MED RELEVANS FOR VOKSNE DAMER...

Akkurat nå: Syv oppslag i Norge, to i Tyskland og to i USA. Lesere eller bare tilfeldige oppslag på grunn av ordbruk? Her ble publisert en tekst om akkurat det forleden dag.
Uten at det har ført til noen stormlesning av akkurat den.
Siden jeg surfer litt på nettet vet jeg jo at søkeord fører meg til en del steder jeg ikke hadde hatt fantasi til å finne foruten yahoo eller kvasir eller lignende.

Kan slikt være av relevans for voksne damer?

Eller i det minste for noen av oss?
Internett er antakelig kommet for å bli.
Undertegnede er såpass voksen at hun har helt klare erindringer om ei tid hvor det å være bloggforfatter framsto som intet mindre enn ren framtidsfiksjon.

 

Relevans handler om brillene en ser verden gjennom.

Farger og nyanser kommer an på ståsted og perspektiv.

Ingen lever i vakum, noe jeg tenker må være fellesnevneren, og så formes livet og hverdagen deretter. Siden denne bloggteksten farges av skrivestilling i horisontalen kan det jeg oppfatter som relevant for voksne damer ta farge av utgangspunktet. 

I et par tre dager og netter har jeg brygget på noe og er pr. nå oppsatt med omgangssyke.
Ikke noe særlig, men hvis jeg bare rører fingrene så vidt skjer det antakelig ingen store ting før det må. Kroppen sender skarpe signaler kvalme. Er ikke kommet til hektene enda. Ja, hvorfor nevne noe så trivielt egentlig? Jo, fordi noe av det første som slår meg som relevant for voksne damer er å være frisk. Eller så frisk som mulig selv om en har vunnet i det store helselotteriet og pådratt seg ei diagnose eller fem. Omgangssyke er heldigvis ikke kronisk. Det er lys lenger fram, en må bare vrenge seg ferdig først.

Stort sett tenker jeg om egen tilværelse at jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk.
Jo, når man er kommet til sjels år og alder er helsa viktig. Både fysisk og psykisk. Jeg var på et skriveseminar i hovedstaden for en del år siden, og der kom kurslederen med den påstanden at "det fysiske vinner alltid". Er det sant? Eller er det en sannhet med modifikasjoner? Det har jeg tygget og tenkt på fra mange synsvinkler siden. Hvorfor?Fordi det er ei relevant problemstilling i hverdagen. Likevel finnes det grader av alt som har med fysikken å gjøre. Det handler nok om den enkeltes støpning og legning. Smerteterskler og ubehagsmestring. Hvor går grensene før man er slått ut og ned av egen fysikk? For hvor langt kan den enkelte strekke seg i livet fysiske begrensninger/utfordringer til tross?

 Selv liker jeg å anta at vi alle har de grunnelegende behovene for mat, klær og husvære. Ingen kan overleve vinteren uten det her i landet. Felles er ganske sikkert behovet for kjærlighet, trygghet og noenlunde forutsigbarhet.  Å være voksen innebærer også å ta ansvar for egne ord og handlinger, og det som gir mening til eget liv. Ingen andre kan til syvende og sist ordne det, selv om anerkjennelse, vennskap og kjærlighet er godt å ha med på veien. Anerkjennelse betyr( for meg) å bli sett og verdsatt som den man er. For meg betyr det å bli behandlet med respekt for personlig integritet, og for det jeg gjør når jeg presterer. Uten anerkjennelse fra andre forsvinner noe av stoltheten over å være seg selv. En kan bli vond innvendig, smuldre og oppleve seg som liten og verdiløs. Her jeg sitter sirkulerer tankene rundt akkurat det. Jeg kjenner ingen som har behov for å være usynlige i betydningen ensom. Det gjør godt når omgivelsene melder at en holder mål, er god nok og verd å være glad i uavhengig av de passiva som finnes i bagasjen.

Jeg vet ikke hva vennskap betyr i alles liv. Tror det kommer an på livssituasjonen/sivilstatusen. Det ideelle for den som lever i tosomhet er kanskje det gode vennskap med ektefelle/partner. Siden jeg har vært aleneboende i snart femten år kan jeg ikke uttale meg om den situasjonen. Men, jeg kan føre til bloggs at vennskap, for meg, på mange måter er limet i et enslig stående liv. Hva skulle jeg vært uten gode venner? Hvor skulle jeg godt om jeg ikke noen gang hadde noen å være intim sammen med? Intim i betydningen å kunne dele sine innerste tanker og følelser?
Vite at noen er der for en, og tar imot litt når det butter, og når en har "gevinster" som trenger feiring.  Jeg tenker på dette med å kunne få utløp for det som berører i livet, enten det er sånn eller sånn.Det er sant at "delt glede er dobbel glede og delt sorg halv sorg ".
Uten å snakke med noen står enhver i fare for å bli litt tussete. Så jo, jeg dyrker mine nære vennskap så god jeg kan. Forsøker være så sann og trofast som mulig. En til å stole på er der også på uvæsdager, og så kan jeg bare håpe på å få det noenlunde det samme igjen. Vennskap er dessuten den livslange samtalen.  I det gode vennskapet kan en bare plukke opp tråden der en slapp sist. Relasjonene er ulike. Noen flytter langt vekk og det er i de tilfellene akkurat denne erfaringen gjelder. Men, jeg har det også sånn at nære vennskap i hverdagen der jeg er, er viktig. Uten dem ville livet blitt tomt og trist. Jeg er venner med meg selv, det er ikke det. Likevel trenger jeg påfyll og impulser fra andre levende mennesker. Det handler om å bli sett og ønsket som selskap, og å bli tatt på alvor som person. Ikke bare bli benyttet i påventa av at noe viktigere skjer. Jeg mener, selv om en er enslig så er en ikke bare en stor klump kjøtt uten følelser og behov.
Det hender jeg møter holdninger som ligner det siste, og jeg kjenner meg kanskje ekstra sårbar for denslags. Det er fort gjort å føle seg brukt. Kanskje ord og handlinger ikke var ment slik, men de rammer likevel på den måten.

Kjærlighet er helt grunnleggende.
Uten kjærlighet blir det lett håpløst, og kanskje så svart at livslysten følger med.
Voksne damer har behov for kjærlighet. Både enslige og andre. Det er grunnleggende.
De som ikke lever eneboende overlater jeg til å snakke for seg siden rammene for livet er ulike.
Jeg erfarer i alle fall at sivilstatusen har betydning for kjærlighetsbehovet. For det første øver jeg meg stadig på å være glad i meg selv. Praktisere selvaktelse. Forutsetningene forandrer seg, slik livet er foranderlig. Øvelse er derfor et bra ord for å beskrive situasjonen. 

Det andre er dette med barn, familie og venner.
De stedene jeg kan gi og få kjærlighet tilbake.
Mennesket er etter mine begreper meningssøkende vesener, og den viktigste kilden til mening er kjærlighet. Gjennom å bety noe for noen øker selvaktelsen.
Kjærlighetsbehovet er vesentlig for enslige voksne damer.
Selvsagt for alle voksne damer, og menn. Tror vi er like sånn.

Ja, jeg runder av med det jeg.
Må visst legge meg nedpå litt igjen, og bare vente på neste omgang.
Ønsker damene en fortsatt fredelig onsdag.

Holder det til et skjerf?

Synnøve Sætrum
 

PLATON SKRIVER

Platon.

Lastet fra Wikipedia.

 

 

"Nytelse frarøver menneskets åndsevner like mye som smerte",
skriver Platon. Jammen gjør han det den gamle grekeren. Adressatene den gangen var unge menn, som han anbefalte å holde Eros-begrepene fra livet. Fordi "Eros gjør en ør i sansene og forvirret i hodet ".  Jeg tenker ordene pr. i dag er kjønnsnøytrale. Sitatet kommer fra åningen i filsofens tale. Så snur han på et vis, og taler til Eros' pris. Eros besynges og æres som den eneste kraft som gir sjelen vinger, og at man må tåle den smerten Eros kan føre med seg. 

Jeg tolker, og kanskje er jeg helt på villspor, men jeg tenker. Kanskje jeg til og med slutter galt ut fra forutseningene. Siden jeg ikke kjenner hele Platons filosofi. Her er det hulelignelsen som sitter et sted i meg fra den gangen jeg leste forberedende.

Men: Den gamle grekeren hadde kanskje forstått verdien av å holde seg på den gyldne middelvei? Ikke ha for mye skjening fram og tilbake? Nytelse kan gjøre så høy at man mister alle begreper, den som har vært ute en fullsommerdag kjenner den følelsen. Smertegrøfta kan kjennes som en fullkommen isdekket blåsort vinterdag. Sånn er det også. Følelser rommer så mangt. Noen ganger gjelder det ikke å skyve dem foran seg som et skjold, eller gå sa langt at man ikler seg dem som rustning. Selvsagt kan en ikke nektes å prøve siden alle må erfare sitt på egenhånd likevel, men å gjemme seg bak at en er såret eller forsmådd hva blir nå det til? Ånd neppe. I beste fall offerrollen. Komplottet. Verden mot meg, eller meg mot røkkla. En lun sommerkveld, eller klar kald vinterdag åpner for tanker og erkjennelser et sted midt i mellom.
Fritt valg finnes der et sted er nå min overbevisning.

