The times they are a-changin'

Hipp hipp hipp.
Gratulerer med anseelige 70 år .

Ikke hver dag en slik musikalsk storhet feires.

Forståsegpåerne sier man vil huske Bob Dylan (eller Robert Zimmermann) om femhundre år, etter at Beatles og andre "miniputter" for lengst er gått i glemmeboka. Spådomskunstene skal jeg ikke gi meg i kast med. Slikt får de drive med de som føler seg mer kompetente må vite. Pendlene kan svinge akkurat hvor de vil. Her kommer ikke ei glose til tolkning fra min munn.
 Man skal ha respekt for overtro og massemedienes makt.
Ikke det at Ytringsstedet er det mest leste på eteren, men falskneri vil undertegnede ha seg frabedt.
 Ingen tvil om at dagens bursdagsbarn kan ikles ordet gigant.
"Blowin in the wind" var mitt første møte artikulasjoner fra den kanten. Ikke på plate, men i sangboka på barne- og ungdomsskolen. Sistnevnte sted var læreren radikal og ga oss barna noe av det som foregikk i samtiden. Dylan foregikk, og det har han fortsatt med uavhengig av tidene som endrer seg.

Jeg er av dem som har forsonet meg med sangstemmen, og til og med synes han bare er blitt bedre med årene. Jeg hører rykter om at noen synes jo sangene hans er fantastiske bare han ikke synger sjøl.

 Nobody sings Dylan like Dylan, sier nå jeg, og jeg gir meg ikke!

Det bobler og koker på Island, men ingen grunn til bekymring sies det på radioen.
Alltid noe å være glad for for den som har litt fantasi. Her regner det utenfor, men ikke inne. Askeskyene legger seg ei over Kristiansand, og jeg kunne bevege meg dit dagens yoga fant sted.
Himmelen er lys regnet til tross. Det der betyr ingenting for meg. Litt snueaktig dag i kroppen,men det får så være. Man var heldig og fant et sted for dekkskifte uten kø.
Utsetter man i det lengste er tålmodighetstreningen over.
Ingen sinte piggdekkbefengte mennesker å se noe sted.

Harold Camping tar dessuten alltid feil. Han med dommedagsprofetiene vet dere.
Ikke at jeg noen gang har festet lit til denslags "spåmenn", men er glad for å være.
Å være eller ikke være... osv.. osv..

 Jordas undergang kom ikke 21.mai.
Nå jekker han seg ned og sier det bare er starten, og at det endelige Amargeddon forefinnes på jorda 21.oktober. Etter fem måneder med fryktelige tider. De er nå i gang, bare sånn at vi skal være oppmerksomme på det vi som ikke har skjønt det... Puh!
Alle har sitt, og noen mer enn andre.
Godt man slippe beve av skrekk på grunn av den noe tilårskomne amerikaneren eller hva han nå er.

Gammelmannsstivsinn, eller hva det nå heter, utarter nok på mer enn et vis... ;-)
Tidenes endringer er takk og takk ikke avhengige av de der.

Å bli gammel og stiv som deltidsarbeidende i det kongelige norske helsevesen ser det ut til man kan se lenge etter. Ifølge ny undersøkelse er man ute av dansen på grunn av en eller annen alvorlig sykdom i god tid før pensjonsalderen. Så sier rapporten som Fafo har utarbeidet for Fagforbundet, om man skal tro ABC-nyhetene. Tenker FRP på denslags når de foreslår 9 kroner timen, og "oljeturnuser" rundtomkring. Hva er nå egentlig en oljeturnus?
Markedstilpassning, er det det de mener?
Fritt fram for mer positive tolkninger, om de finnes.
Enkelte saker og ting endrer seg visst ikke med tidene.

Askeskyen nei.

Den er ikke i Kristiansand ennå, og det er ikke blitt værre enn i fjor selv om så er spådd av dem som har til oppgave og spre denslags spådommer gjennom massemedia.
Internett er et fint sted å skrike ulv.
 Særlig i utide.
Gladmeldingen er i dag at det ikke finnes beviser for at al-Quaida planlegger nye terrorangrep, og Vålerenga kirke får da heldigvis ikke problemer med prest etter Gelius.

Sju kvinner og seksten menn har meldt seg til tjeneste.

Betyr det at prestene kives om arbeidsplassene nå om dagen?

Og, hvorfor beholder man en utryddet virus på lager for å hindre at det kommer tilbake?

USA og Moskva melder dette. Finnes noe mindre tillitsvekkende?

Lady Gaga kanskje... oi oi... klar over jeg banner i noen millioners katedral, men det får våge seg.
Girl Power? Mulig det!
Feminisme, neeeeeeeeeeeeeeeeeeiiii!!!
Hun selger plater ved å gi fansen det flyktige de vil ha...
Snur kappa etter vinden.
Nesten som noen politiske partier jeg ikke skal nevne navnet på.
Jeg skulle ønske de tok seg en lang lang pause sammen med ladyen.
Noe heter dessverre ønsk i den ene og skit i den andre, og se...

På den andre siden.
Saker og ting har forandret seg før, og så lenge det er liv er det håp om at store ting kan hende flere ganger. Endringer er en fin ting, bare de er sånne jeg liker.
Skal noe til for å artikulere det bedre enn bursdagsbarnet:

"The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is
Rapidly fadin'.
And the first one now
Will later be last
For the times they are a-changin'"

Synnøve Sætrum

De store ting...

Det blomstrer utenfor, og sola skinner på alt sammen enda.

Mikrolivet er godt å leve, selv for en kroniker.

Ikke skal jeg henges opp etter øyelokkene og tvinges til å blunke denne dagen heller.

Enda ingen forbrytelse å ha helse som gjør en til den en lever som.

Flotte greier det, så lenge ingen utvalg finner ut at hele gruppen skal mistenkeliggjøres enda mer.

Det holder med halveringen av det beløpet. Stoltenberg utviser en merkelig såkalt sosialdemokratisk tankegan. Handler det egentlig om at han forsøker tilfredstille FRP og H og sånn... Eller er det noe med stemmesankningen i forestående valg? Noe skurrer og skurrer og skurrer. Det blir ikke tyst.

Men, det spørs om ikke alt for mange holder tyst om det som hender i den norske politikken om dagene. Å slutte det er uansett snublende nært.

Mini-alarm!

Mini-alarm!

Putt putt putt... kanskje kommer asken hit til Kjevik nå i kveld.

De som skal til Spania blir kanskje askefaste.

Trasig for dem ja.., men kanskje kommer'n ikke, alle oppslag til tross... 

Et trøstens ord kan være at fotballstreiken er over og heia Start gult og svart..., trener normalt i dag. Det er liksom grenser for hva en sørlending kan makte av elendighet.

Hvilke landslagsess Drillo har i ermet opptar VG, meg bryr det midt på ryggen akkurat nå.

Kunne ikke falle meg inn å følge utviklingen direkte på nett, om enn det tilbyes aldri så mye.

Høres kanskje ut som en fotball-Judas jeg, men det kan jeg leve meget godt med.

