MANDAGSKVELD UTEN TV OG MED THAI - KARRI A LA SYNNØVE.....

Her blir det ikke snakk om skatteletter som "alle" vil ha. Orker ikke se Aktuelt med alle partitoppene denne kvelden. Bare å innrømme med en gang. Hele valgkampen har jeg ikke tenkt å følge.

Da blir jeg for sliten, eller fly forbanna. Erna vil jo legge ned velferdsgodene og sette mange ansatte på porten. I det hele tatt lover det ikke godt. Har sagt det før, og nevner det igjen. Det er mye som står på spill denne gangen. Jeg håper alle som ikke vil ha et Norge som ligner elendige land rundt omkring kommer seg til stemmeurnene og sørger for at den blå sida ikke får regjeringsmakta.

Stuebordet.  Foto: Synnøve Sætrum

 

 Så sitter jeg og blar mellom mine femten elendige tv-kanaler. Jeg har faktisk tenkt å si dem opp om litt. Leve en god periode uten tv. Ja, for jeg tror faktisk det går utmerket godt. Ei heller vil jeg høre mer om voldtektene på russetreffene, eller den elendige krigen i Syria. Ikke lar jeg Hellstrøm rydde opp her hjemme, og jeg ser ikke på Paradise Hotel. Finalen i Top-Model Sverige får seile sin egen sjø. Ok, det kan hende jeg ser Borgen når klokka kommer så langt utpå kvelden, men akkurat nå vil jeg heller høre lydbok. "Midtens rike. En vandring i Kinas historie" av Torbjørn Færøvik. Ja, for jeg tenker på en tur til det store landet i øst. Jeg tenker på Katmandu i Nepal, på Ho Chi Min - byen, Kulalumpur eller Manilla. For den saks skyld farer tankene til Lisboa, Roma, Venezia og Istanbul. Jo, det er mye som trekker i den som kunne tenke seg en og annen tur. Ok, det blir ikke nå, men hvem vet. Jeg teller ned for tiden, og lengter etter solsenga på Rhodos. Sånn er det med den saken!

Et godt sted kan man ikke besøke for ofte, ikke sant?

 

Jeg har frosset på tærne hele ettermiddagen. Sjela ser ennå ikke noe til våren. Kanskje dette blir et sånt år hvor alt plutselig eksploderer bedre seint enn aldri. Fuglesangen er blitt til et kor de siste dagene, og selv om det er kjølig fortsatt fornemmer jeg noe i lufta.

Det er på vei, våren kan jo ikke holdes tilbake.

 

Eller den som fryser kan lage karri-rett og få blodsirkulasjonen opp på et annet nivå. Som tenkt så gjort, og resultatet følger. Det ble sterkt nok for meg, og varm er jeg blitt. Den som er glad i mat med futt er hjertelig velkommen til å kopiere. Gjerne forbedre også. Tips tas imot med takk.

Maten er halve føda i livet, ikke sant?

 

 

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Ingrediensene er som følger:

(4 porsjoner)

 

3 spiseskjeer gaeng-om karripasta

1 stjerneanis

4 kaffir-lime blader

1 kvast fersk rosmarin

150 g kalvekjøtt

4 store sjampinjong

2 rødløk

5 vårløk

1 stor rød paprika

6 fedd chilihvitløk (glass)

1/4 broccoli

 

Ca. 1/2 liter vann

2-4 skjeer olje

1 spiseskje maisennajevning

 

Først kutter jeg alle grønnsakene i små terninger og skiver.

Stilken på broccolien brukes.

Sjampinjongen deles i skiver.

Hvitløken skjæres i skiver.

 

Jeg steker sjampinjongen først slik at den blir brun og legger den til side. Så steker jeg grønnsakene lett i olje. Også dem legger jeg til side. Så steker jeg karri og kjøttet sammen med resten av oljen,  og heller på et par dl vann og lar det putre et kvarter. Grønnsak og sopp tilsettes sammen med resten av vannet. Jeg tilsetter rosmarin, anis og kaffir-lime. Det hele får putre i 15-20 minutter. Til slutt har jeg i jevningen og lar det hele småkoke 2-3 minutter. Når man skal gjøre det på riktig spises det sammen med fullkorn ris og med skje og gaffel. Denne smeller garantert.

Blir det for sterkt kan man bruke litt yoghurt for å mildne.

Variasjonen over dette er å tilsette litt mer karri, vann og kokosmelk.

Trylle om til suppe som kan spises med brød til.

Nam!

Bon Appetitt !

 

Foto: Synnøve Sætrum

SYNNØVE SÆTRUM

 

 

 

SONG TO THE SIREN...

Let's stick together...

DETTE SKAL VI VITE

 

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

her er jeg jo

du er der jo

gåter i speil

speil i gåter

er du jo

er jeg jo

 

dette skal vi vite

og bare dette

speil

gåter

 

jeg er

du er

 

Synnøve Sætrum



Om flukt...

Meg... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 

Det er ikke rasjonelt å henge seg sånn opp i været så mye som det er av det rundtomkring likevel. Kulturelt og personlig betinget det der. Er og blir erke norsk, og da er det som om jeg må ned i det der innimellom Utgjort, men likevel et faktum. Jeg øver meg på annet fokus, men likevel...

 Før sa jeg at det ikke fantes dårlig vær, bare klær. Sant nok det, og god innstilling når man lever alle årets måneder her i polare strøk på kloden. Innvendingen nå er at det var før jeg visste om alt det gode værets eksistens under andre himmelstrøk. Før jeg ante noe om andre pulsslag mot fremmede kulturer. Ei høne i et tre, en tempelgård og ei gul munkekappe glimter forbi. Føler elefantens hud mot hånda. Varm, tørr og myk. Jeg ser en unggutt få is fra ei tralle. Kjenner lukta av nygrillet salt fisk. Føler massørens hånd på foten. Jeg slentrer langs ei strand mot Andamanhavet, bader i krystallklart vann. Sandbunnen skinner mot meg. Jeg henger i overflata i samme hav og nyter en levende korall. Fargesprakende fisk lever sitt liv der under meg. Lunsj i skyggen under kokospalmene. Store øgler leter etter rester av kylling. I ei skråning er fluktruten tilfelle tsunami skiltet. Ingenting minner om katastrofe. Jeg er midt i sydhavsparadiset, og vet det forandrer mitt indre for alltid. Tropene med alle sine lyder og lukter. Som jeg elsker det der.

