JEG VIL MINNE OM SÅNN MED LITT STORE BOKSTAVER:

Lov om opphavsrett til åndsverk som gir opphavsmann eierskap til sine verk, og forbyr uautorisert kopiering av andres åndsverk.

Sånn er det. En skal ikke stjele fra andres brønn!!

Med vennlig hilsen

Synnøve Sætrum

Å være eller ikke være, det er og blir det som er greia...

Hjemme igjen, etter uker på tur. Det er noe som har det, sa naboen da han så meg. Tynn og litt blekgussen i kontrafeien var han la jeg merke til. Ikke så rart det har visst vært borimot frost om natta her ei stund.
Jeg som har vært så gjennom oppvarmet synes det er så deilig å sove i egen seng med vinduet åpen mot den skarpe høstlufta.
 Nå etter en lang og god sommer hilser også jeg skiftet i naturen velkommen.
Snart vil skogen rundt meg stå i vakre flammer, og marka knase under beina når jeg går.
Jeg vil måtte skrape is, og jeg må tenke på vinterdekk og sånn.
Sommerklærne er vasket for siste gang dette året, og jeg har funnet ut hvor mange telys og andre stearinlys som finnes i hus.
 Dagen er blitt over seks timer kortere, og det fortsetter. Enda er jeg der at mørket føles som en myk drakt en trekker rundt seg, og det er godt å sove litt lenger om morgenen.
Jo, det er ikke så værst med høst når man har fått sol og lys så det holder for ei stund.  

Jeg er heldig som har fått reise, og oppleve. Leve. Se og erfare og mye mer.
 Likevel kan det ikke måles med den luksusen det er å ha et hjem og komme til.
Være hos seg selv i alt det kjente og kjære.

Jeg har det egentlig ganske beskjedent, om jeg sammenligner med andre, men det er noe sant i det der med å konsentrere rundt de nære tingene og se det kjære.
Sammenligne meg med meg selv heller, og ha en mye bedre grunn og stå på.
 Den kan være banal den gamle visa som oppfordrer til å elske de nære ting, men det er noe klokt ved den også.  Lykken er innen rekkevidde for alle ved å gjøre sine gleder enkle sier de kloke.
Ordet enkelt klinger bedre enn banalt.Positive og negative konnotasjoner.
 Hvorfor det er blitt sånn vet jeg ikke.

Jeg våknet denne morgenen og var helt hjemme igjen.
Ikke noen desorinetert hodepine som i går kveld, men bare den gode følelsen av å ha landet i og hos meg selv. Jeg så fram til dagen og tuslet opp til kaffe og avis. Fædrelandsvennen overgår fortsatt ikke seg selv, og jeg vurderer abonnement på noe annet. Siden jeg vet jeg trenger ha papirutgaver.
Det er noe med  vanene.De kjære ritualene som er viktige for meg for å greie å holde fast i dagen på en god måte. Tenke så positivt jeg klarer. Holde dagen i hånda, og være venn med den hele vegen.
Fundere ut hva som skal være dagens prosjekt. Jeg har nemlig ofte ikke mer enn ett eller to, så er det nok. Da er jeg sliten og vil være hos meg selv og med meg selv.
Etter som jeg våknet til liv husket jeg at denne dagen skulle inneholde mye. Jeg ventet lunsjbesøk av ei god venninne. Noe som ble koselige timer med litt mat og ganske mye prat.
Det var midtsommer da vi møttes sist. Dessuten kom de firbeinte to jentene på besøk igjen utpå ettermiddagen, og så var det møtekveld i "Nålens hvile" i kveld.
Et møte som ble en sterk blanding av tårer og latter. Sånn som man bare kan ha det med nære venner en føler seg trygg sammen med. Noen ganger er de store tingene i livet sterkt til stede, og da er det så inderlig godt å oppleve at venner en er glad i kan være helt seg selv og dele fra hjertet. Ingen masker, bare vennskap.

Siden har jeg gått en liten tur i den kalde kveldslufta. Hundene måtte ha kveldstoalettet sitt, mens jeg egentlig stod ganske stille og kikka på stjernehimmelen, måen og fintenkte på hvilken boks vantene ligger i. Jeg trenger lue og skjerf også nå til sånne turer. Klare fine kveldsturer. Det er mye å være takknemlig for for den som har sinnsro akkurat her og nå. Å være eller ikke være, det er og blir det som er greia...

Månekveld


Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende alikevel.


Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.


Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.


Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
i mot din dype, dype evighet.


Inger Hagerup



Synnøve Sætrum

Tilbake til Rhodos, eller å reise er og møte seg selv.

(Foto: Synnøve Sætrum)

Diagoras dro jeg fra for bare litt siden og sa 26 varme grader farvel midt på svarte natta.
Sola flyplass hadde 23 grader mindre.
Tre uker ”season in the sun” gjør sjøl en nordboer ganske så het, nesten for het.

 Egentlig hadde jeg begynt å venne meg såpass til varmen at det var greit med dongeri.

 Det vil si betydningen dongeri når man bare skal sitte på pynt i brisen utenfor hotellet og vente på bussen. Mot Windy Beach er det neste alltid vind, og det er en av grunnene til at jeg har valgt å bo på Kipriotis noen ganger. I tillegg til at jeg har et legeme som fordrer gange og aktivitet.
Bor jeg midt i smørøyet lenger nede i byen smelter jeg i det.

Eller sagt på en annen måte:

 Et slikt valg av hotell ender med at jeg eser mer utover, og det er, for meg, en ikke alltid like ønsket følge av varme dager og netter. Denne gangen ble det hele 22 på heldiggrisen...

"Som jeg ser ut", tenkte jeg likevel ved et par tre anledninger.

En gang sa jeg det høyt mens jeg kikka på magen som så ut som den gjør hos den som er halvvegs gått i lykkelige omstendigheter.

"Du ser vel ut akkurat som alle oss andre", falt replikken fra ei av Rhodosvenninnene.

Helt sant. Jeg ser til forveksling ut som mange andre voksne damer. Modellskjønn er jeg ikke, men jeg er og det er heldigvis kroppen min også. Alternativet er som kjent elendig.

Takk for levde dager og mye livserfaring sier jeg bare, og levd liv er skjønnhet i seg selv. 

En kan reise hvor en vil, men aldri fra seg selv, heter det i et gammelt norsk ordtak.Enig!
Alle reisende i livet deler at det er innover i seg selv man må, og trekke universet ned over skuldrene sine.
Oi, det er ble visst noe gammelklokt, men jeg mener vel at valget mellom gull og røkelse eller skitt og kanel aldri er de andres. En er alltid skaperen av seg selv og det som er i det evige nå.
 Uansett hva jeg gjør, så har jeg med meg selv.
Som alle andre mennesker har jeg meg selv i senit.
Denne sjelen godt pakket inn i denne kroppen.
Sånn er og blir det alle mine timer. Enten jeg flyter i overflata med krystalklar assur, eller jeg bakser i veg  mot Drivenesvarden på ski. Når jeg tenker etter skulle jeg kanskje skrevet en liten epistel om den sistnevnte ferden. Nei, det får vente til vinteren. Er jeg heldig får jeg en sjangse eller to til. Minst. Husker at snøen kom i oktober i fjor. Det var da veldig så opptatt jeg ble av kulde når jeg skulle beskrive varmen...;-)

(Solnedgang Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Skiføre var det heldigvis ikke i Rhodos by nå i september. Jeg har vært kjempeheldig og vært der nesten hele måneden. Det er noen som har det!

Hadde snøen falt der nede ville jeg blitt skuffet. Grekerne ville garantert innført untakstilstand og andre festligheter, uten at det hadde gjort sjokket mindre.
 Jeg greier fint å fantasere meg til naturfenomener de varme i syd kanskje ikke hadde taklet helt på samme viset som oss her oppe i det kalde nord.

