Søndag 20. mars 2011

Først kaffe, frokost og radioen "Mellom himmel og jord".

Sagt på en annen måte: Gode rolige timer etter nesten 11 timer søvn. 

Den er heldig som har så godt sovehjerte som det. Bare være i det nære, trygge akkurat her.Glede seg over det faktum at man våkner og har det godt enda en morgen. To be or not to be...

 Beskyttet mot verdens store og små nyheter. Av det tøffe slaget stort sett.

Glede seg over å være så priviligert midt i den ellers,pent sagt, krevende verdensituasjonen.

Etter kaffekrus nummer to skrur jeg på pc-en.

ABC-nyhetene melder: Eldre dame og barn funnet i live i Japan ni døgn etter tsunamien. Et lite solstreif inn i all elendigheta. Over 20 000 mennesker er meldt savnet. Men, man har fått strøm ved reaktorene og håper dette skal få i gang kjølesystemene ved kjernekraftverket. Vi andre får fortsette å krysse fingrene. I natt drømte undertegnede at hun hadde spist radioaktiv salat. Det går med andre ord ikke hus forbi dette her.

Hvor mange sivile som har mistet livet i Libya meldes det ingenting om,

men at uskyldige kommer til å bøte med livet både på grunn av despoten Gaddafi og operasjonen

"Odyssey dawn",er det antakelig unødvendig å diskutere.

Militære aksjoner betyr bruk av våpen. 

Bruk av våpen betyr tap av menneskeliv.

Vi vet at ideen om "kirurgisk presisjon" i denne sammenhengen ikke fungerer. 

Videre kan man lese at det her i nærmiljøet har vært nok et drap av ei kvinne.

Denne gangen i Mandal. Trist er det, men ikke noe overraskende.

Dessverre er det veldig lenge siden slikt var det.

Ille er det at kvinner synes å utsettes for grov vold i økende grad.

Noen av oss undrer seg over at man ikke diskuterer holdninger til kvinner i sterkere grad.

At her er likhet mellom kjønnene kan  man vel ikke hevde bombastisk med hånden på hjertet uten å være både svaksynt og tunghørt, eller?

Ellers konstaterer jeg at man sier det er perfekt timing for å prute på renter på bolig.

De får ordne opp i det de som har slikt å gjøre...

Menneskelige skjold

Dagbladet melder at norsk Al-Jaazera journalist holdes fanget av Gaddafis sønn, og at man frykter han vil bli drept.Videre rapporteres om drapet i Mandal. Politiet har igjen ransaket Blitz-huset, men ellers er nyhetene omtrent de samme som fokuseres ved ABC-nyhetene. Dagbladet's nettavis fraviker ikke nyhetene. Aftenposten melder derimot i tillegg til alt det andre om de tusener av menneskene Gaddafi har samlet rundt residensen i Tripoli som menneskelig skjold mot militærangrep.

Klassekampen mener FN-vedtaket i denne saken vil skape presedens. Fint at noen går litt i dybden.

Men, Fædrelandsvennen melder om Sabeltann, hadde jeg håpt å kunne si denne dagen også, og gjøre litt ut av det. Sånn ble det ikke. Nettsiden holder seg til nærområdene og skriver om tragedien i Mandal. Jammen får vi vite at det har gått steinras på Slettheia også. Likevel skal det være helt trygt å gå på gangstiene, og det er vel sant. Steinblokkene har jo allerede rast ut. Så får man håpe det ikke kommer flere.

Politiloggen forteller om ei travel natt. Det er så mange knuffende sinte mennesker rundtomkring.

Hvorfor er de så sinte? Vi har det jo så godt her oppe i vinterkulda.

Eller er det kanskje noe som hender jeg slett ikke får med meg?

 Fædrelandsvennen melder jo også at våren uteblir i Kristiansand. Vi får håpe skaren smelter før St.Hans, selv om vinteren allerede har vært lang nok. Vi får trøste oss med at det bare er 11 dager tilbake av årets siste vintermåned. Snart kan vi "velge oss april" om vi vil.

Personlig tenker jeg lenger fram; - "Kom mai du skjønne milde".

Til slutt, for den som ikke vet det:

"Rolstad Larsen jattet med Kleppe"(he he he), og Faber lanseres i Tyskland.

I det store og hele trenger man visst bare å lese ei eller to nettaviser, samtidig som man hører på radioen.

Da får man "gnidd" det inn.

Antakelig må en lete lenge etter alternative nyheter eller vinklinger.

Noen finner undertegnede på http://www.nyhetsspeilet.no/ .

Om jeg ikke er enig i, eller på noe vis går god for det som står der er det både interessant og artig å få med seg noe alternativ tenkning. I det minste så våkner jeg rett som det er mens jeg leser.

Vel. Nå er søndagen snart på høyden. Det er på tide å tre på seg skoene og få brukt apostlenes hester litt rundtomkring her i nærområdet. Noe zen-tid med spaden blir det også.

Jeg gir meg ikke siden jeg er så heldig å fortsatt ha armer og bein til å utføre slikt med.

I tillegg kan jeg uttrykke sammen med tenkeren:

Cogito ergo sum.

Synnøve Sætrum 

Kjærligheten har mange ansikter uten navn...

(Foto: Anne Karin Dolven)

http://www.youtube.com/watch?v=7rL8NL6Cvik


Det eksisterer mange av sorten mennesker som, i alle fall til så lenge, har lagt "desperasjonen" fra seg selv om sivilstatusen er singel. Ikke betyr det at man har mistet evnen til følelser, eller ikke har hjerte i kroppen eller øyne i hodet. Nei, så vel er det ikke.
Det hender hjetet slår og blodet banker, selv om det så langt ikke endrer sivilstatusen.
Likevel er noe blitt annerledes nå når man drar seg mot middagshøyden eller hva de nå kalte de slektningene som en gang i fortida var den enslige tanta eller onkelen i familien.
Det er ikke alltid en vil ha den rollen i familien, men på den andre siden så er alternativet atskillig dårligere.
Det underlige paradokset ved å eldes bitte litt er at det faktum at man har dårligere tid sånn rent biologisk ikke synes plage folk som disse her nevneverdig.
De har kjemp god tid til å finne ut av det med hverandre.
Sånn blir det for noen når livserfaringer man kanskje kunne vært for uten i bunn og grunn var tuftet på en smule for høyt tempo. Eller et innbilt glimt av potensiale...

"Hastverk er lastverk", sa farmoren min.
En noenogtyveåring, som undertegnede også en gang var, vil vel komme vekk når slike munnhell artikuleres.
Ingen grunn til å tenke seg annet enn at dagens unge har det akkurat like så, men egentlig er det et sidespor å tenke på dem i denne saken. Her er fokus middagshøyderne...
Farmora mi var ei klok dame.
Hun visste en del både om dette og hint, akkurat som mange mennesker som har levd ei stund vet.
Nødvendigvis betyr det ikke at livserfaringene stemmer for alle, men de er der.
I sekken, og gjør oss til dem vi er på godt og vondt.
I middagshøyden har den heldige tid til å venne seg til andre mennesker igjen.
Bare sitte ned og være.
Ikke stresse eller jage.
Rolige timer sammen.
Ikke de heidundrende diskusjonene eller store prinsippsakene å ri. Det kan de som har energi og alder til det ta seg av. Og, så sitter vi der og vet og registrerer.
Er til og med blitt kloke nok til ikke å blande oss så veldig.
Det kan likevel ikke nytte, vet vi.
Vi som ligner litt på hverandre.
Noen stiller seg tvilende til at man lærer av erfaringer.
Hvis man ikke dveler ved dem så er det muligens sant.
Om man derimot tar seg tid, kjenner etter, analyserer litt blir fort det motsatte tilfelle.
Kan hende man til og med vokser som mennesker.
Kan hende slipper man tråkke rundt i den samme salaten enda en gang.
Kan hende man til og med greier se seg rundt og skjønne hva et annet menneske kan handle om.
Erfaringer er jo til for å brukes.
Ikke sant?
Det fortelles at de som har løpt mye tidlig i livet, må sitte stille og kjenne etter litt mer når de blir voksne. Finne ut hvem de sjøl og menneskene rundt er.
De har nemlig nesten ikke hatt tid til det før.
Det fine er at i sånne sammenhenger oppstår fine vennskap.
Kjærlighet.
Kjærlighet akkurat som den er når den har ro til å vokse.
Kjærligheten har mange ansikter uten navn...

Synnøve Sætrum

Leeeeeeengter etter våren...

Is og snø...spor etter spatak. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg vet at det er vintermåned ennå, men jeg kan ikke dy meg for å hjelpe litt til utenfor. 

