Lesbos

(Torget Scala Eressos, Lesbos, mai 2009, 05:45. Foto: Synnøve Sætrum)

And onward viewed the mount, not yet forgot,

The lover's refuge and the Lesbian's grave.

Dark Sappho! could not verse immortal save

That breast imbued with such immortal fire?

(Lord Byron)

Jeg kom fra intermessoer på Tinos og Mykonos, før jeg landet i Lesbos hovedstad, Mytilini, midt på natta siste uka i mai. Jeg hadde etter hvert blitt ganske dreven i å finne ledige sofaer i kafeer og sånn på båtene. Når man reiser utenom, eller tidlig i sesong finnes det alltid en plass å slenge seg ned på. Selv om jeg betalte for plass på dekk. Har man øyne til å se hvordan grekerne ordner seg, så går det bra. På den tiden av året er det Hellas man reiser i heldigvis. Ikke en intens turiststrøm… Noen ganger blir man dultet i av vakter om bord, men det er oftest bare i forbindelse med at nye passasjerer ankommer. Kanskje det er for at skipet skal se mer inntagende ut. Hva vet jeg. Sove sittende gjør jeg også om det kreves. Jeg la meg alltid ned igjen etter på. På båten til Lesbos traff jeg et ektepar som skulle dit. Sommersted fortalte de, og de syntes jeg var modig som ikke visste hvor jeg skulle på øya. Kanskje de syntes jeg så noe forpjusket ut. Jeg hadde en smule magetrøbbel etter et tre døgns bevegelse, og hadde hatt noen vandringer fram og tilbake fra et visst sted. Maten om bord på de greske fergene er av det slaget det ikke er noe særlig å skrive reisebrev hjem om. Kaffen er brukbar, og de har vann og Mythos, men det er også alt som er noe å ha. For meg er det likevel begrenset hvor mye kaffe jeg drikker på nattestid. Jeg prøver jo å få sove om enn det er noe ukomfortabelt.

Grekerne ga meg i alle fall hjemmebakt kjeks, og jeg tror syltetøyet kom fra damens komfyr også. Det var nydelig som teen jeg fikk. Under vegs fra Mykonos hadde vi blant annet stopp ved Chios, og jeg kjente det i magen der også. Et sted jeg har vært før. En av de aller nydeligste greske opplevelsene mine. Selvsagt fristet det, men sjøl jeg skjønner jeg ikke kan rekke alt på snaue syv uker, og på dette tidspunktet var jeg begynt å få det litt travelt. Selv om det var nesten tre uker igjen. Det hadde for lengst gått opp for meg at jeg ikke kom til å få oppfylt drømmen om å bli lei av Hellas i betydningen så lei at jeg bare ville reise hjem og aldri returnere. Bli ferdig med grekofilien på en måte. Vel, vel. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke kan fantasere og drømme.

Faktisk kjente jeg meg litt alene der jeg satt, og ikke ante om det kom noen leilighetspushere til på kaia midt på natta utenom sesong. Og, jeg sendte en tanke ut i universet, eller hvor det var: ”Jeg greier ikke ordne opp i dette selv, tenkte jeg. Fiks det på en eller annen måte, en eller annen!”

Plan B fikk være, tenkte jeg( om ikke henstillingen til et eller annet ble hørt), å ta en taxi til et hotell, og ta det hele derfra når det ble lyst.

Klokka fire klappa vi til kai i Mytilini(Hovedstaden på øya som ellers har 100 000 innbyggere og er den nest største i øya i Egeerhavet).

Vi gikk i land ryggsekken og jeg. Ikke et rop om rom til leie å høre. Bortsett fra bilene som kjørte av ferga var natten helt tyst og stjerneklar.

 Taxi-køen var derimot lett gjenkjennelig også i mørket. Jeg hadde ikke stått der lenge før noen tappa meg på skuldra. Utrolig egentlig. Ei voksen singel dame, med ryggsekk.Nesten akkurat som meg. 

Den første dama av det slaget jeg så den turen.

Universet hadde svart  meg på anmodningen om hjelp utenfor min fantasi!!!

I motsetning til meg visste kanadiske Bo meget godt hvor hun skulle. Hun var bare ute etter å finne noen å spleise på taxi med. To timer kjøretur er rimelig dyrt også i Hellas. Det er slutt på veldedighet i den næringa. Ikke kommer det en vennligsinnet sjel på esel lenger heller. Verden har gått videre i Hellas også.

Jeg visste at jeg ville ha ro og fred i minst ei uke, og at jeg ikke orket noe sted med partytelt og hoiende unge voksne mennesker. Turistfeller nei takk var blitt mottoet etter tilbudet om opphold på Paradise Beach på Mykonos. Så jeg snarintervjuet om hvordan det var der hun hadde tenkt seg, og om det var enkelt å finne bopel. De viktige ting klokka rundt kvart på fire om natta. Svarene var så gode at jeg ble med. Scala et eller annet fikk jeg med meg.Sluttsummen skulle bli 80 og ikke noe annet. Grekerne kan være utrolig omstendelige når det gjelder avtaler.

Det ble en fantastisk tur tvers over det meste av øya... Fra det grønne frodige, til det mer karrige. Fra mørke, til en helt fantastisk soloppgang over olivenlunder og Egeerhavet.Opp og ned. Lesbos har kuppert terreng. Smellvakker natur.  Vi kjørte gjennom mange mindre og større landsbyer. Hav og stender. Blomster. Varm vind. Hellas på sitt beste. Endelig ei øy jeg ikke blir ferdig med ved første besøket tenkte jeg.

I en sving rett før Scala Eressos holdt det på å smelle. Mulig sjåføren var vel trøtt, og han hadde alt for stor fart inn i svingen.
 ”Akkurat ja”, fikk jeg tid til å si. Bo tok meg i hånda.
Jeg sitter her og skriver om det, så det gikk bra.

Ikke så lenge etter kjørte vi inn på det bitte lille torget i Scala Eressos. Sapfo’s fødested. Jeg forstod det da jeg tok to skritt lenger ut og så torget og statuen av dikteren. Dessuten kjente jeg igjen en fjellformasjon jeg har sett på fotografier.

Varmen slo mot oss, og det var stille. Ingen våkne mennesker å se. Et kort sekund betvilte jeg det ville være så enkelt å finne bosted, men jeg fikk annet å tenke på. Taxisjåføren satte i gang. Han doblet like godt prisen, og da vi strengt nektet truet han med politiet.Jeg ble litt betenkt, men Bo mente det kunne bli interessant. Hun trodde ikke et sekund på at han ville tilkalle politiet over noe slikt. Undertegnede var helt sikker på at akkurat det kom til å skje.
Jeg har latt meg fortelle noen mindre hyggelige epistler om visse av arten, så jeg ble betenkt.