Alt var som normalt heldigvis. Godt og varmt. Det eneste unormale var at jeg måtte sove for åpen dør.
Noe jeg gjorde alle dager, fordi jeg plutselig er av dem som ikke tåler luftkondisjonering.
Fikk meg en skikkelig forkjølelse etter flytur og en dårlig maskin rett i hodet ei natt.
På hotellet hevdet de at den var i orden, noe den slett ikke var.
Og , som om ikke det var nok tok de seg den frihet å skulle ha 5 euro natta for "stasen".
 Regn selv ut hva det blir for 22 dager.
Jeg takket pent nei, selv om den svenske resepsjonsdama så meg dypt i øynene og undret seg på om jeg var sikker.
Etter noen dager måtte jeg skifte rom til et som ikke hadde ettermiddagssol.
Å sove i en bakerovn er ikke det beste. Selv om jeg nesten alltid lengter etter sydens varme mens jeg fryser, har jeg alltid kjøling om natta der nede.Jeg drar dit for sola og varmen primært, men at jeg har sovet mine netter i kalde rom er nå bare en gang et faktum.
Det er mulig at anlegget på det hotellet ikke har vært rensa på ei stund, at allergien skyldtes det, men akkurat det finner jeg ikke ut før ved neste korsveg.
 Kipriotis er et greit hotell, men rommene er nå ikke mer enn akkurat det de må være, noen storslagenhet kan de ikke skryte på seg.Og, jeg tror de skal passe seg litt med blodpriser på ekstrautstyr. Fort å prise seg ut, det er mye annet å velge mellom i Rhodos by.
Kipriotis er skinnende reint, og de holder det så hele oppholdet, det skal de ha. For denne dama er det et vesentlig poeng. Jeg har ikke sansen for å rulle i gammel skit etter andre, eller hilse på kakerlakker i avløp på badet eller under kjøleskapet(Husker du det fra Egypt Berit?).
Halvgamla finner det ikke det minste snev av eksotisk. Jeg liker å ha det rent og rydding rundt meg.
Jeg liker å sove godt om natta, og det er fint når jeg slipper sope hele badegolvet etter dusjen.
Frokosten er helt ok. Faktisk såpass at det er forhold for å spise seg feit og fin på tre uker.
Veldig feit og fin.
Om jeg gjorde mitt beste?
 Jeg forstår ikke dem som sier de mister matlysta i varmen.
Fremmed tankegang for meg. Ingen klangbunn i meg i det hele tatt.
Jeg vil vel heller si jeg har sterke tilbøyeligheter til det stikk motsatte.
Middelhavets lam for eksempel. Jeg er ikke lei enda.
Har allerede funnet diverse oppskrifter på nettet i anledning lammesesongen her hjemme.
Fårikål skal jeg også ha, men jeg tenker det ikke kan skade med litt variasjon.
Lam Kleftiko for eksempel.
Nam. Lam.
Lam. Nam.

(Lam Kleftiko servert på Rustico. Foto: Synnøve Sætrum)

Tilbake til Rhodos by. Jeg høres muligens forvent ut og vel så det, men jeg overlever om noen ikke liker det.
Rallarliv på sjabby vandrerhjem er noe for de yngre og rimelig svaksynte.
Det finnes slik elendighet i Rhodos by. Jeg kan gjerne være behjelpelig med advarsler på privaten.
Bare å spørre, så kan jeg godt fortelle om hvor jeg ikke under noen omstendigheter ville satt beina.

Hva gjør man i Rhodos by, eller i det hele tatt på Rhodos for n-te gang?
 Er det i det hele tatt noe mer å skrive hjem om?
Vel, hver reise har sitt. Blir sin egen liksom. Denne gangen raste de første to ukene avgårde så jeg knapt fikk blunka før jeg var kasta ut i den siste.Sosialt, sosialt og sosialt var det. Hyggelige ferievenninner jeg har vært sammen med før, og noen like hyggelige menn dukket opp på arenaen. Vi var rundtomkring og hadde opplevelser. Det er godt å dele med noen. Være sosialt flokkdyr i deler av ferietiden. Ingen selvfølge at man skulle bli inkludert i en såpass stor krets fra første tur til øya, men sånn ble det for meg.
Det er jeg veldig glad for.
Rhodosvenninnene kommer fra ulike steder og livssituasjoner med det viktigste til felles at vi liker Rhodos, og kanskje spesielt Rhodos by.
Noen har reist dit igjen og igjen siden 80-tallet, undertegnede er novise i så måte.
Jeg har vært der bare 6 ganger, eller hva det er.
Fersking heter det sikkert, men jeg begynner å bli rimelig kjent jeg også.
Muligheten for at jeg gjentar meg selv er nok til stede, men tillater meg å poengtere igjen at Rhodos by er et godt sted å frekventere for single voksne damer. Det er umulig å være alene i den situasjonen der.
Enkelt å finne noen man kan dra til for eksempel Kalithea eller Tsambika med.
Dele lunsj og middager og kveldstimer på uterestauranter kan man lett få til.
Ikke nødvendig å sitte lik ei ensom rose om en ikke absolutt ønsker det.
Rimelig hjerterom finnes det der, og det er nok å se på til ikke å kjede seg.
Bevegelse og støy.
Grekerne er veldig glad i bakgrunnsstøy av ulikt slag.
Det er nesten så...

(Gatebilde Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

 For meg er motivet sol, varme, mat, venner, avslapping og i det hele tatt det gode liv. Jeg elsker å kjenne den varme vinden på beina, og jeg synes det er deilig å sove for åpen dør under myggnettet. Høre larmen fra byen i det fjerne og bare være til. Alltid føler jeg meg helt trygg. Er ikke redd for at noen skal klatre inn, eller annet. Kanskje naivt, men velsigna er det.

Jeg har godt sovehjerte bare det ikke blir for mye tumulter rundt ørene. Jeg greier ikke bevare nattesøvnen til at noen får bank i naborommet, eller at en eller annen bilalarm blir stående og ule.
Menneskestemmer og musikk går som oftest bra.
For den som vil ha en greker finnes det garantert en å kose seg med.
De samme "sjarmørene" finnes på de samme stedene til enhver tid, eller er ikke det interessant så kan man sikkert finne en Per eller Pål på en av norskebarene. Alt er mulig når det er ferie.
Undertegnede foretrekker fred og ro og singeltilstanden, men det betyr ikke at jeg ikke registrerer mulighetene som finnes.

(Mannfolk.... og kvinnfolk... ;-) Foto: Synnøve Sætrum)

Når det er sagt er det bare å innrømme at man vel har fått sine invitasjoner fra ulike hold. Siden jeg alltid har med meg selv der jeg går føler jeg det ikke så veldig interessant eller smigrende.
Jeg er vel sånn ganske mye mindre enn måtelig lykkelig over å bli betraktet som mulig lett bytte.
Plassert i kategorien desperat halvung enslig nordisk kvinne, et "easy fuck" som en gresk mannsjåvinist jeg snubla i uttrykte det. Noen må ha forlest seg på de gamle gudenes bravuder, og mikset det godt sammen med at disse øyene er av verdens mest populære reisemål.
Følelsen av at enkelte grekere har latt det gå seg såpass til hodet at de tror de er de gamle gudene selv, er til tider snublende nær.
Jo, jeg ser kulturkræsjet, og jeg skjønner hvorfor det er blitt slik. Ikke har jeg tenkt å dømme om noe som helst, men jeg sier bare at jeg ikke liker å bli adressert som akkurat det da...
Det fine med det frie valget, og å være et menneske med muligheten til det, er at jeg bare kan gå vekk fra det jeg ikke liker, hvilket jeg også gjør når det er påkrevd.
Jeg har tenkt å fortsette å reise selv om jeg er singel nordisk kvinne. At ryktet klusses til på grunn av ditt og datt er forståelig nok. Men, du verden så glad jeg er for at jeg kommer fra Norge og et samfunn hvor kvinner har lovfesta rettigheter til å være det individet hun ønsker. Enten det er det ene eller det andre. Det er mange ting her i verden man kan kimse av, men så avgjort ikke dette.
Integritet er en flott side ved friheten slik jeg ser det.
For ikke å bli oppfattet som ei skikkelig gammel røy får jeg vel skynde meg å si jeg ikke går av veien for en god flørt eller femten.
Bare så synd det er så få som mestrer sjangeren godt.
Det er nemlig langt mellom flørten og soverommet for den som behersker kunsten.
Dessverre er det ikke alle som oppfatter nyansene.
 Da blir det bare plumpe pinlige greier, og jeg ønsker meg langt langt vekk, og det litt fort.
Likevel er det bare å si: Flørt mer! Det er en del av det gode livet, og det kan slett ikke skade.

