er den ennå langt fra oppnådde likeverdigheten.
Fortsatt er handler mye om det. Mangel på likeverd grunnet i kjønn.
Akkurat det går det ikke an å tilbakevise.
Ikke for noen.

Synnøve Sætrum 

Helten min går ikke for gull i Holmenkollen

                                                        Hurra hurra hurra hurra hurra.

Gull etter gull meg her, og sølv meg der.

Gratulerer til idrettshelter og heltinner.

Gøy er det at noe glimrer i all tåka.

For det kan jo ikke være fullt så artig for de langs løypene.

For et drittvær. Men det er vel egentlig like greit, vi kan jo bli for perfekte også... Den norske selvgodheten står vel i en viss fare for å nå enda et høydepunkt, eller? Jeg skal ikke hevde bombastisk at sånn er det punktum. Bare klø meg litt i håret og kjenne etter om det virkelig betyr så vanvittig mye det der med medaljene. Jeg er kanskje litt i tåka, enda jeg bor på det solfylte sørland, VM av ymse slag skulle i så hensende heller vært arragert akkurat her. Fuglene kvitrer og sola skinner i bakkene. Snøen smelter og hele verdens Sør-Norge viser veien mot bedre tider. Våren er der noen uker rundt svingene. Tenk på det! I den sammenhengen kan allverdens gullmedaljer gå hjem spør du meg. Men her er "vi" jo trægere og kristnere enn "folk flest", hvem nå enn de er?

Så da så. Spurt ble jeg i alle fall ikke.

Jeg skal medgi at det kan være godt med helter og heltinner. Brød og sirkus smaker også for en stakket stund. Man kan drømme seg litt bort og vekk og bare være der i brølet. Ikke det berømmelige kollen-brølet for det uteblir visst på grunn av all slags transportkrøll. Har ikke tenkt å legge ut noen meninger om den saken, for det har jeg faktisk ikke. Bare lett konstatere at jeg helt ærlig er glad for at jeg ikke bor i Oslo akkurat nå. Deilig å slippe føle seg "tvunget" til å stille i tåkeheimen for syv-åtte hundre kroner. Drikke kaffe til femti pr. minibeger for å holde varmen, mens man blåfryser og må løpe fram og tilbake til dokø i ett kjør.

Så deilig det er å sitte foran tv-en sammen med fjernkontrollen i stedet.

Helten min går ikke for gull i Holmenkollen.

Han(eller hun) er god for gull i sinnsro og tilfredshet over dagen i dag.

Han er åndelig og til stede i sitt eget liv. 

Han sier gode ting som gjør meg glad, eller får meg til å tenke litt dypere på det jeg har her i verden.

Minner meg på at jeg er i livet.

Hverdagslivet og har det supert med det, og bare det.

Vil ikke bytte, og ønsker meg ingen steder.

Jeg sammenligner meg ikke med noen,og slipper misunnelsen.

Den krafta har hverdagsheltene jeg er så utrolig heldig å omgåes.

For jeg synes også det er nok å stå opp hver eneste morgen jeg får lov til det.

Granmeis

Hver dag har sine gaver når jeg kikker litt etter.

Sånn som denne fantastiske med fuglekvitteret,

og skille ut lyden til en ny som har vendt tilbake til ennå store snøfonner.

Vet ikke hva den heter, men vet det likevel.

Rimelig godt toneøre har jeg.

 Jeg hadde en kaffe sammen med naboen i formiddag, og hun sa hun visste akkurat hvilken jeg mente.

Vi sover jo med åpne vinduer mot den samme skogen.

I dag er den fuglen den andre helten min.

Jeg kommer til å sove godt, og jeg gleder meg allerede til å våkne i morgen tidlig.

Synnøve Sætrum

Ansvarsfraskrivelse... og TVI TVI ..

Flyktninger mellom Libya og Tunisia.

Ansvar eller ikke ansvar.

Kan være trasige greier å ha,

men likevel må en det hvor elendig det enn synes.

Jeg liker det dårlig, men det er sånn å være menneske.

Noe må man bare bite tennene samme og holde ut.  

Nytter ikke å få det som jeg ønsker alltid.

Samtidig som det kan være utrolig trasig å bli utsatt for aktiv ansvarsfraskrivelse.

