MEDMENNESKER

 

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Likevel...

Det er vondt når du kjenner på tilkortkommenhet.

Når du forsøker møte den som står meg aller nærmest, men ikke greier nå inn.

For det er jo sånn i livet at aller fleste får oppleve sitt å streve med.

Noen knuter er såpass vonde og kompliserte at åpningsprosessen tar lang tid.

Tid med mye smerte, tårer og noen ganger sinne.

Den som sitter meg knuten har mer enn nok med sitt. All energi går med til å finne åpningen.

Du elsker så inderlig dette mennesket som strever, vil så gjerne hjelpe, men når ikke fram.

Blir avvist eller tråkker galt i ren velvilje. Ingen er perfekte, bare mennesker. Medmennesker.

 Forsøket er å være et godt medmenneske, selv når kjærligheten kommer til kort.

 Da gjelder det å greie ta tida til hjelp. Stole på prosessene. Stå i det.

Være medmenneske også gjennom det som ikke er så enkelt. Det er ikke sikkert du greier være god nok for den som strever. Kanskje er det ikke akkurat du som trengs, men du kan i alle fall si du er der. Blir du ikke hørt, roper du ennå en gang. For du kan ikke annet.

 

Du hadde en gang en samboer som sa han ville være glad om det ble stående på gravsteinen at han var "et medmenneske". Ikke for at det var den slags du og han snakket mest om da dere var i slutten av tyveårene. Dødeligheten handlet i all hovedsak om alle de andre, alle de gamle.

Dere var ennå ikke kommet så langt i livet at mennesker rundt var begynt å dø for tidlig av kreft eller ulykker. Det hørte til sjeldenhetene at noen bukket under for rus eller begikk selvmord.

I alle fall ikke i deres omgangskrets. Om noen døde så var det gamle besteforeldre, men knapt nok det. Livet var fokus, ikke døden.Studiene ga kunnskap som skulle brukes i framtidig arbeid, samfunnsprosessene dere deltok i var engasjerende. Du sang, danset og gikk i tog. Ungene var også med.

 Timene og dagene var fortetta, travle og meningsfylte... 

 

Du kjenner sting av sterk glede, og noe som ligner sårt vemod.

Det første handler om det privilegiet det er å få barn. Ingen ting i livet kan måle seg med det.

Den betingelsesløse kjærligheten som kommer med et barn.

Størst av all kjærlighet er den kjærligheten.

Der får du alltid, alltid, alltid mye mer enn du gir.

 

Lykken det er å dele hverdagene med mennesker en elsker. 

Tiden, den fantastiske tiden, som renner som vann mellom fingrene og som aldri kommer igjen. Etterpå har du mer enn en gang skulle ønske å kunne stoppet den, skrudd klokka tilbake og holdt noen øyeblikk i evighet.  Livet ville vært svært mye fattigere uten den erfaringen.  

Vemodet  du evner handler om tiden som ugjenkallelig er gått sammen med mer enn et medmenneske. Årene gjør forgjengeligheten synlig, eksistensen farges stadig skjørere.

 

 Omstendighetene ville det slik samboeren min fikk hvile alt for tidlig ved steinen hvor det er risset:

   "Et medmenneske". Det var meningsløst, og kan aldri bli annet. 

 

Du kan huske sjokket, smerten og sorgdagene.

Tiden det tok for å finne nytt fotfeste.

Etter hvert stod du støtt igjen. Du hadde bestemt deg for det. At du skulle vokse på det. Lære noe.

Mange år etter vet du kanskje litt mer, men er du klokere alene?

Det du lærte var at du trengte medmennesker.

Gode medmennesker.

Den typen som gir deg hånda til støtte mens du strever med å stable deg på beina.

 

En dag skal også du møte døden, og slippe alle hender.

Død er død.

Den er siden, og den vet du ikke noe om.

Liv er liv.

Kjærligheten kommer aldri til kort.

Livet er nå, og det vet du mye og noen ganger litt lite om.

Ett ellet to vet du, enten det gjelder det strevsomme eller det lette:

Noen ganger trenger du gode medmennesker.

Andre ganger kan du være et godt medmenneske for noen.

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



TILBAKE TIL ELVENE SOM BRINGER TRO. . .

Noe gir fred, sinnsro, lys og vekst.
Øyeblikk i meditasjon, øyeblikk i bønn.Jeg øver meg stadig på å fange det som viser seg på stedet der tankestrømmen tar pause.Mine bønner for dagen finner ofte vegen til hjertet der. Det er godt å ha noe større enn seg selv å holde i hånda, ei kraft jeg er sikker på aksepterer mitt ærlige forsøk på å fortsette den vegen jeg er begynt på. Om jeg blir bedre vet jeg ikke, men jeg har det i alle fall mye bedre. Tilværelsen finner ,for meg, sted i og med meg. Det kjennes fint å ha fått en tilværelse som arter seg på denne måten.

Her jeg sitter er det lett å oppfatte at det aller meste er betraktelig større enn meg selv.
Jeg betrakter en fugl synke og stige på ryggen av vinden. Synet i seg selv gir ikke fnugg av rom for tvil. Himmelen henger alltid over meg, og her ser jeg havet med. Den kan være høy eller lav, som havet kan være opprørt eller blikk. Jeg blir en bitte liten nesten ingen ting mot alt det store. Byen, åsene bak her strekker seg så langt øyet rekker. Suset fra trafikken minner meg om alle de andre menneskene som haster av sted til alt jeg ikke vet noe om. Et lite menneske eier ikke sjans om hun forsøker ta rede på hele verden. Det blir for stort. Kalenderen viser søndag, og togene går med jevne mellomrom. Lilla og rosa vogner i lange rekker. Akkurat nedenfor her er det som om det gires opp. Støyen fra lokomotivet er øredøvende og jeg tenker stadig på å ta et. Bare sette seg på noen timer og se hva som hender. Men, det blir ikke i dag. I dag, ja i dag gjør jeg ikke det slag... ;-)
Og:Til så lenge går det alltid et forbi !

 Lyset over Hua Hin styrker sinnsro og dyp takknemlighet.

Jeg tenker på at de menneskene som er kjærest for meg skulle vært her. Sett og delt dette.

Når det ikke er slik gjør det godt å kunne skrive noen ord om mine opplevelser, min subjektive virkelighet akkurat her og nå. En virkelighet som stadig vekk bringer tilbake elver av tro...

Synnøve Sætrum

 

 

 

 



 

 



FREDAG 18. OKTOBER 2013

 

Anders Anundsen som blir justis- og beredskapsminister boikotter Tønsberg Blad.

Jeg leser det i Dagbladet og klør meg i hodet.

Hva er det for en gjeng Erna Solberg har tatt med seg inn i regjering?

Finnes det ingen grenser?

En justisminister som brenner aviser han ikke liker?

Det heter vel fortsatt at der man brenner det skrevne ordet brenner man mennesker...

Eller var det ikke sånn?

Kan den som skal forvalte regelverket i demokratiet på vegne av oss andre boikotte aviser?

Ja, det var morgenens lille solstreif fra Norge.

 

I går vekslet jeg noen ord med en nordmann bosatt i India.

Han var pent sagt uforstående til mentaliteten som har satt FrP på regjeringstaburettene.

Det er jeg også, og husk at de har bare 17%.

De er ingenting uten de andre.

Og jeg tenker:

Når det først er så galt at de er kommet seg dit, kan det kanskje være like greit at vi får se alt grumset de står for. Slik at mange flere får øynene opp for å ha stemt inn iskaldt beregnende populister og intet annet. Det går stadig kaldt nedover ryggen. Tror jeg kan få det travelt med å stille det ene "kabinettspørsmålet" etter det andre...