For å gjøre en fram og tilbake historie kort, så stod vi på vårt, og han ringte politiet. Eller, den lokale sheriffen for å være presis, men det visste vi ikke på det tidspunktet.Etter en halv times venting dukket han opp. I en pickup som hadde sett sine beste dager, men den var merket landsbypoliti.Stjerna var slitt, men vi så den. T-skjorta han hadde på seg var også tilårskommen, men vi ante konturene av sheriff-stjerna og han hadde med seg håndjern som eneste ”våpen”. Håret stod rett til vers, og han så trøtt ut. Jeg kan ikke så mye gresk men et og annet ord forstår jeg. Skjellsord som gærning og annet "snadder"... Ikke skal jeg gjengi utskjellingen heller. Men, sjåføren fikk i alle fall det glatte lag. Både for å ha vekket politiet, og for å forsøke seg på å gå fra avtalen med oss. Han ble behørig opplyst om at folk nå til dags har tilgang til internett og dermed har greie på priser. Dessuten ville det være dårlig reklame for stedet. Så etter litt mer plunder og enda et forsøk på dobbel pris ga han seg, med en lett håndspåleggelse fra det stedlige politiet.

Vi betalte og jeg dro sikkert et lettelsens sukk eller to. Action på morgenkvisten er jeg ikke vant til. Jeg lever et meget rolig liv i så måte.

Bo kom fra Athen hvor hun hadde vært med å lage film, og var bare lykkelig, for at intet nazipoliti hadde vist seg. Jeg innrømmer jeg var noe betenkt ei stund. Såpass at mi nye venninne fra millionbyen i Canada ble litt betuttet også(de som kjenner meg vet jeg kan ha ei overbevisende mine i gitte situasjoner), og gikk med på at vi straks betalte om en sådan dukket opp.Noen ganger kan det være lurt å ta sorgene litt på forskudd... I alle fall tenke gjennom plan b.Begge dro, og det ble stille. Noe det også er klokka seks om morgenen i Scala Eressos. Bakeriet var åpnet.Damen bak disken der er av det kjempehyggelige slaget. Vi satte sekkene fra oss og gikk etter lukta. .Det er ikke lange biten før man finner stedet.... 

(Statue av Sapfo. Scala Eressos. Lesbos. Foto: Synnøve Sætrum)

Ferskt middelhavsbakverk til frokost på torget i Scala Eressos anbefaler jeg på det sterkeste.Panoramaet må man bare se og kjenne på... Særlig litt tidlig om morgenen når sola akkurat har stått opp. Før heten setter inn. Det er varmt der på den sida av øya, også i mai. Jeg var kommet til et aldri så lite paradis på jord. En fredens plett i verden, men visste det ikke riktig enda, selv om jeg så det var et lite sted.

Så dukket han opp den lokale taxisjåføren jeg kunne spørre om vegen til et bra og billig sted å bo. Klokka halv åtte satte jeg nøkkelen i døra, og stupte i seng.For åpen dør, og uten myggnett. Jeg var kommet så langt ut i ferien at jeg var blitt immun mot myggen. Det har jeg aldri opplevd på en tidligere reise i Grekenland.

Første kapittel på Lesbos var over.

(Synnøve Sætrum)

...more to come...

Ting tar tid

i en ny verden. Bloggverdenen. Noen av leserne mine har på andre steder spurt hvordan de skal kunne kommentere det jeg skriver.
Omsider har jeg sett på innstillingene mine, og så vidt jeg kan se, har jeg gitt tillatelse til det...
Jeg visste ikke at jeg måtte styre alt... Eller kunne det rettere sagt... Veldig bra!!!!
Men, ser avgjort fordelen med det.

Men, altså: Kommenter i vei. Det gleder meg.

Synnøve S.

FORSTOD IKKE

Angående våre religiøse læresetninger -

den tomskallede Julian sa: "Jeg leste, jeg forstod,

jeg fordømte." Som om den latterlige mannen

hadde utryddet oss med sitt "Jeg fordømte".

Men denslags kvikkheter har ingen vekt hos oss

kristne. "Du leste, men du forstod ikke, for hadde du forstått,

ville du ikke ha fordømt, " svarte vi straks.

Konsatntin P. Kavafis "Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet", 1928

Så mye har jeg betraktet

Så mye har jeg stirret på skjønnheten
at mitt syn er blitt oppfylt av den.

Linjene på en kropp. Blodfylte lepper. Sanselige lemmer.
Hår som hentet fra greske skulpturer,
alltid vakkert, også ukjemmet,
når det faller litt ned over bleke panner.
Kjærlighetens ansikter slik min poesi
ville ha dem... I min ungdoms netter,
slik jeg møtte dem, i smug, dypt i mine netter...

(Konstantin P. Kavafis "Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet", 1917)

Noen ord om myndigheter og Kari Ann Volden i India

Søndag morgen og formiddag i solskinnet og min smeltende verden er over. ”Zen-tiden” med øvelse i bare å være er finito for i dag. Det kom nemlig et kaldt gufs fra alle steder(både VG og vinden oppi bakken), som fikk meg til å trekke inn til tastaturet. Ikke at det er noen dårlig løsning som jeg ser det. Mange ganger er det bare å få satt ord på det. Godt triks for sjelefreden sier de vise. Sunt for engasjementet også, sier jeg. Så kjenner jeg i alle fall at jeg er i livet.

Ut av vinduet fra her jeg sitter, ser jeg snøen smelte og renne som vann ned i takrenna på redskapsbodene. Det er jammen flott. Jeg har gardin foran halve vinduet for å holde fokus der.
Hvis ikke ser jeg den brune kompostdunken i det fjerne.
Den ”forstyrrer” snart-vår-fokuset mitt... Søppel… hvem trenger vel det? Tilværelsen skal jo være ren og vakker…

OK:Som vanlig har noen nyheter av dagen rørt meg en smule her jeg sitter. Jeg blir ganske provosert når jeg leser om Kari Ann Volden som ikke får ta tvillingene sine med hjem fra India, fordi hun er alenemor. Er det nedfelt i noe lovverk at man å være gift for å ha omsorgen for barn?
Den debatten trodde jeg var over for lengst, men det er bare at jeg har fortrengt den ei stund. Ei god stund. Hvis man ble alenemor for eksempel på 1980-tallet hørte man det der rett som det var.
Med Karl I...og andre først i koret om alenemødres fordervelige atferd med all slags fedre og så videre (det var før han ga han seg til med innvandrerne). Noen i min generasjon er til og med så gamle at de har fått barn før den nåværende barneloven trådte i kraft. Var du ikke gift med faren ble du automatisk skrevet inn som eneansvarlig for barnet.
Selv om du bodde sammen med faren.
Juridisk sett helt alenemor.


Hva er det de driver med de som har noe vettugt de kunne ha sagt i denne saken?
Det er jo rett og slett meget pinlig at noe slikt er førstesideoppslag i VG. Eller er jeg helt på jordet?
Hvordan barna er unnfanget og født er da knekkende likegyldig så lenge mor er mor både biologisk og juridisk. Men, hun er altså alenemor, og får ikke barna sine ført inn i passet av den grunn(I følge VG).
Jeg synes det er som et gufs fra ei fortid vi ikke kan være oss vedkjent her i likestillingens høyborg, eller er det ikke sånn?
Er det bare papirer og lovverk som spill for et eller annet galleri jeg i alle fall ikke sitter på?

