REISEBREV 2014....

2015.

JANUAR:

Godt nyttår.

Blanke ark med tastaturer til.

Den er heldig som kan kikke tilbake og glede seg til ei framtid.
Det er mye å glede seg over, godt blandet med verdens elendighet.
Kommer ikke utenom, og særlig ikke i disse dager.
Triste, veldig triste dager med angrepene på ytringsfriheten.
Jeg tenker på alle de som har mistet livet med blyanten eller i hånda.
Terroren er feig, den er grusom og den går diktaturets veger.
Så gjelder det å ikke tvinge seg selv til å skrive eller mene noe om det.
Det er jo nettopp det som er agendaen. 

Vinterregn sør i Norge hvor jeg sitter.

Jeg er trøtt disse dagene, og litt usikker på om jeg kan greie denne siden av kloden disse månedene.

Har bestemt meg for å prøve igjen, og slår meg foreløpig til ro med at veien blir til mens jeg går.

Slik er det utenfor kransen av greske øyer for tiden.

Vientiane, Lao PDR Foto: Synnøve Sætrum

Rawai, Chiang Mai,Pitsanoluk, Kon Khaen i Thailand.

Vakkert land på så mange måter, og her jeg stirrer ut på regn og gråvær er det lett å innrømme lengselen. Kikker innover og tenker det ikke er siste gangen jeg besøker det fordums Siam. Om livet og Gud vil. Den andre siden av den store verden er blitt et sted i hjetet her i min lille.

Laos med Vientiane og Luang Prabang. Vientiane er den stilleste hovedstaden jeg har vært i. 

Sinnet mitt fylles av gater og steder jeg gjerne skulle sett sammen med flere mennesker jeg elsker.

Luang Prabang ved Mekong kommer jeg aldri aldri til å glemme. En skjønnhet jeg gjerne skulle seilt til, akkurat på den elva. Hvem vet? Kanskje en gang, kanskje ikke. For meg en vakker drøm.

Foto: Synnøve Sætrum

Mekongs vei gjennom tropelandskap.
Breddene med elefanter, små hus, trær, fugler, mennesker, bøfler er  fantastiske minner som fyller tankene med stor glede. Orkideer, banantrær, kokospalmer, mangrover.
 Små sådanne for meg som ikke har vært i den store skogen ennå.

Ved Mekong. Foto: Synnøve Sætrum

Vietnam. Hundre millioner motorsykler på en gang.

 Vandringer med livet tilsynelatende som innsats, men jeg overlevde. 

Innsjøen.Restauranten der vi en regntung kveld spiste underlig luksusmat og ble spilt for.

"Kom mai du skjønne milde".
Jeg lo av absurditeten, måtte ta meg kraftig sammen for ikke å miste ansikt. Det viste seg at byen hadde besøk fra det norske monarkiet de samme dagene...

Sykkeltaxi med opiumsrøykende sjåfører.
Kanskje det er derfor de holder ut det evigvarende brølet fra trafikken.


MARS 2015:

Foto: Synnøve Sætrum

Halong Bay.
Båttur for seks peroner i to netter og tre dager.
Vakre, skjønne fjell og klipper. Sterke farger.
Og ei mange titalls millioner gigantisk grotte av dryppstein som høydepunkt.
Nedturen var alt søppelet som lå og fløt på vannet. Grelle, veldig grelle bevis på masseturismens nådeløshet. Forferdelig forsøpling av dette stedet som står på vår felles liste av den kloden vi skal gi videre til dem som kommer. Tipper det stedet kommer til å miste turismen etter hvert.
Det var ille. Veldig veldig ille.

Hanoi.  Foto: Synnøve Sætrum

Det hele tok slutt i Hue.
Stedet som ble så angrepet under den forferdelige krigen.
Også der fikk jeg et innsyn og blikk på Vietnam, og sier jeg kan tenke meg andre steder en gang.
Når det ikke er så varmt. Jeg orker ikke den brennende heten.
Da jeg forlot Asia dryppet svetten så intenst fra panna at tastaturet her gikk fløyten.

4. april tok jeg flyet fra Ho Chi Minh byen til Athen.
Dagen etter befant jeg meg plutselig sittende mitt i hjertet av Syntagma, drakk rådyr kaffe og brukte flere dager i den greske hovedstaden til å sove meg på plass og vandre i gatene.
Mandariner, appelsiner og annet hang modne på trærne.
Likevel frøs jeg veldig. Etter måneder i tropene måtte kroppen finne seg omvendt til rette.
Rhodos og påskefeiring etterpå.
Det blir ikke glemt.

Så kom jeg heim 1. mai, til en virkelighet som ble tøffere enn jeg kunne forestilt meg.
Detaljene får være mine, men noen ganger er livet alt annet enn planke.
Dog er jeg nordlending i bunnen og står hain a...

Uansett: Tankene mine endret seg i takt med andre endringer.
Jeg bestemte meg for å reise i Europa ei stund utover høsten, og feire jul sammen med familien.
Fine dager, gode minner.

Nå sitter jeg et sted i Norge og skriver ferdig 3. mars 2015.
Reisen inn i dette året er for lengst i gang.

Fortsatt godt nyttår.

Synnøve Sætrum

BLA BLA BLA FRA NYDALEN...

http://www.nrk.no/nyheter/amnesti-for-asylbarn-1.11806799

http://www.nrk.no/sok/?q=asylbarn

Vi er enige om at perioden som er gått har vært krevende, sier Erna.

"Godt og konstruktiv samtale" sier statsministeren...

Vært gjennom krevende periode periode sier hun...

Diskutere mer i framtiden...

Siv Jensen sier at de står overfor utfordringen som er omstilling i norsk økonomi... Igjen!

