...Noen fanget meg i et fint øyeblikk...
Øyeblikk er øyeblikk. De varer ikke evig, men blir med videre på reisen...
En skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i et annet menneskes lomme heter det.
Det grunner jeg over hver eneste dag. Min lykke er for det aller meste mitt eget ansvar. Det er en gave å ha de fysiske primærbehovene dekket og kunne konsentrere seg om sin mentale og psykiske tilstand.Lykke er ei holdning, ikke eufori. Medmennesker gjør meg lykkelig. Familien min og ekte gode venner i særdeleshet. At jeg har mennesker jeg bryr meg om bringer lykkefølelser. Å være menneske betyr også å trå feil. Jeg gjør det, og andre gjør det. Det er faktisk ei håndfull glede i å kunne innse det også. Holdninger kan være stas å oppdage.
Noen ganger oppdager jeg ikke det øyeblikket rommer og tråkker på andre menneskers følelser og tanker. Forhåpentlig får jeg ei tilbakemelding, eller i det minste oppdager det selv etterpå. Så kan jeg forsøke å ikke gjenta større og mindre fadeser. Like enkelt er det ikke, men det er... Noen ganger tråkker andre på mine følelser og tanker også. Det kan gjøre veldig vondt, kjennes krenkende og urettferdig og så må jeg ta det på alvor. Mine følelser er mine og legitime for meg. Når slikt hender handler det om å ikke grave seg ned i andre menneskers ord og gjerninger som såret eller opprørte meg. Mine medmennesker er heller ikke helgener, og det må jeg godta. Noen ganger med tårer som minner meg om at jeg er i kontakt med mine innerste følelser, det samme er jeg også når jeg ler godt.
Den reisen som heter livet er ei lykke og en sorg, godt og vondt.
Takknemligheten for at jeg fortsatt er med på reisen er dyp og ekte følt.
Siste dager har jeg sett andre horisonter og kyster. Både i bokstavelig og overført betydning.
Det kjenner jeg på takknemlighet for.
Livet er ei reise i seg selv og geografisk.
Nøkkelen til lykken ligger ofte gjemt i tingene som jeg opplever dem akkurat her og nå.
På fotoet overfor står jeg i ei jettegryte et sted på jorda. Enorme naturkrefter laget den, og oppi kunne mennesket Synnøve faktisk være. Fantastisk hva?
Det lille mot det store. Mitt øyeblikk mot evigheten(og fotografen).
Jeg har fått anledning til å ta vare på helsa i østen, og andre steder på kloden.
Siden jeg ble uføretrygdet har mye naturlig nok handlet om hvordan på best mulig måte håndterer utfordringene. De aller fleste dager har jeg det greit med det. Jeg er glad for at jeg har betalt skatt(jeg betaler fortsatt skatt, mye skatt...) og arbeidet i stillinger som ga meg grunnlaget for ei trygd det går an å leve noenlunde anstendig og verdig av. Når det ble som det ble har min mangeårige høyere utdanning gitt bedre uttelling enn et liv som for eksempel hjemmeværende husmor ville gitt. Bare så det er sagt, så satt jeg på skolebenken i årevis fordi jeg ønsket meg et langt yrkesaktivt liv. Til og med drømte jeg om spennende og utfordrende arbeidsdager. Noe jeg også fikk, det var bare det at det ikke varte så lenge.
Akkurat i skrivende øyeblikk er det sommer, og jeg sitter på ei lita øy sør i landet.
Her og nå vil jeg ingen andre steder.
Men, når vintermørket nærmer seg uti slutten av november vender jeg trolig nesa mot Thailand igjen. Etter alle solemerker kommer jeg nok en gang på tur til mitt elskede Hellas i september. Jeg kommer til å være sammen med gode venninner, nyte solen og Egeerhavet, spise meze, mosjonere og le mye.
Nå er jeg her igjen, i hulen min, som er bare min og kjenner jeg er glad for det.
