Y T R I N G S S T E D E T: Å bli satt ut...

Tenker jeg får minne om dette her i disse statsbudsjett-tider.



Ny aktualitet denne gamle teksten min !



Y T R I N G S S T E D E T: Å bli satt ut...: Lediggangen er roten til alt ondt hevder noen. Det kan godt hende det stemmer for en del, men ikke for undertegnede. "Lediggangen&quo...

SISTE REST AV VERDIGHET..

Det er statsbudsjett-tider. Frp og H for folk flest... Hau hau. Milliardærene får skatteletter, og de svakeste får skatteskjerpelser. Det handler om å ta fra de svakeste og gi til de rikeste.Siste rest av verdighet fratas pr. i dag kronisk syke, som nå framstilles som en gruppe mistenkelige individer som velger sin situasjon.

Ikke lønne seg å være ufør, sier FRP-ministeren. 

Igjen: Sykdom er ikke noe man velger !

Synnøve Sætrum

Om angst og verden...

Foto: Synnøve Sætrum

"One had to tak som action agains fear when once it laid hold of one". 

(Rainer Maria Rilke)


Denne morgenen hørte jeg ei ung dame fortelle sin historie om angst. Om hvordan den kjennes ute innenfra, hvordan det er når den har tatt over, og hvordan forandringer kommer når en får hjelp. Sjøl har jeg også hatt mine runder på terapi-benken for det og andre problemer. Minnene om å være helt lammet av fenomenet har jeg. De siste fem-seks årene har jeg hatt nesten uten. Selvsagt dukker den opp i gitte situasjoner, som fly eller knirkende heiser. Bratte stup og ubeskyttede høyder fyrer på bålet. Men, da er det jo alltid noe konkret som utløser. Den typen angst jeg snakker i fortid om er den som ved første øyekast tilsynelatende ikke har noen konkret forklaring. Som ut av en sekk renner den bare og tar hele meg. Å bli liggende i timer i fosterstilling mens en stadig hyperventilerer er familiært. Selvsagt ikke noe en står rundt på gatehjørnene og skriker om når det er over. Da er det jo akkurat det. Damen jeg hørte fortelle sin historie nevnte også at hun var utstyrt med en fantasi som kunne få henne til å svinge fra idyll og balanse til den ytterste skrekk i løpet av sekunder. Kanskje det er overflødig å skrive at jeg kjente meg helt og totalt igjen. Tanken og de indre bildene kan være ganske ubarmhjertige når de løper løpsk, og noen ganger tror man det har rabla totalt for en. Så har det altså ikke det. Angst er ikke psykose, men jeg måtte ha mine timer i terapi før jeg lærte stole på kunnskapen.

Wikipedia opplyser at angst er en fysiologisk og psykologisk tilstand kjennetegnet av kroppslige, følelsesesmessige og kognitive sider. Den innebærer følelser av frykt, bekymring, panikk og uro og kan oppstå uten at den rammede begriper hvorfor. Vanligvis utløses den av ytre stress eller utfordringer. Vanligvis en normal menneskelig reaksjon. Angst kan faktisk virke som hjelp til håndtering av ulike utfordringer samt være motivasjon til handling. Når angsten derimot blir kronisk, for høy eller utløser uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som angstlidelse. Forståelig definert, ikke sant?

Når jeg har hatt angst har det ofte handlet om forsvar mot et eller annet jeg ønsker stikke fra, eller må konfrontere meg selv med. Det er så mange sider ved livet som kan virke truende. Jeg har lest meg til at "beredskap" blir styrt i nervesystemet og hormonene, samt adrenalin fra binyrene. Undertegnede vet hva som skjer sånn både teoretisk og i praksis. Visst har jeg kjent onder i brystet, hatt hjerteklapp, svettet, vært svimmel eller hatt tungt for å puste (hyperventilerer). Jeg har rødmet, vært kvalm og skjelvende med. Unngåelsesatferd er et kjent begrep. Strategi som ikke nødvendigvis fører til at årsakene blir redusert eller borte (uhensiktsmessig atferd). Tvert imot har jeg erfart at slik atferd både forsterker og opprettholder. Jeg har lært leksa om overgeneraliseringer, og kjent panikken ta kvelertak. Nå sitter jeg her, skriver om det uten at noen slike symptomer melder seg. Men, tro meg: Jeg vet det kan komme tilbake, og jeg ville kjenne lusa på gangen øyeblikkelig.
På den andre siden er jeg opptatt av å fortelle om dette.
Kanskje også jeg kan nå noen som sliter med alt dette alene. Noen medmennesker sitter kanskje i sitt eget private mørke rom, uten å ha noen som kan hjelpe. Å ha angst er ingen gullmedalje en farter rundt med på brystet og brisker seg med. Jeg har opplevd å få hjelp av venner eller familie i den tiden anfallene var hyppige. Samtidig som jeg har gjemt meg for verden i dager, uker, måneder og år.

I dag har jeg det mye bedre, men det er etter mye terapi og hjelp. Terapi som har hjulpet meg til å hjelpe meg selv. Jeg har det mye bedre i takt med at verden blir verre og verre. Krig. Terror. Sult. Naturkatastrofer. Økonomiske kriser. Massevoldtekt(er). Kjønnslemlesting(er). Mishandling av kvinner og barn. Pedofili. Menneskehandel. Menneskesmugling. Flyktningestrømmer. Ebola. Ny-nazisme på frammarsj. Fascisme i vekst. Kristenfundamentalister. Islamske terrorister. Bare for å nevne noe...

Det skal noe il for å hamle opp med all elendigheten, ha det godt og kjenne sinnsro. 
Jeg er barn av sytti-tallet. Jeg vokste opp i skyggen av studentopprør og troen på en bedre verden for alle. I den tiden Norge ble et rikt land. Jeg husker besteforeldrene mine glede seg over velferdsordninger og det gode som skulle komme for alle. 
Det så rimelig lyst ut i skyggen av terrorbalansen og den kalde krigen. 
Selvsagt tenkte vi på hva som kunne skje om noen trykket på knappen. 
Så falt muren, og det så lovende ut. Et lite øyeblikk virket det som de demokratiske kreftene i verden vant fram. Fredelige demonstrasjoner veltet totalitære samfunnssystemer. 
Revolusjoner uten store blodsutgytelser så ut til å være mulig... 

Jo, da. Man kan få generell angst av mindre.
Likevel: Akkurat denne søndagen, er jeg uten angst og har det godt.

Synnøve Sætrum

PIGADIA OG RHODOS BY... Egeerhavet 2014... Del 1..

EI UKE I PIGADIA PÅ KARPATHOS...

Foto: Synnøve Sætrum

Enkelte og over snittet irriterende ganger må man skrive om det siste først. 

Jeg gjør så godt jeg kan for å komme over all tapt tekst og innrømmer den fulle aksepten sitter langt inne. Som min reisevenninne sa:"Det ligger jo garantert et eller annet sted". Mine evner innenfor teknologien er begrenset. Jeg har søkt det jeg kan, men finner det ikke.

Håper du som leser ikke falt av, for det der var heller enerverende og kjedelige tanker om skriving av blogg. Denne gangen har enten teknologien på bloggen sviktet, eller så er det menneskelig svikt nok en gang.Jeg kan ha kommet i skade for å trykke slett i stedet for lagre den siste gangen. Jeg hadde lagret og lagret trodde jeg, men vekk er mange mange timer tekstarbeid. Grrrrrr.Vel, jeg får ta det om igjen og satse på den blir bedre enn den som svant ut i cyber-evigheten et eller annet sted. For ordens skyld: Jeg har forsøkt finne første del igjen alle tenkelige og utenkelige steder, men nei. Hele greia må gjennom tastaturet på nytt. Så jeg får leve opp til Dylan's velkjente frase om at de(t) siste skal bli de(t) første. 