Kanskje skulle jeg gjort sydenkuppet de reklamerer med, men i år er det noe spesielt med våren hjemme. Den er nok rett og slett. Intet over, intet ved siden.

Det frister mer å rømme landet når snømassene igjen tvinger det hele i kne.

Monsteroverskriftene i stil ala fjorårets aprildager glimrer heldigvis med sitt fravær, for den har de blodslurpende dødelige kjempeflottene på Sørlandet fått for lenge siden denne våren.

Enig med direktøren for den der helse hva det nå var når han undrer seg over at det finnes levende vesener her i landsdelen i det hele tatt. Vi skulle vært spist levende eller ligget strake alle sammen.

Nå skal man ikke tulle med alvorlige sykdommer som borelia eller hjernebetennelse. Jeg vet det, og jeg vet at det sitter og ligger meget syke folk rundtomkring på grunn av det der skadedyret.

Dog er det liksom noe med dimensjonene på overskriftene. Undertegnede er dessuten ei av dem som vaksinerte seg mot influensaen i fjor. Og selv om man snakker om for mange innkjøpte vaksiner som en av de største helseskandalene og så videre var jeg den gangen glad for vaksinen.

Muligheten til beskyttelse mot noe vi ikke visste hva var.

 Kronikere tviler jeg på peker nese til de som ikke vaksinerte seg. Kronikerne utgjør den delen av befolkningen som nå gjør oss immune mot det der.

Jens-Ulltveit Moe mener ikke-vestlig innvandring uthuler velferdsstaten og støtter Brochmannutvalgets forslag om å avvikle kontantstøtten til disse.

Hva sier det egentlig?

Kanskje man heller skulle spandert noen skikkelig feite overskrifter om oppdagelsen av til nå ukjente planeter. Store greier med tanke på forståelsen for hvordan planetsystemer dannes og utvikler seg. Disse er ikke funnet tidligere fordi de ikke kretser rundt noen stjerner, men bare er slynget ut av sine solsystemer da de ble dannet. De store ting. De gigantisk store nesten ubegripelige ting slikt...

Noe å fintenke og fundere på når man vil ha et avbrekk fra alt det andre.

Overgrep er overgrep, vold er vold, krig er krig. Ikke sant?

Av og til er det godt å fokusere på noe annet.

Men, dra til disse nye planetene kan man ikke.

Der er etter sigende - 260/270 grader.

Brrrr brrrr, det er iskaldt det.

Likevel: De greiene der fasinerer, så det hører jeg gjerne mer om.

Mye mer.

De store ting. De store ting.

Ha nok en flott vårdag!

Synnøve Sætrum



Fru Singlesen og alderen og livet...

"Jo, jeg er jo redd for å bli gammel alene", sier venninnen til Fru Singlesen.

Det er alltid noe i den retninga hver gang det blir snakk om mislykka møter med menn fra eteren,

eller forfall, eller reiser ut i den store verden. Med eller uten mannlig følge.

"Jeg vil ikke reise alene", sier den andre venninna. "Jeg tåler det rett og slett ikke, den sårbarheten ved å opptre rundtomkring alene er fanen jeg kler dårligst å bære. Det er mye værre enn å sitte alene hjemme og se "Ungkarskvinnen" 4, 5 og 6. Seriøst", avslutter hun alltid...

Fru Singlesen tror henne, hun ser alltid inderlig trist og desperat ut mens ordene faller.

Nesten så det knyter seg i magen når man betrakter det hele. Sånn i undringens navn i alle fall. Fru Singlesen tenker en del på det der med å bli gammel alene. Hva er gammel egentlig? Et sted langt framme i abstraksjonen virker det som. Skurr skurr, tenker hun. Man blir jo eldre hver eneste dag i livet. Singel, ugift, tosomt gift, tresomt eller hva som helst. Det går ut på et fett, men er det noe å være redd for? Fru Singlesen kan ikke kjenne angsten noe sted. Eneste hun kjenner, når hun kjenner ordentlig etter er at hun er. Er man mindre når man "bare" er en? Er kvinner med menn, mer enn kvinner uten menn. Eller menn med kvinner, mer enn menn uten kvinner for den saks skyld?

Kan man være mer enn den man er enten man er kvinne eller mann? Forsvinner den eksistensielle ensomheten i tosomheten, er det sånn det er? Fru Singlesen har mange tanker å grunne over, og mange singeldager å leve. Blir man singlere når man blir gammel, eller er ute på reise alene?

"Men savner du ikke et annet menneske da", spør venninnen?

"Jo, det er klart jeg gjør det innimellom. Oppegående og fungerede som jeg fortsatt er", svarer fru S.

"På den andre siden kan jeg ikke sette livet på vent til det dukker opp en partner.

Sett at det ikke skjer, og så våkner jeg opp en vakker morgenstund som olding og tenker:

Hva var det som skjedde?

Sørgelig ville det være om svaret ble:

Livet var det som skjedde, og nå er jeg et utgammelt skinn. Penalet neste..."

Sånt tenker og sier Fru Singlesen vel vitende om at singellivet til tider kan være ei utfordring, men hun vet også at menneskenes dager, liv og utfordringer trolig er like mangeslungne som det er mennesker. Uoverkommelig å sette seg inn i for et vanlig dødelig et i alle fall.

Men, man kan velge å se et ansikt med lupe,

eller danne seg overblikksbildet av ti, singel eller ikke singel. 

Fritt fram, det handler om hvor man velger fokus i livet, tenker fru Singlesen.

Som ikke er redd for å bli gammel alene så lenge hun har seg selv.

Synnøve Sætrum

Hvorfor ser man ikke før det er for seint?

Nei, her kommer det ingen utgreiing og ulveskriking om at luftrommet over Island igjen er stengt.

Ikke blir det noe gnåling om hva som kommer til å skje nedover i Europa. Her kjennes ingen frykt for askeskyer, eller andre skyer. Det ser ut som det blir regn denne dagen, og det har naturen rundtomkring her veldig godt av. Gikk mange timer i skogen i går, og bakken er enda rimelig tørr noen regndager til tross. Skogsstjerner og liljekonvall i blomst. De trenger mer vann de også.

Vann på mølla får derimot ikke vulkanutbruddene rundtomkring. Island eller ikke Island.

Her har man fjoråret friskt i minne. Ei askeskyskriking uten sidestykke.

Håper det sådanne ikke kommer nå.

 Jeg skal ikke stille noe spørsmål om saken, enda mindre svare.

Det som skjer det skjer, her kan ingen si noe mer. Ikke sant?

Fortsatt kriges det alle veger.

Mangemillionene sulter ihjel. Nei, jeg sa ikke mangemillionærene! De er feitere enn noen gang, og fortsetter å karre til seg. Om de står til albuene i blod ser ikke ut til å affisere. Det har det forresten aldri gjort. Et lite dykk i fattigdommens historie forteller mer enn nok.

