Dette fikk jeg listet opp i en samtale her om dagen.
Som om jeg ikke vet det. Jeg har tilgang til det meste, gjør det meste.
Kjemper mine kamper.
Lever mitt liv, hele mitt liv utenfor det vanlige arbeidslivet.
Det som så mange mener er det eneste legitime for å bli betraktet som fullverdig medlem av samfunnet. Ingen jobb er lik pariakaste. Min høyere utdanning er jeg ved flere høve nesten blitt bedt om å tørke meg bak med fordi den ikke gir meg inntekt. Samfunnet betaler for mitt livsopphold.
Jeg betaler skatt av trygda, og er med på å bidra til andres livsopphold. Det gjør jeg med glede. Noe får jeg, men en stor del betaler jeg tilbake til samfunnet. Sånn at det er nevnt. Uførhet fører ikke til skattefritak. Den ble skjerpet siste året. Sånn er nå det. Jeg er glad jeg har trygghet for livsoppholdet, men rik blir jeg aldri om noen innbiller seg annet...Snylter på samfunnets store bak og så videre.Stigmatisering heter det visst. Helsebringende er det ikke !
Helsereiser i Asia har vært godt noen av de siste vintrene. Ikke i fjor. Ikke i år. Dessverre, men sånn er det akkurat nå. Jeg skal ikke denne høsten, og er spent på hvordan kroppen og psyken min vil takle det. Antakelig kommer jeg til å besøke venner andre steder i Norge, og tenker: Det skal nok gå på et vis! Samtidig som jeg vet det er mange måneder til våren igjen, og at jeg blir svært sliten og ulykkelig om jeg går over i det modus som kalles eksistens (ikke liv). Den som overlever får vite.
Jo jeg har sett mer av verden enn mange. Sykdommene mine synes ikke så godt utenpå, og jeg tenker det kan være årsaken til at noen oppfatter meg som en rød klut i hverdagsslitet og vinterkulda.
Misunne noen å være kronisk syk og ha utsikter til å dø mye tidligere enn gjennomsnittlig levealder på grunn av tilstandene. Jeg forstår det egentlig ikke. Men, kanskje er det noe med tiden. Dette med de politiske strømningene som peser at om man ikke jobber femti timer i uka, tjener opp mot millionen og er frisk som en fisk fram til gravens rand det året en fyller nittifem, så er det fritt fram for spytt og spark. Frimodig nevner jeg det ennå en gang. Hvorfor? Fordi det kjennes riktig, og så vet jeg at vi er flere som bærer disse tankene. Vi er noen i samme situasjon. En velger ikke kronisk sykdom. Slikt er ikke til salgs. Genetikk er genetikk. Vi er maktesløse i den sammenhengen.
Har fått sleng i snuten at jeg ikke kan drive med noe så useriøst som å skrive blogg.
-Skriv en roman !
-Gi ut poesi!
-Skap en biografi!
-Vær seriøs!
Underforstått at å skrive blogg ikke har noen verdi.
Det er jeg ikke enig i, og skriver videre.
Hva definerer det seriøse?
Hvorfor er det slik at enkelte tillater seg å definere andres levenet og liv?
Hvem er disse som defilerer inn i andres tilværelse med den største selvfølgelighet og uten tanke for noe annet enn sine egne behov. Disse individene som ser noe å hale og jaggu skal jeg si de gjør.
Mitt liv er mitt ramme alvor for meg.
Aleneboende har jeg vært i flere tiår, og vet mye om den livssituasjonen.
Mer enn de fleste kanskje.
Livet er dog ikke kjærlighetsløst.
Den finnes i mitt som andres.
I ulike fasonger og farger, og er kraften som får meg til å stå opp om morgenen.
Lys og luft trenger den for å leve, så det sørger jeg for at den får.
Kjærligheten er enke og den eneste kraften større enn seg selv.
Seriøst sagt!
Mange morgener, formiddager og kvelder gir det meg stor glede å tenke på den.
Reflektere, gruble og erkjenne. Ordene jeg skriver forteller meg hvor jeg befinner meg i så måte.
Hvorfor gjøre det på blogg?
Ja si det? Kanskje jeg får gitt noen noe, eller at jeg blir fri et og annet.
