27 februar 2014

FOR MANGE GURUER...


Du teller pust og gjør som de sier. 
Fokus innover i kroppen.
Selvskreven fred møter opp der inne.
Molekylene lever livet uavhengig av ytre spetakkel
 og frekvensenes larm i tomme rom
Innerst omskapes lydforurensning til 
kreasjoner lik død, ingenting og stillhet.

 Hele din makt melder motstand mens du puster inn lyset.
Alt stopper og du tenker:
Verden har for mange guruer, du må være din egen.

Synnøve Sætrum

25 februar 2014

Ja visst gjør det vondt . . .



Det klør i øynene som "ville hælvete" .
Sagt helt uten omsvøp.
Nyser, nyser og atter nyser.
Høysnue eller pollenallergi heter det visst?
Du vet det kommer av de ørsmå partiklene som følger med intens blomstring, og så det støvet som blåser inn som følge av markbrenning.
 Anskaffelse av ispose å legge over betente steder var nødvendig.
Så kikker du nok en gang i speilet og synes ser slitent og gammelt ut.
Når inntraff denne forandringen? Øyelokkene henger, og halsen er mer kalkun.
Er det realiteter, eller bare følelser. Mangel av aksept for det du ikke kan forandre?
 
Du observerer at du ikke er snill mot deg selv. 
Du som er den eneste akkurat der akkurat nå.
Skjønner påvirkningen som kommer fra reklamen og den evig-ung-og-evig-pen-plastiske-kirurgien...
Noen ganger spiller disse greiene deg et kraftig puss. 
Vettet er kneppet skeivt og forvirringen sitter løst. 
 
Nytter ikke med isposer til forvirring.
Klokka viser ofte og du tenker på frokost.
Vet ikke hva jeg vil ha bare at det må smake. 
Selv om mulighetene er mange er sannheten at du ikke spiser, larver, skorpioner, biller og annet snadder. Denne dietten gjør seg bedre som linselus enn tallerkenfyll. Intens hungersnød skulle ramme før det der. Dyrelever, rotte og enkelte typer tofu får også gå...

Fullmåne. Månesyke?
Natta som gikk var av de som fortere enn svint tilhører glemmeboka.
For et kav! Glemt var alle Sadhana's kunster.
Fokusering på bevisst pust virket ikke.
Magen kjentes godt på inn- og utpust.
Forestillingen om lyset nyttet heller ikke.
Energikaos så det holdt.
 Aksept av fakta kjentes som en saga blått, og noe "samarbeid" med virkeligheten var utenfor rekkevidde. Det ene "fantomet" fulgte det andre. Noen kjenner seg garantert igjen, men er det til hjelp? Får du det mindre dårlig av at også andre lider? Eller forteller det deg bare at du ikke er særlig spesiell. Du vet ikke riktig, er for trøtt til dybdene akkurat der og da.
Blåst vekk er alle gode forestillinger og nærværet til øyeblikket.
Fortid og framtid i uskjønn forening.
Alt som ikke eksisterer her og nå.
Sånn fungerer tanker noen ganger.

Siden tar siestastemningen deg.
 Igjen har du lyst på noe sterkt å spise, men må hvile først.
 Du er bare så langt ute, du er det.


Sove og sove.
Det er gått et døgn plutselig.


Mat, mere mat. I tempelgården.. Du fikk svinenakke med en hel stor fersk mild hvitløk reddet stemningen.Rød chili, grønn chili og et pang mot ganen. Kjærligheten til smellene lever.


Som damen med Tarot-kortene.
Når en stamper gjør det seg med utenom det vanlige vinkler...
Sannheter, muligheter, spådommer, mystikk...
Østlig mystikk...
The weakness of how...
Ja visst gjør det vondt.


Du har spist, du har grått.
 Funnet tilbake igjen og kokt i brennheten.
Ikke noe fristed midt på dagen.
Ingen trøst i titusener blomster.
Øyeblikket koker i fortid og framtid. 
Ikke noe: "Power of Now"...


Disse knoppene som brister, og ja visst gjør det ondt.
Den store poetens ord er så nær.
All skjønnheten og all smerten.
I alt ser du det ennå en gang; 
Forgjengeligheten og evigheten du har til felles med alle menneskene.















 JA VISST GÖR DET ONT NÄR KNOPPAR BRISTER


Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer            
                                   och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
                                  och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                       som skapar världen.


(Karin Boye)




Synnøve Sætrum

18 februar 2014

Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja...

Er jeg på reise etter lykken?
Eller bare er jeg, og er lykkelig med det?
Som de fleste er jeg skrudd i hop slik at det ikke skal så mye til for å kjenne den gode hverdagsfølelsen. Bank i bordet for den som måtte bli irritert for den siste setninga, men det blir en hverdag her i Thailand med. Tiende januar kom jeg til Chiang Mai, og jeg har ikke dratt noe rundt i provinsen siden.  Her har vært venninner og hyggelige lag. Nyttårsfeiringer, blomsterfestivaler og andre festivaler. Enda mer musikk skal jeg høre før det er farvel og takk for denne gang.
Thailands nest største by er stor nok i seg selv for en god periode, og dessuten har her vært kjølig både om nettene og dagene. Det har vært en nytelse, selv om jeg har måttet kjøpe fleece og har lagt noen netter og hutret litt. Akkurat det er over. Nå de siste tre dagene har kjøleren igjen stått på, men sånn nærmere midnatt faller tempen ned i 17-18 så det er levelig under dyna.

Er det ikke det ene så er det det andre.
Overgangen til "aldrende" kvinne er ennå ikke i boks.
Svettetoktene får god hjelp av gradestokken disse dagene.
Dessuten faller plomberingene ut. Nå nok en...Æsj !
Jeg er fortsatt ikke glad for det arbeidet folketannrøkta i Vefsn stelte i stand for snart tretti år siden.
Det er jo påfallende at man ikke har hatt et eneste nytt hull i tennene, bare dårlige plomberinger og utvidelse av problemene under dem. Noen som kjenner seg igjen?
Vedlikeholdsalderen er her for alvor.
Jeg har nå ikke tenkt å begynne med Botox riktig ennå (der skvatt du...), men tenner må man ha å tygge med.Maten får en ikke avvent seg med.
Ikke ønsker jeg det heller, og her i Thailand er det herlig i så måte. Mat er sunt året rundt.

Varmen er i ferd med å sette seg. Jeg akklimatiserer meg på nytt. Det er nødvendig.
Hadde glemt hvor varmt det er når det er varmt.
Jeg hadde fortrengt at det nå framover bare blir hetere.

Nei, jeg skal ikke sitte her og lide.
Ekspedisjon neste.
Laos, Vietnam og Kambodsja.

Fortsettelse følger....



Synnøve Sætrum





14 februar 2014

FULLMÅNE, MAKHA BUAKA OG VALANTINES DAY....

Hallo blogger.com? Noen som hører? Tror ikke det.... Lyset på men ingen hjemme... Liker det ikke noe særlig, men det er sånn det er for tiden. Ikke noe artig med teknologi som ikke virker.