 

 Jeg er likevel sant og si varm av sol og skygge denne dagen.

I Hua Hin nå kveldstid viser gradestokken 29 som føles som 34, mens luftfuktigheten holder 71%. Noen som sa livet ikke er velsignet? Dagen begynte bokstavelig talt med et kjempesmell og jeg hørt lynets flerr gjennom lufta. Tyfon har truffet Thailand, men ikke her i denne provinsen.

The Nation og Bangkok Post skriver om storbrann i Phuket by, og flom i sørlige deler av Thailand. Problemer med oversvømte gater og veier. Infrastruktur som raser ut og skaper kaos. Frokostdama nedi gata her frarådet meg å dra til Pattaya og omliggende provinser akkurat nå søt og omtenksom som hun er. Jeg kan øve meg på å være det samme og begynte for eksempel med å la være legge ut om alle grunnene for at jeg ikke kunne tenke meg ei reise dit eller til Jomtien  for den saks skyld.Det skulle være helt spesielle grunner for å dra dit når det finnes så mye annet å se og like i dette vakre landet.

 

 Thailand er i ferd med å bli referansen min ennå en gang.

Det er her jeg er, i en virkelighet jeg tolker gjennom mitt norske sosialdemokratiske hode.

Antakelig skjønner jeg mindre enn et plukk av en thai sin verden.

Jeg kan jo ikke språket, og kjenner ikke mye til dybden i kulturen. 

Affisert og fascinert er jeg dog. Det må til for å dra hit for tredje gang. 

Kanskje tar jeg meg på tak og lære noe thai systematisk, eller kanskje ikke.

Ingenting er bestemt her jeg sitter og kjøler meg helt ned.

Foreløpig har jeg mer enn nok med å lande skikkelig. 

Flere som bor her i kongeriket mer permanent foreslår skole og språkkurs.

De er vettuge, og språk er ei forutsetning om man skal få innpass på ordentlig.

Så blir spørsmålet om jeg vil jobbe for det, eller nøye meg med å være en fremmed ?

 Jeg ruger på tanker om nytteverdien av en slik innsats.

De store avgjørelser hjelper tiden meg med, den gjør alltid det.

I dag begynner jeg på andre uke her nede, så lenger er det ikke siden jeg tråkka ut av Dreamliner(en)..

 

Ha god fredag !

 

Synnøve Sætrum

VALGFRIHET

HER ER DET GODT Å VÆRE GJEST !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

«Vi lever i en verden av illusjon

og tingenes fremtredelse.

Det finnes en virkelighet,

og vi er denne virkeligheten.

Når du blir klar over dette,

blir du ingenting.

Og når du blir ingenting,

blir du alt.

Og det var alt.»

Kalu Rimpoche

 

 

De siste dagene har jeg gjort meg tanker om dette med illusjoner og virkelighet.

Min opplevelse av virkeligheten er nå en gang min. For meg selv er jeg et subjekt med mitt paradigme. Opplagt nok. Det betyr ikke at jeg ikke forsøker se saker og ting fra andre synsvinkler og ståsteder enn mitt eget. Eller forsøke vurdere en sak objektivt. Nå kan man selvsagt ha en lang filosofisk og teoretisk debatt omkring hvorvidt noe som helst kan være objektivt. Finnes objektiviteten i et subjekt? Osv.

Men, det er ikke det jeg vil diskutere her og nå.

 

Jeg kan uttrykke den muntlig eller skriftlig, med kroppsspråk eller en sang. Rope eller hviske, alt etter som. Være rolig eller oppglødd, engasjert eller likegyldig. Mulighetene er mange. Er ansvarlig for det jeg sier, men jeg kan ikke styre hvordan andre oppfatter det som blir sagt eller skrevet. Jeg innser at det som for meg ikke er virkelighet er det for en annen. Stortingsvalget 2013 viser det helt opplagt. Noen i Norge mener blå politikk er det beste for Norge, mens jeg og mage med meg, mener den røde politikken må til for et godt og trygt samfunn for alle. Jeg hadde ønsket meg noe helt annet enn det som skjer i det politiske livet i disse dager. Likevel har vi noe til felles enten vi er røde eller blå i landet vårt. Vi er demokrater, og valgresultatet ga borgerlig flertall. Sånn er samfunnssystemet i Norge, og det respekterer jeg. Selv om regjeringen blå-blå er  i mindretall. Jeg hørte ikke talene selv, men har fått referert ordene Stoltenberg og Solberg sa da de byttet nøkkel. Mennesker jeg respekterer og stoler på, og som også har stemt på den røde sida, sier at det var verdig og bra og at den nye statsministeren virker rolig og klok. Det er et godt tegn. På den andre siden er det fortsatt slik at FRP er med i den regjeringen, og da er skepsisen min enorm likevel. Politisk sett er partiet på alle punkter kvantesprang unna det jeg tror på og står for. Så jeg sa:" Vi får vente og se"... Jeg er fortsatt rimelig sikker på at FRP går for å rasere arbeidsmiljøloven, og å kutte i støtten folk som av ulike helsemessige grunner ikke kan arbeide, ever... Pluss alt dette med innvandring og bistand jeg ikke har noen sans for.Det er ikke å løfte, som Siv Jensen kaller det.

 

Det tenker jeg på her jeg sitter og kikker utover Hua Hin og Thailandbukta.

Det er lettskyet og sånn omtrent tjuefem i skyggen. Jeg skal ha en heller kort seanse her på balkongen. Tenker det blir frokost borti vegen om ikke så lenge og så er det til Ao Takiap og stranda i dag. Litteraturen ligger allerede pakket sammen med sarong og badetøy. Jeg gleder meg til å kjenne den myke sanda under tærne og å bade litt. Værmeldingen sier det er førti prosent sjanse for regn. Jeg tenker jeg tar det helt som det kommer. Nydelig er det likevel her og nå, og jeg har både paraply og regnfrakk. Luftfuktigheten har jeg ennå ikke vennet meg helt til. Men, etter ei uker er døgnet sånn noenlunde snudd, og jeg tror hodet er i ferd med landing.

Jeg opplever å slå meg til ro i "smilets land" enda en gang. Her er det godt å være gjest!

 

Synnøve Sætrum

 

 

Kommer du hvert eneste år ? ? ?

Meg på rusletur i Hua Hin. 15. oktober 2013.

 

 

Hua Hin for tredje gang og kvelden har seget på her i Siambukta. 

Jeg sitter på senga og tenker på at jeg er glad for å få være akkurat her.

Varmen har jeg ikke vennet meg helt til ennå, så jeg holder meg inne under luftkondisjoneringsapparatet og tar tidlig kveld.

Myggen var litt for ivrig til at balkongen ble stedet . Det er fint å kunne velge leie.

Et privilegium nærmest.

Dessuten er jeg ganske så trøtt kjenner jeg. Varme, massasje, vandring og mat er utmerkede tiltak for søvnlysten. Ingen forkleinelse å ha et medmenneske sammen med seg rundtomkring og ved spisebordet. Delt glede er dobbelt glede, ikke sant?

 

 Klokka er ni, og jeg har snudd rytmen til den asiatiske tiden.

Her i sjette etasje kjennes det fortsatt trygt og kjent.

Ingen jordskjelv har rammet slik som på Filippinene. 

Det er ikke så langt dit og har affisert tanken noen ganger denne dagen. 

Jeg snakket om det med dama jeg spiste frokost hos denne formiddagen og hun fortalte meg det hadde vært et i nord, Chiang Mai-provinsen også. Om det var i går eller for et par dager siden husker jeg ikke, men i alle fall var det nå nylig. Noe med 4 på Richters skala. 