Takknemlighet kom treng deg på, her skal du åpning finne !

Synnøve Sætrum

http://no.wikipedia.org/wiki/Platon
 

 

OPP IGJEN !

Foto: Synnøve Sætrum

 

Når den som skal arve jorda snakker er det alltid grunn til å spisse ørene. Generasjonen jeg har vært med på å sette til verden er kloke mennesker. Det opplever jeg slik. Opplever slett ikke at alle er bortskjemte barn som krever ha absolutt alt av statussymboler på to minutter osv. Har møtt mange, og jeg ser hardt arbeidende, ansvarsbevisste medmennesker. Tror ikke vi skal se mørkt på våre unge voksne. Det er det ingen grunn til. Helt andre generasjoner trenger heller pepperet, uten at jeg tar fram kverna akkurat nå.

 

 Jeg har lyttet denne formiddagen, og er kommet til at jeg får slutte klage over tingenes tilstand.

Jeg har erkjent at jeg ikke vil sitte i snøhaugen og vente på døden i vintrene som kommer.

Nå sier jeg ikke at det ikke er vakkert med ny hvit snø og solskinn som det nå er utenfor vinduet.

For det er det. Veldig fint, og da er det i alle fall masse lys.

Noe som er positivt for denne skrotten, og helt sikkert humøret med. 

Jeg ser det, er til og med takknemlig.

I alle fall når kalenderen viser over midten av mars i stedet for november.

Det handler om perspektivet.  Her oppe i ødeland er den ikke dekket med eksos heller.

Skal visst komme mer både i morgen og overimorgen, så jeg får holde den positive innstillingen.

Jeg lever og det er det viktigste for meg.

 

Midt i det er det en sannhet, for meg, at jeg ikke er så veldig glad i å fly rundt på ski. Jeg har prøvd noen ganger disse snøvintrene, så det er ikke det det står på.  Det er bare det at jeg drømmer nok om noe annet. Ikke at jeg har det eksakt klart for meg her og nå. Noen tanker som for meg handler om det dypt eksistensielle er dukket opp. Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?

 

Det blir som i den teksten av hun andre nordfra du vet. Handler om å være kommet til et punkt hvor jeg erkjenner utsikten bakover. Kjenner etter hvor jeg har plantet beina, og grunner over mulighetene jeg ser for framtida. Når jeg fokuserer på muligheter kan jeg få en anelse panikk. De blir overveldende, og jeg tenker. Kan jeg det da? Og i så fall om svaret blir jeg kan, hva er motivet ?Hvordan endre livet for meg selv slik at det føles sannere og riktigere. For meg er det med innholdet i hver eneste dag blitt livet. Det er jo akkurat nå jeg har. Nå er det eneste jeg vet. Akkurat nå sitter jeg ved et tastatur og skriver, som jeg gjør mange dager. Nesten alle dager. Både her på denne bloggen, og flere manus jeg ikke er sikker på blir til noe. Men, jeg tenker og leker med bokstaver, setter sammen og trekker fra. Jeg bare må skrive, for jeg elsker det. For meg gir skriveprosessene dypere mening. Tror ikke jeg er spesielt annerledes enn andre mennesker i den forstand at jeg søker mening. Meningen blir mitt ansvar til syvende og sist. Har man ikke så må man skape den. Flere ganger i løpet av livet har jeg opplevd situasjoner som ribber meg fullstendig. De handler alltid om relasjoner til medmennesker på en eller annen måte. Følelser som får seg en knekk, eller handlinger som svir. Skikkelig vanskelig mens det står på, men også utviklende når en bare kommer gjennom hva det nå enn er. Jeg erkjenner at livet er foranderlig. Alt er forgjengelig, mens ansvaret for hvordan jeg tenker og tar det er mitt. Heldigvis er jeg ikke ansvarlig for andre menneskers valg.  Godt er det, jeg har mer enn nok med mine egne. Og,disse siste ukene er det gått opp for meg at jeg kun er ansvarlig for det jeg sier. Jeg kan ikke avgjøre hvordan andre oppfatter det, tar i mot eller nekter å ta imot.

Det er knallhardt å ikke bli tatt i mot når en faller, men opp igjen ! Noen ganger beskytter jeg meg, tar av meg skiene og går ned bakken. Andre ganger setter jeg lukt utfor, og lar det gå som det går.

 

All verdens onskap og elendighet tatt i betraktning innser jeg at jeg er priviligert som kan sitte her og fintenke på muligheter. Kan man bryte opp, og starte en helt annerledes og ny tilværelse når man er over femti? Hvordan skal den i så fall være, sånn ytre sett? Hvordan ønsker jeg å eldes med den sivilstatusen jeg faktisk har? Jo, det koker ned til at ansvaret for mitt liv er mitt. Innimellom synes det som om jeg sitter midt i veggen igjen og ikke kan komme av tverre flekken. Men, som jeg ble fortalt i en vennlig kommentar her på bloggen så er hver vegg ei dør. Jeg ser den. Og, jeg holder fast den troen. Tar noen skritt framover, og i takt med vårlyset synes tilværelsen mer forlokkende.

 

Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?

Er jeg lykkelig?

Hvis ikke, hva skal til for å bli det?

Hvordan går det med meg nå?

Det tenker jeg på uten at svarene er helt klare ennå.

Men, en tanke er like klar som lyset:

Opp igjen !

 

Synnøve Sætrum



WHAT'S IN IT FOR YOU ?

 

Venuspassasjen. Lastet fra nettet. Ingen adresse til fotograf.

Selvsagt ingen rettigheter for meg.

 

 

What's in it for me?

Ja, hva er det i det for meg?

Oppriktighet

Ærlighet

Kjærlighet

 

Det spiller ingen rolle.

For meg er det:

 

What's in it for you ?

 

Synnøve Sætrum



DET VAR EN GANG FØLELSER

"Ein dag snudde han seg. Såg attende. Eg ville ikkje, sa det i han. Som i undring. Som i anger. Kunne eg seia det? Men no var det så langt burte. Eg ville nok. Men det var noko anna eg ville. Ein gong. Så langt komen at det var ein gong. "
(Jan-Magnus Bruheim, 1973)
 

Ikke så veldig kaldt, bare en liten isdusj på minus fem, ikke mer enn hun skulle takle.

Likevel var det dette med den sterke vinden, alle ordene som forsvant i den.

Tårene renner i effektive minus femten. Følelser blir dypfrossne.

Kalde vinder stenger ute og inn i det usagte.

Hun blir stående der i kulda og fryse

 varmen som kunne vært hentet ut

av henne

 

kulda rommer kun hjemløst håp

 

Hun tenker på det eneste hun ikke kan tenke på mer

tårene fryser i minus femten effektive
og hun tier

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 



KRONPRINSPARET KOMMER TIL SØRLANDET . . .

Heromkring. Foto: Synnøve Sætrum

 

Kronprinsparet kommer til Sørlandet. Kronprinsparet kommer til Sørlandet.
Kronprinsparet kommer til Sørlandet. Kronprisparet kommer til Sørlandet.
Har dere fått det med heromkring?  De kommer i September, og kan gå på rypejakt i Åseral.

Er det ikke en fin overskrift da? Hørte jeg et gulp; - hva så?  Repetisjonene på radioen har gått hele dagen. Absolutt hele dagen, og jeg er redd for de ikke tar slutt med dette. Ok, det er kanskje en gladnyhet for royalistene. Siden jeg ikke står fremst i rekkene gulper jeg bare litt.
 Dessuten blir det sport i sendingene på radioen. Togene går i påsken. Bruk tog den som kan.
I Stryn har det gått ras, og ingen vet om flere er tall. Det er ikke meldt om savnede. Heldigvis.

Men: Kronprinsparet kommer altså til Sørlandet, om noen ikke visste det.
Tenkte det kunne være en fin tittel.

Kanskje jeg skulle skrevet muslim, mord, drap, kjønnslemlestelse, kidnapping, økonomisk, porno, incest, mishandling, seksuelle overgrep, vold, sadisme, granatsjokk, klasebomber, hungersnød, aidsepedemi, diabetes-epedemi, kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag, overvektighet, slankekrig,  Hore, helgen, atomkatastrofe, kriminalitet, rentefest, finanskrise, terrorist, sexy, sex eller pule? Om jeg tar litt hardt i? Mulig det, men når jeg tenker over medienes oppslag dag ut og inn, år ut og inn renner de ordene ut av meg som perler på ei snor. Oi, kanskje det var feil bilde i denne sammenhengen.
Men, jeg er trøtt jeg... Av å tenke på meningen bak alle ordene. For de betyr jo noe. Sier noe om menneskenes livsbetingelser her i landet og ellers på jorda. Når en tar det inn blir det ganske mørkt. Polyannasyndromet får føtter å gå på. Mildt sagt.