 Ufattelige mengder mennesker får sprengt av seg armer og bein i møte med landminer. Hver eneste dag. Massene dør av AIDS og andre forferdelige sykdommer. Kvinner blir lemlestet på alle vis. Om de ikke får kuttet vitale lemmer rett av blir både de og barn solg som sexslaver til store feite rikinger.

Pornoindustrien gasser seg i verdens fattigdom, og der meldes ingen snarlig slutt på denne industrien. Var det den tredje største i verdensøkonomien? Eller har den falt?

Tror ikke det, men men...

Det er i alle fall ingen grunn til å se med liberale øyne på pornografiindustrien.

Den blir bare verre og verre, og jo:

Den er kvinnediskriminerende!

Intet nytt under solen det, men det blir nevnt så lite nå om dagen.

Akkurat som våpenindustrien og kapitalismen som sådan bare hardner grepet.

Trygdesystemene plukkes i filler der man har det, fordi spekulantene skal berge stumpene etter "kjøpefestene" av gigantiske slag i tiåret som gikk.

Kikk til Hellas, kikk til Spania. Kikk til Norge.

Her holder man faktisk på å skjære uføretrygdene ned...

Blir fortsettelsen å sette de syke og gamle ut i skogen for å dø?

Her er politiske partier som forfekter et menneskesyn som får undertegnede til å grøsse.

Det er alltid de som i utgangspunktet er fattige som må betale.

Høyrekreftene har alltid ment det var en god deal.

Ikke et ord om rått parti...

Korrupsjon. Korrupsjon. Korrupsjon.

Spania, Hellas, Portugal, Mexico, USA, Danmark, Norge, Sverige, Canada, Frankrike, Storbritannia, Ungarn, Hviterussland, Ukraina..osv.osv.

Ordet brukes stadig vekk om et eller annet menneske,

eller et eller annet forhold som ikke er oppe i dagens lys.

Intet unntak, bare et spørsmål om grader alle steder.

Gutteklubbene kjekk og grei roter rundt med sitt i maktens usynlige korridorer.

Hvorfor ser man ikke før det er for seint?

Hvordan er det mulig at det vanlige mennesket bare lar seg bedra og bedra og bedra?

Synnøve Sætrum

Fru Singlesen, Dominigue Strauss-Kahn og sølibatets gleder....

http://ifrance.wordpress.com/2011/11/12/strauss-kahn-knyttes-til-prostiusjonsring/

God måren god måren her er vi igjen..., nynner Fru Singlesen.

Humøret er upåklagelig enten Dominique Strauss-Kahn er sluppet fri mot kausjon eller ikke.

Vel er det slik at myten tillegger slike som henne en selvsagt desperasjon etter...ja.

Den som kan tenke forstår, eller var det får stå. . .?

Fritt valg på øverste hylle.

Tenk selv.

På vegne av kvinner i hans veg håper Fru Singlesen at han ikke kan opptre i fri dressur. Fru Singlesen har fantasi nok til å se ham for seg løpende rundt med hevet sabel i tide og utide.

Helst det siste kan det virke som, om det som sies og skrives i alle verdens medier er sant da...

Alle fortjener en rettferdig rettsak enten de heter Dominique Strauss-Kahn eller Jørgen Hattemaker, det er ikke det.

Fru Singlesen er helt på linje hva denslags tankegang avstedkommer i realitetenes verden.

Når hun tenker etter er det bra han ble fanget i USA, for der kan det virkelig se ut som om loven er lik for alle.

I alle fall hva fengslinger og pågripelser angår...

 En lykke å slippe denslags tenker hun.

Være så styrt av en kroppsdel at hun skulle vært fullstendig underlagt dens ønske om bruk i utide og utide og utide. Kvinner som Fru Singlesen legger "det" bare vekk i lange perioder. Skifter fokus og lever det livet som leves skal. Sex er ikke alt her på jorda. Nei, det er ikke det.

 Fru Singlesen sier rett som det er:  

Heller være "et gammelt skinn" enn en gammel bukk. 

Fru Singlesen eller hennes like lengter såvisst ikke etter å ta en gammel gra-peis i favn. Gråsprengte tilårskomne latinere med stålulla stikkende opp både foran og bak er i meste laget.

Fru Singlesen dyrker tross alt sølibatets gleder med megen tilfredstillelse og intensitet.

Synnøve Sætrum

God morgen og aviser...

Denkpartner av Hans-Jörg Limbach, 1980

Utenfor skinner sola på den regntunge, nesten avblomstrede spireaen. Duften har vært nydelig så lenge den varte.

Men, kanskje min kaprifolium overtar etter hvert, og duftliljene. Mye å glede seg til på denne tida. 

Det er vår, og vårregn må til.

Godt for alle de grønn vekstene.

Skogen er fantastisk farget i alle tenkelige grønne nyanser.

Det knopper seg til blomstring på noen av jordbærplantene.

Fuglene kvittrer på dialekter jeg ikke begriper, men likevel høres d kjente ut.

Maskinen har heldigvis ikke vært infisert av datavirus.

Ingen grunn til storangrep her.

Så ordene når akkurat der de skal nå om enn så lenge.

God morgen Norge,good morning USA, god morgen Danmark,

kalimera Hellas,joh-eun achim(좋은 아침) Sør-korea, good morning Canada, guten morgen Tyskland, good morning Nederland, jó reggelt Ungarn

og dobroe utro (доброе утро) Russland.

Hvorvidt det er gode eller dårlige morgener rundtomkring aner jeg lite eller ingenting om.

Ønsket er likevel sendt ut i internett-galaksen. 

Bloggger.com forteller meg at det er i overfor nevnte rekkefølge leserne av Ytringsstedet befinner seg.

Blogging til flere verdensdeler sagt med andre ord.

Ordene undertegnede fører til tastaturet flyr langt utover geografien skriveren har sett.

Det er jo litt fasinerende for en bloggforfatter.

Hvorfor internett er sånn vet jeg ikke helt.

Er det noen andre som har forstått det jeg ikke forstår?

Skjønte en bitte bitte bitte liten flik av det gedigne i denne teknologien da jeg kunne kommunisere direkte med kjente og kjære på andre siden av kloden.

Nesten som om de var her når man setter seg ned med Skype og sånn...

Tilbake til berget og vårdagen.

Undertegnede er våken, og har det utmerket.

Kaffen smaker like så, og egentlig skulle man kanskje gitt blaffen i lesingen av nettavisene.

Bare lukket seg inn i sin lille lykksalige bobble.

Nyte sinnsroen, nytrukket kaffe

og nitimen så lenge det varer.

Blitt her, og ikke gjort noen fortred.

Romantikken gjør meg ikke sjuk.

Ikke Haba Haba heller, for den slipper jeg heldigvis å høre.

Jeg kunne bare blitt en dag eldre i kokongen. Leve her og nå.

Fint som snus og gode greier, om du skjønner hva jeg mener...

Men: Kari Jaquesson ber om unnskyldning for et eller annet jeg faktisk ikke greier finne snev av interesse for. De må nå bare holde på med hva det nå er de holder på med. Får da være grenser for hva tiden skal brukes til.

