KATA BEACH & SNARLIG STRANDPAUSE....

 

Kata Beach her, med løfte om snarlig strandpause...

Jeg er ikke i Bangkok.
Ikke har jeg tenkt meg dit med det første heller.

Avblåste den tenkte turen dit.
Det er ingenting som står om livet for meg, så jeg blir i roligere strøk av landet.

Akkurat nå står tv og durer.

Channel News Asia rapporterer fra regjeringsbygget hvor protestene tar seg opp ved at demonstrantene forsøker ta seg inn gjennom porten.

Jeg kjenner ikke alle detaljene i denne striden, men har fått med meg at siste demonstrasjonsrunden startet med at regjeringa, i oktober, foreslo amnesti for personer dømt for politisk relaterte lovbrudd mellom 2006 og 13. Noe som ville gitt x-statsminister Thaksin mulighet til å komme tilbake til Thailand uten å måtte sone.

 

Demonstrantene ledes av tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban, som mener Thaksin egentlig styrer landet fra eksil, gjennom søsteren.

 Regjeringstilhengerne har stoppet demonstrasjonene etter at menneskeliv er gått tapt.

Motstanderne som nå står utenfor regjeringskomplekset krever regjeringens avgang og at ikke-valgt folkeråd skal styre landet fram til forholdene måtte ligge til rette for nyvalg....

Statsminister Yingluck Shinawatra nekter å gå av.

Der står saken pr. nå...

Den kommer helt sikkert til å få en eller annen fortsettelse.

Kata Beach, Phuket 2.des 13  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg bor ved Kata Beach på Phuket, og i morgen drar jeg videre.

Skal ha solstrandpause.

Kjenner på meg at det skal bli aldeles utmerket for ei stund.
Siden skal jeg til mer grisgrendte strender før det blir byliv i nord. 

 

Reisen så langt er reisen så langt. Både i bokstavelig og metaforisk betydning.

Nattemørket har falt på, og jeg sitter og lurer på om jeg skal ut til en pizza, massasje eller pedikyr. Eventuelt ta alt det der en annen dag i stedet. Bare bli her.

Har visst ikke hatt en aften i heimen siden Hua Hin.

Mens jeg gjesper slår det meg at jeg er femtien ikke tjuefem.

 

Jeg tenker på engler og adventstid som er kjempefjernt her jeg ligger.

Englene er ikke så fjerne, siden jeg har lest Knausgård for ikke så lenge siden, men adventstida er.

Ser på fjesboka at det er i gang, men for meg er det tredje gangen jeg er hjemmefra i desember.

Da blir snø, kulde og juledekorasjoner fjerne. Selv om kjøpesentrene her setter opp juletrær. Utenfor dette gjestehuset er det dekorert med mange julestjerner(i naturlig kontrafei..).

Tropeklima er tropeklima.

Sol er sol.

Strand er strand.

Stillehavet er Stillehavet.

Kokospalmer, gresshopper og en ihjelslått Kobra noe ganske annet enn julebord og skrapekalendere.

 

Jeg bor på Kata Time Guesthouse.

Selv om dette gjestehuset ligger noen gode steinkast fra stranda er det verdt å nevne. 

Tar ti minutter å gå. Ikke noe for rullestolbrukere, men for alle andre er det bra.

Rommene er utmerkede når de er vendt mot baksiden vel og merke.

Litt mye trafikkstøy mot forsiden.

De har ikke mange værelser på herberget, men det er ikke fullt.

Booking. com opererer med døgnpris 1400 bath(i anledning høysesong fra 1. desember)..

. Vel, oppsøker du Ying selv er den til å forhandle om.

Jeg bor for 600 bath hvilket er svært god valuta for pengene.

Her er rent og pent. Badet er godt, og de ansatte supre.

Det går an for ei dame som reiser budsjett.

Helt sikkert for andre også.

Dette er absolutt av de bedre stedene jeg har bodd.

Jeg har telefonnummer til henne om noen skulle være interessert.

Bare å spørre så skal jeg få sendt det.

Kata Time Guesthouse. Foto: Synnøve Sætrum

 

 Helsereisa har vart i snart to måneder.

Ikke beveget meg så mye som jeg tenkte da jeg dro, uten at det spiller noen som helst rolle.

 Oppsummeringen så langt er at jeg har det godt.

Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk, og jo jeg tillater meg å understreke det enda en gang.

Ei god venninne sier ironisk:

"Man får finne seg sykdommer en kan leve lenge og godt med"..

 Når en først har fått noe så er det stor takknemlighet knyttet til å ikke oppleve et smertehelvete hver eneste dag. Nå mener hun også at man ikke får kroniske sykdommer frivillig. Bare så det er sagt ! Deri alvoret.( FrP-politikere av ymse slag mener jo en velger frivillig... Huff for et menneskesyn.)

Thailand med varmen gjør meg godt.

Det er spennende nok å "bare" være.

Kanskje jeg til og med har hatt englevakt et par tre ganger jeg har glemt trafikken jeg beveger meg i daglig.Oi, du må skjerpe deg, det der var bare så vidt ! Så har jeg takket min høyere makt for at det ikke var tida enda og selvsagt skjerpet meg alt jeg kan. Ønsker slett ikke å bli overkjørt.