Å reise er livet, eller noe i den duren. Likevel får jeg tanker om at vinteren er lik et goldt landskap i mitt indre. Varmen ligger godt gjemt langt langt inne. Som i en stilnet vulkan. I går sa min mor at hun ønsket seg snø. Da blir det lyst og fint i stedet for dette mørket. Jeg skjønner hva hun sier, og jeg ser det også. Men, jeg gleder meg ikke til vinteren likevel. Var det som jeg ville var sommeren til året rundt. Sånn sett er jeg veldig lite norsk.
Jeg forsøkte meg på ski igjen for noen år siden. Kjøpte nye, la i veg både alene og i selskap med andre.Jeg hadde en venn som sleit med helsa slik som jeg. Vi gikk noen bra turer sammen noen ganger. Turer som ikke handlet om å legge i veg i hurtigst mulig tempo. De handlet først og fremst om å være som en var. Kose seg og leve. Sitte i sola, spise, prate, drikke kaffe og så tusle tilbake til bilen igjen. Noen ganger måtte jeg ta skiene av og gå ned de bratteste bakkene. Så unngikk jeg brukkede bein. Finest med disse minnene er vissheten om at vi var der på samme premisser.
Ingen irriterte seg over at det gikk for tregt.
Takknemligheten siger inn når jeg tenker på øyeblikkene, og jeg kjenner savn.
Fint å ha følelser i kroppen.
Nåvel:Kalenderen sier 1. november 2015. Fortsatt henger noe farget lauv igjen på trærne.
Denne dagen skulle sola vise seg i følge yr.no. Foreløpig har jeg ikke sett snurten. De som kjenner meg, eller kjenner til meg vet at jeg har hatt masse sol siste året. Vært på reiser i inn og utland, uten å ha hatt helt inspirasjonen til skriving om dem. Sånn er det noen ganger. Klage over at jeg ikke har vært noen steder skal jeg ikke, for det ville vært direkte løgn. Heldig er den som kan sette seg i et fly og komme seg til sydligere strøk for noen uker. Jeg kjenner meg i så måte priveligert. Det er så mye og så mangt forferdelig som foregår i verden, og man har da øyne i skallen...
Likevel: Jeg har typen helseutfordringer som handler om å gå i dvale vinterstid.
Noen ganger sover jeg langt mer enn ønsket. Kroppen våkner bare ikke. Rett og slett. Når jeg kommer meg ut er den stiv og treg, og jeg "sloss" meg i gang. Heldigvis går det over etter ei stund. Jeg vet det forskes på diabetisk stivhet, og det skal bli spennende å se resultatene.
Tanken kan være: I morgen skal jeg ta meg sammen, være oppe, være våken mørket til tross.
Som om slikt lar seg styre med viljen. Paradoksal tankegang når jeg vet at sykdom ikke er viljeavhengig. Hadde det vært slik var jeg frisk som en fisk alle dager.
Her kom bare noen ord om hvordan reisen i livet forholder seg akkurat nå. Det er ikke langt til havet fra her jeg bor. Får jeg puste ordentlig tar jeg meg en tur ned mens dagslyset ennå er over hodet på meg. Før det skal jeg drikke te med mye lime. For dagen i dag handler også om å pleie en kraftig forkjølelse. Har dessuten tolv sekker ved a femten kilo liggende i bilen. Vil ta si tid, men jeg får det nok til. Varme betalt på forhånd klinger bra for meg. I midten av desember er planen å gjøre opp personlig status. Blir klimaet og livet mitt med det, og annet, for komplisert pakker jeg sammen og tar turen til "Smilets land" igjen for ei stund. Har hatt helsereise på lavbudsjett før, og kan nok klare det om det skulle knipe... Den som lever til nyåret får se. . .
Ja! Kikke på mulighetene ikke manglene, ikke sant?
Nytter ikke ta inn et kvidder til, og i alle fall bare halvløgner, sannhetens fortielser, og andre saker som ikke henger på greip med et liv for voksne folk. I alle fall ikke for meg.
Har ikke så mye på hjertet her og nå, det er for seint men vil si:
Jeg har ikke fått livet for å leve det i absolutt uærlighet til evig tid.
Som det blomstret akkurat der. Følget tog dette bildet, og jeg glemmer ikke stemningen og duften fra det blomstrende stedet. Tidlig vår sydover . Hva skulle vi gjort uten øyene vinterstid?
