KALDE FAKTA !

 

 

Usentimentalt, mjukt og ungt:

Det er tid nok!

Livet er et hav!

Alt ordner seg!

 

Realistisk, hardt og modent:

Tiden er kort.

Lykken enda kortere.

Ingenting ordner seg bare.

 

Synnøve Sætrum

 



 

Av alle kvinneundertrykkende institusjoner verden rundt er ekteskapet den desidert værste !

Det leste jeg nettopp på fjesboka, og tenkte at det muligens er helt sant, eller sant på noen måter.
En tanke å grunne over er det i alle fall. Ikke at den var ny, jeg hadde bare glemt den.

Ha god lørdag!

Synnøve


DEN SOM IKKE DØR, ER DØMT TIL Å LEVE...

 

 

Lyset fra den tidlige vårsola kjennes som ubuden gjest.

Det avslører skitten på snøen, hybelkaninene i krokene.

Smoggen mørket etterlater.

Følelsene en ikke liker, men likevel har tyter fram lik små lysglimt.

Tapshistorien blir ens eneste sannhet.

Mindreverdighetsfølelsene er oppe og går lenge før fanden finner karlosjene.

Nitrer. Plager. Skremmer såpass at en mister fotfestet for ei stund.

Mister substansen, definisjonen av sin egen verdi og en blir hengende i det store intet.

 

 Vektløst slynges en inn tankene som aldri er delt,  ordene som aldri er sagt eller brevene som aldri ble sendt. Kjærligheten til medmenneskene og seg selv er hjemløse skikkelser som forsvinner i skyggene. Uadressert søppel ingen vil ha. Det gode glipper alle steder. Finnes ikke egentlig.

 Mørket er det eneste som kjennes trygt.

 "Forsvinn! Gå vekk! La meg være i fred i det sorte hullet!

Her vil jeg nemlig sitte i ensomhet og dø.

Ingen vil oppdage det før jeg ligner en balsamert Farao likevel".

 

Den vonde eksistensielle ensomheten er aktiv.

Fotfestet glipper.

O skrekk!

Andre kaster seg frivillig ut av fly, henger i fallskjerm etter båter eller stuper ut i intet for kickets del.

Det er ikke til å begripe !

Personligheter av annen støpning kan ikke fordra svevet gjennom tomme rom.

Disse roter gjennom alle skuffer og skap etter lindring som ikke finnes.

Trenger inn i seg selv og minner om at ikke alt er så mørkt og svart som natta.

Overlevelsesstemmen snakker om å holde ut.

Trøster og sier det går over. Anerkjenner følelsene.

Alle ordene som ikke er sagt, alle følelsene i brevene en skrev, men aldri sendt.
Følelser som burde vært vist fram, ord som skulle funnet hjem.

 Heller ikke den dypeste smerte varer evig. Takk !

Pøøhhh. Sorgen er en seig faen, taler gleden midt i mot:

"La meg bare være her i det sorte hullet og forgå i fred".

 

Den som ikke dør, er dømt til å leve.

Livet kan ikke lindres, bare leves på egne premisser.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



OM ORD

Man kan tro seg uten bånd
i det egentlige ikke ha noen heller
Så peker følelsene nese
Viser mønster som ikke virker
Ei heller er noens skyld
Bare det livet stiller til veggs akkurat der og da

Det er positivt
Gjennom smerte vokser man
Sannhet om frasen er aldri så slitt
Aldri så uønsket

Tiden for oppgjør med seg selv
kommer alltid ubeleielig for den
som bare vil ha det greit...

Gleden gikk i stykker
Knuste
Døde i kulden
fem ord kan gi

Fem ord
og ingenting har våsol
eller farge mer

Fem ord
og døden i meg
henger på dem

Fem ord
og hva skal jeg
gjøre med våren
og sommeren som
jeg gledet meg til

Fem ord
og alt jeg
kan tenke på
er å ikke ville mer

Fem ord
og døden kom
nærmer

Fem ord
jeg ikke har
styrke til å bære

Fem ord
og når det kommer
til savn har jeg ikke det som behøves

Fem ord
og jeg er helt knust

Synnøve Sætrum

P A U S E

 

Pause

Livet tar

 svinger hvor alt

 fylles

med kulde

 

Jeg må ha pause

Forsøke finne fotfestet
 klatre

ut og opp av den

kalde grøfta

 

Den kalde grøfta

ligner ei

grav
en
ikke
er
død
i
bare
levende
død

Døden
er
en
trinnvis
prosess


Livet
en
våkner
til
og
ikke
vil
ha

Jeg trenger pause
vil ikke være meg

 

 

Når håp dør

og

tapskontoen fylles

finnes ingen

trøst

Bare
smerte

Bare
mørke
 

Bare

stummende

mørke

 

Bare

hylende

tomhet

 

Bare brukt

tid

 

Hjemløs

kjærlighet

og stor

sorg

over

tap

av

det

en

aldri

har

hatt

men

likevel

trenger
 

 

Jeg er ramlet

i det sorte

hullet
livet
skjærer
grimaser
til meg
og jeg

trenger pause

 

kan foreløpig

ikke

komme

lenger

 

 

Synnøve Sætrum

8. mars 2013

 

 

 Det er 8.mars 2013.
100 år i år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.
Lenger er det ikke, men samtidig, er hundre år veldig lenge. Norge er ikke det det var dengang. På godt, men også på vondt spør du meg. Det skjer ting i forhold til kjønnsroller og kvinnesyn som ville vært helt uakseptabelt og utenkelig da jeg var ung. Jeg er oppvokst i skyggen av kvinneopprøret, og fikk mye av alt det viktigste og fantastiske som har hendt i Norge. Hvordan kan det ha seg at unge kvinner forkaster kampen? Hvordan kan det ha seg at unge mennesker tror at rettigheter er noe man har fått av snillhet, og at det aldri kan tas fra en igjen om en ikke er våken og passer på?

 Fiffen skal i Kilden, der kommer ikke vi andre inn...
Det ergrer meg, men sånn er verden blitt. Klassesamfunnet synes også i kultur!
 Men, vi kan jo møte opp ved Camilla Collet i Tresse klokka halv fem og nyte fellesskapet i toget som skal gå derfra. Kommer vi mange enkeltstående blir det flott!

Jeg er over femti. Kvinne. Enslig. Og, så hva?
Statistikkene forteller jo at det gjelder store deler av befolkningen.
Nå vet jeg ikke om gruppen er så stor blant oss i høyere alder, men likevel.
Livsbetingelsen er å være enestående enkeltstående, tenker jeg, for å gjøre det litt mindre stusselig.

 Alene.
Dypest sett alene.
Ikke ha kontroll på noe annet enn seg selv, ingen andre.
Noen ganger kan en ikke kontrollere det en kjenner og føler heller.
Livet tipper en rett i det sorte hullet, og rekker tilsynelatende ingen hånd for å hjelpe en opp.