Ellers elsker jeg å sitte i skyggene på kafe eller annet og kikke på livet, skrive litt, lese litt. Fotografere. Drikke noe kaldt av et eller annet slag. Tilværelsen er god der man har det behagelig i skyggen.
Siden også jeg er blitt eldre synes jeg faktisk det er det beste i syden.
Jeg greier ikke for mange timer med solsteika rett i hodet.
Det er det ene, og det andre er at det blir for kjedelig.
Skal man ligge og koke uten å gjøre noe annet kan en likegodt legge seg til i et solarium.
Omtrent like stas...
De gode feriesamtalene setter jeg stor pris på, og fikk dem i rikt månn.
Dessuten fikk jeg latter, smil og bevegelse. Igjen oppdaget jeg nye steder og sider ved Rhodos by, og jeg opplevde atter en gang å gå meg vill.
Det betyr jo at man ikke er ferdig med stedet.
Dessuten er det deilig å bare holde dagen i hånda og være venn med den og verden akkurat der og da.
En gave i seg selv. Jeg tenker at det som er er alltid nok for den som vil ha det, og jeg er skrudd sammen sånn som oftest. Får jeg det ikke helt til i fra jeg setter foten ut av senga om morgenen er det bare å stoppe opp og begynne på nytt.
Evig nå, ikke sant?
Mennesker er viktige i tilværelsen.
Den er rik den som får oppleve dagene sammen med noen, og sammen med seg selv. Ingenting av det er en selvfølge.
Etter to uker ble jeg alene igjen i byen, og fikk kjent på kontrastene mellom å være alene på tur med Synnøve, eller på tur med mange kjente.
Noen opplevelser er faktisk hyggeligere delt.
Noen sider ved tilværelsen er meget bra alene.

(Foto: Synnøve Sætrum)

(
Rolige sommeropplevelser, den gode samtalen, varme smil, det greske kjøkken for å nevne noe.
Denne turens funn uti matverdenen var Aspro Piato, Rustico og Tamam. Herlig mat. Virkelig bra.
Spennende kryssninger av det greske og annet. Jeg anbefaler i fleng.
Ikke et eneste dårlig måltid. Det må være rekorden.
Den som hører etter hva andre matelskere sier om spisesteder finner.
 Så enkelt er det.
Jeg tenker som så at det ikke er nødvendig å trumpe seg gjennom diverse turistmaskiner bare for at man skal finne opp alt kruttet selv alltid.
For jeg ser når jeg går forbi steder at det må være endel rask i den byen. Kjøkken som ikke har noe særlig med middelhavsmat og gjøre. Jeg har ikke spesielt lyst til å prøve ut slikt. Et måltid er mer enn overlevelse.
Den eneste ekte tavernaen på Tsampika er også en nytelse i gresk matkunst, og kotelettspisingen hos Lambros er et høydepunkt.Jeg var ikke bare på overfor nevnte spisesteder. Selv om det ble reprise en tre fire ganger på flere av dem. Hvorfor kaste vekk noe man vet fungerer?

Adonis synger fortsatt, og det på Aquarium. Stedet kan man vel si hva som helst om, sikkert mannen også. Min munn er lukket med hundre segl jeg kjenner ham slett ikke, men han har flott sangstemme.
Siden jeg liker den greske musikken godt dumper jeg innom en kveld eller to av ferien.
Det er tross alt bedre enn karaoke, som det etter mine begreper er blitt noget for mye av i den byen.
Lettvint løsning kanskje, men det høres forjævlig ut på de fleste steder.
For meg ender det med at jeg skyr det. Noen burde kanskje ta bladet fra munnen og si at grekerne skal vokte seg vel for ikke å kvele byen i den "sporten", og at det er noe med at vi turistene (som tross alt er de mange lever av at kommer) ikke begynte reise til Hellas for karaoken sin skyld.
Caramella er det liksom blitt en tradisjon å kikke innom etter stranda eller på kveldstid når maten er fortært.Jeg liker meg best der når den finske karaoken ikke blir for påtrengende. Innehaveren og de andre vertene der er bare ganske enkelt trivelige. De utstråler en ekte varme og sans for humor.
 Det er ei spesiell sjel der mellom de gamle stolene og bordene.
For meg, som er myggalergiker, var det hyggelig å registrere at noe av jungelen var tatt bort.
Jo, jeg liker meg .

Foto: Synnøve Sætrum
Kalithea er utvilsomt det fredeligste stedet når man skal slikke sol med tean i tanga. Litt kronglete å komme seg dit, så det er fint å dele taxi med venner. Enklere og billigere. Vi kom oss dit noen dager, og det var rosinen i pølsa. Lange svømmeturer. Stillhet. Det mer opprinnelige Hellas. En nydelig liten taverna med personlighet. Jeg håper inderlig hordene fortsetter å holde seg unna stedet, jeg må si det.
Sammenlignet med maurtua nedenfor Meltemi på Elly er det som paradis å regne. At man havner nedenfor der er litt underlig når jeg tenker etter. Det er jo nærmest slosskamp om de utslitte solsengene. Fremmede bare brøyter seg ned nesten oppå deg. Selv fikk jeg høyst ufrivillig innsyn i bakenden til en avdanka italiensk spradebasse. Ei fordums hvit minibadebukse...  Det var ikke et syn for guder. Stålulla stakk opp både foran og bak.Norrøne eller greske går ut på ett fett i denne sammenhengen.Vokset seg som den italienske ungdommen gjør hadde han ikke...
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg vet å snu meg vekk fra det jeg ikke liker.
Bare for å se venninnen min le så hun ristet under strandhatten. Når vidunderet til slutt fikk buksert seg ned uten å skade noen snudde han seg for sikkerhets skyld midt i mot oss. Der lå han, med noe i været mens tennene  lyste like gult som sola...
"Æææsj", var den dekkende kommentaren fra ei av venninnene.
Nødvendig å si mer?
 Lukk øynene og tenk etter selv!

(Rett utenfor Rhodos by. Flott sted som en lokal kjent hjalp meg å finne og se nærmere på...)

Til trøst fant jeg ut at jeg ikke måtte ligge i den maurtua mer. Den siste uka lå jeg ytterst ved akvariet. Gode senger, god plass og deilig vind. Sandbunn og sandstrand. De flinkeste kinesiske massørene, wc, strandbar og stillhet.Ingen dunk dunk fra høytalere, eller trafikkstøy. Nesten som å ligge utenbys. Vannet der ute er krystallklart.Sprell levende fisk leker i overflaten hele tiden. Nesten svømmer mellom tærne. Tilsiget må være totalt hver eneste time av døgnet.
Det minner litt om Grenen der ytterst på tuppen av Rhodos.
Himmelen er høyere og havet grønnere, men det er noe som møtes akkurat der.
Noe jeg bare lå og sugde inn den siste uka.
 Vind i håret, sol i ansiktet.
 Bærre lekkert!

Gamlebyen vandret jeg også i. Mange mange mange ganger.
Den gir øya sjelen og pulsen som ikke finnes noen andre steder.
Gamlebyen er begrunnelsen for turismen. Jeg liker den bare bedre og bedre. Særlig fordi jeg enda ikke kjenner den bedre enn at jeg klarer å rote meg vekk og finne nye smug og steder når jeg bare kommer meg vekk fra Sokrates. Mange grekere har jo hjemmene sine der i "labyrintene".
Den er alt annet enn et museum eller turistmaskin, selv om handelen går livlig i og rundt hovedgaten i turistsesongen.

(Foto: Synnøve Sætrum)
Reise er å møte seg selv ja. På Aspro Piata fikk jeg på et av besøkene mine holdt opp speilet av meg selv. Ved bordet vis a vis meg satt ei enslig dame på min alder og skrev og skrev og skrev på lapper. Der sitter jo jeg tenkte jeg. Jeg kunne ikke annet enn å kikke og kikke litt til. Har ikke sett noen sånne før på turene mine. Selvfølgelig måtte jeg spørre om hun var forfatter.
-Nei, ikke gitt ut noe enda.
Hun var tysk og hadde vært på Symi i fire uker, skulle hjem neste dag.
Vi snakket sammen om øya, og litt om skriving.
Jeg glemte å spørre hva hun het, men tildragelsen husker jeg godt.