Jeg er takknemlig for å få være såpass lykkelig det meste av tiden. Selv uten menneskelige speil i hverdagen. Alene fødes vi og alene dør vi, tenker jeg. Det er ingen ny tanke, men grunnbetingelsene. Mange får seg følge på vegen, noen lever livet enkeltvis. Som meg. Det er grunner til det. Noen gode og noen jeg for tiden oppfatter som dårlige. Disse har jeg tenkt å skrive om i en annen tekst, en annen gang. Ei tid for alt under solen. Jeg har akkurat vært utenfor og kjent den varme meg på ansiktet mens jeg hang opp klesplagg på tørkestativet. Reiseklesplagg som er rengjort igjen etter bruken.
Jeg har vaskemaskin og jeg har penger til å betale strømmen den bruker.
På jorda er heller ikke det en selvfølge. Lykkelige meg !
I Norge lever en av fem i enkelthusholdning.Slik det nå ser ut kommer jeg til å forbli den delen av statistikken. Når alt kommer til alt er det viktigste at jeg lever.
Når jeg står opp til mitt eget liv, setter på kaffen, hører på radioen, leser litt og planlegger dagen min er jeg tilfreds. Tilfreds med reisen i mitt eget selskap. Det ville kjennes noget søkt å innrette livet etter ei luftspeiling av annen sivil status. Var jeg slik ville jeg kjøre rundkjøring rundt mangeltilstandene. Begrenset med hverdags-lykke i de svingene.
For et godt stykke tid tilbake satt jeg kraftig fast i den rundkjøringen. Såpass at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte både be om hjelp, og bestemme meg for å ta i mot det jeg fikk. Ja, jeg har snakket med mer enn en terapeut, psykolog og psykiater. Dessuten, og det er viktigst har jeg hatt familie og gode venner å lufte alle slags tanker med de fleste av livets dager.
Oppsøke profesjonell hjelp i tillegg er et gode. Depresjoner og utbrenthet er noe en ikke kimser av. Men nei: Det er ingen skam å oppleve.Jeg velger se det slik, så får andre ha sitt syn. Lenge lurte jeg på om det var noe som kunne sies åpent. Det skal jo så lite til for å bli stigmatisert og redusert til et "case" i et ekstremt materielt orientert samfunn. I dag er jeg femti tre og vet: Vi er mange som må en tur eller to innom terapi i løpet av et liv. Noe går såpass i vranglås at det er fint med assistanse for å løse opp knutene. Jeg har vært der at jeg har tenkt jeg ikke vil belaste familie eller venner med det jeg har grunnet på. Komme dit igjen kan jeg også, om jeg ikke tar meg selv og mine følelser på alvor. Nei, jeg klandrer ikke noen andre for at de ikke har tid. Jeg kan føle meg ensom i utfordrende stunder, men det er noe annet.Folk har det stort sett så travelt i livet.
Det er en luksus å ha nok tid. Noen jeg har fått etter at jeg ble uførepensjonist.
Etter hvert har jeg fått mye sinnsro og fred i forhold til de små tingene min tilværelse stort sett rommer. Fint for meg, for er det noe jeg takler særdeles dårlig så er det stress.
Livserfaringene mine har gitt meg innsikt i å falle og reise seg.
Hva som skal til, hva som er mulig og umulig for meg.
Et menneskeliv kan aldri kun handle om nytteverdi og prestasjoner som telles i kroner og øre. Ser jeg på meg selv slik vil jeg faller jeg gjennom. Betrakter jeg meg i stedet som et voksent menneske med erfaringer på godt og vondt blir jeg bra for meg selv. Jo da, man blir kanskje litt vel kretsende rundt seg selv når en lever uten kjæreste eller samboer, men så hva? Så vidt jeg vet pr. nå er jeg fortsatt snill, fortsatt til å være i hus med og jeg gjør ingen vondt. Jeg anerkjenner det jeg lever selv om jeg funderer og tviler på et og annet. Tror det må være sånn om jeg ikke skal bli avstumpet eller stagnert. Dessuten er det dette med kontroll eller ønsket om det. Hva kan man ha full kontroll over når det kommer til mennesker? Nevn ti ting tenker jeg, og innser det ikke nytter. Derimot nytter det å tro på det gode i menneskene, på kjærligheten og alt det som ikke kan kjøpes for penger(lykken for eksempel)...