Det er 2. desember, og i går 1. desember var det  verdens AIDS-dag.

Jeg leste om dobling av barn som dør, om denne sykdommen det på sett og vis er blitt så stille om Verden teller fortsatt 35 millioner HIV-positive og AIDS-syke.Mange flotte mennesker er blitt borte i løpet av tiårene som er gått.

 

Kata... Foto: Synnøve Sætrum

 

Kvelden 2. desember ser jeg at det blir dårlig med dreisen på denne teksten. 
Jeg kjenner meg litt utilpass og halvkvalm.
Kanskje brygger jeg på noe, eller kanskje trenger jeg bare ei lang og god natts søvn.
Eller så skulle jeg ikke spist av den kyllingen der ved stranda.
Så bra ut, men smakte ugg. Risen også. Jeg liker ikke kokt kylling det er nå det ene, det andre skal jeg ikke gå nærmere inn på. Når det gjelder salmonella er dessverre erfaringen at mikroskopiske mengder skal til for å dra i gang et gedigent helvete...

Smakte forferdelig rett og slett. Foto: Synnøve Sætrum

 Nok om det...
Over til noe hyggeligere.
Skulle jeg oppsummere året så langt vil jeg si:

Det har vært godt, det har vært bratt, det har vært vondt, det har vært spennende og det har vært hvile. Det gode kom til meg gjennom familie og venner. Noen venner som hadde noe som fristet.
Ikke materielle ting, men tro. Det tiltrakk og gjør det fortsatt. Det er godt å finne hvile i tro. Kjenne seg hjemme i noen enkle læresetninger. Tro på krefter større enn seg selv. På verden og livet.Godt er det å slippe være størst, ha alle løsningene og ideene. Det er en lettelse å få overlevert det generasjoner av mennesker før meg har visst helt vederlagsfritt...Ensom er jeg ikke mer, selv om jeg reiser alene.Tro gir mening dypere en det øyet umiddelbart registrerer. Et livsinnhold større enn meg selv. . .

Mer skal jeg ikke si fra Kata Beach. Det er nok for i kveld.
Søvnen banker på, og i morgen reiser jeg videre.

Denne H ?  Foto: Synnøve Sætrum

 

Ha fortsatt god mandag.

 

Synnøve Sætrum

ONE LOVE

Fant stedet tror jeg H.... og ble inspirert ....
To be continued....

LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~) 

 

 



Kata Beach og formiddagens tanker...

Rusletur langs Kata Beach 28.11.13  Foto: Synnøve S

 

Tankene strømmer og jeg registrerer flere jeg ikke greier gripe tak i.
Det er noe med omsorg for de som er meg nærmest, og for venner jeg har vært heldig å ha i mange år. En bekymring for dem som strever med alvorlig sykdom. 
Noen jeg er glad i står i andre typer beintøffe utfordringer.
Noe jeg stadig tenker på, og håper det på en eller annen måte ordner seg snart.
Noe jeg tror det gjør, det handler bare om ikke å miste motet helt. Selv om det er tøft.
Verden er til tider et rotterace og vi må alle stå i det.
Samtidig er jeg ubeskrivelig takknemlig for at jeg for min egen del har fått ei sinnsro jeg ikke trodde mulig i yngre dager. Jeg har stort sett fred mellom ørene, og det var ingen selvfølge før.


Før var før, og nå er nå.
I de siste to ukene har vi snakket litt om livet og verden der ute.
Hvordan den fortoner seg for oss litt over femti.
Forandringene er merkbare i tiden som er gått siden vi var unge.
Det er blitt mye tøffere for dem som er unge i dag. Det sies at alle norske ungdommer er bortskjemte. Vel, de om det. Noe jeg slett ikke kjenner igjen i den virkeligheten jeg kjenner til.
Jeg for min del kjenner bare unge voksne som slett ikke er det.
De gjør sitt aller beste dag og natt.
Strever for føda og framtiden og alt som ikke kommer rekende på ei fjøl for noen.
I det perspektivet, som er det jeg ser, kjenner jeg ikke igjen denne bortskjemtmentaliteten.
Antakelig fordi jeg tilhører den gruppen i det norske samfunnet som aldri har rullet i penger, og neppe kommer til å gjøre det heller. Så sant jeg ikke vinner i Lotto da, men jeg har altså for lengst sluttet å spille... Da blir det som det blir. Livet mitt, på mitt livs premisser.
Sånn er det for unge voksne norske mennesker også.
Jeg bøyer meg i støvet av beundring for stå-på-viljen i en hard verden.
Bortskjemte? Ikke f..., ikke i nærheten what so ever...

Myggen rømmer, og takk for det. Foto: Synnøve S

Jeg sitter i min heim som for øyeblikket befinner seg et par tre lange steinkast vekk fra Kata Beach. Bruker omtrent 12 minutter for å komme helt ut på stranda. Jeg har godt av mosjonen.
I det hele tatt skulle jeg sikkert mosjonert hele døgnet, men så skjer ikke. Romaner skal leses og det gjør jeg best sittende. Noen ganger på solstolen, andre ganger på balkongen eller i senga. Atter andre ganger på gatekafeer. Jeg kunne ikke tatt en slik helsetur om jeg ikke likte akkurat det siste. I går satt jeg i timevis, og jeg elsker det.
Romanen heter "Maleren fra Shanghai" og er ført i pennen av Jennifer Cody Epstein.
God fortelling.