Jo, jeg blir veldig undrende, og aldri så lite irritert.

2. mai 2011 føyer jeg bare til:
Velkommen hjem, og jeg støtter henne fortsatt, om situasjonen enn ikke var som da jeg begynte å skrive om denne saken.
Barna er født. Hun er den eneste moren de vet om og har, så la henne nå være det da. La ungene få det godt her i Norge.
Velkommen hjem!!

Synnøve Sætrum

”Jeg vil at du skal vite alt om meg. Alt. Jeg har aldri snakket med noen om alt. Jeg har aldri åpnet alle gjemmer. For deg vil jeg åpne alle mine gjemmer. Det er det eneste jeg har igjen å gi deg. Kroppen min har jeg gitt før, lysten har jeg gitt før, kjærligheten har jeg gitt før. Men jeg har aldri gitt den totale kunnskapen om meg selv til noen. Det finnes ingen nye strender jeg kan vise deg. Men jeg vil vise deg alle mine strender!” (Theodor Kallifatides ”Kjærligheten”)

Rikdommen i mitt liv er det mennesket som får sekundene til å stilne. Som evner å brekke opp grensene mine, så jeg kan klyve over i den annens liv. Møte ei sjel. Kikke forbi furer og merker, og være totalt lykkelig tenkende: Jeg ser deg, jeg ser deg! Du ser meg, du ser meg!

Samtalen, skatten i livet… Den oppriktige interessen for en annens eksistens. Speiling i og mot noe. Utsikt. Innsikt. Gleder, store gleder. Hensikten. Motivasjonen.

Når jeg våkner om morgenen tenker jeg rett som det er ”så godt jeg har det”. Livet mitt er for tiden en rolig strøm av dager, hvor jeg har tid til å reflektere over de impulsene jeg får."Zen-tid" over kaffekoppen og til og med Fædrelandsvennen... 

Jeg tar som vanlig dødelig høyde for at jeg ikke helt har forstått det samme som ham. Lama mener jeg. Antakelig har jeg ikke forstått et kvidder… Men: Som den søkende sjel jeg er har jeg akkurat bestilt ”Den tibetanske boken om livet og døden, og det fordi et medmenneske har vist meg muligheten. På stuebordet sitt. Jeg har en bestemt følelse for at den har noe nytt å tilføre meg. Jeg har sett tittelen så lenge som måtte til for å handle, og det ut fra den ærlige interessen for andres interesser. Dessuten gjør det ikke vondt å tenke, som er filosof fra de mer nærliggende himmelstrøk uttrykte det.

Sammenligner jeg meg med andre her på berget faller jeg utvilsomt gjennom hva det rent materielle angår. Munnhellet om at det handler om hvordan man tar det, ikke hvordan man har det, er en sannhet for meg. Ettertrykkelig. Ingen trøst for de mindre velbeslåtte her i gården.

Jeg er ikke verdens rikeste sånn materielt sett. Langt i fra den fattigste heller. Helsa mi er ikke vedens beste, men det er veldig mange som er veldig mye dårligere enn meg. Ikke er jeg verdens slankeste, ei heller direkte feit. Jeg kan være lykkelig uten eufori, og nedstemt uten depresjon. Sanseligheten har jeg i behold, selv om den ikke alltid blir benyttet av ”singleseten” på nesten femti.. . Når det er ”fest” er det likevel akkurat det det er. Ikke har jeg absolutt gehør, men jeg synger rimelig bra i kor. Jeg elsker musikk, teater, litteratur og særlig lyrikk. Noen ganger tenker jeg at jeg får overlate skrivingen min til de mer kompetente, men det er så morsomt å holde på at jeg fortsetter. Reelle valgmuligheter skulle vært nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Takk for dem!

Det er mange sannheter i at tastaturet renner over med det hjerte og hjerne fylles med. Det være seg navlebeskuende eller mer universelle tanker. Jeg elsker åndelighet, men ikke i religiøs betydning. Flaks at jeg har mulighet til å få med meg alle deler i livet. Å være eller ikke være, er når alt kommer til alt det største spørsmålet. ”Cogito ergo sum”, det er jo noe de fleste vet stemmer. Men, jeg betviler at det er nok bare å være. Selv om det kan være en øvelse i å oppnå sinnets ro.

Store tenkere, som før nevnte Dalai Lama, har mange gode betraktninger og erkjennelser om lykke som motivasjon for alle menneskelige anliggender. Det er besnærende det. Noe til å bli lykkelig av bare i seg selv. Enda bedre er det at han hevder jeg kan øve meg opp til varig lykke gjennom å ta i bruk åndelige redskaper.”Zen-tid” i selskap med oppvask og sørlandsskuffe. Middelet helliger målet, eller var det omvendt? Dypere erkjennelser, og en bedre tilværelse. Egentlig er alt som kreves at jeg øver meg, om jeg forstår den store mesteren riktig. Jeg erkjenner at det, for meg, er noe sant i at lykken neppe finnes i det materielle, men i å elske inderlig mye og håpe enda mer.

 Åndelighet, uro, kjærlighet og refleksjoner er reneste lykken!

Såpass må jeg unne meg her uti tilværelsen.Hadde Shakespeare skrevet som han gjorde om han ikke hadde hatt usedvanlig uro i sjela?

Synnøve Sætrum

http://www.youtube.com/watch?v=XF_bpS-tv-I

Forelsket

Forelsket? Brått og nådeløst truffet
av et ansikt. Og hvor jeg går, er det der
ikke til å komme utenom. Trekk for trekk avslører det meg

Skyggen av skam som brenner i huden, i
hver bevegelse røper jeg meg. Såret, lamslått
av en gjenkjennelse som oversvømmer, alt tidligere hendt

Er dette kjærlighet? Følelsen av at en
har stjålet ansiktet mitt. At jeg bare får
meg selv tilbake hos en, som dømmer meg til livet mitt

Så nær lengselen, så nær paradis, måtte det
være et helvete. Og ingen vei tilbke. Kom uro
Fra nu av vil jeg alt. Kjærlighet eller tilintetgjørelse

(Stein Mehren)

Hvem er du?

Til
I P L

( Foto: Synnøve Sætrum)

En kjær venn stilte følgende spørsmål her om dagen:

”Hvem er du”?

Jeg visste fort at jeg ikke kunne svare på det sånn uten videre. Ikke fordi jeg ikke vet noe om meg selv. Det er ikke der det ligger. Jeg vet mye om mine tanker, verdier, handlinger, egenskaper, mitt potensiale og mine begrensninger, min trygghet, frykt, kjærligheter, drømmer, gleder, følelser, skuffelser, sorger, svik, nederlag, seire, tro, tvil og så videre…

Jo, substansen meg har jeg rimelig godt grep om. Jeg kunne nok legge ut i timer, og skrive side opp og ned med eksempler hentet fra livets dagbok. Ikke noe problem det. Selvbiografien ville bli omfattende.

