10 juni 2013

RHODOS BY


-Ha et smil og en latter til Kirsten ...
-Takk for sist Marit I ...
- Hei Eli M ...
 

Foto: Synnøve Sætrum
 
Antikkens greske historiker, Pindar, gir oss myten om Rhodos opprinnelse. Zevs seiret over gigantene og ble herre over jorden. Olympens guder fikk etter det områdene på jorden delt mellom seg. Helios var ikke til stede og ble dermed en landløs. Da han kom tilbake klaget han over dette og ba Zevs om at det stykket jord som dukket opp av havet skulle bli hans. Mens han snakket om dette dukket Rhodos langsomt opp av havet. Solen skal ha blitt fra seg av glede, innhyllet øya i sitt gylne lys. Det lyset jeg som besøkende fortsatt legger merke til. En annen myte tilskriver Rhodos tilblivelse som et resultat av kjærlighetsforholdet mellom Helios og nymfen Rhodos. Nymfen var datter av Poseidon, og Helios ble så betatt av hennes skjønnhet at han giftet seg med henne. Sammen fikk de en datter og syv sønner.  
Jeg har ruget på reiseberetningen de siste to ukene. Nytt besøk på Rhodos, nærmere bestemt Rhodos by er over. Dager under gylden som ved det det blågrønne havet er kun et deilig minne her jeg sitter ved tastaturet. Nydelige spaserturer i gamlebyen er unnagjort for denne gang. Middelalderbyen som langt fra er død. Den huser mange tusen innbyggere i tillegg til alle butikker og restauranter. 
Denne gangen var jeg ikke innom stormesterens palass, men jeg skal tilbake om et par måneder så da.. Det ble mer vandringer i og rundt Sokrates. Dessuten ble det mange turer i Mandraki. Også denne gangen har jeg fantasert om hvordan Kolossen må ha tatt seg ut mens den stod i havna. Vidunderet fikk bare stå i sekstiseks år. Det store jordskjelvet i 226 f. Kr veltet statuen av Helios, og ble aldri oppført igjen. Rhodesierne skal etter sigende ha vært redde for at noe slikt ville føre til forbannelse fra gudene. 

Uansett: Atmosfæren på Rhodos gir tanker om stor estetisk sans og kunstneriske evner. Selv om en av antikkens syv underverker ikke står er det mye annet som gjør det. Selv om turistene er mange er befolkningen vennlige. Ikke et surt ord å få, men smil og vennlighet alle steder. Som gjest kan man ikke unngå å få tanker om gjestfrihet, vennlighet, livsnytelse og inkludering. Det er noe spesielt med Rhodos. Noe jeg liker godt nok til å ha vært der elleve ganger. Jeg kjenner ei dame som har vært der femtifem. Det sier sitt, og jeg sier mitt selv om jeg vet man bare kan ta en tur av gangen.
Dagen i dag, og så videre...

Siden mine interesser omfatter både litteratur og historie tenker jeg på det når jeg er der nede. Øya har siden antikken hatt betydning for litteratur og kunst. Etter år 300 f. Kr var den sentrum for utdanning hvor ikke bare egne men også all verdens unge studerte. Berømtheter som Cicero, Lucretius, Pompeius, Julius Caesar og Cassius (for å nevne noen) fikk sin utdanning i filosofi og retorikk i Rhodos by. Dikterne Peisandros, Antagoras og Apollinos levde og hadde sitt virke på solens øy. Når en skriver reisebrev fra Rhodos by må en ikke glemme billedhuggerkunst, malerier og keramikk. Det var for eksempel Chares fra Lindos som utformet den myteomsuste kolossen.

Evangelisimos  kirke. Foto: Synnøve Sætrum

Administrasjonsbygningen. Foto: Synnøve Sætrum

 
Rhodos by har mye ved seg som trekker meg tilbake. Det er en fornøyelse å få fart i sin estetiske sans. Jeg er ingen kjenner av arkitektur, men greier se at innflytelsen i byen kommer både fra østlige og vestlige stilarter. Jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden. Selv om jeg denne gangen syntes det var noe mindre turister enn tidligere. Om det skyldes den økonomiske krisen i Europa, eller det faktum at været var noe kjøligere enn vanlig er på denne tiden skal jeg ikke ha sagt noe om. Men, færre turister var å se. Dog er jeg overbevist om at øya kommer gjennom krisen. Folket der har vært ute for det før. Pent sagt.