Balkongutsikt. Foto: Synnøve Sætrum

 Salte frø, soda og grønnsakssuppe på boks holder den verste ulvehungeren unna. 
Klokka er blitt over halv ett på et blunk. Det er lett overskyet denne dagen også. Gjør ingenting.
Er ikke bekymret for brunfargen. Den er forgjengelig som alt annet.
Livet endrer seg, og det ordner seg. Smilet er det fineste smykket en kan bære, og det er gratis.
 Jeg håper at jeg denne dagen skal kunne glede noen.
Være der litt for dem jeg møter. Noe som alltid gjør godt. Selv om jeg ikke har et hus i bokstavelig forstand tenker jeg på den gamle men stadig like sanne og aktuelle hustavlen...
Heimen er jo der en har hjertet heter det.
Akkurat nå banker det for alle jeg er glad i der hjemme i nord, selv om det befinner seg i Kata.

But, if I will survive I've got to eat...
Out for late breakfast.
Have a Nice day !

Synnøve Sætrum

 

 

En hustavle

 
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

  Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
  da du skjønte dette.


  Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
  Året har mange dager.

 

 

(Arnulf Øverland)

FRA KARON TIL KATA BEACH....

Eier du mer enn ni ting så... osv.  Foto: Synnøve Sætrum

Jeg fraskriver meg ikke feministen i meg, ikke på noe vis.

Hun er høyst levende alle dager. 

Likevel er det min livserfaring og kunnskap at single kvinner og menn har ulik atferd.

Kvinner, i alle fall av den sorten jeg tilhører, kan legge alle legemlige behov til side så lenge standen er som den er. Jeg observerer at menn i samme stand, i alle fall her omkring, ikke har den evnen.

Ta en tur på bar i Thailand om du ikke forstår hva jeg mener...

Jeg er svært praktisk når jeg får tenkt meg om. Alt går. Foto: Synnøve Sætrum

Å være singel dame i sin beste alder betyr ikke at man ikke er i stand til å tenke koffert.

I flere betydninger. Akkurat i går var det ikke sanseligheten i fokus. En liten utfordring er det når alt man eier og drar skal ned i den. Jeg hadde bestemt meg for å reise veldig "light". Akk og akk så har likevel en tendens til å balle på seg(se illustrasjonsfoto over)...

 Det kan kjennes ut som den har si vekt i gull, men stort sett handler det om klær og nødvendighetsremedier av diverse slag. Jeg pakker ut, har heimen min akkurat der jeg er i øyeblikket. I går pakket jeg ned, og reiste videre. Kofferttenkningen fungerte, sagt på litt annet vis.

Utsikt fra balkongen. Foto: Synnøve S.

Et stykke tid utpå gårsdagen landet jeg i singeltilværelsen ( som jeg kjenner som min egen bukselomme) ved Kata Beach.Den norske ambassadens råd er å holde seg unna store folkemengder i disse dagene, så da utsatte jeg turen til Bangkok litt. Siden jeg er på overvintringsferie er det da ingenting som brenner. Så her sitter jeg, og har den første lange trege morgenen på nytt sted. Tredje krus kaffe er på gang. Jeg har hatt grønnsakdrikk, og nå er det soda med is før jeg kapitulerer og går ut etter frokost.Gjestehuset her er utstyrt med store rom og ei ganske myk seng. Som oftest er Thailands senger harde som fjell, så dette er et hederlig unntak. Super nattesøvn er altså blitt meg til del.

Alle dager i Hua Hin og Karon har vært sammen med venner.

Har de første dagene med "bare" meg.

Vel, nå er jeg skrudd sammen slik at det går fint.

Jeg er privilegert og har mye sinnsro under huden.

Ingen motsetning til engasjement og noen ganger skrekkblandet fryd over situasjonen.

Da jeg ankom stedet i går var det bare å hive fra seg. Røkke med seg sarongen og dra til stranda.

Jeg elsker strender de siste par timene før solnedgang. Temperaturen er behagelig og lufta fylles med ei ubetalelig fin stemning.

I den skråninga ved Kata HBR ?   Foto: Synnøve S.

Jeg blir sittende og bare nyte og se.

I går tenkte jeg litt på flere venner som har vært her før meg.

Kanskje har de tenkt noen av de samme tankene om solnedgang ved denne lille fliken av det enorme Stillehavet. Selvsagt kan jeg ikke lese andres tanker eller flytte inn i andres hoder. På den andre siden vet jeg at vi ligner hverandre på så mange vis menneskene.

Når en sitter slik og bare nyter er det i alle fall sikkert at tsunamier og tyfoner er fjernt.

 Nå vet jeg at man skal ha all mulig respekt for havet.

Det har en kraft langt langt større enn et menneske.

 Den som ikke skjønner det er enten ekstremt naiv eller sterkt tungnem. 

I går derimot var idyllen påtakelig. 

Noen dønninger ja, men fult ut til å takle for den som kan svømme og dykke litt.