 

 Jeg rykkes ut av tankeflukten og kikker ut gjennom vinduet. Spireaen utenfor er ennå bar. Jeg ser bare bakdøra på bilen min. Råtten snø i skråninga. Ikke mye som minner om paradis. I fjor på denne tiden stod busken i full blomst. Så kan man kanskje glede seg over variasjonen i den norske naturen. Men, jeg greier det ikke helt. Enda jeg har fått kuttet tre måneder av dette lange møtet med kulden. I tankene bøyer jeg meg i støvet for alle dere som har stått i det månedene gjennom. Ja, så fælt synes jeg og kroppen min det er med vinter.

 

Regnlørdag. Grått vårvær. Artsmangfoldet av ungfugler som spiser av maten jeg har lagt ut motsier tankene om at været egentlig minner om høst. Trått er det når jeg sleper meg ut. Kroppen stivner i denne rå kulda. Jeg går mer av plikt enn fornøyelse. Jeg kan ikke annet enn å klage litt. Sånn er jeg når det blir for mye uvær. Flukt, tenker jeg. Flukt for f...! Jeg har bestemt meg. Det blir en tur til biblioteket. Ny ladning lydbøker må i hus. Litteraturen kaller !

 

Synnøve Sætrum

TANKER OM RHODOS. . .

 

- 3 klokka seks denne morgenen. Stålis på bilvinduet. Våren har ennå problemer. Men snart, snart, snart. Jeg fryser ennå på tærne, og kjenner for det meste null trang til å sitte utenfor med kaffen.
Jeg savner mildt klima. Sånn er det bare.

Hellas bor i meg. Tankene er der ofte. Rundt krisen landet gjennomlever for det første. Tankene kretser rundt dem som er rammet av økonomiske nedgangstider. Hvordan livet arter seg for dem når sikkerhetsnettene ryker. Da er det slett ikke snakk om å nyte ferien som en annen nordlig turist. Det hender jeg nesten tenker jeg ikke kan dra dit. Feriere mens andre har det så vanskelig. På den andre siden har flere greske venner insistert på at det beste jeg kan gjøre er å komme. At turistene ikke må svikte Hellas nå. Jeg hører hva de sier, og tenker gjøre like så. Fant en billig restplass her forleden, og takket være den kan jeg dra en tur til Egeerhavets strender. Bli myk i kroppen igjen.
Sol og helse hører i hop.

I den sørlige delen av Dodekanesene ligger Rhodos. I Rhodos by skal jeg være noen uker. Som alltid siden første gangen. Det er noe særegent ved de stedene man velger vende tilbake til igjen og igjen. Den første gangen jeg var der kunne jeg aldri trodd det. Husker skuffelsen den første kvelden. For turistdelen av byen, med sine hoteller og heller bråkete gater er som hvilket som helst annet turiststed. Antakelig hadde jeg drømmer om små hvitkalkede hus, eseldrosjer og så videre. Så kom jeg dit og fikk sjokk. Det gikk over. Dagen etter var jeg på strendene som omgir den bydelen. Promenerte langs dem også. Nikoste meg i sola. Var ytterst på  nordspissen ved akvariet. Fikk vind i håret mens jeg kikket på grekere og ryggsekkturister som styrer unna solsengjungelen. Man kan velge mellom vind og stille når bostedet er i byen. Denne gangen skal jeg bo sånn midt mellom og det er en luksus. Kort vei til Mandraki og innseilingen der Kolossen stod før den ble ødelagt av jordskjelv tohundre og tjuesju år f.Kr. Et lite øyeblikk kommer jeg på tanken om kopien ved inngangen til en restaurant i Faliraki. Jeg husker et fantastisk spisested i Ialysos i samme belet. Får vann i munnen og gleder meg til både det andre og ene...

Rhodos har vært inntatt av fremmede makter mange ganger i historien. De romerske erobringene av Hellas skal, om jeg husker riktig, ha startet sånn tohundre år f. Kr., men de satte seg ikke på Rhodos før sytti e. Kr. Perserne overtok i sekstjue og Saraserne i seksfemtitre. Araberne kom i rundt åttetjuefem (?) og normannerne hersket i de første hundre årene av tusentallet. I tolvhundreogti kom venetianerne. Fra femtentjueto overtok tyrkerne herredømmet. Først rundt midten av attenhundretallet (jeg forbeholder meg å huske feil..rett gjerne) kommer øyene igjen gradvis over på greske hender. I 1948 blir Dodekanesene( dodeka betyr tolv og nisi øyer) offisielt innlemmet i Hellas. Ja, det tenkte jeg plutselig på. Den som er interessert i historie tenker slik. Jeg kom egentlig til Rhodos by kun fordi øya har forbindelse med Symi. Dit jeg først og fremst hadde tenkt meg. Mine mellomfagsstudier i litteratur hadde gjort meg oppmerksom på øya. Siden har jeg selvsagt vært der flere ganger, og ser ikke bort fra en avstikker denne gangen med. Det vil vise seg. Der finnes et kloster jeg gjerne reiser tilbake til.

Uansett. Jeg blir visst ikke ferdig med Rhodos. For meg har den så utrolig mye den øya. For mitt indre ser jeg Stormesterens palass, vandringene på muren. Mustafa Hamam, det ottomanske biblioteket eller museum for moderne gresk kunst. Lindos med sitt Akropolis og Panagiakirken. Paulusbukten på samme sted. Eseltaxi og trapper. Fantastisk mat og brennende hete.  Jeg tenker på korset på Filerimos, Ialysos, Petaloudes eller Kamiros. Tsampika andre strandperler jeg har hatt dagsekspedisjoner til. Gamlebyen som er å finne på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker. Ikke bare gammel stein, men faktisk verdens største bebodde bykjerne fra middelalderen. Muren har jeg blitt fortalt skal være fire kilometer lang.