Men:Selvsagt dro jeg etter pusten og begynte i enden med egenskaper. Jeg ble fort avbrutt.

”Det er egenskaper, men det er ikke det jeg spør om. Hvem er du?”

Siden har jeg tumlet rundt med den tanken, og jeg kommer ikke utenom: Hva er et jeg? Hva er et du? Hvordan definere et jeg? Eller et du?
Vi er kanskje enklere, men det var jo ikke det det var snakk om. Fort å spore av her!

Ordet er i seg selv et pronomen, som står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Første person entall om man gir seg grammatikken i vold. Selvsagt forstår jeg mer enn veldig godt at det ikke er der jeg finner svaret...

Naturvitenskapen, eller matematikken er helt uanvendelig i dette her. I alle fall som matematiske regnestykker som fordrer svar med to streker under. Selvsagt vet jeg at det finnes formler for fysikken, kjemien og den molekylære medisinen som også er meg. Ikke kan jeg skule til det heller for å finne svaret på spørsmålet. Det er i grunnen fint jeg ikke kan det, eller kommer til å kunne det.Et menneske er mer sammensatt enn som så. Budhismen har noen fine refleksjoner rundt dette, har den samme vennen fortalt meg, men jeg forstår ikke nok av det til å skrive om dem nå...

 Refleksjonen har likevel vært i gang siden, takket være spørsmålet.
Det er en gave når noe gir så mye bevegelse i det mentale landskapet mitt. Jeg blir gitt tanker å fintenke på. Tilværelsen blir uten tvil rikere. Det gjør godt å ha noen å gjøre tankesprang sammen med, og det selv om byksene noen ganger blir så krappe at jeg snubler litt i dem. Lykkelig blir jeg, av det, og jeg er takknemlig for at jeg har tid til å være det sammen med et medmenneske.
En eller annen har sagt noe i retning av at tiden ikke må oppfattes som en trefils motorvei mellom vugge og grav, man må heller finne ei lomme å parkere i sola. Jo, det er noe i det.
De siste kveldene har det vært stjerneklart. Månen har jeg også sett, og så kom jeg til å tenke på Inger Hagerup, og en tekst jeg har vært glad i hele livet.

Månekveld

Så underlig det er å stå og fryse

i måneskinnets ensomhet en kveld

og kjenne kulden fra det døde lyset,

men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg

av lyst og smerte og av kropp og sinn.

Og disse ting skal døden snart ta fra meg.

Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen

og kjenner lykkens forte, søte sting,

for ennå har jeg ikke nådd til broen

som går fra allting og til ingenting.

Å, være tålmodig død, og skynd det ikke!

Du blir min siste mørke kjærlighet.

La meg gå langsomt gjennom øyeblikket

imot din dype, dype evighet.

Vakkert ikke sant? Som livet ofte er det også. I dag skal jeg ut i seinvinteren og se på snøsmeltingen. Kanskje får jeg et solstreif gjennom skyene mens jeg spaserer til byen.

Treffe mennesker skal jeg også. De betyr et og annet viktig for meg...

Heldiggrisen meg!

(Synnøve Sætrum)

Paros og Naoussa...

Lone hadde anbefalt meg å reise til Paros(gresk: Πάρος). En av de største øyene i Kykladene, men ikke større enn at man fint kjører rundt den, og får sett masse i løpet av en dag.194 kvadratkilometer, og etter sigende skal den ha sånn 8000 fastboende. God tid til å stoppe blir det også. Venninna mi var overbevisende da hun sa hun trodde jeg ville like øya. Jeg har lest meg til at Paros betyr fyrtårn. Paros har levert mye av marmoren til de kjente antikke greske kunstverkene. Så det i seg selv gjør øya spesiell.

(Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)

Da jeg forlot Samos visste jeg at jeg ville ut i Kykladene, så hvorfor ikke starte med en titt der. Ingenting å tape, og jeg hadde aldri vært der. Santorini var eneste øya jeg hadde opplevd i øygruppa, og dit hadde jeg ikke tenkt meg. Da jeg var der sist rystet det meg at turismen var blitt så intens, og jeg var lykkelig over at jeg hadde opplevd øya mens den enda var en smule gresk. Jeg håper de ikke ødelegger den helt. At det blir helt Ibiza eller Kos.

Ok, det er fortsatt vakkert og dramatisk med Oia og Fira på kanten av stupet. Et yndet sted for kameralinser og for å kjenne det spesielle suget den greske estetikken gir i magen… Jeg glemmer aldri første gangen jeg stod i Fira og kikka utover kanten mot vulkanen. Det var min aller første tur til ei gresk øy, og i det øyeblikket var det gjort for min del. Synet tok meg så sterkt, at jeg visste jeg ville vende tilbake til Hellas greske øyer alltid.

(Kritthvite hus og blomstring, Paros. Foto: Synnøve Sætrum)

(Naoussa. Blomsterprakt mot Egeerhavet. Foto: Synnøve Sætrum)

Nok om det, etter å ha vinglet litt i meg selv da vi la til kai i Naxos… Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle gå av der. Men, så sterke vindkast at møblene blåste alle veier nede på kaia fikk meg til å bli med båten videre.

Beslutningen om å dra til Paros ble endelig, og når jeg kom til kai skulle jeg finne veien til den gamle fiskerlandsbyen Naoussa. Ikke at jeg hadde den fjerneste ide om hvorfor. Jeg hadde lest om stedet veldig overfladisk i ei brosjyre på ferga.Trykksaken omtalte byen som feriested for Europas jetset i tidligere tider. Akkurat motsatt type folk undertegnede vanker sammen med… Det var alt. Mitt første møte med Paros var havna i Parikia, som er den største byen der. En koselig liten by som er verdt et besøk eller tre. Det kan godt hende det er der jeg skal bo neste gang jeg besøker øya.

(Balkongen i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)

http://www.youtube.com/watch?v=GPVUv9UWhzQ

Jeg var omtrent kommet til slutten av tredje uke i ferien, og jeg tenkte jeg skulle være i ro noen dager. Ei uke hvis jeg trivdes. På kaia i Parikia ble jeg møtt av ganske mange hotellselgere. De første hadde ikke noe i Naoussa. Lenger bak stod han, og skulle ha 30 daler natta. ”Aldri i livet”, sa jeg. ”Naoussa er et eksklusivt sted, du vet ikke hvor du skal sa han”, og så egentlig litt morsk ut bak fliret. ”Greit nok, men jeg vet at hotellene er alt annet enn fulle, og at det er langt utenfor sesongen ennå”, sa jeg. ”Så si hva du kunne tenke det å betale da”, sa han. ”10 euro”, sa jeg. Vi ble enige om ei uke for 15 euro natta inklusive transport fram og tilbake til ferga. Grei avtale. Han sa det var med havutsikt, og det var det. Dessuten var jeg stort sett alene hele uka, så jeg kunne sikkert tatt hardere i. Men, ok. Korina, fra Romania skulle også ha lønn ut av den prisen. Hun gjorde utmerket rent hver eneste dag.