Ellers har jeg fått reflektert litt over kulturforskjeller og mannssjåvinisme. Jeg liker jo ingen sånne ismer av noe som helst slag. Det passer meg dårlig. Ikke er jeg oppdradd til å rangere mennesker etter kjønn eller rase eller legning eller noe som helst. Jeg har et tidlig minne av at min far sa jeg alltid måtte tro at jeg var bra nok som menneske, og at man aldri skulle trampe på andre. Alle er mennesker med det samme verdet, og de samme rettighetene. Ingen er bedre eller dårligere. Sånt gjør inntrykk når man har en far som lever opp til det han formidler av verdier.
Jeg har møtt mange menn som hevder de samme synspunktene og verdiene.
Men, jeg har også møtt det motsatte. Jeg vet ikke om den greske mannssjåvinismen er mer utbredt enn den norske, men jeg får et gufs i meg når jeg får det midt i øret under det jeg tror en en samtale mellom likeverdige individer.
"Sjarmøren" ga meg et tilbud om å bli med hjem til kaffe.
Samtidig som han fortalte meg hvor gammel og lite fersk jeg var, siden jeg var fire år eldre enn ham.
Han ville gjøre hva som helst for å gifte seg med ei jomfru. Jeg har lest litt om den greske antikkens idealer i forhold til ekteskapsinngåelse, og fikk bekreftet at det hadde også samtalepartneren.Forsiktig nevnte jeg at det er gått noen år siden den tiden, og at de idealene kanskje ikke er gangbare i moderne tid. Ei heller i Hellas. Følelse av å trenge gjennom fikk jeg ikke. Jeg satt nå der og bare lyttet, og sa etter hvert at jeg oppfattet det som en sjåvinistisk måte å se kvinner på.
Ikke et vellykket innspill i den "konversasjonen". Jeg fikk til svar at jeg ikke kledde den måten å snakke på. Det var ukvinnelig, sa han.
Den som egentlig ble fornærmet her er vel åpenbart sett fra et norsk synspunkt, men sånn er det ikke når kulturkræsjet råder..På grunn av ukvinnelige holdninger var og kom til å forbli alene, og at jeg akkurat der og da gikk glipp av et "excellent fuck". Vel, vel.. snakk om totalt manglende antenner for hva som tiltrekker...

(Gjennom muren. Foto: Synnøve Sætrum)
Jeg gikk til et sted ikke så langt borti gata.
Til min store glede satt der to greske unge tungt bevæpnede politikvinner og nøt sine iskaffer.
"Yes", tenkte jeg. Det skjer i Hellas også. Det er slett ikke alltid representanter for  maktapparatet framstår som noen glede i mine øyne, men akkurat i dette tilfellet fantes ingen tvil.
Jeg kjente på noe som lignet jubel i mitt indre, tross alt.
Ingen kvinne skal bli utsatt for sånt som det der, ikke med noen begrunnelse.
Å reise er å møte seg selv. Det er vel kanskje unødvendig å si at feministen i meg fortsatt er høyst oppegående, men jeg nevner det nå likevel. Slik at ikke ordet blir glemt. Som verden er rundtomkring er det ingen grunn til å stikke det ned i skuffen. Få det opp, får være oppfordringen!!!

Jeg skjenker meg enda ett glass vann, og tenker meg mot avslutningen av denne reiserefleksjonen. Lime og to isbiter i glasset gjør det til rene leskedrikken. Kan absolutt anbefales. Sunn og god drikk, og ingen personlighetsendring utover kvelden. Siden jeg er totalavholdene fra alkohol skriver jeg ikke noe om greske drikker. De er vel som de alltid har vært, noen veldig bra og noen mindre bra. Jeg er ingen ekspert, og legger sjelden merke til hva folk drikker...
 Spør man etter alkoholfritt enten det er øl eller vin blir man ofte møtt med et blikk i noe retning hvor er du falt ned fra?

Ok, det er kommet seg litt i selve Rhodos by. De har det greske alkoholfrie ølet Buckler noen steder, men skal jeg være ærlig kan ikke grekerne skryte på seg at det smaker veldig godt.
Kanskje det handler om motstand mot import i disse ulvetider? Ikke vet jeg. Men, det undrer meg likevel. For det er helt vanlig å få slikt andre steder. Enten det er fritt for alkohol eller koffein eller sukker.
Jeg bare nevner det, for å reise er jo å møte seg selv...

(Nysgjerrigheten har mange uttrykk. Foto: Synnøve Sætrum)
Vel, nå sitter jeg her i leiligheten min og framkaller minnet om den varme vinden ruske meg i håret.
Jeg savner det litt. Kveldene med den følelsen er noe helt for seg selv.
 Nå er jeg hjemme og det er høst i Norge.Fineste lille rare landet i verden. Lufta er skarp og klar.
Sommeren er ugjenkallelig over, men jeg fikk min forlengelse. Jeg er takknemlig for all den greske varmen jeg har fått de siste ukene. Gresk vennlighet og gjestfrihet er noe av det flotteste som finnes. Bortsett fra den norske da. Når jeg er på reise erkjenner jeg stadig vekk at jeg er erke norsk, og veldig glad for akkurat det.
Hellas håper jeg å få møte mer av eller annen gang seinere.
På gjensyn tenker jeg.
Efaristå!
 Giassou!

Synnøve Sætrum

(Solens øy september 2010. Foto: Tassos Diamantopoulos)

Giassou!

En liten last kan undertegnede bekjenne seg til offentlig:

Grekofilien.

Her sitter jeg på solens öy, törker håret i vinden, og lurer på hvordan jeg skal kunne greie bryte opp og reise hjem til höst og snarlig vinter om ikke så veldig lenge.

Må si guden Helios var heldig da han fikk holmen som tröstepremie etter at landet var blitt fordelt uten hans närvär..

Lei er jeg ikke ennå.

Om jeg ikke ligger klistret på solsenga alle dögnets timer lenger tilber jeg likevel dette fantastiske klimaet.

Land hvor det er godt i skyggene rommer det gode liv.

Sånn er det nå bare med den saken.

Synnöve Sätrum

Nyte friheten, sette pris på uavhengigheten og vite det er muligheter.

For det meste er jeg godvenn med livet mitt. 

Det er enkelt å ha det bra som jeg har det, singel og sånn.

Baklåsen er nesten fraværende. Noen helgekvelder uten selskap synes jeg likevel det er heller traurig. Følelsen av jeg er den singleste og ensomste i verden er dominerende, og undertegnede er  i det hele tatt sutrete og bortskjemt. Helt ute av perspektiv og fokus.

Sånne kvelder går jeg rett og slett og legger meg, og gleder meg til en ny morgen.

Søvn er god medisin.

Alltid handler det om hvor man fester blikket. Du blir det du ser.

Sol fra skyfri himmel. Det lover godt for dagen jeg begynte livet mitt i for et par timer siden. Fædrelandsvennen lå trofast i postkassa, og jeg konstaterte igjen at lufta er kjørlig og klar. Det er høst.

Jeg er krystallklar for eventyret som kommer de neste ukene.

Så heldig jeg er, som kan nyte friheten, sette pris på uavhengigheten, og vite det er muligheter hvis jeg vil.

Synnøve Sætrum

Hvis ikke det hadde vært for at...

Fuglene som bor i trærne heromkring har det enkelt i forhold til mat.

Her henger den ene meisebollen etter den andre. Det er bare å forsyne seg. Året rundt.

Som gjenytelse får jeg gode morgentimer.Kaffen smaker enda bedre når jeg kikker på fugler som koser seg. Småfuglene er vakre. Spesielt vakre i dag kanskje, når det glitrer i fjærene. Solskinn fra skyfri himmel. Sydentemperatur både på sol- og skyggeside av leiligheten.

Indian summer, enda en dag.

Ikke noe å klage på.

Egentlig.

Hvis ikke det hadde vært for at det svermes så intenst rundt meg for tiden.

Innpåslitne kryp i stripete drakt. Jeg liker dem ikke no særlig. I det jeg åpnet døra så vidt på gløtt, bare for å kjenne på temperaturen smatt de ubudent inn.