Rhodos by ble grunnlagt i 408 f. Kr, og er naturligvis en milepæl i øyas historie. Under den klassiske epoken var byen vekselvis under Athens og Spartas innflytelse inntil Makedonia overtok og så videre. Rhodos har lang historie, og i klassisk tid nedtegnet man også det som kalles "den rhodesiske sjøfartslov". Denne loven inneholdt internasjonale sjøfartsbestemmelse og regnes for å være et av de mest betydningsfulle juridiske dokumenter noensinne. Romas keiser Antonius skriver blant annet: "Jeg er verdens herre, men rhodesiernes lov hersker over havene". Likevel opplevde øya i romersk tid, under Cassius hevn fordi rhodesierne (etter mordet på Julius Caesar) ikke ville hjelpe ham mot fienden. I år 42. f. Kr ødela han byen og bragte over tretusen kunstverk tilbake til Roma.
I byzantisk  og middelaldersk tid ble Rhodos igjen et viktig senter for handel mellom øst og vest. Aksepten for den kristne tro kom hurtig, og apostelen Paulus predikerte i år 58 e.Kr i Lindos. Mange skal ha blitt omvendt. For å gjøre en lang historie om plyndringer, erobringer og annet kort begynte Rhodos igjen sin kontakt med vesten fra det 11. århundre. I 1191 kom Richard Løvehjerte og Philip med sin flåte til øya, og vervet soldater til korstogene. Ridderne holdt til på Rhodos i 213 år. I 1522 ble den siste stormesteren tvunget til å overgi Rhodos by til den tyrkiske sultan Suleiman. Den tyrkiske regjeringstiden regnes for å være den mørkeste tid i øyas historie. Tyrkeren ble på Rhodos og i de øvrige tolvøyene fram til 1912. Italienerne erobret da øya med støtte fra den greske befolkningen. Det greske flagget skulle likevel ikke vaie over Guvernørpalasset før 7. mars 1948.

Perspektiv fra guvernørpalasset.. indre gård... Foto: Synnøve Sætrum


Velger å ikke skrive om ståket på Elly-stranda, for jeg flytta meg til vindsiden som er mye reinere, roligere og i det hele tatt. Der ble vi liggende på sengene til den hyggelige lokale varianten av en aldrende gresk gud med frue og følge. En fornøyelse å bli kaldt Birgitte hver eneste dag. Jeg tåler et blunk eller femten uten problemer. Det samme kan jeg si om vitser og ubetydelige morsomheter. Si hva du vil om Hellas og krisen, om ditt og datt. Endrer ikke mitt syn på at grekerne er varme, vennlige og gjestfrie mennesker. Landet kommer jeg til å besøke igjen og igjen og igjen og igjen så lenge det går blod i gjennom meg, og Rhodos blir ikke kvitt meg så lett.
Det hadde jeg aldri trodd den aller første kvelden, den aller første reisa dit.
 Da var jeg skuffet over turistsjappematen, hotelljungelen og jeg tenkte:
-Ok, jeg holder ut på stranda i to uker, og så aldri mer!
Jommen sa jeg smør!
Det fantastiske med livet er at det mer enn en og annen gang viser noe helt annet enn en tenker seg...

Hadde jeg hatt kondis kunne jeg skrevet om fulle øst- og vestlendinger. Damene som på stranda fikk meg til å tenke på ola dunk-dunk på tur. Mulig jeg er blitt ei skikkelig snerpe, men jeg gir meg ikke til kjenne som norsk når ser fulle landskvinner med det greske flagget på hodet og det norske midt i fi...! Synes slett ikke om det. Nei. Flaut er det. Heldigvis har kvinn et valg og kan holde mæle og munn. Den slags minner er få, og takk for det.
Derimot kan jeg konstatere at dager under den greske sola gjør meg mykere og mye gladere til sinns. Livet blir atskillig mer levelig, og batteriene nokså fulle av ny energi. Ingen tvil om at klima gjør noe med menneskenes sinnstilstand. For meg er det milde mer tiltrekkende enn det strenge. Jeg har en tendens til å snurpe truten sammen og nesten tygge ut jekslene gjennom vintermåneden. Tildragelsene er såpass omfattende at de ikke lenger kan skjules når gapskrattet kommer over meg i takt med stigende blodsukker. Horta-salat, middelhavsbrød og fantastisk olivenolje kan gjøre hvem som helst lattermild og salig. Sjelden har jeg ledd så mye og så hjertelig. Av fjoll og ren livsglede. Åh... jo, det er et deilig liv.