Dobbelt så sterkt der ute i Stillehavet om jeg har forstått riktig.

 

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg synes alltid det er godt å komme tilbake til steder jeg liker. Hua Hin er et av dem. Noe ubestemmelig, men samtidig godt og kjent met atmosfæren trekker. Det kjenner riktig, og ganske viktig. Å komme til et sted flere ganger har jeg god erfaring med, særlig i Rhodos. (Foreløpig er det ikke noe reisemål jeg har vært så lenge og reist så mange ganger tilbake til, men det kan jeg skriver mer om seinere.) 

Noen steder føles bare mer heimslige enn andre, og noen få mennesker hilser på meg og sier velkommen tilbake. Spør om jeg kommer hvert eneste år. Slikt kjennes varmt og fint og høre.

 

 

 Takknemligheten kjennes god.

Enkelte kvelder er det nok å bare være.

I meditasjon og samtale med sitt innerste.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

Bann Pak Sam Anong i Hua Hin....

 

 

Har ikke "varm kakao, fjernkontrollen og Fantomet", men derimot  6. etasjes utsikt over byen og Thailandbukta, kaffe i koppen og vind i håret. Togfløyta skjærer gjennom lufta, og når jeg vender hodet ser jeg Orientekspressen kjøre forbi. Mange vognrekker passerer hvert døgn.

Støy ville vel noen si, men jeg lar meg ikke affisere. 
Oppveksten på Halsøy i Vefsn var rett ved Nordlandsbanen. 

 

 Sitter her, det er blitt formiddagen og snart er det ut til frokost. . 
Luksus å kunne sette seg til dekka bord, og bli møtt med vennlighet og smil.
For det er sånn menneskene er her.
Har ved noen anledninger spurt etter veldedige organisasjoner for å støtte.

Thaiene svarer som aller oftest at jeg støtter ved å være her.
Her er det forresten ingen som lager noe oppstuss over tiggere.
Forskjellene mellom folk gjemmes ikke vekk i selvgod dårlig samvittighet... 
Folk gir sin skjerv til den som har en mer ublid skjebne, og alt har for meg et skinn av verdighet jeg ikke ser heime. Selvsagt gjør jeg like så.
Ikke fordi jeg er helgen, men fordi jeg tenker det er et medmenneske som sitter der kunne vært meg.
Solidariteten er ikke død! I alle fall ikke sett fra min synsvinkel.

Når det gjelder skriving som sådan handler det om den som sitter ved tastaturet og den som mottar. På sett og vis er en jo bare ansvarlig for ordene en sier eller skriver, ikke hvordan mottakeren oppfatter den. Det er det fantastiske med tekst. Alle de ulike assosiasjoner og tolkninger den kan avstedkomme. Noen liker det jeg skriver, andre slett ikke. En kan ikke gjøre alle til lags.

 
Jo jeg må skrive tankene enda en gang:
Hvis høyrekreftene får råde og rasere i Norge framover kan det fort bli elendige kår for mange.

Jeg ser jo at Siv og Erna allerede er i gang med å kutte i stønaden til uføre.
Er det det som er å løfte?

 Hva er såkalte "svake mennesker" Siv Jensen? 
Du snakker som om, ja, det ekstremt høyreorienterte maktmennesket du er.
 På den andre siden er det greit at du viser til fulle hva for menneskesyn du flagger.
Jeg grøsser ! ! !

Mulig jeg er en av dem du sikter til, en "utgiftspost" det skal skjæres i.
 Skal straffe seg å bli kronisk syk. 
På den andre siden har du nå ikke fått flertall for det enda.

 Vi andre får bare håpe at opposisjonen av alle slag har medmenneskelige farger og at solidariteten ikke for alltid er død og begravet under begrepet velferd.
 

 

Herberget i Hua Hin for andre gang hjemmet mitt. Bann Pak Sam Anong.

 

 

Skjønner? Man tar seg selv med også til andre siden av planeten.Akkurat nå sitter jeg altså her, på balkongen min og lever. Bann Pak  Sam Anong er blitt et hjem.
Det er disig og varm vind, og kroppen har det mye bedre enn på lenge.
 Blikket har ikke ørnens skarphet, i alle fall ikke uten briller, men jeg har landet i Hua Hin.

Her skal jeg leve med utsyn over bølgeblikk, murstein og hav i de fire neste ukene. 
Kroppen åt tidsforskjellen fort denne gangen.
Som om hele organismen er i gjenkjennelse og på lag med seg selv.

Kanskje fordi det er mye tidligere dette året.
Stivheten hadde ikke fått satt seg på samme måten.

Ikke sovingen heller. Og, de siste ukene i Norge bodde jeg sammen med mamma, pappa og Castor. En logrende hund til vekkeklokke har utmerket effekt på humør og vilje til å stavre seg opp.
Likevel vet jeg alt for godt hva som hadde kommet om jeg ble i Norge utover høsten og vinteren.

Her og nå kan jeg konstatere at stivhet, smerter og trøtthet er forvandlet til varmere og mykere kropp. Sover mange timer i døgnet fortsatt, ikke alt snur seg på fire dager.
I går våknet jeg seks, og hadde min første stranddag ute i Ao Takiap et sted jeg ikke hadde sett før.
 Vannet har enda en bitte liten anelse kjølighet i seg, og det gjorde godt.
Jeg er ikke akklimatisert. Det betyr også at jeg lever. Andre dør.
Hjemme, eller i Thailandbukta.
I går tok de opp en død ung mann fra havet.
En utåndet delfin fløt til lands med merker av garn den ikke kom seg løs fra.
Noen så det og var ganske oppkava. Jeg så det ikke, men hørte og tenkte.
På livet her og nå, smått og stort. Forgjengeligheten og hva som betyr eller ikke betyr noe.

I går kveld hadde jeg to timer på matta.
En time thaimassasje fulgt av en time med olje.
Massøren var god og fant problemområdene med en eneste gang.
Slik begynte veien til et mykere og friskere "skrog".
Du verden så elendig og forknytt jeg kjennes etter åtte måneder stopp.
.
Helsereiser er nå en gang mye behandling med røtter i lengsler og drømmer.
Effekten kjennes både fysisk og psykisk.
Det gode liv på reise er i gang...

Jeg registrerer ellers at dette er publiserte innlegg nr. 1000.
Selvsagt er ikke alle mine, men mange av dem er.

Ha god søndag !

Synnøve Sætrum

HAR EN DRØM ELLER FLERE...

 

 

Helt klart at man strekker seg for langt om drømmene skuer en norsk virkelighet uten trafikkulykker, knivstikking, drap, voldtekter, rasisme og blå-blå regjering. Det siste ei kommende regjering med sjefinner som later som de har oppnådd noe gjennom å tillate proffboksing og tohjulinger(og da mener jeg ikke sykkel)... "Se på oss" nærmest strutter de under de daglige mediejippoene.

Jo da, de kan sikkert roses av pr-folk for strategien og alt det der.

De "eier" mediene lenger blir det hevdet fra den kanten.

Og jo, det er jo et velkjent triks å rette opinionens oppmerksomhet en vei, slik at man kan utføre det som virkelig kan svi i skyggene. En trenger ikke være professor for å skjønne at alt handler om hvor blikket rettes. "Virkeligheten" blir hva man ser.

Dersom politiske pr-show er det eneste som fyller synsfeltet kan det blir skummelt.

Manipulering av massene blir ikke gjort tilfeldig.

Ei heller i demokratiske Norge.

 

Nei, jeg sier ikke jeg er for elendigheta. Understreker en gang til.

Jeg drømmer fortsatt om en annen verden.

Ei jord uten krig, terror, fattigdom, sykdom og forfølgelse.