Drep! Drep! Drep! Det er ingen nåde her, ei heller medlidenhet.

Uten blygsel er det å melde at det kan være godt med et stikk, men ikke av det mulig dødelige slaget.

Så underernært er jeg tross alt ikke.

Synnøve Sætrum

Ansikt

"Du bærer hukommelsen din lik et sjal av støv du samler rundt skuldrene"
(Assia Djebar: "Skyggesøster")

Uskyldig, lekent, prisgitt, uindoktrinert som bare et barn kan være.

Ikke fnugg av ungdommens selvbevisst søkende rettferdighetssans, romantisk eller sentimentalt.

Bare voksen dedikert rasjonalitet av typen som inngir tillit og tar ansvar.

For siden å være filosofisk oversiktelig, profetisk og sympatisk med et snev av den eksentrisitet som bare synes i trekk hvor alderen tegner streker og sølv.

Moralsk og åndelig skjønnhet.

Ingen kalkulerende skjønnhet benyttet i higen etter materielle eller psykologiske fordeler.

Her synes ingen forfører. Bare levd liv.

Nesten romantisk opptatt av prinsipper og dialoger som bare idealisten kan.

Ingen offer som blir syndebukk og næring for fordømmelser underlagt andres vilje.

Nei ikke det.
Hvordan forvalte sitt lodd?

Ingen martyrer som ofrer seg selv for dogmatikken eller saken.

Krigerens stolthet anes i kampviljen og risikoen som tas uten tanke på egne tap.

Antihelten derimot beveger seg innenfor et svært begrenset psykologisk område ,uten ingen eller mikroskopiske, mål å strekke seg etter.
Fanget i det kjedelige og ordinære.

Uten kunstnerens ofte ensomme ,skapende og lidende følsomhet.

Synnøve Sætrum

Den som kunne...

Den som kunne skrive drømmens metaforer og vidunderlige bilder.

Ikke som seg selv, men et projisjert bilde fra fra drømmenes utømmelige rollegalleri.

 Alle de spnnende dialoger med facinerende skikkelser.

Dens poetiske stemninger, og dypere innsikter rundt det dramatiske vendepunkt.

Rystende, funderende, bevegende og eggende i alle steder, utgangssituasjoner,eksposisjoner og komplikasjoner.

Projeksjonenere finessene til kunst med alle negative og positive konnotoasjoner.

Helt ute av proposjoner, som en forelskelse hvor det vidunderlige blir til vemmelse og nedrighet.

Den som kunne...

Synnøve Sætrum

Møte

Møtet er satt. Mullaen sitter og klør seg i hodet. Hva ser han der inne bak de blodskutte øynene han stadig himler med, mens han nesten velter stolen bakover? Ikke godt å si, men at han er trøtt kan han ikke skjule. Den slappe kontrollfriken veiver med kaffekoppen og begge armene for å oppnå kontakt.

Sekretæren sitter underdanig og populær i kroken og skriver. Hun ser energisk ut.

Lederen leser fra sakskartet. Han er ikke helt opplagt han heller.

Møtedeltakeren kunne tenke seg å spørre om noe, og gjør det.

Øredøvende pinlig taushet.
Pinlig, pinlig, pinlig stillhet.

Kontrollfriken snakker for å bryte den, men mest for å høre sin egen ordekivilisme.

Sekretæren henter kaffen.

Møtet hevet.

Synnøve Sætrum

Barndomsminner fra Halsøy

(Halsøy i Vefsn)

http://www.youtube.com/watch?v=DOSPw3G1RZM&feature=related

Kroppen er litt sånn ettermiddagstung, eller slapp heter det vel når man ikke har fått gått ordentlig i løpet av dagen som er helt på hell. To indre og vekk med forsettene.

Jeg tror det brygger opp til  regn, og det er for lite himmel her i skogen.

Undertegnede trives best i åpne landskap, så det er jo naturstridig hun sitter her.

Sånn er det når penga rår. For det er det de gjør. Akkurat i dag kan jeg ikke si jeg liker det noe særlig.Som det nå er er det bare å godta tingenes tilstand og drømme seg vekk.

 Jeg er oppvokst med hav, himmel og fjell. Barne- og ungdomsskritt ved fjorden sitter i ryggen. 

Øyfjellet var veggen som stakk opp av havet, og det blikket møtte utenfor huset vårt. 

Kopen på Halsøy i Vefsn utenfor Mosjøen. Et godt sted å vokse til og bli stor.

Et sted ingen behøver skjemmes for å ha sine røtter. Det var for det meste trygt der, kjært og kjent.

Den gangen vi flytta dit var det kyr og bondegårder overfor oss i bakken. Nedenfor huset stod et bitte lite hus med ei dame og to sauer. Siden ble det borte alt sammen. Veien ble utvida. Det kom opp et kloakkrenseanlegg et stykke utpå syttitallet. Da var det også blitt boligfelt der kyrne før beitet. Jeg kan huske det kostet 2 øre første gangen jeg gikk med penger i hånda for å kjøpe lørdagsgodt på kiosken.

Det er ufattelig lenge siden den mynten fantes, men den finnes i meg. Poser med rødt bruspulver til 25 øre også. Det var litt seinere. Hjerterevyen og Romantikk enda litt lenger ut i tiden. 

2, 50 kanskje?

Jo da:Jeg er jo jente for f...!

Robinson Crusoe var likevel større inspirator. Jules Verne's verdensomseiling under havet også.

Det er ei lykke å tenke på at byen hadde bibliotek, og enda større at man fikk med lapp som ga tillatelse til å låne voksenbøkene når alt det andre var lest ut.

Orginalene fikk gå løs på den tida jeg var barn. Rett over gata bodde Gøta. Hun var stille og snill, gjorde ingen fortred der hun sopte grusen som for opp på asfalten når tømmerbilene kjørte forbi. Eller, kanskje hun ikke var en ekte original. Når jeg tenker mer etter var det nok heller det at hun hadde problemer med hørselen. Hun svarte i alle fall ikke når vi spurte henne om ting.

Rett over brua bodde Eval. Han var kjent for sine lange daglige gåturer utover til Holandsvika eller deromkring. Den stillferdige typen han også, så sant det ikke var noe helt ekstraordinært på ferde.

Som at tv-antenna var fallt ut tidlig første juledag morgen. Da kom han farende rett inn hos oss for å finne min far. Ingen hensyn til min brors nykonstruerte bilbane som stod på gulvet i gangen.
Bare å trampe i veg, og flå opp soveromsdøra til de juleferieerende.

Til vanlig gikk han altså bare forbi.  Ei tann kunne man skimte så vidt når han kom med standardfrasene

"Ke dæ høve? " ,eller  "Dæ bi no væll rægn".

Hva mer var det egentlig å si? I de traktene regnet det mer enn i Bergen.

Under brua bodde det ei gammel dame jeg har glemt navnet på. Kattene som holdt seg rundt huset hennes har jeg ikke glemt. Hun matet utfattelige mengder av dem. Med årene bare økte og økte og økte de i antall.  Selv om vi hadde hund som antakelig holdt dem vekk fra trappene lå alltid kattpisseimen ganske stram over området. Sammen med lukta fra fjære. Forresten er det bare godlukta etter mine begreper. Lukt av Nord-Norge. Havet har ikke samme odør her i sør. Er ikke himmelen på samme viset.

 Halsøylukta, tenker jeg. Den jeg ikke kunne kjenne før jeg kom tilbake dit etter mange år borte.

Kattene derimot kjente vi odøren av. Noe så til de grader også.Til slutt ble det skuddpremie på "raillkattene".

Jeg erindrer en tildragelse som var alt annet enn trygg i den forbindelsen.

En mann i nabotraktene tenkte han kunne spe på inntekta med å få skutt noen.

Uhellet var ute, og han kom til å skadeskyte ei katt.

Han plukket den opp fra grøfta uten å ane at han hadde publikum.

 På avstand fulgte vi ungene nysgjerrige etter ham for å se hva han skulle.

Kort og i all sin brutalitet la han katta på stabben og hogg til.

Ut av magen kom pipende levende kattunger.

Mer husker jeg ikke.

Heller ikke vet jeg om det ble fortalt i heimene, eller fikk noe etterspill.

Antakelig løp vi hylende hjem. 