For de siste to ukene  loffe-eventyr dro vi fra Kos by om Rhodos by videre til Karpathos.

I Pigadia var herberge alt bestilt. Rimelig penge og det så fint ut. Anmeldelsene fra mange mennesker var gode. Vi skulle bo ei uke på "Amarylis furnished studios". Reklamen hadde lovet oss det meste. Vi ble hentet på kaia av en ung mann og fraktet til hotellet hvor vi ble møtt av hyggelige Margarita. Hun viste oss direkte inn på et rom som var mye mindre og uten den hav-utsikten vi ønsket oss. Betalt på forskudd hadde vi også. Etter tumultene i Kos by (omtaler dem  i del 2) klaget vi umiddelbart, og fikk en større leilighet i første etasje. Vi kikket rett inn gjennom kjøkkenvinduet til naboen, og kunne slett ikke agere naken, eller nesten det, på balkongen. Når man har ferie i Egeerhavet er det noe som hører med, ikke sant?

 Merkelige greier det der, men det synes som om når man bestiller via nettet vil de på en eller annen måte prøve seg på å tilby dårligere rom i første omgang. Til tross for at en både har ringt og skrevet  på forhånd. I dette tilfellet handlet det kanskje mest om manglende engelskkunnskaper, men jeg vil nevne det likevel. Det tok to dager før vi var på plass i den leiligheten vi hadde bestilt. Vel og merke uten havutsikten som var ønsket og betalt. Om Amarylis er det å si at damen som driver det er helt nydelig, nesten til å smøre på skiva, men booking.com opererer misvisende. Selvsagt har jeg gitt skriftlig tilbakemelding. Både mens vi var der og under vegs. Margarita gjorde sitt absolutt beste for at vi skulle bli fornøyde, men likevel. Hun vasket klær uten vederlag, foret oss med diverse lokal godis, og var bare så hyggelig på alle måter. Det var så det nesten ble for mye av det gode.

Likevel: Havutsikten finnes kun fra rommene i tredje etasje.

 Boocing.com gir ikke riktige opplysninger.

Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Kirke Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Stranda i Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg likte Pigadia. I det hele tatt var det jeg opplevde av Karpathos rolig og litt gammeldags. Noen eldre kvinner i tradisjonelle klær var det fint å se. Over alt var menneskene hyggelige. De hilser på deg, snakker om hvor du kommer fra, hvor du bor og hvor lenge du skal bli. Fikk positive bifall for at det var over ei uke. Vi ble invitert på kaffe, og vi spiste mye god mat. For den som ikke er helt hundre til beins er det å si at trappene i byen nok kan oppleves vel krevende. Ganske bratt nemlig, og fra Amarylis er det ikke bare 200 m til stranda. Jeg tenker 500 er det korrekte, og en del av disse i bakker og trapper.Kanskje er ikke stranda den fineste i verden, men den var ikke overfylt, og det fantes en fin gresk restaurant midt på. Fine priser, og fin meny for lunsj. Det var i det hele tatt mange gode spisesteder der, og noen av den gammeldagse sorten hvor jeg var på kjøkkenet og pekte. Jeg er ennå utstyrt med rimelig muskuløse bein, kombinert med lettere overvekt hva mageregionen angår. En måned saganaki pluss pluss var utmerket grunn for å gå bakker og trapper på Karpathos. . . Ost er fett. Fett nok. En av dagene tok vi en tur med "Sofia My Love" og fikk sett litt av kysten. Nei, vi fikk slett ikke opplevd fjellbyene, det får være til en annen gang. Havet fikk jeg badet mye i, og nattesøvnen var upåklagelig. Rolig liv i sakte tempo. Perfekt som bare det. Jeg anbefaler uten betenkning øya. 

Jeg reiste derfra uthvilt og veldig fornøyd. Karpathos kan jeg besøke igjen om det skulle passe.

Stup fra Sofia My Love.. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

På kafe i Pigadia. Foto: Synnøve Sætrum

 RHODOS BY OG ALEXIA PREMIER CITY HOTEL..

DET HYGGELIGE FØRST:

 En "rhodist" vender alltid tilbake til sitt andre hjem. Og, da hoppe-følget mitt foreslo vi kunne avslutte reisen med fem dager i Rhodos by, hadde jeg selvsagt absolutt ingen motforestillinger mot det. Hvorfor skulle jeg?  Jeg kunne lett har reist dit først som sist og vært en måned. Jeg har gjort det før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen om forsynet vil det så.I en del av reisebrevene mine har jeg skrevet om solens øy. Da jeg reiste derfra for ei uke siden var det med "på gjensyn" i tanker og blikk. Alltid er det slik at jeg ikke har det minste lyst til å dra derfra.Etter den første stormende forelskelsen er det helt klart for meg at Rhodos er en absolutt favoritt. Følelsene for øya ligner kjærlighet, og det er godt å bli ønsket velkommen "hjem"  av bofaste og andre folk en turist av min type blir kjent med under tiden etter vegen. Jeg treffer alltid noen av de andre "rhodistene":
Hei Siv & Siv, hei Marit, hei Christina, hei Rønaug, hei Elsa og alle andre.
Dere vet alle hvem dere er hver eneste gang. Alltid like hyggelig.

Rhodos sett fra båt. Foto: Synnøve Sætrum

I byen finner jeg fort tilbake til noen gode serveringssteder som for eksempel "Falaffael", G & M, serverer utmerket kaffe, annet drikke og mat. De er slett og rett kjempehyggelige mennesker, og jeg slapper helt av der. Ikke no tull. "Velkommen hjem enda en gang, og Gud velsigne deg", sier de. Det kjennes alltid like godt. Når jeg tråkker inn på for eksempel NW treffer jeg nesten uten unntak greske venner. Noen har jeg vært  har jeg feiret påske med, opplevd store middager, vært på lange bilturer med, hatt gode diskusjoner og så videre. Mennesker som bor i solskinns-paradiset mitt hele året. De som kjenner stedet uten turistene, og som også har vist meg spøkelsesbyene om vinteren. På spørsmål om det skuffet meg kunne jeg ikke svare ja. Jeg var nemlig ikke det, men opplevde det annerledes. Er vant til vinter som er mye kjøligere, enn den som finnes der. Ok, her er ikke så høy luftfuktighet, men vinter er nå en gang vinter enten det er der eller her. Hellas er langt fra tropene, selv om sommeren er lang og varm.

Uansett så var det september denne gangen. Jeg har aldri vært i Rhodos by for så kort tid før, og kjente jeg fikk lett panikk.Vil jo helst være og være og være der, selv om jeg kom rett ut av drøye tre uker på andre greske øyer. Når sant skal sies kunne jeg nok finne på å bo på Rhodos for en lengre periode den dagen jeg bare finner et egnet sted å leie. Det er godt å være stamgjest på Rhodos.

Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Barer og skjenkesteder kan jeg ikke beskrive siden det er utenfor min interesse.
Jeg søker tross alt å berike min sjel. Skjønner?
Fyll har jeg ikke sansen for eller finsk: "Satan perkele, Synnøve, ta nå en skål med oss!"
 Utgreiinger på finsk-svensk-engelsk om melankolien og "førr mycket brennevin, for perkele" minner om finsk fjernsynsteater. Den norske er like lite sjarmerende, eller den svenske, engelske, polske, tyske, russiske eller amerikanske osv...

Tsambika. Foto: Synnøve Sætrum

Rhodos handler om mat, sol og hav. Gammel historie ispedd det nye. Fastboende og pakketurister, og så noen som meg som er en mellomting. Mens jeg sitter her og skriver kjenner jeg på meg at det finnes muligheter for tur enda en gang før jul.  Tilbake til maten. Skal man spise upåklagelig gresk er det "Hullet i veggen"(Nehoori.. med forbehold om stokkede bokstaver) som er stedet. Turer til Hellas uten tradisjonell meze er meningsløse greier. Jeg har aldri blitt skuffet over gamlemor på kjøkkenet. Svenske Kringlan er en vinner hva kaffen angår, og denne gangen var jeg også en tur eller fem på steder i gamlebyen.  Falaffael har jeg nevnt før, men glemte maten. Den tradisjonelle er nydelig og de vegetariske delene av menyen der like så. Prøv !.