Jo, det er trasig når livet tar følelsesmessige svinger og veier en ikke er helt klar over og landskapet endrer seg slik en slett ikke ønsker. Det gjør uutsigelig vondt og ingen kan trøste. Når en ligger på nesa i grusen ser en heller ikke noe annet enn akkurat det. Glemmer at livet er der, at tilværelsen ikke avhenger av en eneste smerte, og at man har et liv også som alenestående. En glemmer rett og slett at det er noen som bryr seg. Blir heller sittende under pleddet og tenke: Jeg kan bare være her. Bli her til morsen er grodd på meg. Ingen vil merke det likevel. Det kommer jo aldri noen hit, og så videre.
Hvorvidt det er sannhet eller usannhet teller ikke i den gropa,
for der har mørket bukta og begge endene.

Ja, ja. Statistikk er nå bare tall.
Ikke mennesker, historie og kultur.
Sosiologi og andre mekanismer.
Kulturelt sett er man oppdratt til å tenke i dikotomier.
Det forkludrer i værste fall selvverdigheten for den som lever enkeltstående.
Vanetenkningen kan føles svært så besk.
 Om tallene sier nesten halve delen av befolkninga lever sine liv som enslige er tanken dikotom.
 Halverende.
 Som om en plasseres i mangel av å være tosomt.
Ja, for det er faktisk fortsatt sånn.
Kjønnsroller er en seig faen.
Kanskje er det mer spesielt på Sørlandet enn andre steder ?
Jeg vet ikke riktig.
Det jeg vet er at det er blitt tabu og vanskeligere å åpent snakke om at man fortsatt kjenner de gamle mekanismene på kroppen. Møter hersketeknikkene rett som det er, og kjenner saker og ting som ikke dufter godt når det er snakk om soverommet.
Kvinner er fortsatt dårligst betalt, og eier minst, også her i landet.
Enslige deltidsarbeidende eller trygdede kvinner rangerer stort sett nedest på listene.
Mye virker fortsatt som ekskluderende mekanismer, fordi en ikke er del av et par.
Både økonomisk og rent sosialt.

Jo damer, det er faktisk sånn ennå !
Det er ikke blitt bedre de siste årene, det er blitt værre.
Når en på toppen av alt er bikka over i alderen som pr. definisjon er den utraderte kjenner en på det ennå mer. For min del tenkte jeg at dit ville aldri aldri aldri sterke meg komme.
Usentimental har jeg vært. Tillatt meg å ha mine meningers mot.Tatt valg, noen veloverveide sammen med dem fikk konsekvenser jeg ikke kunne forutse, men likevel.
Da jeg var yngre tørket jeg lettere tårene, knyttet nevene og gikk i kamp for meg selv og retten til et liv på mine premisser. Som jeg er oppdratt til, og som jeg så godt jeg har kunnet førte videre som mor. Kanskje er alderen med på å gi mer tårer enn knyttnever.
Jeg vet ikke, men jeg vet når jeg gråter.

I dag gråter jeg ikke for meg.
Skal feire. Gjerne utagerende også selv om jeg ikke er M-M!
 I dag skal jeg stille ved damen som sitter der alene på sokkelen med inskripsjonen " tro er man kun naar man er det mod sig selv". For jeg tror dypest sett på min egen verdi.
På å kunne stå for den jeg er uansett hva det måtte være.
På mine premisser og som helt menneske om enn enkeltstående.
Jeg føler stor takknemlighet i forhold til alle de flotte damene som gikk foran for at kvinner skulle få det bedre. Jeg kjenner på at internasjonal solidaritet er viktigere enn noen gang tidligere, og den internasjonale kvinnedagen like så.
I dag ville det for meg være helt historie- og respektløst med sofavegetering...
 Skulle jeg komme til å felle en tåre denne dagen er det for all den urett som kvinner over hele verden utsettes for kun fordi vi er født kvinner.

 Gratulerer med dagen!

Synnøve Sætrum
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



MONOLOG UNDER KVELDENS KAPPE

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Zen

i mitt indre

før natten faller på...

 

En monolog under kveldens kappe

 

 

Synnøve Sætrum

UTEN TANKER OM SEX

 

 

"Nude" malt av Makris Thanassis 

 

 

Når jeg viser mine svakheter

ler av dem

bare er

har

det

gøy

er

jeg

naken

uten

tanker

om

sex

I
din
nærhet
er
jeg
ikke
bare
et
intetkjønn
med
følelser
uten
tanker
om
sex

 

Når jeg drømmer

om

deg

dypt

erotisk

og

våkner

alene

påkledd

tom og trøtt

er

jeg

naken

uten

tanker

om

sex

 

Når

savnet

setter

meg

i sårbarheten

smertelig

stille

sart

er

jeg

naken

uten

tanker

om

sex

 

Når frykten

for

å

miste

deg

freser

til

meg

fråder

viser

tennene

biter

dødelig

i

meg

tenker

jeg

på

døden

i

livet

uten

deg

 

 

Blir

du

borte

åpnes

sorgen

over

det

jeg

aldri

har

hatt

men

likevel

trenger

nakent

og

uten

tanker

om

sex

 

Jeg

elsker

deg

ærlig

inderlig

nakent

og

uten

tanker

om

sex

 

 



 

 

 

 

Synnøve Sætrum



DET MINNER OM...

Foto: Synnøve Sætrum
 

God lørdag morgen etter ni drøye timer søvn!

Stearinlyset brenner.

Det er ingen sol i snøbakken.
Denne helga bør man ikke dra til fjells opplyser alle medier.
Hadde ikke tenkt det heller.
Foretrekker vandring fra hytte til hytte om seinsommeren jeg.

For meg som er nylig hjemkommet fra tropene er ikke dette vår.
Bare den spede kimen til den.
Gledesdreper vil jeg likevel ikke være.
Fuglene som kvitrer utenfor minner meg om at alt som skal kunne være bærekraftig fordrer samling i bånn! Alt må begynne et sted, ikke sant?

 

Som jeg fungerer er jeg inderlig inderlig inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren i nord. Venner forteller meg uten blygsel om hvor har den har vært.
Jeg har blitt skjelt ut av to frysende fremmede mennesker bare ved å stå på siden av dem på gata og i en butikk. Riktignok var det fredag ettermiddag i begge tilfeller, og forklaringer kan være tidspunktet...Innadvendte mørkesyke vinterslitte mennesker tenker jeg. Tilgi dem!
Jeg kjenner min egen kropp stivne rent fysisk etter bare drøye uka hjemme.
Skyldes det ganske enkelt kulda i seg selv?
Ja, for det er jo vinter enda.
 Sol eller ikke sol!