Jeg er ei sånn, og jeg er evig takknemlig for at mamma og pappa hjalp til med motivasjon for svømming gjennom hele oppveksten i Mosjøen. Svømte som en fisk gjorde jeg til manglende badetemperaturer til tross. Fine strender og svaberg finnes, men vannet er brrrrrrrr.

Likevel: 

Byen midt i Norge hadde en helt utmerket svømmehall for dem som ville benytte seg av tilbudet.

Egentlig kan man bli lett forundret når en reflekterer over at det på den tiden ikke var problematisk med offentlige tilbud. Norge var jo rimelig "fattig" da, mens nå når bedriften går så det koster roper blåbrune politikere om kutt og moderasjon og gudene må hvite hva. Selvsagt ikke når det gjelder skatteletter til de som har så det holder uten å skjems. Pensjonister og enslige og syke derimot... De får skatteskjerpelser! Og gode tilbud for allmuen legges ned på grunn av såkalt pengemangel.

Oi sann, jeg klarer ikke å reise fra tankene mine. Nei.

Greit det. Jeg er meg, og du er deg...

Så er det overskyet torsdag morgen.

Ei doven mygg prøvde seg nettopp under kneet mitt.

Det var det siste den gjorde !

Sodaen er snart tom, og frokostsulten er jeg.

Skal ut og kikke på dette stedet.

Roman og bikini er pakket.

Absolutt alt tilsier en god og fredelig dag ved Kata Beach.

Synnøve Sætrum

OM Å LEVE OG MODNES...

Foto: Synnøve Sætrum

Også den reisende kan navlebeskuende tralle: 
Få deg et liv !

Kom deg ut på dans og dill i regnværet !

Få deg et liv!

Ta deg ut !

Finn litt satisfaction...

Bare litt...

Syng denne ene sangen !

Den sangen!

Hvor finnes en moden mann, eller i det minste en mann? 

Livet er for kort til denne endeløse...

Noen ganger føler en seg singlest av alle på kveldstid.
Litt ensom og litt hudløs.
Gjennomgangsmelodien alle stille kvelder er det ikke, men nynningen dukker opp av og til.
Månesyke kanskje?
Eller noe som ligner.
Halvt manende og til liten nytte.

Stopp! 

Døren til verden er lukket, og gardinene mine trukket for.

Gekkoen er gått og lagt seg bak maleriet, og skyggene på balkongen er blitt til nattemørke.

Regnet trommer på taket, og Wunderground.com spår mye mer.

 

Litt spillerusk som jeg er ligger jeg i bare stjerten på tvers over ei knallhard seng og fordriver en fredagskveld i tropene. Helt klart ikke det verste et kvinnemenneske lik min type kan ta seg til. Handler det først å fremst om å leve?

Rytmen fra tastaturet spinner flytende tanker blandet med sinnsro.

Jeg takker gudene for at denne kvelden har gitt sprøstekte reker og godt selskap.

 

Jeg har både paraply og tak over hodet.

Øyeblikket deler jeg med en cola zero.

Dette og kun dette er akkurat nå mitt liv.

Underlig rastløs og merkelig tilfreds.

Tilhørighet og rotløshet.

Dikotomiene er og blir tilværelsen.
 

 Moden kvinne, eller lever jeg bare stadig med planene om å bli det ?

Det er lenge siden jeg gjorde samme oppdagelsen som alle andre jevnaldrende.

Jeg beklager å måtte si det, men:

Tyngdeloven krever sitt tannkjøttet er det eneste som ikke siger.

Jeg har hatt nok samliv til å kunne kalle meg bevandret uti risikosporten.

Det er det ene. Singelliv ,dog ikke det glamorøse sex og singelliv, er ikke levd i så rikt monn... 

De heller u-amorøse erfaringer kan deles i kav og søkk med den eller de som måtte være interesserte.

Opptøyer avstedkommer neppe.
Jeg kan sette store summer om den saken uten så mye som spor av et blunk. Det er det andre.

 

Jentene som har vandret veien før sier jeg er moden.

Moden for hva?

Satisfaction...

Av hva ?
Jeg har alt jeg trenger her i skinnet mitt...

 

Så har jeg brutt opp og dratt min kos hit hvor pepperen gror. 

Det er det tredje.

Dreamlineren fraktet meg rett ut i fortellingen om mitt liv.

Tiden skriver kapitler over nye steder.

Russisk wookka drikkes i trappetrinnene ved 7-11 mens jeg spaserer direkte forbi.

Her gis ingenting ved dørene.

Modne damer selger seg ikke billig.

Brennhett sant som Tom Kha Kai.

- - -

Morgenen er her...
Det slamrer i dører og uler i palmer.
Stringensen flirer fraværende.
Dårlig vær i tropene er helt mulig.
Mye også !

Klimaforhandlingene har kjørt seg fast trala trala..
Hva mener de om det på Filipinene?
Noen som så fredagens Skavlan mon tro?
Det uler i palmene.
Regnet slår.
Bord og stoler blåses fram og tilbake på balkongen.
Til havet skal jeg ikke.
Bølgene er svært store.