Gamlebyen. Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Selvsagt fikk jeg lagt på strendene, badet i det krystallklare vannet og gått lange turer. Alt det som er Rhodos by for meg. En klassisk konsert i gamlebyen ble det også.
I det hele tatt: Bare å takke for gjestfriheten og enda flere gode minner.
Turen til Tsambika var flott.

Sånn oppsummert endret ikke mine følelser for øya seg.
Jeg vet jeg kommer til å reise tilbake, det er bare et spørsmål om når det blir...


DET MINDRE HYGGELIGE SIST:

https://www.facebook.com/video.php?v=4572003075320&set=vb.1749086097&type=2&theater

Vi hadde kjøpt rom på Alexia Premier City Hotel for de fem siste nettene. Betalt et halvt tusen kroner pr. natt, og tanken var å avslutte et hoppe-eventyr med sånn passe luksus. Sette prikken over i-en før punktum. Jeg reiser alltid budsjett, så for meg er det der veldig dyrt. Men, omtalene var fine, og jeg hadde sett byggearbeidene godt i gang da jeg var på øya i april. Når flere nettsteder melder om bra forhold stoler man jo på dem. Det skulle vise seg å være "a big mistake" som min greske venn uttrykte det, allerede tre døgn før vi flyttet inn der. På grunn av fergerutene fra Karpathos bodde vi nemlig på andre hoteller før Alexia, og hadde gode opplevelser med det. Reisefølget på Florida, og jeg på Achillion. Det var litt for mye vind i sjette etasje, men panorama utsikt. Frokosten var super og de ansatte riktig søte mot en kort tids gjest. Jeg sov trygt og godt, og gledet meg til "luksus"...

http://www.alexia-hotel.com/home/en

Dagen før hadde jeg sjekket at vi kunne komme tidlig. Jeg syntes nok inngangspartiet minnet mer om sykehus/flyplass enn et gresk hotell, men tilskrev det å være nytt. Der var blant annet ikke en eneste plante. Underlig oppstilling av solsengene rundt bassenget, men pytt... Planen var ikke å ligge der siden jeg er av dem som har mitt beste liv når det er så varmt i sola at skyggen er god. Etter mange besøk i Rhodos by vet jeg hvor jeg går, og at det er mye. Ofte blir jeg bare liggende litt på ei solseng, eller under sola uten seng. Bade gjør jeg derimot så mye jeg kan. Havet er krystallklart, og i september er temperaturen helt nydelig. Det var reklamen ennå en gang...

Jeg ankom før elleve om formiddagen, og spurte om min venninne var der. Vi stod nemlig på samme bookingnummeret men ulike rom. Hun ante ikke hvem jeg snakket om sa hun, og visste ikke om noen på samme bestilling/betaling var ankommet.

 Jeg leverte passet mitt til kopiering. I det jeg får passet tilbake legger jeg merke til at kopien av  reisefølgets pass også ligger på disken. Damen i skranken ble himmelfallen, og jeg skeptisk. Så jeg spurte hvor hun var. "I andre etasje", fikk jeg til svar og antar at hun så jeg fikk noen rynker rundt øynene. "Ditt rom er i femte", repliserte hun. Havutsikt ? Nei, var svaret. Jo, jeg ble lang i maska og minnet om mine to epost og ene telefonsamtale hvor jeg hadde fått bekreftet at både jeg og reisefølget skulle få slikt rom. Dette gjorde jeg flere måneder i forvegen.

De skulle forsøke få det til sa hun, men ikke den dagen. Og, så kom det masse unnskyldninger om at hotellet var så fullt og så videre. Jeg tenkte ikke å la det ødelegge dagen, og bestemte meg for å nyte skygge om ettermiddagen. Dessuten  hadde havutsikten på Achillion (flere hundre kroner billigere pr. natt og med takterasse) vært en stor glede...Av erfaring pakket jeg likevel ikke ut alt sammen. Rommet var greit nok, det manglet sittegrupper og nett, samt minibaren som var annonsert, men lell. Der var jo kjøleskap og jeg trenger ingen bar, en stol derimot. Det var da vitterlig betalt for, sammen med utsikten jeg forventet meg.

Rommet til min venninne viste seg å være en byggeplass. Alt manglet, og det mest hårreisende var badet. Da jeg var med på klagen sammen med henne første seinettermiddag gikk damen i resepsjonen til angrep fordi vi hadde bestilt gjennom booking.com.

Hun hevdet at vi skulle ha fått brev om at stedet ikke var ferdig, og ga uttrykk for at siden min venninne ikke hadde klaget om formiddagen måtte det være greit å bo der. Et underlig utsagn spør du meg. Vi gikk da vitterlig rett på stranda, det er jo en av grunnene til å være på ei gresk øy.
 Hvem har fantasi til å sjekke at det elektriske anlegget ikke ligger åpent på badet først?
Vi var vitterlig på et firestjernes hotell...

Jeg påpekte at reklamen også sa vi skulle ha nett-tilgang på rommet.
Det fantes kun i lobbyen i enkelte hjørner. Der var det veldig utrivelig, og kaldt. Til tider også høy musikk fra den ukoselige baren. Så jeg spurte om det fantes andre steder dersom man skulle arbeide på nettet. På det fikk jeg til svar at det enkelte ganger ikke var så høy musikk.

Min venninne fikk etter mer fram og tilbake beskjed om at hun fikk sjette etasje med havutsikt neste morgen etter frokost. Da det ble spørsmål om rabatt eller få pengene igjen for den første natta var svaret at det måtte diskuteres med lederen. (Den lederen dukket ikke opp før nest siste kveld.) Dagen etter flyttet min venninne dit. Rommet det blåste tvers gjennom med dører og vinduer lukket. Samme morgen fikk jeg beskjed om at jeg kunne få rom med havutsikt dagen etter, og i femte etasje hvor jeg allerede var plassert. Helt fornøyd var jeg ikke, men tenkte det var bedre enn ikke noe.

Gjennomgang til alle balkonger. Jeg tør ikke tenke på hvordan det kunne gå med barn...

Foto: Synnøve Sætrum

Baderom-taket , Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

Der føneren skulle vært. Dette også på våtrom. Foto: Synnøve Sætrum

 Manglende oppheng i dusjen. Foto: Synnøve Sætrum

Manglende oppheng for papir. Etc. Foto: Synnøve Sætrum

Uferdig elektrisk arbeid. Balkongdøra Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

So far, so good, men; - Da jeg spurte etter mitt nye nøkkelkort etter strand- og bytur sa damen:
"Problemet med rom 506 er at det ikke er garderobeskap der". Jeg trodde ikke mine egne ører,og spurte om det var en dårlig spøk. Det var det ikke. Nå skal jeg ikke kjede vettet av leserne med å gjengi alt som ble sagt, men det hele endte med at jeg tenkte jeg fikk være tydelig, så jeg la nøkkelkortet på disken og sa: "Finn en løsning". Ikke lenge etter flyttet jeg inn på 507, hvor alt var intakt inklusive en sofa. Jeg forstår ikke hvorfor de igjen skulle plassere enda en av oss på et uferdig rom til full pris. Helt absurd, og ubegripelig uprofesjonelt.