Jeg vet jeg hadde det rimelig godt akkurat der og da jeg ble foreviget...
Ut av ingenting kommer du, og inn i det går du. Ikke til å forstå kanskje knapt nok til akseptere.
Ikke vanskelig å innrømme at det er lett å skrike høyt i protest mot den evige natta. Skrape hælene opp mot det faktum at en ubønnhørlig eldes. Kommer i reparasjons- og vedlikeholdsalderen, og det finnes ingen veg tilbake. Selvoppfordringen blir å omfavne alderdommen. Være glad i den og holde den tett. Nyte øyeblikkene og dagene som blir gitt. Kjenne en smule ydmyk takknemlighet over bare å få være her. Når en har tippa godt over det første halve århundret er livet blitt langt nok til å ha mistet mennesker på veien. Livsvisdommen peker på at hver eneste dag er en gave.
Paradoksenes veier ser ut til å være uransakelige.
Lik en slags evigvarende tilstand eller alder.
Spørsmålet om hvorfor jeg har skrevet så lite i det siste har dukket opp igjen både her og der. Årsakene kan nevnes eller ikke hviskes så mye som et ord om.
Livet har gitt stor glede og kjærlighet siste året.
Under over alle under har hendt.
En ny liten sjel har åpnet øynene mot verden, et nytt hjerte banker på jorda.
Et mirakel i lys levende nærhet.
Følelsene finner ikke ordene. Jeg sovner med takk på leppene rett som det er.
Kjærligheten har flyttet inn.
Den slamrer ikke i dørene, eller roper fra takene.
Bare er der, som en livsvarig livsviktig visshet. Noe som måtte og skulle komme. Singeltilværelsen er ikke min lenger alle dager.
Noen ganger finner ikke ordene feste eller rot.
Følelser og opplevelser romsterer utenfor språket.
Takknemligheten synger i meg.
Jeg er heldig.
Heldigere enn de fleste i verden antakelig.
Paradoksenes veier kommer jeg ikke utenom...
All gleden til tross... Jeg blir sliten-til døden, for å si det noe melodramatisk. De sier jeg ser godt ut rundt meg. På innsiden kjennes jeg til tider ut som en zoombie.
Ufrivillig har jeg hatt en runde bivirkninger av medisiner som skulle forebygge alvorlige sykdomstilstander. Alt med seg, og jeg skal ikke utbrodere, bare meddele at jeg ikke tålte dem.
Det ble både fysiske og psykiske bivirkninger jeg ikke var forberedt på, og de har vart lenge. Selv om jeg har vært tre uker på solens øy er jeg fortsatt utmattet.
Høsten merkes. Utenfor dundrer havet mot skjærene, og vinden raser.
Har akkurat dratt vind ned i lungene mens jeg bøyde hodet mot regnet.
Noen lang promenade tok jeg ikke, men nok til å kjenne at jeg fortsatt lever. Når høstmørket setter inn må jeg bruke krefter på å ikke la det ta over. Høst- og vinterdepresjoner har jeg kjent på kroppen, og gjør det jeg kan for å ikke slippe dem til. Det krever tenkning og atter tenkning.
Ikke sove på vakt ved tankens port, og holde negative mønstre unna vei.
Kanskje jeg trenger hjelp fra ei glødelampe?
Siden jeg ikke kan plukke sola ned og inn på kjøkkenet, ei heller reise der den skinner varmere hele tiden. Hvis jeg ikke kan nærmere lyskilden, må jeg kanskje dra den nærmere meg.
Finnes det noen som har peiling på slike lamper, hva prisen er og hvor man kan få kjøpt det så fortell meg gjerne om det.
Har hørt noen snakke om å ha slikt på bordet ti - femten minutter og ha mye mer energi vinteren gjennom. Kan det være verdt forsøket for meg?
Små bagateller for noen, utfordring for meg.
Høres kanskje noe patetisk ut for den som ikke vet hva dette er, men det er.
Uansett så handler det om å bebo seg selv og ikke bli skjøvet til side av indre mørke.
Finne lys.
Både her i nord og andre steder.
Om ikke lenge skal jeg oppleve lyset et annet sted.
Sammen med det mennesket jeg liker aller mest.