Men, kanskje mest av alt rommer mitt indre gode minner fra mange turer. Alene eller sammen med venner jeg har fått nettopp på Rhodos. Norske og greske.
Utallige soltimer på Miaouli -eller Ellistranden.
Dessuten husker jeg all vennligheten og den utrolige hukommelsen mange av dem som jobber i turistnæringen har. Med så mange besøkende er det nesten helt utrolig at man blir gjenkjent.
Likevel er det sånn. Og det er hyggelig når man hører et velkommen tilbake.

Jeg skal snart en tur tilbake til solens øy. Kjenne mild meltemi mot huden. Bade i krystallklart vann. Kanskje leie en bil denne gangen, kjøre litt rundt. Se sider ved øya jeg ikke har beskuet sammen med steder jeg mer enn gjerne besøker på nytt. Jeg skal reise i selskap med noen som ikke har vært der før denne gangen. Det skal bli spennende. Noe vet jeg, men slett ikke alt. Dessuten er denne turen denne turen. Alle besøk har sin unike historie, selv om øya med alle kjennemerkene er den samme.

Jeg gleder meg, og innser jeg må trekke på meg et par ullsokker.
Ungene som leker utenfor bærer luer og vanter.
Det er ikke mer enn syv varme noe som i grunnen er ganske kaldt.
Ha god fredag !
Drøm i veg, eller gjør realiteter av drømmene og bli med.
Anbefalingen er krystallklar.

Synnøve Sætrum

LIVET

Foto: Synnøve Sætrum

 

lyst og grønt

bar håpet

den våren

 

himmelen var

høy og blå

 

husker du

fiskeørnen

på vingene

over oss

der vi lente ryggene

mot solveggen

og hverandre

 

vi lo

og var gode venner

alle dager

 

siden

skulle vi erfare

det som kjentes riktig

ble veldig galt

 

sola sluknet

 

ingen menneskelig makt

kan vende

vinden

 

ingen tanke tenke

livet

svalt

 



KRUTE GOD DAG. . .

 

Tanken er å være litt personlig i denne teksten. Så er du advart og kan la lesinga fare om du ikke gidder høre om meg og mitt. Den er til og med såpass at jeg hiver på et fotografi fra 2. mai 2013. Helt våken er jeg ikke. Klokka var sånn rundt seks, og jeg ba ikke om å bli fotografert. Forsøkte dytte fotografen vekk. Ingen suksess, og nå sitter jeg her og stirrer opp og ut. Sånn er det noen ganger.

 

Fotografiet stopper et øyeblikk. Ikke at du hadde tenkt bli foreviget, men i disse mobiltider hender det du ikke en gang registrerer at noen snapper ditt åsyn før fanden har fått sko på. Akkurat i dette tilfellet er det greit nok det, saker og ting kunne sett mye mindre flatterende ut fra en annen vinkel. Det er det der med at det eneste som vokser i tillegg til det som finnes nesten forneden på kroppen er nesa og ørene. Såpass forfengelig er jeg at jeg foretrekker bli knipset ovenfra.

At jorda kaller behøver en ikke få gnidd inn så mange andre steder enn i speilet. Ikke sant? 

He he... Sånn er det å eldes.

Eldes lett ennå, for all del, jeg betrakter meg selv som en kvinne i god alder.

På mange måter den aller beste jeg har hatt til nå.

 

Tankene om det å eldes har skrudd seg av og på siden jeg passerte fem tiår på jorda.

For rett som det er kjenner jeg meg alt for ung til å være gammel, og for gammel til å være ungdom. Eller te meg som en. På den andre siden kan enkelte situasjoner gjøre meg til fjortis hånd i hånd med stundene som henter fram oldingen i meg. Noe er like spennende og nytt som det alltid har vært. Kjærligheten for eksempel har alltid det nye levende livet i seg. Andre sider ved livet kjenner jeg meg ferdig med, for gammel til. Eller det handler kanskje mest om det å være ferdig med noe.

Jeg ønsker meg ikke flere erfaringer på enkelte områder. Når jeg ser hvor noe bærer, noe som jeg vet ikke vil gjøre tilværelsen min god, kan jeg velge det vekk nettopp fordi jeg har levd ei stund.

Det er det gode ved å være vokst opp.

 

På alle fotografier er man hele tiden er kun et uttrykk for deg selv.

Den jeg var akkurat der og da er gått videre med tiden. Stoppet er for lengst over.

 Jeg kikker og objektivt sett ser jeg meg som et begrep med vagt innhold. Hva andre skuer kan jeg ikke gjøre greie for. Som kjent er det umulig å flytte inn i andres tanker. Noe som egentlig innimellom kjennes som litt ubalansert. Siden enkelte noen ganger flytter helt ubedt inn i min, og blir der lenger enn jeg ønsker. Ønsk i den ene, og spytt i den andre...

 

Denne dagen har været skiftet fra vind til stille. Tidlig forsinket vår.

Skråninga er ennå ikke tom for det hvite stoffet jeg er så lite glad i, men jeg har snudd stolen og kikker på den skråninga hvitveisen gror. Tvinger meg selv til endring av perspektivet.

Yr.no og andre spåkanaler lover det skal bli bedre til helga.

Jeg håper inderlig det er sant og riktig. Uansett: Det blir sikkert ordentlig vår en dag.

Før sommer sommeren kommer. Den som siden skal avløses av høst og vinter.

 Jeg har ikke tenkt å være her når snøen igjen daler.

Hvor jeg drar vet jeg ikke ennå, men jeg fintenker, planlegger og grunner. 

Fliker av ønsker, håp og planer surrer. 

Det er ei spennende tid. 

Alt har en tendens til å legge seg til rette. 

 

Før i dag satt jeg med fokus på meisebollene og solsikkefrøene utenfor. Spurven napper smuler, stæren solsikkefrø. Først tenkte jeg det hette stjær. Enkelte ord kommer ut feil nå. Noen ganger kjennes minnet tomt, søkemotoren ute av funksjon. Er det dette som er å eldes tenker jeg da, kanskje litt bekymret, enda jeg vet at nittifem prosent bekymringer er bortkastet energi.