Det er mye mer som kan sies. Nøkkelkortene var stadig ute av drift. Vi bodde i 5. og 6. etasje. Den ene heisen var ute av funksjon. Den andre var skummel, og lydene utrolige. Tenker de gamle heisene bare var blitt stående. For den som måtte bruke heis ble det mye venting. Den ene som virket var svært trang, og kapasiteten dårlig. I resepsjonen fortalte opplyste de ikke at det var problemer, så ved flere anledninger endte det med at man måtte gå. For meg spilte det mindre rolle, jeg hadde alt bestemt meg for å bruke beina. Det knaket såpass skummelt i den ene heisen som til tider virket at jeg tenkte forbrenning av saganaki var like greit. Jeg møtte flere andre gjester som beskrev lydene i heisen som "vel tøffe". De gikk også trappene. Men, at heisen skal virke på et fire-stjernes hotell er vel ingen urimelig forventning?

 Min venninne  har problemer med gåingen, og skulle gjerne hatt beskjed. Hun fikk seg noen ufrivillige turer opp og ned, og måtte til slutt kontakte naboene for å ringe til resepsjonen om uvirksomt nøkkelkort. Det kommer vel neppe som ei bombe at telefonen ikke virket, og at naboen gikk ned. Da det ble klaget over manglende sørvis dro de bare på skuldrene og "skjønte ingenting". Jeg og en annen gjest stilte ulike spørsmål om ting som skulle hende i Rhodos by, blant annet en konsert i gamlebyen. I stedet for å få svar snakket resepsjonistene om andre ting med hverandre, på gresk, Helt uinteressert i gjestene som står der og gaper.
 Nå er det slik at jeg forstår noe gresk, men ennå er dårlig med snakken selv...

Såkalt utsikt på baksiden av Alexia. Foto: Synnøve Sætrum

Siste ettermiddag virket ikke nøkkelkortet. Jeg fikk ikke beskjed i resepsjonen selvsagt. Da jeg var på vei ned møtte jeg teknikere som ikke skjønte engelsk. I resepsjonen får jeg beskjed om at de har åpnet døren min. Det sier seg selv at jeg måtte stille spørsmål om de bare hadde satt døren min opp uten at jeg var til stede. Akkurat der og da fikk jeg treffe sjefen på min side av skranken. Hun sa at jeg selvsagt hadde helt rett, og unnskyldte. En kjapp instruksjon ble gitt, og da jeg kom opp satt den ene teknikeren og ventet på meg. Jeg spurte om jeg fritt kunne gå ut igjen, men fikk beskjed om at hele hotellet hadde problemet. De skulle ringe når det var ordnet. Om de ringte? Gjett en gang!

Jeg betrakter det nærmest som et under at vi kom oss til flyplassen tidlig neste morgen.
Taxien bestilte vi kvelden før, og fikk skriftlig bevis. Like så ble vi forsikret om at dersom heisen ikke virket skulle vektere bære koffertene ned.

Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Om garderobeskapene kan jeg si at det ikke fantes isolering mellom rommene. Man hørte alle ord og all aktivitet på siderommet. Jeg krysset fingre og tær og ba høyere makter sørge for at det ikke ble brann i brannbomba. Videre bringer jeg videre at om du har små barn, så aldri bo der. Heller ikke når hotellet er ferdigstilt. Det er livsfarlige opplagte klatrefeller for unger. Dessuten er det heller ikke hyggelig å vite at naboene kan klatre inn på balkongen din fra begge sider. Ei heller at det er åpent oppover helt fra første etasje om du er litt oppfinnsom. Tyver pleier ha slike egenskaper.

Nå er det ikke slik at jeg skriver dette for å ødelegge lysten til å reise til Rhodos. Igjen: Jeg elsker Rhodos, og anbefaler hvemsomhelst å dra dit. Men, jeg anbefaler ingen å ta inn på Alexia. Dette er en velment advarsel, slik at andre skal slippe disse opplevelsene.

Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum

Hotellets hjemmeside:

http://www.alexia-hotel.com/home/en

En annen misvisende side:
http://no.hotels.com/ho204442/alexia-premier-city-hotel-rhodos-by-hellas/?dateless=truePSRC=AFF05&rffrid=sem.hcom.NO.google.003.03.04.s.kwrd=ZzZz.s9JyAqdO2.0.46743754479.1020w9o38457.d.c&gclid=CMnp2PC9i8ECFWHncgodGSsA5w

Synnøve Sætrum

ALLE SER PÅ PUPPER...

http://www.sedenne.no/v/44253/studie-viser-alle-ser-pa-pupper

Er det sant? Ser "alle" på pupper? Hvem er alle?

Kampanje i kampen mot brystkreft, og jeg kikket også på denne videoen. Jeg tenker: Kanskje er det sånn, kanskje ikke. Det kommer vel an på hvem man møter. Men, pyttsann, budskapet er klart og jeg tok meg en kikk i speilet. Kjente som jeg har lært og fant ingenting. Ujevnhetene er som de alltid har vært, og da skal jeg være takknemlig. Er av dem som får utført mammografiundersøkelse årlig, og takker for det. Fint å være føre var. Jeg har venninner som har kjempet mot denne krefttypen. Ei lever og er blitt frisk, den andre døde alt for ung. Kreft tar fortsatt liv. Kreft er skummelt. Jeg er redd for å få kreft, samtidig som jeg vet at jo eldre man blir jo større er sjansen....

Det gjelder å passe på så godt man kan. Mer kan man ikke gjøre, og kreft rammer selv om en "gjør alt riktig"...

I kveld er jeg takknemlig for at jeg ikke er rammet av kreft.
I kveld tenker jeg på venner som kjemper mot ulike typer kreft.
I dag kjøpte jeg ei rosa sløyfe.

Synnøve Sætrum

GRESKE ØYER NESTE...

Heldige meg !

Enda en gang pakker jeg kofferten.

Mitt posesystem i sirlig orden.

Posedamen kaller enkelte av mine reisevenner meg.

Jeg liker at ting har sin plass. Må ha orden i kofferten, og så kan det være så som så med rengjøringen i enkelte skap rundt omkring. Jeg frekventerer som kjent ikke luksushoteller. 

Det krever enkelte forholdsregler.

Hva trenger ei dame på en måneds jumping på øyene i Egeerhavet? 

Bikini, håndkle, sommerkjole,shorts, sommertopper, sandaler og solkrem. 

Bare litt å ha på seg til kveldstid, og ellers ikke så mye.

Er vi heldige trengs ikke en eneste sak med lange armer.

En stykk slik blir med. Jeg må jo ha noe på flyet for der er det kjølig og når vi kommer oppover igjen er det skikkelig høst i Norge. Så jeg har hatt strykebrettet framme og nå ligger alt der... Skulle være det meste. Selvfølgelig kommer jeg ikke uten om det viktigste; -medisiner for ukene, og attester som viser at jeg bærer dem. Kan ikke reise med alt i den originale emballasjen. Det ville tatt en hel koffert. Jeg talte, og talte enda en gang, og enda en gang i går. Slikt er nøye. Så er det Europeiske reisehelsekort, og annet forsikringskort. Passet, billettene og bankkortet må også med. 

En kommer ikke langt uten Euro. Det er en viss spenning knyttet til det; 

- Hvor langt kommer jeg med de jeg har til rådighet? 

Hellas er på vei mot slutten av turistsesongen. Det skal bli spennende å se hvor mye rom som står tomt, og hvilke priser en kan få prutet seg ned til. Fortsettelse følger...

Vi vet ikke hvor ferden går. 

Har bare "banket" begynnelse og ende. 

Det vil si landing i Athen torsdag ettermiddag hvor vi skal være to netter. 

Eventyret ender med fem døgn på Rhodos.

Jo da: 

Rhodos i mitt hjerte for evig !

Slik er det bare.

Dagene i mellom blir til mens de kommer.

Jeg gleder meg vilt. 

Avslapping.

Rekreasjon.

Varme.

Jeg sitter her med iskalde tær, og har akkurat trukket på meg enda et par sokker. 

Det høstes. Kroppen er så smått begynt å stivne, og jeg er trøtt. 