Regn, øsende regn og mye vind i dag. Foto: Synnøve Sætrum

Det var forresten her omkring den skylte inn.
Tsunamien du vet.
For ni år siden.
Den reisegigantselskapene aldri nevner...

Jeg har snakket med medmennesker herfra.
De går aldri på stranda.
For noen minner havet kun om død.
De både så og luktet etterpå.
Glemmer det aldri, og er veldig redde.
Og jeg, en reisende etter solskinn, kommer alltid til å huske hva de sa.
Uttrykket i ansiktene.

Og jo, det skramler fortsatt i balkongmøblene mens troperegnet høljer.
Jeg har både regnfrakk og paraply.
Det er tid for å kry seg ut til sein frokost...
Så får jeg se hvor timene tar meg.
Vegen blir til mens jeg går.
Sånn er betingelsene.
Tralala...

 

Jobber med saken å leve og modnes...

Jeg har et liv, og er stort sett blitt den jeg ville møte.

Vil du være med så heng på !

 

Synnøve Sætrum

 

 

Karon Beach... Eller: Er jeg kommet til Russland ?

 

 

Det er gått noen dager siden sist jeg skrev noe som helst.
Det er tiende dagen i livet på Baan Cha Lay Guesthouse. Et sted det absolutt går an å anbefale.
Litt ustabilt wifi om man er helt avhengig av det, men ellers intet å bemerke.
 Ja og så har du noe i mot å gå femti meter etter nærmeste "matstasjon" velg ikke dette stedet.
Her har de nemlig ikke kjøkken. 
Om du skulle ville ha prisen litt ned velg andre etasje.
Like mye bassengutsikt her, men man må selvsagt lee seg noen trappetrinn for å benytte fasiliteten.
Jeg flyttet opp, og prisen gikk 300 bath ned pr. døgn.
For meg betyr det all maten hver dag og vel så det.

   Her er helt overskyet på andre dagen, så jeg sitter ved maskinen og tar det meste med ro. Temperaturen er god. Selvsagt står døra oppe, og jeg lytter til trope- og andre lyder.
 Beliggenheten er god. Et godt steinkast unna den pent sagt tungt trafikkerte og skitne hovedvegen som går gjennom både Karon og Kata. Ikke noe trivelig sted å bo ved eller vendt ut mot.
Det har jeg prøvd. Var såpass til utfordring og trøbbel for sinnsro og nattesøvn at jeg aldri frivillig gjør det igjen. 

Det jeg derimot gjentar og gjentar er massasje. Vel og merke hos de som kan det. Dreven er jeg blitt i forhold til å pelle ut "the real thing" foran de som tydelig kun har vært på et to timers kurs eller knapt nok det. Hva jeg gjør om jeg kommer i hendene på en sådan? Jeg smiler, reiser meg og sier pent adjø. Later som noe er galt med meg. Vil nemlig ikke at noen skal miste ansikt.
Utpå denne dagen var jeg hos dama jeg traff for to år siden igjen. Varme omslag og mye annet. Nakke og skuldre er problematiske områder og den som skal røre meg må forstå.
Det gjør hun, og nå sitter jeg og føler meg myk og varm igjen.

 Her er det ganske rolig. Selvsagt er det umulig å komme unna lyder fra mopeder og andre kjøretøy, men jeg hører likevel fuglesangen godt blandet med ropende gekkoer. Hadde en som gjest bak maleriet over senga i går. Den lagde såpass leven at jeg måtte ta meg bryet med å få vist den veien ut. Tonene fra det lille vesenet er såpass at det høres ut som om en eller annen fugl sitter i rommet. Egnet redskap for mild avskjed var den lille sandkosten ( strandkosten).
Ingen led noen overlast, og jeg sov som steinen i all stillhet. 

 
Wunderground. com melder lett regn de kommende timene, og i går var nedbøren til tider ganske så tung. Snev av tvil om at det ikke skulle komme solskinn nok, og at huden jeg kommer hjem med utpå vårparten vil være metta av sol eksisterer ikke.
Hadde jeg derimot vært toukersturist hadde nok lett frustrasjon meldt seg.

 

Ved siden av at her er ei nydelig strand og krystallklart vann var motivasjonen for å dra til Karon at mine kjære gode venner kom hit samme dagen. Vi har hatt mange gode timer sammen. Solseng og solbad. Tannlegetur. Tuk-Tuk-turer. Lokalbusser. Phuket by. Patong. Shoppingsenter og så videre. Den store balkongen min er benyttet til drøs og atter drøs. Vi har spist utallige måltider. Fantastiske smaker og variasjoner. Ni av ti ganger er det slik i dette landet. Minst. I går derimot opplevde vi den tiende gangen... Vi kjøpte en stor fisk på et sted i den motsatt ende av Karon. Grønnsaker og ris ble servert prompte... Selvsagt ble alt kaldt mens det varte og rakk før fisken dukka opp.
Da sterkt krympet og forvandlet til en gammel kokt saltfisk. En liten bit, et spytt ut før matforgiftningen ble et faktum, og så forlot vi åstedet. Selvsagt betalte vi ikke.
Jeg talte syv personer på kjøkkenet og det er mye sannhet i at "jo flere kokker jo mere søl". Maten var slett og rett en skrekkopplevelse.  Det var i det hele tatt så selsomt at jeg har glemt hva stedet heter. Men, jeg vet hvor det er og skal aldri, aldri, aldri dit mer. Grøøøøssssssssss!