Jeg synes ikke sangen om en himmel full av stjerner og blått hav så langt øyet rykker.

En plett til alle, med nok på.

En verden hvor det ikke er nødvendig å snakke om at yttergrensene mot Europa eller Norge må fungere. For det var jo det de sa de kommende da Italia ba om hjelp etter tragedien utenfor Lampedusa. At de trengte hjelp ved yttergrensene. 

 

Noen av oss har siste tiåret hevdet at den tredje verdenskrigen for lengst er i gang.

Den handler om alle sultne, krigs- og terror rammede menneskers vandring mot det styrtrike og stort sett fredelige Europa. Jo, jeg drømmer om en verden hvor det ikke er den slags skiller. Og det er faktisk min overbevisning at vi har nok til alle på kloden, alt handler om fordeling og prioritering.

Det handler om et system som tjener alle mennesker ikke bare de rikeste kapitalister. Sett fra et medmenneskelig perspektiv finnes det ingen andre veier å gå.

Utopist skriker høyre-kreftene!

Drømmer, roper de andre!

Våkne, roper realistene!

Man skal nemlig ikke ha drømmer, bare stål i pengepungen "

Gryn og intet annet...

 

Likevel:

Jeg har en drøm eller flere.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

HVA HENDER ETTER "GOODWILL-SHOWENE" ? ? ?

 

 

 

Bare så det er sagt, sånn først:

Jeg har ingenting i mot at man tar sikte på å gjenreise respekten for læreren.

Tvert i mot.Men, hvordan man skal gjøre det er det mange, mange tanker og ideer om.

Hvis politikeren akter å høre på de som jobber i felten er det vel og bra.

 Gjør de det ikke da er det stor sjanse for at tilstandene i skolen blir enda vanskeligere for elever ( de som skolen er til for) og ansatte.

 

Jeg legger merke til at Erna og Siv holder "goodwill"-pressekonferanser daglig.

De bare gir og gir og gir, og benytter tilsynelatende fornuftige ord og vendinger.

Nå skal jeg ikke påberope meg synske evner, men jeg er stygt redd for at de upopulære kuttene kommer i slutten av forhandlingsperioden. De kuttene som vil ramme mange og de svakeste.

Jeg tror ikke på det de sier om "store sosiale hjerter" og å løfte disse gruppene fram.

I valgkampen LOVTE blå-blå- partiene milliardkutt i sykelønn, pensjoner og trygd.

Som om noen har makt over helsa. 

Dessuten en såkalt oppmyking/modernisering av Arbeidsmiljøloven.

Slik at "alle" kan velge å jobbe så mye de vil, døgnet rundt, alle dager.

 I tillegg til at oppsigelsesvernet skal betydelig svekkes for den som blir langtids syk.

Jeg tenker det blir mange flere med lua i hånda i årene som kommer.

 Det er da de såkalte "folk flest" vil se hvilket menneskesyn Norge skal styres etter.

Kan, ikke dy meg jeg og må bare minne om følgende:
Det er langt fra partiet for "folk flest" som er det største i Norge. De gikk tilbake, og mistet mandater denne gangen. Hadde det ikke vært for de andre så hadde de ikke vært der de er. Sånn er nå det.

 

 

Synnøve Sætrum

AGAPE

God morgen Norge, USA, Tyskland, Ukraina, Russland, Sverige, Thailand, Danmark og Saudi-Arabia (første oppslaget der.. og jeg undrer meg på...).

Hver gang jeg slår opp statistikken her føler jeg meg veldig så internasjonal. Nærmest som en globetrotter. Har fartet litt, men ingenting mot det jeg har tenkt å gjøre i årene som kommer. Torsdag i neste uke på denne tida er jeg i Hua Hin. Ja, så sant ikke flyene blir innstilt da. Norwegian er ikke så sikre om dagen, men det er nå der jeg har billetten til Bangkok. Denslag plunder fyrer på reisefeberen, og annen feber. Hadde det litt surrete denne natta...

 

Statistikk ja.. Det er kun en eneste amerikaner som noen gang har gitt livstegn fra seg.

Vedkommede inviteret meg til ei erke konservativ kristelig side. Medlem ble jeg ikke.

 Er for radikal. Er det dessuten slik at Gud finnes kan jeg ikke forestille meg den makta som begrensende, undertrykkende eller sadistisk dikterende.

For meg må makter større enn meg selv handle om frihet, livsutfoldelse, kunnskap, erkjennelse og betingelsesløs altomsluttende kjærlighet. Agape, som grekerne kaller det.

 

HA EN GOD DAG MED GRENSELØST MYE KJÆRLIGHET!

 

Synnøve Sætrum



S Ø V N L Ø S H E T . . .

 

Det går lett litt i ball etter noen harde uker.

Undertegnede er inne i en oppbruddsperiode.

Stemningene i meg skifter.

Gleden over det som skal komme er stor og åpen.

Samtidig som det kjennes litt nifst og sånn;

-hva i svarte er det jeg har begitt meg ut på?

 

Endringer påvirker meg på flere måter.

Mine prosesser tar tid, men jeg stoler på at det blir bra til slutt.

Ja, det var det personlige. Politikk er ikke personlig sier noen, andre mener det motsatte.

For tiden er det endring i politikken, og det som skjer i det politiske Norge skremmer meg såpass at jeg kaver med det om natta. Utrygghetsfølelsen er et faktum for meg, og helt sikkert for mange mange andre. Jeg vet for mye om hvordan disse ekstreme blå kreftene virker for de som strever. Jeg veg hva de står for om de aldri så mye heveder å ha "et stort sosialt hjerte"... for noe vissvass. Her varsles milliardkutt i sykelønn og trygd. Er det sosial politikk så er jeg en hane !

Her jeg sitter er det fred. Hvordan det må være å leve i krig, som forfulgt eller skrikende fattigdom kan jeg bare så vidt skimte konturene av. Menneskene kommer inn i drømmene og fortsetter være der til det blir for mye å sove på.Jeg skjønner at asylbarna ikke har innkassert noen "seier", om det aldri så mye ble framstilt slik her om kvelden. Akkurat det drømte jeg om for litt siden, og våknet med et rykk...

 

Nå sitter jeg her med en kaffekopp klokka fem på fem torsdag morgen.

Misforstå meg rett; -jeg klager ikke, bare sier noe om hvordan ting faktisk oppleves.

Lenge siden var det at jeg våknet med uro og generell angst.

Noen netter er det bedre å kapitulere. Søvnen er ikke god. Marene rir meg.  I enkelte stammesamfunn feirer menneskene sine mareritt. De skal bety bearbeiding av utfordringer i det våkne livet.

Jeg står opp, og det tar den tiden det tar før jeg sover igjen.

I det perspektivet er det all grunn til å være glad her jeg sitter.

Tankene er roligere og søvnløshet er også å leve.

 

Ha en god dag da, med eller uten ei god natt i bagasjen...

 

Synnøve Sætrum

MOTORVEIER (RUNDT OSLO) OG SKATTELETTE (FOR DE RIKE)...I STEDET FOR MENNESKER & VELFERD...

 

 

 

 

God morgen!

Det er en historisk dag.

Høømmmm... kom jeg i skade for å bruk ei vending det for er gått inflasjon i?

I dag starter altså P1+...

Lytt og lytt !

Nå kan man altså bare trykke på en knapp, ingen skurrelyder men rett inn i musikken eller praten.

Ja, det er de store ting i det små, og jeg tok kanskje litt hardt i.

 

Likevel ikke så hardt i som de fire "samarbeidspartiene" her om kvelden.