Synnøve befinner seg fortsatt i Chiang Mai.
Tusen nye fotografier, men ingen her på Ytringsstedet.
Det kan se ut som om jeg postet det siste for et godt stykke tid siden.
Den som er interessert i tekst med fotografier må nok bla bakover.
Her er postet over tusen av dem, så litt illustrert er å finne.
 Denne lastefeilen meldte seg tidlig i januar, og det er ikke blitt bedre siden. Jeg vet jeg ikke er den eneste bloggeren her som strever med dette, men det gjør ikke ståa bedre. I dette tilfellet ser det ikke ut til å bety noe som helst. Hver gang jeg skrur på håper jeg selvsagt. Vel  det ser ut som jeg kan håpe i den ene... og ja..... i den andre. Gjett hvor det blir mest?

Her kan man nemlig ikke laste noe inn. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; - bedt, spurt, gravd og gjort som "oppskriftene" sier. Tror jeg i alle fall, siden noen av dem har vært alt annet enn enkle å tyde.  Såkalte enkle svar på hvordan løse problemet ja... det er der noe av trykket sitter. 
Takk til de som har forsøkt å hjelpe selv om det ikke har hjulpet. 
 Siden jeg verken er dataoperatør eller webdesigner kan jeg ikke klare løse det.
Eneste løsningen jeg jobber med er å finne et annet sted å blogge.
Er ikke flyttet "lige nu", men det er ikke lenge til jeg takker for meg.
Litt tankearbeid gjenstår og så.... Jeg teller allerede ned. To be continued....

- - - - - -

Først: Gratulerer med alle dagene for denne dagen. For meg startet den før sju. Fullmånen holder meg yr og våken. Makha Buaka og Valantines day på toppen av fredagen. Sagt med andre ord kan jeg melde at det står til liv her i tropene. Takker og bukker for alt som hender. Tilværelsen er fantastisk deilig.

 Fredag altså. "Stamkafeen" stengt på grunn av den buddhistiske helligdagen. 
Likevel er det ikke akkurat det store problemet i Chiang Mai.
Her finnes en internasjonal kjede eller kanskje to som holder åpent ;-)....
Så jeg fikk nyte min frokost sammen med en ny bekjent.
Hyggelig selskap for forleden og gårsdagen.
Artige samtaler og perspektiver fra annet ståsted enn mitt.
Jammen fikk vi noen ganske så åndfulle timer også i dag. 
I løpet av denne reisen har jeg fått oppleve noen virkelig gode personer. 
Det finnes flere enn meg som er på åndelige veger i relativt høg alder.
Åndelighet gir stadig nye perspektiver.

 Enda til har jeg møtt flere som har pakket sammen og lagt ut på reise for ubestemt tid. Ikke så merkelig, siden verden er tett befolket, men de andre årene traff jeg ingen.
Men, akk så lenge fikk "Eva være i sitt spesielle paradis"...
I år er det dukket opp en håndfull menneske, hvilket betyr jeg har fått dele erfaringer med personer jeg ikke kjente før jeg dro. 

Fredagen har videre inneholdt søken etter reisehåndbøker, helst brukt tenkte jeg uten å finne det. Så i morgen biter jeg i lommeboka og anskaffer siste utgave engelske utgave om Vietnam. Jeg har søkt visum, og planen er å dra litt uti mars. Kanskje tidligere. Jeg både grov- og fintenker i disse dagene som er både artige og spennende.

 I går så jeg en vakker Bengal-tiger. "Truly amazing", sa min nye venn.
"Yes" sa jeg, og tok det hele inn. Den var et mektig syn jeg neppe kommer til å glemme.
Fotograferte selvsagt skjønnheten. For en katt! Videre studerte jeg en deprimert panda og ei dødstrøtt løve. Jeg var i verdens tregeste sky-bane, og så ikke annet enn tretopper og en hjort.

Videre kan jeg konstatere at smogen er i ferd med å ta seg opp.
Røyken fra de titusener rismarker ligger som et lokk over byen. En ser det godt fra Doi Suthep.
 Dagene er i ferd med å bli betraktelig varmere, og i dag brukte jeg kjøleren under siestaen min. Første dagen siden jeg forlot Rawai. Det har vært fantastisk å slippe skrammelet på veggen.

Alt vel.
Fullmåne, Makha Buaka og Valantines day er over om en halvtime.
Gratulerer, og vel overstått....

http://thaholiday.com/venerating-buddhas-teachings-makha-bucha-day/





Synnøve Sætrum


09 februar 2014

MORGEN I CHIANG MAI


Morgenstemning på Elegant Lanna vil si jeg har fått et brev fra forsikringsselskapet som gjør meg lett opprørt.Økning i reiseforsikringen på nesten 200% siden januar. Hvordan kan det være mulig?
Det kan ikke stemme, og det slår meg at jeg snakker med feil selskap. Har allerede kikket litt på andre muligheter. Det finnes grenser for den som ikke har lommeboka full. Når forsikringen blir dyrere enn selve reisa er det noe galt. Eller er det noen som mener noe annet?
Eller dette også konsekvenser av politikken som nå er den førende i Norge?
Alle goder kun for dem som har penger til å betale?
Jeg må si jeg under meg veldig over sammenhengene i disse dager.
"Ny retning, bedre løsninger" som Jern-Erna og Brune-finansministeren uler i kor...
For dem som allerede har til mer enn salt i grauten, ikke sant?
 Det kan faktisk bli slik at jeg ikke kan oppholde meg i utlandet på grunn av dyre forsikringer.
Dyrt å være "fattig", og det straffer seg å være syk tenker jeg. Vel og merke syk uten feit lommebok i utgangspunktet.Korrespondanse er utført, og så vil mandagen vise hva som stemmer og ikke stemmer i fortsettelsen. Krøll i den slags kan jeg ikke ha. Nok om det, men det er også et perspektiv på helsereise. Det er herved delt med den som måtte være interessert i å lese.

For å understreke lett irritasjon, liksom, bankes og dundres det ved siden av.
Det skjæres nesten kontinuerlig i metall.
Såpass heftig at det til tider kjennes ut som det er meg det kuttes i. Skjønner?
Jeg skal straks ut heldigvis. Frokost må jeg ha, og vandringen rundtomkring i byen her kaller.
Ja da... Det handler om å leve først og fremst.
Jeg har ikke mistet takknemligheten i løpet av denne natta heller.
Her i byen er det blomsterfestival nå.
Opptoget varte nesten fem timer i går kveld.
Skjønnheten var overveldende.
Korpsene utallige.
Blomster i titusenvis og vel så det.
Lys, musikk, dans, fyrverkeri og så videre.
Denne formiddagen skal jeg ut og se på vognene i dagslys.
De er kunstverk.

Dessverre kan jeg ikke poste bilder.
Blogger ser ut til å ha tungt for å rette opp feilen som stopper bildene.
Her jobber jeg med et alternativ.
Men, det tar tid å utforme en ny blogg.

Til så lenge:
Ha en god dag hvem du nå er og hvor du nå er.

Med vennlig hilsen

Synnøve Sætrum


06 februar 2014

FINANSMINISTERULVINNEN HYLER...


 Finansministerulvinnen uler fra regjeringstaburetten sin der inne i Oslo:
15% egenkapitalkrav til de som ikke tjener godt.
De som tjener godt derimot ber hun bankene være liberale overfor.
Jaggu sa jeg "stort sosialt hjerte".
Det har ikke FRP, ikke H heller. Egenkapitalkravet betyr jo at lavtlønte og enslige, særlig kvinner, aldri har sjansen til å komme inn i det norske boligmarkedet som det er blitt.


Så enkelt er det !
I "verdens rikeste og beste land"...
Ja, for de rike!


Fysj !