 Ja, og sånn går nå dagene. Koser meg med selskapet og har funnet den gode massøren fra for to år siden. Engelsken har tatt seg kraftig opp siden hun nå bor halve året i Sverige.
Hyggelig å kunne snakke med ei dame som er herfra.

Karon Beach ja, jeg vet det hadde blitt svært så kjedelig å være her aleine.
Nydelig strand og vann, men det er også alt.
Ikke fordi sol, hav og strender kjeder mitt hode.
Nei, men her har andelen av russiske turister blitt så tett siden jeg var her sist at det nesten kjennes som om en skulle vært et annet sted enn i Thailand.
På en dag som i dag ser man ikke havet for bare russere om stranda og en solstol er oppholdsstedet.

Det har seg stort sett sånn at russere ikke snakker engelsk, og jeg snakker ikke russisk.
Thaiene forsvinner liksom litt her, og ja...
Det er grenser for hvor lenge man synes om å snakke med bare seg selv...
Bruk fantasien og forestillingsevnen, eller les: Det passer meg slett ikke i lengden !
Jeg er ikke reist til Russland.

To be continued...

Synnøve Sætrum



KARON BEACH

Rett før morgenbadet kl 07 15. Foto: Synnøve S

 

 

Ja, jeg har landet ved Karon Beach.

På et stille guesthouse hvor det eneste som forstyrrer nattesøvnen litt er tempelhanene.

De gir seg til sånn noe før soloppgang, men det er ikke verre enn at jeg sovner igjen.

Tropelydene dominerer og det er jeg takknemlig for.

Sist jeg bodde ved denne stranda var det et sted med et aller he....... spetakkel. 

Hadde jeg hatt balkong ville eksosen fra hundre biler og mopeder i sekundet tatt knekken på meg. Støyen holdt til tider på å sprenge trommehinnene, og de siste nettene dukka uønskede gjester opp. Les: Kakerlakker av det store feite slaget. Sorte, brune eller metall går ut på ett fett. Skadedyr!

Vel er jeg singel og ifølge et par moroklumper desperat.
De om det. Andres antagelser om meg stemmer som aller oftest slett ikke...

Om  det skulle slumpet sammen med min virkelighetsforståelse så hadde det da likevel vært grenser for hva som medregnes som hyggelig sengeselskap....

Voksne damer i sin beste alder velger kun på øverste hylle. Nemlig !

 

Solnedgangen over Karon Beach 14.noveber 2013. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

 Så jeg betaler litt mer her på herberget, og har ro og ørens frisk luft. 

Ubudne gjester har jeg foreløpig sluppet se.

Lutter sinnsro og velsignet fred med andre ord.

Jeg liker meg faktisk så godt her i denne "heimen" at jeg blir her to uker.

Tid til å nyte og tid til å planlegge hvordan jeg skal tråkle meg videre.

Dessuten er det gode venner fra Norge landet her de samfulle to uker, og dem er det hyggelig å treffe så mye det passer. Jo her er ikke noe å klage på.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

For øyeblikket befinner jeg meg på tvers i den store senga, har siesta og har trykket ut av meg disse linjene. Alt vel med andre ord. Sola skinner på alle de europeiske kroppene nede på stranda. Dit har jeg tenkt meg igjen om et par timer når varmen roer seg en smule. Akkurat mellom ett og fire kan det egentlig være det samme for meg.Noen sier de har så i mot å være på slike steder nettopp fordi her er andre turister fra vår del av verden. Det blir for lite opprinnelig og ekte. Jeg skjønner problemstillingen på et vis, men tar det helt med fatning. Vær sine behov. Ikke sant?

 

 De om det. Europeiske eller skandinaviske kropper forstyrrer ikke sinnsroen min.

Er nemlig utstyrt med en sånn en sjøl. 
Den skriker for øyeblikket etter en time på øyet...

 

To be continued....

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

TYFONEN HAIYAN II

Lastet fra nettet. Arnon Favila/AP

 

 

What the fuck?
Det er rart dette med avsender og mottaker når en kommuniserer.

Jeg tror ikke selv jeg har skrevet at det var nevneverdig synd på meg når jeg skrev om naturkatastrofen i teksten "Tyfonen Haiyan" her for leden dag. 

 Teksten handlet heller ikke om  hvorvidt nordmenn befant eller ikke befant seg i øyet. 

Hvorfor noen velger å misforstå budskapet totalt vet jeg ikke.

De om det.

 

 Herfra kom og kommer bare beskrivelser av hvordan det opplevdes å være i utkanten av øyet.

Veldig i utkanten, og at jeg mens vinden og regnet raste forbi i timevis utenfor her tenkte mye på hvordan det måtte være for dem som ble rammet på Filipinene og andre steder.

Så vidt jeg leser treffer uværet i Vietnam, og hva som skjer der vet jeg heller ikke.

Vet bare at jeg håper på at Haiyan snart mister pusten, og at det ikke skal bli enda flere døde igjen etter supertyfonens herjinger... Som er helt grusomt for dem som rammes.