Eller er det ikke, er det det som er problemet? 

 Obama gir 2 milliarder dollar til Egypt står det i en litt mindre notis under bildet av kjendisdama.

Dagbladets nettavis har denne prioriteringen.

Man kan jo filosofere omkring akkurat det. Filosofi kommer jo som kjent fra greske φιλοσοφία, som vil si "å være venn av visdom" eller "å ha kjærlighet til visdom".

Kan man hente visdom ut av internettavisene, egentlig?

Enda er det ikke forbudt å filosofere.

 Fritt fram!

Fritt fram!

Dominique Strauss-Kahn trekker seg som IMF-leder, og det er vel strengt tatt heller ingen bombe.

Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg det tragi-komiske ved situasjonen. Nå skal man ikke dømme noen på forhånd. Også han har rett til å få prøvd saken. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg ser for meg pengefondsjeiken løpende rundt i hotellværelser med alt annet enn pengesedlene i været...

 I følge Verdens Gang uttrykker mannen bunnløs sorg over å være tvunget til avgangen.

Komplottutsatt som han sier seg å være.

Hva den franske finansministeren føler der hun seiler opp som en av de, "heite" kandidatene til å overta er uvisst,

men et er sikkert:

Hun slipper hoppe etter Virkola!

Klassekampen fastslår at vinylen fortsatt er eldst.

Ikke noen bombe det heller.

Hva som er samfunnskritisk i akkurat det vites ikke. Aftenposten refererer OECD som vil ha dyrere diesel og flere bomringer. Fra den kanten meldes det også om frykt for "smell" i boligmarkedet. Hvem det smeller for egentlig, om det smeller meldes det heller lite om. Undertegnede har en mistanke om at det som vanlig blir for dem som sitter hardest i det. Noen må alltid betale for de rikes fest.

Akkurat det forandrer seg ikke nevneverdig.

Hvem Tørum bør velge mot Rosenborg er Fædrelandsvennen's prioriterte sak.

De nære ting. Heia Start, gult og svart....

Hm..noen av oss bryr oss midt på ryggen.

Om det der var hovedoppslaget i dagens papirutgave vites ikke siden jeg har sagt opp abonnementet, men det later til at agurknytt-tidene nærmer seg.

Litt tidlig kanskje, men sommerhalvåret kom jo tidlig på disse breddegrader. Så da så. Ikke sant?

Nei, sier jeg. Farvel til avisene og ut i sola.

Ha en nydelig dag.

Synnøve Sætrum

Kalimera/ ΚΑΛΗΜΕΡΑ Ipomoea Tricolor...

Ipomoea Tricolor.. Foto: Synnøve Sætrum

Kalimera Ipomoea tricolor (Heavenly Blue) lyder morgenhilsenen her må vite.

Det sier seg jo selv i disse fantastiske vårtider.

Både til himmelen som lyser utenfor, og til frøene som spirer i vinduskarmen. 

Frø fra Grekenland. Kommer man ikke til kilden, får kilden komme hit. 

De spirer som bare det. Strekker sommerfuglbladene mot lyset. 

Viktig å bruke språk som blir gjenkjent med andre ord. Få dem til å føle seg varme og hjemme. 

Her blir ingen utplanting i norske omgivelser før de kommer seg litt mer. 

Ellers kan det jo fort bli stress, og er de like sårbare for det som undertegnede er vegen til å henge med bladene kort. Stulle og stelle blir saken her. Skape trivsel inne og ute.

 Ikke skal jeg fortelle dem om hvordan det gikk med Melodi Grand Prix.

Stella er ute, og jeg så det ikke en gang. 

Alle sannheter skal man jo ikke eksponere "de søte små for".

Behøver jo ikke fortelle mine Heavenly-blue-barn hva jeg egentlig syntes om låta, og at jeg ikke er så overrasket over at Europa syntes som meg.

Det er lov å være blid, og det er hun syngedama, så det er ikke der det ligger. 

Men musikk skal treffe mellomgulvet liksom.

Haba Haba var bomskudd hva meg angår, så da så. Men småspirene får ikke vite noe om det.

 Her får de nemlig Garbareks "Officum" sammen med morgensolstrålene.

 Ingen utplanting før nattetempen kommer seg litt mer.

For denne som gikk var det kaldt. Våknet opp til ishus.

Hadde glemt å lukke dørene, og soveromsvinduet stod oppe.

Vel, det er i ferd med å forandre seg nå.

13.7 i skyggen utenfor. Skal sette meg i solveggen når morgendisen er borte.

Det blir en deilig dag for meg og mine "Heavenly blue"...

Synnøve Sætrum

Barak Obama og Osama Bin Laden

Her skal ikke blogges om navnerot mellom den amerikanske presidenten og superterroristen. Slikt har mange nok gjort fra før av etter Bin Ladens død. Her er intet nytt å melde i så henseende.

Den som stiller spørsmål ved at Osama Bin Laden fikk som fortjent bør få undersøkt hodet, sier Barak Obama. Man kan skjønne synspunktet. Mannen stod bak massemord av amerikanere. Hevnlysten er antakelig sterk i det amerikanske folket. 11.september 2001 virket rystende i USA, samt i hele den vestlige verden. Derom ingen tvil. Undertegnede husker for eksempel nøyaktig hvor hun var, og hva hun gjorde da hun så bildene av styrtende fly i Twin Towers første gang. Det er faktisk ikke så mye annet som huskes like sterkt fra det året. Helt forferdelige bilder var det, og stemningen var dyster i lang tid når stopolitikken ble diskutert. Undertegnede jobbet på en videregående skole på Helgelandskysten, og der gjennomførte vi markeringer til minne om uskyldige drepte medmennesker i terroraksjonene. 

Det kom rundskriv om håndteringen av eventuelt hvitt pulver i posten også.

Mangt og meget hendte i kjølvannet av terroranslaget.

Barak Obama kan velge hva han vil si. Det han sier påvirker det vi som hører tenker. Den amerikanske presidentens inflytelse er sterk.Likevel er det litt rart å høre disse "wanted dead or alive" som kommer fra den amerikanske makta.Eller rettere sagt fra den kanten. Bush var såpass "harry" og "cowboy" at man på sett og vis kunne vente seg denslags språkbruk. Det er noe annet med Obama. Man venter seg på et vis mer vidsyn og dybde når han uttaler seg. Litt "Change", på et vis. Eller var det bare valgflesk nok en gang?

For å henrette forbrytere uten dom er... ja: Slikt er da vitterlig å sette til side demokratisk tankegang.

Den der som handler om at ethvert individ har rett til å få prøvd saken sin for en domstol.

Er det unntak for terrorister?

Eller sagt på en annen måte: Bør det være unntak for terrorister?

Synnøve Sætrum

Den evige hedonisme( gresk..ἡδονή=hedon)...

Den evige hedonisme har tungt for å slippe taket i den som har fått smak på slikt.
Her skal det nytes, når bare temperaturen stiger igjen.