(Kolymbithes. Paros. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg kunne sove med åpen dør hele tida. Jeg ble dysset i søvn av dønningene, vinden var luftkondisjonering (jeg trengte ikke den kunstige), og jeg så rett ut på Egeerhavet når jeg slo opp øynene om morgenen. Perfekt. Det lille leilighetshotellet lå høyt oppe, og i utkanten av Naoussa. Det passet meg bra, for jeg liker å få gått litt.

Jeg har aldri følt meg uttrygg på sånne rolige steder, heller ikke på seinkveld eller nattestid, og akkurat i denne byen oppdaga jeg på første spaserturen at jeg hadde politistasjonen til nabo. Så sånn var nå det.

Det blåste skikkelig ”kjørlig” vind den første dagen. Så etter at jeg hadde slengt fra meg, funnet sommeranorakken tok jeg første spaserturen til havna for å finne litt lunsj. Jeg så nesten ingen mennesker, og jeg fikk vite at i Naoussa avholdt man siesta fra omtrent to til seks på denne årstida. Men, det var heldigvis taverna åpen, og en nettkafe. Jeg var reddet på flere måter. Hadde nemlig ikke lyst på siesta, og stedet så tomt ut. Jeg kjøpte gresk salat, middelhavsbrød, hvitløkssmør og kaffe. Jeg kikka på båtene ved kaia. Fiskebåter og havseilere. Jeg registrerte at fiskerestaurantene lå tett. Et sted for alskens godis fra havet. Blekksprut for eksempel. Men, ikke til lunsj. Meltemi het tavernaen jeg satt på. Jeg skjønte at jeg var begynt å bli godt vant med sommeren. Jeg lurte på om jeg ville brukt anorakk hvis jeg var hjemme. Jeg kikket på to andre turister i samme habitt. Kanskje de kom fra en av havseilerne. Det fikk jeg aldri vite. Jeg snakket ikke med dem. Så spaserte ti hvite fine ender rett forbi bordet mitt. Andeby. Jeg lo høyt. Tror ikke noen hørte meg for vinden.

Å skrive om Paros er ei utfordring. Jeg har mye å si. For mye kanskje. Torbjørn Egner - øya, eller noe sånt… Kardemommeby(er) over alt hvor man drar. Enten det er ved havet eller oppi høydene. På dag to begynte jeg utforske Naoussa. Umulig var det for meg, som bor i Kristiansand og har hatt utallige årskort i dyreparken, ikke å assosiere til Egner. Jeg var nødt til å fundere på om han hadde besøkt byen eller lignende steder ved Egeerhavet og funnet inspirasjonen sin.

(En av strendene ved Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum)

Uansett så var det bare så fredelig og vakkert og idyllisk. Hvitt og blått, og blomstring. Masse vakre blomster mot alt. Og, det var nesten ingen turister. Bare uendelige rekker av små skatter rundt hvert nye gatehjørne. Fantastisk deilig, og jeg kjente meg etter hvert virkelig på plass i øyhoppe-eventyret.

Naoussa har smale idylliske gater hvor ingen bilser slipper frem. Noen steder så jeg så avgjort butikker som samsvarer med det jeg var blitt fortalt om jet-set liv for europas overklasse. Havseilerne lå da også rimelig tett ved Naoussa. Sammen med noen cruisere som er gedigne sammenlignet med de aller største vi ser i småbåthavna her i Kristiansand om sommeren. Så noen kakser måtte det være der også da, uten at jeg så noen i det hele tatt. For meg er sommertøy sommertøy. Jeg har langt fra et trenet øyne når det gjelder rikmanns- eller kvinnsmote.

(Jeg på et trappetrinn i Parikia. Foto: Hege Sætrum)

Parikia, den største byen, er også så avgjort verd et besøk for den som liker trange gater, blå kupler og grønt hav.Stranda ved byen er helt utmerket.

På kjøreturene rundt øya fikk jeg sett og prøvd de nydelige gule strendene i Logares, og Pisso Livadi. I høydene er landsbyen Lefkes verd å få med seg. Samme trange gatene der, og flott utsyn over øya. Jeg har sett mange steder og små øde strender på Paros. Idyller som bare eksisterer i mitt indre øye, og noen få fotografier. Selv om noen av dem er riktig heldige gjengir de likevel ikke atmosfæren, fargene, lydene, luktene og den varme vinden.

Badebåtturen fra Naoussa til Kolymbithes er vakker. Fjellformasjonene på den stranda er himmelske, og vannet er krystallklart. Tidlig i mai er det smått med turister også der, og kun to av tavernaene holder åpent.

Som sagt, det er ufattelig mye å si om Paros' skatter bak hvert et hjørne. For meg var øya et av de absolutte høydepunktene på turen, og jeg har vært der igjen etterpå.

Reis dit, og se selv. Spis den fantastiske sjømaten på utrolig idylliske tavernaer i Naoussa. Der finnes mange av dem. Fersk fisk, spennende retter av blekksprut og annet snadder. Bare å forsøke seg. Jeg fortærte saker og ting jeg ikke har sett før der. Alt var nydelig.

Tavernaen "Karinas Dream" ligger litt utenfor sentrum av Naoussa. Den er verd et besøk. Maten der er en drøm. Belgiske Karina et utrolig hyggelig menneske, som gjorde at jeg gikk tilbake dit en del ganger. Enda prisene var noe stive sammenlignet med andre steder. Kokken på det kjøkkenet er verd å sette sin lit til. Både hva fisk, og tradisjonell gresk mat angår. Jeg får vann i munnen når jeg tenker på det.

(Inngangen til bostedet mitt i Naoussa. Foto:Synnøve Sætrum)

Paros var vennligheten selv i de 8 dagene jeg ble.Takk for et veldig godt tips Lone!

 Lykkelig og uthvilt dro jeg videre. Som sagt: Jeg anbefaler å prøve!!!

(Synnøve Sætrum)

Gratulerer med 8.mars 2010 alle sammen!

Jeg er kjempeglad for hundre år med 8.mars som internasjonal kvinnedag. Vi får håpe det blir like mange rettigheter vunnet for verdens kvinner i neste århundre.