Spa "snøen" litt unna vinduet og over til naboen som ikke bryr seg likevel.

"Jeg hater denne varmen", pleier han å brumme fra sin kant om sommeren.

Jeg sittter pal utenfor her i sol og skygge, og begriper ikke spårket.

Det fatter han ikke at jeg orker,

langt mindre at jeg bruker penger og tid på å oppsøke enda varmere steder på jorda. 

Som for eksempel Hellas, eller Egypt eller noe annet.

Det er jo varmt der, for ikke å snakke om alle utlendingene. Grekere og egyptere, nei takk!

Er det ikke mer enn nok med.....?

Oi oi, har jeg tenkt så mang en gang.

Jeg har forsøkt meg med noen ord om sivilisasjonenes røtter, og litt sånt "småpell" om filosofi og verdens underverker, byggverk og kulturer.

Verdensarven og sånn!

 Kan ikke nytte, og jeg liker det ikke noe særlig. 

Ikke vet jeg hva andre, de som elsker snøen, mørket og kulda, drømmer om midt i den deilige sommervarmen. En iskald vintermorgen med skrapa i hånda for å få fram frontruta?

Strekke kabel for motorvarmeren. Spraye lister med silikon for å få dører opp.

Strømregninger hinsides vettet. Uframkommelighet både til lands og til vanns?

 Er det mulig å ha våte drømmer om denslags?

Sikkert, men hvordan?

For undertegnede er det ikke annet å si enn at hadde jeg ikke hatt mine "seasons in the sun" hadde jeg neppe holdt ut. Sjansen for at jeg hadde blitt klimaflyktning på ramme alvor er stor.

Vi snakket om det her forlenden ei venninne og jeg.

Det der med at vi ikke kunne huske å ha lengtet så etter våren noen gang som akkurat nå.

Forståelig.

I 2010 hadde vi til sammen 6 måneder vinter.

Nå er vi i den 3. i 2011.

Jeg er ikke eskimo, og har ingen planer om å konvertere.

Jo da, jeg følger fortsatt med.

Japan og Libya er høyt oppe i bevisstheten min.

Mange ganger hver eneste dag.

Men, akkurat denne lørdags ettermiddagen leeeeeeeeeeeeeeeeengter jeg etter våren som bare det.

Midtvegs i mars 11. Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum

I skyggen...

Dras mot morgenlyset ut av urolige drømmer sånn litt etter seks.

Lytter etter fuglesang.

Ikke et pip å høre.

Dålig hørsel, eller holder fuglene også nebb og lytter etter nytt fra den andre siden av verden?

 Så famler man litt etter fjernkontrollen.

DAB-en forteller om ny brann i atomreaktor og folk som flytter på seg på grunn av vindretninger og regn.

Riktignok på den andre siden av kloden, men likevel rett inn i soverommet.

Grøsset er nok til å trekke dyna tettere rundt kroppen, og kjenne det er godt og trygt.

Varmt, tørt og rom for å strekke seg.

Ingen farer lurer utenfor. 

"Den japanske befolkningen er den mest disiplinerte og forberedte i hele verden", forteller radiostemmen. 

Aldri ville de plyndre noe som helst slik som andre steder lignende inntreffer.

De stiller seg tålmodig i kø for om mulig å få tak i noe av det som finnes igjen i butikkene.

Noen steder er det bare øl igjen, og hva skal man egntlig med det når alt annet mangler?

"Alltid vil japanerne forholde seg til myndighetenes beskjeder, og tenke på fellesskapet før seg selv", sier stemmen videre. "De er oppdratt til det".

 Blir liggende og kjenne på det ei lita stund før man tasser på bare føtter mot kaffetrakteren.

En gang var vi også oppdratt til å tenke på fellesskapet.

Det var etter 2. verdenskrigen og noen tiår utover etter det.
Jeg fikk det inn i barneårene. Husker spesielt hvordan min bestefar smilte, gned seg i hendene og frydet seg over at tilværelsen endelig skulle bli bedre for vanlige arbeidsfolk.

Bygge for felles beste.

Samfunnet som sådan.

Infrastruktur.

Boliger til alle. Om de måtte leies eller eies. Som borettslagene en gang var organisert var det mulig også for de mindre velstående. Det der ble oppløst og sluppet løst på 80-tallet, og siden er det blitt villere og villere.

Velferdssystemer for alle, ikke bare de rike er vi visst i ferd med å bygge ned nå. 

Norges utvikling til et moderne industrisamfunn var i full gang da jeg var barn. Industrien var bærebjelken i norsk økonomi. Hva er den nå? Flagget ut, eller solgt til for eksempel Kina.

Og så videre.
Det er så man ikke helt kan fatte at det meste som smaker av felles skal ofres på grådighetens alter for de få. I alle fall ikke så lenge man tilhører dem av oss som i samfunnsoppdragelsen fikk med seg begreper som solidaritet og rettferdighet. Hvor er de ordene blitt av? Satt på museum?

Det var bra ord, og det er ikke lenger siden enn at ei dame i sin beste alder kan huske fellesskapsånden.

Alle de gode tankene. 

Det ga status å være SUF med rød fjellanorakk. 

Den gangen gikk ikke de unge jentene med BH sånn "by the way",

 men det var ikke det her skulle blogges om.

I skyggen av katastrofen fødes mange tanker.
Den påvirker om en vil eller ikke.

 Tankene om jorden som felles grunnlag for den menneskelige eksistensen våkner sterkere enn før.

Anti-atomkraft-mennesket viser seg å ikke være avgått ved døden.

Det har kun ligget i dvale mer enn ei god stund.

Sorgen er at mens noe ligger i dvale og slumrer får mindre bra saker for fellesskapet vokse fram.

Hvor mange kjernekraftverk finnes i verden?

Hva om den ultimate katastrofen vi ikke kan kalkulere oss til rammet mange flere?

"Sikringssystemene holder ikke for denslags påvirkning som tsunamien fredag påførte", sier radiostemmene. Man tenker at nei det holder ikke med noen systemer når ti meter ufattelig kraft bare skyller inn over land. Vi har jo sett det med egne øyne hvordan tsunamiene har knust alt i sin veg øyeblikkelig. Det er ingen ting tilbake etter at vannet trakk seg vekk. Egentlig gjør det et inntrykk det ennå ikke finnes helt ord for.
Hvordan finne ordene som beskriver og gjenforteller der ultimate traumet?

Her i skyggen av katastrofen funderer jeg på om man var kommet dit at man trodde alt var forutsigbart?
At man skulle kunne kalkulere seg til alt?
Og i så fall:
Hvordan er en blind tro på tall og kalkyler mulig?
Det finnes alt for mye virkelighet som kan tilbakevise sånt sludder.
I alle fall sett i skyggen av katastrofen.

Synnøve Sætrum

 

"Loven om tingenes iboende faenskap"utarter ....

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. Rettet: Når fokus er noen steder skapes blindsoner andre steder. Dessverre er det slik at "loven om tingenes iboende faenskap" kan tilskrives mange ulike saker som forblir i blindsona. Der vi ikke ser, det vi ikke orker eller vil snakke om. Det vi kan tillate oss å glemme ei stakket stund, mens noe stort ubehagelig pågående blåses opp av mediene. Sånn er det dessverre blitt. Verden blir værre og værre på mange vis, og mediene går i spinn. Lesere og seere i hopetall går innimellom i flatspinn, må ta "time out", for så å ta seg på tak og prøve orientere seg gjennom nyhetsjungelen på nytt. Ingen lett oppgave for et vanlig hode. Informasjonsmengden er enorm, og når man forsøker bruke sin kritiske sans er oppgaven formidabel.

Et er likevel sikkert: Når de store katastrofene inntreffer på kloden blir alt undertegnede strever med smått. Ikke har jeg egentlig ord for å beskrive avmektigheten jeg føler når alle disse elendighetsbildene fra alle steder strømmer mot meg. Her sitter jeg, i en liten priviligert del av verden. Ikke er her hungersnød, ikke har det vært noen krig i de snart 50 årene jeg har levd, ikke er jeg satt ut i skogen for å dø eller plassert på fattighus med daglig utdeling av almisser til verdige trengende fordi jeg er kronisk syk,

her er ikke jordskjelv, vulkanutbrudd eller tsunamier.

Det er sånn at det finnes mennesker i dette landet også som strever med elendig økonomi, mangel på anstendig tak over hodet, fattigdom og elendighet og sykdom og mye mer. Unntaket er kaptein Sabeltann. 