Synnøve Sætrum
 

 

03 februar 2014

HJELP: JEG FÅR IKKE LASTET INN BILDER

 BLOGGER HAR EN FEIL SOM BARE VARER OG VARER... bilder kan ikke lastes inn...
 
Er det noen som har skjønt hvordan man kan får lastet inn bilder?  Hva kan jeg gjøre konkret og enkelt.... !!!!


 Jeg har spurt på hjelpsiden uten at det har gjort noe med saken. Instruksjonene er fulgt uten resultat.


Noen som vil være så snill og fortelle meg hva jeg gjør, så tar jeg mot informasjonen med stor takk. Jeg ser jeg ikke er den eneste med dette problemet.


Så igjen: Hjelp !


Dele den skal jeg også.




Med vennlig hilsen Synnøve...

01 februar 2014

OM GODE OG VONDE NETTER... PLUSS PLUSS...






Da jeg for lenge siden fikk det som på fint kalles posttraumatisk stress-syndrom hadde det selvsagt sammensatte forklaringer. En av dem var at jeg ikke satte grenser og sa stopp til å henge med på alle slags krav og forventninger til enhver tid. Jeg husker jeg var så trøtt noen ganger. Så inderlig lei meg, så frustrert, men jeg bare hang på "bølgen" til det en dag var helt stopp. Når en brenner ut handler det blant annet om overbelastning mentalt og fysisk over lang tid. Hele systemet er alltid i alarmberedskap, og en får aldri slappet helt av. Gjennom terapi og annet har jeg lært noe om å sette grenser. Utfordringen er praktiseringen, for noen ganger tar andre seg nær av det. Ikke fordi det er det jeg ønsker, men fordi det blir misforståelser eller annet. Kanskje fordi jeg gjør det klønete, eller kanskje fordi andre oppfatter noe jeg ikke rår over. Alle lever jo i sin erfaringsboble, og hundre prosent objektivitet er ikke knyttet til den enkeltes sinn til enhver tid. Vi går ikke rundt med et vitenskapelig blikk på tilværelsene våre. Det er jeg for øvrig veldig glad for.


 Forandringer er ikke gjort en gang for alle og med to strek under. Nye handlingsmåter må holdes ved like. Jeg må faktisk tenke før jeg gjør  eller ikke gjør noe. Ikke fordi jeg ikke synes jeg fortjener ha integriteten min, men fordi man i noen sammenhenger ikke blir sett på som medgjørlig, snill og blid hvis en ikke hopper når det sies hopp. Smiler på automatikken selv om smertene står stinn i kroppen, og tårene fukter øynene. Smil, for guds skyld smil ! Ellers... Er du med?


Jau da, jeg spissformulerte det der, trakk det et stykke veg.
Det er for å få fram et poeng, ikke noe annet.
Ikke om strikkeoppskrifter, bare hvordan verden kan oppleves når begeret er mer enn fullt.
 Jeg predikerer ingen universelle sannheter, men deler ei erfaring eller fem.

(Og: Det er godt å være blid, lov også. )

Har sovet godt denne natta.
Hvilket jeg ikke gjorde natt til i går.
Det verket intenst i nakke, skuldre og rygg.
Feiring av kinesisk nyttår ga ekstra støy som fulgte til et godt stykke ut i de små timene.
Skulle gjerne vært med på det, men noen ganger går det bare ikke.
Jeg vandret en liten tur for å få strukket meg, men det var bare å kapitulere.
Godt nyttår !


"Jeg skal være glad når denne natta er over" var noe av det siste jeg tenkte før Ole omsider dukket opp. Sånn fire-fem timer seinere våknet jeg motvillig. Forferdelige lyder når det skjæres i metall og bores i mur og betong pluss pluss. Det var et øredøvende kommers med vinkelslipere og annen støy fra nabobyggeplassen, så jeg dro ut på tur. Jeg må jo ikke "sitte fast og lide".  


 "The Garden" og hadde frokost.
Ei dame jeg er blitt kjent med undervegs viste meg stedet for noen uker siden..
Jammen kunne jeg ta meg dit helt uten følge.
Omelett med ost og bacon på tallerkenen.
Kokt broccoli og grilla tomater gjør det hele ekstra godt.
Som om ikke det var nok fikk jeg fersk gulrot i flytende form sammen med sodaen.
Stille kunne jeg nyte det hele. Jeg elsker gode måltider, og liker i grunnen best at de inntas i fred.
Ja, eller sammen med andre mennesker som setter pris på god mat.
Å spise er en glede for meg. Den vil jeg gjøre hva jeg kan for å få beholde til det en vakker dag ikke er matlyst igjen.På et punkt etter nok problemer rundt det med mat bestemte jeg meg for at så lenge jeg gjør det beste jeg kan for å holde vekt og blodsukker i sjakk så skal jeg jammen ikke ha dårlig samvittighet for en av livets absolutt store gleder.


Det er mange år siden (tror det nærmer seg ni) jeg oppdaget at middagen var like god selv om man ikke skulle tenne en røyk etterpå. Morgenkaffen er om mulig bare blitt enda bedre, og for dere som strever med å slutte med røyken: Den gode nyheten er at det er enkelt å slutte, og lett med tilværelse som ikke-røyker. Lukte- og smaksans tiltar stadig. En lukter ikke gammelt askebeger, og en blir ikke jaget rundt på gatehjørnene og andre steder for å få røkt. Akkurat her i Thailand er det mange røykfrie steder ute på offentlige plasser. Synes det er fint jeg. Hadde det ikke vært slik kunne en vel fått svidd av hår og klær og annet. Folketallet tatt i betraktning sammen med turismen er det logikk i slike bestemmelser. Men: Det beste er at en ikke er styrt av den der giftpinnen mer.
Livskvaliteten er betraktelig bedret, og sikkert helsa også som en følge av stopp.
Helt sant: Jeg er en lykkelig ikke-røyker. Kan ikke få sagt det ofte nok nei.
I grunnen sier jeg det alt for lite.


Tilbake til i går.
Kroppen forteller meg når det begynner bli for mye av alt. Den varsler. Jeg er sånn skrudd sammen at alt setter seg i rygg, skuldre og nakke. Med alderen er det blitt slik, og mange ganger glemmer jeg at jeg ikke er tretti og sterk som en bjørn. Livet lurer meg på den måten. Inni meg er jeg jo på mange måter den samme som jeg alltid har vært. Ytre sett har jeg også egentlig få tegn på smerter så det hender speilet holder meg for narr i tillegg.
Bare til et visst punkt for i går våknet jeg som en stor verkende byll. Så stiv og vond var kroppen at det eneste jeg kunne tenke ved siden av behovet for næring var å få gjort noe med det. Jeg bevilget  meg tre timer behandling av skuldre, rygg og nakke.Fant ei av de damene jeg vet har kunnskapen om fysikk og problemer med den.Hun brukte en god time bare til å varme opp de vonde stedene.Varme omslag og puter legges på de vondeste punktene.Og så bruker hun hender og armer på en måte som ikke gjør vondt verre.Selvsagt er det vondt når stedene er så knytte og harde.Tårene renner, men det blir bedre.Det vonde blir til mykere noe mer senkede skuldre.
Jeg skal tilbake til ny runde om fire-fem dager.