Det undrer meg når medsøstre i denne delen av verden uttaler at vi ikke trenger en spesiell dag for kvinner. Solidaritet kan jeg ikke fri meg fra å lure på om enkelte vet hva er. Om disse har hørt ordet. Det sjokkerer meg faktisk at kvinner ikke vet at rettighetene vi har her i Norge er kommet til oss gjennom de som gikk vegen før. De som kjempet og sloss mot et samfunn der menn bestemte alt og eide alt. Historien er lang, og veldig mange har ofret veldig mye for at vi er der vi er i dag. Det har skjedd mye i kvinnesakens navn i mitt liv, og jeg er ikke hunngammel heller. Bare 48. I mi levetid har ”Lov om likestilling mellom kjønnene”, ”Lov om selvbestemt abort” for eksempel kommet til som grunnleggende rettighet. Disse lovene kom ikke fordi vi ikke trengte dem, og vi trenger dem fortsatt. Også i Norge, selv om vi har det veldig bra her sammenlignet med kvinner andre steder.

Vi bestemmer selv hvem vi vil gifte oss med, om vi i det hele tatt ønsker å inngå ekteskap. Svikter helsen har vi økonomisk støtte samfunnet, slik at vi slipper å prostituere oss for å overleve (enten det er på gata eller i ektesenga, eller bare legge oss ut i skogen for å dø). Ok, jeg spissformulerer, men hvordan skulle det vært om vi ikke hadde det som vi har det i Norge? 

Utdanningssystemet er åpent for den som vil. Vi har rett til svangerskapspermisjon med lønn når vi får barn, og vi kan dele tiden med partner om vi ønsker det. Barnehagedekningen er etter hvert ganske så god, og da vet vi ungene er trygge mens vi er på jobb eller skole.Når vi blir gamle har vi som andre opparbeidet pensjonsrettigheter. Vi trenger ikke lenger "arve" dem fra en mann.

Hjemme finnes vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, lys, varme og rom. Og, ikke minst så kan vi stort sett gå trygt hjem til oss selv, og også være trygge på gatene våre.

Mennene vi møter behandler oss stort sett som likeverdige medmennesker. Det er mye å være glade for at vi har. Det skulle også ellers bare mangle, det handler om grunnleggende menneskerettigheter.Likevel, så ville det være veldig veldig naivt å tro at dette bare blir her om vi ikke verner om det. Det blir noe søkt å innbille seg at makta alltid vil være sjenerøs og snill, og bare la ting være som den er. Historien viser noe helt annet. Hegner man ikke om demokratiske rettigheter er det alltid noen som kan tenke seg å fjerne dem.

Det vil alltid være et eller annet system som tjener på det. Som jeg ser det er det mye motivasjon for å undertrykking i det økonomiske verdenssystemet vi lever under, også i Norge.

Selv om vi har oppnådd mange rettigheter og tryggheter som kvinner i Norge, er det likevel på sin plass å nevne at det fortsatt er kvinner som ikke er trygge i hjemmene sine. Krisesentrene har vi bruk for som aldri før. Til tross for lovverk er kvinner fortsatt tvunget til å selge kroppen sin på gatene (også i Kristiansand), og blant de vi regner for fattige i Norge er selvsagt den aller største andelen kvinner. Det er ikke lik lønn for likt arbeid alle steder, og kvinner blir fortsatt forbigått i ansettelsesprosesser nettopp fordi de er kvinner. Alle tall viser at kvinner er dominerende i deltidsstillinger og lavtlønnsyrker.

Fortsatt blir vi tillagt kjønnsmerker… les; det stilles sterke krav til hvordan vårt ytre skal være.”Skjønnhet” er per definisjon en passiv og tidløs artsegenskap. Det der står vi og tramper i fortsatt… Til langt over halsen. Jeg tenker fortsatt litt sånn at kvinner synes måtte bruke energien på det forgjengelige arbeidet. Endeløse timer med husarbeid er byttet ut med endeløse timer skjønnhetsarbeid. Fokuset er bare blitt sterkere og sterkere de siste årene. Som gammel feminist forsøker jeg å stå i mot, men jeg sier det bare, det gjør noe med meg også dette presset. Hverdagen inneholder energilekkasje så det suser i den retningen… Overvekt er for eksempel et evigvarende arbeid for en moderne vestlig kvinne. Det handler om å bli pådyttet mindreverdighet så det holder.

Kosmetikk-industrien går så det suser, og plastikk-kirurgien også. Enhver er sin egen lykkes smed hevdes det fra mer enn et kvinnehold, og er du ikke munter glad og overfladisk i det daglige har du et problem. Om du er kvinne.

Nei, vi har likevel kanskje ikke de store problemene om vi sammenligner norske kvinner med de utallige av verdens kvinner som sulter, er syke, blir voldtatt i krig, jobber 16 timer i døgnet, sover på gaten, steller for familien gratis, dør av enkle og alvorlige sykdommer, lever innestengt i klær eller hus, får kjønnslemmene skåret av seg i religionens navn (… jeg kaller det ukulturen og maktmisbrukets og undertrykkingens navn…). Ufattelige mengder medsøstre er ofre for menneskehandel, pornoindustri, prostitusjon, kvinnemishandling og så videre. De får aldri en jobb. De må begrave flere av sine barn. Jeg kan fortsette i det uendelige, og det verste er at jeg bare skummer overflaten. Lidelsen blant verdens kvinner er ufattelig. Så meg skal ingen fortelle at den internasjonale kvinnedagen er overflødig. Som det ser ut kommer vi til å trenge 8.mars i 100 år til. Minst! Dessverre!

Undertegnede har løftet vekter denne formiddagen, for å styrke helsa og kvinnekroppen min.

I ettermiddag har jeg tenkt meg ut i vintersola, feire dagen, og se om jeg ikke finner noen medsøstre å feire sammen med.Det skal foregå ett og annet i sentrum.

Igjen: Gratulerer så mye jenter.

God 8. mars 2010!!!

(Synnøve Sætrum)

Intermessoer - en svipptur innom Samos

(Innblikk i noens hage. Samos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Intermessoer skal man ha på en ordentlig tur. Litt mer enn en times stopp, men likevel for kort tid til å kunne si at man virkelig har opplevd et sted. På vei til Paros var jeg innom Samos. Båtrutene ville det sånn. I den greske mytologien er Samos Heras øy. Hun var ingen ringere enn Zevs hustru og søster. Olympens dronning. Akkurat til Olympen kom jeg seinere, og fikk fintenkt enda mer på det. Ekteskapets og barnefødslenes beskytter skal hun også ha vært. Ikke småtterier… Jeg kan jo slenge på at gjøken var hellig for henne, og at hun brukte granateplet som symbol. Sikkert veldig veldig mye mer å si om jeg forsvinner inn i mytologien, men det var jo ikke det jeg skulle.

Jeg skulle bruke øynene og kikke litt, mens jeg fant ut hvordan jeg skulle komme videre. Frodigheten på øya overveldet meg. Helt annerledes enn Kalymnos om jeg kom fra. Der er naturen mer karrig. Samos bugnet. I alle fall så gjorde den det i mai. Masse vegetasjon og plater og blomster. Jeg lot meg rive helt med av så mye vakkert, og bekymret meg ikke et dugg for myggen. Bare å finne et sted med luftkjøling og holde døra lukket.