Når alle opptrer som seierdamer og en herre er det ett og si:

Skurr, skurr, skurr, skurr, skurr, skurr!

Det var ei oppvisning i politisk hestehandel, eller mer menneskehandel

Værre skal det bli. Nå sitter de to blå-blå buret inne og forhandler om taburetter og poster.

Ryktet vil ha det til at fru Siv høyst sannsynlig får pengesekken.

Vi er mange som mener det blir en stor katastrofe for Norge.

Når krumspringene kommer som skal rasere velferdsstaten kommer får vi bare krysse armer og ben for at de som valgte stå over det der heller går i opposisjon med alle de andre.

Jeg grøsser stadig.

Det er kaldere i Norge om dagen.

Under pressekonferansen her for leden berømmet de alle "det gode klima" under sonderingene.

Jeg fikk tanker om isguffs og dypfryste menneskeskjebner.

Kanskje det var det de merket de som lot være gå med?

 

Her jeg sitter er det kaldere.

Sørlandet har bare fire grader å vise til denne morgenen.

Kalde gufs fra naturen, men ikke så isende som dem vi kjenner på fra storpolitikken.

I går var jeg sammen med venninner, og samtlige der var ganske så overgitte.

Ingen syntes den oppvisningen vi så var noe å varme seg på.

Samtlige uttrykker bekymring for at fru Siv skal i regjering.

Vi er ikke så mange som tror på at hun, etter eget utsagn vel og merke, har "et stort sosialt hjerte"...

 

"Du må ikke være så pessimistisk", sier noen.

"Vi får heller be", sier en annen.

Vel, det er dag ikke grunn til å slå salto over dette, og bønner hjelper antakelig lite på mørkeblå politikk.

For ordens skyld så er jeg stolt over alle de gode verdiene jeg og de som stemmer som meg står for. Mennesker foran motorveier. Velferd og hjelp til medmennesker foran skatteletter til de rike.

 

Ha en god dag i medmenneskelighetens tegn...

 

Synnøve Sætrum

http://svenhenriksen.wordpress.com/2013/10/01/noen-barn-i-bytte-for-en-motorvei/

 

 



STYRINGSDYKTIGHET ?

 

Den kommende statsministeren Erna spaserer (til Stortinget), for pressekonferanse i vrimlehallen... 

Media er med.
Sikkert som årstidene. 

Det spekuleres fra mediekanten

 i det de slett ikke vet noe om og supersvaret fra alle politikerne er:

"Det skal dere få høre seinere"....

Ingen store politiske manifester med andre ord.

Peiling på hva som kommer når den igjen utsatte pressekonferansen starter har ingen journalist.

Jeg synes det er besnærende at politiske analytikere gir seg gamblingen i vold.

For meg framstår det ikke annerledes.

 

"Skjebnedøgn" har ordbruken lydt mer enn en gang etter at valgresultatet var klart. 

Merkelige uttrykk når det er snakk om realpolitikk.

"Historiske øyeblikk".

For hva og mot hvem er mer usikkert.
Og, de øyeblikkene der har vi hvert fjerde år, så hvorfor alle trompetfanfarene?
 

Det er så det knyter seg fortsatt, og jeg regner bare med det vil bli verre.

 Hvem som skal få det enda vanskeligere vil vi se.

At de rike skal bli rikere er det ingen tvil om.

Det kommer de derimot til å late som ikke er saken.

Bedraget skal opprettholdes enten det er en, to, tre eller fire partier som skal regjere fra i høst av.

 

Pause før pressekonferansen...
 

 

To-partispekulantene fikk rett...
Så ble det blått-blått og jeg tenker vi kommer til å få et tøffere samfunn.

Et samfunn med større forskjeller mellom mennesker.
De sier det vil bli ubehagelig med kuttene de to damene...
Som om det er synd på dem som blir sittende med sine fulle lommebøker og gode pensjonsordninger.
For de som sitter på maktens tinder sørger først og fremst for seg selv. Akkurat det kan vel ingen med øyne og ører intakt tilbakevise. Spiller ingen rolle med partitilhørighet i den saken.
De som aldri må ut og sloss for tak over hode eller helsa.

Jeg har ingen tro på at de svakeste kommer til å få det bedre. Tvert om.
De "lover" jo milliardkuttene sine i trygd. Så noen får lide, og det blir ikke de sterkeste.

Pause.... til tirsdag, kl 09 58...

 

 Historiske avtaler ja meg i....
Legger bare merke til at de allerede er i gang med analysene, og at Høyre sier det er sånn mens Krf og Venstre sier det er sånn. Radio om morgenen er ok. Jeg lytter og lytter og lytter, uten å høre noe særlig nytt. Kristelig Folkeparti og Venstre er  gått i det de kaller "konstruktiv opposisjon". Jeg tenker det skal bli spennende å se hva akkurat det innebærer.

Jeg la merke til at fru Erna snakket varmt om hva alle hadde fått, og hvor enige de var under pressekonferansen. Hvor styringsdyktige de nå var.
Vel, vel, vel. Fru Siv er så stolt at hun holder på å sprekke.
Rent menneskelig sett er det forståelig nok, selv om jeg ikke liker det hun står for.
Det er jo bare grove trekk de fire partiene er enige om.

Pressa har fått utdelt den sju sider avtaler.
Den har jeg lest på ti minutter.
Svært vage og veeeeeeeeeeeeldig generelle vendinger spør du meg.

Så gjenstår det bare å se hvem som vil få hva, eller ikke hva når hverdagen kommer.
Kanskje de ikke er så styringsdyktige som fru Erna igjen og igjen og igjen presiserte at de var blitt.
Spill for galleriet, ikke noe annet.

 

Sukk, jeg liker ingenting av det noe særlig !

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

Du eller jeg? Meg eller deg?

 

 

 De siste dagene har du brukt til å vaske deg ut, både bokstavelig og overført.
Eller var det meg? 
Epoker ligger bakenfor, evigheter ligger foran. 
For meg eller deg?
Lukker dører som åpner andre og gleder deg både stort og smått...
Du eller jeg?
Bruddet med har du lenge visst var nødvendig.
Visste du det allerede?
Det er gjort, den mentale belastningen har slått igjen døra.
Gjelder det også deg?
Frihetens porter er åpnet og resten er opp til deg. 
Eller meg?
 

Synnøve Sætrum
 

 

 

FORSTÅ DET DEN SOM KAN, JEG GREIER IKKE . . .

11 mnd gamle Maya.  Foto: Johathan Hyams/Redd barna (Lastet fra NRK' side)


Jeg leser om dette skjønne lille mennesket som lever i ei tom lagerbygning ved grensen til Syria. Hun er en skjebne blant de millioner som er på vandring vekk fra krig og elendighet på jorda. Dessverre er det alt for mange som henne. Mennesker som lever uten rettigheter av noe slag prisgitt det maktmennesker av alle sorter og slag finner for godt. Ok, slik det er her på berget akkurat nå ser det ut til at det er et stykke dit. Likevel er det noe med at krig kommer av noen få sitt maktbegjær som ødelegger millioner uskyldiges liv.

Dårlige ledere er dårlige ledere, ikke sant? Nå vet jeg at det finnes folk som mener man må ha krig, like som at man må ha fattigdom, arbeidsledighet, uverdige arbeidsforhold og sykdom. Enhver er sin egen lykkes smed mener disse, og utsettes en for noe av det overfor nevnte er det egen feil. Som om en kan velge slikt!