 

Nå er det kveld, og Hellstrøm rydder opp hjemme. Det vil si at tv-en står og surrer. Jeg sitter i stolen og sover ikke. Det er fint å sitte her og tenke på livet.  Jeg tenker på morgenstunden med fotografen og gleder meg over minnet. Dagen har vært god, og "en god dag er en god dag kommer aldri dårlig tilbake". Jeg tenker på muligheter og stengsler, gode ideer og begrensninger. Min egen historie i bruddstykker. Egne sannheter og løgner. Jeg blar i tankenes forundringspakke og det lett aldrende livet føles krute godt.

 

Ha ei god natt!

 

Synnøve Sætrum

BARE DETTE VET DU . . .

 

 

Under skyene faller regnet, over dem skinner sola.

Tiden spinner dagene slik.

 

Du kjenner på savn og sårhet og ønsker om at alt hadde vært annerledes.Samtidig vet du beslutningen din er riktig. Som tingene ble og er kunne det ikke være annerledes. Gid du kunne gjort det annerledes. Bare levd for den andre, og dennes behov. Kunne tatt hensyn. Men, kunne ikke hjelpes. Du elsker og forstår dette mennesket, men denne gangen måtte du også elske og forstå deg selv. Ta hensyn til egne følelser, la dem komme først. 

 

Sårbarheten din kunne ikke vært med videre på veien. 

Livet ville blitt usant, og et skuespill mens du hadde håpet på noe annet.

Du måtte ha gjort deg til ved hvert møte. Ventet på den andre bare på den andres premisser. Tråkket over egne grenser og gjort deg mindre enn du er.

Blitt utydelig for den andre, og i verste fall usynlig for deg selv.Siden du ikke er født i går og har vært med på den vegen før sa du nei. Dessuten gikk du aldri til scenen. I stedet tok du fram sårbarheten og avslørte det du kjente på. Men, du ble ikke forstått. Sånn er det også noen ganger. Den enes sannhet er ikke nødvendigvis den andres. Du erkjenner paradigmenes ulikheter. Livet hjelper deg villig med det.

 Både latter og tårer har sittet løst, du har, som du oppfatter det selv, vist hvem du er. Kledt deg naken og vist det som bor i deg, vært en god og trofast venn.

Men, likevel... Denne gangen møtes ingen gjenklang... Veien videre en annen enn den du hadde håpet. Vandringen i minnenes skog er eneste muligheten i det som kommer.Det gjør vondt, veldig vondt men er likevel riktig.

Du vet det, og diskuterer ikke beslutningen når den er tatt.

 

Det betyr ikke at tvilen uteblir alle dager. Du er ingen helgen. Ingen følelsesløs maskin. Du sitter der, og tenker på din beslutning om ikke lenger følge en høyt elsket venn på vegen. Ikke fordi godheten og kjærligheten for mennesket er over. Nei, du savner denne vennen mer enn noe du kunne forestilt deg.

Du vet du alltid vil bære henne eller han med deg, tett til hjertet. Sende gode tanker og inkludere livets kjæreste medmenneske i dine bønner.

 

 Noen ganger går det ikke som du ønsker eller har tenkt.

Forholdene mellom mennesker eier ingen fasit. Det er selvfølgelig slik at du kan kjenne deg igjen i de andre erfarer og føler. Når alt kommer til alt må du likevel gå din veg, gjøre dine valg. Gode eller mindre gode. Noen erfaringer gir stor glede, andre stor sorg. Du forsøker forklare det, at du må gå videre. Vel vitende om at du kanskje sårer og ikke blir forstått. Noen ganger synes avgjørelser uforståelige til og med for deg selv. Livet tvinger deg til å henge deler av dem på mysterienes knagg. Lenger kan du ikke komme. Du må la det ligge. La det være, og ønske gode og dårlige konsekvenser velkommen. Ikke alle valg har sine åpenbare følger i øyeblikket. Ikke sant?Det er menneskelig å ikke forstå.

Bare dette vet du ;-over skyene skinner sola, under dem faller regnet.

 

Synnøve Sætrum

 

 

1. mai 2013

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Kom mai du skjønne milde, og denne dagen er det den 1.

Gratulerer med dagen !

Den viktigste  festdagen for alle menneskers rettigheter.

Arbeidernes internasjonale frigjøringsdag.

Internasjonal solidaritetsdag trengs i en vaklende verden.

Nei, alt er ikke i orden i Norge heller. Tenk bare på den gruppa mennesker krefter her omkring vil "nekte adgang til riket".

Det har vi hatt grunnlovsfestet før. Var det noe bra?

Hva skjedde med jødene når man fra offentlig hold begynte nekte dem både datt og ditt ? Ikke glem det. 

Løft blikket og tenk: 

Er det noe demokrater kan stå for? 

 

Europa vakler. Millioner er arbeidsledige. Tjueseks millioner. Det er mange det. Og, mange av dem er offer for kapitalistisk spekulasjon. For jaget etter den ultimate profitten for de få...

Vanlige mennesker som meg, og deg som leser, må gå fra hus og heim fordi de ikke har penger. Jobben med inntektskilden finnes ikke mer.

 

Det er slett ikke snakk om å ta seg sammen og bare finne en. De finnes nemlig ikke mer. Hvor skal man da gå? Når man til slutt blir stående helt uten alt? Kanskje ut på gata med tiggerkoppen. Det handler om å ikke ha valg. Slik ting og tang er skrudd sammen i urettferdighetens navn er det slik at arbeidsledighetstrygd ikke er noen selvfølge. Sykepenger er ingen selvfølge. Permisjon i forbindelse med fødsler og død er ingen selvfølge. Ei heller uførepensjon når kronisk sykdom rammer. Farlige greier å bare lene seg tilbake, klappe seg på vomma og tro alt bare går bra alltid. Sånn er det ikke. Det handler om å ikke drukne i navleloet. Ikke sant?