Søvnbehovet har økt radikalt sammen med anelsen høst.

Siste uka er det blitt tolv-fjorten timer i døgnet. Minst. 

Som mange ganger sagt så håper jeg alltid at denne høsten skal det ikke skje. 

Mens jeg er myk, og mye mindre søvnig i varmen er dette nærmest utopisk.  

Med stor takknemlighet i hjertet mitt legger ut på ny helse- og oppdagelsesreise til de greske øyer om bare noen dager. Jeg gleder meg mer enn vilt. Greske øyer neste.

Synnøve Sætrum

Solnedgang og spørsmål . . .

Solnedgang august 2014. 

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg fotograferer en solnedgang og den minner meg om livet og medmenneskene. 
Lysten til å skrive noe om det melder seg. 
Døden har vært nærværende, og gjort livet sterkere.
Gjennom de andres død blir jeg minnet om min egen dødelighet samtidig som jeg fokuserer mer på dagen i dag. Det er så mange spørsmål, og færre svar. Å være et nordmenneske betyr å leve i fred, ha primærbehovene dekket og tid til å reflektere. Et udiskutabelt privilegium i en heller fæl verden. 

Her i mitt sjette tiår på jorda minner den sterke solnedgangen meg om at sommeren er på hell. 
Høsten er på vei, også i livet. Jeg merker det kjølige draget når jeg er ute. 
Over natta er det der, og ikke til å debattere med. Høstens kjølighet kjennes på kroppen. 
Konkret og abstrakt noe som er underlig å grunne på.
I livet har jeg ennå en anelse sommer i håret og håp i blikket.. 
Jeg tror fortsatt på kjærligheten som den eneste begrunnelse og kraft.
Jeg har ikke sluknet, men likevel;
-Jeg var jo nettopp så ung og hadde sterk tro på at det aller meste av alt ville ordne seg.

Mye gjorde og noe gjorde det slett ikke.
Så øver jeg meg på forsoning med det som gikk til skogs, og takke for det som ble bra.
"The power of now"... 
Fantasien strekker ikke lenger, om du skjønner?
 Omfavne nået og ikke grunne så mye at det blir gruble... 
Mitt indre summer noe som glipper.

Samtidig nyter jeg en solnedgang, eller noen lune timer på et berg.
Jeg lever, er ikke aske eller vind. Fortsatt gjelder det å samle øyeblikk en husker og leve mens en kan.
Menneskene som er gått ut av tiden forteller meg at siden blir alt ingenting.
Det er blitt litt for mange siste tiden.

Mye død, mye sykdom og noen svik fyrer på tankene som handler om være eller ikke være.
Døden smerter. Sykdom skremmer og sliter. Svik svir og suger krefter.
Noen ganger aner jeg ikke hvordan alt sammen skal håndteres 
Refleksjonene vandrer. 
Drømmene hvisker.
Jeg tråkker over terskelen til nye erkjennelser, og jeg nynner gamle toner.
 ...

Når noen går blir de som er igjen tydeligere for meg.
  Medmennesker er ikke den siste samtalen, men alle ord og handlinger gjennom hele relasjonen. 
Fortiden er ikke nåtiden. 
Like lite som dagen i dag er framtiden. 

Da jeg var yngre hadde jeg ei forestilling om at jeg kom til å bli sikrere med tiden. 
Finne svarene liksom.  
Det ble ikke slik.
Revolusjonært er det ikke:
Jeg fortsetter livet i spørsmålene !

Synnøve Sætrum

ÅPNE OG LUKKE...

Åpne og lukke.Noe bare er sinnsro. Som et fjellvann, ei moltemyr eller en molo badet i rosa kveldslys. Debattene uteblir, ordene forstummer. En åpner for roen og lukker for debattene.

 Gavene gir den som bare er i og med. Tilværelsen kjennes balansert, men du fryser på føttene.

Åpne og lukke. Døden åpner for sorgen når kjære mennesker går ut av tiden. Smerten ruver mens alle etterlatte strever med godtakelse og savn. Sorg og savn gjør vondt, men åpner for gode minner. På sikt fungerer det vi gjør, i øyeblikket vet du ikke hvordan du skal håndtere alt dette.

Åpne og lukke.I et land der det materielle overskygger alt annet kjennes motet litt rustent og det sjelelige  du skal bære litt stort. Huden blir for klam, dagene for lyse. Du kommer ikke helt ut av rundkjøringene, og trekker pleddet godt over kroppen.

Tenner et lys.

Brenner et minne.

Drømmer et håp.

Synnøve Sætrum

HØST

klarheten visker tvilen vekk 

den kjølige tiden kommer

høstens flammer

brenner sommerens farger ut

varmen vandrer stille 

mens 

vinterens føtter venter på trappa

Synnøve Sætrum

REISE MED LYSET . . .

LISBETH AMALIE MØRK TIL MINNE

Noen ganger må livet slamre skikkelig med dørene før jeg skjønner tegninga, husker at alt har en ende, og at det er det evige her og nå som gjelder. 

Jeg blir minnet om hva som er det vesentlige, det viktige og betydningsfulle for meg i min eksistens. Etter drøye femti-to år  i livet vet jeg at gode venner dør, kjærester dør,besteforeldre møter evigheten, noens barn dør. Alderdom og sykdom er realiteter som ikke sjokkerer lenger.

Alt er forgjengelig og livet hamrer og hamrer det. 

En dag skal tiden legge lokket på meg.  

Det betyr ikke at jeg ikke kan klamre meg til illusjonen om det motsatte. 

Jeg håper på uendelige rader nye sjanser og den reine og ubrukte dagen i morgen. 

Sånn er det å leve. Til krefter større langt større enn meg selv seiler bønnene om at alt det beste må hende alle jeg elsker. Også i møtet med andre universer og andre dimensjoner. 

Det finnes tidløs hvile og håp i den innerste "samtalen".

Dødens definitive stillhet holder meg i hånda.

Realitetene hvisker til meg, men likevel;

Vil jeg ikke slippe lyden av spadetak i jorden inn.

 Den som graver en grav...  

Absurd for den som lever og ikke vet noe annet.

 Døden blir for mektig, evigheten for ubegripelig og jeg tviholder på det som er.

REISE MED LYSET

Lysår borte 

er min barndom,

lysår borte

er min død.

Mitt liv

reiser

med lyset.

(Tone Schwarzott )

Lisbeth Amalie, venninnen min gjennom 28 år, døde 3. februar. 

Helt siden jeg fikk meldingen om at hun var vandret har tankene og følelsene vært mange.

Jeg har grått, grunnet, smilt og ledd for meg selv. 

Husket og husket.

Minnene er mange og mangfoldige, spenner over et helt liv.

Hun lærte meg uendelig mye, og hun var et av de sterkeste og tapreste menneskene jeg har fått lov å kjenne. Akkurat hvor, hvordan og når vi møttes og ble venner sitter spikra.  

Som samtalen vi hadde den siste dagen i fjor høst.

Jeg håpte på å se henne igjen, men visste nok innerst inne at det var ønsketenkning.

"Typisk. Nå som alt hadde ordnet seg, og så kommer dette...", sa hun.

Nei, hissig kreft gir ikke ved dørene.

 I dag har vi tatt Lisbeth's aske i hendene og strødd den i havet. 

Det var solskinn ved Odderøya, mens vi lot henne reise videre.

For meg var stunda vakker, vemodig, skjønn, sterk og sørgelig på samme tid. 

Hun ville likt det det er jeg brennsikker på.

 Sørlands-snekke-tøff-tøff-tøff godt blandet med spontan høytid. 

Det var verdig, og det var i hennes ånd.

Jeg sitter i lenestolen og det er blitt mørkt utenfor. 

Seinsommeren bærer høst i seg. 

Tre stearinlys brenner. 

For Lisbeth, for vennskap og for livet.