Krf-lederen, Hareide, sier det har vært konstruktivt, og at samarbeidet skal bli bedre i tiden som kommer.Han snakker om informering og inkludering alle steder i det norske samfunnet...

Nevner "de svake gruppene", hvem han nå enn mener, i ei bisetning.

Venstre-lederen sier det har vært et bra møte, åpen og ærlig tone. 

De sier de får mest uttelling for dem.

Utslipp. Fattigdom. Skole.

Hun snakker om svær omstilling av Norge, et "grønt skifte"...

Salen spør om KRF-lederen fått beklagelse fra Per Sandberg?

Han opplever Siv Jensen ryddet opp, han svarer at de har hatt en god tone i dag.

At han vil fokusere på politikk og ikke på personkarakteristikker.

Budsjettprosess, sier Erna Solberg. Budsjettarbeid. 

Regjeringspartiet har ansvaret for helheten i budsjettet. Skattereformen snakker hun om. 

Er det den med at de rike skal få mer og de mindre rike mindre? 

Eller er det arbeidsgivernes situasjon hun snakker om?

Hva er denne skattereformen blitt til så langt for "folk flest"?

Ikke et kløyvsens kvekk om det....

Siv Jensen skyter inn at de fire partiene har vært enige om at dette var konstruktive samtaler. ..

Er sentrumpartiene knyttet tettere til budsjettprosessen enn før dette budsjettet?

Mer bla bla bla bla bla bla bla om hva som er vanskelig og hva som er felles.

De vil være litt føre var. Kanskje.

Så blir det spurt om hvilke områder som er disse vanskelige?

Bilavgifter.

Der er det satt ned et utvalg...

Regjeringen må få tenke først , skyter Solberg inn.sier 

Det blir spurt fra salen om løsning for asylbarna.

Ikke et ord om utvalg eller komiteer blir nevnt. Enda det er sårt tiltrengt med mer enn en. ...

 Statsministeren sier de ikke har snakket om dem. 

Ingen løsninger der.

 I følge henne ikke tiden og stedet. 

BLA BLA BLA BLA.... sier jeg.

SKAMMELIG SKAMMELIG SKAMMELIG

Synnøve Sætrum

PÅ BUNNEN AV ALLE LENGSLER

Foto: Synnøve Sætrum

Fritt etter Tom Waits

På bunnen av alle lengsler finnes drømmen om våren . 
Solskinn og tidlig dagslys bringer spede pip fra skogene.
Nobel optimisme spirer under isen.


Synnøve Sætrum

Å SKRIVE STREKMENN MOT TERROR...

Verdens gravalvor er i meg disse morgenminuttene. 

Midt i min fredelige indre reise over tastaturet og kaffekoppen ser jeg dem for meg.
De maskerte feigingene med våpen i hånd. Jeg kan fatte noe av sorgen man kjenner ved å miste et nært medmenneske. Døden er den sikreste realiteten ved livet.
At noen dreper fredelige medmennesker for å hevde sin verdensoppfatning, religion eller politiske mening kan aldri bli noe annet enn feil. Ikke kommer jeg noen sinne til å fatte denne ondskapen heller.
Aldri unnskylde det eller tro på det.

Terrorisme er feil. 

Punktum.

---

Noen tårer triller mens jeg tenker tanker rundt det å være modig og å ha sine meningers mot.
I noen saker er kanskje det enkleste å tie stille. Være det lille mennesket som kastes hit og dit i konsekvensene av storpolitikkens grimme spill. Avstå fra ei fredelig ytring.
Men, da får de det jo som de ønsker terroristene.

Jeg kjenner meg selv og vet jeg ikke ville være særlig tøff i trynet om noen pekte på meg med dødelige våpen. Heltestatus er ikke mitt anliggende, jeg er helt ordinær.
Min reise i livet handler ikke om anskaffelse av glorie eller omdømme. 

Først og fremst handler den om å være til stede her og nå. Videre er det en gave å registrere hva jeg handler om, sånn dypest sett, fra den ene dagen til den andre.
Elske og noen ganger gremmes over livet mitt så godt jeg kan, og "bare være".
Jeg er ingen guru eller helgen.

---

  Terror rammer mennesker som debatterer grunnleggende menneskerettigheter. 

Et jødisk medmenneske holder vakt i en konfirmasjon, og dør av skuddene. 

Jeg grøsser og tenker at nå skjer det igjen. Denne gangen i København.

  Historieløshet borger for så mangt. 

---

Norge er fortsatt det samme vakre fredelige åpne landet som jeg elsker, men jeg grøsser stille og skriver videre. Danmark og Norge er søsken i verden. Den franske revolusjonen finnes i vår felles historie. Nei, jeg er nok ikke så modig som medmenneskene i avisredaksjonen i Paris. 

Likevel har tankene både de døde og gjenlevende forfektet nådd fram til meg.

De ble understreket da den avskyelige feige terroren rammet dem.

Først Paris, nå København.

Jeg sender en søsters tanke til dem som er døde,

En trøsteklem til medmenneskene som er deres etterlatte og til alle som ligger såret på sykehus. 

Når alt kommer til alt tror jeg dette handler om hvordan vi som små enkeltmennesker forholder oss til den store politikken i våre hverdagsliv. 

Ekte motstand kommer alltid nedenfra. 

Stasmenneskene kan snakke til massene så lenge de har legitimiteten til å sitte på taburettene sine. 

Noe vi gir dem når vi går til stemmeurnene.

Legitimiteten er det vi vanlige menneskene som besitter.

Ikke sant?

----

 Å drepe og skade uskyldige mennesker for å understreke sine holdninger og ideer er feigt og forkastelig. Det er..... ja jeg finner nesten ikke ord.

Verden forandrer seg så fort.

Tidligere års fjerne virkelighet langt borte på kloden er blitt nabolagets realiteter.

Jeg er ingen avisredaksjon eller berømt forfatter. 