Sånn er det nå med den saken.

I mitt liv handler det om det forsmedelige småligheter og ergrelser sammenlignet med verdenssituasjonen.

Over 180 000 mennesker har nå flyktet fra Libya sier flyktningekommisæren for FN.  

Grunnet Gaddafi og hans like's heller grandiose ansvarsfraskrivelse.

Jeg tviler på at de løper fra alt det de måtte eie

sånn"just for the fun of it".

For en vanlig dødelig som meg er det helt absurd å sitte og se Gaddafi sitte og avskrive seg enhver forståelse for situasjonen i landet han befinner seg som diktator i:

 Er dette den gale diktatorens rolle?

Å sitte å hevde at det ikke er noen oposisjon i han land,

at alle elsker ham.

Hva er det han går på? 

Er han rusa tenker jeg?

Er han gal?

Eller er rådgiverne hans, som også sikkert klamrer seg til makta gale?

Er det takktikkeri for å holde verdensopinionen fra livet?

Og, det i en situasjon hvor han og sønnene etterforskes for forbrytelser mot menneskeheten. 

Den internasjonale straffedomstolen Luis Moreno Ocampo etterforsker enog sakene mens de skjer. 

Noe som aldri har skjedd før.

Sikkerhetsstyrkene skal etter øyenvitners forklaringer drepe ubevæpnede demonstranter. Gaddafi's folk skal også utføre tvangsflytting av mennesker, ulovlige arrestasjoner og luftangrep på sivile.

 Mislykket takktikkeri, men likevel...

Jeg kjenner jo til mennesker fra mitt eget liv som er så fulle av seg selv at de ikke evner se noe annet enn akkurat det.

Men, dette er jo ikke et vanlig menneske.

Det er en diktator som har vært det i mange tiår etter militærkupp.

 Den internasjonale verden har etter hver gjorde ham "stuerein" også, for olje. Det er over heldigvis for den vanlige dødelige i Libya.

Likevel:

Men nå, hva nå?

Rein er han nå i alle fall ikke.

Jeg håper da inderlig at han snarlig blir fratatt posisjonen, og at ingen lignende etterfølger kommer til.

TVI TVI...

Synnøve Sætrum

Muammar al-Gaddafi herjer...

Muammar al-Gaddafi herjer også denne søndagen.

Det er åpenbart grusomme sanksjoner denne gale despoten utsetter sine motstandere for.

Militæret og folkemord sier sitt.

FN vedtar resolusjoner inneholdende øyeblikkelig virkende tiltak.

Sterk og unison fordømmelse av voldsbruken fra alle kanter følger også med. Skulle bare mangle. Ingen leder noe sted skulle støtte diktatorer av hensyn til olje eller penger eller annet.

De skulle støtte folk, og demokrati, og bare det.

Så vi får håpe det virker med tanke på alle uskyldige sivile som nå slaktes med våpen importert utenfra.

Sikkert Norge også uten at jeg kan annet enn å tenke meg det.

Vi er jo et våpenproduserende land også.

Enda vi er "verdens beste"...

Uansett så har den diktatoren alltid vært klin gal.

De siste "stunt" fra den kanten bekrefter bare ståa spør du meg. Kanskje ikke noen som gjorde det, men jeg sier det nå likevel.

I morrest en gang, veldig tidlig i morrest våkna jeg av fuglesangen.

Den kom i fra gudene må vite hvor, for det er så mye snø er ennå ta det nesten virker naturstridig.

Men, jeg hører det er en som er kommet tilbake, som skal synge nå utover.

Den kom alvorlig for tidlig kanskje denne vinteren.

På den andre siden var det umulig for den å vite, den har jo tross alt vært i Egypt eller noe sånt.

Sunget til bråket der.

Kanskje det var derfor den dro sin kos?

(Bare tulla!)

Igjen: Måtte de demokratiske kreftene vinne frem.

Ha god søndag.

Synnøve Sætrum

Markedsøkonomien er aldri snill og grei... se bare på Adecco...

Jeg er ikke det minste forundra over at private aktører i næringslivet, om det er helsetjeneste, eller hva det nå enn er bryter alle slags bestemmelser i Arbeidsmiljøloven, eller Pensjonsloven.