Etterpå lå jeg og hvilte det meste av kvelden, og natta har vært god.
Da jeg våknet av  fuglesangen nå for en time siden kjentes det virkelig ut som om jeg hadde sovet i evigheter. Uthvilt sitter jeg her og deler. Skuldrene er ikke oppunder ørene, selv om de ikke er helt ok. Det er mye bedre. Jeg får fortsette hos henne.


(Dessverre er det sånn at en god del slett ikke kan yrket, de bare snekrer opp et sted for å gjøre lett-tjente penger. Greit nok, folk skal jo leve av noe. Jeg skjønner den. Det er bare at et sekstimerskurs ikke holder. For den som har fysiske plager kan det være farlig. Kroppen skal man ta på alvor.)


Vel, det er 1. februar 2014.
Varmen er tilbake om dagen. Det var 17 grader i natt.
Jeg sover ennå uten luftkjøleren og er takknemlig for det.
Her skal jeg i dusjen før jeg smører nakken med solfaktor 30.
Skal jeg overleve må jeg spise og gå.
Ingen bestemte planer er gjort, men jeg vet av erfaring at dagen blir til etter som tiden kommer.


Synnøve Sætrum








30 januar 2014

OM HESTEHANDEL OG FRIHET...

  Hva er man ikke villig til å selge for en taburett? Særlig i den situasjonene denne koalisjonen kunne komme i stand. Det som er tuftet på penger, kjøp og salg er nå en gang det. At noen blir overrasket over reaksjonene ute på bakken er likevel litt rart. Den ene etter den andre høyreidealisten forsøker snu på fakta uten nevneverdig hell. Den som har følt på kroppen hva reservasjonsretten egentlig handler om er klokere enn blå-brune hestehandlere. Kvinners rett til selvbestemmelse over engen kropp og eget liv er grunnleggende for å kunne kalle seg et fritt menneske. Det er det disse blå politikerne selger billig for at FRP skal kunne sitte i regjering.

Synnøve Sætrum



28 januar 2014

TAKKNEMLIG MORGENSTUND . . .


Jeg kjenner på dyp takknemlighet for å våkne og føle meg mjuk og bevegelig.
Ingen hodepine, ingen svimmelhet.
Her kjennes det som om det som var er dratt.
Takk og takk og atter takk.
Det beste som finnes er å kunne stå på beina, kunne sette den ene foten foran den andre og gå.
Jeg elsker å gå.

Solmorgen i Chiang Mai. Det er blitt varmere om dagen, men enda så kjølig om nettene at jeg slipper luftkjøleren. Deilig med lang pause fra den. Utenfor er det som veldig god norsk sommer.
Det passer meg godt for det er akkurat det  jeg er dratt hit for å få leve i.
Ut på tur og aldri sur.
Ut på tur aldri stiv som en stokk, verkende og dautrøtt...
Fjesboka minner meg om at det er full vinter hjemme, og at jeg bare skal holde meg her ei god stund.


Snøre sandalene og legge det nyinnkjøpte svært detaljerte kartet over Chiang Mai i veska.
Frokost i et hjørne av gamlebyen først.
Fram til jeg fikk det kartet trodde jeg jeg kjente til mye av byen.
Ikke sant i det hele tatt.
Hadde kun vandret rundt i noen små "lommer"...
Hver eneste dag er som en forundringspakke.
Jo, det gjør meg optimistisk og glad.
Livet kjennes som en gave.
En gave med fornyet mening hver eneste dag.
Deilig er det å kjenne formen ta seg opp.
Jeg ville ikke gått glipp av det for noe i verden.

Dessverre er her fortsatt problemer med å få lastet inn bilder, så det får bli deling med ord til det ordner seg igjen. Tekniker er jeg ikke, og aner ikke hva det handler om annet enn at det er noe med siden her. Andre steder er det ikke problemer nemlig.


Alt vel.
Ha god tirsdag hvor som helst på jorda !
Ja, det var alt jeg ville si denne morgenen.


Synnøve Sætrum






27 januar 2014

VI SKAL ALLE BLI STILLE . . .





 Vi skal alle bli stille
Vi skal alle bli stille
Vi skal alle bli stille




En dag skal alt bli helt stille. Lyden fra en vinkelsliper,  fire ambulanser eller en jumbojet skal ikke fylle mine ører. Ørene skal nemlig være oppbrukt. De vil være brukt opp nemlig.
Alle ting skal bli til ingen ting.
¨
Blodtrykket skal ikke få meg til å svimle mens jeg tviholder meg fast i madrassen.
Niks mer blodtrykk å spore. I det hele tatt ingenting igjen av meg å spore. Gjennomsiktig og stille.


Her midt i alle lydene og tankene om tid og rom er det umulig å forestille seg ingenting.
Det nærmeste jeg kommer er det jeg ser i tomrommet mellom gjenstander, mennesker og bevegelser.
Gjennomsiktighet.
Usynlighet.
Stillhet.


Den som fikk livet slipper ikke unna.
Liv.
Død.

Fødsel, liv og død.
 Holdning 1: Det gjelder å tro på livet før døden.
Holdning 2: Det gjeler å tro på døden som porten til evig liv.


Tro er kun holdninger.
Ingen vet sikkert.


Vi skal alle  bli stille
Vi skal alle bli stille

Vi skal alle bli stille





Synnøve Sætrum









25 januar 2014

ELEGANT LANNA - ALT VEL



1. utkast:


Snart er det kvelden og da blir det tyst  forsøker jeg trøste meg med det gjennom støyen fra en vinkelsliper og et slagbor. Rett og slett smertefulle greier å høre på til tider. Lyden er så intens at jeg ikke klarer huske hva jeg heter, enda mindre høre hva jeg tenker.
Den lille fredelige pletten er ikke det lenger hele tiden.
Det bygges et stort hus like ved stedet jeg bor.
Eneste jeg kan gjøre med det er å vandre til et fredeligere sted.

"Elegant Lanna" har sentral beliggenhet i forhold til så mangt og mye..
Første gangen jeg var her var det, når jeg ser vekk fra kakerlakker og litt skitt i krokene, nesten elegant.Mindre og mindre elegant er det blitt jeg må være ærlig om den saken. 
Vaskingen er så som så, og diverse skulle vært byttet ut for lengst.
Slikt som dusjforhenget på badet. 
Hvor mye ugge som er festet til det vet jeg ikke, og forsøker la være analysen mens jeg står i dusjen.


Senga er ikke den hardeste i Thailand, men ikke den mykeste heller og sengetøyet har sett sine absolutt bedre dager. Møblene pynter jeg opp med tepper og sjal... 
Etter utallige flyttinger er jeg blitt ganske dreven og gjør det beste ut av det verste så sant jeg kan. 


Balkongen derimot er litt romslig. 
I alle fall god plass til en, og jo jeg har rom nok til besøk.
Denne lørdagen har jeg vasket både vinduer og golv en ekstra runde og helt sjøl.
Jo sånn er livet.
Nettopp det: Være eller ikke være.
Jeg er noen lunde fysisk oppreist og da betyr alt annet lite egentlig. Sitter her og kikker ut i mørket. Dagene og ukene går fort.
Om en mnd. er jeg et annet sted.


Alt vel.
Ha fortsatt god helg.