Mine tegneferdigheter strekker seg til strekmenn.

Her, dypt i mitt indre, inne i meg finner jeg akkurat nå engstelse for framtiden og det frie ord. 

Ytringsfriheten er fundamentet for å være et fritt menneske.

Les:

Fredelige meningsutvekslinger er den viktigste forutsetningen for demokrati. 

Det er sagt før, men det er nødvendig å gjenta. 

Hvorfor? 

Fordi jeg tror på å gjenta en sannhet om og om igjen.

Jeg er hellig overbevist om fredelig motsand.

Veien med våpen i hånd er helt uakseptabel. 

Når skuddene rammer fredelige møtedeltakere står atskillig større saker enn min sinnsro på spill.

Min politiske oppdragelse er blant annet tuftet på fundamentet "alt er politikk". 

Samtidig synes jeg jeg  "hører" noen av mine velmenende kjære nærmeste si at jeg heller må leve i øyeblikket. Ikke gruble så mye rundt alt det forferdelige.

 Være til stede her og nå, være glad.

Jo, jeg er glad for fortsatt å kunne ytre ei fredelig mening her på "Ytringsstedet"...

Jeg skulle hatt et sånt tegneprogram og kunnet sette noen strekmenn på veggen her.

Det har jeg ikke, men tillater meg likevel å skrive strekmenn mot terror.

Er du med?

Synnøve Sætrum


http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/01/30/pesten-vender-tilbake/

GOING UNDER..... BRING ME TO LIFE....

Vannlandet: Yes, it's Fucking Political.

Ja, det så... Leser disse ytringene med glede.

Takker for teksten Bjørn!



Vannlandet: Yes, it's Fucking Political.:                                                                                      Statement (selvportrett) I går var jeg på at...

F R E D A G S K V E L D . . . .

Konstaterer det er fredags kvelds blues.
Kommer inn ubedt, nesten som naturlov..
Nynner toner om tap
Manglende relasjoner...
Refrenget om alt en ikke har i stedet for det om alt en faktisk er...
Bare ved å være seg selv her.

Er du med?

Evinnelige ensomhets, singel-kveld...

Melankolien dro til et sted der ute.

Den som har vært på lang reise må til slutt vende hjem.
Det hører med. 
Reaksjoner også, men selv om en har lest øyet stort og vått kommer reaksjonene bakpå.
Mulighetene for det meninigsløse, mørke, trauste står i kø...
En visste de kom til å stå på trappa, men likevel er besøket et sjokk.


Som om ikke det er nok gjennomlever Norge, mitt Norge, den mørkeste tida.
Det er ennå et stykke til lyset kommer tilbake.
Slike som meg merker mørket sterkt.
Stupmørket har den asia-reisende ikke opplevd de tre siste vintrene.
Er det alltid så mørkt og stille her?

------

Likevel...
Det er godt å være hjemme, ved reisens slutt.
Mye å være glad for, mye jeg vil ha som ikke finnes for meg andre steder på kloden.


Det er noe med egen sofa og seng ikke sant?

-------

Aner ikke hvordan andre som lever alene i Norge har fredagskveldene. 

Alene  har ingen andre enn seg selv å stå til svars overfor.

Gjøre som en vil, være fri...

Fri til å leve ut drømmer og håp for egen tilværelse og maskin.
Samtidig fri til å være endeløst ensom...
Endeløst lengtende...
Endeløst...

--------

Den som sitter i fredagskvelds-blues sitter på kanten av et liv...

Er du med?

Ha trivelig helg !

Synnøve Sætrum

D I R R E N D E . . .

Foto: Synnøve Sætrum

Dirrende sitter det her

krever vann

øser vin

Dirrende gråter det der

salter sår

pakker inn

Dirrende går det i fra meg

ut i ei eng

uten sommer

Dirrende kan jeg kun fatte

frosten 

i det dette rommer

Synnøve Sætrum

NYTT IMELLOM OSS

Foto: Synnøve Sætrum

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
nåkka som vi ikkje kan forklare
trur du at det bære e et blaff
trur du vi kan få det te å vare
kanskje e det nåkka vi har hatt
nåkka som vi langsomt gikk ifra
uten at vi skjønte ka som skjedde
uten at vi vesste ka det va

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
eller det e kommet nå tebake
kommet gjennom vinduet ei natt
sotte sæ i veggan og i taket
kommet hit med alt vi hadde glemt
funnet vårres hemmelige blikk
uten at vi skjønte at det skjedde
uten at vi fatta ka vi fikk

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
trur du vi kan få det te å bli her
livet e en sang vi ikkje kan
og nu går den akkurat forbi her
det du ha i øyan dine nu
det som gjør at vannet blei te vin
uten av vi skjønte at det skjedde
og at det var vi som slapp det inn

(Kari Bremnes)

.....

JEG HAR LETT SÅ LENGE ETTER DEG

Jeg har lett så lenge etter deg

at jeg til slutt glemte hva jeg lette etter

og jeg har elsket min lengsel bort overalt

i kvinne etter kvinne som jeg ikke engang husker

av kjærlighet til deg som jeg aldri fant

Men plutselig, trett og fortvilet til døden

av å gjenta meg selv i alle favntak

ser jeg din skikkelse sveve rett over meg

som en gallionsfigur over et sunkent skip

og jeg kjenner ansiktet igjen, men har glemt

hvor jeg har sett det før. Jeg vet bare

intenst og sterkt, at det må være ett av

de ansiktene jeg har elske og forlatt

fordi jeg fortsatte å lete videre etter deg

(Stein Mehren, fra "Kjærlighetsdikt")

I love you more than you'll ever know......

OM MANI PADME HUM

Foto: Synnøve Sætrum

http://www.dharma-haven.org/tibetan/meaning-of-om-mani-padme-hung.htm

S U N R I S E . . .JULY MORNING...