 Det har da aldri vært det "private initiativ" eller den "frie markedsøkonomien" som har slitt fram bestemmelsene for å verne arbeidstakere på jobb.

De er til for ene eneste sak: Profittmaksimering.

Den for disse brysomme arbeiderbevegelsen med de organiserte arbeiderne i spissen, gjorde det gjennom årelange kamper.For meg synes det som om veldig mange har glemt det. Kamp for rettigheter!

 At ingenting kom seilende gratis på fjøla fordi arbeidsgiverne var så snille og ville dele helt av seg selv. At man er så historieløse sånn generelt forundrer meg ikke heller. Historieundervisningen i skolen er gjennom siste tiårene redusert til et minimum. Det er nå en ting. Massemediene fokuserer jo for det aller meste på "reality" hvor folk stemmes ut om de ikke er pene nok, tynne nok, eller kan danse eller synge bra nok. De siste 10-20 år har lørdagsavisene (som folk leser fordi det er den eneste dagen de har tid) fokusert på manglende sexlyst, økt matlyst og fotball om jeg må være så frimodig å spissformulere en smule. For ikke å snakke om den helt store virkelighetsforvrengningen som er ute å går. Den med at "ALLE" i Norge svømmer rundt i pengebingene sine, og er så rike at det renner. "Folk flest" sier FRP er opptatt av billig bensin,lavere skatter, ekstrem privatisering av alle tjenester (se hvordan det gikk med Adeco..), motorveier og billige sigaretter. Dessuten har de sammen med massemediene skapt en brungrå fremmedintoleranse som et moderne sosialdemokrati ikke skulle vedkjenne seg i det hele tatt.

Men, nei:  Alle "vet jo" at enhver innvandrer uten papirer er terrorist eller noe annet ulovlig.

Jo, det er litt av et bilde media skaper for å tjene penger. For det er det det handler om på Adeco; å tjene penger. Ikke noe annet. Og, jeg tenker det er noen som skikkelig har skodd seg på dette. Alt kommer neppe fram , for nå driver de med den sedvanslige overglattingen og tåkeleggingen de "ansvarlige" lederne som blir intervjuet rundtomkring. Så mens vi vanlige dødelige forsøker orientere oss i tåka, mister vi litt gangsyn i forhold til hva som egentlig foregår.

På tide å stikke fingrene i jorda og våkne.

Markedsøkonomien er aldri snill og grei...se bare på Adecco!

Synnøve Sætrum

http://www.google.no/search?q=Arbeiderbevegelsens+historie+i+Norge&rls=com.microsoft:no:IE-SearchBox&ie=UTF-8&oe=UTF-8&sourceid=ie7&rlz=1I7GGLL_no

http://www.arbark.no/Arbeiderhistorie.htm

Jeg bekymrer meg ikke...

Jeg bekymrer meg ikke for verdenssituasjonen dersom Norge tar et par tre gull i VM disse dagene.

Jeg er ikke helt i "water" med Vegard når han framsier sin, det er noe som skurrer ved perspektivet.

Blir liksom ikke de helt store ting.

Når man teker seg godt om, legger godviljen til dukker tanken opp om at det nok kanskje ikke er alle som har fokus rettet mot "verdens navle "Holmenkollen" og Oslo-publikumet's marsj rundt løyper og hoppbakker.

"Berserk" er for eksempel forsvunnet.

Misforstå meg rett: Det er bekymringsfult for de involverte, og jeg håper de kommer til rette.
 Likevel tenker jeg at det antakelig ikke er den feiteste overskrifta om forsvinninger her på kloden.

Akkurat nå ligger det fortsatt en god del forsvunnede under ruinene i New Zeland.
Der har de virkelig problemer nå om dagen.
Noen problemer er vedvarende, grelle og groteske i all sin umenneskelighet uten at det gir særlig til overskrifter. Jeg tenker for eksempel på at:

Et gedigent ubegripelig stort antall barn forsvinner hvert eneste år i menneskehandelens navn.

De selges til bruk av mennesker som ikke er annet enn onde(mine begreper).

Noe vet vi de blir brukt til.

Jeg grøsser bare på tanker, og mye vet vi ikke.