Skape nye minner og lys i det beste selskapet livet gir meg for tiden.
Likevel er jeg sliten.
Paradoksenes veier er uransakelige.
Synnøve Sætrum
Å ta bolig i seg selv Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne. (Hans Børli)
Selv for den ordinære som meg, er det den og bare den som holder det hele flytende.
Uten kjærlighet hva var da vitsen med å stå opp om morgenen, leve dagen, og sovne om kvelden?
Kan en sovne med et smil uten kraften over alle krefter liksom?
Et menneskeliv rommer kanskje ikke mange bind kjærlighet.
Nei. Ei side eller to kan likevel fyller.
Våre sider: Du rekker ut hånda og jeg tar den. Du stryker meg over håret og jeg flyr. Du sier jeg er vakker, og jeg faller. Du møter meg med det ytterste mot det innerste. Så elsker jeg deg, og du elsker meg. Når du ikke er her savner jeg deg grenseløst. Siden, når vi møtes igjen, blir ordene for små. Følelsene for store. Vi kjenner hverandre bortenfor ordene du og jeg. Kjærligheten er alltid ny og større enn alt annet. Bak alt, over, under, foran og ved siden. Hvordan skulle det hele barket i veg uten den. Og hvor skulle savnene bli rettet om ikke dit, mot den elskede fra den elskende? Det er sagt før og det vil sies igjen: Størst av alt er den. Kjærligheten. Sterkest sidene våre i kjærlighetens bok. Synnøve Sætrum
"Kjærligheten blir berøvet sin største sjarm når ærligheten forlater den".
Jean-Jaquess Rossau JJR SJARM Han tenker på kjærligheten og ærligheten nå for tiden. Utfordrende. Å gå gjennom livet uten er de færreste forunt. Etter runder med tro og tvil, taushet fulgt av samtale opplever han alltid at blir lyset klarere og horisontene tydeligere. Han elsker oppholde seg ved havet, skue horisontene mens han tenker på livet, døden, kjærligheten, ærligheten og evigheten. Filosofen skrev ned sine ord, og her lever jeg tenkende på dem. Det er lenge siden han levde, men han var ingen hvem som helst.I ham lever tanker om kjærligheten i livet. Om sannhet og om løgn. Denne mannens erfaringer er ikke filosofens, men ordene snakker til han på en måte som får ham til å prøve dem mot eget liv. Når han elsker kan han ikke lyve om det for seg selv, og ei heller for andre. Omgåelse av virkeligheten, hvite løgner eller fortielser passer ikke sammen med å elske. Å elske betyr kjærlighet og ærlighet. Ærlighet og kjærlighet. Kjærlighet og ærlighet. Synnøve Sætrum
Kjærligheten har mange ansikter, farger og fasonger, så det sitatet er ikke sant for meg.
I mitt liv finnes mange mennesker jeg opplever å få kjærlighet fra.
Jeg er mor, mormor, datter, søster, svigerinne, ei god venninne og kjæreste. Siden jeg bor alene er det godt at det finnes flere jeg kan få lov til å være grei og snill med, og det med hengivenhet på kjøpet. Jo jeg trives i mitt eget selskap, men det betyr ikke at jeg kan leve uten medmennesker og kjærlighet.
Hva slags tilværelse ville det blitt?
Denne orkideen fikk jeg av et menneske som betyr mye.
I disse dager skyter den ei ny grein fra rota. Som kjærligheten oss i mellom kanskje?
Fint å se den med en slik tanke. Den vakre planten gjør meg uansett glad, og jeg nyter synet av den hver eneste dag. Jeg ser den står der som et symbol for kjærligheten. Den var pjusk og liten da den kom i hus i begynnelsen av mars, men siden har den vokst seg sterkere. Lyser frodighet og livskraft. Blomstrer, blomstrer og blomstrer. Et fryd for øyet, en glede for hjertet, lik kjærligheten.
Ytringsstedet er så mangt. Tanker i natten denne datoen. Natt til 11.september 2015. Det er gått mange år siden terroren i USA.
Likevel husker jeg det. Hvordan det var hvor jeg var da tårnene raste...Slikt sitter, det er så overveldende. Var så utrolig, så uhåndgripelig, så langt bortenfor fantasien.