DEI VIL ALLTID KLAGA OG KYTA...

Dei vil alltid klaga og kyta,
at me ganga so seint og so smaatt;
men eg tenkjer, dei tarv ikkje syta:
me skal koma, um ikkje so braatt.

Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar
(som no ingen kan undrast uppaa);
men det munar daa jamt, ja det munar,
so det stundom er hugnad aa sjaa.

Lat det ganga fram, lat det siga,
berre eitt eg ynskjer og bed:
at me ikkje so høgt maatte stiga,
at me gløyma vaar fedranesed.

Lat oss ikkje forfedrarne gløyma
under alt, som me venda og snu,
for dei gav oss ein arv til aa gøyma,
han er større, enn mange vil tru.

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven istand,
at, naar fedrarne sjaa att paa jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

(Ivar Aasen)

BROTHERS IN ARMS..

Del av krusifiks i Santa Maria del Pi, Barcelona.
Foto: Synnøve Sætrum

Det er på sin plass å spørre seg hva Jesus ville ment med tanke på bombingen av uskyldige barn i Gaza? Hvordan ville han betraktet den endeløse krigingen mellom søsknene på den samme kloden?
 Hvilket standpunkt ville han valgt når dyktige leger og kirurger utestenges fra å utføre livreddende  humanitært arbeid... ? Eller hva ville han følt for tusener av flykninger som drukner i havet ? Deres eneste "forbrytelse" er å være fattige, og vandre etter "drømmen om Europa"... Jesus bar kjærlighetsbudskapet. Størst av alt er kjærligheten, ikke sant?

Du skal gjøre mot din neste, som du vil din neste skal gjøre mot deg...

Nestekjærligheten rommer alle mennesker. 

Ja da, også de som kommanderes til å bombe uskyldige sivile.

Hva ville Jesus sagt?

Hva ville han ment?

Hva ville han gjort?

Jeg bare tenker høyt...

Jeg bare lufter noen tanker...

Jeg bare spør meg selv og andre; -Hva ville Jesus ha gjort?

Synnøve Sætru

SPANISH GUITAR...

Husøy i Senja og sånn....

Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Mediene kommer med bud om at vi  lever gjennom det varmeste året på jordkloden. 

Jeg kjente det godt i Hue (Vietnam) i april. 43 grader den dagen jeg vendte nesa mot nord. Akklimatisering på solens øy i Egeerhavet gjorde godt. Gresk påske var en opplevelse jeg tenker tilbake på med takknemlighet. Det kjentes som et privilegium å kunne nyte gjestfriheten i mitt "andre hjemland". Dårlige minner er unntaket som bekrefter regelen. 

Husøy i Senja. Foto: Synnøve Sætrum

Så kom jeg til nordsiden av jorda 1. mai. 

Siden har det stort sett vært sommer. 

Den som oppholder seg sør i landet har opplevd tropiske tilstander uke inn og ut.

 Sommeren i Norge har vært fantastisk varm.

Disse månedene har jeg fått være turist i eget land. 

Slett ikke alle steder, men litt vestover, østover og nordover.

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Turfølget....

Tromsø tok i mot med 24 grader 4. august. Byen var pyntet med blomster jeg ikke kunne huske å ha sett på de breddegrader tidligere. Før i tiden var det lite med hageflekker og slikt. 

Det synes at folk har reist mer, og kanskje også at det er blitt litt varmere.
 Akkurat det er vel like lite en hverdagslig sak som at jeg setter beina her. 

Foto: Synnøve Sætrum

Snaue to tiår siden sist, og i skrivende øyeblikk kjenner jeg det som jeg har beveget meg i et maleri siden jeg kom. I fordums dager brukte jeg Tromsø som avslapning- og rekreasjonssted når bygdelivet syntes for smått og trangt. Yttersida av Senja er fantastisk dramatisk, og årene med avstand har gjort gjensynet sterkt. En time for seint til midnattssola gjør ikke noe. Lyset er her fremdeles.
Husøy, perla i Senja er den samme som da jeg bodde her som ung voksen. 
Fem år av de viktigste årene i livet. De årene en formes som person, blir skarpere i konturene og "finner seg selv". Hva nå enn det er? Jeg kan ikke uttrykke det helt, men jeg kjenner at dette stedet er et av de viktigste for meg. Helt personlig, og helt mi greie. Så deilig det er å ha slikt! 

Gryllefjord. Foto: Synnøve Sætrum

En er heldig når værgudene viser nåde, og en del av dagene blir gode.
 Ikke at fjell, fjord og daler er stygge i regn og tåke, men det ble en annen opplevelse å se deler av Senja i solskinn og sommervind. 

Foto: Synnøve Sætrum

Husøy i Senja, August 2014

Synnøve Sætrum

 Foto: Synnøve Sætrum

I ettertid, det vil si 14. november et helt annet sted i Europa kan jeg tilføye:
Gudene var gode og jeg fikk oppleve mye sommer og skjønnhet... Tåka og regnet skapte balanse i regnskapet. Jo, Nord-Norge betyr fortsatt veldig mye for meg. Menneskene på Husøy i særdeleshet.
Takknemligheten for tiden før og nå sitter helt fast og kjennes god.

Takk for i sommer !

DYPEST SETT...

Dypest sett vet jeg lite om å eie og ha, grafse til seg mer og bli drevet av sult etter eiendeler og statussymboler. Det motiverer meg ikke for det handler om å være realistisk.

 Om jeg var frisk og arbeidet hundre prosent ville det ikke være for å karre til meg, men kanskje for å gjøre en liten forskjell for noen få mennesker. 

Den gangen jeg tok min lange utdanning håpte jeg også på at yrkeslivet skulle bli interessant. 

Hvilket det også ble på mange vis, så lenge det varte. 