Hvor mange oppslag blir det med alle disse ordene tro?
Fristiller jeg i tillegg kommentarfeltet vil jeg  "just for the fun of it" garantert se trollene danse.

Vel, jeg er for sliten til den masurkaen for tiden, og står over. Snømassene stenger for jentelokken.
Har sagt det før, og sier det igjen. Våren er mer fristende enn åtte minus med kuling i kastene. Blir femten femten effektive det, og jeg som hadde tenkt meg på foredrag står over. Det holder å ta bussen til butikken i dag. Hente det som ikke finnes i skap, og så busse heim igjen. Navlebeskuende ? Ja, visst. Man blir det etter tunge tankeøkter. Å tenke er også arbeid. Tenker mye for tiden. Særlig rundt dette med vennskap og verdien det har for meg. Når en kommer til skilleveier i den forbindelsen og ser ei virkelighet en ikke hadde forestilt seg tre fram er det ikke alltid opplagt og enkelt.

Jeg tenker på tabuet ved å til tider definere seg som hylende ensom. Jo, jeg er det. Det hører med til livssituasjonen. Kreftene tappes og jeg grunner. Vet nøyaktig hva ord og sammenhenger betyr for meg, uten at jeg kan flytte inn i andres tanker og følelser. Noen ganger synes enkelte kryss helt umulige. Så umulige at jeg hyrer meg og går ut. Bryne meg på minus femten effektive synes som det eneste fornuftige. Klarne tankene, og jeg har jo vinterklær.
Ise motivasjonsprosessene. Punktum !

Synnøve Sætrum

 

 



OI SANN : - tanker om årsak og virkning...

 

 

 Oi sann: - tanker om årsak og virkning, eller omvendt ?

Jeg vekkes av smerter og lyder jeg ikke er vant til.

Venstre skulder har forsatt ikke gitt seg med verkinga.

Den sammen med ujevne dunk over hodet drar meg ut av nattesøvnen.
Armen jeg i søvne har lagt i ei heller ukomfortabel stilling under meg lirkes på plass.
Sting av smerte gjennom bevisstheten. Jeg ligger, lytter og kommer fram til det må være naboens katt som har fått en leke, med lyd i, som den slenger rundt. Tror det må være fjerde eller femte natta jeg våkner av det der. Så jeg tenker jeg får ta det med dem når dagslyset kommer. Kan gjerne få tak i ei erstatning som ikke lager lyd. Dessuten har jeg ibuprofen mot skulderondet, og den er tatt sammen med kaffen moccamasteren har ordnet til meg.  Helt fint. Orientere seg mot løsningen. En, etter mine begreper, ganske skrudd person jeg en gang kjente til ville vel sagt: Drep katta! Ingen nåde ! Minnet om at vedkommende drepte ei fantastisk stor flott havmåke med bare nevene flyr forbi, men jeg lar det fare. Ikke noe å tenke på her og nå. Stunden innbyr  mer til ro, et godt pledd over beina, og det som skjer ved tastaturet. Slik tenker den som har fantasien i orden, og ellers ikke er mer enn måtelig praktisk anlagt. Det nærmeste til virkeligheten ville jo være å ta seg en runde og kikke om noe står og slår mot veggene. Jeg mener, her er jo tid for både koster og spader tett i tett. Om jeg ikke kan lokalisere akkurat hvor eller hva som slår så kunne jeg kanskje fjerne løse effekter sånn for alle tilfelles skyld. Før jeg alarmerer naboen.  Hømm...
Noen som kan gjette seg til utgangen på "mysteriet" ?
Katt eller løse effekter etter veggene?

Kom skrivestund, kom skrivestund, kom skrivestund. 

Skrivingen er ikke alltid planlagt. Mye blir strøket, mens jeg lytter til den indre stemmen.
Den fantasifulle tonen med alt den fører med seg på godt og vondt.

Noen ganger må jeg til og med lete etter den. Tanker kan gi mye støy.

 

Mitt indre gjenkaller bilder omkring "Tok Sen" i Chiang Mai. Mitt livs opplevelse hva meditasjon angår. Meditasjon først og fremst om å roe sinnet, og få tak i det jeg egentlig er. Kikke på mellomrommet mellom tankene. Bli der litt, noe som vanskelig å oppnå, veldig vanskelig å oppnå uten konsentrasjon. Den eldgamle massasjemetoden hjalp meg på veien.
 Akkurat den hjelpa kommer jeg til å oppsøke igjen om mulighetene skulle by seg.
Er du i Nord-Thailand, eller nærmere bestemt Chiang Mai og har sansen for denslags nøl ikke et sekund med å oppsøke massasje- og utdanningsstedet "Omsala" ( det var reklamen)...

 

Dagslyset er ennå ikke skrudd på utenfor. Fint. 

Tenne stearinlys i mørket, og se flammene skinne mot det. Slikt gir sinnsro, og opplevelsen av fred.

Kjære liv jeg har det godt. Tanken kommer helt av seg selv, og i dyp kontrast til de sjelelige flokene her har vært nøstet i siste ukene. Balanse. Være på plass. Sinnsro er en verdifull gave.

Jeg kjenner på meg at fortsettelsen på denne dagne slett og rett kan bli god.

 

Det er i grunnen godt å ha fredelig innstilling som utgangspunkt. Forsøke, selv om jeg også kan bli trukket opp i enkelte stress-situasjoner. Her er det ingen grunn til å iføre seg glorie. Jeg innser fort mine begrensninger. Menneskelige sådanne. Men fint er det med øvelser for å slappe av.Reisene til østen har gitt meg et fornyet blikk på meg selv i forhold til hva mennesker eker seg opp for. Jeg har vandret rundt i Bangkok og følt meg helt trygg (trekk fra trafikken... man får øyne i nakken av akkurat den... bilen er et farlig dyr...) på menneskene. Alle, og da mener jeg alle, har vært vennlige, hyggelige og hjelpsomme. Noen ganger kjennes det som det bare er å tenke tanken om et eller annet, åpne munnen og så får man akkurat de forslagene en trenger for å løse utfordringene.

 

Kanskje er det noe jeg bare innbiller meg, men det synes for meg som om menneskene som lever der buddhismen finnes tar saker og ting mer med fatning. Som om handlingene, i alle fall tilsynelatende, styres av loven om årsak og virkning (Karma om du vil). Med andre ord det der med at gode handlinger fører til gode opplevelser, og vonde til vonde. Veldig forenklet sagt. Denne kraften er på toppen ikke gitt av noen gud. Hvilket også er besnærende for meg. Innenfor vestlig filosofi tenker jeg på Sokrates som bærer av lignende tankesett i betydningen at skal man oppnå erkjennelse må man stille spørsmål innover. Svarene er nedfelt i hvert eneste menneske selv. For meg er synes det vettugt å tenke at livet formes gjennom mine tanker og handlinger. Jeg blir et resultat av det jeg tenker og gjør. Hvilket selvsagt ikke betyr at jeg har kontrollen over alle konsekvensene som følger.
Eller alltid gjør de riktige valg, eller det som er godt for meg selv.
 Fantasien strekker i mange tilfeller ikke til, dessuten ville det være et, for meg, nesten umenneskelig slit å forsøke ha kontrollen på absolutt alt. Umulig og bortkastet energi som kan brukes her og nå.

Akkurat i skrivende øyeblikk føles det som jeg har kommet meg inn på fast grunn igjen etter et par små uker på vidotta. For så vidt et menneskelig sted å være, men ikke behagelig eller trygt.

 

I Thailand har jeg ikke truffet mennesker som på liv og død skal hevde seg selv koste hva det koste vil. Bortsett fra i trafikken da... Det er for meg underlig at man må passe seg så intenst og våkent som i den sammenhengen. Det ellers så fantastisk rolige folkeslaget blir det motsatte i bil. Jeg har snart vært hjemme en måned, og jeg er fortsatt forundret over at bilene stopper for meg ved fotgjengerovergangene. Her er det motsatt. Paradokser, åpenbare paradokser. Siden "samsara" eller syklusen av stadige gjenfødsler og lidelse skyldes menneskenes uvitenhet. Det er fort gjort å få seg en skikkelig skade, eller bli drept i trafikken på de trakter om man ikke følger med. Oi sann, har vært tanken mer enn en gang. Siden har jeg takket for at tilfeldighetene, tilsynelatende i alle fall, har vært på mi side.

Poenget mitt er:

I følge tankegangen om "samsara" er å skade andre levende vesener med på å holde negative sykluser levende. Enten i dette eller senere liv. Eksistensielle lidelser skyldes ut fra dette tankesettet manglende innsikt og hensyn til dette årsaksforholdet. Jo, for meg er det paradoksalt at thaiene, slik det ser dem fra mitt ståsted, kjører som om bilen var stjelt og den enkelte sjåfør den eneste på veien. Kanskje denne hjemmehekla teorien min ikke har noe for seg i det hele tatt. Mer enn en gang har jeg funnet ut at når jeg tror jeg har fatta logikken eller mangelen på sådan viser det seg å være total feilslutning. Ikke at det gjør noe særlig. Feilslutninger kan også gi innsikt og kunnskap. Tanketumlerier, som er noe annet enn grublerier, er gode prosesser. Jeg liker å være i dem.