Kristiansand Dyrepark har tenkt å bruke 200 millioner til ny sjørøverlandsby. Kan ikke hjelpe for det, men nyheten får meg akkurat denne dagen til å reflektere rundt arroganse...og enda litt til.
Penger er det visst nok av til hva som helst i Kristiansand også.
Mye vil ha mer og f... vil ha fler er ordene som plutselig bare renner gjennom hodet.
Her er så underlig. Er jeg på riktig klode?

Hva om man heller bygde permanente utleieboliger til alle dem som ikke kommer inn i boligmarkedet? Hvorfor har ikke Kristiansand eller Norge boligpolitikk for alle dem som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig? Hvorfor må man ha en diagnose eller fem for å få bo i en kommunal bolig? Hvorfor er det i det hele tatt ikke boliger nok til alle i "verdens beste land å bo i".

Enten man har råd til å eie eller ikke?

Personlige kriser og katastrofer rammer en del i løpet av et liv, og noen kommer seg ikke på fote igjen her heller. Men akkurat nå, målt mot det man ser av ufattelig menneskelige traumer i disse dagene synes kanskje det litt smått. Stort nok for den som må flytte hvert andre år og leve på en eller annen hushai's nåde, også etter at hun eller han er kommet til sjels år og alder.

Smått sammenlignet med tsunamier, jordskjelv og atomkatastrofer.

På den andre siden: Lidelse er lidelse for den som opplever den. Uavhengig av geografi.

Det betyr ikke at situasjoner ikke kan bli værre enn det de er, bare at

"loven om tingenes iboende faenskap" arter seg akkurat som den er.
 Når noen begivenheter er i sola kommer andre i skyggen.

Synnøve Sætrum

Når fokus er et sted skapes blindsone et annet !

Flyfoto av kjernekraftverket Fukushima Daiichi.

Bildene ruller og ruller inn. En mulig nært forestående atomkatastrofe under oppseiling. Når man kikker på bildene, og hører ekspertene uttale seg får man inntrykk av at de vet mye om det de har fantasert seg til muligheter av på forhånd. Nå hadde de ikke fantasert seg til mulighetene for en tsunami av det slaget som rammet kjernekraftverket Fukushima Daiichi. Iflg. ABC-nyhetene, og andre nyheter snakker man om en atomulykke med lokale konsekvenser uten vesentlige utslipp til miljøet... 

Statens strålevern beskriver situasjonen som alvorlig og uavklart.

Er ikke det grunn til å oppfatte situasjonene som ute av kontroll?

Eller er det sånn at det  skal være beroligende for resten av oss som lever i det globale økosystemet og frykter store utslipp av radioaktivitet i dette?

Samtidig som vi krysser det vi kan krysse, og holder pusten for at den allerede pågående katastrofen ikke skal få globale konsekvenser raser borgerkrigen videre i Libya.

Gaddafi's styrker tar tilbake den ene byen etter den andre.

De nærmer seg nå slaget om den siste avgjørende byen Benghazi,

og man kan bare tenke seg hva slags terrorregime som vil gjeninnsettes om styrkene seirer også der. . .

Selv om den Arabiske liga har ekskludert den libyske diktatoren,

og FN er bedt om å innføre flyforbud over landet ser det ikke lyst ut for opprørerne.

Verdens øyne er vendt mot dramaet i Japan.

Imens fortsetter overgrepene mot mennesker alle steder der man driver med slikt. Når fokus er et sted skapes blindsone et annet. 

Det er loven om tingenes iboende faenskap.

Dessverre. 

Synnøve Sætrum

I hope I don't fall in love with you

http://www.youtube.com/watch?v=sdy4ell_dtM&feature=related

JORDA ER HER FOR ALLE

Søndag morgen av det rolige slaget for den som sitter på randsonen i et lite land nesten ved verdens ende. Kikker ut gjennom massemedier, og lurer på hva i all verden det er som går for seg der ute.

Jordskjelv, tsunamier, smeltende kjernereaktorer eller hva det nå er, blodige opprør i et land der det så absolutt skulle vært skiftet regime, krig i utallige andre, hungersnød , tørke, AIDS,kreft, diktaturer, finanskriser(om det finnes penger) hvor en enn snur seg osv.. osv...

Alt det som rommer menneskenes frykt befinner seg i synsranden for den som vil se.

Man kan se, men begriper ikke helt hvordan menneskene i situasjonene har det innerst inne.

Det går ikke for den som ikke har skoene på, smerten for disse menneskene må være formidabel.

Når egen frykt berører en annens smerte blir den til medlidenhet, sier de store tenkerne.

Ikke noe stort kompliment for oss som sitter og "kikker ut" fra randsona.

Det er det med medlidenheten rotfestet i frykt,

at den kan mistenkes for å bunne i arroganse og nedlatenhet i betydningen toe sine hender;

"-Det er godt det ikke er meg".

Man ser, men man er ikke til stede.

Det er jo så langt unna.

I geografiske avstander stemmer det ofte,

 men samtidig har man da vitterlig de digitale sporene rett i fleisen på tv eller pc-er.

Det er ei utfordring for den velfødde, slappe og trydde å kjenne medfølelse som er noe langt større enn medlidenhet. Menneskers liv og tilværelse går tapt eller legges i ruiner. 

Det er ikke fiksjon, det er dokumetert virkelighet.

Ufattelige mengder mennesker opplever de værst tenkelige traumer av alle.
De menneskelige lidelsene er ufattelige, og her sitter vi og jamrer problemene ved så mange muligheter å velge mellom.

Så alt for mange varer. Så alt for mye mat, og vann. Hive det som ikke blir kjøpt sånn at man ikke lager kluss i "markedet's usynlige hånd"...

Hvor mange butikker for interiør skal man, "stakkars", måtte oppsøke?

Hvor mange ganger må man pusse opp badet eller skifte ut komfyren i løpet av et liv?

Eller skal den 200 km store "hytta" kles i plank eller tømmer?

Skal man ha dusj og jaccusi eller begge deler?

Kan man være uten badstu de 14 dagene i året man benytter seg av facilitetene?

Går det bilveg helt fram til døra?

Og, hvorfor har naboen edlere takstein enn oss?

Arrogansen er grenseløs.

Bare fantasien som setter stoppere for den ser det ut til.

Hvordan kan vi innbille oss, vi menneskene her i randsonen at vi er noe over andre?

At vi bare skal kunne fortsette med dette?

Denne livsstilen som vi såvisst ikke har særlig lyst til å dele . . .

Sette i verk ubehagelige tiltak, som fører den store delen av befolkningen litt bakover materielt.

Men, som ville ordne fordelingen slik at det ble nok til alle.

Vi vet det er ressurser nok til alle på jorda,

samtidig som vi også vet at det derimot ikke er nok til alles grådighet.

Det er der det ligger.

For undertegnedes vedkommende tenker jeg at det er menneskelig å lide av og til, men at livet ikke skal være en eneste lang lidelse for noen, og noen få priviligerte andre skal bare ha det godt.

Det er en rett for alle å være lykkelige og kjenne trygghet.

Jeg har opplevd noen vonde perioder i livet, ikke på grunn av store naturkatastrofer eller krig. 

Mer det jeg kaller det priviligerte menneskets tap; kjærlighetssorg, død, sykdom...

Erfaringer som har gitt meg smaken av lidelse, og som får meg il å tenke at alle mennesker lider.

Noen mer og mye værre enn andre.

Dessverre.

På det grunnlaget trenger jeg øve meg på å kjenne ekte medfølelse, ikke mulig arrogant medlidenhet.

Flytte fokus fra "godt det ikke er meg", til "det kunne vært meg".

Som for meg betyr å stadig øve meg i en slags universell ansvarlighet.

Ikke fordi jeg tror jeg kan styre universet, misforstå meg rett,

 men fordi jeg trenger å løfte blikket fra min egen navle.

Alltid.

Jorda er her for alle,

ikke bare meg som barn av den trygge og priviligerete delen av Europa.

Synnøve Sætrum

Tsunamier og fotvorter....

En hvilken som helst fredag, eller hverdag for den saks skyld er en indre reise.

Når man er i livet på flere kanaler og frekvenser skjer det mye i en vanlig dødelig's indre univers.

 En fredagmorgen kan begynne med en telefonsamtale om en overstått eksamen og et sov godt ønske til ei flink ung studine som fortjener all rosen som finnes for pågangsmotet og ståpåviljen år ut og inn. Jammen er de flinke alle de unge som gjør det aller beste de kan i en verden som på mange måter blir bare tøffere og røffere. Kravene blir flere og flere, og de er bare så symptiske og flinke og til å være grenseløst stolte av. Tenker ungdommene våre må få mye mer skryt enn det de faktisk får. Det trenger de, og det er de barna av jorden som "skal bære oss på ryggen når vi blir gamle".