Nå lever jeg uførepensjonistens liv fram til 20.januar 2015. 

Fra den utbetalingen er jeg uføretrygdet, og betaler mer skatt, hvor mye mer vet jeg ikke siden jeg ikke vet hvor mye inntekt jeg kommer til å ha, bare at det blir mer enn jeg har gjort til nå. 

Skatten har jeg betalt med glede. Derimot gleder det meg ikke at de som er rikest forholdsvis skal betale mindre skatt enn de som er fattige... Uansett så blir det, dypest sett, helt i mitt hode. 

Ulogisk for meg rett og slett. 

Dypest sett skjønner jeg at man som samfunn må skaffe inntekter for i det hele tatt å ha velferd. Ja da, men jeg begriper ikke at de som er sykest og svakest skal ut og styrke statsinntektene på den måten. Å være ufør betyr jo dypest sett at du ikke kan arbeide. De aller fleste av oss er kronikere også, og kan ikke trylle oss friske om vi aldri så mye ville. Ikke en lege i verden kan endre tilstanden. Vi lever med den, og i Norge er vi enda heldige og slipper ut i skogen for å dø, eller sitte med tiggerkoppen på hjørnene. I Norge har vi enda et humant samfunn, dypest sett. Det er jeg glad for.

Ja da, så er det helt sikkert noen som snyter og lurer også på uføretrygd, men man skal vel ikke mistenkeliggjøre hele gruppen mennesker av den grunn?

 Det blir jo som å banke ungene til frokost i tilfelle de gjør noe galt. Sånn dypest sett.

Sånn dypest sett skal jeg ikke si mer om dette akkurat nå.

Budsjettforhandlingene pågår enda, og selv om pressen melder ditt og datt er ikke noe ferdig.

Dypest sett...

Ha god helg...

Synnøve Sætrum

L I V E

“I would like to beg you, dear sir, as well as I can, to have patience with everything unresolved in your heart and to try to love the questions themselves as if they were locked rooms or books written in a very foreign language. Don’t search for the answers, which could not be given to you now, because you would not be able to live them. And the point is to live everything. Live the questions now. Perhaps then, someday far in the future, you will gradually, without even noticing it, live your way into the answer.” 

(Rainer Maria Rilke, 1903, from "Letters to a Young Poet")

L O V E

"Love is measles. 
The older you get it the worse the attack."

(Rainer Maria Rilke)

NORD-NORGE'S NATT...

Nord-Norges natt

i lys uten nåde

Ser du alt nakent til dom

Himmel og sjø slår lys

mot ditt fartøy

Vi kan ikke følge

du seiler alene

Ensomt lyttende mot vingeslag

Som viser vei

Til en høyere morgen

borte fra all angst

(Liv Nordhaug)

ONE LOVE

DRØMMER...

Alle tre fotografiene fra bakgården her.

Foto: Synnøve Sætrum

Jo jeg er også laget av det stoffet som vever drømmer. 

Bakgårdsmennesker blir gode på denslags.

Livets drømmer pleier jeg med omhu, og håper høste minner når jeg en gang sitter gammel og tilfreds på eller i et hjem. Et godt hjem for sånne som meg når jeg eldes. 

Dersom medisinene virker som de skal, og flaksen står meg litt bi får jeg et par tiår til i tiden.

 Så håper jeg at regjeringer ikke gjør det slik at sånne som meg bare blir stuet vekk sammen med andre samfunnet ikke vil ha....Her jeg sitter nå har jeg i alle fall enda håpet om at Norge skal fortsette å være det humane landet jeg ble født i. At vi ikke går mot tider med sortering avhengig kun av å være frisk, ha riktig hudfarge, religion, livssyn, legning, sivilstatus og ikke minst størrelsen på lommeboka. 

Jeg vever stadig mine små drømmer.

 Det har jeg vært meg bevisst det meste av livet. 

Jeg går som sagt framover mot alt jeg ikke vet, og kan ikke annet. 

For tyve år siden var jeg her i nabolaget sammen med en avdød samboer.

Jeg husker at vi betalte dyrt for reisa og drømte om den lenge.

Gledet oss til gode dager under sola.

I går gikk jeg tilfeldig (tror i alle fall det) rett inn på en plass hvor vi var. 

 Beina bare gikk dit og jeg fikk ei reise tilbake.

Vi var syke av salmonella, veldig syke, store deler av den 21 dager lange ferien.

Området var rammet av hetebølge, og vi hadde presset oss hit med tog. 

Jeg hadde for sikkerhets skyld gjort i buksa, og på den tiden var det ikke bare bare å finne nye klesplagg en tidlig søndag formiddag. Jo da, det høres vanvittig ut og du som ikke kjenner historien kan gjerne si at vi skulle holdt oss i senga enda litt til. Men det var bare det med tyrefekting da. Slikt foregikk på søndager, og dette var den siste vi hadde til rådighet.

Etter mye komers fant vi arenaen for å få vite at det hele var avlyst.

Grunnen: Tyrene var syke i magen på grunn av heten !

Foto: Synnøve Sætrum

 Drømmen om tyrefektning er forsvunnet med årene.

Derimot er tankene om å tilbringe noe tid i denne byen blitt værende hos meg i alle år. 

 Realiteter er noe annet enn drømmer.

Akkurat  nå sitter jeg i ei seng, på et pensjonat i Barcelona. 

Slikt har jeg å gjøre på disse kveldene.

Jeg er femti-to blitt og ikke i slaget til å farte ute i millionbyer alene etter mørkets frambrudd. Dessuten er jeg sliten både fysisk og mentalt. Mange inntrykk gjør meg slik.

 Mørket har forøvrig trukket kappen over skrikene fra karaoke her i nabolaget. 