Pipene fra krypene på huggestabben er med meg til alle tider,

som det eneste traumatiske barndomsminnet fra nabolaget på Halsøy.

Den sunne og gode spenningen er det jeg husker mest av.
Høye trær å klatre opp i og bli sittende i toppen når det var vind.
Det manglet ikke på det. Kjempespennende.

Selvsagt hadde vi ikke lov til å gå på jernbanelinja.

Strengt forbudt var det. Heldigvis gikk det bra når vi fant en eller annen grunn for likevel å gjøre det.

 Jeg kan ennå kjenne spenningen i kroppen.

Ikke fikk vi lov til å henge rundt under kaiene på bruket heller, eller

forsyne oss når vi gikk gjennom lageret på butikken.

I gamle dager var jeg aldri alene ute. Det var ikke snakk om å sette seg på twitter eller msn. Dette var før datamaskinenes tid må vite, og jeg hadde jevnaldrende unger å leke og utvikle meg sammen med.

Kanonball, bading, telturer, søndagskole, korps, ski, sangkor og så videre.

Vi lekte oss vekk til andre steder og mennesker mens vi brant bål. Det fikk vi lov til.

Jeg tror ikke det var mulig å starte noen skogbrann så mye som det regnet. Bare en eneste gang lykktes vi nesten, men greide likevel slokke. Hvordan det gikk med skoene er en anne sak. Det har jeg faktisk fortrengt. I det fjerne er det som jeg erindrer en viss baluba heime.

Da jeg var unge drømte vi om fjerne steder. Sydavsøyene kjente vi fra Robinson Crusoe. Verdensomseilinger under havet var heller ingen umulighet. Å reise jorda rundt på 80 dager hørtes flott ut. Vi var enige om det. Det var ikke så værst med sånne detektiver heller. Vi spionerte på forskjellige voksne for å finne ut om noe var galt. Det var det ikke, men vi hadde jo spenningen.
En gang rømte jeg hjemmefra en hel dag. . .Jo, det var god tilgang på litteratur på Halsøy.

I øyhagen var det gamle ruiner og bratte berg. De var gode for fantasien.

Jeg var der for et drøyt tiår siden, og bare satt og satt i timevis.

Kan hende forstod jeg litt mer av hvem jeg var og hvem jeg er.

Akkurat denne ettermiddagen lengter jeg dit. Ikke tilbake til barndommen, men til stedene.

Det er en visshet, og et kjært savn.

Synnøve Sætrum

Hvis bare...

(Foto: Synnøve Sætrum)

Vepsa er veldig innpåsliten om dagen,
og jeg har såpass med respekt for den at jeg blir sittende inne til dødskapene stikkerne driver med er over. Rett og slett. Jeg er hyperallergisk når det gjelder mygg, men vet ikke helt om det samme gjelder de med striper. Får huske å spørre legen om det går an å finne det ut neste gang jeg ser den veien.

Vel, det kunne alltid vært værre, jeg kunne nå måtte ha konstatert følgende:
Regnet øser og øser. Høstregn selv om det er varmt også.
Nå slipper jeg trøste meg med varmen, og ikke drypper det fra himmelen. Enda i alle fall.Men, kanskje jeg skal tusle ut og hente klesvasken sånn for sikkerhets skyld.
Framværing er også tidsbruk.

Eller jeg kunne vært opptatt av noe sånt som at:
Noen kom ikke likevel, og jeg er skuffet men ikke værre enn at jeg rister på hodet.
Hadde bare rukket å lage noen små forventinger.

Vel. Vel.

Ikke noe jeg har tenkt å stresse mere med.Vi skal likevel alle samme sted.

Jeg konstaterer at et friskt pust passerte og det var alt.
Ikke sant? Sånn kunne det vært. Bare at denne dagen er det ikke en kjeft som har meldt sin ankomst for så å avblåse. Sånne dager kan alt skje. Dager uten avtaler gir muligheter for overraskelser.

Åkke som så er det godt selskap i knekkebrød med leverpostei og tekanna når kvelden stunder til.

Min indre stemme har jeg alltids å "snakke med" enten jeg er i andres selskap, eller bare mitt eget.
Hva skriving angår ligger all makt i himmel og på jord i den.
Hvis bare...

Ytringsstedet: 2.januar og 1. september 2010

Ytringsstedet: 2.januar og 1. september 2010: "Fra 2.januar 2010 er følgende gjenglemte utkast lagret her på bloggen min: Jeg fintenker på hvor det siste tiåret for hen, mens jeg nyter a..."

"Kjærligheten er aldri abstrakt og generell;den er alltid konkret og spesiell.

Man merker den når det er der, og den må finne sin form i hvert eneste elskende menneske."

(Kjell Arild Pollestad)

Her er så underlig

(Flomofre i Pakistan)

Morgendrøs, kaffetid, Fædrelandsvennen.

Side ned og opp om det paret som tok Aust-Agder med storm i går, men ikke et kvekk om de minst 20 millionene som er tatt med flom.

Her er så underlig.

Mitt anliggende er ikke skeive ord om paret, eller at jeg har noe i mot åpning av nye steder for systematisk tenkning og vitenskap, mistforstå meg rett. 

Ærlig talt så forekommer det meg slik at behovet for denslags er enormt. Bygg mer, sier jeg bare. Få menneskene vekk fra fjernkontrollen og tabloide nettaviser, og inn i kunnskapens verden.

Kanskje noe kunne forandre seg litt da? 

I alle fall gjennom noen genereasjoner... Bare sånn at jeg ikke blir mistenkt for å være for optimistisk.

Dessuten er det helt sikkert berettiget med helsidesfoto av skogens konge når han truer furua i Froland.
For all del. Skogen er viktig den. Veldig viktig.

Viktigere enn sånn anslagsvis 20 millioner menneskers strabaser med vann fra alle kanter. Hvor mange millioner av dem som hører til verdens aller fattigste er visst ikke så interessant.

Eller viktig?

Elg er elg, og skog er skog.

Et menneske er et menneske er et menneske.
Millioner mennesker er millioner mennesker.

 Her er så underlig.

Synnøve Sætrum

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten 2 ?

"Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?”, ytret jeg, og fikk til svar:

"Jeg merker meg at du ikke liker folk som har mere penger enn deg."

Det kunne jeg selvsagt bare oversett, og satt den rett vekk på ignoreringskontoen. Tiet det i hjel, og sett på det som under min verdighet. Vært arrogant og bestemt meg for å ikke diskutere med de som har andre oppfatninger enn meg. Inntatt det forgubbede standpunkt og stått på mitt.

En gubbe er jo pr. definisjon en som har tenkt en tanke en gang for alle.

Jeg liker ikke forgubbing. Når jeg tenker nærmere etter er jeg litt engstelig for å bli en sånn. Jeg har opplevd å se enkelte mennesker bli tverrere og tverrere utover i livet. Hva som kan være årsaken skal jeg ikke komme med noen bastant mening om. Av og til ser det, for meg, ut som å gjemme seg bak det heller tynne argumentet at med alderen orker man ikke flere diskusjoner.

Å reflektere enda mer rundt egne standpunkt kan for meg være en veldig god ting.

Og, dessuten er det i ytringsfrihetens navn bra at vi ikke må mene det samme om alt.

 Hva slags samfunnssystem hadde vi da levd i?

Jo jeg ser at synet mitt på ”den stakkars milliardæren” det kan oppfattes som at jeg ikke liker folk som har mer penger enn meg, om man har økonomiske briller på seg. Det er det noen som har, og det er helt greit i et samfunnssystem der tanken er fri.

For meg er det helt umulig å se alt i inntjeningens og økonomiens lys.

Mitt grunnleggende perspektiv er det menneskelige.

Når det gjelder sykdom, krig eller annen elendighet mener jeg faktisk at man er moralsk forpliktet til å velge side. Det vil si å alltid ta parti for den som er den svake parten i en sak.

Jeg har reflektert og reflektert over hvorvidt det finnes situasjoner hvor man ikke skulle gjøre det, men jeg finner ingen.

Så: En milliardær er ikke syk og svak på grunn av pengene sine, og tar jeg feil, og det virkelig er det motsatte som er tilfelle finnes det medisin.