Det er jo ikke så lenge til egentlig.

Selv om man ikke er i alderdommen riktig enda.

I det man legger på telefonrøret og beveger seg mot kaffetrakteren tikker det inn en sms: "Se nyheter på CNN". Litt trøtt enda slår en på tv og befinner seg midt inne i et inferno. Jeg registrerer enorme bølger som treffer land. Det minner da om tenker jeg, jo bildene fra Thailand for ikke mange år siden. 2004 var det vel. Japan denne gangen, og helt ubegripelige bilder egentlig. Enorme områder blir oversvømmet og alt som står i vegen for vannmassene blir knust til pinneved foran øynene på oss som ser. Nesten vantro blir man sittende og gape. Ikke helt greie å ta det inn. Det er så ufattelig det som skjer på den andre sida av kloden.

Man sitter her som et nek, i en slags underlig kikkerposisjon.

Bare å det er ikke kikke-teater det er snakk om, men direkte film av det som faktisk skjer i Asia.

Tsunamivarslet er gått ut til hele Stillehavsregionen.

Det er umulig å forutsi hvoran bølgene vil treffe land rundt omkring resten av dette døgnet.

Hvor mange som er drept, og hvor mye skade Japan har fått er det ingen som aner enda.

Katastrofe!

Naturkatastrofe!

Det ordet man ikke forstår her i den beskytta delen av verden. Ikke har vi kjent på finanskrisa på samme vis som mange andre, ei heller har vi blitt rammet av slikt eller terrorisme eller krig eller hungersnød eller epidemier eller noe som helst de siste fem seks tiårene. Som å sitte i ei glassklokke.

Beskyttet og trygge så langt. Her hos oss planlegger regjeringen og andre hvordan barnehagene skal være utstyrt. Lager regler for å unngå at småungene våre slår seg når de er på lekeplassen.

Eller så kives vi med hverandre om hvem som skal ut eller få bli av de få asylantene vi slipper over grensa.

Dessuten er det jo det med den oljeboringa da, som det er kommet en utsettelse på nå.

Kanskje bare til de blå kommer til makta, hvis de kommer til makta. Spørs hvor mye faenskap de kan få stelt i stand på den korte tida de blir sittende, for det blir ikke lenge. Folk har det på den måten at de våkner igjen når de ser gjengen begynne med raseringen av det som er bra for alle dem som ikke ruller rundt i pengebingene...

Oi.. ja, det er det jeg sier.

En dag er en lang indre reise. Vips, så er man tilbake på berget igjen, og det midt i Tsunami-bilder og bilder av krater oppstått av jordplater som rører på seg.

Naturkatastrofer!

Maktesløshet!

Så går man på kafe må vite.

Til slutt.

Begynner helga sammen med de andre damene.

Sånn at fredagskvelden blir god, og man får oppfylt sine sosiale behov selv som singlesen.

Trivelig er det med gode venner i stort og smått.

Tsunamier og fotvorter var noe av tematikken over pizzaen.

Makro og mikro.

Naturkatastrofe og aldringsprosesser!

Dag og natt. Knoll og Tott, om du skjønner hva jeg mener?

Sånn er livet hånd i hånd med seg selv.

Så kjører man hjem.

I Kristiansand regnet det.

På Stray så det litt hvitaktig ut i de svære regndråpene.

På Mosby var stasen blitt til snø.

Våren er her ikke ennå.

Men, disse riene er jo bare vårtegn, ikke katastrofer.

Siden brenner stearinlysene laget i Taiwan på bordet.

Rosene fra Nederland blomstrer på andre helga.

Og, siden kommer Skavland.

Min verden står, mens andres forgår.

Likevel:

Vi er alle barn av jorden.

Ha god helg.

Synnøve Sætrum

Om man hever øynene fra egen navle og kikker ut...

Natori, Japan.

Blogge /skrive er ganske inspirerende.

Bare sette seg ned og se hva som vokser ut av fingrenes møte med tastaturet.

Antakelig ikke så overvettes for andre hele tiden, men jeg har det gøy. Tenkten blir ofte til under vegs, selv om jeg kan ha en overordnet liten ide sånn til å begynne med.

Her i Sør-Norge er det fastelavensrier som gjelder.

Ikke vår enda, og jeg lengter etter den. I dag slår det meg likevel ganske så sterkt at jeg er heldig som kan sitte helt rolig her inne i leiligheten og være lengtende. Det er jo et ganske så pinlig luksusproblem om man hever øynene fra egen navle og kikker ut, for eksempel  til Japan.

Forferdelige bilder har rulla over skjermen i hele formiddag.

Ufattelige naturkrefter som skaper katastrofe.

Selv om det hele tiden opplyses at Japan er et av de landene som er best forberedt på slikt ser man jo at omfanget er enormt. Dessuten er bølgen på veg andre steder i hele Stillehavet.

 Hvordan de kommer til å treffe rundt omkring vet man jo ikke ennå.

Jeg får jekke meg ned litt, trekke fram en liten smule empati,

og være takknemlig for å kunne sitte her i fred og skrive.

Alle kommunikasjonskanaler ut og inn fungerer.

Jeg kan nå min nærmeste familie og venner, og de kan nå meg. Ingenting har stanset strømmen.

Her er lutter fred. Så rolig og normalt at jeg når fjernere steder med tasteriene mine i dag også.

Norge, USA, Cannada, Marokko, Ungarn, Danmark, Hellas, Sør-Korea, Ukraina, Iran, Island, Vietnam, Kina, Sverige, Tyskland, Nederland og Frankrike er noen av landene statistikken min sier det finnes oppslag fra her på Ytringsstedet. Det synes jeg er forunderlig, og litt spennende.

Har ikke den fjerneste ide om hvorfor det er sånn, og finner det antakelig ikke ut heller.

Hovedtyngden av oppslag kommer fra Norge og USA.

Dette er jo ingen superblogg laget for å tjene penger på produkter jeg egentlig ikke har noe forhold til Her er jo ikke reklame en gang. Bare tekst. Det finnes oversettelsesprogrammer jeg vet det, men hvordan er det med norsk i den industrien tro? Siden det er et sånt lite språk i verdenssammenhengen? Jeg innser min begrensning og godtar at det er mange ting jeg ikke kan og vet.

Kanskje jeg får noen svar med å stille spørsmålene her?

Kanskje ikke.

Synnøve Sætrum

OM DEPRESJON

Vedvarende nedstemthet eller tristhet, uten noen tilsynelatende grunn.

Så kan man lese seg svett side opp og ned om årsaker og virkninger og symptomer og behandlingsmetoder.... Det finnes et vis, og det finnes veier ut av det. Godt er det.

For det er den mest utbredte sykdommen i den vestlige verden.

86 600 google-treff på "utbredelse av depresjon".

Jeg behøvde ikke lese mer enn et par tre av dem før jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste.

At det er et økende helsemessig problem som snart vil tangere hjerte- og kar som årsaken til uførhet.

Depresjonene er mer utbret i lavinntektsland, og de med lav inntekt også i Norge.

Heller ikke noen bombe.

Man må jo ikke en gang være professor for å skjønne at det er noe av bildet.

Det er skammelig å være fattig i et land hvor den "allmenne sannhet",

 er at "folk flest" ruller rundt i den ene rentefesten og aksjegevinsten etter den andre.

Rentene går ned og boligprisene opp. 

Fortsatt er det faktisk slik at den som nesten intet har skal bli fratatt også det lille...

og de som har så det monner får mer. Det er helt slutt med den tiden hvor man snakket om solidaritet og likhet for massene. Sosialisvrøvl blir vi som fortsatt synes fint møtt med. Og, i skyggen av at vi tier, eller ser en annen veg vokser den ene ukulturen etter den andre fram. Mennesker blir bare til arbeidskraft eller strevere som de ansatte på Adecco. Er det nødvendig å utbrodere?

Det er ekstremkårene i en vinn eller forsvinn-kultur. Likevel forteller det noe om et samfunn som er mer og mer fokusert på enkeltmennesket i betydningen karr til deg eller gå under.

Så jo, det er skammelig å ikke være på den siden som har og får mer, men taper i denne runddansen enda hun eller han jobber vettet av seg dag og natt for å oppnå noe man bare for 20 år siden tok som en selvfølge. Trygt arbeid og et rimelig anstendig sted å bo. 