Det sier i alle fall meterologene, og ABC-nyhetene.
Hvor mye skal de stige?
Her i solkroken min er det allerede som å være på ei vårlig gresk øy i morgentimene...

Enkel som jeg er håper jeg de har rett.
La det bli sommer tidlig på våren.
Jeg varmer meg på kaffekruset. Klokka er 08:55 sommertid.

Resolutt skyfler jeg unna den lille tanken som sier:

"Det er normalt med 12 grader og skyer i begynnelsen av mai. Vi bor jo i Norge".

Ørene vil ikke høre det der. I skyggen her er det allerede 14.4, og klokka er egentlig bare 07:56...

Jeg er jo hjemme denne våren, og vil det skal være like varmt som på Symi eller Rhodos eller Lesbos eller Mykonos. Et øyeblikk visualiserer jeg ei lengre vandring i Mykonos by.
Kjenner meltemien om kroppen i Lille Venezia.
Beundrer vindmøllene, og den kritthvite kirka mot det asurblå havet...

Når jeg drømmer får jeg nesten ønskene innfridd.
Tankens kraft er kraft.
Likevel:
Jeg "våkner" igjen og er hjemme.
Har lest "de store nyhetene" på Startsiden.no.
Ikke et ord om den greske krisen som fortsatt er høyst aktiv.
Derimot: Fulle dansker tisser i midtgangen på flyet til Kypros, mens det nødlander.
Eller var det før?
Samme det egentlig, men flatterende nordisk reklame er det ikke.
Det ligner jo faktisk grisen.

Dessuten er man(ABC-nyhetene) begynt å skrive om etnisk og ikke etninske nordmenn med tanke på hvem som får sommerjobbene. Er ikke alle norske statsborgere norske?
Eller legges det opp til etterfølgere av en karakter vi som har lest historie har sett før...?
Det ble skutt på Kongsberg i natt, men ingen ble drept.
I Syria forholder det seg helt annerledes.
Der er mange drept siden opptøyene startet i mars.
Hvorfor hører vi så lite om akkurat det?
Hva er det Syria mangler som Libya har...?
Jeg bare undrer...
Tenker litt på det svarte gullet,
men innser jeg ikke har nok kunnskaper om landet(det får jeg se og skaffe meg snart).
Sukk...

Tilbake til dagdrømmeriene. Det var jo den evige hedonismen jeg skulle skrive om. I betydningen nytelse som høyeste gode, forutsetningen for lykke og "det gode liv". Ikke nytelsessyke må vite. Jeg tenker ikke på det materielle perspektivet, hvor det å karre til seg betraktes som nytelse.
Eller den der totalt egoistiske greia, som det ser ut til å finnes mye av særlig innenfor det seksuelle området.
Bare jeg får mitt så skiter jeg i deg ...
Viktig å skille klinten fra hveten i denne sammenhengen.
Eller omvendt.
Sukk og atter sukk.

Grekofilien plager meg ikke, men den er der som en visshet under alt det andre.

Selv om mine to tomatplanter frøs ihjel her om natta.
Kanskje like greit. Det er jo så mye styr med de tomatene.
Så jeg husker absolutt at jeg egentlig befinner meg på en helt annen breddegrad enn Dodekaneserne.
Slikt ville ikke skjedd i ei verandakasse ved Egeerhavet.

 Her for leden var det bare 1 grad, og jeg er kommet i skade for å gjødsle jorbærplantene mine.
Så da er det bare farvel til drømmene om hjemmeplukkede norske jordbær (med sol i) til frokost.

Vel, vel. Skal man nyte så får man yte, sier noen. Her nyt(t)er det i alle fall ikke med gjødsel.
Så jeg får ta en sving innom et gartneri eller noe og finne noen nye planter.
Her er nok av steder til nye jordbærbed.
Lurer litt på grønn hekk for å stenge ute naboen også.
Det hadde vært velbehag det.
Samtidig husker jeg  foreningen for thujaens evige utryddelse eller noe sånt.
Nei, det mangler ikke på engasjement her i røysa.

8. mai 2011 (...frigjøringsdagen/fredsdagen.. men Norge er jo i krig..ai...den ble kinkig den der....) viser gradestokken akkurat 16.7 i skyggen.
Det er mer enn nok for det gode liv.
Den evige hedonist får tusle ut og nyte søndags morgenen med jord på hendene.
Lage blomsterbed og plante nye dagdrømmer.
For en lykke, for en lykke!

Synnøve Sætrum

Osama Bin Laden

Treet i blomst april 11  Foto: Synnøve Sætrum

Nyhetskanalene på nettet flommer over om at Osama Bin Laden er død. USA feirer, og selveste Obama holder tale som bekrefter at USA har tatt livet av ham. 

Presidenten forsikrer den muslimske verden om at den kroppen blir behandlet etter reglene islamsk tradisjon krever.

Osama Bin Laden er altså død.

I følge det jeg leser av nytheter, om de er sanne, så er jubelen  brutt løs mer enn et sted på kloden.

Da jeg registrerte nyheten for en liten time siden må jeg ærlig talt si jeg ikke kjente det noe sted.

Ingen ting.

Nada.

Skal man måtte føle noe i denne sammenhengen?

Jeg tenkte det. 

Er det slik?

Selv om jeg er sterkt mot terror og krig og all slags vold føler jeg likevel ingen trang til å kaste på meg skoene, finne fram sjalene og løpe rundt og vifte med dem foran her på parkeringsplassen. Gi meg festbrølingen i vold liksom...

Jubelen sitter løst i amerikas gater ser jeg. 

Det kan til og med tenkes at muslimer rundtomkring jubler, i alle fall de muslimene som også er blitt direkte rammet av terror 11. september, eller krigen som har rast i årene etterpå mot terror. Noen hevder at tørsten etter hevn er grunnlaget for feiringen.

At det der med "øye for øye, tann for tann" fortsatt er sterkt til stede i menneskenes psyke når urettferdigheter inntreffer. 

Det er forståelig sett fra den synsvinkelen. 

Men, for meg er det et stor men her: 

Når man dreper for å hevne drap gjør ingen levende igjen.

Døden er definitiv. Uopprettelig.

Når noen dør er det for seint.

Noen kaller dette rettferdighet, jeg kaller det meningsløst.

Øye for øye, tann for tann-tankegangen altså.

Mulig jeg er naiv, men jeg tror det er sånn at de fleste mennesker ønsker fred og ro. Rolig lykke og tilfredshet.

Liv levd sammen med sine nærmeste, og det de ellers holder på med. Ha et lykkelig helt vanlig liv.

Lykken er for de fleste livsdagen.

Hverdagslivet.

Undertegnede legger også merke til at spekulasjonene rundt konsekvensene av denne døden også er i gang.

Her skal jeg ikke spekulere rundt noe som helst.

Ikke noen andre steder heller for den saks skyld.

Det har jeg ikke kunnskaper nok til, og takk for det.

Og om jeg hadde hatt det, er det uinteressant slik jeg ser det.

Et eller annet stritter 100% i mot å feire et menneskes død.

Enten det heter Bin Laden eller Ola Normann.