 

 I det hele tatt kan søvnløshet en tidlig morgentime fylles med undring og takknemlighet.

Det kjenner jeg på nå. Skal bli godt å sove igjen, bare den katta slutter å fange lekemus eller hva det nå er. Jo, det var det der med årsak og virkning...

PS.. statistikken her på Ytringsstedet opplyser meg om at dette er blogginnlegg 860. Kanskje 800 av dem er mine? Har ikke ork til å telle, men antakelsen duker for ei aldri så lita feiring...

 

Synnøve Sætrum

 

 



Om å eksponere seg....



Foto: Synnøve Sætrum

 

 

-Fritt valg hva man velger å koke suppe på, eller eksponere seg for som voksent menneske.

 

Kommentaren kom ikke fra meg, men den har festet seg. Som så mye som er blitt sagt og tenkt siste ukene. Jeg eksponerte for eksempel kroppen for nok en runde med snøskuffa i dag. Mosjon er en bra ting å utsette seg for. Helst ville jeg vel til tider at all trim skulle foregått helt andre steder på en søndag, men min ønsketenkning slår langt fra alltid til. Så da må jeg bare finne meg i at skuldra ble så vond som den ble. Nå har jeg tilført kroppen firehundre milligram ibuprofen, og verken er nesten borte. Hva det stoffet har som negativ effekt vet jeg ikke. Leser ikke pakningsvedleggene siden de jeg har akkurat nå er på thai. Dessuten har jeg nydt min lavkarbosuppe i fred og ro. Innsida roper antakelig "hurra" for den, og jeg satser på at ovasjonene kommer enda sterkere ved neste møte med vekta. Det krever sin kvinne å holde dietten. Ingen skal fortelle meg at store kostholdsendringer kommer seilende på ei fjøl. Mange runder, og mye alvorsprat med meg selv må til. For den som ikke synes mat er noe spesielt, er sikkert ikke dette noe å ta på vei for. Men, jeg elsker mat og kjærligheten er dyp når det gjelder kokkelering. Det er mang slags kjærlighet, og mang slags eksponeringer.

 

I uka som gikk har jeg lest bloggen "Om å pule seg til en ungeskokk", som jeg synes treffer spikeren på hodet når det gjelder så mangt. Jeg har lest kommentarfeltene i etterfølgelsen også. Faktisk er der noe vettugt med, men også mye jeg ikke begriper folk kan få seg til å si. Det er noe med menneskefiendtligheten, eller ordbruken om medmennesker som får meg til å grøsse. Og, jeg innrømmer igjen at her på Ytringsstedet har jeg kastet inn håndkleet for lenge siden. Orker ikke utsette meg for alskens hatkommentarer så jeg har stengt muligheten for å skrive fritt under hver enkel blogg. Faktisk så gjør det noe med meg å motta hatmeldinger fra anonyme mennesker der ute. Ikke at det har vært så mange av dem, men likevel. Jeg undrer meg over hvem de er alle disse som er så sinte. Hva er det de er så arge for? Hva er det som går dem så til de grader i mot egentlig?

For noe må det jo være når en klarer oppvise kvinnehat, innvandrerhat, homohets, jødehat, demokratihat og i det hele tatt helt hemningsløst hat. Når en setter på sensur på kommentarfeltet betyr det ikke å stikke hode i sanda, eller nekte anerkjennelse av det som foregår. Bare at ja, jeg har lest, og forstått hva jeg føler. Egne følelser skal man både ta på alvor og ta hensyn til. I alle anliggende.
 Fint er det at jeg noen steder kan velge hva jeg utsetter dem for.

 

- Fritt valg hva man velger å eksopnere seg for, eller koke suppe på som voksent menneske !

 

Synnøve Sætrum

 

HELT

Kontraster... Foto: Synnøve Sætrum



"Det var uråd å få svevnen til å feste seg. Han tok etter honom gong på gong, men han gleid unna som ein hål fisk i straumen. Det var som å gripe etter skuggen eller måneskinet. Han treiv berre inn i lause lufti. Så var det å liggje blåvaken og vente. Kva var det å vente på i grunnen? På at morgonene skulle kome, eller på at tankene skulle halde upp med å gå i ring, kanskje ?" (Jan-Magnus Bruheim frå "Møte i myrkret", 1973)

 



En skal kanskje ikke legge for mye vekt på følelsene tanker gir seine kveldstimer.

En knust verden kan synes hel igjen i møtet med dagslyset.

Dopingkontroll trenger en ikke, men likevel. Fornuft og følelser opplever utakt på den tida.

Konsekvensene kan være handlinger en får betale regninga for, eller rustne erfaringer.

Det kan være sånn at en ikke ser bjelken grunnet stålkonstruksjonen i eget øye.

Ikke sant?

Galgebergtangen for under ei uke siden.

 Litt varme i solstrålene var det om senettermiddagen.

Våren prøvde seg også... Før eller siden kommer den tilbake...

 

 

Selv om vinteren tar over, plutselig legger "hvit korrekturlakk over feilstavet sommer" bærer kanskje stillheten all kulden gir noe godt med seg. Plutselig, i fra å synes det totalt meningsløse med kulda, så begriper en hvorfor det må være sånn. Det er tungt ja, men det er livet. Erfaringene kommer ikke gratis om de kjennes rustne eller skinnende. De er likevel erfaringene som gjør deg til et helt menneske. Du kan samle bitene sammen igjen, overleve og komme deg videre.

Så lenge det er liv er det faktisk håp. Banalt tenker du, men anerkjenner sannheten.

 

Kontrastene er åpenbare, men fine å ha.

De gjør det knuste helt igjen.

 

Synnøve Sætrum

 

 

KNUST

 

 

Ha alt og miste det .

Pulverisert.

Gått i stykker.

Slitt i stumper.
Ulykkelig.

Knust.

Hvor kommer drømmene fra, og hvor går de når de dør?

Hva gjør lengselen som aldri finner hjem?

Kan hjemløs kjærlighet finne fred?

Hvem samler opp de umulige brudd, de døde håp?

Hvilken dør sluker lyset når det slukker ?
Hvilke rom fanger gleden når den går?

Kan livet leges?

Ulykkelig?

Pulverisert?

Gått i stykker ?

Slitt i stumper?

Knust?

 

Synnøve Sætrum

NO PROBLEM

Lastet fra nettet, og jeg har selvsagt ingen rettigheter til dette.

 Malt av Makris Thanassis.

 

Tall skjuler personer i statistikken her på Ytringsstedet.

Hundreogtjueto oppslag på denne vinterfredagen.

Hvem er dere alle sammen?
Som slår opp, og kanskje også leser denne teksten.
Det er jeg ganske nysgjerrig på.
Skulle gjerne mottat noen ord, om enn anonymt.

I dag var det et oppslag i Khasakstan (?) til og med.

Meg bekjent kjenner jeg ingen der.

Sikkert googling på noen av ordene jeg har anvendt.

Flere enn det vanligvis er denne ukedagen som pleier være den minst besøkte av alle bloggdager.

Tro om det har sammenheng med været, eller viser en ny trend?

Ja, har jeg ikke noe å fundere på så kan jeg konstruere noe.

 

No problem!

Don't worry, be happy!

If you're don't happy, call me I'll make you happy!

 

Er det ikke noe i den retninga han synger i sangen. Han du vet.

Plutselig husker jeg noen yngre voksne fra en tur i jungelen der i Nord-Thailand.

De var veldig glade, snakket fransk, og siterte. Smilte og lo, både ved nabobordet der vi lunsjet og på bambusflåtene i elva vi raftet. Jeg har lagt meg med ullsokker på, og varmer meg på minnene. Det virker så fjernt, samtidig som det bare er drøye måneden siden. Akkurat det virker underlig her jeg sitter nå. Men, det er samme følelsen når jeg er i Thailand.

Alt som har med klima her hjemme og gjøre blir ren teori.

I kveld har jeg sett det meste av fotografiene mine fra Bangkok, og jeg kjenner særlig på at det skulle smakt med en gourmetmiddag i godt selskap.

Jeg tenker på den lokale restauranten i Hua Hin som gjorde slutten av oppholdet der til et helt eventyr hva maten angikk. Kose seg glugg, og nesten ikke betale noe for det. På toppen av alt.

Vi har snakket om det mange ganger som har opplevd det sammen.

 

Ja, det tenker jeg på.

Og så forsøker jeg leve den der :

 

Don't worry, be happy !

 

Alt har sine grunner og hesikter forsøker jeg tenke.

Tenke det ordner seg til det positive og gode alt sammen.

 

Ja, for det gjør vel det?

 

Synnøve Sætrum



OM Å ANERKJENNE SEG SELV OG ANDRE MENNESKER SOM MENNESKER...

 

 

 

 

 

Når man når bunnen finnes bare en vei.