Skyggene faller på veggen bak og måneskinnslampen over det røde pianoet.

Og jeg tenker som mange før meg:

Lys og skygge hører sammen.

Livet og døden vandrer hånd i hånd.

Takk for alt jeg fikk dele med deg vennen min.

Reis i fred.

Synnøve Sætrum 

  

U K O M P L I S E R T . . .

Foto: Synnøve Sætrum

Av og på natt...  
Drømmer og tanker fylles av alt annet enn det som hører tralten til. Barndomsminner, voksenminner, kjærlighetsminner, trøste- og -eller- bære minner. Utpå morgensiden kapitulerer du og reiser deg fra lakenene.

Dagslys med økologisk kaffe styrker og smaker.
Tilværelsens tåke letter. 
Ditt indre landskap faller til ro. 
Verden trenger seg gradvis på.
Du kjenner dagen komme uten angst, beven eller vanskelige valg.
Der bare du finnes synes det meste ukomplisert...

Synnøve Sætrum

"Hun har nok en og annen å velge mellom. Menn som har gått på gress. 

Du vet selv hvordan det er. Man glemmer aldri et menneske som har slått an visse strenger i en. 

Men omstendighetene tvinger en til å legge dem på en særskilt hylle i bevisstheten, siden hun er gift, eller du er gift, eller i verste fall begge to. På den hyllen får de pent ligge, og hvis omstendighetene skulle forandre seg, er det bare å ta dem ned. Det er det enkleste i verden". ( Bengt Ohlsson, "Gregorius")

Sluttspill

Demme gangen har jeg ikke sett en eneste kamp, ikke et spark. Det er en menneskerettighet å være uinteressert i fotball, ja til og med sluttspill. Takk...

Synnøve Sætrum

LANG LANG REKKE . . .

Foto: Synnøve Sætrum

.

Vederfartes meg noe særlig siden det ble tyst i måneder?

Kortere og lengre reiser fikk sin ende, min fortsatte helt hit.

Det er sommernatt.

Jeg hoster tørt og lever.

Lang lang rekke...

Livet  hendte.

Selvfølgelig nok.

For meg som ennå finnes i tiden.

Lang lang rekke...

Her har vært stille.

Ikke skrivesperre eller pause.

"Bare" livet utenfor cyberspace.

Nye savn er definert.

Ung sorg smakt.

Gledene drikkes daglig.

Elskede medmennesker gikk ut av tiden.

Døden har slamret hardt med dørene slik at jeg ikke skal glemme.

Lang lang rekke...

Jeg takker det på innpust, og raser på utpust.

Tilværelsen er ikke et helvete, den bare gir og tar.

Det store i det små, og det lille i det store. 

Mørket i lyset, lyset i mørket.

Lang lang rekke...

Venninner.

Søstre.

Elskerinner.

Koner.

Mødre.

Døtre.

Lang lang kvinnerekke...

og den som lever vil få se.

Ordløsheten, varmen, smerten og kjærligheten.

Synnøve Sætrum

Y T R I N G S S T E D E T: RELATIVT NYLIG LEST... ANBEFALER...

Det jeg husker for dette året... kan være noen feil i tittel eller navn på det som gjelder 2014... Ikke slått opp!





Y T R I N G S S T E D E T: RELATIVT NYLIG LEST... ANBEFALER...: 2014 Echart Tolle: "Stillhetens stemme" Echart Tolle: "The power of now" Anne Sender: "Vår jødiske reise...

JEG HAR FLYTTET TILBAKE.....

Sommertider hei hei....

19.juni 2014 kan jeg skrive følgende:

Her har jeg funnet en løsning på problemene, med litt tålmodighet. Nå vel, mye tålmodighet. Jeg kan i alle fall blogge med fotografier igjen... Det ble et langt lerret å bleike det der!

Jeg beholder både denne og den nye bloggen. Tiden vil vise hva den skal brukes til...

http://synnoevemeister.wordpress.com/wp-admin/post.php?post=27&action=edit&message=6&postpost=v2

YTRINGSSTEDET(2) er nå en gang født.



Mvh
Synnøve

Myggstikk og dødelighet...

 Det tar mindre enn et blunk å gjøre seg sjøl til offer for trivialiteter eller bagatellenes tyranni når det hele strekkes riktig langt. Noen ganger er det fullstendig tåke eller kan man kalle det blund ? Lyset på men ingen heime her i gården, fordi en liten vampyr eller flere kippet meg totalt ut. Insektbitt står det på anti-flaska. Helsikes skit sagt på godt norsk.  På meg utvikler sådanne seg til store kuler, byller og rennende blemmer, men dog bagateller universet tatt i betraktning. Jeg satt på senga i 5. etasje og ergret meg inderlig fordi jeg glemte smurninga natta som gikk. Et øyeblikk mistet jeg gangsyn og perspektiV mens tankene rullet i den duren. Jeg lette febrilsk etter kremer og allergitabletter. En reisende finner sitt førstehjelpsskrin! Det hører gamet til, ikke sant?


Som dugg for sola forsvant tanker om klimakrise, gresk krise, tysk krise, dansk krise, eurokrise, i det hele tatt krise, krigen i Syria eller truet regnskog. Pytt og spytt etter hele fattigdomsproblematikken for jeg klør jo noe så innerst inne i h..... for fanden. En stakket stund på jorda fantes ikke despoter eller homofober, konebankere eller de som gjør uskyldige små barn meget ille. Pornoindustrien forsvant i det mørket den hører hjemme og giftige kjemikalier like så.  Korrupte politikere hadde jeg aldri hørt om, kun meg sjøl... Mafiaøkonomi og sjokkdoktriner syntes totalt uinteressante greier her et stykke tid. Samt mye mer som ikke egner seg på trykk. Menneskehandel og atomkrise ble søkk borte under fem myggstikk. Skjønner du? Er det ikke fantastisk godt jobba?

Rhodos by og Parthenon Hotel er stedet. Har man fått en "blåveis" nytter det ikke med forhandlinger om fioler i etterkant..  Myggen farer alltid hardt fram med meg, but yet I’m keep Coming to Rhodes. Forstå det helt og fullt den som kan… Kjærlighet betyr å ta baksida med på kjøpet. Undertegnede teller 21 døgn siden flyet landet i Athen. Tre dager snuoperasjon i storbyen, som er mye mindre enn Hanoi. Her på Rhodos har jeg møtt både greske og norske gode kjenninger. Strand og bad er ikke det primære disse ukene, mer landing i Europa og refleksjon rundt tida som er gått. Tilbakeblikk er en luksus og jeg er heldig som har rikelig tilgang på tid. Gresk-ortodoks påskefeiring har jeg fått ta del i. Både den religiøse og den verdslige delen. Gresk gjestfrihet fikk jeg i presang og er takknemlig for det. Fastet har jeg, for siden å spise lam og annet snadder i mengder. Detaljene holder jeg for meg sjøl, men anbefaler tur til Hellas for den som måtte ønske seg fokus på det feiringen egentlig handler om.

Jeg aner noe om at det ikke er kaldt egentlig, men den som har bodd seks måneder i Asia kjenner det slik. Det tar omtrent tre uker å akklimatisere seg. Jeg skal heim til Norge og møte de jeg er aller mest glad i igjen. Gleder meg ubeskrivelig til alle dagers grunn og substans. Bare en aften og tre dager igjen.Stikkene klør fortsatt. På kinnet renner det blankt fra det ene. Bagateller alt tatt i betraktning.  Sju måneder på tur rommer oseaner takk og atter takk. Så langt er jeg kommet med oppsummeringen min.