Alle har like muligheter, rasjonaliserer de rike konservative. Alle kan ordne det selv.
Alle kan være sin egen lykkes smed. Er du kommet i en fattigsituasjon i Norge har du deg selv å takke.

Husj! Husj!

Ikke snakk om det der, nå som vi hadde denne fantastiske kjøpefesten!

Hysj med dem, sier undertegnede og mener de som hevder slikt vrøvl!

Nei, alle har ikke like muligheter.

 Alle kan ikke ordne alt selv, det finnes faktisk grenser for hva et vanlig menneske kan bale med alene.En er ikke alltid sin egen lykkes smed, og det er ikke din egen feil om du er kommet i en fattigsituasjon her på berget.Hvem pokker er det som gjør det etter eget ønske samtidig som man strever og sliter livet gjennom for det motsatte resultatet?Jeg liker det heller dårlig, men verden og også Norge ser slik ut.Hvert tredje menneske blir deprimert en eller annen gang i løpet av livet.

Mange kommer seg til hektene igjen og får aldri tilbakefall, mens atter andre har flere runder eller blir kronikere. Selv om man prøver å kvitte seg med sammenligninger og annet for å holde seg oppreist, er det likevel enkelte fakta som er umulig å endre på. Er man lavtlønnet så er man lavtlønnet.Det gir begrensninger. Det er udiskutabelt, og det er ikke snakk om prioriteringer.Prioriteringer er for dem som har mer enn nok.

Det er ikke noe farlig eller skremmende ved et menneske som lider av depresjon, og når jeg tenker på akkurat det så er det så underlig at det fortsatt er en sånn tabubelagt sykdom.Som deprimert er det vanskelig å snakke om det, kanskje fordi det faktisk ikke synes utenpå. Det er det ene. Og, når vi lever i en kultur som i sterkere og sterkere grad er opptatt av eiendeler og prestasjoner blir det vanskeligere og vanskeligere å føle seg bra på grunn av andre saker å ting.  I alle tingene står mennesket i fare for å bli usynlig. Det er en ille situasjon å være i. Alle trenger å bli sett. Alle trenger anerkjennelse og betingelsesløs kjærlighet. At noen er glad i en og godtar en akkurat som en er. Vi er ikke roboter. Vi er mennesker. Mennesker trenger å føle seg betydningsfullt og verdsatt og sett uavhengig av ytre staffasjer.Ikke minst trenger de aller fleste aksept for at det de er det kan de være, og det er godt nok som det er. Det finnes veger ut og måtte alle som kjenner depresjon på kroppen finne den.

Jeg vet ikke helt jeg, men sitter bare her og kjenner så sterkt på at vi må gjøre noe.

For alle dem som vet at det ikke stemmer at ytre vellykkethet gjør susen.

 Overflatesamfunnet fungerer ikke for mennesker.

Om depresjon.

Synnøve Sætrum

De vet det

Den siste og største, nå som tiden er på hell.
Under over alle under.
Å ære eller ikke ære det er spørsmålet.
Fortsatt få være et menneske som andre mennesker.
Med tanker, følelser, behov.
Oppturer og nedturer som har merket og gjort de to menneskene ved bordet.
Kanskje er de ikke så hurtige som før.
Eller så impulsive.
Påtrengende.
Men, det er der.
Alt sammen.
Akkurat som før.
Evig nå.
Evig alltid.

Dybden i møtet mellom disse to. 

Det som ikke synes mulig når en er på veg over middagshøyden.

Voksne mennesker, "næ så ekkelt", tenker man kan hende som  ung.

Eller de skulle i det minste ha funnet ut av det der før.

Ikke være så patetiske, det er ekkelt å se på!

 Litt bråkjekt hendte det vel at noen tok den tosomme kjærligheten for gitt.

Kraft, safter, rulle rundt.

Intensitet i all evighet, trodde de.

Evig ung og evig viril, jo, de trodde det var et evig fenomen.

Til det første såret.

Tvilen da.

 Neste smerte ga resingnert visshet.

 Nok er nok, ikke mer bråk nå, vi orker ikke mer.

"Vi velger det vekk", ytret de unisont.

"Det er i det minste noe vi velger selv".
Ånden er villig, men kjødet er...

Stillheten følger alltid etter...

Kategoriserineger over platåsko kunne det vært,
for det var jo det som var moten den gangen disse halvgamle menneskene var unge.

Velge selv trodde de da.
Bestemme selv.
Forvente.

Kjekt kastet jentene på håret og dra i tyggisen.

Blåse bobbler til tilværelsen, og dagdrømte.

Guttene var litt tøffere, men de drømte de også.
Plystret, stumpet sigarettene på asfalten. 

Skinnjakker med nagler, halvlangt hår og slengbukser. 

Forventninger ble til i skyggen av kvinne- og ungdomsopprør. 

Siden for livet dit det ville med en og hver.

Kjærligheten som en trodde det fåfengt å få reise med både gikk og kom, og det flere ganger.

Noen yderst få ble antikvariske og museumsverdige.

Tosomhet i alle år uten innblanding eller skilsmisser.

Seriemonogamistene er det mange flere av.

Det er kanskje flott det. 

Å kunne finne kjærligheten mange ganger i livet, også etter en del levde tiår.

 Det er mye i et menneskeliv med for eksempel fem av dem, men mot en evighet mindre enn et blunk.

Så lite at det ikke kruser glasset.

Likevel så stort for oss som ennå er i tiden.

Den store gaven fra et annet sted. Kjærligheten.

Den evige følelsen. Ideen.

Grunnen for alt.

Inspirasjonen.

Det som kommer først og sist.

For velge kan en ikke når den rammer.

Kun seile med.

Æsj, tenkte de fordums unge.Kankje...

 Nå må de holde opp med det der de gamlingene.

Er det ikke nok nå?

Har de ikke nok med det de gjorde før?

Hvorfor skal de gå rundt og elske halvgamle som de er?

Nei, tier de. Vi skal være vi, tier de.

Bare ville sitte være i en annens nærhet, og vite det er nok.

 Stille levende tid.

 Være klokere i all dødeligheten. 

Aldingens saktere puls.

Bare venne seg til. 

 Gjøre det motsatte av all tidligere erfaring, som bare ble til et tall i brudd-statistikken.

Inderlig evig omsorg dem i mellom.

Balansekunst.
Rosen og pisken. 

De vet det nå.

Synnøve Sætrum


DE VET DET II

De visste det da.
De eier det nå.
Ordene, tankene og samtalene.
Deg blir jeg gammel sammen med, tenker hun.
Deg vil jeg alltid snakke med, tenker han.
Ingenting og alt finnes i dem og for hverandre.
Grenseløst beundrer hun ham.
Med skrekkblandet fryd elsker han henne.
Han elsker selvstendigheten, motet og lojaliteten.
Hun elsker godheten, nærheten og omsorgen.
Han er hennes livs eneste kjærlighet.
Hun er hans livs store trøst.
De vet det.

Synnøve Sætrum

SUKK

Jeg kunne tenkt meg å skrevet en tekst om alt for høye utgifter kombinert med for lav inntekt. Virkelig fått slått ett slag for alle de mindre velstående i Norge. De stemmene som sjelden eller aldri kommer fram. En god del av oss alle sammen som ikke blir hørt i all ståeheien om "kjøpefester" og "rentefester" og andre party. You name it!  Jeg skulle skrevet noe med vinklingen ikke å kunne velge. Enkelte nødvendigheter er blitt så dyre at det er umulig å finne balansen enda man egentlig ikke er av de fattigste i dette landet. Det kunne jeg nok fort fylle noen spalteplasser med, og hvem vet; en vakker dag så finner jeg tabeller og regnestykker også. Av den sorten som aldri blir nevnt, bare unisont tiet ihjel av massemediene. Som et sånt slags: Om vi ikke nevner det så blir det vel borte. Litt sånn strutsaktig stikke hodet i sanda for det er jo så ubehagelig. Vi er jo så gode i å være gode her i Norge. Reint bord både på den ene og den andre måten,og da skal man vel ikke komme trekkende med, ja... sånt om sånne som ikke har det som "folk flest".

 Hvordan kan det ha seg at det ikke skrives noe om dem som ikke er   

"folk flest som ruller rundt i pengebingen"?  

Ja, det var kveldens lille sukk...

Synnøve Sætrum

IKKE BARE PRESTASJONER

Å være ulykkelig er motsatsen til å være lykkelig.

Lykken er en tilstand som oppfattes ulikt avhengig av personen som har opplevelsen.

Lama beskriver lykkefølelse som det vi alle søker, motivasjonen menneskene har for å holde det gående. Helt sikkert riktig.