Osama Bin Landen står bak mange menneskers død, og det er ille. Veldig ille for alle dem som direkte eller indirekte er rammet. Det har jeg empati nok til å begripe. Sakens kjerne handler ikke om mangel på medfølelse med alle som har lidd tap.

Men, jeg greier ikke hoppe opp og ned over hans bortgang likevel.Det synes noe umenneselig og uverdig rett og slett.

All ekstremisme er ille.

All terror og krig også.

Hvor mange uskyldige liv som har gått tapt i jakten på denne mannen får vi vel aldri vite, men mange er det.

Jeg kan ikke for det, men jeg tenker på "operasjonene" hvor Norge er med. Afghanistan, Libya...etc.etc.

Vi får jo stadig meldiger om at uskyldige sivile dør på grunn av krigshandlinger for den gode sak.

Det skurrer.

Det regnestykket går bare ikke opp.

Ikke i det hele tatt.

Så jeg får bare fortsette med hverdagen jeg er så glad i i stedet.

Jeg spiser sein frokost.

Salami med agurk og lettmajones på skiva.

Kaffen smaker godt, og jeg har tenkt meg mer enn en kopp før jeg finner fram joggesko og staver og gir meg til skogs. Nye medisiner i kroppen skal i teorien gi drahjelp i forhold til bukfettet.

Det fettet som er det værste for diabetikeren.

I dette tilfellet denne..

Hun har fått en del å tenke på denne morgenen, og det fine ved å gå er at tankene klarner litt. Dessuten skinner sola og skogen har tatt den grønne kåpa på.

Livet lever så til de grader utenfor døra, og det vil jeg feire på mitt stille vis...

Synnøve Sætrum

1.mai 2011

1.mai er arbeiderbevegelsens internasjonale mønstringsdag.
Den aller første markeringen fant sted i  1890, etter vedtak på internasjonal kongress i Paris. 
1. mai-feiringens historie henger uløselig sammen med kravet om 8-timers arbeidsdag. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav. Siden har dagen utviklet seg til å være både kampdag, symboldag og festddag. Politikk og 1. mai hører sammen. Sånn hvis noen hadde kommet i skade for å glemme det. Antakelig ikke, men man vet jo aldri.

Fraulein Siv Jensen synes 1.mai er arbeidernes dag, ikke bare AP's. Var det noen som ikke visste det egentlig? Har hun virkelig skjønt såpass? At hun ellers for dagen slenger ut at det eneste Adecco-saken viser er at man trenger "bedre anbudsrutiner" viser at hun ellers ikke har forstått et plukk.
Men, akkurat det kommer jo ikke som noen bombe på noen.Vidsynet der i gården er jo ikke akkurat det som er viden kjent, mer taktikken med å kaste skit på andre for å tåkelegge eget tvilsomt budskap. Slikt som at hun mener alle offentlige virksomheter er snuskete og tvilsomme virksomheter som bryter loven over en lav sko uten konsekvenser. Jeg skal ikke uttale meg om frekvensene av brudd på arbeidsmiljølover i alle slags virksomheter. Det har jeg alt for lite kunnskap om. Men, naiv er jeg ikke. Man skal dog ikke rope ulv uten at ulvene er til stede. Har aldri vært noe sjakktrekk. I alle fall ikke i slike sammenhenger.
I Adecco-saken er det ingen tvil om at lovbrudd er begått så det monner.
Måtte slike arbeidssteder bli låst og lukket for godt.
 Arbeiderne trenger ikke denslags drift, som neppe kan kalle noe annet enn enorme skritt bakover for folkene på golvet.

Jonas GS beklager at sivile liv går tapt i oppdragene rundtomkring. Norge er med, og ministeren beklager.

Det må alltid gjøres sier den samme ministreren. Som vanlig menig dødelig skjønner jeg ikke det der.
Det er noe i regnestykket krig som ikke går opp.
Enda mer er det i retorikken fra maktens taburetter, som ikke går opp.

Drepe sivile for å beskytte at sivile liv går tapt.

 FN-resolusjonen, eller hva-det-nå-var gikk da vitterlig ut på å danne ei flyfri sone, var det ikke det?

Slik at sivile, det vil si uskyldige mennesker ikke skulle måtte bøte med livet i Libya.
Er hele greia bare noe de sier, mens vi andre blir beskyldt for konspirasjonsteorier og det som værre er.
Handler det kanskje i grunnen om olje og penger og tømming av våpenlagre og så kanskje bitte litt beskyttelse for noen yderst få som vi ikke helt vet hvem egentlig er. For ministeren beklager jo at liv går tapt, men sånn må det være i et slikt oppdrag sier han. Han sier ikke krig. Ikke om Libya eller noe annet land.
 Eller noen andre steder der Norge er med yeh-yeh... 

Var det ikke så?

Hvor dumme tror egentlig disse ministrene og politikerne folk er?

Er det slik at de regner det meste av den vanlige norske befolkningen som sterkt hørselshemmede eller helt ute av stand til enkel addisjon?

Undertegnede har visse hull i kunnskapene om matematiske formler,

men det er da grenser for hvor store kraterne er.

Stopp alle kriger og undertrykking og og og og....
Gratulerer med vel overstått og sov godt.

Synnøve Sætrum

FANTASTISKE TING Å TA SEG TIL

Solnedgang Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Greske våreventyr står høgt på fantastiske- ting -å -ta- seg- til -lista mi må vite.

 Det er sannhet for meg, og jeg pleier slett ikke å "velge meg april" her hjemme om jeg planlegger litt godt. Men, i år "har jeg bil", så da må man prioritere.

Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, og si at grekofilien er et tilbakelagt stadium, og at det der er jeg ferdig med og sånn.

Nei!

Nei, slik er det på ingen måte.

Jeg klør lett, og gleder meg til høsten når jeg tenker i de baner. Restplassvarslene fra Ving er aktiverte også, og dukker det opp et kupp ja hvem vet hva som da hender over natta.

Den som lever får se/seg. Mest det første for den som dyrker singellivets viderverdigheter i kav og søkk.

Fantastisk flaks bare det å være i verden. Lage smoothie, drikke kaffe og høre lydbok. "Himmelarkivet" av Gaute Heivoll. Fantastisk roman. Høre den lest for seg mens man ligger på knærne i sitt enkle blomsterbed og luker vekk krydderurter som vokser som ugress. Meitemarken får være i fred, foreløpig, men den har det fantastisk nedi der. Ny jord pøses på hver eneste vår. Og, det er fred og ro. Ingen tsunamier eller andre katastrofer. Revolusjonene er ikke snublende nære. Nazistene er for lengst dratt hjem, og det lille rare demokratiet Norge bare fortsetter å være som det er. Det er ganske fantastisk i seg selv når jeg tenker etter.

Det å grave i molda er i grunnen like så. Med ny rik jord føles det enda bedre. Neglene knekker, og furene på hendene får mørke skygger. Rendene er så sorte at neglebørsten får "kjørt seg", og første solfaktor 25 er snart tom. Spankulere til apoteket og finne burk nummer to lørdag 30.april 11.