Virkeligheten bak disse forsvinningene er helt klart mye værre enn det hodet mitt klarer å tumle med.

Jeg har en sånn stopp-knapp jeg bare må slå på om jeg ikke skal bli helt tullerusk.

Verden er forjævlig hva enkelte sider angår.

Så selger man kvinner og andre også. Kroppsdeler og ditt og datt.

Noen blir sågar regelrett slaktet i det sistnevntes tjeneste.

Jo da, "lystspillet" fortsetter også under VM på ski.

Det siver en enorm flyktningestrøm vekk fra Libya i disse dager.
Desperate medmennesker på flukt vekk fra en helt forferdelig situasjon.

Vil Europa møte dem med forståelse?

Eller vil vi sette opp en mur til å vokte de rike europeeres eiendommer?

Vi har jo så mange her fra før må vite...

Så da spiller det kanskje ingen rolle, for dem som bare tenker økonomi, at situasjonen i Libya er uoversiktelig og dramatisk i følge øyenvitnene som allerede er kommet fram til Europa.

I følge dem driver leiesoldater og andre soldater klappjakt på regimemotstanderne i Tripolis gater.

I følge Muhammad Zwai skal hæren ha gjenopprettet sine posisjoner.

Gaddafis leiesoldater skal skyte mot alt og alle, sier evakuerte. 

Man kan jo straks spørre seg hva det egentlig betyr for de vanlig dødelige medmenneskene?

Dyrere mat, bensin og fly? Eller var det bare for oss utenfor kampens hete?

Godt skiføre betyr det i alle fall ikke!

Nok om det, selv om selveste Obama er rystet!!!

Om ikke det er nok å reflektere rundt så finnes det mer.

Ta en Paracet mot "VM-feberen", og få hode og temperatur på riktig plass.

Ha god zen-tid over snøskuffene ...

;-))

Synnøve Sætrum

.

.

Lys og Zen...

Da jeg våknet av vekkesignalet denne morgenen var jeg fortsatt ganske søvntung,

og etter å ha gjort det som må til gikk jeg tilbake til senga.

Hutra litt der under dyna, og tenkte jeg stiller klokka fram ennå en halvtime.
Jeg sovnet likevel ikke, men ble liggende å se på dagslyset som kommer inn gjennom åpningen i gardina.

Det er så energi- og lykkegivende bare med lys.

Jeg elsker lyset, og tenker det er greit at man holder mørketida ut med lys inne og pledd på sofaen, t-kopper, strikking og gode filmer for å nevne noe.
Men, når jeg er bunn ærlig så er det lyset jeg foretrekker.

På ansiktet, og på alle ting.
For å være ordentlig våken hele dagen er det det gjeveste.

Så jeg lå der da, og tenkte på alt som skal komme i den lysere tiden hver eneste dag går mot.

Livet i naturen ligger bare der som bitte små frø, og hviler under is og snø.

I dag var vegen brøyta og jeg kom meg avgårde med egen firhjuling.

Til andre siden av byen og på besøk.
Drikke kaffe, snakke, tie, spille biljard, spise.

Bare være i tid som forsvinner uten at man helt merker det.

En type "zen-tid" det også, etter mine begreper.  

Tiden blir til det når en er heldig og ikke ville bytte,

ikke sammenligner seg med noen, bare er akkurat der man er.

I det.
Livet.

Oppmerksom på det som foregår der og da.

 Det er ei gave.

Det er lys.

Så var det kveldens korøvelse med all den mentale friheten det innebærer, all gleden og energien det gir.

Så absolutt mer "zen".

Siden jeg har lest noen av de store mestrene og stadig leser dem igjen,

øver jeg meg daglig på takknemlighet.

Det funker.

Egentlig er det bare fantasien som setter grenser for hva som finnes å være takknemlig for.

En vanlig dag er jo ingen selvfølge når man tar i bruk det litt videre og større perspektiv.
Å våkne og være trøtt og kjenne man er kald på tærne der en tusler over golvet betyr jo å være i livet.

At man kan gjøre seg sine refleksjoner omkring lys og mørke like så.

Samvær understreker.
Evnen til tilbakeblikk like så.

Zen-mestrene gir gode redskaper for å finne det som gir lys.