Sort kveld virker dessverre ikke dempende på det som foregår... Jo, da jeg vet at det også kan kalles livsglede, eventuelt lede... Skal ikke være for snerpete, men kommer noen trekkende med en sånn sak når jeg er lagt inn på sykehjemmet må man vel kunne betegne det som innføring av aktiv dødshjelp...

 Altså: Noen har anskaffet seg en slik maskin og etter mange timer jammer og gru flyr vinduer opp og det skrikes på spansk og engelsk. "Nok nå" er ordene, men så langt fånyttes. Hundene bjeffer det de klarer mot nattehimmelen. Kattene som har seg her i bakgården er sjanseløse hvor mye de enn koser seg. Alvorlig talt: Skjønner du tegninga eller?

Volum fra maskinen bare øker og øker i takt med protestropene. Undertegnede er pent sagt sliten i hodet, men skal spare verden for å gaule : "Hoill no kjæft" ,på kav væfsning. 

Kan enda levende høre klassestyreren vi hadde på ungdomsskolen når han hevet stemmen og ropte så. Da ble det stille nok til å høre drømmer veves. Å lytte til stillheten kan være den vakreste musikk.

 To be continued...

Synnøve Sætrum

Barcelona 1.november 2014...

Foto: Synnøve Sætrum

En svipptur fra Kroatia til nord i Italia, og så tok flyet meg til Spania.

Jeg frøs i Trieste, solen varmet meg litt i Venezia og jeg har med meg gode minner i sekken.

Italia vil jeg gjerne, veldig gjerne, utforske en annen gang. Når det er varmere. Kvelder med temperatur helt nede i to grader blir for heftig for denne kroppen.Lue, votter og boblejakke er oppskrytt.Kaldere enn i Kristiansand har jeg hørt, hvor det etter sigende regner uavbrutt.

 Hadde jeg vært der ville jeg stort sett bare sovet. Sånn fungerer det for sjel og kropp. Faktisk kan jeg ikke styre det. Har fått slengt til meg at det er latskap og at jeg må ta meg sammen. Ja, hadde det bare vært så enkelt. I disse tider er vi særlig mistenkeliggjort vi uføre, og slikt spres i mediene. 

Hvem er det som tjener på det? Egentlig?

Bakgård-skyline. Foto: Synnøve Sætrum

 

En bit takutsikt over Barcelona. Foto: Synnøve Sætrum

Takker for at jeg hører småfuglene synge, måkene skrike og kattene jamre.

Stedet heter Solarium og er et billig pensjonat nært hovedgaten i Barcelona.

Det er første november og sommervarme. Hurra! 

Utsikten fra luftebalkongen er en heller forsoffen bakgård. 

Intet å klage over for når jeg åpner dørene får jeg følelsen av stort rom. 

Her er en takterasse med panorama over alle takene i byen.

Dessuten har solsengene gode madrasser.

Rommet er stort, nymalt og luftig. 

Jeg kunne bodd her mye lenger hadde jeg funnet dette stedet først.

I morgen sjekker jeg inn i et rom i en leilighet jeg har tinget for resten av dagene jeg skal være i byen. Jeg vet ikke helt hvor det er, men ikke så nært her. Dette gjør godt for helsa. Mange ganger har jeg ønsket meg en periode i denne byen. Her er så utrolig mye å kikke på, så mange skatter og så videre. Nå er jeg her, og har fått det til. Kjenner meg opprømt og takknemlig. 

Gata mi akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg kan lukte at noen griller seg en toast et sted, og jeg kjenner også at dagen blir varm. 

Ikke blir det veldig lenge til jeg rusler ut og finner noe godt å spise. 

Sandalene har luftet seg hele natta, og jeg har funnet fram sommerklær igjen

.Utrolig deilig å vite for ei dame som har giktiske tendenser i alle ledd. Mye verk i knærne for tiden, det venstre spesielt. To skikkelige fall i løpet av siste tiden har bare piska opp stemninga.

 Så her gjelder det konsentrere seg om å stå. 

Gjøre det jeg kan med det jeg har kontrollen over i øyeblikket. 

"Selfie" fra havna i går. 

Ja, jeg har også lært et nytt ord du som fortalte meg det samme nylig...

 Foto: Synnøve Sætrum

Hodet har jeg derimot ikke verk i, hvilket er et godt tegn siden blodtrykket reguleres med medisiner. Møtte en  selvutnevnt "guru" i Zadar som utbasunerte at man kunne ordne det med livsstil.

 Det er utrolig hvordan massemediene planter ideer i hodene på folk og gjør dem til selvgestaltede leger. Sukk! Jeg orket ikke ta debatten, og tenkte jeg stoler på medisineren min, som faktisk er utdannet spesialist innenfor allmenn-medisin, og det han råder meg til. Medisiner mot løpsk kretsløt har jeg trofast tatt de siste ti årene. Poenget er at dette ikke er en sykdom, men er fysisk risiko-tilstand for slikt som hjerte- og karsykdommer. Forhøyet sjanse for hjerneslag følger også med, samt diverse annen "moro"... Så det eneste en kan gjøre er å svelge sin pille og håpe den holder denslags vekk fra trammen.Dagen i dag er jeg fortsatt meg selv, og håper det fortsetter på den måten.

Å gå framover mot alt en ikke vet er som kjent ethvert menneskes skjebne. 

Ei due kurrer og blander seg med bacon-duften som fyller morgenlufta.

Dette pensjonatet er et greit sted. Litt lite med bare et bad i gangen om det hadde vært høysesong.

Det er på tide å finne dusjen, og komme seg vekk fra datamaskinen. Alt vel så langt.

To be continued....

Synnøve Sætrum

Om å fryse, vente & politikk...