Tidlig om formiddagen var det veldig varmt i Pythagorion som var stedet båten gikk til. Pythagoras skal ha blitt født, og tråkka skoene sine der. Gjemt seg for en tyrann i huler, og senere ha rømt til Italia. Jeg tenkte litt på det der jeg vandra rundt i de rolige gatene for å finne ut hvor neste båt gikk fra. Selvsagt tenkte jeg også på at jeg aldri har vært så veldig god i matematikk, men at akkurat det der har jeg nå fått med meg… Jeg oppdaget jeg måtte av sted. Til Vathi(Samos by) for å få det til. Men, jeg tok en runde til i stille reine gater, og jeg spiste gresk salat i den lille havna. Vakkert sted jeg vet jeg har lyst til å besøke på ordentlig en gang. Denne formiddagen var kameraet flatt. Så bildene ser jeg bare for meg i mitt indre. Pythagorion må vel være noe av det reneste jeg har sett av greske småbyer. Samtidig ble det den varmeste dagen så langt. Lummert etter hvert.

(Torg i Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

(Blomster i Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

Taxi til Vathi og inn på hotell for ei natt, etter å ha sikret meg båtbillett tidlig morgenen etterpå... Perfekt beliggenhet(bare 7-8 minutter til kaia), men dyrt i forhold til hva jeg var blitt vant til. Betalte hele 30 euro for stasen. Rimelig om man sammenligner selv med de enkleste hotell i Norge, men erfaringen min ble, uansett hvor jeg var, at skulle jeg bare bli for ei natt eller to ble det dyrt. Nyttet ikke med særlig mye pruting i de forbindelsene.Jeg kunne forstå det, for det var jo lenge siden forrige sesong sluttet.(Og, man hører jo at det ellers står elendig til med den greske økonomien. Vanlige folk merket det helt sikkert også i fjor vår. Noen fortalte meg etter hvert at de merket finanskrisen den våren. Mye færre turister enn tidligere. Herlig for meg...Til tider var jeg så alene turist, at jeg lengtet etter å snakke norsk. Ikke helt det samme for den som er avhengig av inntektene ...)

(Hotel Helena, Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

(Herlig utsikt til appelsiner og sitroner. Foto: Synnøve Sætrum)

Uansett så var det et rolig og behagelig lite hotell. Damene i resepsjonen var vennlige, og hjalp meg opp med bagasjen... Heisen var noe for liten for en ryggsekkturist...Jeg hadde fortsatt ikke fått kastet ut så veldig mye. Det blir litt tumletanker rundt hva man trenger og ikke trenger. Hva som er nytt, og hva som er dyrt hjemme. Jeg blir litt vill i mitt indre ved tanken på å hive helt nye klær. Så da trener jeg heller musklene...

(Gate i Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

Jeg fikk dusjet,sovet, og spist før det kom litt regn. Vandret i de hyggelige gatene gjorde jeg også. Jeg var pratesyk og besøkte cyberspace i ei bakgate hvor jeg var heldig å finne en kjørlig og deilig kafe med det tilbudet. Iskald ferskpresset appelsin for en billig penge er slett ikke så værst til chatten.
Etterpå fant jeg et sted som absolutt kunne gresk iskaffe. Noe av det beste jeg vet det. Med melk, og litt sukker...
Kjøpte både kaffen og utstyret for å lage det på den siste reisa, men det blir ikke helt samme dreisen her. Godt ja, men det er noe eget når du sitter i varmen, lydene og luktene. Melk fra greske kuer og så videre... 

(Helt ypperlig kaffe i denne kiosken i Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

Siden satt jeg under tak på en liten fortauskafe mens mørket falt på. Jeg var sliten av bevegelse og inntrykk, så jeg tuslet bak til Helena før klokka var halv ellve. Der sov jeg som en stein, og neste morgen gikk ferga presis klokka seks. Jeg var med videre.

(Kaia i Vathi. Foto: Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum

Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...

”Jeg har tre stoler i mitt hus: En for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap. ”

(Henry David Thoreu)

Noen trekker et skarpt skille mellom kjærlighet og vennskap. Jeg greier ikke det. For meg går de to hender i ei hånd. Jeg har venner jeg elsker. Mennesker jeg er dypt takknemlig over å kunne kalle venner. En av de alle største kjærlighetsgavene livet gavmildt har gitt meg. Å være i en nær venns rom og liv har jeg vanskelig for å finne ordene for betydningen av.
Men, jeg kan si det enda en gang: Takk for at du er her for meg! 
For den tosidig delte erfaringen. For speilene du holder opp for meg, og forbi alle ytre spor av levd og staffasjer ser jeg ei sjel som lener seg mot min.
For meg noe av det største og viktigste tilværelsen rommer.
Jeg bøyer stadig hodet i takk over at jeg er så heldig.

Jeg kan være med på at det er mang slags kjærlighet, at kjærligheten viser mange farger og former, men likevel er det akkurat det det er vennskapet.
Kjærlighet...

Vennskap rommer den livsvarige samtalen.
Vi har korte og lange pauser, men tar den opp igjen der vi slapp ved siste møte.
Opplevelsen av å fortsette deltakelsen på den sjelelige frekvens. 
Møter hvor vi som er så heldige å erfare det, blir synlige for hverandre og oss selv.
Livets lim, og sjelens under, eller noe i den retningen sa George Orwell. 
Jeg har aner noe om hva han mente. 

Åndelige møter i tosidighet. Beundre med både hjerne og hjerte.
Noen ganger, når det svinger, kan det kjennes som å øse energi direkte fra solen.
Å se et annet menneske. Lytte. Selv å bli sett, og lyttet til.

 Få og gi. Få og gi.Få og gi.
Kjærlighet.
Voksende kjærlighet.
 Intet mindre.

Stolene blir stående hos meg er plassen din.
Det er en gave å vite det finnes en stol eller flere som medmennesker venter på at jeg skal fylle.

Synnøve Sætrum

Sommerlig kaffekrus og syd- og middelhavsfrukt i glasset. Min verden utenfor stuevinduet er veldig stille og veldig hvit. Jeg har vært ute med de to firbente vennene, og kan bare ta stunden med refleksjoner over Fædrelandsvennen og annet snadder jeg måtte finne. Det er nok å kaste blikket på for henne som har tilgjengelige medier av alskens slag og er så heldig at hun kan lese.

Det tar sekunder å begynne undre seg over verden, som etter mine begreper er ganske på skakke på mer enn et vis. Enkelt å forstå at 18 millioner kan være et press for noen og enhver, og jeg er vel egentlig ikke så overrasket over at næringslivet tyr til den slags midler for å oppnå hva det nå enn måtte være... For meg er det naivt å tro noe annet, selv om den delen av samfunnet er de som skriker høyest om verdien av den frie konkurransen… Sånn sett er jo dagens hovedoppslag et lite apropos(… nevner ikke verdens sultende med et ord jeg…)!