Fantasien rommer ikke flyktningestrømmer, katastrofer av dagens art. Jeg kjenner det gjør vondt, og jeg kjenner jeg blir dobbel. Det meste har minst to sider, eller tre, eller fire. Komplisert og stort og langt utenfor bildet... Eneste som ikke er uklart er at det handler om medmennesker og å være et. Også natta til 11. september.
Natta til morgen i morgen er lengter jeg etter deg, du som sjøl vet hvem du er. Jeg teller minutter til neste møte. Før det skal jeg sitte under solen, nyte den og lade batteriene.Kroppen min trenger det etter både pisten og histen og deromkring saker og ting som ikke passer for Ytringsstedet. Og , når jeg tenker på dagen som var kjenner jeg meg svært priveligert. Jeg sover under tak, senga er herlig, mat har jeg nok av og kaffe kan jeg drikke når kaffetørsten rår. Ikke sitter jeg i en plastbåt mellom Tyrkia og Lesbos. Ingen kyniske menneskehandlere har satt klørne i meg.
Jeg tilhører den heldige flokken mennesker på jorda. Bor i et trygt hjørne. Har alle basale behov dekket, og mye mer til. '
Det kan jeg ligge her på magen i senga og skrive. Strøtanker i natten. Uten noen litterær verdi, men jeg taster i vei. Stoler på prosessene fram til møtet med Jon eller Ole, helst begge to.
Håper på snarlig treff og åtte ni timer søvn. Minst.
I morgen er det fredag, den skinner over jord...
Om to dager reiser vi venninnene til "solens øy"...
Om jeg gleder meg. Jeg er klar. Helt klar.
Jeg skriver ytterst sjelden blogg om natta, men denne gjør jeg.
Tenker det får bli som det blir. Emosjonelt antakelig, men hva så?
Akkurat nå kjenner jeg meg såpass alene og søvnløs at det er ul.
Ulykkelig er jeg ikke på noe vis. Bare er litt mer våken enn jeg setter pris på. Ikke noe nytt det heller, sånn for menneskeheten.
Jeg finner ikke ordene for følelsen som rommer smerte, tungsinn og håpløshet. Kanskje fordi alt slikt er så langt vekk i dette øyeblikk.
Tipper andre også har hatt det sånn.
Jeg beskuer min egen navle litt til, før jeg igjen løfter blikket og tenker på de tre tusen som stupte i døden sammen med tårnene...
Så tenker jeg på dem som krysser havet, går gjennom Europa mot et bedre liv. Håp kan være så sterkt så sterkt.
Så tenker jeg på barna som drukner.
Maktesløse.
Ville de valgt den vegen om de kunne velge`?
Hva jeg skal forvente?
Hvor skal jeg sette grensene?
Har jeg bruk for dette jeg tenker på nå?
Om jeg ikke har det, hva skal jeg i så fall gjøre med det?
Hva blir det til om jeg ikke gjør noe selv?
Spørsmålene er mange, svarene få.
Naturlig nok når jeg sitter her og skriver til meg selv ut i eteren.
Grubleriene henger på skuldrene i mange lange nattetimer.
Enkelte har alt, kan alt, vil alt, tillater seg det aller meste og mener på toppen at de er i sin fulle rett, selv om det handler om å gjøre andre mennesker urett og vondt. Enkelte bruker det å være født under en heldig stjerne til å karre til seg, på alle plan. Grådigheten kjenner ingen grenser i de kretser.
Sånn er det bare.
Andre har mistet alt, kan ikke så mye, vil alt, men tillater seg ikke å trø over andres integritet og grenser. Livet handler om å være et ærlig medmenneske. Å raske til seg på andres bekostning synes bare galt.De mener seg ikke i sin fulle rett til å gjøre andre vondt.
Et skralt ønske om å bli sett og tatt vare på kan blir for mange kun det.
Jeg gråter store tårer sammen med dem. Alle de som druknet utenfor Libya i går, de som ble funnet døde i den lastebilen i dag, og alle de andre. I går gråt jeg da jeg så reportasjen om de første syriske kvoteflyktningenes bosetting i Norge.