Innrømmer også at jeg skvetter og blir ganske engstelig etter mange måneder i selskap med tropevarme vennlige, høflige mennesker.
 Uansett forklaringer så blir jo ikke livet bedre om jeg gir meg til med utskjelling av fremmede mennesker (har sprukket i bilsammenheng jeg også... og vet hva det vil si).
 Jeg tenker:
Er det sånn det er hjemme?
Kulde på alle plan?
Er det også derfor jeg "rømmer landet" vinterstid?

Ok, jeg satt i solveggen i går, noe som var ganske deilig og varmt.

Måtte kaste dunjakka etter hvert, men det var likevel et faktum med den iskalde vinden er rett rundt hjørnet.Det finnes ikke vintersol uten vinterskygge...Vår er det heller ikke pr. kalender før 20.mars.

Som jeg fungerer er jeg inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren, som før skrevet.
 

 Ordfører Fabian Stang var akkurat på radioen og snakket om panikkangst og alvorlig depresjon. 

Verdig, viktig og med medmenneskelighet i resonnementene.

Jeg har vært der sjøl, og skjønner både med intellekt og kropp hva han snakker om.

Jeg vet hvordan når sjela gråter mot den sorte avgrunnen. Jeg kjenner noen av hemmelighetene i kroppen som krøller seg sammen i fosterstilling i håpet om å kunne sove og sove og sove det av seg. Det inderlige ønsket om at man skal våkne til en annen virkelighet.

At det skal gå over. For det er et uutholdelig ensomt sted.

 En selv utenfor røkkla...

 Og det i "verdens beste og rikeste land".

For all del: På veldig mange måter er det sant.

En har det mye godt som får leve i Norge.

Likevel er det min bestemte oppfatning at en sjølvgodhetskultur, en seg-selv-nok-kultur skaper grobunn for annerledesfølelser. Ensomhetsfølelser. Taperfølelser.

Noen tar kampen opp, kaster inn håndkleet, innrømmer at nå sliter jeg og ber om hjelp.

Lykkes med prosjekt fjerne-avgrunnen-og-rette-ut-kroppen.
 Lykkes med sin samling i bånn!
Pris og takk, være ære..

Ennå er jeg ergelig over Jakob Arvola og hans utrolig usaklige angrep på det han kaller "depresjonsbloggere". Dette angrepet på samlingen i bånn... Følger du?
Ok, jeg skal ikke beskylde han for mobbing av en stor gruppe mennesker, selv om tanken ligger snublende nær.Det er store misforståelser han åpent fører til torgs i legeforeningens tidsskrift som "sannheter". Jeg mener, selv om det er banalt,, at det å klappe noen på skuldra og si "stå på", eller "dette klarer du", eller "jeg er her hvis du trenger meg" ikke er overfladisk oppførsel. Ei heller om det skjer i bloggverdenen. En vennlig digital kommentar betyr også anerkjennelse og å bli sett på tross av utfordringer i livet. Jeg kan ikke begripe hvor han har det fra at den som rammes av depresjon mener det er "deilig" å ha det vondt. Det er ikke snakk om en "skarve influensa", men mye mye værre.
At noen skriver om sine erfaringer, og mottar støtte er positivt. Ikke det motsatte.
I det for noen banale lever oftest det basale?
Ikke sant?
Ytringsrommet er for alle. Ikke sant?

 

Nåvel. Fabian snakket altså i  heller forsiktige vendinger, diplomatisk og klok som han framstår, om at han var redd for at vi har fått et kaldere samfunn.
For meg er det opplagt.
Jeg er ikke så diplomatisk, jeg spissformulerer for å få fram et poeng eller femten, og tenker:
Det er helt rett. Vi har det.
Enkelt nok.
Et vinnersamfunn, med en vinnerkulturdyrkelse som vårt samfunnssystem snurrer rundt må skape tapere. Det finnes ingen sol uten skygge, dag uten natt. Eller jeg uten du.
Det er bare å forsøke leve seg bitte litt inn i hvordan det er å leve et selvgående liv.
Hvordan være et jeg, uten nevneverdig stimulans fra et du?
Kulturen vår legger på mange måter opp til det.
Så lenge en er i arbeid eller andre ubrytelige nettverk kan en stå eller snuble seg gjennom tilværelsen og kjenne den som nok. Sovne som et slakt på sofaen før ti om kvelden, og dunke på vekkeklokka før sju. Eldre blir alle, og antakelig en smule trøttere. Blir man holdt unna "å kjenne etter" til evig tid slipper man kanskje fall eller kjennskap til dype avgrunner.
Jeg tror ikke det eneste saliggjørende er vanlig lønnet arbeid, selv om det er viktig og nødvendig for at et godt fellesskap og velferdssamfunn skal være levedyktig både nå og i framtiden.
Likevel må det være lov å si man kan ha det godt også "utenfor".

 

 Undersøkelser spissformulerer ikke.

For å ta det mest drastiske først.
I Norge ligger årlige antall registrerte selvmord mellom 550 og 600.
Tallene er relativt stabile i verdens "beste" og "rikeste" land.

Men, det er også slik at Norge har den høyeste andelen arbeidstakere som oppgir at det å være i arbeid forbedrer helsa( ifølge rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt - STAMI).
Nå sier jeg ikke jeg ikke synes det er fint at arbeidsledigheten er lav og økonomien god sammenlignet med resten av Europa og verden. Misforstå meg riktig!

 Likevel, om man ser til Sverige som slett ikke er så ulikt Norge sier "Du och jobbet" som har gjort en undersøkelse blant tohundreogti personer i Skåne, hvor alle har egen erfaring med psykiske sykdommer (eller lidelser...kjært barn mange navn), sier kanskje tallene noe annet om våre "gode nordiske samfunn". Hele søttifem prosent oppgir at de tier overfor omgivelsene om sine psykiske problemer. Femtito prosent vegrer seg for å søke arbeid, og førtisju prosent oppgir de unngår å innlede et forhold. Opplevelsen av diskriminering er til stede i sterk grad. Femtifire prosent oppgir at andre mennesker som kjenner deres psykiske problemer unnviker eller tar avstand.
Det samme skjer i arbeidslivet.
Hver fjerde spurte har opplevd å bli urettferdig behandlet når det gjelder å få ansettelse eller beholde arbeidet...
 

 Akkurat det siste kvalifiserer til ...

For hva betyr egentlig det?

Betyr det at man fortsatt ikke kan nevne å ha hatt en "skarve" depresjon eller panikkangst?

Skarve i betydning at man ikke ser eller hører noe som helst ved sånne lidelser.

Tilværelsen er "bare" tidvis vel utfordrende og uhåndterlig.

Igjen tenker jeg på denne Arvola og hans totale misforståelser...
Speiler han bare det halvdelen av befolkningen tenker om psykiske lidelser?