Noe driver oss ytterst sett videre enten vi befinner oss her i den delen av verden som fokuserer på det ytre og materielle, eller man sitter i et kloster i Tibet og foretar reiser innover i seg selv.

 Noen sier lykken er en euforisk uhåndgripelig tilstand som varer meget kort, og at det er vanskelig å holde fast øyeblikkene man får tilgang til følelsen.

For andre er lykken tilfredshet med det som er. Aksepten av at ingenting varer evig, og at det er en gave i seg selv å våkne hver morgen.

En god del av oss opplever å gå ned for telling i løpet av livsdagen.

Av ulike grunner får vi det vondt med oss selv og må stoppe opp og kjenne etter.

Kanskje "snu på alle slags steiner".

 Tilstanden hvor en blir tatt av en stor indre smerte en ikke helt vet hvor kommer fra, bare at den er. Når en er der kan lykken være noe så enkelt som fraværet av smerte.

Skjønt så enkelt er det jo ikke.

Det motsatte oppleves som tilfelle.

Det er utrolig smertefullt og vanskelig å kjøre seg fast i vonde tanker om verden, og ikke minst om seg selv. Være i den tilstanden hvor man ikke synes noen ting har særlig glede.

Føle seg som en robot som bare gjør ting av gammel vane, eller fordi en kjenner en må.

En bare eksisterer på siden av seg selv, og dagene med slør over bare forsvinner.

Undertegnede har kjent på de dagene mange ganger i løpet av livet, og hun har også sett mennesker i sin nærhet slite med det samme. Akkurat det er egentlig det værste.

Se, og forstå en del, og kunne gjøre så veldig lite.

Vite at den som er innenfor "sløret" må gjøre en del arbeid selv for å finne ut igjen til livet og den gode hverdagen. Det er jo dem det er mest av, og er ikke hverdagen god blir det trist og vanskelig.

Så er det jo sånn her i vår del av verden at vi måler oss så utrolig mye opp mot de ytre ting.

Det er skapt et kulturelt bilde av at det kun er det som gjelder. Fasader. Vi får det inn tidlig, om vi vil eller ikke. Gjennom de tiårene jeg har levd er det bare blitt værre og værre med tanke på alle disse ytre greiene vi skal forholde oss til, og måle oss opp mot som mennesker.

Man skal være sånn og slik og ha sånn og slik, si sånn og slik, gå sånn og slik, elske sånn og slik, leve sånn og slik alt knyttet til fasader.

Et typisk spørsmål når man møter fremmede mennesker er:

 "Hva jobber du med, og hvordan bor du, eller hvar har du prestert? "

Det er en regel nesten uten unntak, og jeg liker det ikke.

Jeg undrer meg slik over hvor alt ble så travelt og overfladisk.

Når stoppet vi som nasjon så veldig opp meg å bry oss om menneskenes kår, om hvordan vi har det med oss selv midt inni alle disse materielle godene?

Hvor ble det av samtalene, hvor for håpet om det gode livet i betydningen den gaven og goden det er å ha et rolig sinn i hverdagen? Ha nok med det som er?

Bare være akkurat som en er med talenter og begrensninger, og vite at det er godt nok.

At det er bra å bare være?

Ikke minst, at det er lov å bare være seg selv?

Godt nok!

Godt nok i massevis!

Hvordan kan det ha seg at flere og flere blir deprimerte og utbrente mens "landet går så det suser"?

Hvorfor mister jeg nesten pusten når jeg en yderst sjelden gang møter mennesker som spør meg:

 "Hvem er du"?

Jeg blir glad selvfølgelig, og jeg begynner straks å tenke på mange ytre sider ved meg selv bare for å skjønne at det ikke var spørsmålet jeg fikk.

Det fører ofte over på tankene om hvordan man har det.

Hva man kjenner og hva man føler om tilværelsen.

Godta situasjonen, og ikke forsøke kjempe seg ut av den i betydningen begynne å prestere enda mer.

Finne en veg til store eneboliger og en liten pengebinge?

Danse Zumba og bestige Mount Everest i stedet? Har man ikke "riktig" ytre, er det da hardkjør som en toppidrettsutøver og omfattende plastikk-kirurgi som skal løse saken?

Eller skal man bare "ta seg sammen"? Selvsagt ikke, om man ser på livet fra et indre perspektiv. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noe i livsdagen. De aller fleste ønsker jo det, og gjør det.

Menneskelig og bra er det med aktiviteter.

Jeg undrer meg bare på om vi likevel, i vår norske/vestlige væremåte har trukket det for langt dette peset. Det er visst på høy tid å begynne å spørre medmennesken om hvordan de har det? Hvem er du akkurat nå?

Og, om noen sliter forsøke å strekke ut handa og være der som medmenneske til folk får stabla seg på beina. Det handler om å være, ikke bare prestasjoner.

Dele det å være menneske på godt og vondt, inne i det som kalles intimimiteten. Den typen samspill som oppstår når man som mennesker setter seg ned og lytter og deler seg i mellom.

På ordentlig. Ikke gjennom sosiale medier!

Synnøve Sætrum

ÅRETS VÅRTEGN

Selv om jeg lengter etter varmen på sørligere breddegrader i kapp med at jeg heier på hvert eneste lille vårtegn her heime er jeg glad jeg ikke var på Tenerife og forgiftet meg på alkohol i helga. Santa Cruz er for meg bare et navn. Karneval er et fenomen som ikke dyrkes så veldig her i røysa. Jeg husker vi eksperimenterte med slike fellesarrangementer her i sørlandshovedstaden for godt over 20 år tilbake i tid. Erindringen og et gammel fotoalbum forteller meg at jeg deltok opp til flere ganger. Likevel synes de meg ganske så fremmede de unge menneskene som kikker på meg fra fotopapiret. Jeg vet det var meg og venner. Noen av dem er enda til venner den dag i dag. Karneval eller ikke karneval. Vårtegn eller ikke vårtegn.
 Eller egentlig husker jeg ikke så mye av det, hva det nå enn kan komme av.
Det kan ikke ha vært sjelsettende tenker jeg. Ikke for undertegnede i alle fall. Synd det.
Menneskene trenger noen felles fester og grunner til glede tror jeg.
Ikke bare over pengebingene vi "alle" ruller rundt i mens Norge går så det suser...
 Skjønner jo det når det er VM, og man stadig blir minnet om "folkefesten" som foregår i hovedstaden.
Ikke mye folkefest her i skibakken/skøytebakken/glattisbakken rett utenfor. Synes kommunen kunne spandert litt sand om ikke annet til ren forebygging av brukne lårhalser og andre beinbrudd
(hva kan de ikke spare på helsebudjettet ). Men, nei sier stemmen i telefonen. For jeg har ringt et par ganger. "Vi er gått tom for sand, på grunn av den lange vinteren".
Tom for sand!
Det høres ganske søkt ut for meg.
Verdens sandbeholdninger er i alle fall ikke i ferd med å gå tomme.
Jeg skal ikke nevne spesifikt navn, men vi har da "noe" ørkenlandskap rundtomkring.
Vi kunne kanskje bytte. De får olje og rent vann av oss, og så får vi sand og mindre beinbrudd av dem.
En vinn vinn situasjon!
Flåsete?
Kanskje det?
Kanskje det?
Man fintenker ergo er man.

Her er det mer et spørsmål om å unngå brudd av ymse slag. Snøen og isen sloss mot en tidlig gryende vår, og jeg heier på den. Vårfest er det ikke snakk om ennå!

Dessuten var det jo fastelavn i går, og da skal jo den berømmelige ria følge på.

Måtte de snart komme, så vi virkelig ser det.Hvor er den all snøen som skal bli årets vårtegn ???

 ;-))

Ha flott førvårsdag!

Synnøve Sætrum

Den som blogger får se...

Foto: Synnøve Sætrum

Blogge seg en virkelighet kan jeg vel si, eller blogge meg litt av min virkelighet.

Her er det jeg som er øyet som ser.

Det er det som er så fint med teksten. Jeg som bestemmer hva som skal stå. All makt mellom himmel og jord liksom. En og annen gang får jeg en kommentar ute i min virkelige verden om dette her.

En eller annen har lest noe og sier noen ord om det ansikt til ansikt.

Takknemlighet er det jeg føler i sånne øyeblikk.

Inspirerende flott det også.

Har også opplevd å bli spurt om, av mennesker som kjenner meg godt privat, om hvorfor jeg ikke skriver om sånn eller slik ? Jeg skjønner spørsmålene, og tenker at jo, kanskje kunne jeg blogget om den siden ved mitt liv. Delt noe som andre kunne hatt bruk for, om de ville.