Jeg kjenner mennesker som sier en ikke skal forvente noe av noen. Da blir det bare sorg. Underforstått betyr det kanskje: Klar deg selv, vær deg selv nok. Klø deg i din egen bak og vær fornøyd med det. For alle disse andre menneskene som kommer gjør det for å lage trøbbel, eller ta velferden, eller snylte, eller terrorisere eller det som verre er. Ja, det er jo det de sier ministerne vi stadig hører... De sprer frykt, nører misantropien. Pisspreik sagt på godt norsk. Jeg er så lei denne håpløshetspropagandaen. Men: De om det, jeg ønsker ikke leve i frykt eller dyp misantropi.
Menneskene kommer til jorda for å være sammen om den, det tror jeg på. En kan ikke leve der bombene faller og krigen raser. Der du blir halshugd, torturert, gruppevoldtatt og det som verre er. Hjelpe dem der de er sies det fra regjeringshold. Hvordan i all verden skal nå det gå til?
I disse tider kjemper mange millioner mennesker meget hardt for å finne ei framtid her i Europa.
Jeg tror på at vi kan leve og dele framtiden sammen. Være ressurser for hverandre.
Jeg tror på å ta fram kjærligheten og ønske min neste velkommen!
Særlig ikke hvordan menneskene behandler hverandre.
Det er ille når noen mennesker gjør nesten sin til statistikk, tall, utgiftspost for eksempel.
Følelsene og tankene er mange for tiden. Hjertet mitt verker ofte, fordi jeg ikke forstår hvorfor landet mitt vil ha slike ledere som de vi nå har. Skal jeg ikke ta storpolitikken personlig, sier du.
For noe tøys: Det aller meste er personlig.
Bak de store tallene er det nettopp det: Unike personer, ikke utgiftsposter eller "snyltere" eller "lykkejegere". Kun folk som meg og deg i bunnløs nød. Så det så.
Mange av dem finner sin død på havets bunn, mens de gikk fra alt de hadde og fulgte håpet om liv, trygghet og fred et annet sted på den jorda som tilhører oss alle.
Sterke følelser er verdt å kikke inn i, ta på alvor og verne om, stelle og pleie.
En bør være redelig med menneskene i livet. Gi det en kan. Alle kan alltid gi noe.
Livet befinner seg noen ganger langt utenfor komfort-sonen.
En vet det fordi det føles slik. Motstanden i det indre er sterk. Lyset kjemper med mørket.
Første innskytelse kan være å lukke følelsene for det de rommer.
Fortrenge og håpe det som plager skal forsvinne mens en blunder.
Ei hvit løgn gjør vel ikke noe?
Den forkludrer sannheten bare "litt", men...
Noen fortsetter og håper usannhetene ikke kommer for en dag. For da!
Ja, hva da?
Hvite løgner er jo til for å beskytte en andre eller tredje eller fjerde part.
Nei !
Ubehaget ved å se virkeligheten i hvitøyet ville bli mye verre enn å leve ei løgn mener den som nører.Andre blir tvunget til å tie for ikke å miste det som betyr mye.
Tanken på enkelte tap er så skremmende at løgnen blir der.
Lik en voksende kreftsvulst. Fargen er likegyldig.
Utenfor komfort-sonen er fargene borte.
Ubehandlede kreftsvulster har en tendens til drepe det meste.
Kan livet leves sant og fullverdig under løgner?
Noen mener det.
Er løgn kjærlighet?
Noen mener det.
Andre vil ikke leve halvt, vil ikke lyve, men blir av ulike grunner tvunget til det.
Fortsette å tie, selv om det betyr å være innestengt i et rom med vonde følelser der en sakte males til et null. Rommet der selvrespekt, selvaktelse og egenkjærlighet har trange kår.
Fortsette å late som om det viktigste i livet ikke finnes, fordi det forventes.
Noen ganger er det sånn at det som er det viktigste for en, ikke egentlig eksisterer for en annen.
En er redd for hva som kan komme for dagen, en annen for å miste seg selv.
Slik fungerer løgner.
Enkelte lyver uten det minste problem.
Føler seg ikke en gang presset eller plaget.
Andre ville i den situasjonen føle så sterkt press at livet kun blir smerte.
"I krig og kjærlighet er alt tillatt", muller uærlighetene.
For noe absurd sludder.
Når ble løgner kjærlighet?
Det er ti bokstaver i ordet kjærlighet, ni av dem er ærlighet.
Ærligheten bringer kjærligheten tilbake til komfort-sonen.