Er man åpen uten identiteten til en Fabian eller Kjell Magne er det uvisst hvordan omgivelsene behandler informasjonen? Kanskje må man betale for det ved tap av familie, venner eller muligheter på arbeidsmarkedet hele resten av din tid? Er det slik at den som har eller har hatt en psykisk lidelse "bare" stenges ute i det stille? Det minner om mobbing i betydningen at mennesker gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger/hendelser de ikke kan forsvare seg mot.

Er det slik at man ikke skal ha noen samling i bånn?

 

Synnøve Sætrum

 



RUSEN

 

 

 

Hva finnes i den avgrunnen du ikke deler?

Hvilke spøkelser bor i mørket ditt?

Det er ikke slik at ingen har en tanke for en liten...

 

Du har det godt i livet.

Får den ene nye starten etter den andre.

Gleder deg storlig over alt godt som kommer til deg.

Reiser deg og går.

Løper opp trappene.

Tar itu der det butter.

Tilsynelatende.

Likevel sutter du på en "klut".

Velger det du ikke burde.

 

Lev og la leve, tenker jeg.

Vil ikke dømme, ikke predikere.

Du har en bestevenn.

 

Hvilken avgrunn i deg lukker "suttekluten"?

 

Synnøve Sætrum



K J Æ R L I G H E T S E R K L Æ R I N G

 

I

Så vet vi hva kjærlighet er...

Kulden driver med sviket, men gjør ingen vinter.

Håpet ingen vår.

Forelskelsen ingen sommer.

Du åpnet dørene.
Slapp ut.
Dine anskuelser tente mine lamper.

Aldri alene mer.
Sikkert?
Det umulige mulige du.
Snilt, klokt, begavet flettet ordene seg inn i oss.
Iøyenfallende særpreget vakkert.
Vidd, erfaringer og tid nok.

Så viste du meg hva kjærlighet er...

Valgte meg..

og fattes intet...

Morgenen med vinden i trærne.

Eldre blitt,
men ynges mot smilet ditt...

Var inderlighet i det første møte.
Klønete beven i det andre og tredje...
Sannhet
Visshet
En eneste inderlig veldig gang..

Sanselighet.

Skjønnhet.

Uten ydmykelse.

Kom du meg ikke nær elsker jeg likevel.
Å la meg arve all min erfaring og la meg vise deg
min kjærlighetserklæring...

Så vet du hva kjærlighet er...

Synnøve Sætrum

LANGT NED...

 

 

 

Ned.

Langt ned.

Frykt for det værste som kan hende.

Miste meg?

Kommer det til å hende nå?

Miste deg?

Måtte leve det.

Det værste som kan hende.

Miste deg nå.

 

Synnøve Sætrum

 

 



SNØFLAK DALER STILLE...

Snø, orkideer og Sokrates. Foto: Synnøve Sætrum

 

Snøflak daler stille. Fire kalde kuldegrader.
Kult å være hjemme.
Kjempekult.
Ikke så kaldt som jeg trodde.
Vinteren min blir dessuten kort uansett hvordan jeg vrir det.
Ikke mange måneder igjen.
Skjønner at andre har hatt det tøffere enn nødvendig disse vinterukene, og er takknemlig for å ha sluppet. Har ei gylden stund her over kaffekruset.
 "Det får komme det som kommer, det får skje det som skal skje".

 Lyset er tilbake og vintersola skinner allerede på stueveggen min klokka åtte om morgenen. Det gjør meg glad. Takknemlig for at løvet ikke henger på trærne. Hører og ser ingen fugler, men har ikke fått meisebollene i hus. I dag skal her hovedrengjøres.

 Lørdag formiddag er en fint til det.

Gyldent øyeblikk på morgenveggen min. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Dagens tristesse, for balansens skyld:
Jeg hadde kjøpt en ny kul grønn ullhatt i Chiang Mai.
I beflippelsen og gleden over å lande på Kjevik ble den igjen hos Widerøe.

Den var så kul, og jeg hadde sett meg selv spaserende rundt i vinterverdenen med den der.
Ingen hadde hatt maken og så videre...

Nei da, dere behøver ikke komme løpende for trøst, klapp og klem.
Men jeg har både kaffe og te. Dere vet sjøl hvor jeg bor, dere som er vennene.
 Er ikke mobil for tiden, og da er det ingen busser som går herfra etter klokka halv fire lørdag.
Her blir jeg.Jeg har snudd døgnet tilbake med en gang og ligger ikke sovende.
Her er ingenting å være redd for.

 

Litt vel oppstemt kan jeg føle meg innimellom.

Skravla går, men jeg har jo vært mye alene siste månedene.

Det gir balanse i alt, og den typen jet-leg står jeg atskillig bedre i.

Kort sagt:
Undertegnede er krystallklar for reisen i egen hverdag.
Snøflak daler stille, men ikke i metervis.
Her er godt framkommelig.
Godt å være hjemme!


Synnøve Sætrum

BORTE BRA, MEN HJEMME BEST !

Thai Smile. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Lyset er kommet tilbake i Norge.

Norsk døgnrytme nesten på plass.

Mye lettere for meg med flying mot vest.

Dessuten var turen god.

Nesten ingen turbulens og da fikk jeg sove åtte av de elleve timer og tyve minuttene strekket fra Bangkok til København tar. Det er lenge det. Pluss på halvannen time i lufta fra Chiang Mai, og så en time til fra den danske hovedstaden til Kristiansand. En ting er jo når jeg ikke får sove om det er turbulens. Men, jeg er dobbelt så redd når forholdene er på det viset. Denne gangen opplevde jeg bare ro. Ingen berg og dalbane, med alskens skrekktanker om hva et fly tåler eller ikke tåler.

Jeg har jo, som før skrevet vært med på en nødsituasjon. En annen gang slo lynet ned i flyet, og det var ikke noe særlig det heller. Selv om det er ufarlig sånn sett, så var det utrolig ekkel opplevelse.

Igjen, takk for den gode opplevelsen. 

Fikk til og med nytelse av skyer og himmel og innflyvninger både der og her.

Fotografert og stått i. 

Jeg takker, og er glad for å være hjemme hos meg selv igjen.

 

Nærmer oss Kjevik... Foto: Synnøve Sætrum

 

Det var en lykke å bli hentet på Kjevik klokka ni om morgenen.

Bli tatt med hjem til aller nærmeste familie og servert frokost.

Jeg landet og sovnet som en stein i godstolen der, og Castor lå ved føttene mine og passet på.

Jeg ble vekket til middag, så søvnen var dyp.

 

Over skyene i Thailand. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Første natta stod kofferten ute til frysing.

Fint med mange minus slik at ingen eventuelle ubudne gjester blir med hjem.

I går var det klesvask og rydding.

Ikke behov noen steder for å dra noe sted som helst.

Nyte å være sammen med sine egne ting, sin egen tv, musikk og for ikke snakke om sofa og seng.
Tenne lys.
Meditere over stort og smått.
Takke for livet.
 