Nevnte jeg at det var fantastisk?

Kanskje skulle singlesen legge seg til et skikkelig framstøt på Møteplassen eller Match eller i det hele tatt, men jeg gidder det ikke. Fantastiske greier å være så sløv hva det der angår.

Kanskje er det yoga-en som setter meg helt ut.

Fantastisk å ha sinnsro og like tilværelsen akkurat som det er. Nevnte jeg det?

Er rett og slett for lite interessert i det nettkjøret...

Blitt for mye tøv og vas og useriøse henvendelser og så videre.

De kan bare ha det de som har lyst. Jeg har ikke nemlig.

 Jeg kan tenke meg mer fantastiske ting å ta seg til i vårsola. I vårhverdagen og livet mitt her og nå. Her finnes fantastise mennesker i tilværelsen, så trenger jeg egentlig så mange flere? 

Mistanken om at det som er der rett foran øynene på meg allerede her i den virkelige tilværelsen er det beste, og eneste interessante. Sånn er det nå med den saken også.

Og, det var i grunnen ikke slikt jeg skulle blogge om etter mange dagers pause.

Pause fra maskinen på grunn av den totale "kom mai du skjønne milde" naturen og stemningen i solveggene bortetter. Klokka ti minutter over ni viste igjen gradestokken 18.7 i skyggen, og på veggen i solkroken min 35. Varmt nok til at lengselen til Egeerhavet ikke er så intens som den pleier. Fint nok til å invitere på morgenkaffe. Heldig er den som får selskap i en sådan stund. For ikke å snakke om turkamerat i marka rundt her en snaue par timer etterpå. Irriterende at skogeierne ødelegger turterrenget med felling av trær. De forbereder nok allerede vedsalget til den kalde vinteren som skal komme en gang om lenge igjen.

Veldig lenge for min del, for den vinteren som kommer da skal jeg...

Ja det skal jeg!

Men, nå er det vår og sommer og høst som skal gjennomleves først.

En dag av gangen.

Det fine med framtiden er at det er akkurat sånn den kommer.

Fantastiske ting er jeg sikker på det blir å ta seg til hver eneste dag framover.

Brudespirea i blomst april 11. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Jo, det knopper seg. Bare å henge på!

Markblomster 25. april 11.. Foto: Synnøve Sætrum

Teppet av hvitveis brer seg mellom stammer og i grøftene rundt omkring her sør i landet...

Lett som melis eller nysnø,

men det er heldigvis ikke det det er.

Det er bare våren som har tatt plass. 

Sågar nesten sommer i slutten av april.

Bjørka er kommet langt i å kle den grønne kåpa på,

og fruktrærne skinner nysminket både i hvitt og rosa.

Prakten speiler seg i alle de små isfrie vannene.

Kanskje det er for tidlig, eller på den andre siden så er det vel akkurat som det skal være. Dette året er det nesten sommer i april.

Klage skal man i alle fall ikke, bare livsnyte som best man makter...

Vi har jo hatt en vinter ,som startet presis 4. november med bunnfrost, og som varte til midten av mars.

(Ville bare holde opp en kontrast ,

om noen hadde kommet i skade for å glemme.)

Vanligvis velger ingen med vettet inntakt seg april. Ventemåneden over alle ventemåneder som den vanligvis er. Skittent og grått og trist er det meste som kommer fram når snøen går. Men en sjelden gang velger april oss i stedet. Det skal være godt over 60 år siden sist om jeg har fått det med meg på riktig vis.

Som nå i 2011.

 Denne våren er det sånn.

Ekstremt sein påske, kombinert med ekstremt tidlig vår.

Herlig herlig herlig.

Det minner om sommer,

og for meg må det gjerne fortsette med det til langt uti november.

Ikke et ord skeivt om avvikling av vinter kommer til å høres fra denne bloggeren. Ikke et lite pip en gang.

Nix og atter nix,

her er det gavene fra Helios som dyrkes og tilbedes.

Dem og intet annet. Ligge på hodet i et bed og luke ugress, for det vokser som akkuat det i denne varmen.

Nok å henge neglene fast i.

Huden er blitt som av lær, og rendene under klørne er sorte.

Ikke av sorg men god varm mold.

Noen bedre?

Småbjørka tar den grønne kåpa på... Foto: Synnøve Sætrum

Samme dato i fjor var det ikke slik her heime.

Da var det kaldt og jeg pakket min kos og tok første flyet til solens øy. Rhodos, om noen ikke vet hvilken jeg mener.

Det vil si det første flyet som gikk etter askeskyene.

For i fjor "forsvant våren" i røyken fra Eiafjallajøkul.

(Greide jeg det riktig tro. Har ikke slått opp.) 

Fokus ble liksom så helt annerledes.

Flyskrekken tok seg en smule opp, men mer rundt tankene om hvorvidt man ville komme opp i et mer. Noen sinne.

Pessimistene så for seg den europeiske økonomien i ruiner, sammen med et par hundre års uønsket istid. Jo, det var tider for tabloidene det... Ikke som nå, når man kunne boltret seg i all elendigheten norske bombefly forårsaker for sivile rundtomkring.

Men, det ser ikke ut til at det er noe tess.

Jeg mener, det er jo tross alt krig på ramme alvor.

Ikke bare et pressejippoooooo!!

"Oppdrag Afghanistan" på NRK i kveld, men den nystarta krigen da? Ja, for det er det det er om enn aldri så felles FN-resolusjon.

Bombefly bomber, og bomber dreper mennesker. Spiller det egentlig noen rolle hvem ofrene får dem i hodet fra? Resultatet blir jo det samme. Den som dør som sivilist har ingen muligheter til å få det som blir fratatt henne eller ham tilbake.

Det er ikke sånn krig fungerer.

I det hele tatt så er krig helt utålelig, og uforsvarlig.

Ok, der skrev man seg litt utpå igjen. Sånn går det noen ganger.

Våren som var ja:

Deilige uker i Ialyssos og Rhodos by, ble det

om enn litt for tidlig i sesongen. Askeskyene la seg.

Året som er i gang skal jeg ikke ha sagt noe om.  

Resten gjenstår å se.

Grekofilien skal jeg ikke snakke om her og nå,

men merker at den setter inn sammen med sangfuglenes konsert.

Da jeg satt på verandaen i kveld var lufta tett av vakre toner.

Det er en fryd å leve når det sånn rundt dørene/ørene.

Var det opp til meg kunne man bare avvikle vinteren.

Jeg gråter ikke over minimalt med turer i skiløypa dette året.

Ikke halset jeg til fjells for å stå på dem i + 28.

Sjøen derimot, den har jeg studert nøyere fra svabergene i Høvåg påskeuka som gikk.

Stille og fint der ute før brølene fra alle båtene setter inn om en drøy måned.

Da er det ikke værende på Nattvigtangen.

Dessverre.

Sånn var det ikke bare for noen få år tilbake i tid.