Eller sagt på annen måte:  Jeg vet at jeg skal dø, men likevel hender det livet glipper. Slumrende sløser jeg sekundene. Stirrer i sjette taket mens femte hjulet på vogna luller en sull om siste sorg. Ingen tar timene fatt som ikke har gleden i handa. Ensomheten har for lengst smekket døra i. Jeg hører mitt eget rop, men kjennes ikke ved oktaven. Jeg mener; alle samler sine dager i store sekker. En knute løses, et speil knuses. Det surrer i ei vifte, mens flua tråkker resolutt mot glassets flate. Rødt blod skinner i malinga.

S.

HOW LONG WILL I LOvE YOU ???

http://www.youtube.com/watch?v=NwbcQNjhEJc


HOW LONG ?

UTVIDET STATUS...

Ikke for å være blærete eller vulgær, men: Jeg sitter i drakten jeg kom til verden og kun den her under luftkjøleren. Alle luker er skalket for å holde varmen ute.  Klokka er fire minutter over seks og snart faller mørket på.Mange millioner mennesker strever med det her på jorda, å holde varmen fra livet mener jeg. De klager over at det er alt for varmt, og det er de i sin fulle rett til. For det er faktisk akkurat det det er under ekvator. Når en sier en kommer fra Norge hender det man møter mer enn et tomt blikk. De vet ikke hvor det er, eller de tror en sier en er fra "nowhere" og stiller spørsmålet om opprinnelse på nytt. Dersom mennesket har hørt om landet handler det ofte om at vi er de rikeste på jorda og så videre. Her i Vietnam hender det nok at en eller annen har en fjern slektning som dro nordover til landet som svømmer over av olje og fisk og penger. 





Ikke alltid like enkelt å leve med det "ryktet" når en er av de ikke fult så bemidlede fra berget. Det skal en del engelskkunnskaper til for å bli forstått når man forklarer. Da hender det undertegnede ser inn i sorte hull... Forståelig nok. Det er det.Vel, jeg klager ikke over varmen, ikke over å være norsk heller. Jeg er privligert for jeg har et valg. Kan bli i den og sitte under kjøleren eller reise nordover. I disse dager undersøker jeg alternativene. Skal jeg reise rett hjem, eller ha en liten stopp et sted sør i Europa. Mulighetene er flere, og medisinskrinet rommer livsnødvendighetene ut april, så...





Uansett: Tropisk værmelder sier 35 feels like 43, og det er sant. Kan ikke huske noe så varmt fra min tid i tropene, som nå er blitt til 13 måneder (sammenlagt). I dag tok en til meg å være veldig kort gåtur nesten knekken på meg. Kroppen fikk symptomer som minnet om solfeber. En tur til Kalymnos i hine dager ga meg ei slik erfaring. Vi var på båttur rundt øya Lisbeth Amalie , jeg og en engelsk vennegjeng vi traff. Sol, gitarspill, sang, bading, spising og sol igjen. Hatter på hodet ja, og i det hele tatt opphold i skyggen. Egeerhavet kan være lunefulle greier, og plutselig gikk jeg ned for telling. Solfeber. Lå og fabla et drøyt døgns tid før jeg kom til hektene igjen... Jeg var 15 år yngre og friskere, men likevel var det kjempeskummelt og jeg glemmer det aldri.





I dag er det siste dagen i mars 2014, og jeg er norsk femtitoårig  kronisk syk reisende i Vietnam. Jeg er i Hue på Hue Four Season Hotel. Denne heimen fant jeg i går etter to dager båttur i Halong Bay og åtte dager i Hanoi-meteropolen. Kysten der ute var vakker, og jeg skjønner naturen er en del av verdensarven. Jeg er rystet i mitt indre over søppla som fløt rundt likevel. Det ga et fælt inntrykk, og jeg tenkte faktisk at om det er prisen kloden må betale for masseturismen så spørs det om vi har råd til det. Følger du?





Hanoi er det glade vanvidd av høy puls og trafikk. Vanvittige mengder motorsykler. Det er ei tuting og ei kjøring i alle retninger og et øredøvende spetakkel som etter hvert sliter kreftene ut av en. Jeg har så til de grader innsett at jeg kan regnes som en landsens pike, og at jeg kom til å kolapse temmelig fort i det kaoset. På den andre siden er jeg glad og takknemlig for den drøye uka. Opplevelsene er mange. Jeg har hørt den fantastiske vietnamesiske nasjonalsymfonien i operaen og for en akkustikk. Vanndukketeater er et "must" for den som er på visitt i den vietnamesiske hovedstaden. Dessuten har jeg frotset i nydelige matretter på franske spisesteder, og skjønner endelig hva det er med det kjøkkenet. Køen inn i Ho Chi Minh-mausoleet var en opplevelse i seg selv. Der stod vi turistene sammen med tusener av vietnamesere som minst en gang i livet besøker "Onkel Ho". Han så ikke levende ut der han lå, men pen det var han. Jeg vet ikke om det er vanlig å kalle et lik konservert fra september 1969 for vakkert. Kanskje var det noe med lyssettingen og alle menneskene som stille passerte båren sammen med oss. For meg handler det nok også om rollen han spilte i krigen ,den forhatte krigen ,mot USA. Det er jo så mange fremmede makter som har vært inne her og lagd kvalm, for å si det veldig pent. Jeg var på "Hanoi Hilton" forleden dag også, og så såpass mange foto og modeller av tortur og annen elendighet at jeg stod over siste avdelingen i det fengselet. Kjenner meg ennå litt kvalm når jeg tenker på det. Franskmennene har ikke vært noe særlig, ei heller kineserne, bare for å nevne noe.


 Tilbake til Ho Chi Minh som det er umulig å ikke tenke på her. Propagandaplakater og fotografier viser, etter mine begreper, en vakker varmt utstrålende mann. Så kan en diskutere politiske systemer og ideologier og alt det der også, men det er altså ikke mitt anliggende akkurat nå. Jeg er gjest her og forholder meg til det atter en gang.


 Gjest i sommervær. Tropisk sådant som jeg sier det er slitsomt å vandre i. Etter en måned på loffen og med stadig stigende temperaturer er det blitt tungt å vandre. Vandring er hovedgrunnen til at jeg er i Asia. Ut på tur hver eneste dag for å forbedre helse, og ta i tu med mulig eskalerende sykdom. Selvsagt får jeg stillet mye nysgjerrighet og utfartstrang på kjøpet. Heldige meg, men nå er det snudd. En innfødt finner ikke på å labbe i denne varmen.Jo da, de er ute, men kun i en bil eller på en motorsykkel. Eventuelt befinner de seg i skyggen. Kun turister finner på noe så stupid som gåing under den brennende sola. Rett nok forsøkte jeg finne skygge der det var, men 35  grader og svært høy luftfuktighet er for varmt for varmt for enhver bevegelse.


 Hva det betyr for meg? Jo at denne turen i Asia går mot slutten. Kroppen min er avhengig av spaserturer og nå ser det ut til å bli smått med det framover. Da går "vinninga opp i spinninga". Det er på tide å flytte seg heimover. En del jeg hadde tenkt kikke på må være til en annen gang. Som Mekong-deltaet og Ankor Wat. Det kommer flere år og vintre jeg kan benytte meg av. Hvis Gud vil. Hvis Gud vil kommer jeg meg en tur til Kina, Tibet og Nepal seinere. Status blir i disse dagene gjort opp sammen med leting etter reiserute til Europa. Her vurderes en liten stopp i sørlige del, og så komme til Norge etter påske. Ingen avgjørelse endelig tatt. Bare tanker tenkt skriftlig og halvoffentlig.


 Uansett: Det er mulig å gjøre det umulige. En kan pakke sammen sine eiendeler, sette alt på lager og dra ut i verden når en er femtien. Akkurat det vet jeg noe om for jeg har gjort det. Da beslutningen ble fattet hadde jeg noen tanker om hvor jeg ville dra, og innenfor hvilke rammer av tid. Akkurat det har skåret seg litt. Vegen blir nemlig til mens en går, og jeg er eldre enn jeg var. Men, plenty sinnsro har jeg. Det er en gave, og alt kjennes såre vel.