 

http://www.nrk.no/verden/12.000-fryktes-dode-pa-filippinene-1.11348231

 

 

Nå vet både jeg og andre som leser og ser nyheter at tusenvis er døde.

Ufattelig mange har fått hjemmene sine rasert og ødelagt for godt.

Hvor mange som er skadet vet man ikke.

Hvordan det er å miste absolutt alt kan bare den som gjør det fullt ut forstå.

Dessuten leter tusenvis av mennesker etter sine under pinneved og i andre ruiner.

Det meldes om tsunamilignende bølger som har slått inn over land.

Et inferno av skrekk og gru og død.

Det er tragisk og forferdelig og grusomt.

For det handler om konsekvensene for menneskene som er rammet.

 

 

Pus foran ei brukket grein etter blæsten her i Hua Hin. Kun ytterkanten, som sagt.

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jeg er ikke klimaekspert, men tanken om at dette har minst et bein i den globale oppvarmingen er nærliggende informasjon jeg tror stemmer. For meg synes det som om det ekspertene begynte å forklare oss for et godt tiår siden er i ferd med å skje. I nord merker vi ikke så mye til det enda.

Men her hvor kloden krummer mest har menneskene fått store utfordringer å forholde seg til.

Håper verdenssamfunnet er seg sitt ansvar bevisst og hjelper ofrene massivt.

Ikke glemmer det når blitzlampene slukker og nyhetsstrømmen stilner.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

ALLE LAR SEG IKKE LURE. . .

8.nov 13, kl 18 30...

 

 

Jeg er fortsatt litt mett her jeg sitter, og tenker det ikke er bråhast med frokost.

Bondekost fra Rogaland sitter i systemet ei stund.

Ei flaske soda må ned først. Det gjelder å prioritere "de store ting".

Sånn er livet mitt her. Små gjøremål, men store dager (for meg).

Skal dra fra Hua Hin om ikke så lenge.

Kanskje vender jeg tilbake i løpet av tiden jeg er her.

Den som reiser får se hvor ferden går.

 

Jeg har ikke emigrert, så jeg ser til Norge.

Hver dag.

Ville vel gjort det om jeg bodde her også.

Kan til og med hende jeg hadde fått meg parabol for å hente ned alskens norsktalende fra skyene. Sånn som "alle utlendingene" gjør heime.

Ville blitt litt semmert meg bare "Nytt på nytt" og "Skavlan" på nettet, og selv om jeg ikke er utprega TV-slave så... Er du med?

 

Finansministeren geberdet seg i går over hvordan de rødgrønne nærmest har ødelagt Norge.

At hun ikke får gjort annet enn å gi milliardærene og andre styrtrikinger stor skattelette. 

Og ærlig talt, gjør det noe at den som arver for eksempel fire hundre millioner betaler en aldri så liten arveavgift til felleskassa? Er det sånn at de ikke har råd?

Derimot får de som er to og lever på en inntekt skatteskjerpelse. 

Regjeringen sier de skal fjerne skatteklasse 2. Ta fra de fattige og gi til de rike !

Ja, det er vel å løfte de svakeste fram Siv og Erna? 

Hva er det som gjør at folk er blitt så kjipe at de stemmer inn disse folkene?

Jeg fatter det ikke. Hva er det som gjør at Norge har så mange som ikke tenker på annet enn penger for de rike, og lar resten fare? Uførepensjonister stemmer H, eller enda verre FRP. Det er meg helt ubegripelig. What the fuck?

 

 

http://www.nrk.no/norge/her-er-endringene-i-statsbudsjettet-1.11345419

 

 Ingen lystig lesning denne morgenen (se over).

Det skjæres i kulturbudsjetter og andre viktige budsjetter.

Kulturskole kuttes med en time.

Man kutter all frukt og grønt i skolen. Det gir ikke en bedre skole.

Nei, jeg skal ikke ramse opp alt. Det står å lese for den som ikke har hørt eller fått det med seg.

Ikke er jeg professor heller, men trenger ikke være det for å se at dette er et budsjett som endrer retningen til akkurat det de blå-brune står for:

Større forskjeller mellom mennesker. Sparke dem som allerede ligger nede for telling. 

Utestengning av "annerledes utseende og tenkende" og mer til dem som allerede har så de kan tørke seg bak med det.

 

Erna kaller det "nye og bedre løsninger".

Hun messer og messer og messer det samme mantra.

Vel, hun om det.

Hun kan lure noen, men ikke alle hele tiden.

Ærlig talt, er det virkelig noen som kjøper den bløffen?

Tilbakeskrittene er der allerede.

Skal vi tilbake til ei tid uten goder for andre enn "dem som passer inn" økonomisk, kulturelt, språkmessig eller annet? Jeg grøsser og må medgi at jeg ser det er det stats- og finansministeren forfekter og snakker om.

 

Etter tragedien , jo for jeg synes det er dypt tragisk, på bussen har diskusjonene vært både og.

Selv om jeg sitter et annet sted kan jeg høre radio og lese aviser.

Jeg heller til dem som sier at man må hjertet varmt og hodet kaldt.