Oppover !

Det er i motbakke nesa peker mot skyene, og så videre...

Sånn er det for vinteren, og sånn er det for meg.

Jeg er ikke så annerledes enn andre mennesker tenker jeg.

Må bare ligge litt "på bunnen"  og kikke meg rundt først.

Livet har oppturer og nedturer. Er godt og vondt, men faktisk mest godt.

Når kravlinga "på bunnen" går mot slutten anerkjenner jeg faktisk at min rett til å reagere. Kanskje er mine reaksjoner på enkelte sider ved livet noe sterkere enn andres, det skal jeg ikke si.

Men, når jeg har fortalt helt konkret om hvor det trykker er jeg blitt møtt med:

Du er helt normal, det er ikke noe rart du får den reaksjonen.

Takk og takk for gode nære venner.

Ytre Kristiansand kommune snør ned mens jeg er på vei opp.

Ikke at jeg liker denne snøen i det hele tatt, det er jo derfor jeg stikker om vinteren. 

Derfor jeg vurdere å dra min kos for godt også. Derfor grunner jeg over de valgene jeg har. Beslutninger av de store tar si tid. Slikt trenger lange modningsprosesser.

 

 Men, likevel. Jeg vassa nesten til kness for å ta  bussen tidlig i morrest.

Og, nei: Om bilen hadde stått her kunne jeg ikke kjørt den. Tretti cm tung våt nysnø blir for mye for doningen. Så jeg takker for at den står på annen adresse med tørr grunn under dekkene.

Heldig er den som har en god venn med garasjeplass til overs.

 Så slipper jeg det styret ennå. Der får den stå til våren får overtaket.

 

Vasse til bussen klokka åtte om morgenen... Bra for vekta... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Som diabetiker, med type 2 diabetes, må man gå til rutinekontroller for å følge med blodsukkerverdier, blodtrykk og vekt. Alt henger i hop.

Men, til min livshistorie hører at jeg har vært tynn som en strek helt til denne sykdommen begynte å vise sine første symptomer. Uten at jeg har noe vitenskapelig bevis for det tror jeg likevel å ha hatt tendensene siden tidlig i trettiårene. For den gangen var jeg bare litt rund rundt magen.

I det hele tatt så har genetikken min vært slik at også mens jeg bare veide 59 så hadde jeg litt mage. Den gangen spurte folk meg om jeg ikke spiste, eller feilte noe alvorlig. Jeg spiste akkurat det jeg ville, og kom den gangen ustraffa fra det. Til tider overspiste jeg nok også.

Likte på et vis å føle meg stappa. Likevel var det stort sett kun skinn over knoklene.

Ikke et ord om at nå må du ta deg sammen og slanke deg, eller er det ikke blitt vel mye av deg nå osv. Kommentarer som man blir sårbar overfor når det streves med kiloene.

 

Jeg har skrevet om å slite med vekta før. Så jeg skal ikke legge ut hele den regla igjen.

Det finnes under etikettene på siden her om noen skulle være interessert.

I dag fikk jeg satt en milepæl i kalenderen. Plutselig viste vekta en reduksjon på godt over ni kilo.

Hurra!  Det jeg har gjort virker. Knallhard lavkarbo sammen med mye mer gåing viser seg å være bra. Sammen med kiloene har blodtrykket som også er løpsk innimellom igjen stabilisert seg. Trenger ikke flere medisiner for det. Høyt blodtrykk er vel sånn sett ikke en sykdom, men en større risikofaktor for å pådra seg både hjerneslag og hjerteinnfarkt. Dessuten var langtidsblodsukkeret gått også redusert (ytterligere), og ligger med bra margin innenfor de målene som er ønskelig iflg. medisinerne. Så da gjør moa noe riktig. Klapp, klapp på skuldra tenkte jeg, og etter ei stund ga jeg meg selv noen indre superlativer. Jeg mener, det er jo ingen andre som gjør det for meg.

 

Vet ikke jeg, men når man har møtt veggen en gang, brukt år og dag for å stavre seg på beina igjen, så er en blitt sårbar i forhold til enkelte holdninger.  I en av bloggene jeg leser nevnes denne "White Trash" følelsen. Jeg kjenner meg igjen, og forstår hva det betyr. Enkelte sammenhenger gir meg den, fordi jeg er mottaker av en uførepensjon. Jeg går rett i forsvar, og "banker" meg selv, fordi jeg ble syk. Rundansen går til jeg ikke er verdt skiten under skosålen. Enten stopper jeg meg selv, eller så sier fagfolk at nå må du stoppe med å klandre deg selv for det som er genetisk. I det minste.

Sånn virker den massive propagandaen som handler om at alle som ikke er i full jobb er unnasluntrere, slabbedasker og det som værre er. Bare å ta seg sammen, og komme seg i arbeid fortere enn svint. Hvis ikke...

 

 Så kan jeg jo bare tenke meg hvordan noen må føle seg som er her som asylsøkere eller er her i påvente av ankesaker i forhold til søknader om opphold i landet.

Enten årsakene er det ene eller det andre.

Den debatten som raser i kommentarfeltene på nettet nå gir meg frysninger.

At noen tar et lite barn i forsvar, og dermed gjøres til idiot og for åpne grenser er for meg helt ubegripelig. Meg bekjent har Norge fortsatt en av de mest stengte grensene i hele Europa.
Med fare for at jeg også stikker hodet inn i vepsebolet sier jeg det likevel, og plukker opp tråden fra andre skribenter. Det må da være andre måter å gjøre dette på? Saksbehandlingen må da kunne utføres kjappere, sånn at folk får klarhet i situasjonen sin. Å leve sånn på vent må da gjøre noe med mennesker. Eller sterkere sagt: Jeg vet det gjør noe med mennesker. Har vært på avklaring og vent selv. Om ikke som flyktning, men likevel. De aller fleste mennesker trenger rutiner, forutsigbarhet og noenlunde stabilitet. Hvorfor skal ikke også gjelde dem som kommer hit og søker om å få være her? For vi snakker fortsatt om mennesker her, noe jeg til tider synes er totalt vekk i kommentarfeltene. Jeg opplever disse holdningene til medmennesker som svært primitive, og svært skremmende. Det er utrolig vanskelig å diskutere med den som ikke vil diskutere med bakgrunn og vidd. Unnskyld meg, men jeg klarer ikke kalle skjellsord og trakkasering for akkurat det. Enten deg gjelder innvandrere, kvinner eller andre grupper som får gjennomgå på internettet.

 Et menneske, er et menneske, er et menneske. 

Ethvert menneske har vært et barn. Et barn, er et barn, er et barn...

Fra mitt ståsted blir jeg ordentlig opprørt over denne totale underkjenningen av medmennesker.

Hva er det de er så sinte for og på? Jeg begriper ikke hva alt dette bunner i. Vi har jo så det holder her i landet, ikke sant? Er grådighet årsaken, og om det er det fører grådighet til smålighet?

Hvorfor er det så vanskelig å anerkjenne mennesker som mennesker?

 

 Dessuten, så er det slik i andre stater som for eksempel USA, som så mange har som forbilde, at blir man født der får man automatisk amerikansk statsborgerskap.

Hvorfor er det ikke slik her?

Ja, det undrer jeg meg over.

Men, nei for den som nå måtte eke seg opp.

Igjen: Det betyr ikke at jeg er for absolutt fri innvandring, åpne grenser og at alle som vil skal kunne komme hit og leve på trygd...

 

Etter ei uke litt i angst- og grenseland tvinger snøen min del av Kristiansand kommune i kne.

Her prioriteres ingen brøyting, og jeg tenker det må ha falt enda 20 cm siden jeg kom hjem med bussen klokka ti på ett. Da hadde jeg brukt nesten tre timer på returen fra byen.

Men, i dag er jeg glad i meg selv igjen. Gir meg anerkjennelse, også for at jeg har tillatt meg å kjenne på ting og saker i uka som gikk. Noen har en nisse på lasset, jeg har ei lita sårbar jente. Hun finnes også inne i alle disse sterke ordene og meningene. Henne må jeg ta hensyn til innimellom.  Anerkjenne slett og rett...

 

God fredag !

 

Veien snødd og skuffa igjen for andre gang denne fredagen. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Synnøve Sætrum

ANGST

 

Døra slår igjen.

Duren forsvinner.

Dagslyset biter.

Døden sitter i kroppen,

døsen i lemmene.

Det finnes ingen annen løsning enn hvile.

Drømmene dysser den tunge kroppen,

setter merker i madrassen.

 

Drar alt nedover.

 

Dersom hver vegg rommer ei dør må avstand til.

Det finnes ingen distanse midt i veggen.

 

Synnøve Sætrum

 

 



INFLASJON

-Inflasjon, sier venninna mi. 

-Inflasjon i alle disse smilemerkene i hver fordømte sms !

-Fritt fram for å komme med de vondeste meldinger og så slenge på et smil som avvæpning.