 

Her i Norge har vi ennå rettigheter. Sikkerhetsnett for den som får problemer på et eller flere vis. Fint og flott det. Det skal vi være stolte av. Veldig stolte, men likevel ikke stikke nesa så høyt i sky at vi snubler i ren selvtilfredshet. Viktigheten av å bevare fatningen og balansen er sterkt til stede om dagen. Skal vi beholde rettighetene må vi være våkne for hvilke krefter som ønsker gode velferdsordninger for alle. Høstens valg handler om det.

 

 

Vi er i ei skummel brytningstid sånn politisk sett. Høyrekreftene står faktisk for å bygge ned og fjerne alt dette. Gi til de rike og ta fra de fattige. Syndebukkmentaliteten er sluppet inn i politisk argumentasjon som sannhet. Splitt og hersk argumentasjon benyttes i fri dressur. Grøss og gru. Den historiske gjennomgangstonen fra høyresiden er absolutt aktiv. Man kikker på småting og behandler det som om det er de store spørsmål for "folk flest". Skremmende er det. Veldig skremmende.

 

I dette landskapet sitter vi så trinne og stinne at vi ikke kommer opp fra sofaen nesten. Selvgodheten er ingen godhet. 

Den gjør ingen nytte.

 

Dette er en dag for å glemme navleloet, huske hvilke tradisjoner en står i. Vite hvorfor vi har det så godt som vi har det her i landet, og hvem som kjempet rettighetene fram. Rettigheter er ingen selvfølge.

 

Igjen:

Gratulerer med dagen og ha ei fantastisk feiring.

 

 

 

 

 

Synnøve Sætrum

 

Chants of India. Ravi Shankar.

 

 

Speilbilde av meg... 26 april. 2013...

SOM INGENTING

Når vi treffer hverandre på gata skynder du deg alltid forbi

Som ingenting

 

Du sier du er takknemlig for stillheten mens du kjenner langs kantene av ansiktet mitt.

Jeg uttrykker ikke lenger noe annet enn det jeg er. Aldri mer framtredende på det jeg aldri kan stå inne for, det jeg aldri har vært. Omsorgen og kjærligheten som mangler uroer meg.

 

Det kjennes som om du har stengt igjen, trukket deg ut og vekk i en annen verden.

På det stedet jeg ikke slipper inn. Aldri noen sinne. Aldri er lenge. 

 

 Jeg legger merke til det, at du holder ekstra hardt rundt meg og sier jeg bare må løpe.

Det sier du ja, som om ingenting hadde hendt. Som om alt bare varer.

 

Du sier du klippet håret for å kjenne tiden bevege seg, og jeg forstår hva du mener.

Jeg kikker på det grå mot hodeskallen og tenker på lokker som falt. Var du lys eller mørk?

Nå er du grå mot de klare øynene. Selv savner jeg lokkene mens tiden går.

Til neste år er du som før, sier du.

 

Ingenting er som før. Det kan det aldri bli. Alt henger i en tynn tråd, og vi følger bevegelsen.

Jeg er sikker på du er klar over meg, men ikke  vil komme meg i møte.

Ikke tilfeldig, ikke i evighet. Hjertet mitt forandrer seg aldri.

 

Til neste år skal du se, sier du.

 

Jeg gråter stille tårer igjen. Det hender for ofte.

 

Jeg ser på kroppen din når du går, innbiller meg at vi samtaler og at jeg kan forklare deg hvem jeg er. Eller ikke er her jeg er.

 

Men

 

 Når vi treffer på hverandre på gata skynder du deg alltid forbi.

 

Synnøve Sætrum

VÅRSANGEN. . .

 

 

Den synger i meg vårsangen.

For det nærmer seg nå.

Det er like før isen går alle steder.

Mektig og befriende.

Kjenner på stor frihet når det hvite elementet slipper taket.

Gode dager i sikte. Blomstring. Graving i mine små bed.

Planting inne. Drive fram stiklinger som kan tåle barskt norskt vår- og sommerklima.

Nye Ipomoea Tricolor skal etter hvert pryde mitt nå tomme espalier. De vite klatrerosene skal strekke seg enda mer. Jeg skal grave og ordne sommerhekk av jordskokk. Satte nettopp ut løkene fra påskeliljene som har stått på bordet. Så får de videre liv til neste år. Herlig. 

 

Man skal ha noe å glede seg til. 

I min statistikk, som er høyst uforankret i vitenskapen må det jo nå bli en vår og sommer vi sjelden har sett maken til. Ikke sant? Er det ikke slik at det skal være balanse i regnskapene? Jeg liker i alle fall å tro det og være optimistisk med tanke på tiden som kommer.
Gleder meg uforbeholdent i det minste til det motsatte er bevist...

 

Får armer og bein ut og opp. Jeg løfter doble serier med manualene.
Smiler, er fornøyd til tusen.

Tro på meg sjøl aldri så lite, nei mye mer enn for bare ei uke siden. 

Kommet meg ut på tiltakssida, og fått nesa opp fra vinterdvalen.
Jeg vet at været har holdt meg for narr lenge nemlig.

Beundrer svarttrosten og dens fantastiske herming etter stort og smått der den sitter og hakker på maten jeg har hengt ut. Den som kan beundre en slik en trenger ikke noe annet der og da.
Jo, det er løfter om vårens snarlige komme i sangen fra den karen.

 De fjærkledte har hatt det enda verre, og forvirringen over denne langstrakte fimbulvinteren har garantert kostet noen av dem livet. Jeg har hørt protestskrikene over snøen som falt her forleden.
Nattefrost og niks mat noen steder er ingen spøk for skapningene som er avhengig av nettopp det! 

Metervis med is over spisskammerset kan ta livet av selv den tøffeste. Maten er jo hele føda!

 

Jo, da jeg vet det er venner i Nord-Norge som synes undertegnede er blitt sutrete, men nå er jeg jo en gang bevisst klimaflyktning. Kristiansander i store deler av min sjel også og "kan ikke si æ liår de hærre no særli" ... Mistrivselen melder seg nemlig fort og blir en kronisk tilstand for henne hvis kropp og sjel er ekstremt overfølsom for kaldt, rått og trått klima. Sånn er det bare og har fortonet seg slik i mange uker. Bagateller i verdens elendighetsperspektiv, jeg vet det også.