 

Andre reisende i Bangkok... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Fredag morgen.
Nitimekjenningen spilles på radioen.
Nå snakker de om dette hestekjøttet igjen.
Er det noen grunn til å sette seg ordentlig inn i hva saken egentlig gjelder? Jeg bare spør!

Jeg skal ikke gå på ski, og det er ikke på grunn av rasfare.

Får vente til det blir varmere, og til jeg har landet på ordentlig.

Blanke ark skal fylles.

Kritthvit snø og ti kalde grader utenfor.

 Godt jeg har dunkåpe til bekledning av min tropevante kropp.

Brodder står øverst på handlelista denne dagen.

Doktoren skal avlegges visitt......

 

Siden skal jeg på kafe med venninnene.

Borte bra men hjemme best.

 

Synnøve Sætrum

Tusen takk !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Hvem liker ikke en het forelskelse?

 Kjenne livet smile annerledes enn det pleier, mens blodet bruser og alt og alle får sterkere farger og dufter. Herlige greier, og en tar sultent og grådig i mot.

Nyter og nyter og nyter.

 Men...

Ja for det er et men.

Brennhet forelskelse brenner ut, eller den blir så varm at det blir klamt og kvelende.

Ikke alle kan leve i en slik intensitet alle dager.

 Så spørs det da, om forelskelsen er blitt til kjærlighet når den blekner, eller blir til en deilig opplevelse man kan bøye seg og takke for å ha fått erfare.

 

Det er sånn jeg har det nå, den nest siste kvelden i Thailand.

Jeg kjenner det som det er over.

Takker ydmykt for meg, for alt jeg har fått og tar farvel.

Forelskelsen ble for varm, for kvelende.

Nordboer som jeg er innser jeg at det ikke er her jeg skal være i vintrene som kommer.

I sør er det for klamt i tillegg til varmen, og her i nord ble det for varmt dette året.

Verdens klima er antakelig i endring, og på disse breddegrader betyr det mer varme, som om her ikke var mer enn varmt nok fra før. Men, her er vakkert. Menneskene er fantastiske. Maten er en opplevelse. Elefantene fantastiske. Tigrene livsfarlige og skjønne. Slanger, skorpioner og andre kryp utallige. Jeg har sluppet stifte bekjentskap med kjempeveps eller edderkopper. Heldigvis. Derimot har jeg spist frukter jeg ennå ikke vet navnet på. De finnes ikke hjemme. Er Thailand for meg, og bare det. Strendene på Phuket og i Krabi er en opplevelse, Koh Chang like så. Dagene i Bangkok har gjort horisonten min videre, og all massajen har hjulpet vinterkroppen min ut av stivheten.

Jeg har egentlig ikke ord som rommer takknemligheten jeg kjenner på, og jeg har elsket hvert øyeblikk. Det er et privilegium å ha fått være langtidsgjest i "smilets land"...

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Men, som sagt.

 Forelskelsen brant ut, og er blitt et godt minne.

Ei storslagen erfaring. Den har gjort meg rikere og helere som menneske.

Det kan jeg ikke få takket nok for.

Nå vil jeg bare trygt hjem, og begynne tenke nytt.

Jeg ber min høyere makt om at jeg får lov til det.

Være sammen med famile og venner som betyr så uendelig mye for meg.

Være norsk i Europa. For det er der jeg hører til. Det er Norge som har kjærligheten min.

Jeg sier ikke at utfartstrangen er død, og at jeg ikke kommer til å finne på noe nytt i årene som kommer. Misforstå meg rett. Men, før jeg dro ut på denne turen bestemte jeg meg for å kjenne ordentlig etter om hvorvidt Østen kunne bli et permanent sted for uførepensjonisten.

Svaret er utvetydig: Nei!

Det blir ingen pensjonisttilværelse i tropene for min del.

 

Chiang Mai = Rosa i nord... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Likevel. Jeg er blitt gitt opplevelser og dager i dette landet langt utenfor det jeg hadde fantasi til.

Tusen takk!

Kat pun kaa!!!

 

Synnøve Sætrum



Gammel plakat, ny aktualitet i disse tider....

S O V E S I E S T A . . .

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Når sant skal sies skulle jeg ikke vært ute de tre timene jeg var det i dag. Det er slett og rett for varmt.

Tuk-tuk hjem klokka ti over halv fire. Ingen med vettet i behold er ute og går i denne heten.

 

Thaiene ligger strødd og sover over bodbord, på tempelplasser, i parker og alle tenkelige og utenkelige steder det finnes skygge. Stakkars dem som rigger opp søndagsmarkedet akkurat nå, for i den gata har de gravd opp gudene må vite hva på begge sider. Langs absolutt hele Thapae Road.

De som skal ha opp boder og bord må først fikse provisoriske gulv som skal holde for folkevrimmelen. Jeg har mer enn en gang fantasert om hvordan det vil se og høres ut om de greiene faller sammen. Slå seg er nå en ting, men rottene bor sikkert nedi der også, og kakerlakkene. Kanskje til og med en og annen slange og edderkopp. I går satt jeg ved et vindu og fikk utført manikyr og pedikyr. Hadde fin utsikt til ei diger rotte som først løp den ene veien over alle skoene, og så den andre veien. Feit og stor. Kun den andre jeg har sett her. Lykken var at døra var godt lukket. I Hua Hin vrimlet det av dem. Nesten så de løp over skoene på kveldstid.

 Men, så hadde jeg jo også hovedmatgata som nærmeste nabo. Hoff... de er nå ekle.

Dette nedi der... hmm... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Det blir folkevrimmel til kvelden, rotter eller ikke rotter.

 Kanskje enda mer når det er så brennhett på dagtid.

Yr.no sier 33 grader, men den lokale værstasjonen sier 36.

Jeg holder en knapp på den siste etter å ha vært ute til lunsj.

Skulle hatt solparasoll mens jeg lette etter et ledig bord med dyp skygge.

Ledig bord fant jeg på et sånn amerikansk kjedested jeg ikke husker navnet på, men som er en blanding av burger og texmex-greier. Er rimelig sikker på at det ikke var hest jeg fikk servert ;-).....

Jeg spiste gjennomstekt kylling i brød, og rørte ingen dressinger eller noe som helst i den leia.

Har liten lyst til å ligge over doen i kveld og morra, som er den siste delen av ferien i Chiang Mai. Dama bak disken påstod det ikke skulle være noe sukker i limonaden, men bare en mikrodråpe på tunga ga nesten svie i tannstubbene så søtt var det.

Jeg tror kanskje hun trodde jeg spurte om det var sukker i det, og ikke omvendt.

Etterpå handlet det bare om å finne kjøretøy og komme seg ly for sola.

 Det var ikke så mange av dem heller plutselig. Sjåførene er vel så fornuftige at de ligger vel og sover siesta i påvente av solnedgang...