I Norge har vi hatt det rimelig trygt fram til nå. Men, ikke vet jeg hvordan det skal gå i tiden som kommer. (Nå mener jeg altså ikke på noen måte at de kommende maktmenneskene kommer til å dra oss ut i krig, det er ikke det jeg sier. Jeg bare understreker !)Vi får vente og se sier de som ikke tror høyrekreftene som er kommet til makta vil gjøre endringer som gjør Norge til et dårlig sted for de som strever med et og annet. Jeg mener, den ene av de to damene som skal i regjering har nå snakka høyt om både snikislamisering og trygdesnyltere. Om at utlendingene må vi hjelpe der de er, samtidig som samme partiet er for store kutt i bistandsbudsjettet. Undertegnede mener de rører i grumsete vann, snur kappa etter vinden. Er med på den utroligste klaging og syting, og arbeider utelukkende for at de som allerede har mye skal få mer og de som lite eller ingenting har skal bli fratatt også det.

I diskusjonene jeg har deltatt i etter valget sier de troende: "Vi får be". Ikke at jeg tror noen som helst kan stoppe Erna eller Siv, særlig ikke gud. Jeg mener; spør dem hva de betrakter seg selv som. . . "Vilje til makt", er det ikke det de sier?

Som jeg oppfatter det, og nå uttaler skriftlig, er Siv Jensen & co med på å sette Norge i skammekroken. Jeg mener de har da høyt og tydelig gjennom ei årrekke deltatt i retorikken som sprer hat mot innvandrere, sosialdemokrater, sosialister, innvandrere og etnisk norske vanskeligstilte som synes vi har det bra her.

Allerede skimtes noe av kaoset disse kommer til å skape. Nordmenn blir allerede beskrevet som tullinger i utenlandsk presse. Og da særlig når de kommer med belæringsutspill overfor journalister, og andre som har fulgt norsk samfunn og politikk tett i årevis. Jeg grøsser og tenker på at vi må framstå som både utakknemlige og bortskjemte skrikerunger.  Det må se helt vanvittig ut utenfra. Her har vi fri trettenårig skolegang, uavhengig av lommeboka. Sykehus og gamlehjem. Gode pensjonsordninger, trygdeordninger og sykelønn når vi feiler noe. Vi kan til og med få lov å være sjuke den tida det tar. Arbeidsmiljølov har vi også.
Alt dette skal den borgerlige kommende regjeringen rasere. Ta bort og gi pengene til de rike. Det skal privatiseres over en lav sko, slik at den som ikke har lommebok, og da mener jeg feit lommebok, blir stående uten en eneste rettighet.

Hva de som sliter der ute i verden synes om valgresultatet kan jeg bare ane. Flertallet av befolkningen har kastet dem som har sørget for at alle har det godt. Hvordan det ser ut 16-17 prosent av den norske befolkningen får regjeringsmakt gjennom å være sytete og utakknemlige kan jeg bare så vidt ane. Flaut er det i alle fall. Skikkelig flaut.

"Jo vi trenger jo ei forandring", uttalte en bekjent under en diskusjon her. "En forandring til hva?", repliserte sidemannen. Førstnevnte kunne ikke svare annet enn å være lei.  "Lei av hva? ", spurte jeg. Intet svar, og det er kanskje akkurat det der som skremmer meg mest.

I Spania for eksempel er de beste sykehusene i hovedstaden privatisert, bare de rike har råd til å benytte seg av dem, mens folk flest (i betydningen vanlige lønnsmottakere og enorme mengder arbeidsledige) står i årelange (mye lengre enn før privatiseringen tok til) køer for å få behandling i de offentlige sykehusene.

Jeg har en gresk venn som med stor vantro hørte på meg før valget var et faktum. Undertegnede fortalte hva hun fryktet, og vedkommende repliserte:

"Du må ikke tenke så negativt om menneskene i landet ditt. Dere har gode statsledere og gode systemer. Det er klart folk ikke kaster dem som har sørget for at dere alle har så gode liv. "  I disse dager spør han meg, med stor vantro hvordan jeg kunne ha rett. Mens han kjemper for å beholde arbeid og luselønn i det offentlige klør han seg i hodet, og begriper Nada av at nordmenn kunne kaste regjeringa som har gitt alle så gode liv !

Når jeg forsøker forklare dette med at så mange har stemt for ei endring ut fra kjedsomhet og egoisme skjønner han enda mindre. Igjen tenker jeg på nissen i sofaen, kulemage og lua langt ned i øynene mens han stønner og raper; - "jeg er så mett at jeg snart blir skikkelig forbanna"....

Synnøve Sætrum







 

Αναστάσιος Καζαντζίδης ~Κάεται η Κάρδιαμ~ 2013

HERE COMES THE FLOOD....

Hva annet?

Når alt kommer til intet,
 er drømmene om livet det eneste han har!
Døden bor i skyggene under sykesenga, mens han klamrer seg til lyset. Hva annet kan han gjøre?

 

Synnøve Sætrum

I M A G I N E. . .

 

16. september 2013
God morgen Norge.
Bloggeren sitter her og tenker seg utenfor tastaturet.
Tankene går til den nærmeste familien min først.
De er gode, og jeg vet jeg er privilegert med fin familie.
Fantastiske mennesker som er de viktigste i livet.
Barn er en gave det nesten ikke finnes ord for.
Rommer alt tenkelig og utenkelig.
Takknemligheten for å ha vært så heldig i livet siger på....

-------

Radioen står på, mens alle bildene fra ute i verden er lukket. 
For noen ganger må en bare beskytte seg litt.
Noen ganger er jeg glad for at enkelte fantasier strekker seg for kort.
At jeg faktisk ikke kan forestille meg alle grufullhetene mellom jord og himmel.
Av-knappen virker enda.  

Det er deilig å slippe høre annet enn god musikk akkurat nå.

Jeg blir slett og rett litt munter og glad...

Ei dame i sin mest utmerkede alder må beskytte seg litt over kruset.

Sånn er det bare. Jo da, jeg vet det er et forslitt munnhell, men tar det i bruk likevel. Kaffekoppsmorgenstunden er hellig her omkring !

 Høsten er et faktum, det kjennes som det er månedsvis siden jeg var på Rhodos, og så er det bare to uker. Tiden fortsetter å være relativ, mens jeg lengter etter sommervarme. 

-------

God dag Serbia, Ukraina og Sverige. Statistikk. Statistikk. Statistikk.
India, Hellas og Thailand med. Jeg kjenner det klør i tankene rundt alle disse landene. Godklør.
Jeg har ikke opplevd India eller Italia i virkeligheten. Kjenner noe trekker, men er ikke sikker på om jeg skal dit. Fintenking og god kløe viser seg kanskje å være nok.
Tankene er heldigvis fri. Man skulle i grunnen tatt seg betalt for å dele dem.
Fikk spørsmål og hvorfor jeg ikke selger det jeg skriver.
Enda en gang, ja jammen gjorde jeg det.
Tar det som ei utfordring jeg. Noe jeg kan bruke krefter på om ikke så lenge.
Bare pakke sammen her først, og så...
Har sendt noen reisebrev av sted til et par magasiner, men ellers er det ikke blitt noe. Kanskje jeg får til å ta meg på tak og gjøre et ordentlig framstøt når jeg kommer meg ut på veiene igjen.

-------

 

Bare bitte litt bloggstatistikk...God dag Russland. Hundre og nittifem oppslag der i går. Hvor? Kjenner jeg noen i Russland eller er det noen som kjenner meg? Jeg bare spør. Finnes det noen som vil svare? Jeg venter i spenning.

Ok, god dag USA også.
Skjønt med 1200 savnede i Colorado er neppe morgenen særlig artig.
Klimaforandringene er her også ! Hørte jeg noen tvile?
Skyting på marinebase er heller ikke noe særlig. For en dag det må være for både den andre og ene søsteren og broren over there...