Det er ellers helt unødvendig for meg å lese avisa for å kunne tenke meg til det snøkaoset som må eksistere rundt om på veiene. Selv om jeg bor i ei dump uten bussforbindelse og vegen her ikke er første prioritet, så jeg hva som kom ned fra himmelen i går. Musklene i overarmene skriker fortsatt etter mange runder med spade og skuffe. Man må jo holde veien til postkasse og bil åpen. Kommer ikke verden til meg, får jeg komme til den gjennom øynene. Dessuten må jo bilen være tilgjengelig om jeg må komme meg vekk på grunn av strømbrudd. Nesten så jeg ikke tør nevne det… Når jeg kjenner etter merker jeg det jammen rundene i snøen i lårene også. Bøy og strekk som slår i hjel den hardeste linjegymnastikk. Nautilus kan egentlig også bare gå og legge seg!! På den andre siden er jeg glad jeg har noe grunnlag til å stå i det derfra. Kalenderen sier fortsatt at det er minst en måned igjen. Denne vinteren er akkurat som de som fantes i min oppvekst. Som i gamle dager, som naboen min uttrykker det over skuffa. På den andre siden, når jeg ser på det hele med utvidet blikk er det forsvinnende små bagateller sammenlignet med det kaoset som fortsatt eksisterer på Haithi.

Jeg visste ikke at Tora Berger tok Norges gull nummer hundre. I det hele tatt visste jeg ikke hvem Tora Berger var før i går. Gratulerer likevel!
Ok, jeg innrømmer jeg ikke følger helt med på sporten… Men, jeg har fått med meg oppstandelsen rundt buksene til de norske utøverne i curling. Synes buksene er kjempemorsomme jeg. Er det ikke det som er meningen med klærne til hoffnarren?

Vinnerne i lønnsoppgjøret skal være de kommuneansatte, med gjennomsnittlig 4,1 prosent, sier ABC-nyhetene. Men, jeg undrer meg jeg… Jeg orker ikke ta regnestykket med alle priser som stiger og flytende krone og renter og hele sulamitten. Det skurrer for meg når det på samme side står å lese at de ”stakkars” direktørene hadde et gjennomsnittlig lønnsfall på 17,6 prosent i fjor. Opsjons- og naturalytelser er ikke med… Hemm! Jeg sier det bare, og sier ikke mer.

Diskusjonen om radikalt islam eller ikke er mangesidig, og jeg leser med store og undrende øyne. Noe er skeivt her også… Jeg har ennå for lite kunnskap til å trekke min konklusjon om islam, men jeg reflekterer og reflekterer.Min sunne fornuft tenker ytringsfrihet og ytringsfrihet... Helt klart for meg at den ikke skal brukes til sjikkane av medmennesker, som for eksempel oppfordring til steining av homofile. Nesten så man ikke tror sine egne ører.Noe skeivt er det med denne "debatten", enten det er den ene eller den andre som ytrer¨seg.Liten eller stor, er det mye som for ei vanlig dødelig dame høres noe søkt ut. For å si det ladylike...
Og, kan man egentlig være sikker på medias framstilling av sakene? Jeg spør meg stadig det grunnlegende spørsmålet: Hvem sier hva til hvem med hva,hvor, hvordan og hvorfor? Jeg har bare brokker av svar enda. Likevel er jeg helt sikker på en ting : Det er noe med menneskerettighetene her… Som for meg er universelle, og som jeg slutter meg til. Fundamentet vi står på når det er snakk om å være et fritt menneske.Den tror jeg på. Så mye er brennsikkert. Jeg tenker mye rundt den i disse dagene…



Verdenserklæringen om menneskerettighetene, 1948

Innledning

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,
da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,
da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse,
da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene,
da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet,
da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,
da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse,kunngjør
Generalforsamlingennå denne Verdenserklæring om menneskerettighetene som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

Artikkel 1
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Artikkel 2
Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Artikkel 3
Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.
Artikkel 4
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
Artikkel 5
Ingen må utsettes for tortur eller grusomhet, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Artikkel 6
Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
Artikkel 7
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
Artikkel 8
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
Artikkel 9
Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
Artikkel 10
Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
Artikkel 11
1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.


2. Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
Artikkel 12
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Artikkel 13
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
Artikkel 14
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 15
1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
Artikkel 16
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
Artikkel 17
1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkel 18
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkel 20
1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
Artikkel 21
1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
Artikkel 22
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
Artikkel 23
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
Artikkel 24
Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
Artikkel 25
1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
Artikkel 26
1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
Artikkel 27
1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
Artikkel 28
Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
Artikkel 29
1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 30
Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

Selv om verden er veldig hvit og veldig stille denne dagen, så behøver vi vel ikke oppføre oss helt nedsnødd. Det er ingen skam å bruke hodet!!

Jeg tror det ligger et skikkelig redskap i disse artiklene. Redskap til å rydde opp og få plassert tunga rett i munnen for både den ene og den andre.Noen trenger så avgjort begynne og spa før snøen tar helt over.

Jeg tar en kaffekopp til, og satser på nok en reflekterende og fredelig dag.
Min tanke er fortsatt fri, og takk for det.
(Synnøve Sætrum)

"Et menneske som lever i stor kjærlighet eller i sant vennskap, går ikke glipp av noe, men den som er ensom, går glipp av alt. Bare den som med kjærlighet stiger ut av jegets sirkel til et Du, finner porten til andres hemmelighet."

Gabriel Marcel

"Der er to mænd i verden, der bestandig krydser min vej; den ene er ham jeg elsker den anden elsker mig."

Tove Ditlevsen

Broken Dreams

THERE is grey in your hair.

Young men no longer suddenly catch their breath

When you are passing;

But maybe some old gaffer mutters a blessing

Because it was your prayer

Recovered him upon the bed of death.

For your sole sake - that all heart's ache have known,

And given to others all heart's ache,

From meager girlhood's putting on

Burdensome beauty - for your sole sake

Heaven has put away the stroke of her doom,

So great her portion in that peace you make

By merely walking in a room.

Your beauty can but leave among us

Vague memories, nothing but memories.

A young man when the old men are done talking

Will say to an old man, "Tell me of that lady

The poet stubborn with his passion sang us

When age might well have chilled his blood.'

Vague memories, nothing but memories,

But in the grave all, all, shall be renewed.

The certainty that I shall see that lady

Leaning or standing or walking

In the first loveliness of womanhood,

And with the fervor of my youthful eyes,

Has set me muttering like a fool.

You are more beautiful than any one,

And yet your body had a flaw:

Your small hands were not beautiful,

And I am afraid that you will run

And paddle to the wrist

In that mysterious, always brimming lake

Where those What have obeyed the holy law

paddle and are perfect. Leave unchanged

The hands that I have kissed,

For old sake's sake.

The last stroke of midnight dies.

All day in the one chair

From dream to dream and rhyme to rhyme I have

ranged

In rambling talk with an image of air:

Vague memories, nothing but memories.

William Butler Yeats