Det er bare å si takk!

Kommer til å sove godt i natt jeg.

Synnøve Sætrum

I dag krysser skispor verden...

"I dag krysser skispor verden, og trekker en åpen sti mellom nasjoner i verden når vi møtes til VM på ski"... "Vinter og sne, en skihopper svever avsted.." hører med i den samme sangen.
Nitimens åpningstrudelutt denne onsdagen.
Hva det nå enn kan komme av? 

Førtifire nasjoner skal etter sigende være påmeldt til dyst.

VM på ski, iflg. de som her peiling på det i verdens mest moderne anlegg.

Norge glemmer irritasjonene over snøen et stakket øyeblikk.

I alle fall sørleningenes okking (undertegnede inkludert),

og alle andre oi og huff og gru like så. Patriotismen blomstrer og vi med den.
Livin' la vida loca! 

Jeg slurper innpå morgenkaffen.
Det er lettere å våkne når det er så lyst.
Jeg lå ei stund og kikket ut på det rene, tenkte med glede på lyset som er tilbake i større mon.
Jeg kjente meg lettet for at dette er dagen og uka hvor andre skal ta seg av skigåinga.
Var til og med litt framfus en del uker i tid.
For uansett hvordan det er eller ikke er i dag, så er det ikke så veldig lenge til fuglesangen plutselig en morgen har skrudd seg på.
Om jeg gleder meg?
Ja, nå kan den som gidder lure!

Boit fra Kenya...

Jeg skal være grei og ikke si så mye om verdens elendige diktatorer.
Ikke i dag.

Bare fintenke på at jeg ønsker de får sitt velfortjente meget snarlige fall alle sammen.

Siv J får ikke ødelegge morgenstunda.
Ei heller den trasige situasjonen for mange av fylkets uføretrygdede.

Nei, jeg smører meg litt på den tørre vinterhuden, og tar enda en kopp kaffe.

Fædrelandsvennen ligger på bordet.
Jeg slipper broddene om dagen,
men kommer ikke unna å måtte ut gjennom verandadøra for å måkke vekk foran inngangen.
Heldigvis ganske lette filler ennå.

Den viser jo også - 8 gradestokken.

Er jeg litt kjapp kommer jeg meg avgårde før veien snør igjen.
Det skal  holde på til og med fredag.
Jeg henstiller til værmaktene om at det da er over for i år.

Nok er nok!

Av snø, og av dette okket...

Jeg nevner det ikke mer det med alt som kommer fra himmelen, legger seg på veiene, blir farlig for de små skolebarna, og lager kluss og krøll rundtomkring.
I morrest har faktisk skraperen vært her, så skynder jeg litt på kommer jeg meg ut med firhjulingen.

Kjør forsiktig alle sammen.

Heia Norge!

Synnøve Sætrum

Zen og kunsten å grave ..

Zsnøøø... Foto: Synnøve S

Zsnøøø, eller sa du "Zen og kunsten å grave en undersnøisk gang fra døra mi og bort til bilen".

Så har jeg noe å gjøre mens jeg venter på våren,

og at jeg skal ha fri ferdsel til helsestudio og vekter og litt av hvert.

Dvask og god, feit og fin blir ellers resultatet av denne innesnøddheten.
Jeg overdriver ikke.

Motiverer meg bare ytterligere med tanke på neste vinter.

Den blir itte her.
Og så for mer "Zen-Tid" med spaden denne...

 Ok, jeg har vassa ut og opp og ned noen bakker rett borti her sånn at føttene ikke skal glemme hvordan det er å gå. Synes de utstøter en underlig type fremmedfølelse i den første kneika. Knirker av protest liksom.

Storsprint blir det likevel ikke av det. Gåturene mener jeg.

 Ikke ser jeg noen overhengende fare for at det skal skje meg i kommende dager heller.

I morgen starter VM, og da blir det "et slit" på sofaen.

Det kan jeg i grunnen like veldig godt mens vi venter på lysere tider.

Husker et ol, da det gikk med et helt spann honning i teen.

Som vi koste oss med de norske heltene der vi satt.
Datteren min var bare ti år den gangen.
Tida flyr.

Noen favoritter er det jo denne gangen også, så da blir det vel spell...