Kontraster, Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

Mandag 27.oktober 2014, Zadar nord i Kroatia:

Jeg sitter ved kjøkkenbordet her. Klokka som ble stilt natt til i går snegler seg avsted. Jeg venter på at det skal være tid for bussen, at jeg skal pakke alt i sekken og stikke avsted.
En kopp kaffe for å holde meg varm og våken står ved min side. Jeg fryser i dag også. Det er 14 grader og vind. Ikke så kaldt egentlig, men når husene ikke er oppvarmet er det kjøligere enn jeg
liker. Selvsagt har jeg sovet under tjukke tepper og ikke frosset, men når du gruer det for å stå opp og gå på toalettet er det litt for hustrig. Sånn har folk det til vanlig her i landet. Jeg bor i en ganske stor leilighet også sammenlignet med norske leiligheter.... Kald dog !

Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har sovet lenge, tatt et varmt bad for å få kulda ut av kroppen. Nå har jeg spist, jeg har handlet litt niste for bussturen til Italia, og sitter egentlig bare og venter på å komme av sted. Taxien skal hente meg et kvarter før midnatt hvilket gjør jeg har mer enn god nok tid til bussen kommer. Gruer meg litt til å sitte på den holdeplassen, og ber om at det ikke blir forsinkelser.

I morgen tidlig er jeg i Trieste i Italia. Dagen etter i Venezia. Så er det Barcelona, og sånn går de neste ukene. Vegen blir til mens en går, og jeg er spent !

Zadar. Foto: Synnøve Sætrum

-----

Selvsagt er det navlebeskuende småtterier & bagateller sammenlignet med blå-mørke lilla-politikk som rammer de svakeste på aller verste måte, men jeg skal ikke skrive om det nå. Jeg forsøker som best jeg kan å skyve de tankene unna, for de gjør meg så ufattelig sliten, men greier det bare tidvis. Hjernen min kretser mye om det som skjer med Norge nå. Landet som hele mitt liv har vært et trygt og humant samfunn står i fare for å bli til det motsatte. Det er retningen, og forandringen "folk flest" har stemt inn på regjeringstaburettene. Helt forferdelig som jeg ser det. Jeg husker mange si slikt som at "la de nå få prøve seg så kanskje det blir noe forandring"...

Jommen sa jeg forandring: vi har fått en ledelse av et mindretalls-parti, i ei mindretallsregjering skal få herje på og lage så mye problemer er på siden av min forstand. Jeg forstår det ganske enkelt ikke. På toppen av alt har de fått andre småpartier til å skrive under på å støtte dem. Det har skjedd før i historien også, i visse land, til visse tider...

På den andre siden viser de jo virkelig sitt sanne ansikt, og det må kanskje til for at folk skal våkne. I dag melder meningsmålingene om velgerflukt fra FRP. Ikke forundret jeg, det er bare så synd at de sitter i regjeringskontoret og på pengesekken. Det er Siv Jensen som er finansminister hvordan en enn vrir og vrenger på det... På den andre siden: Hvor er Erna? Er hun også blitt FRP-er? Sånn på avstand får jeg tanker om at det er de mørkeblå som har all makt når det handler om dette statsbudsjettet, hva er det for slags statsminister vi har fått?

Synnøve Sætrum

NESTEN INKOGNITO. . .

Godt å bli god og varm i høstsola i Zadar ... Foto: Tilfeldig forbipasserende Sør-Koreaner...

Søndag 26. oktober 2014, Zadar, Kroatia:

Jeg har nettopp vært på nærbutikken og handlet mat for resten av tiden her.

Står i kø og venter på tur sammen med dem som er herfra. 
Akkurat i denne delen av verden har jeg et utseende som ikke skiller seg ut fra de som er herfra. 

Jeg glir bare inn, som om jeg alltid har vært her. Sånt kan man i litt større byer der folk er anonyme overfor hverandre og har nok med å haste fram og att til sitt.

 Konsekvent snakkes jeg til på kroatisk, og jeg nikker og smiler. 
Eller rister på hodet og smiler. 

Noen ganger er det nok til å dekke over at jeg ikke fatter et kvidder, andre ganger må jeg til med tegnspråk og engelsk. Det kommer an på hvem jeg møter. 
Jevnaldrende kan stort sett språket, de eldre ikke. 
Jeg ser at jeg ikke regnes inn blant sistnevnte gruppe riktig ennå selv om jeg drar på årene.Navnet mitt er komplett umulig å uttale nesten hvor jeg kommer. 

Når jeg sier si "Yvonne" blir det  "svung" på sakene. 

Nesten inkognito,ikke sant?

Jeg var fire døgn i Dubrovnik og bodd i en gammel leilighet innenfor murene. 
En reisende på min alder holdt det gående ved å huse andre reisende for en billig penge. 
Siden det er blitt lav sesong var det som het delt bad, privat. Jeg hadde hele etasjen alene. Ut gjennom vinduet så jeg gamle murer, og jeg hørte folk snakke språket jeg ikke forstår. Tenkte en del på at Jorsalfar så noen av de samme murene, at han antakelig vandret på dem også på veien til Konstantinopel. Selvsagt bærer byen preg av oppbyggingen etter siste krigen. 
Arrene etter serbernes meningsløse bombing er tydelig.

Sjøl vandret jeg både på muren og i trappene, i smugene og på gatene.

Jeg tok bussen vekk og fant med den hjelpa havna hvor jeg tilbragte noen timer i solskinn.

Også i den byen bodde jeg hjemme hos noen.

Det er den billigste måten for reising i Europa. Jeg er nødt til å gjøre det så billig som over hodet mulig, ellers har jeg ikke råd til dette. Prisnivået på mat er relativt likt Norge, og da må en uføretrygdet snu på skillingen. Sånn er nå det. Jeg klager ikke, sier bare hvordan det er.

Presse levekostnadene ned mot tohundre kroner om dagen, og da medregnet alt. Absolutt alt !