Forandrer likevel ikke at kroppen stivner og kulda sitter i skjelettet.

 

Men, i dag kjennes alt så meget bedre. For nå er det vår her i byen!

Og skulle alt slå til med motsatt fortegn sånn værmessig sett, så har man da sikret seg et par uker ved Egeerhavets strender. Solens øy er ikke sunket tilbake i havet ennå.
Så glad er jeg for det at jeg synger den en gang til "Nordaførr Vårvisa". Det er sangen sin det !

 

Synnøve Sætrum

Er du?

-Var det meg ville jeg tatt det jeg hadde fått !

-Hadde du?

-Når ble jeg du?

-Det ville blitt akkurat det samme om det var deg !
-Når ble jeg du?
 

-Døgnet har tjuefire timer.

-De fleste andre er på jobb.

-Hvilken relevans har det?

-Nei, jeg har ikke tid til å treffe deg mer.

-Det er såre enkelt for meg.

 -Jeg er lei for at jeg har såret deg..

 

-Er du?

 

Synnøve Sætrum

SOM

 

 

store snøras stripper eget blindfelt

smertelig ser du

sorgen over deg selv

selvforakten

tristheten

 

som store dører låst på vranga

hører du ordene dine

skyves

ut og bort

 

mens tankene

tviholder jenkatakten

til ingen nytte

 

som snøplogen ryddes du for frost og kulde

i april står landskapet ditt

 

skittent

såret

ribbet

 

du lengter mot vår

evner intet

annet

 



ALDRI

 

 

Noe må noen ganger dø

det kan ikke annet

Noe må gå i stykker

og knust porselen blir aldri helt igjen

sier sagnet

Noen tramp mot sårbarheten ligner skosålene mot maurstiene på jorda

sånn er det bare og det er bare det verste

 

Hjernehalvdelen forstår ikke logikken

dette handler ikke om svik

Vettskremt stønner du:

-Jeg har ikke sviktet noen!

 

men du har det

 

Hjertehalvdelen er lei for å ha såret

men finner ingen å møte

 

siden lukkes alt

 

for aldri

 

(og aldri er et stort ord...aldri er et definitivt ord...)

 

 aldri å kunne åpnes igjen

 

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



VRANGLÅS

 

Du synes til tider stengt, eller penere sagt; begrenset.

Horisontene lukker seg.

Du bare gruer og gruer og gruer til det som må komme.

"Ikke gidd" sier tantebarnet.

"Drit i det da onkel".

Hun har rett, og du vet det, men noen ganger er verden kul krampe...

Lidelsen er ei lise.

Du bare må ha det!

 

"Gru i den ene og drit i den andre og så skal du se hvor mange venner du får!"

"Alltid et valg onkel".

Ja, det sier snørrungen, med forsmedelig sannhetsgehalt som følge.

 

Huuuu!

Huuuuuuu!

Mange tiår levd på jorda, og tilkortkommenheten lyser.

Hvilken selvmedlidenhetsgrøft kommer du deg ikke ut av?

 

Sa du selvmedlidenhet?

Svinge seg i skammen ?

Døra midt i trynet fulgt av et svimlende pang!

Knippet er gigantisk, men ikke en nøkkel passer.

Vranglås er vranglås...

 

 

Synnøve Sætrum

 

NOK ER NOK. . .

 

Slutt betyr slutt.

Nok betyr nok.

Nei betyr nei.

Du vet ikke om det handler om modning, eller om at nok er nok ?

Noe kjennes stengt, ferdig og over.

Kanskje har du tatt feil av realitetene, men likevel...

Ingenting  fortsetter som ikke er mer enn den enes.

Det skal to til taktskifte.

Musikken har stilnet.

Føttene står.

Hjertet, det såre hjertet...

går

og det kommer til døra

 

 

Nok er nok.

Nei er nei.

Slutt er slutt.

 

Synnøve Sætrum

 

Du dokumenterer våren.

Som om den var en liten pjuskete fugl

under snøen i bakken.

Skriver dagbok.

Lar ingen se.

 

 

Synnøve Sætrum

IKKE BARE

 

 

 

Det er mye med det jordiske, og lite.

 

Sette blomster i vaser, og takke for at noen bryr seg.

Ensomme timer nærer ydmykheten.

 

Hvor bra har den det ikke som har en venn å diskutere litteraturen med?

Siden melder savnet seg.

 

Drømmene om

ikke bare være omgitt av seg selv

 

Hvordan greier mennesker seg uten bøker?

Eller musikk?

 

 

 Det er mye med det jordiske, eller lite.

Synnøve Sætrum

 



DRØMMER

 

 

 

Blindpassasjeren rykker deg ut av senga.

Lik en fremmed nettopp skylt på land sitter du i nattemørket.

Nedstemt.

Halvt sovende.

 

Han sitter på skulderen din, og vil ikke gå.

Venter til du ikke kan forsvare deg mer og klatrer inn i bevisstheten.

Gjør deg vondt, såret, seig.

 

Venstre skulder tynges uutholdelig alle våkne timer.

 Det som er urokkelig lar du sitte.

Føler deg stengt.

 

Siden segner du.

Søvnen nærer spredningen.

Glir gjennom nattehimmelens stikkende lys.

Over store avstander skimter du blinkende blåbær ved  høyre øye.

 



VI LEVER IKKE I EN OPPLYST TIDSALDER...



Foto: Synnøve Sætrum

 

Formiddagstimer med takknemlighet. Takknemlighet for å kunne sitte her, spise cottage cheese fra produsert i Norge. Iblandet blåbær fra Spania og mysli fra Danmark. Kaffen jeg drikker er fra Afrika. Jeg brenner basilikumolje i keramikk-kamelen fra Hurghada i Egypt. Duften er himmelsk, og de dyrebare dråpene kommer fra Chiang Mai. De gir noen lengselstanker til den andre delen av kloden, hvor de akkurat nå er ferdig med feiring av nyttår. Fire dager til ende. Jeg var ikke der, men har sett fotografier fra første hånd. Noen er der, og forteller meg om det. Den som har datamaskin fra Asia har også Skype og internett. Jo, verden er stor, men er blitt mindre. Mye mindre.