På den andre siden: Det er grenser for hvor privat man skal være her ute i cyberverdenen. Ut fra mitt ståsted gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke henge ut meg selv med totalt uinteressante detaljer fra mitt helt ordinære liv. Vel, det er ikke det at jeg vil høre om detaljene fra de uordinæres liv heller. Det interesserer meg for eksempel ikke hvem som er Marit Bjørgens samboer, og hva han synes om hennes prestasjoner i skiløypa. Heller ikke er jeg interessert i 3-miljentas foreldre og reaksjonene deres rundt gullmedaljen her for leden. Begriper ikke hvorfor det blir slått opp så svært. Pressen er blitt mer og mer kikkere...

Det er mulig jeg er litt sær, eller rar. Eller kanskje det er det at jeg er et barn av 70-tallet og tenker at en del av det som blir sagt og gjort og fortalt for åpen scene i dag skulle vært helt uhørt den gangen jeg fikk min samfunnsoppdragelse. Fra venner og gjennom skolegang.

Og, ja nå hører jeg at jeg godt kan bli tatt til intekt for halvgamle grinebitere med "alt var mye bedre før", og så videre. Men, ærlig talt hva nyhetsverdig og menneskesyn angår så er det skjedd mye negativt de siste tiårene. Denne ekstremdyrkingen av ungdommelig utseende, penger og personlig frihet er langt fra sunn.

Det har vi da vel også fått endel beviser for? Spiseforstyrrelser tenker jeg på, voldtekter, pornofisering av seksulalivet. Tilbakeskritt for både ditt og datt. Ta myten om at "alle" ruller rundt i pengebingene og bare kan kjøpe hva de vil på "kjøpefestene" som mediene stadig beskriver. Få ord om de ungdommene som ikke kommer inn på boligmarkedet i det hele tatt, eller ikke får arbeid etter lang tids høyere utdanning, eller ikke makter henge på denne karusellen. Det skapes noen krav og noen myter om hvordan virkeligheten der ute er som er hinsides vettet til ei halvgammel dødelig kjerring som ser noe annet.

Jeg kjenner ingen med pengebinger.

Men, jeg kjenner mange vanlige mennesker som skikkelig sliter for å få det til å gå rundt og som meg ikke skjønner hva slags innterkter "folk flest" har iføleg VG eller Dagbladet eller noen annen løssalgsavis.

Jo, og jeg kjenner det gjorde meg godt å kunne ytre noe om akkurat det uten redsel for å bli arrestert.

Slikt er ikke privat, selv om meningen er min. Den står jeg inne for.

Når man er sin egen kritiker er det der balansekunst. 

Enkelte greier synes dessuten ikke alle andre har noen interesse av. 

Vi er kommet inn i en tid hvor "alt" skal deles på internett. Det er nesten blitt sånn at er det ikke på Facebook, så er det ikke noe liv. Synes det er ganske skremmende jeg.

(Selv om jeg synes det er veldig hyggelig å ha fått tilbake en viss kontakt med mennesker fra hele livet akkurat der. Det er den positive siden.

Og, det var vel omtrent på grunn av noe slikt det mediet i sin tid ble utviklet.)

Tenker på flere såkalte sosiale medier hvor også jeg har profiler.

 Alltid minner jeg meg på akkurat det. Det der med den delinga, og at jeg ikke skal miste fotfestet hva det angår. Jeg er faktisk også av dem som blir brydd når mennesker legger ut detaljer nedpå intimsfæren sin. Når jeg får vite saker og ting jeg ikke vil vite i det hele tatt. Tenker da særlig på disse statusoppdateringene rundtomkring. Arvingen sa det så klokt og tankefullt: "Jeg lurer på om generesjonen deres ikke skjønner hvor mektige disse mediene er mamma, hvor lite private de egentlig er?".

Den ytringen har jeg tatt med meg. Unge mennesker er kloke mennesker.

 Dette er tekster. Hverdagstumlerier ispedd ei god klype fiksjon.

I går fikk jeg den kommentaren at jeg er heldig som har den gaven,

og fantasien, og at om jeg ikke hadde kontakter så burde jeg skaffe noen og få utgitt ei bok.

Til det sa jeg: "Den som blogger får se, teksten blir til mens en skriver".

"Leserens tekst også", var svaret.

Synnøve Sætrum

SØNDAGENS LILLE...

Jeg kommer ingen veg tenkte jeg. Stod på en liten bar flekk på glattisen i bakken og turte ikke løfte på foten. Jeg hadde rotet meg selv inn i et hjørne, eller hva det nå heter...

 Hva gjør man da?

Blir stående til våren kommer, sånn som kjerringa som stod med nesa fast i rota i over 100 år?

Forbi kom ei heltinne og rakte meg handa.

Jeg kom opp bakken uten knall og fall, og da jeg kom hjem igjen var veien ned til meg strødd...

Bare noen få uker til nå så...

Jeg gleder meg til våren.

Synnøve Sætrum

Lite nytt under solen......

Noen skvetter nok når de ser dette kvinnetegnet. Kamptegnet fra tidligere tider. Er vi ikke ferdig med det der sier de? Vi har jo oppnådd likestilling for lenge siden ikke sant? Komme trekkende med det der nå som vi hadde det så koselig? Du er nå bra ekstrem, det har du alltid vært, vil noen si.

Tar sjangsen likevel jeg. Det er sant at mye er oppnådd. Det er sant at man kan diskutere tidligere tiders vestlige kvinneopprør. Alt kan diskuteres. Men, jeg vil nå være så frimodig at jeg sier det er et langt stykke igjen å gå før likeverdigheten er i boks. Kikk litt ut på kloden så er det ikke så veldig langt man skal vandre med blikket før noe ser heller svart ut. Det kan rett og slett ikke snakkes om i likeverdighetens navn.

Salg av kvinner (og barn), kastreringer av verste sort,burkaen, vold hjemme og ute, voldtekter... Ulikelønninger i fleng. Kvinner som billig arbeidskraft, fordi de er kvinner. Jeg nevner i fleng.

Er det noe jeg har glemt står jeg inne for det.

Kvinn har da vært ute en vinterdag før, i skikkelig uvær og kjent hva slike gjør med kropp og sjel.
Både bokstavelig og i overført betydning.
Sett lyset komme, og våren nærme seg også billedlig og virkelig.
Ingenting er bedre enn det, komme opp igjen av "tåka", få dradd vekk "det mørke sløret" fra dagene.
Bare være menneske, være seg selv og kjenne at det holder.
Det er godt nok akkurat som det er. Om enn en er tildelt statusen kvinne.
Vite at det er sant.
 Dette med bare å være.
Vissheten om at man gjør er nok enten det er stort eller smått.
Slippe sammenligne seg med noen, og være ei fri sjel.
Kunne takke ja til det som er, og ha nok med det.
Ikke føle seg dåligere enn, ikke føle seg bedre enn.
 Sinnsro heter det for meg.
Balanse.

Denne nesten vårdagen vet jeg at det er forjævlig å være nede for telling for den som er det.
Lyset blir kontrasten til det på innsiden.
Tungt er det å dra på små eller store vonde ting og tanker.
Slikt skal man ikke kimse av, eller knipse unna og si "ta deg sammen".
Mange ganger i livet er det ikke så enkelt.
 Det er nok enda værre å være innbygger i Libya,
og oppleve at den gale diktatoren ikke tar sitt hodeplagg og fordufter.
Besøkelsestiden er åpenbart mer enn for lengst over.
Diktator eller ikke diktator.
Husj med deg!
Se å ha deg vekk!
Så enkelt er det vel ikke når diktatoren sitter på en stor del av verdens oljeressurser.
Da toer man sine hender, vegrer seg for å reagere, rundtomkring på maktens tinder, og uskyldige lider.
Som alltid.
Vi vanlige har sett det utallige ganger før.
Lite nytt under solen.
Ikke annet enn tragisk når unge mennesker omkommer på fjellet eller blir borte av andre årsaker.
Unge mennesker har livet foran seg.
De skal leve og ha alt godt, og litt mindre godt, foran seg.
Jeg kjenner det helt naturstridig og meningsløst når det ikke blir på den måten.
Jo, det er faktisk mye ved menneskets tilværelse som er både vanskelig og trist og leit.