Utkast 2:


Jeg sitter oppreist men svimmel. Det er mandag. Jeg har fortsatt ei seng og tak over hodet. 
Ja jeg forsøker trøste meg med det gjennom støyen fra en vinkelsliper og et bor. De gir seg ikke. Huset skal opp støye hva det støye vil...
Støyen ødelegger stemningen, og det eneste jeg kan gjøre med det er å komme meg av sted til roligere strøk. Noe jeg selvsagt ikke har løftet en finger for å få til denne ettermiddagen.
 Satser heller på at de snart er ferdig.
Det huset startet de på i fjor, og har bygd i stor fart med veldig primitive hjelpemidler.
Tenker en og annen byggmester skulle kunne blitt litt forundret over metodene.
Jeg er ikke en sådan, men jeg har jo sett noen bygg bli reist og fått noen inntrykk av hva man har til rådighet og hjelpemidler der heime. Ja da, jeg tenker stadig på at jeg må få med meg sov-i-ro fra apoteket. Siden jeg ikke har det med å dvele for lenge med fortidens traumer er det som om lyden ikke eksisterer når arbeidet er over for dagen, eller føttene bærer meg til et annet lydbilde.

  Elegant Lanna er det sentralt beliggende lite gjestehus i Chiang Moi, som er en bydel i Chiang Mai.  Første gangen jeg var her var det nesten elegant, og veldig stille.
Det var før byggeprosjektet var i gang. Jeg oppholdt meg et annet sted, men det ble for stort og upersonlig. Veldig rent i krokene, men til tider nesten et  lite helvete.
Varmen var ingens, og balkongen hadde ettermiddagssol.
Dessuten var det noen veistrekk som ikke var så artig seine kveldstimer.
Jeg føler meg sjelden eller aldri utrygg i Thailand. Likevel slo jeg ikke salto bortover der. 
Jo da en tuk-tuk fra dør til dør var og er mulig. Vet det, men jeg liker å gå for helsa og livet.
 Sånn er det med den saken.  Hadde jeg ikke brydd meg var jeg hjemme i Norge og vinterdvalen. Dvask, dorsk og usunn...


Tilbake til "Elegant Lanna"...
Ordet eleganse er ikke det første som renner meg i hu her.
Fordums kanskje, om jeg strekker det litt langt.
Thailand derimot.
Så typisk Thailand som det kan få blitt.
Noe sprikende interiør.
Måtelig, pent sagt måtelig renhold.
Mindre og mindre elegant er det blitt jeg må være ærlig om den saken. 
Vaskingen er så som så, og diverse skulle vært byttet ut for lengst.
Slikt som dusjforhenget på badet. 
 Hvor mye ugge som er festet til det vet jeg ikke, og forsøker la være analysen når jeg må i dusjen.
Jeg kan betro leseren at jeg har forsøkt ymse kjemikalier for å få det værste vekk, men helt bra er det ikke. Detter jeg over et nytt kjøper jeg det sporenstruksen. Noen som vet hvor slikt selges???
Dessuten har sengetøyet sett sine absolutt bedre dager, og møblene i rommet like så.
Balkongen derimot er stor og fin.
Rommet "pusser jeg opp" ved å slenge inn ti-tolv duker, tepper og annet.
Det gir litt sjel, og dekker over den verste skitten og  slitasjen.
Vinduene og gulvet vasker jeg selv en gang i uka.
Trivialitetene er livets klister sier de kloke.
Er det sant? 
Budsjett-reising rommer ikke alt for mye luksus som kjent.

 På den andre siden er det jammen mandag igjen.
Nye blanke snøfrie vårdager skal leves.
Ukene går veldig fort.
Ha det supert !





Synnøve Sætrum



23 januar 2014

F I L T E R . . .


Fotografier skulle her vært, men det er en eller annen teknisk feil om dagen.
Greier ikke laste noe inn, så da blir det skriften på veggen fram til det ordner seg. Noen som opplever samme problemet og har fått orden på det?


Det er mørknet i Chiang Mai og fra balkongen ser jeg lykkeballonger stige til værs. Gull og varme. Litt av et bål. Teller ikke så mange, men lysene er fine i mørket. Lys i mørke, alltid lys i mørket ! Her er litt kjølig, men værmeldingen sier det skal snu og bli varmt igjen i løpet av ei uke. Bare å nyte den stille kvelden. Jeg hører musikk svakt i det fjerne. En ambulanse og et helikopter. Et eller annet sted i nærheten sildrer vann. Ei fontene, eller noen som tar en dusj? Sildrende vann følges av fred.


Leve i fred, leve i kjærlighet, leve i håp. Hva mer er det å ønske, egentlig?
I disse dagene tenker jeg på livet og døden. En dag blir alt ingenting.
I det perspektivet blir det aller meste bagateller.


Har akkurat mottatt nok en trussel her på Ytringsstedet.Den handlet om at jeg er en snylter som mottar uførepensjon. Dessuten så ble jeg bedt om å stoppe med disse feministiske og utlendingsvennlige tekstene. Venstreorienterte står ikke høyt i kurs i dagens Norge, så jeg burde passe meg fikk jeg vite. Jeg lar være å ta med det om hva jeg skulle kunne bli utsatt for om jeg ikke slutta, men vakkert var det ikke. Spørs om jeg hadde overlevd...   Enda en gang den påminnelsen i krasse ordelag. De blå-brune fornekter seg ikke. Å være  i Thailand eller andre steder og skrive om det vil enkelte ha seg frabedt. Ikke et ord om at helsa bedres og at det sparer samfunnet for flere utgifter. Greia handler om at " slike som meg" skulle holde kjeft mens andre jobber og sliter.
Det skulle vært ulovlig får jeg vite. Hvis jeg er så syk så skulle jeg vel ikke kunne dra noe sted, men holde meg heime. Til slutt: Siden jeg skriver så mye så måtte jeg da kunne leve av det i stedet. 

--------

Ja, sånn er virkeligheten innimellom og jeg ser sensureringen av kommentarfeltet er fortsatt nødvendig. Det er ikke så mange dagene siden jeg tenkte jeg kanskje skulle ta det vekk, at det ikke var nødvendig mer. Men, nei: Trollene er ikke døde. De viser seg ikke i sola, men opererer fortsatt i de anonyme skyggene. Selvsagt undertegner ikke vedkommende. Nei, trollene får ikke fritt spillerom på Ytringsstedet. For meg er det absolutt poengløst med den typen anonymiserte usakligheter.

Jeg tenker at jeg må treffe et eller annet hos noen siden man hisser seg sånn opp. Noen poenger må komme fram. Selvsagt vet jeg at jeg innimellom spissformulerer og trekker det langt. Men, det er jo også noe av hensikten. Jeg hadde skrevet strikke- og hekleblogg hvis ikke, men det får hundretusener av andre bloggere får ta seg av. Mitt bidrag er ikke savnet så vidt jeg vet.

--------
                        
Kan huske jeg ble fortalt at jeg tenkte for mye.
At jeg måtte slutte med det, ellers ble jeg så ulykkelig og sliten.
Helt hårreisende å tenke på.
Jeg synes jeg hører stemmen.
Særlig de som sa jeg ikke måtte være så negativ når jeg spurte hvordan ditt og datt hang sammen. Bekymrede blikk, litt ristende hoder.
Ja, for det var sånn da jeg vokste opp at jenter skulle være søte, blide og snille.
Tynn som en stengel var jeg, og det er ofte mer spisst enn søtt.
Sånn noenlunde snill har jeg alltid vært, men hvorfor skal en egentlig alltid være blid?
Skal man alltid smile og holde munn?

Er vi virkelig ikke kommet lenger?


Synnøve Sætrum

22 januar 2014

L I V S F O R D R I V . . .