 

  Om jeg blir svett? Jeg koker. Tror det er på kanten av hva menneskekroppen min tåler jeg.

Full fart å få heteslag om man går inn for det. Så jeg stoppet ikke mindre enn tre steder for soda og cola zero (ok bare en av den... men magen er ikke...osv...).  Så nå skal jeg gjøre som en thai. Sove siesta under luftkondisjoneringen og heller være våken og lenge ute til kvelden.

Ikke noe annet er vettugt.

 

Ha god formiddag i nord!

 

Synnøve Sætrum

Smog eller gråvær? Mat eller ernæringspulver?

 

Fjellet er borte. Smog? Foto: Synnøve Sætrum

 

Smog eller gråvær?

Mat eller ernæringspulver?

Siden jeg klør i øynene og sitter her med snytepapiret går jeg for smog.

Man brenner marker som fast prosedyre i Nord-Thailand deler av året.

I dag våknet jeg "uten fjell" og kløen slo til per promte da jeg stakk nesa utenfor.

Har dratt den inn igjen, og satt på luftrensingen og venter på at tåka skal lette. Var oppe fem over sju denne morgenen. Kunne for første gang si "God morgen" på norsk, i frokostsalen. To danske gjester ankommet hotellet. De skal være her i sytten dager. Det var utrolig befriende. Ikke at det er noe galt med "Sawasdee Kaa" eller "Good morning", men det er nå ikke mine språk. Vi fikk selvsagt utvekslet noen erfaringer i rasende fart, og jeg ble minnet om hvor iskaldt det er hjemme nå. Helt teoretisk blir det når jeg har vært i tropene i nesten tre måneder. For det er to verdener. To totalt ulike om enn på den samme jorda. Menneskene er like i noen hensende, men jeg erfarer også at vi er veldig ulike.
Jeg har for eksempel lært at det i språket her ikke finnes noen ord som beskriver å gå for fornøyelsens skyld. En thai gjør ikke det. Ikke aktuell problemstilling. Man blir svett, for det første, og for det andre bruker man unødvendig energi. Likevel er det sjelden jeg ser en overvektig thai. Så det må være noe med kostholdet her som egner seg til å holde fedme på armlengdes avstand. Jeg har sett at ikke alle musespiser heller. Sjøl har jeg gått ned noen kilo i løpet av turen. For meg handler det om endringen. Mange av mine frokoster består av 2-3 spiseskjeer ris med litt grønnsaker og kylling på. Et glass jucie og kaffe. Innimellom har jeg sikringsfrokost med egg, bacon og annet.

Men, det går sikkert to uker mellom hver gang.

 

Tilbake på rommet mitt drikker jeg ei soda eller to, samt to tre krus kaffe. Veskebalansen holder jeg.Når jeg analyserer finner jeg ut hva jeg ikke gjør her, som er vanen (eller for meg uvanen hjemme). Jeg spiser for eksempel nesten aldri brød, og da mener jeg nesten aldri brød.Hjemme er brødvanene så inngrodde at det er vanskelig å komme utenom. Så jeg sitter og tenker strategier på hvordan la det være når jeg kommer tilbake. Har så lite lyst å ødelegge dette jeg har begynt på igjen. Jeg hater å være overvektig rundt magen. Først og fremst på grunn av diabetesen, men også på grunn av forfengelighet og identitet. Min identitet er tynn, ikke det der jeg er blitt til. Jeg lurer på om noen av medisinene som skal hjelpe for diabetes, eller høyt blodtrykk gjør det motsatte, nemlig fremmer fedme rundt livet? Noen som vet noe om det, så tar jeg gjerne i mot kunnskap og tips...

 Jeg spiser nesten aldri smør eller margarin.Hvilket jeg forøvrig ikke gjør i Norge heller.

 Det jeg spiser av poteter er så lite at det også kommer under kategorien nesten aldri.

Mest ris, men likevel ikke store mengder hver gang. Pasta og nuddler, men ingen mengder av det heller. Her er bare grønnsaker, litt kylling og sjømat. Jeg har spist rødt kjøtt en eneste gang, men det spiser jeg jo ikke hjemme heller. Så det gjelds ikke.

Når jeg kommer hjem skal jeg til en ernæringsfysiolog og få hjelp til maten, som faktisk er er blitt et problem for meg.Enda en gang i livet, og jeg tilstår for åpen blogg at jeg er skikkelig sliten av det.Lei meg, nesten resignert. Det blir for mye dårlig samvittighet, for mye fokus på vekt og i det hele tatt.

En blir jo nesten betraktet som taper dersom en ikke er 49 kilo på strømpelesten. Det var jeg en gang, og hadde fått barn året før. Folk spurte om jeg hadde vært hos legen.
Om jeg hadde tenkt på at jeg kunne ha kreft?
Jeg slanket meg ikke. Hadde aldri gjort det. Den gangen var forbrenninga på det viset.

Jeg spiste mye, og ustraffa. Siden er jeg blitt gammel og fysisk syk, og da blir matverdenen en annen.

Spiseforstyrrelser er så mangt. At jeg nå, som enogfemtiåring har en er det ingen tvil om for meg.
Jeg har dårlig samvittighet når jeg spiser. Enten det er lite eller mye. Siden jeg har de sykdommene jeg har er det alltid der.Tanken på at føden antakelig ikke gjør meg godt. Energien kretser rundt mat, i stedet for at jeg kunne brukt den på noe nyttig for meg selv. En "svinger pisken" over seg selv, og mange ganger ønsker jeg jeg bare kunne leve uten mat og så var problemet løst. Akkurat det nytter jo ikke. Eller er ernæringspulver tingen?

Ta inn akkurat det man trenger, men ellers ingen glede?

 

Ja, dette var et lite morrasukk...

Himmelen er fortsatt blygrå.

Det er nok smog.

Jeg ordner mitt andre krus med kaffe.

Soda nummer to står ved siden av på bordet.

Godt med noe jeg ikke har dårlig samvittighet på grunn av.

 

Uansett. Straks skal jeg ut og gå. Det er nest siste dagen i Chiang Mai.

Turer på apostlenes hester gjør godt, og bare godt for samvittighet og selvbilde.

 

Ha en god dag.

 

Synnøve Sætrum

FORTSATT I THAILAND...

 

Ja, jeg sitter i det gamle kongedømmet Lanna. Under luftkjølingsanleggget i senga på hotellet. Det er fredag tidlig kveld, og jeg har akkurat vært nede i restauranten og spist kylling med nøtter og grønnsaker. Liten porsjon med kokt ris. Det smakte vidunderlig, om enn jeg ikke klarte spise opp. Jeg så nemlig to kakerlakker på golvet. Ikke så store og feite, men de var der. Det fikk meg til å tenke på omfattende gassing av koffert og klær, for ikke å få ubudne gjester med heim. Nytte gjør de sikket i sitt rette miljø, men jeg liker dem ikke. Ikke under noen omstendighet ønsker jeg meg dem som samboere. Har nemlig prøvd, noe så til de grader mot min vilje, og det var pent sagt ei mare!