Som svar på triste hendelser kan man da ikke begynne internere flyktninger og asylsøkere i leire, eller nekte folk som "kanskje kan begå kriminelle handlinger" å ta buss. 

Massehysteri på høyt plan, pent sagt. Stigmatiserende er det også. Hele befolkningsgrupper får så det holder. Er det det Siv mener er fremskritt, og Erna sier er bedre løsninger? 

 Det blir som å har riset bak døra, eller gi ungene juling før frokost om de skulle tenke tanken på å gjøre noe galt. Skal det innføres apartheid i Norge? 

Er det sånn at stigmatisering og mistenkeliggjøring av medmennesker er holdningen den som kommer til Norge skal få kjenne på kroppen? Er det dette som er muligheter for alle?

 

Og ja da: Nå vet jeg at noen vil si jeg overdriver, at jeg er hysterisk eller har tendenser til føling. Jeg er utdannet nok til å vite at den slags er bruk av simple hersketeknikker.

Det er utrolig hva man kan bli møtt med bare ved å peke på de blå-brune faktisk gjør i disse dager.

Siden jeg frimodig legger mine betraktninger ut på fjesboka kan det meste skje.

 

Her skjer ikke annet enn at jeg nå skal stavre mine norske stive lemmer opp av stolen og ut i den thailandske hverdagen. Her jeg føler meg velkommen som gjest. Frokost neste.

Ha god lørdag !

 

Klem og smiiiiiiiiil  fra Synnøve

 

 

 

 

 

 

TYFONEN HAIYAN

http://www.nrk.no/verden/tyfon-har-nadd-filippinene-1.11344967

Blesten har tatt seg kraftig opp fra alle kanter, og med regn i Hua Hin. Et sted på jorda langt fra den kraftigste tyfonens øye, om enn i samme regionen sånn globalt sett. Hvordan det er midt i det har jeg vel ikke helt fantasi til å begripe. Men, at noe ekstraordinært er på gang er det ikke tvil om. Det har fossregnet i mange timer. På badet mitt fosser det inn og jeg tenker jeg får være glad det ikke er i senga. Trappa utenfor er i ferd med å bli elv. Åpent opp til taket hvor det finnes en terrasse. Dit har jeg ikke tenkt meg.

Er vant til stormene som var i nord heime, og også andre steder hjemme. Der har vi jo stort sett hus som er konstruert for å tåle skikkelig uvær. Hvordan det er på Filipinene nå når tyfonen har slått inn greier jeg ikke helt å forestille meg. Men, jeg tenker det må være ille. Dårlige hus som ikke er konstruert for den slags. Refleksjoner over klimaendringer og konsekvensene er selvsagt tidtrøyte. 
Uansett så er det ikke snakk om noen katastrofe her i Hua Hin. Mens jeg har skrevet disse setningene har vinden løyet, og regnet avtatt kraftig. Verden utenfor framstår som nyvasket, og jeg ser menneskene er på vei ut i gatene igjen. Så sånn er nå det.

Jeg holdt meg inne helt frivillig, og kan faktisk gå i gang med å sortere og pakke litt. 
Skal dra herfra om noen få dager, og har bestemt meg for å la alt overflødig stå igjen. Ikke drasse rundt på gudene må hvite hva av unødvendigheter som veier og opptar plass. En koffert er kun en koffert, og da må det hardere lut til enn det jeg klarte heime. Alltid, og da mener jeg alltid så har jeg for mye med meg. Enda jeg minimalisert bedre denne gangen.Bestemte meg for å knipe i forhold til klær, for jeg trenger ikke så mange og kan dessuten skaffe nye når noe går i stykker. Som jeg opplever det er kleskodene andre her enn i Europa. Sakte glir en inn i den avslappende atmosfæren hvor en slipper "kle seg" for både den andre og ene anledningen. Her er fritt fram til å være akkurat som en er. Annerledes. Veldig annerledes enn Norge, og kanskje særlig Kristiansand, med sine heller stringente sosiale koder.

En eller annen klokke har hakk i plata i det fjerne. Når jeg konsentrerer meg om å la være legge merke til den greier jeg det. Det er bagateller egentlig. Jeg tenker mer på dem som var midt i øyet. Jeg håper de greier seg.

----------

Lørdag morgen leser jeg:

At 718 000 ble evakuert på Filipinene. Vindstyrken som traff skal ha vært så mye som 379 kilometer i timen, og at tyfonen Haiyan er den kraftigste som noen gang har truffet land.
Det står ingenting om skadeomfang og døde, men øyenvitne forteller at det er livsfarlig å være ute på grunn av flygende objekter alle steder. Disse nyhetene er gårdagens på NRK-siden.

I dag er det viktigere at Depardieu får total slakt for tolkningen av Rasputin. Det er hovedoppslaget for verdensnyhetene denne morgenen. For all del, jeg elsker kultur i alle former. Men stusser over hva som får store oppslag eller ikke får det. Er også NRK i ferd med å bli et terningkastforum?
Jeg uttrykker som andre har uttrykt før meg: What the fuck !

Søndag kommer disse nyhetene. Jeg bare legger ved koblinger. Helt grusomt.



http://www.nrk.no/verden/12.000-fryktes-dode-pa-filippinene-1.11348231

Synnøve Sætrum