På den tiden kunne man til og med overnatte under stjernehimmelen der ute. Hutre seg inn i soloppgangen sammen med den stillheten som bare finnes et stykke uti havgapet. 

Men, nå som "alle" har så mye penger til bruk på båt er det enda flere utfordringer for landkrabber uten slikt eller hytte.

Bare følg i fotefarene mine en dagstur eller to, så skjønner du nok!

Sesongen på Fiskebrygga er også innledet i løpet av uka.

Det gjorde seg med solstrålene og hyggelig selskap noen ettermiddagstimer.

Jeg anbefaler ikke blåskjellene alle steder,

men på Hartmanns pleier de være edanes..

Der koker de dem ikke seige og daue...tvert imot.

Våren derimot, den lever og jeg anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler og anbefaler.

Jo, det knopper seg. Bare å henge på! 

Nattvigtangen. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

Å være akkurat der du skal være...

Høvåg 22. april 11 Foto: Synnøve Sætrum

De smelter som dugg for sola, minnene om Sørlandet med enorme snømasser bare for en måned siden. Over,  finito og slutt, og det fortere enn man kunne ønsket seg i de villeste fantasier. Det er så deilig her nå at man kunne tro seg værende på helt andre breddegrader. Bjørka grønnes så det suser.

Noen frukttrær har tatt litt av og gitt seg blomstringen i vold.

Kanskje vel tidlig, så vi får krysse tærne for dem.

Vakkert er det likevel. Tipper bøka viser klærne snart også.

Hestehov.

Hvitveis.

Blåveis.

Smørblomster, de har antakelig tatt litt av noen av dem også.

Strandnelliker og noen andre jeg ikke vet hva heter.

Lupinane har stukket hodet opp av jorda.

Det er så man knapt kan...

 Sitte utenfor tidlig om morgenen. I solveggen er det over 30 +... Lunt og godt. Kaffen smaker nesten som om man satt på ei gresk øy eller noe, og det er bare velstand. For oss som er klimaflyktninger er dette som bestilt, og jeg tipper det er det for de andre sørlendingene også. Sein påske og tidlig vår.

Det kan ikke være stort bedre.

Nesten sommer i april.

Stille smeigedager.
Noen av dem sammen med den vennen man setter høyest i tilværelsen.
Ikke sikkert han forstår det, men han er ved siden din likevel.
Kjærligheten har så mange uransakelige veger, og det er bare å ta i mot...
Å leve det er bare kjærligheten...

Den stille uka, og så så stille og idyllisk den er blitt for oss som lever her...

Ikke sagt for å terge noen nordlending som snør ned.

Ei heller et vondt ord om skispor på solfjellet, men man legter ikke særlig mye dit nå om dagene...

La det være for de som liker det bedre enn bølgeskvulp og solskinnsberg.

 Sympatien er total, men for en lykke at slikt ikke vederfares disse strøkene akkurat nå.

Hvordan skulle det gått? Antakelig ikke i det hele tatt.

Høvåg i lett morgentåke denne langfredagen, som var akkurat så lang som man kunne ønske.

Det kom seg, og ble nesten sommer på bergene. Torsken biter igjen, og seilbåter passerer stille.

Enda er ikke motorbrølene fra alle fartsmaskinene øredøvende ved Kvåsen.

Stort sett høres bare måker og kråker.

Litt flau vind i buskene, og ellers bare den store stillheten.

Det er så man ser for seg den store dikterens inspirasjoner der ute på knattene. 

Markus fiskeren kommer så nær.

Heldigvis finnes steder man ikke kan komme til verken med båt eller bil. Gjelder bare å sondere seg fram til dem i riktig tid. 

Det handler om å være akkurat der du skal være... 

I blomst 22. april 2011  Foto: Synnøve Sætrum

Ha fortsatt nydelig påske...

Synnøve Sætrum

Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger...

"En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.." (Ukjent)

Ingen liker å bli skaltet og valtet med.

Ikke av noen, og det er ikke mulig å komme på noen omstendigheter hvor slikt skulle føles greit heller.

Nevn en eneste en den som kan!

Vi er lutter øre alle vi som har opplevd det der.

I en travel hverdag forventer vi kanskje ikke så mye av våre medmennesker. Kanskje til og med for lite. Kanskje vi er for rause noen av oss. Kan man det, være for raus? Hvor går egentlig skillet mellom raushet og servilitet? Når starter bukkinga og skrapinga?

De fleste er jo opptatt med jobb, familie eller noe annet viktig det meste av tida. Sånn er det i travle moderne liv. Vi vet det. Vi lever i det alle sammen, så det er ikke det at vi ønsker å være vanskelige.

Travelheten til tross:

Man har noen få venner, og noen få avtaler med disse innimellom.

Eller i alle fall så er det det man tror,

og det som er den forventningen man har.

Man gleder seg til et besøk, en felles kveld på kino eller en fisketur.

Gjøre noe sammen.

Pleie vennskapene.

Singlesen tar kanskje mer intitiativ til sådanne,

siden hun har "så utrolig mye mer tid".

Hun er jo "bare alene", så hva skal hun ellers gjøre..... ;-))

Hun holder avtalene sine om det ikke oppstår noe helt unntakstilstandaktig, og forventer samme behandlingen tilbake.

Det handler om respekt, og det handler om at vennskap ikke bare henger rundt på trærne til høsting når det måtte passe andre. Gjensidighet er en viktig ingrediens i et vennskap.

Likevel: Det er menneskelig å feile, selv overfor gode venner. Glemme å avblåse avtale i rimelig tid, sånn at det andre mennesket kan få omprioritert siene disposisjoner.

Eller bare rett og slett gi blaffen fordi det står sånn på.

Mer respektløs den varianten, men noen er faktisk det også.

Men, når det blir et mønster er det en annen sak.

Når det er snakk om mangel på respekt,

eller det som kan se ut som man blir brukt kun som reserve i tilfelle noe mer interessant dukker opp, eller at partneren sier "hopp"...

Vet ikke om det er noe bare noen få av oss opplever,

eller det er gjengs for de fleste...?

I alle fall tror jeg ikke det føles særlig bra for noen når mennesker man en gang stolte på blir til det motsatte.

Venner som begynner med merkelig atferd.

Sånn: Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke.

Uforutsigbare blir de, som virvelløse bløtdyr. 

Vanskelig å forholde seg til slikt.

Uten ryggrad flyter de fleste utover.

I alle retninger, og blir lause og ubestemmelige i fisken.

Ikke noe å stole på, man vet det.

Likevel tror en mennesket blir som før.

Eller det heter vel å håpe.

I det minste på å bli behandlet med respekt. 

Når det lager en avtale, eller i alle fall så tror en det er en avtale, og så blir det bare brutt.

Fem minutter før og med de merkeligste forklaringer om det i det hele tatt finnes antydning til slikt.

Skalte og valte med medmenneskers tid og forventninger.

Nei, ingen liker å bli skaltet og valtet med.

Det er det bare å slutte med om man har tenkt å "reise på første klasse"...

Sånn er det bare med den saken.

Synnøve Sætrum