God mandag !

Reisebrev ; Fra Luang Prabang til Hanoi...

Morgentimer i Laos, Luang Prabang. Den fantastisk vakre perla som smykker verdensarvlista  er mitt hjem enda noen timer. Mekongs bredde har hatt meg som frokostgjest. Jeg fikk kaffe, baguett og fruktshake. Det smakte, men jeg hutret litt, syntes det var kjølig og krøp inn igjen i senga.  Lett hodepine krevde sin Aspirin. Natta som dro var ikke særlig god. Fullmåne og avreise på en gang. Først var det for varmt, alt for varmt. Det gamle luftkjøleanlegget her på Guesthous View Khem Khong hørtes ut som det skulle komme ned fra veggen. Jeg har byttet rom på grunn av kalddusjen fra et lignende. Noe som ikke var helt ok. Hadde ikke lyst på gjentakelse og slo på vifta i taket. Et sengeskifte holder på dette bruket. "Helikopteret" surret og slamret som om det liksom understreket å være et bedre alternativ gjennom nattetimene. Det er bare det at i Laos lyden tanker om bomber, granater og skudd... Så holdt det gående med tankesurr til jeg "besvimte" sånn utpå morgenkvisten. Bare for å bli vekket av en alarm fra et eller annet sted presis klokka kvart over seks. Ikke vet jeg hvor den kom fra. Jeg skalket alle luker, men kunne spart meg. Dette rommet er så lite og tett at man kan fornemme kvelningstendensene mindre utstyrt med fantasi enn undertegnede. Lydtett er her derimot ikke Skal ikke utbrodere fasilitetene mer. Enhver kan tenke sitt. Siden støyen har fri tilgang er det godt å være i et nesten støyfritt samfunn. Her er lite trafikk, ingen diskoteker. Lasteplan med reklamer for, gudene må vite hva, framført gjennom høyttalere store som berg finnes ikke. Naturlig nok. Markedsføring for datt og ditt forutsetter kjøpekraft. 7-11 eller McDonalds finnes kun som fata morgana fra en annen verden... Noe jeg tror er bra for alle de små lokale butikkene. En vet hvordan internasjonale konserner stjeler fra og raserer lokalmiljøer. 


Vel om her er en smule klaustrofobi-fremkallende vegger på rommet kompenserer den  fantastiske restauranten som er knyttet til gjestehuset. Mekong til frokost, solnedgang og kvelds om man ønsker. Jeg har sett den brennende kula speile seg i den store elva. Hatt gode måltider, og mye sinnsro ved den bredden. Tankene om en lengre seilas er født, og jeg tenker at dersom jeg er heldig får jeg komme tilbake hit med båt. Kunne tenkt meg et seilas fra Nord-Thailand for eksempel. Mens jeg har vært i byen har jeg hatt seks timer på elva, noe som ga mersmak.


Ellers har jeg hatt gleden av fantastiske templer, utrolig vedlikeholdte hus. Praktfulle boliger som gir meg assosiasjoner til Middelhavet. De som har reist i Kina sier det ligner den delen av Asia. Jeg vet ikke jeg, for jeg har ikke vært der( men til neste år...). En dag kikket jeg på en av landets nasjonalbuddhaer. Vakkert tempel og vakker skapning. Alt gullet betar. Fotografering forbudt som andre steder der helligdommene rår grunnen. En tur i nasjonalmuseet ga fornemmelser av fordums kongeriker og storhet. Gavene fra hele verden viste meg noe om trender og moter fiffen har har holdt på med. Gleden av å overvære den kongelige balletten var stor. Teaterets fasade kan selvsagt ikke sammenlignes med Kilden. Innenfor prydet musikk-instrumentene foajeen. Selve teatersalen ga minner om gamle aulaer pyntet til oppsetning. Bare små vifter, ingen luftkondisjonering. Jeg satt rett opp og ned og SVETTET de snaue to timene det hele varte. Om jeg forstod så mye vet jeg ikke, men det var en opplevelse. Dansen var asiatisk, som instrumentene og sangene. Det var vakkert. Kostymer, masker og kulisser enklere enn i det rike Thailand selvsagt. Fattigdommen reflekteres på så mange nivåer her i landet. Takknemligheten for å være fra min verdensdel og mitt lille Norge siger igjen inn. Du verden så privilegert og heldig jeg er som lever i et samfunn som gir rettigheter når en blir syk. Ja, og når en blir gammel. Har sagt det før, og kverner det igjen: Det må vi ta vare på. Vi må ikke stemme inn politikere som vi rasere velferden og menneskeligheten.


Spaserturene er blitt mange timer gamle under den brennende sola. Korrigert: Skygge så mye som jeg har funnet det, ellers hadde jeg fått feber og stikk. Solguden skal ha all respekt. Jeg har spist fantastiske europeiske måltider, og noen like gode lokale curry's. Maten er halve føda, ikke sant?


Menneskene her er akkurat like hyggelige og blide som andre steder. De snakker atskillig bedre engelsk enn i landet jeg kom fra, og det gjør kommunikasjonen lettere. Jeg har ikke fått med meg noen fraser av språket her. Gjenkjenner nå når det takkes, men skjønner ikke helt ordene lell.
En smule ydmykt kan jeg takke for å ha fått være gjest i Laos. Bussturen mellom der og her kommer jeg aldri til å glemme. Den ga så mange sterke inntrykk gjennom tolv timer.


Vientiane var den roligste hovedstaden jeg har vært i. Stille. Stille. Fattigdommen var mer synlig der enn her. Jeg har opplevd barbeinte unger kaste seg på kne og tigge. De har ikke noe valg. Det gjør vondt. Så kom jeg hit hvor jeg har betraktet elvemenneskene leve sin hverdag side om side med oss sløve turistene som sitter på kafeer og restauranter. Verden er et ujevnt sted.


Synnøve har mye, veldig mye å være takknemlig for. Den grunnfølelsen blir ikke borte om jeg sover dårlig innimellom Jo da, det er menneskelig å ha dårlige netter. Uinteressant for andre er det antakelig også, men det er altså slik denne natta var. Men, dette er jo et reisebrev og sånn har jeg det nå. Jeg skal fly til Hanoi og Vietnam i kveld. Et nytt land, en ny by. Reisehåndboka ligger på nattbordet. Jeg er spent, gleder meg og så gruer jeg til flyturen. Den tar bare en time, men i disse dager fucker hodet mitt opp stemningen. For mange krigsoverskrifter og konspirasjonsteorier angående et visst forsvunnet fly. Forsøkene på å overse dukker likevel opp i drømme. Jeg har jo flyskrekk, men er så nysgjerrig at jeg konfronterer den igjen og igjen...


Noen ganger eksisterer behovet for å tie, tenke og "bare" ta i tu med timene akkurat som de er. Jeg har levd det behovet i det siste. Har fått ei vennlig etterlysning av mer tekst her på Ytringsstedet. Fått spørsmål om hvor jeg er også. Om jeg er syk og sånn. Nei, jeg er ikke noe sykere enn jeg pleier. Men det er sant at det har vært lite aktivitet her ei stund. Jeg vet det. En ting er at det ergrer meg dette med fotografiene. Har forsøkt alle mulige måter og oppskrifter, men skjønner jeg må få hjelp av den yngre garden i familien når jeg kommer hjem. Oppskrifter på problemløsning har jeg fått fra vennlige sjeler. Men, selv om jeg er rimelig god med ord finnes det mange jeg ikke forstår. Særlig fagterminologien innenfor blogg og pc-er. De har forandret seg kraftig siden jeg satt på benken og var elev. Ei snill venninne sa jeg kunne skrive bilder så levende at hun så saker og ting for seg likevel. Mange takk ! Jeg skal gjøre så godt jeg kan !


To be continued in Vietnam ....


Synnøve Sætrum