Man får være takknemlig for å være her, ha alle lemmer i behold.
Mat på bordet og ei seng å sove i.
Selv om jeg ifølge ABC-nyheter ikke kommer til å bli særlig gammel siden jeg er alene i den.
"Sex forlenger livet" forteller de meg denne nattetimen.
Ifølge eksperter de henviser til skal det være av avgjørende betydning for levetida.
Så når man da er en kvinne i sin beste alder,
og ikke har noe skal man bøye seg og straks tenke "jorda kaller".
 Eller heller tenke at så lenge man lever er det jo "håp" da, og som Eeva Kilpi sier det så treffende:
"Men det finnes gerontofile også, sa kjerringa, hun så seg i speilet".
 Opp alle jordens gerontofile sier nå jeg, og undrer meg over hvor dere er hen?
På den andre siden greier jeg slett ikke kjenne på noen panikk.

 Finske damers litteraturproduksjon er i skuddet her i gården om dagen.
Hun hadde virkelig skjønt det hun Eeva.
"En sang om kjærlighet" er en fornøyelse å lese når man sitter og fintenker all you need is gone,
eller var det love? Eller var det bare et skråblikk på tilværet som sådan?
Tolkningene kan være mange, det er fritt fram til å velge den som passer en selv best.
Kanskje like greit hvis det er sånn som den samme nyhetskanalen hevder at hver fjerde mann er klamydiasmittet og dropper medisiner.
Manglende voodo-sex gjør i alle fall sitt til at huset fortsatt står. Det blir brann av slikt er det stadig blitt framhevet på den samme ABC-kanalen siste uka.
Ingen storbranner å spore her.
Heldigvis.
Fattigkvinnstrøst?
Det er mangt å være takknemlig for om man bare får tenkt seg bitte litt om ;-))
Nå er det vel ikke sånn at ABC-nyhetene definerer min verden, men jeg legger jo merke til dem når Startsiden. no kommer opp på skjermen.
Kanskje jeg skulle programmere om å få noe annet midt i lesefeltet, men det får bli i morra.

Likevel, om det er slik eller sånn så sier jeg:
Den halvunge eller halvgamle garden kvinner jeg representerer har mye å være takknemlig for.
Mulighetene til en god del valg har jeg fortsatt.
Vi vet så inderlig vel at det ikke alltid har vært sånn, at det fort kan slutte å være sånn, og at muligheten til å ta slike valg avhenger av hvor du er født på kloden.
Flaks for meg og mange andre at det ble akkurat her.

Akkurat nå lever jeg helt på tampen av mitt femte tiår.
Ikke lenge i den store evigheten, men rimelig lenge i et kvinneliv.
Et lite kvinneliv som jeg av og til tar noen overfladiske eller dypere tilbakeblikk på.
Her om kvelden ble jeg inspirert av NRK-program. Bokprogrammet.
Temaet var finske kvinnelige forfattere.
Tikkanen's "Århundres Kjærlighetssaga" og "Menn kan ikke voldtas" har jeg lest.
De var begge sjelsettende for meg, og jeg har lest dem mer enn en gang.
 Ei god bok kan ikke leses for ofte.
Men, foran meg på bordet ligger Sofi Oksanen's "Stalins kyr".
 Henne har jeg ikke lest, men jeg satt ganske så bergtatt foran skjermen og hørte på hva hun sa.
Så jeg gleder meg veldig.

De første sidene har jeg skummet, og ser det blir en opplevelse.
Kvinneperspektiver på tilværelsen. Verdensanskuelse gjennom kvinneøyne. Kjønn er fortsatt en størrelse. Noen mener vi ikke trenger henge oss opp i det lenger. Vel, derom kan vi nok strides.
Jeg mener mye er oppnådd siden jeg var liten jente, men likevel er det nå mer enn et godt stykke sti å tråkke før alt er som det bør.

Jeg tenker på det hun sa kloke Tikkanen.
At vi kvinner leser oss forbi kjønnet og inn i mennesket når hovedpersonen i romanen er en mann, mens mannen derimot er opptatt av det når hovedpersonen er en kvinne.
 Et ganske markant skille i verdensanskuelsen med andre ord.
Dersom det er slik, og det er det jo grunn til å tro er det igjen viktig å legge inn kjønnet sitt som perspektiv når man gjør seg opp tanker og refleksjoner rundt livet og verden.

Med et befinner jeg meg inne i en lang indre "reise" bakover i mitt liv hvor jeg reflekterer over det faktum at jeg hele mitt levende liv har vært kvinne. Mye av det jeg husker handler om kjønnet.
Selvsagt ,egentlig, når jeg bevisst reflekterer og erindrer. 

Det kan ikke neglisjeres, og da er det et paradoks for meg at jeg øyeblikkelig gjenkjente Tikkanens beskrivelse av hvordan jeg som kvinne leser meg inn i en mannlig hovedperson.

Det er en observasjon som reiser mange spørsmål i meg.
Hvorfor betrakter man så lett en mann som menneske,
mens man som kvinne knytter kjønnsidentiteten til seg i så mye sterkere grad?

Vi er jo pr. definisjoner mennesker begge kjønn.
Fortsatt, og godt er det.
Det som ikke er like godt er den ennå langt fra oppnådde likeverdigheten.
Fortsatt er handler mye om det. Mangel på likeverd grunnet i kjønn.
Akkurat det går det ikke an å tilbakevise.
Ikke for noen.

Synnøve Sætrum 

Helten min går ikke for gull i Holmenkollen

                                                        Hurra hurra hurra hurra hurra.

Gull etter gull meg her, og sølv meg der.

Gratulerer til idrettshelter og heltinner.

Gøy er det at noe glimrer i all tåka.

For det kan jo ikke være fullt så artig for de langs løypene.

For et drittvær. Men det er vel egentlig like greit, vi kan jo bli for perfekte også... Den norske selvgodheten står vel i en viss fare for å nå enda et høydepunkt, eller? Jeg skal ikke hevde bombastisk at sånn er det punktum. Bare klø meg litt i håret og kjenne etter om det virkelig betyr så vanvittig mye det der med medaljene. Jeg er kanskje litt i tåka, enda jeg bor på det solfylte sørland, VM av ymse slag skulle i så hensende heller vært arragert akkurat her. Fuglene kvitrer og sola skinner i bakkene. Snøen smelter og hele verdens Sør-Norge viser veien mot bedre tider. Våren er der noen uker rundt svingene. Tenk på det! I den sammenhengen kan allverdens gullmedaljer gå hjem spør du meg. Men her er "vi" jo trægere og kristnere enn "folk flest", hvem nå enn de er?

Så da så. Spurt ble jeg i alle fall ikke.

Jeg skal medgi at det kan være godt med helter og heltinner. Brød og sirkus smaker også for en stakket stund. Man kan drømme seg litt bort og vekk og bare være der i brølet. Ikke det berømmelige kollen-brølet for det uteblir visst på grunn av all slags transportkrøll. Har ikke tenkt å legge ut noen meninger om den saken, for det har jeg faktisk ikke. Bare lett konstatere at jeg helt ærlig er glad for at jeg ikke bor i Oslo akkurat nå. Deilig å slippe føle seg "tvunget" til å stille i tåkeheimen for syv-åtte hundre kroner. Drikke kaffe til femti pr. minibeger for å holde varmen, mens man blåfryser og må løpe fram og tilbake til dokø i ett kjør.

Så deilig det er å sitte foran tv-en sammen med fjernkontrollen i stedet.

Helten min går ikke for gull i Holmenkollen.

Han(eller hun) er god for gull i sinnsro og tilfredshet over dagen i dag.

Han er åndelig og til stede i sitt eget liv. 

Han sier gode ting som gjør meg glad, eller får meg til å tenke litt dypere på det jeg har her i verden.

Minner meg på at jeg er i livet.

Hverdagslivet og har det supert med det, og bare det.

Vil ikke bytte, og ønsker meg ingen steder.

Jeg sammenligner meg ikke med noen,og slipper misunnelsen.

Den krafta har hverdagsheltene jeg er så utrolig heldig å omgåes.

For jeg synes også det er nok å stå opp hver eneste morgen jeg får lov til det.

Granmeis

Hver dag har sine gaver når jeg kikker litt etter.

Sånn som denne fantastiske med fuglekvitteret,

og skille ut lyden til en ny som har vendt tilbake til ennå store snøfonner.

Vet ikke hva den heter, men vet det likevel.

Rimelig godt toneøre har jeg.

 Jeg hadde en kaffe sammen med naboen i formiddag, og hun sa hun visste akkurat hvilken jeg mente.

Vi sover jo med åpne vinduer mot den samme skogen.

I dag er den fuglen den andre helten min.

Jeg kommer til å sove godt, og jeg gleder meg allerede til å våkne i morgen tidlig.

Synnøve Sætrum