Noen ganger er synes virkeligheten som planken på ei rolig rennende lita elv.
Solskinn i speilet, fuglesang i trærne. Drypp fra en og annen tegner ringer i overflaten.
Kjerringa, som for øvrig er en hedersbetegnelse, har kontroll og padler lett og glad i veg.
Flyter, nyter. Nyter, flyter.
Andre ganger flekker understrømmene tenner.
Madam, som også er en hedersbetegnelse, har slett ikke kontroll. Hun beint ut sliter.
Ingen inne på bredden  slenger ut ei nødline.
Verden er sorte dyp og tomme kratt.
Og den hælvetes regjeringa vi har nå...
Tankene tærer, angsten stempler ubrukelig i alle roller. 
Du ditt menneske !
Utradisjonell der du ikke står i hjemmet og føder barn eller nystekte hveteboller.


Næmen...
Det er da tiår på tiår siden den gang kvinnen var sånn, visler de i buskene.
Himlinger og latter i alle ansiktene.
Kom nå ikke trekkende med det der igjen, din feminist, du ror for langt!


Nei !


Hun sitter langt ute i verden med fingrene godt stukket ned i bakken.
Kjenner etter. Reflekterer. Omdefinerer.
Hvordan leve sitt eget liv uten at andre lider overlast?


Ei mor, datter og søster alle sine dager kjenner kjærligheten.


 Konturene av elskerinne og kjæreste anes der framme et sted langs veien.
Vennskap synes  enklere, tydeligere med sine klare stunder i sine timer, dager, uker, måneder og år i tillit, ro og intimitet.
I motstand sildrer tankene sine egne veger.
Individualitetens pris er lik frihetens.
Hun ønsket seg et firkantliv, men fikk en drøm som livsfordriv...


Ja !




Synnøve Sætrum


Ja og så legger jeg ved et par koblinger til saklige apropos fra siste dagene...


http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UuBWT4WBIAY.facebook


http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Landsbydommeren-i-India-Straffen-er-gjengvoldtekt-7443745.html#.UuEGm4Pd4Qy.facebook



18 januar 2014

BARE NOEN FÅ ORD FRA THAILAND...






Bangkok er i nyhetsbildet over hele verden akkurat nå. Jeg er i Chiang Mai og langt borte fra demonstrasjoner. Jo da jeg vet at  Yingluck Shinawatra er statsministeren og har vært det siden 2011. Selvsagt vet jeg også at hun er søster til tidligere statsminister Thaksin Shinawatra som ble avsatt i kupp.Siden jeg har vært her siden begynnelsen av oktober har jeg fått med meg at den siste runden med demonstrasjoner har pågått siden da, og fordi regjeringa foreslo et amnesti for personer dømt for politisk relaterte lovbrudd. Forslaget ville gitt Thaksin muligheten til å komme tilbake uten å måtte sone. Disse demonstrasjonene har hele tiden vært ledet av Suthep Thaugsuban.
 Han er tidligere visestatsminister og mener regjeringen er korrupt og at landet fortsatt styres av Thaksin gjennom søsteren.
Siste utviklingen  er at demonstrantene fra 13. januar har gått inn for å lamme hovedstaden ved å blokkere viktige gatekryss. Med Suthep i spissen kreves det at regjeringen skal gå av og at et ikke-valgt folkeråd skal styre landet til forholdene ligger til rette for nyvalg.


Her i Chiang Mai synes jeg det er betydelig mer folksomt enn det har vært de andre årene på denne tida. Tipper det handler om tilstandene i Bangkok.
Folk kommer seg ut av "shutdown" ...
Nyhetene melder om bomber, skudd og mye annet.
Mennesker mister livet og det synes som om klimaet er hardnet eller i alle fall blitt tøffere.

Dyp politisk krise, ingen tvil om det.

Om jeg har tatt stilling?

Nei.

Om jeg skjønner hele bildet?

Nei.

Om jeg har tenkt meg ut i demonstrasjoner?

Nei og atter nei.

Jeg er gjest her og oppfører meg der etter.

Akkurat i disse dager en syk gjest.
Undertegnede gikk over ende i går formiddag og har holdt senga siden.
Hyppige visitter på badet eneste avbrekk...
Noe som ligner på influensa i kroppen, så det er bare å holde seg rolig.
Klarte karre meg ut etter diverse proviant og drikke denne morgenen.
Her er det ikke snakk om lange ekspedisjoner for å finne noe som helst.
Fikk en god pekepinn om at formen virkelig er elendig på den turen.

Så nå skal jeg ha en blund igjen.
Ha en god dag.

Synnøve Sætrum

















06 januar 2014

Om edderkopper og visum !

Foto: Synnøve Sætrum
 
Ikke liker jeg edderkopper og det var nettopp en gigantisk her inne på rommet mitt. Jeg er jo i tropene hvor alle disse krypene er store som tarantellaer, eller noe. Nå så jeg at beina ikke var hårete, så det var ikke den. But: Oh My Good.


Nei, jeg skrek ikke men hentet resolutt hjelp fra de som vet og kan og lever her.
Viste hvor krapylet satt og gjemte seg under nattbordet.
Orker ikke tenke på om jeg hadde sovet siesta og stirret den der i kvitøyet.
Jeg har ellers ett bitt rett under halsen som jeg tror kan komme fra en edderkopp, men orker ikke tenke på det heller. Uansett så feiet de den ut og sa den ikke var farlig.
 Vel, vel.Løftet på koffert, sakko-stolen og andre gjenstander hvor slike kan gjemme seg jeg.
Sånn just in case...
Kunne jo ikke vite om familien var på tur. Grøss!


Blide greie Appelrich spurte om jeg ville ta et foto av den. Det ville jeg ikke.
Den der vil jeg helst ha ut av tankene så fort som mulig. Ellers kan det bli trasig med nattesøvn.
Jo jeg skjønner det låter som fobi... Helt greit for meg. Jeg hater den slags ! Jeg fikk lukket igjen rista i dusjen, mulig den kom inn der. Sprayet med noen ekstra anti ditt og datt bokser. For slikt reiser jeg rundt med, og jeg tenker jeg skal spraye enda mer over alt før jeg forlater åstedet for noen timer. Kanskje kommer jeg hjem til noen med beina i været. Da er også det helt greit.
Vil ikke ha ubudne gjester til sengs. Nøup og atter nøup !
Et øyeblikk tenkte jeg til og med: Jeg drar hjem, dette makter jeg ikke. Så jo da fobien er der.
 Er litt roligere nå. Til Norge og Europa skal jeg ikke enda, men jeg ble vippa av pinnen---.
 
 Ja det tenkte jeg som akkurat hadde satt meg til å hvile etter en relativt hektisk morgen på immigrasjonskontoret. I dag ordnet jeg ett års visum nærmest på automatikken, jeg søkte om tre måneder hvilket myndighetene resolutt satte en strek over og skrev 356 dager i stedet. Jeg har orden i papirene, men kjenner ikke alle konsekvenser og regelverk når de vises fram. Så jeg måtte stille meg i enda en kø og få stemplet inn tillatelse til å reise så mye ut og inn jeg vil i løpet av månedene som kommer. For planen er jo ikke å være her i tolv måneder til What so Ever.
 