På bordet lyser flammene fra svenske lys. Vifta som holder varmen oppe er heller ikke norsk. Fotoapparatet mitt heter Olympus etter fjellet hvor mange av de greske gudene hadde sin bolig.

Med det tar fotograferer jeg den fuglen jeg tror bærer navnet Dendrocopos Major (flaggspett).

Jeg ser den ikke helt gjennom orkideen fra Thailand, men det røde magepartiet gir meg assosiasjonen. Den er sky, og når jeg nærmer meg for å forsøke forevige den bakfra flyr den.

Et øyeblikk tenker jeg på hvor det lille espalieret den sitter i kom fra.

På historien som bragte det hit.

Jeg kjenner et stikk av sorg, men lar det fare. 

Jeg trenger ikke dvelingen, men tilstedeværelse i øyeblikket.

 

 

Alt dette får meg til å kjenne på fred. Jeg er hjemme hos meg selv, har en rolig morgen som snart er blitt til formiddag Det er heldig å ha slike stunder tenker jeg og nyter lyset fra flammen rett bak datamaskinens skjerm. Noenlunde sinnsro er ingen selvfølge.

 På bordet ligger bøkene jeg leser disse dagene. "Vestens tenkere", bind 1.

For tiden bryner jeg meg på Machiavelli og hans fravær av normative synspunkter.

Under den ligger Triztan Vindtorn' "Å skjøte en regnbue".

En skatt av ei bok. Fylt til randen av perler. Som om ikke det er nok finnes Gert Nygårdshaug' "Fortellernes marked"  også innenfor rekkevidde. Den skal jeg lese ferdig når jeg slipper tastaturet. Har gledet meg til slutten siden jeg la den vekk i går kveld.

 

 

Frokost. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Ei boble av fred, for jeg lever ikke helt i vakum.

Orientert meg ut herfra og utenfor meg selv har jeg da allerede gjort. Jeg har sett mange bilder fra elendigheten i Boston. Sett kaosfotografiene, blod, skadde og døde. Har lest at en åtte år gammel gutt ble det terroranslagets yngste offer. Og, jeg grøsser når jeg tar det inn. Terror er for jævlig. Terror er helt uakseptabelt, uansett hvem det rammer. Så tenker jeg videre på alle de palestinske ungene som dør, på barna i Syria, i Irak, Mali eller Afghanistan. Listen er dessverre helt uendelig lang. Hvert eneste øyeblikk dør barn av sult. Mennesker bukker under i sykdom som lett kunne vært kurert. Hadde verdenssystemet vært et annet. Hadde andre verdier enn penger for de få vært det som rår. Pengekriger. Religionskriger. Bare menneskelig lidelse som resultat. Meningsløs menneskelig lidelse.

Vi lever ikke i en opplyst tidsalder!

 

Nei, jeg vil ikke tenke mer på det.

"Fortellernes marked" here I come...

 

Ha en fredelig dag.

 

Synnøve Sætrum

 

 

K O N T A K T A N N O N S E R

 

Singel ja.
 Singel høres mye bedre ut enn enslig.
Enslig assosieres fort til ensom. Ensomhet er knyttet til tabuer.
Tabuer til det som for enhver pris må feies under teppet. Som om det var noe skammelig klistret til det. Skal man snakke om skam forutsetter det antakelig at mennesket betraktes som syndig i utgangspunktet. Arvesynden og skammen og alt det der.
Det blir for snevert, for søkt. 
Mennesket er menneskelig, og der stopper det kanskje.
Den som lever sitt liv enkeltstående er ikke nødvendigvis skjærende ensom alle dager. 
Et og annet døgn, en og annen time er alle eksistensielt ensomme.
Hvem har ikke i løpet av et liv opplevd der ingen- er- glad- i -meg- og- jeg- har- ingen- og- så- videre - måten?Selvmedlidenhet minner det om, men er det egentlig det?
Teori og empiri, går det i hop når man snakker om eksistensiell ensomhet eller bare væren i livet som det er? Slik framstår det... Følger du?
 
For det aller meste har man mer enn nok med å være. Være eller ikke være er spørsmålet.
Takk abstraksjonene for din relativt standhaftige livsinnstilling.
For dine hverdager, dine verdier å leve etter, og ditt store sultne livsmot. Realitetene på tross...

Ensomhet er tabu. Hvorfor er det det egentlig?
Det er jo så mange ensomme mennesker i Norge og i verden?
Akkurat det kan ikke tilbakevises.
Teori og empiri henger godt i hop.

Tabuene skal vi som kjent ikke snakke om her i Norge.
Siden de da kan komme til ikke å være tabu mer.
Hva skulle vi i så fall stilltiende feie under teppene?
Her handler det jo tross alt om å holde hendene godt over dyna, og kun drømme godt og vått.
Om en har flaks. Den som sover synder jo ikke, som kjent.

 I dagens roman står at en dag skal det skje at kristenfolket slutter definere menneskelighet som synd. Mullaene skal slutte å mulle, og Israel stoppe annekteringen av palestinernes land.
Som om ikke det er nok skal flettefyrer slutte dunke hodet i muren.
De monoteistiske religionene skal få dødsstøtet, og det med humor.
Det er med andre ord fullt mulig å betrakte virkeligheten fra ikke-konvensjonelle synsvinkler.
Paradigmet er ikke bare ett.

 Jo, for det må jo ta slutt med denne fiendtligheten, intoleransen og krigingen.
En gang.
Før eller siden må den fredelige sameksistensen vinne, og menneskeheten leve i harmoni...
Ikke sant?

Utopier? Større ting har skjedd før. Tenk bare på oppfinnelsen av plogen og hjulet...

 

Det kommer an på paradigmer og definisjoner sier du.

Definisjoner?

Begreper?