Jo, hun sier det og står på sitt.
-Les din tekst, krev din rett liksom!
Toneleiet i stemmen er en anelse høyere.Selverfart og skingrende.
Det er noe ute av proposjoner over stemmen, men hun har helt sikkert sine gode grunner.
Dessuten er jeg glad i henne.
Deler noe med henne som jeg ikke gjør med noen andre.
Hun er unik.
Relasjonen vår like så.
Det finnes nemlig ikke make venninner.
Vil aldri gjøre det. Om hun ble borte ville jeg vite at jeg hadde delt noe med henne jeg aldri skulle få igjen. Det ville være trist, men jeg skulle komme over det.
Venninner har en tendens til å bli vekk.
Grunnen er overflødig å nevne.
Den er alltid alltid alltid det samme.

Variasjoner over samme tema, i høyden det.
Noen ganger gjør det forjævlig vondt.
Mer er det ikke å si.

 

Inflasjon i sms. Jo jeg skjønner hva hun mener. Ser det. Jeg har kanskje noe som kunne ligne en sms-relasjon i ryggsekken jeg med. Det er ikke det det står på. Faller derimot..
Et digitalt smilefjes og andre bilder kan dra med seg mye mer enn teknologien. I rette settingen evner de skape forhåpninger selv om det ikke ligger noen verdi bak dem i det hele tatt. Annet enn ei hyggelig melding liksom. Men, det står jo ikke. Her snakker vi sms for f...
Likevel: Hjertet kan bli stort og varmt. Fyllt til randen av alskens dagdrømmer og svermerier. Særlig hvis avsender for eksempel er et menneske man gjerne skulle flørtet med, kanskje til og med elsket hiver på et sånt smileblunk. Da dukes det for misforståelser. Ja, for i virkelighetens verden. I alle fall for oss som er vokst opp sammen med dinosaurene og bare trodde Skype var noe i sience fiction litteraturen. Før mobilen, unnskyld iphonen eller androiden gjorde sitt inntog betydde faktisk et blunk i ni av ti tilfeller en tilnærming fra det annet kjønn. Så er det rart man blir forvirra?

 Det er akkurat som når det generelle prisnivået går opp over tid, mens pengeverdien ikke gjør det. Alt får mindre og mindre verdi. Den digitale verden er en verden ja, men den er og blir på lissom.

Tegn og bokstaver er bærere av digital mening, men objektivt sett rommer de kun fiksjon.

 

Så det skal den ha som holder tunga rett i munnen, tastene på plass og bruker sms til det det er for. Korte beskjeder som ikke kan misforstås. Jeg går for det der jeg er nå.
Kun beskjeder, ikke kjærlighet eller diskusjoner. Sms-forhold er kompliserte.
Ikke et blunk fra meg mer, tenker jeg. Prøv det den som er problemorientert.
Har man det ikke vondt, kan man alltids konstruere smerte.

 Misforståelsene eller mulighetene for dem står i kø, og det i en verden hvor kjærligheten og varmen (sånn ellers) har det mer enn knagert nok fra før av...

 

Synnøve Sætrum

SORG (2)

Bankok internasjonale flyplass. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Det er gått en liten måned siden jeg sa adjø til smilets land.

Har landet hjemme, møtt familie og alle de andre menneskene som betyr mye i livet.

Å involvere seg, bli glad i, eller elske vet jeg jo, sånn rent teoretisk og objektivt sett betyr å være sårbar. Siden ingenting varer evig på den ene eller andre måten. Leve gleden betyr erfaring med smerten. Den som rommer dype følelser i møtet med sine medmennesker lever så til de grader i gleden. I håpet og drømmene, og i tryggheten medmennesker fører med seg. Den som lever enslig lever ikke i vakum. Selv om en ikke har kjæreste eller samboer har en følelser. Går ikke rundt som en stor klump uten dem. Sårbarheten rammer når den vil. Det er prisen en risikerer måtte betale.
Livet krever prisen om jeg vil eller ikke. I disse dagene blir jeg avkrevd en pris.

 

Sorgen må bare gå sin gang i helsort. Det eneste som kan trøste synes utenfor rekkevidde akkurat her og nå. På et blunk forandres tilværelsen til noe en må motivere seg for. En skylles på land etter møtet med det store vidunderlige havet, og alt som finnes igjen er en naken skrott. Brutte tankermønster, forhåpninger og dagdrømmer. Slikt kjennes både vondt og veldig veldig skamfullt.

Kanskje vil det forandre seg, kanskje ikke.

Eneste nåelige akkurat nå er følelsene av å bli slynget ut i smerten på nytt og på nytt.

Litt fast grunn under føttene noen timer, og så rett tilbake i smerten.

Jeg kjente deg nesten ikke igjen, sier naboen som vanligvis ikke bryr seg. 

Du er blitt så tynn,sier mannen. Har du vært syk?  Nå ja, så tynn er jeg nå ikke, men kanskje slik at det synes tenker jeg. Jeg tenker også at dette er noe legen blir glad for. Han som sa jeg skulle passe meg for de kiloene som fulgte mørket høsten som gikk. Det blir bra, en gang tenker jeg. Jeg må "bare" leve gjennom alle disse dagene som ikke er gode først. Få sikt igjen og fjernet det sorte sløret mellom meg og virkeligheten. Ja, det er vel slikt som dette han ikke vil lese noe om, han som skrev i det legetidsskriftet. Han kalte jo, slik jeg oppfattet det sorg for å rulle seg i selvmedlidenhet.

 For meg er selvmedlidenheten kun inne når man gir hele verden skylda for sorgen.

Det er ikke de dagene jeg er i.

Bare sorg.

 Noe kan kjennes som død, selv om det lever.

Jeg har opplevd død, erfarer likheten.
Bare slikt er mer umulig.
En reell død kan man henge på det definitive, en levende død har ingen opplagt adresse.
 

 Noe renner av meg, det tærer på kreftene å sørge.

Jeg vet det finnes håp, vet det ikke varer evig.
Men, det er dyp smerte, og krevende det som er.
Man virvles rundt i bølger.

Blir trukket under, og kommer opp til overflata igjen.

 

Tja, jeg er ikke helt i form, og så er det denne vinteren, sier jeg til naboen. 

Jeg har vært borte lenge heldigvis. Siden jeg ikke er så veldig glad i mørke og kulde.

Det har vært kaldt for menneskene her i nord skjønner jeg.

 Ikke opplevd det værste av den. Takk og takk.

 For det meste takker jeg for dagen i dag, og bekymrer meg ikke.

Har sinnsro med tilværelsen der jeg er.

 

Så vipper livet meg av pinnen, slenger i grøfta. Presset opp i det hjørnet hvor ingen flukt fra meg selv og alt jeg rommer av menneskelige følelser er mulig. Jeg må møte dem, anerkjenne dem og komme meg gjennom det hele. Jeg hadde glemt hvordan sorg virker, hvordan den setter ut.

Har vært lykkelig, tilfreds, full av håp og kanskje noen livsløgner at jeg mistet perspektivet litt. Kastet meg bare hodestups ut i gode svimlende drømmer.
Krevde lite, bare levde og håpet livet skulle gi meg gevinst.
Jeg er blitt fortalt og fortalt at ønsker man seg virkelig noe så kommer det til en.

Ikke så sikker på det jeg. Jeg ønsker meg kjærligheten, ikke ensomheten.
Noen ganger gjør det jævlig vondt å mestre livet alene.

 

Egentlig skulle man kommet hjem som et oppkomme av energi, men det ble ikke sånn denne gangen.

Det krever sin dame å reise på egenhånd. Finne opp dagene selv. Nå var det ikke det at jeg ikke kunne snakke med noen, spise et måltid finne på noe for noen timer. Venninner har det vært der.
Takk for dem, og alle gode minner jeg ser på fotografiene som settes sammen til bildevisning. Musikk og tekster legges på. Det blir så bra atte til slutt. Jeg ser jeg har hatt det fint. Veldig fint.

Men, denne gangen bakset jeg ganske mye med mitt... 
Alt jeg ikke kunne flykte fra lenger.
Så kommer jeg hjem, er klar til å møte dagene litt annerledes.

Åpne meg, være ærligere.

 

Det har jeg altså fått til, men ikke på den måten jeg tenkte meg.
Sorg minner om depresjon på et vis.
Har man kjent den elendige lukta en gang vil man ikke dit igjen.
Ikke for noen pris.
Men, livet setter en ut, kjører i grøfta.
Når en stor sorg velter inn kjennes det som å dø litt.
Som om kroppen med ett begynner vandringer helt uavhengig av meg.
Jeg henger i fuglepespektiv og lurer på om det er meg jeg skimter på bakken.
Hvor er det jeg går? Hvor er det jeg skal?
Jeg ser meg, og trøster: Jo jeg er der. Jeg går.
Ser ikke så knust ut som jeg er på innsida.

Så fine sommerlige farger du har på deg, sier venninna mi.
Siden er jeg kommet i tanker om at det er bedre med ei glad melding i speilet enn helsvart.
Det kan tenkes være sant.