I ettermiddag kan jeg fintenke litt til på teaterstykket jeg opplevde i går.

"Meg eier ingen" var både sterkt og intenst og godt og flott og gripende og direkte og ærlig,

og ganske så opp til boka.

Det var så tårene skvatt, og det er ikke så ofte på teater.
Jeg gleder meg over opplevelsen med spaden i hånd.

Det finnes værre saker enn snø selvfølgelig,
selv om jeg må mobilisere tanken litt akkurat når jeg kikker ut gjennom vinduet.
Siden jeg er midt i den blir jeg litt navlebeskuende.

Helgen er jeg jo tross alt ikke.
Om jeg skulle komme i skade for å oppføre meg som en,
så håper jeg noen tar meg mildt til side og hvisker meg ett og annet i øret.

Jo, sier jeg til meg selv med sammensnurpet munn og hardt sammenpressede tenner:

Du har å ha det bra her i livet, selv om det snør!

Du har å ha det bra her i livet, selv om det snør!

Etter to ganger pleier det hjelpe litt, og skulle jeg komme på andre tanker får jeg gjenta meg selv.

Det er mye værre for dem som får et jordskjelv tredd nedover tilværelsen.

Jeg er ikke innestengt i noe sammenrast hus, ei heller ligger jeg i bunnen av et snøras.

Mange drept, og mye ødelagt i det lille landet "down under" som på mange vis beskrives som likest vårt.

Og, mens jeg grov første meteren av den undersnøiske gangen bort til bilen tenkte jeg på at det tross alt er værre å bli drept av somaliske pirater når man er på ferie.

Så får jeg være glad jeg ikke er til sjøs. Alltid noe å være takknemligfor.

Det handler bare om perspektivet og alt det der.

Dessuten har jeg jo enda armer å spa med, og bein å stå på.

Jeg må bruke mye energi på flyttinga av all denne snøen, men ingen fare for energimangel heller.

Feit og fin som før nevnt...

Ikke er jeg omkommet i noe gateslag med Muammar Gaddafi heller. Han er jo ikke akkurat verdens greieste beste å sloss med antar jeg. Ikke at jeg ikke mener han fortjener all den motstand han kan få, og vel så det. Diktatorer er ikke favoritten.

Jeg blir ikke grepet av hans uttalelser om å dø som martyr på vegne av seg selv og andre av samme sorten...

Ikke er jeg båtflyktning fra urolige land i Nord-Afrika heller. Å gi land i Lampedusa slipper jeg, for jeg sitter innesnødd i Norge.

Jens S. sier det er gode tider i norsk økonomi, og derfor må vi stramme inn... Tror jeg må tygge ganske mye på den om den skal bli særlig vettug for meg. Nei, jeg tror ærlig talt ikke jeg har noen grunn til å svelge den kamelen der. Overbeviser meg ikke det der..

Dessuten kan jeg jo være overlykkelig for at jeg ikke bruker Facebook som et mål på hvor vellykket eller mislykket mitt liv er, men bruker det som det det er : Cyber. Manipulert bilde av virkelighet. Fiksjon. Osv.. osv.. At folk får dårlig selvbilde om livet må dokumenteres på facebook skjønner jeg.

Facebook og meg liksom, for å speile seg. Tror ikke det er den mest intelligente måten å bruke fjesboka nei.
Ble den ikke oppfunnet for å finne ikke leve der inne?

Vi halvgamle snakker en del om at det er på tide å ta opp telefonrører når vi ikke treffes. Det gjorde vi før alle disse knappene på telefoner og datamaskiner kom til oss i de "sosiale mediene"...

Noe skurrer for meg med det der. Ja det skurrer såpass at jeg tenker jeg må måkke enda en gang.

Mellom postkasse og utgangsdøra.

Fint samspill mellom meg med spaden og "zen" og kunsten å grave en undersnøisk gang(mens man kan ;-))..
Holder konsentrasjonen stand får jeg det nok til.

Og, rett rundt neste sving venter våren.
Kalenderen taler sitt tydelige språk.

Det er lysere enn bare for en måned siden.

Mye lysere.

Jo, Synnøve:

Du har å ha det bra her i livet selv om det snør!

Synnøve Sætrum