Synnøve Sætrum
(Alt er ikke tillatt i krig heller. Det finnes internasjonale avtaler og konvensjoner. Bare minner om det... selv om det ser annerledes ut i disse tider...)
I dag har jeg stemt på de menneskene jeg mener kan tilføre noe vettugt i byen Kristiansand og fylket Vest-Agder. Om noen mot formodning lurer om jeg stemte noe blått er svaret NEI.
For det lokale samfunnet håper jeg inderlig at det blir et skifte, ei annen retning, for her har det vært blått altfor lenge.
Blått... nei... ikke tale om !
Tror ikke på at landet vårt blir bedre av denne endringen de blå blå blå prediker.
Tvert i mot.
Det meste later til å bli verre. Jeg liker ikke det som skjer.
Det er så en må klype seg i armen for å få det til å stemme. Denne propagandafilmen fra ministeren for eksempel. Han snakker mye om alt regjeringen har gjort for at samfunnet skal føles tryggere.
Jeg for min del har aldri følt meg utrygg i Norge så lenge jeg har levd. Jeg er snart femtifire.
For meg framstår den filmen som tragikomisk klovneri.
Jo da, jeg hører at det som blir vist er riktig, at regjeringen har gjort det han skryter av. Jeg hører også at alle etatene kritiserer han for å forvrenge bildet av virkeligheten. Ikke underlig det, det er jo nettopp slik propaganda er. Enetale for å komme unna kritiske spørsmål. Kritisk presse, som faktisk er en viktig demokratisk pilar.
Kort sagt: Makkverk, og det ligner til forveksling den typen virkemidler andre politikere , særlig utenlands, uten legitimitet på grasrota tyr til.
Ja, og så er det disse hjerteskjærende bildene av mennesker, tusenvis av mennesker som nå går gjennom Europa. De har ingenting, mistet alt. I tillegg er de traumatiserte på måter vi ikke kan begripe, vi som sitter her oppe i et av verdens rikeste land. Jeg ser at de bærer det kjæreste de har i armene sine, mens de går mot ei framtid et annet sted enn der de kom fra. Hva er det de snakker om disse ministrene og de andre politikerne som sier de skal hjelpes der de er. Der de er? De er jo her, i Europa! Da må hjelpen komme her. Det er da ingen som legger ut på en sånn vandring uten at de må.
Siv Jensen gir seg ikke. Durer på med skremselspropagandaen, og setter svake grupper opp mot hverandre. Det sies fra taburettene at velferden i Norge kommer til å ryke på grunn av 8000 syriske flyktninger. At å hjelpe ikke er bærekraftig på sikt. Hva med å snu det hele på hodet? Se disse nye samfunnsmedlemmene som muligheter til vekst og positivt tilskudd til landet. De er ikke analfabeter, de fleste av dem kommer fra middelklassen, er utdannede mennesker som hadde det bra. Til krigen kom. Jeg hadde tatt beina fatt jeg også.
Hva er det som rir Siv Jensen, finansministeren?
Hvordan er det egentlig hun ser på medmenneskene siden de bare blir til utgifter?
Skremselspropagandaen tar liksom ingen ende.
Fortsatt har jeg problemer med å begripe at et regjeringsmedlem kan stå på talerstolen og oppfordre til boikott av et stortingsvedtak. Regjeringen er pliktig til å sette i verk vedtakene Stortinget gjør. Sånn er de parlamentariske spillereglene.
Vil hun ikke det, får hun jaggu overlate taburetten sin til noen andre.
Det er hun som er ansvarlig for at kommunene får rammer og midler til gjennomføring av hjelp til nødstedte mennesker. Sånn er det. Og nei, det skal ikke gå ut over de som allerede sitter og venter. Norge har enda nok på bok til å hjelpe alle sammen og vel så det.
Gi medmenneskene ei framtid her.
Det er faktisk bestemt, og så er det opp til oss vanlige dødelige å møte våre nye samfunnsmedlemmer inkluderende. Ikke med avstand og frykt!
Og hvorfor sier ikke Erna Solberg noe om Siv Jensen?
Jo, forresten, så sa hun på nyhetene i kveld at Norge ikke er i noen form for krise. Så det så. "Utfordringer" sa hun, men benektet krise.
Jeg lurer på hva det neste blir, men er ikke redd.