Så lenge jeg lever er ikke noe ferdig. Det kan alltid kastes nytt lys over gamle ord og hendelser. Jo da, en kan løse opp en konflikt, gå videre, ikke kontrolleres av den. Ta den med i sekken som erfaring til bruk ved seinere korsveger.Sånn vil det være. Det jeg lever i dag påvirker livet mitt i morgen. Erfaringene jeg gjorde i går farger dagen i dag. Sånn er det og det går an å leve trygt i all den usikkerheten. Er du med?
Jeg er intenst lei av at det å være et nyttig menneske kun oversettes med produktiv i betydningen penger. En skal være effektiv og ha penger for å fortjene anseelse og status sier noen. Min helse- og livssituasjon kan ikke oppfylle denslags nyttekrav, men er jeg og andre i tilsvarende stilling noe dårligere mennesker av den grunn? Er ikke det å gå på trynet opp til flere ganger en uunngåelig del av livet. Det er til og med uunngåelig at ikke alt ordner seg igjen i mange henseende. En kjøper seg ikke sykdom. Faktisk er det helt gratis, selv om de koster fellesskapet store summer.
Men, akkurat i dette rikeste landet i verden har vi vel råd til å ha det humant?
Betale for et humant samfunn hvor det alle mennesker må ha muligheten til et verdig liv.
Hallo: Norge besitter et oljefond på over 7000 milliarder kroner!
Vi har som nasjon råd til å fortsette være et sosialdemokrati. Fortsette å dele midlene.
Jeg tenker mange ganger at jeg kan skrive og snakke om det såkalt vellykkede ved mitt liv side opp og ned. Jo da, det er interessant å lykkes. Flott å oppleve det oppreiste og spennende liv. Jeg nyter den biten i fulle drag, men spør meg selv om det skaper nærhet til mine medmennesker? Hvis jeg ønsker skape nærhet må jeg vel vise hele mitt vesen, fortelle om det som er vanskelig og komplisert eller kjennes som nederlag. Kort og godt være mer sann. Selvsagt har jeg erfaringer, dyrekjøpte også, som jeg skulle ønsket meg foruten. Siden min virkelighet ikke er skrudd sammen slik velger jeg å tenke at deling av vanskelige erfaringer kan brukes som ressurser. Koker jeg det enda mer ned handler det om at jeg har lyst til å være meg selv på alle vis i mitt tilmålte øyeblikk mot evigheten.
Jeg trives best i det direkte landskap, og holder døren åpen for dem som ønsker dele noe av livet med meg. Kort sagt, akkurat her jeg sitter ser jeg mange nøkler til min lykke. Kanskje en og annen drar kjensel på det jeg forsøker formidle, eller kanskje ikke. Det blir jeg glad av å tenke litt på.
Nei, en skal ikke legge nøkkelen til egen lykke i andre menneskers hånd.
Derimot handler det om å oppdage når andre mennesker er med på å gi livet de aller lykkeligste øyeblikk.
Jeg har kjent på den største lykkefølelse den siste tiden.
Jeg er blitt mormor.
Ei ny tidsregning er i gang.
Det er fantastisk sterkt og stort.
Jeg har erfart at ingenting noen sinne kunne bli det samme etter at jeg selv fikk barn.
Styrken i den opplevelsen er nesten ikke til å finne sterke nok ord for.
At et yndig lite vesen er blitt mitt barnebarn rommer en glede jeg ikke visste fantes.
For et mirakel !
For en ufattelig lykke på reisen!
Synnøve Sætrum
DET STØRSTE MYSTERIUM
Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill,
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.
André Bjerke
|