Akkurat her i Zadar hvor jeg er nå er det ikke varme. 
Dagene er lune og fine, men nå når mørket har falt på er det rett ut kaldt. 
Jeg går med tykke sokker, sko, ullgenser og skjerf inne. 

Når jeg sitter her ved bordet og skriver har jeg også pledd rundt meg. 
Forskjellen på her og heime er at det ikke varmes i husene før det er strengt nødvendig. 
Folk kler seg, og hutrer. Det er ikke samme rikdommen når det gjelder strøm.
 Eller kanskje kan jeg si det på en annen måte: Vi har jo vært vant til å kunne ha varme i husene heime, også med strøm. La oss nå håpe det fortsetter, at ikke den blå-blå-mørkeblålillasorte regjeringa gjør enkelte grupper av befolkninga så fattige at de fryser ihjel om vinteren...

Om jeg ikke dro for å komme vekk fra kulda i Norge?

Jo, sånn var det.

Forregnet meg litt på temperaturen, og dessuten sier den andre leieboeren at det er uvanlig kaldt.

Det har vært den dårligste sommeren i manns minne, og han er bekymret over klimaendringene. Jo jeg fryser, og jeg kommer til å dra til varmere strøk veldig kjapt.

I morgen rundt midnatt tar jeg bussen en snei inn i Italia, og så flyr jeg derfra til Barcelona den 30.

Jeg må til Spania for å finne varme nå, ellers kan jeg bare dra til Bangkok direkte. 

Planen er ikke det, ikke ennå...

Så hvordan gjøre det?

Det finnes et nettsted ved navn airbnb og et annet døpt backpackersworld. 
Der kan en finne brukbare bosteder til en billig penge. 
Det en må investere er blant annet den tiden det tar med lesing og leting. 
Jeg er som kjent voksen, ikke i hundre helsemessig så jeg må være nøye. Det handler om å lese anmeldelser med lupe. Slikt tar tid.  Vel, det er jo det eneste jeg har til disposisjon i masser.

Her lever jeg i en relativt ung manns leilighet.

 Traff ham i ettermiddag, og han sa han hadde flere, arvet etter krigen.

Sammen med meg har bor det en annen mann i tretti-årene og datteren på ti.

Jeg ser dem kun om kvelden. De er stått opp og gått lenge før jeg våkner. 

To dager har det altså vært sånn. Leiligheten er stor og kjølig, men jeg har sinnsro her.

I går gikk jeg rundt i Zadar sentrum noen timer, og fikk sett mye vakkert, men mer blandet med det hverdagslige enn for eksempel Dubrovnik-gamlebyen som er restaurert med EU-midler. 
Tankene om at det har vært en krig for ikke så lenge siden har meldt seg, og jeg ser høyblokker med fasader det må være flere tiår siden har sett noen renovering.
Kulehull pisten og histen ser jeg også. Meningsløst. Krig er meningsløst.

Synnøve Sætrum

UNDER EN ISBLÅ HIMMEL . . .

Foto: Synnøve Sætrum

Reisebrev fra Dubrovnik blir det ikke akkurat denne kvelden. Jeg er så stinn av inntrykk at de må kokes ned litt. I dag har jeg besluttet å reise videre fredag. Det regner, blåser og er iskaldt. 

Kanskje jeg brygger på noe, men uansett så vil jeg komme meg nærmere varmen. 

Hvilket antakelig betyr jeg får bevege meg mot Spania. Kroppen orker ikke fryse. Oppskrytt!

...

Jeg tenkte lese litt nyheter heimefra. Oppdatere meg litt, siden jeg ikke er emigrert men bare "vinter-flyktning". Det lønner seg for helsa, men ikke økonomisk. Mer skatt blir det også skjønner jeg. Et stort bankende sosialt hjerte eller noe i den duren sa hun fru Statsministeren. Ja, hun påstod noe slikt fru Finansministeren også. Vel, nå er sannhetens time der. Skamme seg!!

 De bløffer på seg det hjertet begge to, ikke at jeg ventet meg noe annet.

Jeg har da lest min politiske historie.

 Derimot så gjorde visst uføre som har stemt på dem det. 

Helt ubegripelig for meg, hva ventet de seg egentlig? 

 Hva den slags stemmesløsing handler om er helt utenfor min forstand. 

Jeg har hørt noen hevde at om alt bare blir verre, så blir det bra. Bristende logikk det også.

Sånn er det ikke: Når det blir verre, så blir det bare verre. Akkurat slik som at man ikke blir klok av skade. Av skade blir man skadd, ikke noe annet ! Sukk!

Farsotten går gjennom det politiske blå landskapet. 

Forslagene kastes ut og opp av sekken. 

Den store svarte. Tankene om at noen forsøker pøse på og prøve hvor langt de kan gå for å øke de sosiale forskjellene i landet uten protester og motstand er nære hele tiden.Selvsagt kan man også tro at kutt i uføretrygd bidrar til å den kronisk syke kommer seg i arbeid...

Skamme seg skulle han ministeren, skamme seg !!! 

  Det er forunderlig, synes jeg, at rike & friske som har mer enn nok fra før av blir motivert av det. Mens de uføretrygdede & kronisk syke (alvorlig) som har minimalt fra før av skal bli motivert av å fratas mye av det lille de har. Den logikken der brister for meg. 

Skamme seg !!!

Huttetu for en iskald blå vind som blåser over landet. 

Det tenkte jeg på da jeg kikket opp her om dagen.

Skjønner forresten at de styrende også vil at sykepleierne nå skal bli underholdningsartister...

 Hau hau ! Ikke grenser for gode forslag. Forresten har lærerne blitt pålagt den oppgaven lenge.

Hva skal vi egentlig med utøvende kunstnere?

 Hau hau hau !

(Ja det var ironi om noen hardnakka hevder den er død..)

Synnøve Sætrum