Teori og empiri!
Ikke sant?

Hvordan forholder den seg egentlig denne greia mellom teori og empiri?

Sånn i mitt eller ditt liv?

Akkurat nå?

 

Enhver kan  bare gjøre greie for sitt.

Sitter her med så tjukke lester (les ullsokker) at en kunne mistenkes for å ha fått "kalde føtter".

Slikt kan man som kjent enten få av en invitt eller femten som en brått ikke vil eller kan innfri.

Eller så har en bare hatt for tynt skotøy eller blitt ufrivillig søkkvåt på beina. Slikt straffer seg.

Eventuelt er en bruker av diverse medikamenter som gjør tottittene mindre tempererte enn godt er. 

For den ene handler det om de to siste, den andre de to første.  

Noen steder glimrer beilerne med sitt fravær. De iskalde tærne skyldes noe annet enn blomsterbukettenes glimmer med sitt fravær. 

  Hvor er alle blomster hen?

-Gi meg en blomst mens jeg ennå evner kjenne føttene mine! S
likt kan skrikes ut mot nattemørket uten at det gjør noen forskjell til eller fra.
Ønsk i den ene og skrik i den andre så skal du se hvor mange...osv..

 

-Sett inn en kontaktannonse da, sier du!
-Gjør noe selv, du velger selv.
Så frimodig er du der du sitter.

Som om noen vet noe om hva du har gjort eller ikke har gjort.

Ja, hva vet du egentlig om det?

Hva vet du om \fordums slit og strev med kontaktannonser publisert på "Finn en venn", eller "Nettby", eller "Sukker" ,eller "Match" eller "Møteplassen" ?
Eller det riktig gamle "Noen som passer for meg"?

Stedene har mange navn, enten de er kjære eller ukjære.

 

-Gevinstene må komme !

Ja, jammen sa han det kameraten.

Han som hadde teorien om at det du ønsker deg nok det kommer til deg.

Er usikker på sannhetsgehalten i det jeg da.
Avstanden mellom teori og empiri synes i denne sammenhengen større enn kvantespranget.

 

Å ta kontakt fører ikke nødvendigvis til noe som helst...

Kanskje det handler det slett ikke om at hver og en ikke gjør meg flid med dem.

Men, derimot om at det er måte på hvor billig en skal selge seg til den som ikke anstrenger seg i det hele tatt. Nittiåtte av hundre ganger tenker du: Er det mulig? Er dette uanstrengte lavmålet mulig.
Teori og empiri har ofte forsvinnende lite til felles ...
Mennesket er ikke en profil eller en blogg.
Mennesket er ikke en redigert virkelighet.
Et menneske, er et menneske , er et menneske.

 

Moralen er:

Kontaktannonser fører sjelden til endring av singelstatus.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

I N G E N T I N G

"Hvis man aldri forteller sannheten, er man praktisk talt like trygg som en ærlig mann som aldri ser et usant ord "

(Norman Mailer)

 

 

du er gått og jeg er nummen

aldri kunne glemme

brukt

alt som kunne hende har hendt
hendene valne utenfor kroppen

betraktende over det som
har låst seg og ikke er til å få opp igjen

kjølig følelsesløs

alle dager
til
det er over

å ta knekken på det er utenfor rekkevidde
for dette hadde jeg ikke noen gang forstått
jeg skulle aldri kunne gi ordene
bare gå fra å være alt til ingenting

Synnøve Sætrum

 

 



Mandag 15. april 2013

 

 

Halv to natt til mandag.

Helga er over. 

Selv om jeg er uførepensjonist og ikke tilknyttet noe annet enn det jeg finner på selv har jeg ingen problemer med å skille mellom hverdag og helg.

Vanligvis sover jeg fra lenge før midnatt og står opp tidlig om morgenen.

Dagen begynner med å orientere seg om det som skjer i verden gjerne med kaffe ved siden av.

Siden spiser jeg litt(noen ganger mye), og så er det skrivestund. Som aller oftest.

En veldig rolig innfallsvinkel til dagene. Ikke noe stress. Jeg takler stress svært dårlig.

Det er en av grunnene til situasjonen jeg er i. Noen ganger skulle jeg selvsagt ønsket at jeg kunne gå et eller annet sted, til et eller annet fellesskap hvor jeg i det minste kunne få brukt noen av de kreative evnene jeg har. Sånn litt utpå dagen. Morgentimene med ro er blitt hellige. 

Forutsetningen for den gode tilværelsen.

 Kanskje finnes slikt i Kristiansand også uten at jeg har fått det med meg.

Jo, det tenker jeg på innimellom.

Jeg kan jo fortsatt tenke, lese, skrive og være noe for noen.

Uførepensjon er jo ikke lik nada eller total tomhet på innsida.

Her finnes plenty med erfaringer, og mye å gi.

 

Det har vært ei helg med solskinn i to dager. Hakket løs på ismassene har jeg, og fått trent kroppen over spaden. Svett og sliten både på fredag og lørdag. Rolig helg med romaner, montering av et større lappeteppe, og litt tv på søndagskvelden. Både norsk og engelsk drama greier holde meg våken. Unntakene bekrefter alltid regelen.

 

Altså sitter jeg her pip våken midt på natta. Melodier, stearinlys og kaffe. 

 Det er en glede når tærne blir til is mens resten av kroppen kjennes klam av svette.

Snurre rundt og rundt. Finne ei pute til. Forsøke finne ei god stilling. Sovne fra det. Ikke f...

 Nei betyr nei.

Hodet sier surr, surr, surr.

Vri, vri, vri... Etter en times tid griper erfaringene inn og får meg til å kapitulere.

Takker abstraksjonene for at jeg kan det, finner tøfflusene. Mer skal det ikke til for å glemme tumletanker og nattevåk. Selvsagt er det noe med at nettene primært er til for søvn. Det er ikke det. Men altså skal jeg jo likevel ikke rekke noe når fuglene setter på sangen og dagslyset sniker seg ut av sekken. Noen ganger må jeg snu på flisa og ta morgengledene først som sist.

 

Synnøve Sætrum