-------

God kveld på internettkafeer, i hytte og hus. Det regner utenfor, jeg sitter i senga og forestiller meg hvordan verden kunne vært uten alle disse maktens mennesker. Tenker på sangen til John L, og synes fortsatt den er vakker. Evakuert flyplass her i lille Norge har det også vært, godt de ikke tar sjanser.
Sånn ser det ut til at livene blir framover. Under trussel fra værguder og terrorister. En kan ikke gjøre noe annet med den enn å leve sine liv og ta det som det kommer. Ellers har de jo seiret de der som bruker vold for å få støtte for sine synspunkter. For meg som bare er et vanlig menneske er det motsatt. Jeg støtter ikke under noen som helst årsak voldsbruk..
-------

17. september 2013
Kalispera !
Og, nei jeg er ikke i Hellas.
Kikket bare på noen fine bilder av den greske maten, og lengter et øyeblikk veldig.
Den er fantastisk. Skal bli fint å komme til landet igjen.
Satser på øyhopping utpå våren.

Snart lyder et Saawadeeka :-)
Kan verken fonetikken eller skriftspråket på thai.
Men, jeg kan høre ulikhetene i lyden fra syd til nord i landet.
Her går det framover med pakkinga.
Flybilletten er i boks, og det er høst.

Igjen sitter jeg her og bruker forestillingsevnen. Roter meg langt uti en verden som ikke finnes. Der hvor alle tar vare på hverandre, hvor all fattigdom er utryddet. Ikke finnes det krig, ikke sykdom, ikke rasisme og annen styggedom. Ikke diktaturer som torturerer og plager mennesker. Ei heller forfølgelse av den frie fredelige ytring. Det kan sikkert synes banalt men drømmen er fortsatt et land og en verden hvor det er plass for, og nok til alle. For jorda har ennå ressursene til alle.
Ja, sukk. Grådigheten er et stort problem for folk flest.
Da mener jeg ikke de der som FRP snakker om. De som mener motorveier, billig sprit og røyk, samt enorme skatteletter til multimillionærene er det eneste saliggjørende her på  berget. Når jeg hører misnøyen det allerede har skapt å få dem inn i forhandlinger om ministerposter kan jeg bare levende se for meg hvordan det blir i praksis. Rabalder langt utenfor landegrensene.
 Og jo: Jeg mener faktisk at eget internasjonale omdømme er de selv ansvarlig for. Ikke noen andre.
Skal ikke si at vi kaller spadene med andre navn enn andre nasjoner, men likevel.
Alle partier må ordne opp selv.
Kanskje er det slik at nasjonen og verden for øvrig har våknet opp til en ultra blå virkelighet ingen var forberedt på. Egentlig.

Og, foreløpig kan jeg ikke forestille meg Erna heller som statsleder. Jeg stiller meg mer spørsmålet om hvorvidt hun er noe lederemene i det hele tatt. Et spørsmål jeg ser stilles i pressa med.
Tenker det er grunn til akkurat det. Men, den blå delen fikk flertall, så de må jo få prøve seg. Ikke det jeg sier, er ikke anti-demokrat som noen har hevdet. Tvert imot.
Ikke er jeg Hagen heller. Det er bare ei drøy uke siden han var ute på stemmefiske, og forsøkte dra velgere og sko seg på ei ung kvinnes tragiske død. Ga Stoltenberg skylda! Regjeringen Stoltenberg.

-------

God ettermiddag den 17. september 2013

Skype er fint. Har snakket med Danmark og Thailand.
Virkelig flott å kunne kommunisere med og holde kontakten med menneskene som betyr mye for meg. Jeg kunne vel egentlig ikke forestilt meg utviklingen for et tiår tilbake.
Forestillingsevnen kom til kort. men nå bruker jeg teknologiske nyvinninger flere ganger i uka. Internett er jeg innom nesten daglig på et eller flere vis.
Aviser, tv-kanaler, fjesboka, Ytringsstedet og så videre.

Nei, dette ble ikke noe særlig til tekst.
Bare noen ord klint utover.
Jeg er allerede i gang med å forestille meg den neste.
Den blir en helt annen.

Ha fortsatt god tirsdag !

Synnøve Sætrum



 

PÅ VÅR JORD . . .

 

Jordskokk.  Foto: Synnøve Sætrum

Kaffe er godt også søndag 15. september 2013.
Sov som et barn i nesten ni timer, og har vært oppe i en drøy en. Sitter her og drømmer litt, fintenker på ting og tang jeg har forventninger til. Her råder sinnsro og velvære. Våkner sakte til liv. Jeg er ikke så stiv som i går. Nyter den biten og er bare litt snufsen av alt støvet rydding i krokene fører med seg. Jeg klør i øynene og har lett hodepine. Bagateller. Klarhet og fred råder grunnen her.

.
Selv om jeg er opptatt av meg og mitt drypper de likevel inn verdensnyhetene, de større perspektivene som gir meg takknemlighet for egen situasjon.
Skulle gjerne skrevet en skikkelig sterk tekst for vår jord. Men, i dag får jeg det ikke til.
Dessuten så minnet det meg om den vakre sangen (hør og les nedenfor)...

Altså: Colorado svømmer over av vann, gruvearbeidere er omkommet i Afghanistan. Russland og USA er til så lenge enige om Syria. Det var nå en gang de kunne enes om noe som helst.( I USA har man de største ulikhetene mellom folk på hundre år. Den amerikanske drømmen fungerer dårlig. Tro om det er det høyresiden har som forbilde her til lands? ) Vi får nå se tenker jeg, og forsøker ikke ta for langt inn over meg bildene av barn som ble gasset i hjel mens de sov. 
Israel sier for øvrig nei til FN-konvensjonen om kjemiske våpen.
Synes meg underlig, veldig. Jeg liker det ikke!
 
Forresten trenger en ikke dra helt til USA eller midtøsten for å bli minnet om uroligheter, eller elendighet. Høyre-ekstreme kastet flasker og sloss i Stockholms gater på lørdag.
I Tyskland ser Angela Merkel ut til å vinne valget. Noen hevder hun er alt annet enn en folkeforfører, mens andre stiller seg spørsmål om hvorvidt det er akkurat det hun er...
I Hellas er det mange som ikke er nevneverdig begeistret for henne. Sett fra dens side som blir ribbet for alt og i tillegg er helt uten sikkerhetsnett er det helt forståelig.
Sjøl synes jeg hun står for mye skummelt, og jeg er veldig skeptisk.
 Det meldes ellers at eldste mann i verden er død. 112 år er lang tid. Hvil i fred!

I Mandal derimot fikk en mann ligge død i to og en halv måned før noen fant ham...
To menn er dømt for grov voldtekt mot en kvinne i førtiårene, men anker.
Synes straffen er for streng. Vel, vel vel...
 En annen mann står tiltalt for overgrep mot tretten kvinner.
Jeg undrer meg på hva det er som skjer?
Har dette noe å gjøre med seksualiseringen av samfunnet vårt, av verden som sådan?

Så tenker jeg litt på tiggerne i Kristiansand og hvordan de har det der de våkner under brua.
 Innser at jeg ikke kan sette meg inn i hvordan det er å sove ute i Norge.
Hvordan det er å være fattig og hjemløs.

For når jeg pakker sammen er det for å bedre helsa.
Se om jeg finner et sted som er mer egnet for kroppen min vinterstid.
For meg handler det også om å overleve, men med et helt annet utgangspunkt.
Nå skal jeg ikke skrive om annerledesfølelser og ensomhet.
Det får være til seinere.

En liten solstråle brøt gjennom her et bitte lite øyeblikk.
Minnet meg om at dagen går, og at jeg ikke kan bli sittende her ved tastaturet.
 