Unner ingen det der.

 

Denne dagen har vært så vamt at jeg ikke har satt foten utenfor døra. Værmeldingen sa det var trettiseks i skyggen. Jeg tror det har vært enda varmere. Får samme reaksjonen som i sør i fjor. Opp i sekstida, og så gå litt ute til rundt ett. Etter det er det kul kramp! Thaiene forteller meg at det er alt for tidlig i år. Denne heten skulle kommet uti midten av neste måend. Så de klager de også. Det må være utrolig hardt å arbeide når det er sånn. Uansett: Jeg har fram til nå hatt stor glede av årets reise. Jeg har kost meg på alle tenkelige vis, er fornøyd og mett. Før denne heten slo inn tenkte jeg at jeg kanskje hadde bestemt returen litt vel tidlig. Men, det tenker jeg ikke lenger. Helt perfekt at jeg skal hjem til kulde og sno om noen dager. For det er sånn, for den som er vokst opp i kjørligere strøk at komfortsonen i forhold til varme er smal. Det er værre at det er for vamt enn for kaldt. Man kan kle seg og gå ut i kulda. I brennheten er det bare å holde seg inne.

Undertegnede får dessuten magetrøbbel ganske så momentant også, og kan ikke gjøre annet enn å leve med det til det er over. Jovisst har jeg skrevet, snakket og slitt med overvekt. Men, likevel tenker jeg at  det ikke er ved hjelp av kronisk diare man skal gå ned i vekt. Ok, kanskje det var vel personlig, men sånn kan det også være på tur i tropene. Ikke det jeg slår salto av glede over nei!

Men, alstå ennå sitter jeg og tenker på landet og landsdelen jeg befinner meg i. Nord-Thailand har historie som er uavhengig av resten av Thailand. Lampun, den siste byen bussen stoppet i før jeg kom hit (eller Hairipuncai) skal ha blitt grunnlagt rundt sekshundretallet av  det som heter Lopburis Dvaranti-kongedømme. Og med det et belte av byer rundt den. Kong Mengral, høvding av Ngong Yang var dels thai og dels lawa. Han grunnla samlingen av de små fyrstedømmene som eksisterte her i nord. Erobret og bygde opp. Først grunnla han Chang Rai omkring 1297, og Chiang Mai noen år etterpå. Lanna-kongedømmet bestod i over sekshundre år før det ble annektert av Siam.

I dag er Thailand et heller unikt morarki. Det blir man minnet på alle steder i landet. Bildene av regenten og familen henger alle tenkelige og utenkelige steder. Utviklet under kong Bhumibol Aduladej som ble kronet i 1950. I teorien opptrer han under konstitusjonelle begrensninger tilsvarende England, men han har oppnådd en moralsk autoritet som kan måle seg med eneveldige forfedres. Dette på grunn av en lang rekke kongelig initierte prosjekter som sikter mot regional utvikling.Subsidier til nordlige fjellstammer med sikte på å få slutt på tradisjonell opiumsdyrking, eller bedring av vanntilførselen til de tørre områdene i nordøst. Han har opptrådt som mekler i tider med sivil uro som i 1973 under studentopprøret og oppstanden i 1992. I sistnevnte situasjon gjennomførte han en tv-opptreden som gjorde slutt på undertrykkelsen og tvang den ikke folkevalgte statsministeren general Suchinda til å gå av. Thaiene elsker kongen sin, og er det noe man ikke gjør som gjest er det å si noe kritisk om monarkiet.

 

 

 

Jo, slikt kan man fintenke på under kaldluftsmaskinen. Det er fredags kveld. Jeg har ikke noe snop.

Så det er i grunnen fint at det er så hett ute at jeg ikke orker gå ut. Tror ikke magen ville hatt godt av noe som helst. Ingen fare for dehydrering her omkring. Her finnes vann, kald grønn te, soda og sommerfuglblomstdrikk. Alt sukkerfritt og sunt.

Tenker jeg får se litt på tv, meditere over tilværelsen og sovne så tidlig jeg kan.

Våkne frisk og uthvilt til kaffekoppene i morgen tidlig.

 

Synnøve Sætrum

HAKUNA MATATA...

 

Ved kafebordet ved siden av mitt satt han. 

Dype gode kurvstoler på det stedet, og slikt liksom roper avslappet intim stemning. 

Sånn trettini på strømpelesten var han, seigt muskuløs, slank, kritthvite tenner. Fantastisk smil. Vakker, en skikkelig "sugardaddy", tenkte jeg. Umulig at en mann med sådan utside tiltaler ei dame på femti og forteller om det skjebnebestemte i at vi møtes akkurat her i Chiang Mai.

Gudegitt, og utenfor alles kontroll, et følelseskall å gripe i følge beileren. 

Så skjedde... 

"Come with me, baby.

I will make you happy, give you real love ", reklamerte han.

 Det var nesten som filmen jeg nylig så, og en lignende tildragelse jeg bevitnet et annet menneske bli utsatt for for bare noen uker siden.
Nesten for mye av samme greia. Sier seg selv at motivet ikke er "real love"...

Så jeg tok en råsjangs og så sang jeg kenyanske "Jambo".
 Satte først karen fra Kenya sånn passe ut gitt.
Han tok seg inn og sang der jeg ikke kan værsene.
Refrenget + + kan jeg som synger i BUL-koret.
Sangen har aldri vært den samme etter at jeg så filmen, og enda flere betydninger har den fått på denne reisen. Dette var andre tildragelsen den ble tatt i bruk av undertegnede.
Heldigvis tok denne mannen det hele med godt humør, og forstod at jeg ikke var ute for å finne noen for "true love" når jeg forklarte litt. Landet her er jo kjent for menn som reiser hit for å, ja kose seg, for å si det på penmåten.Hvordan det er eller ikke er akkurat her i landet når det gjelder kvinner aner jeg ikke, så tenker jeg det må være noen som benytter seg av mulighetene. Biter på, eller ønsker det, men jeg har vanskelig for å forestille meg at noen virkelig tror på sånt. Ei heller voksne kvinner.For meg blir det for søkt. Er blitt alt for erfaren til å ta denslags åte. "True love" meg en viss plass. Vel, kan jeg sikkert til tider være en smule naiv. Men, direkte kørka er jeg ikke. Jo da, oppmerksomhet får man innimellom. Det gjelder bare stå i det.Dette var for et par tre uker siden, og jeg hadde glemt det.
Hakuna Matata!

 

 

Livet gjentar seg, og så husker man.
Hakuna Matata!