Bare å kvitte seg med noen milliarder. 

Det er som kjent nok av mennesker på kloden som har mindre enn flisa i veggen og kan trenge en hjelpende ånd (hånd).

Paradigmet må være at et menneske er et menneske først og fremst.

Med grunnleggende egenskaper og behov som følger med arten.

Vi er født med et overlevelsesinstinkt de aller fleste av oss bærer med seg gjennom hele livsløpet, og det er bra.

Så sørger vi for mat på bordet, tak over hodet og ei seng å sove i.

De grunnleggende behovene for en eksistens er dekket.

I alle fall her i denne delen av verden hvor de aller fleste har muligheten til å skaffe seg slike livsnødvendigheter.

 (Jeg snakker ikke om at de som er fattige bare må forbli det… bare sånn at ingen skulle føle seg berettiget til en misforståelse.)

Grådighet er derimot ikke en medfødt, men sosialisert egenskap.

Når vi har oppnådd en sunn levestandard, må det være legitimt å stille spørsmålet om hvor mye vi trenger av overflødighetsstuff?

Må vi alle sitte på et fjell av penger og ting som bare vokser og vokser, og om vi ikke kan gjøre det får vi flagge ut eller flykte til systemer der grådigheten florerer og det bare er å karre til seg som best en klarer?

Eller om det ikke er målet for alle, men bare noen få, kan man jo spørre seg om det er greit?

For grundere eller noe annet betydningsfullt sett fra et økonomisk perspektiv?

Koste hva det koste vil!

Vi bare må ha enda mer, ellers blir vi ”syke”.

Bare må ha det!!
Kan det hende grådigheten er roten til "dårlig helse" i tilfellet milliardæren ?

Det er lenge siden store tenkere begynte å ytre tanker som fortsatt er brennaktuelle.

Sokrates for eksempel skal før han tømte giftbegeret ha holdt en tale med blant annet ordene:

"Jeg forsøkte å overtale hver enkelt av dere til å bekymre seg mindre om hva han har enn om hva han er."

Synnøve Sætrum

Det er de små tingene som er livet

(Foto: Synnøve Sætrum)

En dag å dele med noen.

Hverdagslykke heter det visst.

Et av menneskene som betyr så uendelig mye har vært på besøk. 

Moderne liv er så travle,og gir så lite rom for samvær og aktiviteter gjennom ukedagene.

Folk løper beina av seg i krevende jobber, og når de kommer hjem sitter de ofte som slakt og bare stirrer i femte veggen.

Det er forståelig og nødvendig.

De fleste er jo bare mennesker, og ingen blir yngre med årene. 

Den som har erfart det på kroppen mer enn en dag vet det ikke ligger stort annet enn utmattelse i atferden. 

Det er ingen selvfølge at noen stadig kommer tilbake, og stadig ha tid til å være sammen med en.

Fortsette den lange samtalen som et vennskap er. 

Diskusjonen og refleksjonen rundt de store spørsmålene, eller "bare" praten om de helt små tildragelsene som har vederfart oss siden sist vi møttes.  

Kunne "speile" seg, og måle ut hvem man er.

Den stille gleden, som til og med er gratis, blir gitt oss.

 "Det er de små tingene som er livet", sa gjesten ved bordet. 

Gjennkjennbart, kjært, ingen selvfølge, ingen klisje.

De små detajene rommer et liv.

Alt som er så ufattelig viktig.

Ok, det hender noen ganger, at lykken er så formidabel som romanene beskriver.

Det smeller muligens en gang hvert skuddår eller noe sånn deromkring. 

Som oftest er den mer fredelig, bare denne lille strimen som åpner opp for takknemligheten.

De små skjøre øyeblikkene man fatter noe av den gaven hverdagene rommer.

De små øyeblikkene i tilværelsen er de store.

Synnøve Sætrum

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Jeg synes ikke synd på milliardær Fredriksen, som på grunn av "rammebetingelsene" i Norge blir så "syk" at han må flagge ut tonnasjer og kronasjer. Sånn kan det gå, for en "stakkar". Rammebetingelser er et flott sekkebegrep uten klart innhold. Kan brukes i hytt og gevær alt etter hvem som snakker.
 Maktas formuleringer har en tendes til å være ullne, sånn at folk ikke skal forstå hva de egentlig holder på med. Det høres nærmest ut som reflekser om man lytter litt nøye.
Maktas gjerninger derimot er som oftest helt tydelige.
Jeg har kommet til at det for meg er bedre metode å se på hva de faktisk gjøre enn å lytte til grautmålet de snakker.

Å kammuflere grådighet som "sykdom på grunn av rammebetingelser", og så flagge ut er et godt eksempel.

Jeg bare spør, om han noen gang har "flagget inn"?

Men, igjen, det er ikke synd på en milliardær. Ikke under noen omstendigheter.

Dersom han har vondt på grunn av alle pengene, kan han jo bare kvitte seg med noen av dem.

Nok av mennesker på kloden som lider og har mindre enn null. 20 millioner i Pakistan for tiden. For eksempel. Et tall det er helt umulig å forholde seg rasjonelt til. Det er abnormt, ubegripelig og gedigent. Størrelsesorden av menneskelige lidelser som vi må tilbake til 2. verdenskrig for å kunne finne noe som muligens går an å sammenligne det med...

Så jeg synes det er på tide at Fredriksen og hans like toner flagg, og gjør noe for verdens elendige. Det er et kjent triks at om man løfter øynene fra sin egen navle får man det bedre med seg selv. Det er gjennom å gi at man får, og så videre.Bare å kvitte seg med børa milliardene må være. Heller ikke en milliardær får noe med seg dit han går... Jeg bare nevner det sånn i noen bisetninger i tilfelle noen ikke har hørt om sånt.

Oppfordringa er: Lag vei i vellinga, og snakk på et språk vi vanlig dødelige begriper.

Føler ingen medlidenhet med at FRP faller heller. Tvert imot føler jeg bare glede, men skal ikke utmale det akkurat her og nå. Høyt henger de, og sure er de, spør du meg...

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Synnøve Sætrum

Døden, eller "to be or not to be"...

Ettermiddagsblund kan være en dyd av nødvendighet for ei dame på min alder.

De aller fleste gangene slapper jeg helt av, og sover riktig godt for en drøy halvtime eller så.

Andre ganger blir søvnen tung og klam, med smak av jord og spade mot tennene.

Drømmene handler om døden.

Stemningen er alltid den samme.

Søvnen er ikke god, og man våkner med et utsitt rykk, for å kjenne at hårfeste og brystkasse er lett fuktet av svette.

Forgjengeligheten er ikke alltid det letteste å forholde seg til.
Selv om den er det eneste sikre.

Da jeg var i begynnelsen av trettiårene hadde jeg skikkelig dødsangst, eller kanskje var det livsangst, eller begge deler.
Prosessene rundt det tok si tid, og var smertefulle, men det gikk over...

Nå i slutten av førtiårene fortoner det seg noe annerledes.

Nå er det mer fenomenet å bli borte tanketumleriene handler om.

At mennesker jeg elsker på en eller annen måte også blir det.

Sterkere legger jeg merke til at mine venner mister sine kjære, at vi nærmer oss alderen der vi er de eldste. Absurd siden jeg inni meg har både dem og meg selv sånn som vi var for 30-40 år siden.

Jeg har etter hvert fulgt mange til siste hvilested.

 De fleste alt for tidlig.

I de andres død skimter jeg min egen.

Jeg setter umåtelig stor pris på det som er.

 Her vil jeg være hver eneste dag.
Jeg holder meg med glede fast.
Gleden er jo som kjent gratis.

Våkner ofte med en eneste tanke i hodet:

Enda en dag, så heldig jeg er!

Så godt jeg har det!

Nesten litt sånn som Augustin tenkte om erkjennelsens akt:

Jeg eksisterer, jeg lever, jeg erkjenner!

Tilbøyeligheten til å se den siste delen som det viktigste har vel jeg også.

Men, skal ellers ikke skryte på meg hjernekapasiteten til nevnte tenker, om man enn man har og har hatt en beslektet tanke eller to.

Slektskapet er der som menneske.

At et godt voksent menneske tenker på sin egen død er vel ikke så underlig, siden tiden bare synes gå fortere og fortere.

