Jeg skal være meg selv...

God måååååååååååååren!

Jeg er lykkelig over å være hjemme hos meg selv. La det regne! La det endelig bare regne! Jeg har tak over hodet og mat på bordet. Verden utenfor er der, og klarer jeg holde sparefoten på riktig pedal blir det vel en tur ut i den store verden i løpet av året som kommer også.

"First we take Manhattan, then we take Berlin", og nå tar Knausgård Sverige er gladmeldinga fra ABC-nyheter. Har latt meg fortelle at en tur til Sverige heller ikke er å forakte. Gamla stan i hovedstaden er sågar ei lise for øynene fortalte den entusiastiske venninna meg over smørgåssarna.

 Jammen kan man drømme og assosiere, og reise langt sittende her på stolen i leiligheten i skogen.Salige er de med fantasien i orden...

Jeg tar en kopp med kaffe, og kjenner den smaker denne morgenen også. Så gjør de hjemmebakte knekkebrødene. Kanskje jeg er godt i gang med lavkarbo og kostholdsomlegginger uten helt å vite det. 

"Skjematikken" kommer først fra neste mandag. Her trengs litteratur og grunnplanlegging før jeg kan få det til å swinge ordentlig til ser jeg.

Den er forøvrig bestilt, litteraturen, mener jeg. I mellomtiden får jeg reise inn i lavkarboens verden på internett...
Noen "få" tusen treff når man googler fenomenet ser jeg. 

Siden det er dag fire uten mobiltrollet begynte den riktig hyggelig.
Jeg var ute med de firbeinte to gjestene nede i bakken. Ingen langtur, men såpass at skroget mitt våknet, og de fikk unna det de må etter en lang natts ferd mot dag. 

Så kimet hustelefonen. 
I grunnen så kan jeg like det litt, at vi må snakke sammen for å kommunisere.
Det gjør seg atskillig bedre enn sms, med en levende stemme i den andre enden.
Ikke skummelt i det hele tatt det. 

Det er jo nesten som de gamledagene jeg lengter litt tilbake til.
Så takk skal du ha for stunda du som ringte.Vi snakkes i telefonen seinere.

Gleden kan komme fra så mange steder.

I dag er jeg visst inne i en stim. Rett etterpå kom matmoren til gjestene mine, for å hente for denne gangen. Så her sitter jeg nå etterpå. Beriket over vinn-vinn situasjonen denne hundepassingen er.
Jeg elsker hunder, og har behov for å være i nærheten av slike litt ofte.
Men, singellivet blir for komplisert for meg om jeg skulle ha hund permanent. Jeg er ikke klar. Det får vente til jeg har rast fra meg litt til, blitt litt mer satt. Jaffal!

Åkke som, her sitter jeg med vakkert håndtverk til å henge på meg. Som takk fra de firbeinte yndlingsvenninnene mine...

"Handmade in Iceland with love" av en designer der, og med oppfordringen "Be yourself" hengende i charms (Er det ikke det det heter på godt norsk?). Sort lava og sølv. For alt jeg vet kommer kanskje det sorte fra den der som produserte den askeskyen du vet... Tøft, ikke sant?

Jo, jeg skal glede meg over det hver eneste gang jeg henger det på meg.

Ok, dette ble vel kanskje litt banal navlebeskuelse denne onsdag morgenen.
Av og til er det godt. Bare å la den store skeive verden være akkurat det, og glede seg et øyeblikk over de små nære tingene.Det har jeg gjort, og det inderlig. Funnet balansen.

Men nå er det slutt. Jeg vender nå nesa inn i avisene for å orientere meg ut i den store verden igjen.

På vondt og godt.
Etter det skal jeg ta meg en tur på beina jeg fortsatt kan gå på. Resten av dagen blir bedre med det.

Uansett:
Jeg skal være meg selv!

Synnøve Sætrum