I kveld satt jeg ved pizzabordet. Yndlingspizzaen var bestilt.

Den er den beste i hele Thailand, kanskje i hele verden.

Fint å sitte der ytterst mot gaten og kikke på trafikk, mennesker og handel.

Kafelivet over gata samt andre steder og i det hele tatt. Det gode ukompliserte livet.
 I disse dager er det så hett at det er deilig med noen timer ute etter solnedgang. Lengre intermessoer før retretten til hotelrommet. Bare være i velbehaget. For det er det.
Jeg anbefaler enda en gang. Chiang Mai er ei perle på jorda.

Jeg drikker soda og espresso con panna, og kjenner meg litt som verdensborger.

Ved siden av meg satt det en ung mann på sånn 39.

Han konverserte meg om pizza og kaffen og byen og varmen.

Lurte på aksenten og fant fram smigeren med å tippe jeg var fra Storbritannia.

Kompliment for mitt sunne utseende, og spørsmål om hvor lenge jeg skulle være og hadde vært.

Jeg svarte og han undret seg. Hvorfor dra til snøen? Du er jo rik nok til å være.

I Frankrike var det også snø sa han. Forferdelig.

Og, så spurte han om jeg kjente til seriøst massasjested(teste om jeg har penger).

Det gjør jeg... Den unge vakre mannen var ikke værre enn at han kom over til meg med penn og papir. Jeg tegnet kart og forklarte, spurte om hva jeg hadde betalt for sånn og slik. Vel, selvsagt kom forslaget om at jeg kanskje kunne vise ham det, og så ta kaffe på veien...
Nå skal man ikke være kyniker alltid. Men, jeg så hva hvem han var. Jeg vet hva jeg ser.
Har vært i ringen for lenge. Så jeg takket, men nei takk, og klagde på mine gamle føtter (egentlig har jeg muskler av stål i leggene) og at tuk-tuk hjem var neste for meg.
Halv ti er mer enn nok for meg, og så videre.

 Fyren så nesten litt vantro ut. Men, tok seg inn og sa : "See you later", før han forlot bordet.
Hakuna Matata, tenkte jeg.

 

 

Ja, sånn kan det også være på tur.

Det er jo hyggelig med komplimenter og oppmerksomhet.

Misforstå meg riktig.

Eventyrlysten på det viset er der bare ikke for tiden.

Jeg føler meg nesten gift med datamaskinen. Sånn er det.

Og, så er det så deilig med lange timer før sovetid.
 Fine snegletimer morgentid.

Asosialt vil vel kanskje noen kalle det.

Men, jeg er da av og til sammen med noen mennesker både på kvelds- og morgentid.

Bare hyggelig, men man skal velge sitt selskap med omhu, ha gode mennesker i tilværelsen.
Jeg er priviligert på den måten. Har noen å takke for livskvalitet.

 

 Dessuten har jeg da følelser og drømmer som andre mennesker.
Følelseslivet er ikke dødt om statusen er singel aldri så mye.
Hjertet kan fortsatt slå sammen med brusende blod. Riktig så staselig kan det være noen ganger.
Slikt kan vederfares meg uten at jeg forteller om det lell i øyeblikket.Alt til sin tid. Ikke sant?
Noen ganger er det en kjempegave i seg selv og kjenne man kan huse følelser av edleste art.

Det gjelder å holde fast i drømmene, og huske at livet nesten aldri er som det ser ut på utsida.

Livet, det elskede livet. Dyrebart og kort og langt nok, alt etter paradigmet.

Ligge i senga under lufkondisjoneringen. Kjenne den faktisk er myk.
 Glede seg til å reise hjem til Norge mitt Norge.

 

Hakuna Matata!

Natta fra Chiang Mai.

 Her er den halv tolv, og der heime begynner ettermidagen å bli sid!
Hakuna Matata!

 

Synnøve Sætrum



GODT VANT I CHIANG MAI...

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jeg er blitt godt vant, må si det.

Skal jeg stille klokka på halv åtte eller åtte?

Spise ris med woka grønnsaker og kylling med litt raspa gulrot attåt til frokost?

Eller stå over og bare drikke sommerfugl drikk, soda og kaffe.

Ta morgenmåltidet litt seinere. Et sted med dyp skygge og gateliv? Nice Kitchen for eksempel.

Skal man bruke den ene eller andre såpa, den andre eller ene sjampoen?

Gidde lakkere neglene, eller gå og få det gjort?

Vokse legger og lår?

Fjerne rynker?

Smøre skulder med gode utvortes salver.

Fra elefant eller skog?

Det første liker jeg ikke, men som mi venninne sa:

Vi satser på at den var sjøldau.

Jeg satser på thaien egentlig sa at salven var så fantastisk god at den til og med virker på elefanthud...

Jeg er STERKT imot faenskapen som handler om å drepe disse fantastiske dyrene.

Ta støttennene og selge dem til rikinger. Enda en grunn til å være takknemlig over manglende grådighet på det feltet. Ja for tenk, sånn ser jeg det!

Prøv å ri på en elefant, eller klapp den, bad den, eller mat den så skal du se.

Fantastisk vesen. Og, overlevd store naturlige omveltninger har de.

Så la oss nå la dem overleve den primitive grådige blodtørstige kortsiktig tenkende såkalte moderne menneskeheten også. Oi sann, der eka jeg meg opp gitt.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Kakerlakksprayen er innkjøpt for å gasse koffert og annet...

Det er alvor at jeg snart skal hjem.

Varmen er blitt ganske uutholdelig midt på dagen.

Myggen står mer i kø, men brekker seg når den kommer nært nok.

Jeg er vel gjennomdynket av citronella-olje, samt b-vitaminer.

Olja har jeg smurt på dørkarmen, og hver en mygg har snudd om jeg glemmer lukke.

Også på kveldstid.

Det er tipset.

Skal ha med meg i flaske eller to hjem også.

Tror ikke myggen i nord er mer forhippen på den drikken heller.

Dessuten har jeg en følelse av at det skal kunne komme til å bli en tur til Egeerhavet...

Lesvos, Rhodos, Symi, Telendos og Athen har jeg tenkt et par tanker rundt i det siste.

På Kreta har jeg ikke vært. Ennå!

Jeg har ikke vært i Italia heller, eller Ungarn eller på Sicilia.

Jo, det er så mangt og meget man kan fintenke på mens man er godt vant med varmen.

 

Jeg koser meg her i Chiang Mai akkurat nå, og ville ikke byttet.

Igjen:

ANBEFALER JEG PÅ DET STERKESTE!

 

Synnøve Sætrum

 





SÅNN KAN DET GÅ

 

På toppen av forelskelsen sitter fryktløsheten
hånd i hånd med sommerfugldrikk og søt lime...

På bunnen av forelskelsen ligger frykten
lik bondeanger og benzodiazepiner...

Synnøve Sætrum