 

Kontrastene til å være verdensborger på reise til å måtte ikle seg rollene som kreves her kjennes på kropp og psyke. Alt jeg er og ikke er, alt jeg har og ikke har.
Materialismen i et land som bedømmer menneskers vedi gjennom det en kan se utenpå.
Heromkring finnes ikke fasadene. Når jeg ser livet fra det perspektivet er jeg avkledt og utenfor.
Det er mye enklere å være enslig middelaldrende kvinne i Asia hvor perspektivet er mer åndelig, enn å sitte her i en liten leilighet og sørge. Betydningsfulle uønskede endringer roter til landskapet for den som trenger stabilitet og forutsigbarhet. Så følger sorgen på. Sorg skaper frykt.
Dagene går til grublerier, leting etter svar. Det er vanskelig å snakke med noen om nederlagsfølelser og tilkortkommenhet. Eller å skille det ene fra det andre. Jeg spør meg:

 

Hva er det egentlig som skjer?

 

Hva gjør jeg nå?

 

Jo: Med bitte små steg tvinger jeg meg til å gjøre noe godt for meg selv, selv om tårene renner.

Jeg lar være med å skamme meg for gråten.

Forsøker være glad i meg selv og følelsene mine.

Tenner et lys, ber en bønn, setter på musikk.

Bare er...

Det er nok.

Evig nok.

 

Flyfoto over Kristiansand.... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Synnøve Sætrum

 

 



RIVER OF SORROW...

DOBBEL...

Perspektiv... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

En kan sitte lenge ved et vindu, kikke i samme retning, leve med samme utsikten.

Eller i det minste være i illusjonene om at en gjør det.

Så tømmer den ene tekoppen, reiser seg, takker for dagen .

Litt nedstemt kanskje, ville gjerne blitt litt til.

Det synes slett ikke.

Den som ikke kler seg naken tar maskene på.

Beskyttelsen.

Utsettelsen.

 

 

Den lille jenta som ikke blir sett trenger seg ikke på.

Kan ikke tvinge følelser.

Hun håper kanskje noen vil redde henne.

Si hun er stor nok liten som hun er.

Ta henne på fanget.

Gi trøst.

Den lille jenta blir borte...

 

Store jenter reiser seg selvstendig.

Anerkjenner sine følelser.

Kikker på ansiktet i speilet mens de snører skoene.

Liker ansiktet etter besøket, når det er avslappet

fylt av kjærlighet eller kanskje til og med håp.

 

Den lille jenta...

 

Synnøve Sætrum

 

 



SORG

Hun står i gangen utenfor soverommet. Kikker på de små skoene på matta, aner konturene av seg selv i speilet på veggen. En liten fremmed kvinnes sko. Kvinnen med mindre føtter enn hennes.

Fra stua høres stille prat. Ingenting kan få henne til å gå inn.  Hun har for store bein, og forvandles til den lille sårbare jenta ingen forstår, ser eller vil ha.

Alltid den samme drømmen. Hun våkner med svett mellom brystene, og gråt i kroppen. Hørte slutten på ei glemt setning som rev henne ut i mørket.  Smerten føles nesten invalidiserende, fester henne til puta med sterke klør. Hun ynker seg, forsøker komme seg opp og ut. Greier hun det feller hun tårer, anerkjenner sorgen. Stryker seg selv over håret.

 Det er vondt å sørge over noe en aldri har hatt men likevel trenger.

 

Synnøve Sætrum

HJEMLØS KJÆRLIGHET

Foto: Synnøve S

Kjærligheten varmer den som elsker alle dager,
holder seg tett og nært til den som vet å elske så lenge det er liv
Så lenge det liv er det kjærlighet
Så lenge det er kjærlighet er det håp
Sterke følelser legger til kai for ei stund

Noen ganger går de opplag

og synes det godt nok

Når håpet finner sorgen sin blomstring

 kjærligheten
jages

ut på veiene

lik en hjemløs

i fimbullandet

 

Hjemløs kjærlighet

er
også

kjærlighet...

 

Synnøve Sætrum

ORDA DU GAV MEG

Y T R I N G S S T E D E T: Om angst, Skavlan, Knausgård, de andre og meg...

Så flikket jeg litt på denne teksten, og tar den fram igjen siden den har hatt noen oppslag de siste dagene... Det er fint!


Y T R I N G S S T E D E T: Om angst, Skavlan, Knausgård, de andre og meg...: Jeg har lastet dette bildet fra nettet. Selvsagt har jeg ingen rettigheter til det. Jeg vet dessverre ikke hvem som har skapt det.   ...

I SPENNINGEN MELLOM ORDEN OG KAOS

Himmel over meg ... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Det finnes en virkelighet i spenningen mellom orden og kaos, mellom virkelighet og kunstnerisk uttrykk. I "kokeprosessene" som ikler det egenlevde til allment, mørke til lys.

Jeg har en nær venn som når jeg forteller om de kreative prosessene mine spør: "Beskriver du ikke det alle kunstnere gjør? I alle fall er det den oppfatningen jeg har ut fra det jeg har lest og blitt fortalt før..." Anerkjennende ord. Vedkommende betrakter meg som kunstner. Uttrykker hvordan han leser tekstene mine. Ser arbeidet mitt. I stedet for å tenke: "Jo, og ja og takk" kommer angsten krypende på sammen med perfeksjonisten som bedømmer eller fordømmer nord og ned.

Den skrivende delen av meg, bloggeren/forfatteren, er og har vært hardt arbeidende i mange år.

Utgivelser eller ikke utgivelser. Alt som ikler seg tekst vokser og øver seg, blir sakte men sikkert mer bevisst sit uttrykk. Det handler om noe jeg bare må og er.

Angsten tordner: "Hva er det du tror du er? Har du virkelig noe å fare med?
Hvorfor holder du egentlig på med dette ?"

 Siden jeg ikke har noen formell kunstnerisk utdanning(selv om litteraturstudiene manifisterer seg i mangesiffra gjeld til Statens Lånekasse for utdanning), ikke har vært student på noe skriveakademi eller lignende,  maltrakterer jeg lett det jeg måtte skape. Vel, altså kanskje man maltrakterer enda mer om man har vært der. Egentlig vet undertegnede nada om den saken. Men altså jeg:
River ned, betrakter det som annenrangs og i beste fall middelmådig. Sprøtt.

 Det er ufornuftig, utenfor alle proposjoner men er. Det er angst!

 

Livet i spenningen mellom orden og kaos. Den fornuftige, skapende og selvgestaltende biten av meg er både stor og selvsikker nok til å tørre publisere et dikt eller femten til lesning for den som måtte ønske det. Stolt gjør jeg det, og jeg kan stå inne for hvert eneste ord der jeg slipper dem ut i dagslyset. Slik som for eksempel tekstene "Inspirasjon" eller "Uten tanker om sex". Alt i livet gir muligheter til tekst. Tekst er spenningen mellom orden og kaos, akkurat som livet selv er det.
De siste dagene har livet ført meg til krysset, eller skilleveien enda en gang.

 

Siden fornuften ikke alltid er det første som kjennetegner tankegangen min evner jeg antakelig å sette meg selv og kanskje medmennesker helt ut. Noe som fører meg inn i skam og nedvurdering av egne ærlige følelser. Det får jeg dårlig samvittighet for, og får jeg det ikke kan jeg jaggu spa opp elendig  samvittighet for manglende dårlig samvittighet. Tar det meste på meg, også det som ikke er mitt ansvar eller totalt utenfor det som kan kontrolleres. Jo, det blir det ei skikkelig suppe. Bruk av strategier som i beste fall fungerer helt annerledes enn det jeg forestiller meg i utgangspunktet. Avviser, flykter og rømmer før jeg får det vondt. En drepende strategi, som kun har med meg å gjøre. Ingen andre kan lastes for mine mønster.

I dag gjorde et godt medmenneske meg oppmerksom på det, og det kjenner jeg på stor takknemlighet for. Så får jeg møte den biten av meg selv, og se hvor jeg kan gå med den.

Det er nå en gang sånn her i livet, i alle fall mitt, at det som er blindt er blindt til lyset trenger inn. 

Noen ganger trenger jeg, selv om jeg i utgangspunktet skulle være vis og voksen nok til å begripe det  noen som minner meg på det grunnleggende:
"Du skal ta dine egne følelser på alvor, se på din del av det du står i".

Jo, jeg er mitt eget ansvar. Frykt eller ikke frykt.  I grunnen er det styrke i å vise svakhet.

Når jeg grunner på det har jeg slett ikke noe å skamme meg over.

 Taushet er ingen løsning!

Det jeg uttrykker er mitt uttrykk og har sin plass blant alle andre.
Lik mine følelser har like mye verdi som en annens. Jeg må "bare" skille mellom barken og veden.

Med ett handler ikke livet bare om frykt for å tape, det handler også om mulighetene for å vokse, erfare og vinne. Våren er på vei, og for meg handler det der jeg er nå om sortering og plassering.

 

 

 

Synnøve Sætrum

 



TANKETUMLERIER SØNDAG 10. MARS 2013...