Mye her i min verden er ikke prøvd og levd, det er nå ett.

Tilværelsen i seg selv som er mer enn godt nok insitament til å ville fortsette i evigheter.

 Kanskje det har med alderen å gjøre, eller kanskje det har med sykdom og gjøre?

Jeg er ikke sikker, men jeg tar den i alle fall innover meg på en tyngre måte enn tidligere.

Døden og dødsprosessene. Jeg kjenner ikke dagen eller timen, og takk for det, men jeg er sikker på hvor det bærer helt til slutt.
Siden jeg er dødelig, vet jeg at hver eneste dag og time spiser biter av livet mitt.

Kunne jeg bare brukte dem like godt alle sammen!
Siden jeg er menneskelig kan jeg ikke skryte på meg akkurat det.
Det evige nå, er et ideal jeg ikke alltid greier å leve opp til.

Timer og dager bare forsvinner uten at jeg har den fjerneste ide om hva som skjedde.

Man bare er, eller har vært.

"To be or not to be"....

Noen ganger skulle jeg gjerne kommet forbi denslags fakta.

Jeg kan føle en slags melankoli ved tanken på å bli borte, mens alt annet kommer til å fortsette som om ingen ting har hendt.

I den store sammenhengen er jeg mindre enn et pust i sivet. For meg selv derimot, står jeg i senit.

Konsentrasjon om her og nå, og livet er sentrum for meg.

Likevel er vissheten om egen forgjengelighet der i skyggene og vifter med armene.

Den reiser de eksistensielle spørsmålene.

De store som menneskene har stilt seg så lenge vi vet.

Qui Vadis?

Går jeg noen steder i det hele tatt?

Annet enn i krematoriet eller grava, og hvile i det evige intet?

Plotin svarer at sjelens lengsel går utover å bli gjenfødt i en ny kropp. Sjelen, som blir igjen i seg selv når kroppen dør, er seg bevisst at den stammer fra åndens verden og skal tilbake til den. Mennesket fødes, lever og dør, siser han. Men, sjelen er udødelig,, fordi den er en del av livet kilde, som ikke stoppes, men sprudler evig uten å tømmes.

Er sjelen en eksistens uavhengig av denne kroppen?

Akkurat det høres for meg ut som en veldig vakker tanke når jeg innimellom bakser med melankolien over min egen forgjengelighet. På den andre siden;-evig?

Er det mulig å forstå en evighet?

Finnes det en annen eksistens?

Finnes det ingen død?

Er det sikkert det er sånn at jeg går rett inn i det evige intet, som jeg kom ut av.

Jeg kom jo fra ingenting, til alt. Det var ikke vondt eller godt. Der fantes ingen bevissthet.

Jo.Jeg heller nok mest til at det er dit jeg skal igjen.

Denne ettermiddagen handlet drømmen om ei venninne det fortsatt er vanskelig å begripe er borte. I drømmen snakket jeg med henne, og alt var som før.
Smil, latter og dypsindigheter i god miks. Helt til jeg tenkte, du drømmer, hun er død.
 Så våknet jeg.

Sist jeg så henne i livet var hun frisk.

På Panormites sang hun en vakker gammel salme. Siden svømte vi i krysstallklart, bunnløst Egeerhav.

Saltet holdt oss hengende i overflaten noen øyeblikk. I eksistensens hule hånd så å si.

"To be or not to be"...

Over det veldige dypet, og under den uendelige hvelvingen.

Et øyeblikk der man bare er, og ikke stiller et eneste spørsmål ved det.

 ”Du och jag Alfred, jag och du…”.

Synnøve Sætrum

LENGSEL

(Rhodos 2007. Foto: Synnøve Sætrum)

Selve lengselen er et pant på at det vi lengter etter er til!

Karen Blixen

 

Lengsel - å, den er ikke det verste. Alt skjønt og godt i en gror opp i le av den.

Fridtjof Nansen

Lengsel bærer et menneske halve veien.

Islandske ordtak

Bare det å ha et sted å lengte til er en verdi i livet.

Barbra Ring

Hva er lengsel? En slags erindring om ting man ennå ikke har opplevet ...

Heljar Mjøen

♥

Takk for sommerdagen som stunder mot natt. 

Farer yr med sannferdigheter blir det enda en i morgen.

Jeg ser meg rigge meg til en skikkelig stranddag fra tidlig av. 

Kanskje jeg må stille vekkeklokka for ikke å gå glipp av velsignelsen? 

Får sove på om det blir ved Kristiansand eller vestover...

Sitte i solstolen, lese og bare kikke på dem som frister badelykka mellom brennmanetene.

Akkurat saltvannet tenker jeg stå over til neste gang jeg har tenkt meg til september's dukkerter i Egeerhavet.Ingen grunn til å klage, eller bytte ut nattesøvna mot intens svie. 

Ikke for det...Her ytres ikke et eneste negativt ord om varkre, rene, frie, rare, lille Norge.

Jeg stortrives her, og jeg er erkenorsk.Slikt har jeg både erfart i møte med den ene og den andre, og jeg har sågar også latt meg fortelle det...

Dama går til og med på ski om rette selskap og høve byr seg!

Noen ganger er jeg saltsugen, men ikke i aften...

Jeg lukker øynene rett som det er og kveldsdrømmer meg til litt fjernere strandpromenader og folksomme avenyer...

Det er det der med å spankulere rundt lettkledd og kjenne varmen lik et mykt plagg mot huden.

Sinnet blir stillere når det er sånn. Det er enklere å høre hjertet snakke.

Synnøve S

Bak fram...

(Kulturminne og meg. Foto: Marit Sætrum)

Livet kjennes kneppet bak fram. Fredagskvelden, og ikke noe "Nytt på Nytt" eller "Skavlan".

"Saman er ein mindre aleine" på NRK2, og jo bare gnu det inn...

 Alenekveld er alenekveld.

Noen ganger er de en luxus. Bare sitte der og stirre i femte veggen.

Eller rett og slett bare være.

Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Som denne her.

Jeg er litt mindre fornøyd med eget selskap. Jeg peser med garden for ikke å bli sutrete, men jeg innrømmer det glatt: Jeg er selskapssyk. Det blir for stusselig med bare meg da.

Men, ikke etter hvilket som helst selskap. Kun det som stimulerer samtidig som jeg kan slappe helt av og bare være... 

Bortskjemt? Litt kanskje... Men, ikke for mye. Bare lei og lei og lei. Utfordringene er blitt for små, og jeg innser det beste er å møte Jon ganske så snart.

Jeg er altså ikke en lykkelig aleneboer denne fredagskvelden. Selskapet kjeder meg, og det holder ikke med to be or not to be...

 Jo, jeg bare er, men bare med meg. 

Jeg har hatt ei Munkholm, spist en liten ferdigpizza. Har stått over innhalering av en pose Kims French Fries med nød og neppe, og er i det hele tatt litt trøtt og lei.

Trøtt fordi siste ukene har vært hendelsesmettede, lei fordi jeg ikke får fingeren ut og gjør noe annet enn å drive tanker rundt det jeg mangler denne aftenen.

Jo, jeg mener handling. Selskap. Vennskap. Kjærlighet. Ærlighet . Og, selvsagt å bli klødd litt på ryggen av elskeren. Kløpinnen gjør ikke samme susen når jeg er i dette lunet.

Kontraster kan være slitsomme.

Puta ligger godt plassert i midten av senga, og jeg synker snart ned i "gropa"...

Man reder som man ligger, eller var det som man reder så ligger man.... Eller?

Nei, jeg vil ikke utbrodere for mye.
Hver på sitt vis vet alle alt.

Jo da, jeg har hørt lyrikk lest av Falkeid selv, og erkjenner jeg har langt igjen for å rekke de horisontene.

(Men, de var til trøst og vederkvegelse, og vel så det.)

På den andre siden rekker jeg vel så langt jeg vil om jeg bare sammenligner meg med meg selv.

Det er bare det der, at noen ganger er det heller traurig å være selvgående.

Jeg kunne trenge et puff, eller et klapp, eller bare noen å lene meg inntil og henge meg på...

 Noen ganger er det helt ålreit, og tilværelsen kjennes kneppet riktig.

Nemlig...

Synnøve Sætrum