 Likevel gir det noen perspektiver, muligheter og tanker om reising rundt om i regionen her.
Sannferdig sagt så kjenner jeg noen dragninger og finleser om datt og ditt for tiden.
Livet varer bare en gang, og jeg er heldig som er i det.
Leste nettopp en artikkel om å få dødsdommen i handa, om ikke å ha den tiden man tenker seg.
Jeg tenker at vi alle har dødsdommen, men ikke fått opplest tre måneder eller terminal fase fra legen.
Jo, det gjelder å leve mens en kan. Edderkopper eller ikke edderkopper, kobraer eller ikke kobraer, kakerlakker eller ikke kakerlakker... Noe mer jeg kan nevne?
 
I dag er det overskyet og bare 31 grader noe som føles behagelig.
Tenker det må bety at jeg er litt tilvendt dette klima etter tre måneder her.
Straks er det gått såpass med tid. I fjor reiste jeg hjem før den tiden var gått, og var ganske stressa. Dette året kjenner jeg det motsatt. For jeg har den tiden jeg vil, eller som varmen vil. Alt det der vil vise seg etter hvert. Uansett så skal jeg Kose meg med stor K. Det skylder jeg livet, meg selv og de som ikke har tiden de ønsker eller er gått veien til det hinsidige før meg.
 
Siste reiseteksten fra Rawai tenker jeg.
Det er mandag og onsdag drar jeg til Chiang Mai igjen.
Nærmest tradisjon å være der når jeg fyller år, når kineserne feirer nyttår og når det er blomsterfestival. Ja, den som holder seg i tiden får se.
Jeg er her nå, pulsen er i ferd med å roe seg, og livet kjennes bra.
 
Synnøve Sætrum

01 januar 2014

GOOD 9 AT HOME: SAWADEE PEE MAI ! HAPPY NEW YEAR ! GODT NYTTÅR !

Good 9 at Home, Rawai Beach, Phuket, 1. januar 2014


God morgen og god kveld 2014.
Rawai Beach fortsatt. Det suser i trærne.
Fasadene her er like grønne som naboens er rosa.
Fredelige timer, og det gode liv i tropene.
Det er nedtelling snart. Skal forlate dette fine lille stedet.
Kanskje kommer jeg aldri tilbake, eller kanskje blir det snarlig gjensyn.
Det vet jeg ikke pr. nå. Etter å ha lagt på vinden i snar tre måneder kjenner jeg en liten kime til nysgjerrighet. Lyst til å ta andre turer, kikke på andre land her i området. Jeg googler og leser og småplanlegger. Litt engstelig ennå, men jeg vet noe om å samle mot i takt med planlegging.
Den som lever får se, og jeg satser på å bli den eldste med alle mine utfordringer.
Jeg har vært her hos de skjønne menneskene på Good 9 at Home over halve tiden.
Ei drøy uke igjen, og så er det nordover til Chiang Mai med bare tolv- fjorten grader om natta og kvelden. I grunnen kjenner jeg at det blir deilig med hettejakke og dongeri.
Noe slikt har jeg ikke vært i nærheten av siden 10.oktober 2013.

Lett hysteri ja... og det syntes utenpå sammen med all svette og latter. Det er ingen spøk i trafikken her.
Uten hjelm og i det hele tatt thaimaner... 31. desember 13.
Foto: Applerich Oppa
 

Jimmi og Applerich... Foto: Synnøve Sætrum


Ja, det var første egofokusering. Lett når en gjør opp status for et år. På mange måter har dette året vært et av mine beste.Som kjent har jeg fått fingeren ut og tatt fatt på noe jeg har drømt om lenge. Reisebrev fra Thailand igjen. Foreløpig er jeg ikke kommet meg lenger, men det er helt greit. Her sitter jeg og ruger ut noen planer om hvordan jeg skal reise i Europa til våren. Kjenner på at jeg er norsk, og europeer først og fremst. Noen blir boende i Thailand, uten at jeg akkurat pr. nå kan tro jeg er en av dem. Som jeg har skrevet og sagt til det kjedsommelige: Sånn uti mars en gang blir det alt for varmt for meg. Og der oppe på kloden blir det vår og sommer, så det trekker.
Middelhavet er for meg det vakreste havet på jorda.

 Noen har ønsket meg veldig lykke til, vært glad på mine vegne og uttrykket at de savner meg.
Jeg takker for alle de menneskene, at jeg har noen som er glad i meg sånn som jeg er.
Folk å komme tilbake til ved vegens slutt. Flott familie, bunnsolide venner. Takk for at dere finnes alle sammen i familien. Alle dere som er det ubetalelige i tilværelsen min. Om jeg er langt borte er dere likevel nært meg hele tiden. Tenker tanker hver eneste dag.
Varme, raushet, omsorg, sannhet, latter, smil og noen tårer.
Jeg takker for alt dere har gitt meg i 2013.

 So far, so good.

Samtidig har det vært mye alvor i 2013.
Jeg har mistet ei venninne brått og i meningsløs sykdom.
Da juli var på sitt varmeste var vi mange som fulgte henne til det siste hvilestedet.
Vi var jevngamle hun og jeg. Sjelevenner på den samme kursen i mange år.
Livet mitt ville vært fattigere uten henne. Jo det var uendelig trist.
 Og selv om ikke kontakten var den aller beste de siste par årene av livet hennes er det vanskelig å helt godta at det aldri kan gå an og ta en telefon mer. Aldri flere timer med fiskestanga.
Ingen måltider, eller samfunnsdebatter. Litteratursnakk og sjebbepreik. Kino, teater, måltider og åndelighet. Turer i skog og mark. Sykkel og bil. Indre Agder rundt. Fjellturer og så videre og så videre. Oppriktighet og samhold forsvinner med døden. Den er stille, og endelig.

2013 har så til de grader understreket at en dag er det slutt.
Flere andre venner kjemper mot livstruende tilstander. 
Kreften er kommet inn for alvor i omgangskretsen. 
Noen får vite det er kort tid igjen på jorda, andre blir friske. 
 Kreftsykdommer kan være nådeløse. Ikke at ikke andre typer alvorlig sykdom er det, om de er aldri så sjeldne. Uansett: God bedring i 2014 dere. Sender en ekstra god klem herfra.



1.januar 2014

1. januar 2014.
Jeg ønsker et nytt år velkommen.
Nyttårsforsetter?
 Nope.
Satser på å være en pilegrim i året som kommer også, og det kommer til å gi mange inntrykk og opplevelser. Skrive det jeg greier skrive, og eller fylle dagene med så mye mening jeg bare kan.


Rawai. Foto: Synnøve Sætrum

Viking(innen) la seg halv tre, for det var happy-new year i natt.
Veldig seint til å være meg. Tre kruttsterke kopper kaffe sånn rundt klokka ni gjorde susen. Ellers hadde jeg nok sovet fra smell og lykkens ballonger i natta. "Rawai landing pier" viste seg å være et utmerket sted for møte med 2014. Sawadee pee mai. Godt nyttår.