 Nesten snøstorm i sola, merkelig men tilfelle for et lite øyeblikk siden.

Igjen skinner bare sola på all isen og snøen utenfor. Kritthvit, steinhard men med tusen glitrende stjerner i seg. Ser ut som liv, men snø og is er kulde.

Det er iskaldt, og ingen behov for å sprinte ut er å spore.

Kulde gjør vondt!

Enten den manifisterer seg på den ene eller andre måten.

Ensomhet gjør enda vondere.

Kan være mye kulde i den eksistensielle ensomheten for eksempel. 

Tomhet. Meningsløshet.

Utenfor- og utilstrekkelighetsfølelser.

Tankene om at alle andre har meningen i sin tilværelse, bærer sine liv selv, mens en sjøl henger fast i pølen av indre smerte og egentlig bare vil sitte under pleddet og vegetere...

 Best ville det være om en kunne komme seg vekk fra den, finne varme, balanse og innhold.

Anerkjenne det faktum at slike erkjennelser er menneskelige.

Kan være roten til stor vekst. Rette fokus mot evig forgjengelighet og fyre på takknemligheten for bare å være. Den gode indre kraften forteller man skal være stolt av sine tanker og følelser som menneske midt i livet.Jeg har veldig vanskelig for å kunne "kjøpe" troen på at livet på jorden bare er begynnelsen til det evige som kommer med døden. Og jo: Jeg tenker mange ganger at det må være fint å tro. Ha tryggheten i religionen. I ensomme stunder har man mer en en gang tryglet og bedt om den typen garantier. Jo, det tenker jeg på mens radioen i bakgrunnen holder på med gudstjeneste i Sandnessjøen kirke. Jeg hører på salmer og ord. Tenker på dette med kristen  eller annen tro.

Det henger jo sammen med vissheten om døden som enden på livet. For min del har jeg reflektert og prøvd standpunktene mine siden den dagen i barndommen det gikk opp for meg at ingenting varer evig. Hvordan jeg snur og vender på det er jeg fortsatt der at jeg ikke kan greie se noe annet enn ingenting når livet er over. Selvsagt vet jeg ikke hva ingenting innebærer når jeg sitter her og er i alt.

Har alt. Men, jeg har sett død, døde mennesker og det slår meg at det ikke er snakk om søvn.

Jeg ser ikke annet enn slutt, og ingenting.

 

Skulle det være annerledes vil det vise seg.

Men, her jeg sitter nå er den kraften jeg tror på knyttet til kjærligheten.

Som den gaven livet gir i mange former og falsetter.

 

Når jeg tar den erkjennelsen på alvor er det jeg reiser meg fra tanketumlerier,

tar spaden med meg ut, og tømmer plenen for is og snø.

Hjelper våren litt her oppe i dumpa mi, og gjør noe godt for mi egen helse i samme farta.

 

Ha god søndag!

 

Synnøve Sætrum



8. mars 2013 gikk jeg i tog.... Igjen !

 

 

8. mars 2013 gikk jeg i tog igjen. Jeg har regnet meg fram til at det må ha være 18 år siden sist.

 Jeg traff noen damer jeg har gått i mange tog med før i tida, og så så jeg noen nye ansikter.

Noen mye yngre menn og kvinner som også støttet under parolene.

Det varmet i den iskalde marsvinden.

Noen føler seg kjølhalt av at de ikke får hushjelp som karrierekvinner.

Jeg forstår hva de mener med ordene.

Har både hatt vaskehjelp og kombinert morsrollen med knallharde arbeidsbetingelser. 

Jeg har erfart skvisen i tidsklemma, og jeg har grått mine modige tårer i ren og skjær tilkortkommenhetsfølelse. Følt meg som elendig arbeidstaker, elendig mor og enda dårligere menneske. Lidd under egen knallhard fordømmelse.Mange av dem skapt av de ytre rammene livet mitt skulle fungere under ser jeg nå. Jeg har opplevd usaklige forbigåelser fordi jeg ikke har de riktige bekjente i styre og stell. Har hørt stemmene bak ryggen når man påpekte noe som ikke var riktig. Kjent på hånen og mistenkeliggjøringen fordi man var for radikal. Men, jeg stod for mitt. Stod i det, og som enogfemtiåring tenker jeg at det var bra det Synnøve.

 Du skulle ikke ville gjort noe av det annerledes likevel!

Jo, jeg strevde det jeg kunne for å greie tilværelsen.

 

Jeg tror jammen det er på høy tid å ikle seg noen knallrøde igjen.

 

Slutte å bare lengte seg syk etter støtte i enslige dager og timer.

 Før tok jeg meg usentimentalt sammen og tenkte:

Den som feller tårer lever i det minste.

Hold ut, det blir bedre!

Ingenting varer evig... Hold ut!

 

I den virkeligheten jeg nå lever i føler jeg meg kjølhalt selv om jeg ikke er i vanlig arbeid, ikke har familie og ikke trenger vaske så mye. Det er jo bare meg her, men likevel kan jeg føle meg drenert. Som om jeg har vært utsatt for en vampyr. Noe har i alle fall spist biter av meg.

Saker og ting er slett ikke blitt bedre. De er mye mye mye værre.

Utmattet sitter jeg i sofakroken og skjønner ikke annet enn kraftløshet.

 

I går gikk jeg i 8.mars-tog.

Vi var faktisk en god del damer sammen der.

Stemmerettsjubileet startet med det. Pump og prakt i Kilden.

 Harald og M-M til stede sammen med alle de andre billettholderne. 

Vel og bra, selv om jeg selvsagt sovnet foran tv.

Jeg tåler ikke det apparatet, men nei, det er en annen sak.

 Under apellen utenfor biblioteket tenkte jeg for første gang på mange år "sabotasje". Kirkeklokkene satte i gang skvalderet.

Ikke ørens lyd for appellanter. Synd det.

For jeg er overbevist om at det som ble sagt var både bra og viktig.

Jeg har visst ikke fått med meg utviklinga. Når ble det slik at en hel konsert framføres fra domkirka sånn fra fem på fem og utover? Eller var skvalderet kun en enestående påminnelse om at dagen også skulle markeres innenfor dørene?

Der jeg stod kom jeg på ordene som hang på do hos venner i fordums tider:

"Da kirkeklokkene stanset, hørte vi fuglesangen"

 

Og så tenkte jeg:

Når propagandaen som forteller at kvinnesaken er gått for langt, at 8. mars som internasjonal solidaritetsdag har utspilt sin rolle tier bare litt blir det kanskje ørens lyd til å høre hvordan tilstandene egentlig er. Kvinner diskrimineres fortsatt i arbeidsmarkedet, også her i landet.

Tjener og eier fortsatt mindre enn menn, tar større deler av omsorgsbyrder.

Soverommet skal jeg kanskje ikke nevne noe om, siden jeg pr. definisjon er ei sånn gammel frøken som ikke får seg noe. "Få deg noe kuk", skrev en mann illsint i kommentarfeltet her.

Det er derfor jeg kontrollerer det som kommer på trykk. "Er du sikker på du ikke er lesbisk, eller utpult hore?", skrev en annen. "Faen ikke rart du er ufør, du skulle egentlig bare vært satt ei sprøyte på", skrev en tredje. Og så videre og så videre...

Vel, jeg har da både sett og lest pornografi, og vet at den har trengt seg inn på alle enemerker.

Det er ikke blitt bedre det som skulle bli det. Nei, det er blitt værre. Mye værre.

http://tv.nrk.no/program/koid20008713/alltid-sexy
 

 Hmmm... det er i Norge, og noen spør meg om jeg ikke er redd for å være så åpen. Det er de kvinnene og noen få gode mannlige venner som er glad i meg til tross for alle merkelapper som er hengt på meg. Noen mener jeg legger til rette for det sjøl. Mulig det, men hva er dette med at kvinner alltid skal vurderes ut fra kjønn?  Det er en av grunnene til at jeg igjen gikk i tog på 8.mars.

 

Jeg gikk bak parola til Amnesty International, men kunne fint støttet alle.

Aktualiteten sier seg sjøl. Samvittighetsfangene sitter fengslet i titusener. For sine fredelige overbevisningers skyld fengsles, tortureres og henrettes mennesker.

 

Voldtekt brukes i stor stil som middel i krig. I tillegg til alle dem som finner sted i hjemmene rundtomkring, eller som overfall langs veger og andre steder. Man kastrerer kvinner i stor skala, eller kjønnslemlester dem. Ukultur. Maktmisbruk. Kvinneundertykking av værste sort.

Noen sier det er kultur.

Ja, det er det maktmisbrukende mannskultur.

Kvinnehaterkultur.

 

Jeg lurer på hvilken argumentasjon som ville blitt brukt dersom det var vanlig å skjære av menn stellet for å holde dem på matta, eller hva det nå er for en egentlig primitiv årsak?

 

Vel, jeg skal stoppe her.

Men en ting er sikkert:

 Samme hvor jeg måtte være til neste år skal jeg alltids finne ei markering av den internasjonale kvinnedagen!

 

Synnøve Sætrum