Jeg tror på kjærlighet og ansvar, og oppfølging hvor lang tid det enn måtte ta.

På bordet mitt har jeg kaffekoppen, nøtter av ymse slag, og appelsiner til frokost. Fædrelandsvennen fra de siste to dagene ligger også her. Begge forsidene er prega av siste uke og tiders bussran. Småunger uten tilsynelatende annet i hodet enn "kick" og seg selv står bak. Sjøl hender det jeg tar bussen, også på kveldstid, til og med til et av ransstedene.Nærbutikken min ligger der det siste ranet skjedde.
Følelsen av takknemlighet for at jeg ikke var på butikken da store politistyrker rykket inn på stedet skal jeg ikke utbrodere mer enn litt. Jeg tåler ikke sånt. Selv om smella til tider går, er jeg et fredens menneske. 

Blir hvit og satt ut i langt om jeg med et uhell, og da mener jeg uhell, skulle komme til å gjøre noen noe vondt. Som å klemme den lille boxerens fot litt. Det kom jeg i skade for på søndag, det plager meg ennå.

Garantert plager det ikke hunden lenger, men sånn er jeg bare.

Fædrelandsvennen presenterer i dag ei "smørbrødliste" over 16 unge ranere med 666 straffbare forhold bak seg. Så vidt jeg kan se er bare to av dem over 18 år. Resten er pr.definisjon barn.
Jeg tenker at det må da være noe man kan gjøre for å hjelpe, og stoppe ,disse ungdommene før det går enda værre. Ikke minst for andre, og ikke minst for dem selv.

Jeg skal uten å gjøre meg til, innrømme at da jeg leste disse avisoppslagene første gangen tenkte jeg antakelig som mange andre "få dem vekk".

En tanke jeg etter hvert har begynt å se på. Hva mener jeg med den egentlig?

Jeg forsøker se sitasjonen utenfra, i den grad det går an. Da ser jeg en ulykksalig bussjåfør som utfører jobben sin, og blir utsatt for et voldelig overgrep. Trussler utført med ulike våpen i hånd eller sjikane for den saks skyld,er i det hele tatt slikt ingen skal måtte oppleve på arbeidsplassen sin.

Hva det fører til av personlige plager og utfordringer i ettertid kan jeg bare forsøke gjette meg til ved å tenke på hvordan jeg selv kunne ha reagert om jeg var i samme situasjon. Et ran er et traume som kan komme til å prege et menneske for resten av livet. Få konsekvenser langt utenfor situasjonen der og da, for et voksent menneske er det opplagt og sier seg selv. At samfunnet trenger beskyttelse mot sånt er udiskutabelt i grunnen. Og, i disse tilfellene blir handlingene, stort sett, utført av barn. Det gjør problematikken mye vanskeligere enn om det var voksne mennesker man forholdt seg til.

Hva er det med disse barna?

Hva er det som mangler?

Hvorfor gjør de slik?

Hva kan vi som samfunn gjøre for å hjelpe dem?

Jeg kan fortsette listen i sidevis om jeg setter meg ned og fortsetter med spørmålene, for det ufattelig mange å stille til en sånn situasjon.

Det jeg også ser her er barnet som raner, tilsynelatende helt uten empati for andre menneskers situasjon(iflg. Fædrelandsvennen). En av dem skal ha uttalt noe i retning av at han ikke ville angret om noen ble skadet.

Det er en skremmende uttalelse, men den kommer fra et barn.

Hvorfor barn blir slik vet jeg at det er sammensatte årsaker til. Jeg sitter ikke med noen spesialkompetanse på det feltet, så det skal jeg holde meg fra å si noe om.

Den kompetansen jeg har er at jeg er mor selv, og vanlig menneske. Som mor oppfatter jeg det slik, at hadde det vært min unge som hadde så store problemer ville jeg ønsket at noen skulle fotfulgt dette barnet i hvor lang tid det enn måtte ta. For å hjelpe ungen tilbake til seg selv og til å fungere i samfunnet. Og, hadde mitt barn vist en sånn atferd, hadde det ikke vært tvil om at jeg hadde trengt hjelp fra andre enn meg selv. Oppgaven hadde blitt for stor for meg alene. Jeg tror ikke på korporlig avstraffelse, og jeg tror ikke på bortstuing i lukkede rom for å holde unger vekk fra livet. Noe sier meg at å stenge et barn ute er å gi det et stempel som uønsket. Gjøre vondt værre.Som samfunn mener jeg vi har en plikt til å finne ut hva det er med disse barna. Hva det er som mangler, hvorfor de gjør som de gjør, og hva det er de trenger.

Jeg tror på kjærlighet og ansvar, og oppfølging hvor lang tid det enn måtte ta.

Spiller ingen rolle. Det handler om liv, mange menneskeliv.Ting tar tid.

Det har vi ikke ressurser til, blir innvendingen selvfølgelig. 

Hylekoret hører jeg før det er begynt. 

Som helt vanlig menneske i Norge ytrer jeg:

-Se og skaff dem da, dere som har myndighet til å gjøre det!Vi blir jo hver eneste dag minnet om at vi bor i verdens rikeste og beste land, så hva er problemet? Penger har vi nok av her, så det skulle være en ikke-diskusjon.

- Problemet er at vi i dette fantastiske landet har noen barn som helt tydelig ikke har den verdensanskuelsen. Hvis det virkelig er sant at vi bor i verdens beste og rikeste land så er det vel sånt vi bør ta ad notam, og se på som et stort fellesansvar å få gjort noe med? Eller?

Synnøve Sætrum