 Denne dagen blir nok en av dem i sakte kino.
Akkurat nå er det allerede så varmt utenfor at den trøtte har lagt seg i hi.
Er returnert til senga etter kaffe, kinesisk smultring, tre thaispesialiteter, en fingerbanan og på nattbordet finnes to miniatyrappelsiner til skrelling.
Sodaen er åpnet og jammen står der litt av en cola zero fra i natt.
Akkurat nå hører jeg Tunein radio. I det fjerne hører jeg stemmer.
Noen sitter i den dype skyggen og snakker over frokosten.
 Ikke bare meg som var sein denne dagen.
Alle verdens digitale radiokanaler tilgjengelig på skrivebordet.
Jeg må si jeg begeistres for teknologien, og at noen unge damer lærer meg noen av mulighetene.
Suger ikke alt fra eget bryst her uti den digitale tidsalder.
Åttitallet "ruler" og tordenen ruller med Garth Brooks.
Utenfor er det bris og sola skinner fra skyfri himmel.
Det er virkelig et godt nytt år til verden dette.
Jeg kjenner jeg elsker livet akkurat her og nå.
Deilig å kunne velge ei trygg myk seng og stable seg med puter i ryggen.

Nyttårsaften 13  Foto: Applerich Oppa


Hjemme i Skandinavia sover alle de menneskene jeg liker å være sammen med.
De jeg er gladest i.
Sånn er det.
Likevel følte jeg meg langt fra ensom i går kveld.
Rose tok meg med på pub, og mopedtur i Thailand...
Jeg ble både ganske svett og lett skaka.
Jammen er det mange som kjører uvettig om hun ikke gjorde det.
Etter hvert så jeg også at de fleste setter seg bak rattet etter å ha tatt seg noen øl eller en og annen hikkas eller fem. Jeg telte ikke den enkeltes konsum, bare konstaterte. Så mopedkjøring er ikke noe for meg, selv om det var en opplevelse... Ansiktsuttrykket ser ganske vilt ut, ikke sant?

 Nyheter leser jeg. NRK melder at det var rolig overgang til nytt år i Norge.
Fyrverkeriet i Oslo var vakkert.
Ok helt idyll kan det ikke ha vært alle steder.
Noen omkom i bilulykke, og en og annen veivet med kniv.
En annen ble pågrepet etter skyting i et hus.
Hvorfor må man gripe til våpen?
Hva er det som skjer?
Skjer stadig vekk mener jeg?
I verdens beste land...
Skurr. Skurr. Skurr.
 
Fyrverkeri er vakkert.
Pump og prakt.
Men jeg leser om elendigheten i Sør-Sudan.
Tenker på krisen i Hellas som er det andre landet i hjertet.
Noen ganger tenker jeg på å leie noe for lang tid, veldig lang tid et eller annet sted i det fantastiske landet jeg oppfatter Hellas som. Krise eller ikke krise. Smog er et problem leser jeg, men det skyldes fattigdom og krise påført vanlige folk av kapitalens spekulanter. Sånn er det.
Troikaen og de andre vil stramme til enda mer.
Det skrives at pengepampene krever enda flere innstramninger som vil kaste titusener på gata.
Var det noen som sa pengemakta er snill?
Noen som ønsker seg samme blå-brune tilstandene i Norge?
Det skal bli spennende å høre hva hun sier sjefen for de blå-brune.
Hva som kan ventes i 2014 for alle i Norge som allerede sliter?
Tviler på det kommer noen oppmuntrende meldinger...
Jeg er faktisk urolig og redd for å miste livsgrunnlaget.
Ser de blå-brune tilskriver slike som meg skylda for hva som måtte være galt...
Og politikerne som har vært for fordeling av godene nærmest som skadedyr.
Enkelte blå-brune analyser sier oljeeventyret har vært ødelagt fra starten av fordi politikerne ønsket den skulle bli mange til godet i stedet for noen få milliardærer.
Om jeg tøver? Nei da.
Les noen finansanalyser og se. Selvsagt kommer her noen spissformuleringer fra mitt tastatur. Ytringer i fred og fordragelighet. Jeg oppfordrer verken til vold, statskupp eller annet.
Bare sier det jeg mener jeg ser. Noe er kanskje "sannheter", annet høyst subjektive opplevelser.
Det er lov å la være lese om en ikke liker det.
Her er ingen lesetvang eller prosjekt indoktrinering.
 
 
Utsikten fra senga 1. januar 2014  Foto: Synnøve Sætrum
 

Grunnlovsjubileum i Norge 2014.
Kanskje jeg må sørge for å være heime til feiring på 17.mai?
Eller om jeg ikke er det feire der jeg er. I ei sjømannskirke eller på en eller annen tilstelning. Nordmenn ute i verden markerer hvor de kommer fra.
Jeg er medlem av det norske samfunnet.
 I Hua Hin finnes foreningen "Nordmenn i Hua Hin", og der er jeg også medlem.

Hmmm... Nå vet jeg ikke om det er sammenheng her i denne teksten.
Det får våge seg. Jeg ønsker meg i alle fall mer vennskap, samtaler, omsorg, kjærlighet, musikk, kultur, opplevelser og at vi snakker med hverandre i stedet for å gnage om fasadene. Det er jo bare skallet likevel. Hva finnes innenfor? Hvem er vi? Hvor går vi?
Livet blir kortere og kortere. For meg virker det helt bortkastet med totalfokus på det ytre...

---------

Jeg snakket på Skype med min søster.
Hun hadde hatt kjøttkaker her om dagen.
Det tenker jeg på, og at jeg vil ha lutfisk når jeg kommer hjem igjen.
Ble plutselig hol på europeisk/norsk mat.
Så beina svingte rett inn på en fransk restaurant hvor jeg fikk frikassé.
Det var himmelsk.

Fransk frikasse Foto: Synnøve Sætrum


Jo verden går videre, og enn så lenge og klokka halv elleve.
 Det er på tide å sovne.
Tusen takk for alt delt i 2013.
Jeg tar meg en nyttårsblund.
God morgen og god kveld Norge...

 
Good 9 at Home, Rawai Beach, Phuket, 3. januar 2014
 
Organisering må til. I dag har jeg sendt hjem kilovis med klær, sko og elektriske ledninger og duppeditter jeg ikke bruker. Flytter meg nordover i Thailand om bare noen dager, og jeg vet av erfaring at jeg ikke trenger helt den samme garderoben.
Bussbilletten er kjøpt. De grønne VIP-bussene er supre og relativt rimelige sammenlignet med fly.
Dessuten er det ikke noe som haster. En lang busstur inneholder tid til refleksjoner og ettertanke. Det er noe med å få hodet med på at jeg faktisk flytter meg over store avstander. 21 timer tar det.
 
Yanui Beach halv ni om morgenen. Foto: Synnøve Sætrum
 
2.januar gikk til strandliv og grilling. Først alene ved Yanui ennå en gang.
Skjønt alene og alene. Det blir temmelig stinn fult der nå. Høysesongen gir mer mennesker enn idyllen kan greie å ta unna. Helt riktig å fjerne seg fra strendene nå.
Eventuelt vende tilbake uti mars når alt har roet seg.
Gårdagen hadde også en kveld.
Grilling på thai.
Det var fantastiske timer og et langt måltid.
Blir mer og mer begeistret for all denne maten med smell i.
 


 
Jo 2014 er godt i gang. Jeg konstaterer at jeg ikke er ensom.
Det vil ta ei stund før hungersnøden setter inn.
Ørkesløshet tror jeg neppe blir problemet i dagene som kommer.
Denne fredagen hviler jeg skinnet som fikk seg et lett rødlig preg.
Skulle jeg komme til å kjede meg får jeg tenke som Anne-Grethe Preus og Kongen:
"Kjærligheten er et sted å feste blikket "...
 
Størst av alt er jo den.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


SAWADEE PEE MAI ! 
HAPPY NEW YEAR !
GODT NYTTÅR !