Det er blitt formiddag for meg.
Tida kommer, bevegelig og raskt.
Under fjorårets høstdepresjon klipte jeg håret kort bare for å se at tiden gikk.
Om ikke lenge dekker det igjen skuldrene helt.
Jeg har fått mange erfaringer og beviser for tiden og forgjengeligheten året i mellomtiden.

Nå regner det igjen...

Øsende og pøsende utenfor her hvor jordskokken står i full blomst på vår jord.

Synnøve Sætrum

 

For vår jord . . .

 

 

 

 

 

For vår jord	For our earth
Ingen vet hvem hun er	No one knows who she is
Ingen våger å gå for nær	No one dares to go too close
Der hun står med høye rop	Where she stands with loud cries
Og store øyne som aldri møter våre	And large eyes that never meet ours
Hun ser inn i glemte land	She looks into forgotten lands
Man tror hun mangler forstand	People believe she has lost her mind
Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)	She is among those guarding the flame (for our earth)
En av de som holder grenene sammen (for vår jord)	One of those keeping the branches together (for our earth)
Hun ser at jorden er vår mor, stå vakt for vår jord	She sees that the earth is our mother, stand guard, for our earth
Alle ser en annen vei	Everyone looks in another direction
Praten stilner, vi veksler blikk og smiler	The chattering dies out, we exchange glances and smile
Hennes skrik er uten hud	Her screams are without skin
Fra jorden bringer hun bud	She carries a message from the earth
Hun er en av de som våker ved flammen (for vår jord)	She is among those guarding the flame (for our earth)
En av de som holder grenene sammen (for vår jord)	One of those keeping the branches together (for our earth)
Hun er en av de som kaver i strømmen (for vår jord)	She is among those struggling in the current (for our earth)
En av de som aldri våkner av drømmen (for vår jord)	One of those who never wake from the dream (for our earth)
Hun ser at jorden er vår mor	She sees that the earth is our mother
(Stå vakt) og la flammen få brenne	(Stand guard) and let the flame burn
(Stå vakt) samme hva som vil hende	(Stand guard) no matter what happens
(Stå vakt) Stå vakt for vår jord

http://www.youtube.com/watch?v=3Hy1dbPsR-Y

http://www.youtube.com/watch?v=A7LOdaAbpAQ




OM VALG.....(Nei, ikke det politiske denne gangen!)

 

Flyttestemningen er påtakelig...

 

God fredag!
God helg!

Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet.
Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med.
Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager.
Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få  det til får man se på omgivelsene og hverdagen.
Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres.
Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan.

Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.

Lener ryggen godt inn i godstolen jeg, og har føttene på fotskammel. Da jeg stod opp i dag var planen sortering og rydding i diverse papirer. Men, etter som timene er gått og jeg skjønner utmattelsestilstanden er et faktum lar jeg det være.Kanskje får jeg lagt meg tidlig, og kjenner meg mer uthvilt i morgen.

Ok, hoftene er stive og jeg er trøttere enn midt på sommeren og sånn, men det er ikke så lenge til jeg skal av sted, og ha sommer, mosjon, sunn mat, massasje, yoga, fotbehandlinger og annet som gjør godt for helse og velvære. Jeg er heldig og kan velge det som gagner meg. Andre kan ikke det. De vet at tiden er knapp og sliter med smerter jeg ikke vet hvordan føles eller påvirker. Mennesker som er tapre og tøffere enn meg.
Har en ganske annen hverdag, mens de sloss for sin stund på jorda.
Et perspektiv som gjør meg enda mer glad i mulighetene jeg faktisk "eier" her og nå. Likevel: Som de andre høstene gjennom siste seks- syv årene er jeg like overrasket over det som skjer med allmenntilstanden min når nattetemperaturen synker ned mot null. Jeg er ufattelig trøtt. Kunne egentlig bare lagt meg rett til å sove så mye som mulig. Siden jeg er i pakking og flytting må jeg skikkelig kjempe for å komme meg opp og få gjort det jeg må.
Utmattelsen henger over meg. Fysikken er ikke særlig vond, men stiv.
Jeg føler meg ikke deprimert heller, bare utmattet.
Jeg vet at når massøren tar i meg de første gangene om ikke så lenge ligger jeg omtrent i bro på grunn av verk enkelte steder. Men, altså: Som før er jeg like forundret at høsten kommer med disse symptomene. For når de ikke er der håper jeg det er over for godt.
 

Kanskje oppfatter du meg som klagende og sytende selv om det ikke er min hensikt. Jeg prøver mer på å beskrive en situasjon som andre kan kjenne seg igjen i. Professor eller lege trenger jeg ikke være for å begripe det. Trenger heller ikke ha tittel for å forstå at mange andre har det mye verre. Likevel er det sånn at man kan ha brukket armen med de smertene det medfører, selv om naboen har kutta av seg foten. Skjønner?

 Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon.
En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede. 

 Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.

 

Tenkte at enten får jeg forsøke noe annet, eller bli. Stå ved valget og gjøre det til en god tilværelse likevel. Det siste har vist seg å være vanskelig.

Vinteren er blitt for stor påkjenning både fysisk og psykisk.

Ei god venninne av meg uttrykte at jeg ikke hadde denne innstillingen til vinteren sånn for en fem års tid siden. Det er sant. Da sloss jeg virkelig for å ta i tu. Kjøpte ski og satte av sted. Gjorde alt for å være på parti. Og, det lyktes ei stund. Opplevde noen relativt gode vintre. I 2011 ble det for bratt, og den våren bestemte jeg meg for å prøve noe annet. Som kjent dro jeg til Thailand for første gang i slutten av oktober. Ao Nang i Krabi-provinsen var mitt aller første møte med Thailand og Asia. Jeg kom dit helt mot slutten av monsuntida.

 

 Det regnet av og på, var ingen store turiststrømmer å se, og jeg kommer alltid til å huske alt flomvannet da vi fløy inn over Bangkok. Jeg og reisefølget steppa  kilometer på kilometer i pur glede over å ha kommet oss av sted.

Det ble veldig gode måneder, og det ante meg at noe på innsiden forandret seg for godt. Smilets land er helsekur de luxe. Tror sjelden jeg har vært så sprek som da jeg kom hjem igjen etter den turen. Faktisk var det såpass at det opplevdes som fiksjon å forestille seg en annen fysisk tilstand.

 

Tilbakefallet i form kom ikke før i slutten av september i fjor.

Da jeg dro til Thailand i slutten av november hadde jeg sovet i nesten to måneder. For meg fortvilende tilstand å være i.

En greier ikke ta seg sammen, for det er ikke viljestyrt.

Til å begynne tror jeg alltid det, og kjemper.

"Ta deg sammen", tenker jeg.

Bare for å erfare at det ikke går.

 Fin støtte for meg det !

 

Erfaringen min er at det er vesentlig skille mellom å drømme og å erfare. Virkeligheten ble bedre enn de fleste drømmene.

Det er en sannhet for meg at det meste handler om å leve på den måten som er best mulig. Men, jeg har hatt en lang prosess for å tørre pakke sammen.
Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på. 
På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen.
Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.

 

Det skal bli spennende å erfare en annen hverdag og tilværelse.

Finne ut hva framtiden inneholder for meg.

Jeg gleder meg enormt, akkurat her og nå.

 

Det verker i hofte og knær, så nå er det opp og stå...

Jeg skal spasere litt samtidig som jeg fintenker på datoen for flybillett til Bangkok. Er verdt å betale tusen ekstra kroner for å sitter ordentlig om bord?

Også når det gjelder det er jeg heldig og har et valg!

Igjen: God helg !

 

Flyttestemning ja...

 

 

Synnøve Sætrum