Jo, jeg følger med og jeg hadde noen fornemmelser jeg ikke likte. Blant annet så jeg ingen av de grekerne jeg vet jobber i det offentlige. Mennesker jeg pleier snakke med når jeg er på Rhodos. Hvor er de? Er de sagt opp og flyttet tilbake til stedene de kom fra?
Eller har de så elendig lønn at de ikke kan være ute og ta en kaffe kveldstid?
Nå går jeg alltid på greske steder. Jeg er den typen turist som liker den gode greske maten.
Typisk turistsjappejuggel kan være for meg. Det kan man få over alt i verden, og jeg har lite sansen. Ikke har jeg sansen for all-inclusive-bølgen heller. Nei, jeg kan ikke fordra den.
Er sterkt imot hele konseptet når jeg tenker meg om. Helt vanvittig opplegg det der.
Kan ikke begripe at folk kan utsette seg for det.
Når det finnes så mye vakkert og levende setter man seg i stedet i en samlebånds feriefabrikk.
 Den greia undergraver lokalsamfunnene og støtter haier. Sove, ete, drikke og drite i kø.
Jeg observerte paradoksene. Man må være blind om en ikke ser noen av det. 
Flyene var fulle og flyplassen kaotisk, akkurat som det pleier på Rhodos.
Men, det var vel mange tomme bord og solsenger både i Rhodos by og på Lindos.
Det har vært vanskelig å få bord på restaurantene om man ikke hadde reservert etter klokka åtte.
Sånn var det ikke denne gangen.
Jeg fikk flere ganger følelsen av å være på Rhodos i april.
Sånn for ordens skyld minner jeg om at det var første ukene i juni.

Tilbakeblikket fyller meg mer med tanker om en esel-taxi på Lindos.
Busstur, båttur og mange turer med apostlenes hester i gamlebyen, Mandraki og andre steder.
En gudstjeneste av de lange fikk jeg med. Kirka var nydelig, og sjela fikk enda mer ro.

 Jeg kjenner på stor takknemlighet over å få være meg. Så heldig jeg er, og så mye jeg blir gitt.
 Hvordan nyrike russere vifter med  fargekaos og hummeren er demonstrert en gang for alle.
Denne gangen uteble "hamsteren", men det gjorde ikke noe med smilebånd og latter...
Fulle finner synger karaoke på visse steder, og jeg må bare bøye meg i støvet for pågangsmotet.
Justeringer kunne sikkert vært på sin plass, men "lev og la leve", ikke sant?

Lindos. Foto: Synnøve Sætrum
 
Det er kvelden. Kvelden til en dag hvor jeg har jeg hatt seks krus kaffe og et eple. Vann men ikke noe brød. Jo da, et stykke stekt torsk, selvkomponert tzatziki og tomater gikk også ned på høykant. Nå når kvelden siger på drikker jeg vann og humrer over alle opplevelsene i ukene som gikk.

  Jeg er så mett etter fjorten dager med fantastisk gresk mat. Deilige Rhodos, skjønne Hellas.
Så mange flotte minner jeg har fra det landet, og som jeg ser fram til neste reise den vegen (hvis Gud vil). Jeg fintenkte mens jeg satt på trammen før i dag. Tror det måtte være varmen og olivenoljen som gjorde de gamle grekerne til store tenkere. Da var det nesten tretti i skyggen her ved heimen min i Norge. Yr.no lover sommer fram til fredag. Vel, det handler om dagen i dag, og en av gangen.

Livet er ei reise i seg selv. Jeg glemmer ikke det. Vegen blir til mens jeg vandrer eller har en rast, sånn er det. Takknemligheten i fokus, og sinnsroen var plass denne formiddagen og jeg gleder meg over den i skrivende stund denne tidlige sommerkvelden. Døra er akkurat stengt for myggen, og sola forsvunnet bak åskammen. På bordet står markblomster og om et øyeblikk tenner jeg stearinlysene. Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Hele dagen har vært en av de gode i livet.

I går fløy jeg over flomrammede Budapest. Titusen fot opp mot verdensrommet. Det er mye det. Jeg greier aldri slutte tenke på at jeg sitter så høyt når jeg befinner meg i kroppen til et fly. Alltid er jeg litt engstelig, og mer klar over min egen forgjengelighet. Å dø har jeg ikke lyst til, noe jeg også reflekterer over både før, under og etter en flytur. I så store perspektiver synes det litt underlig at de basale behovene består. Man skulle kanskje vært mer eksentrisk og fintenkt på kjærligheten, livet og døden og kun det. Eller bare lene seg rolig tilbake, være i livet og atmosfæren helt uten frykt.

Perspektiv fra ei solseng. Foto: Synnøve Sætrum

Fra en vandretur langs havet. Foto: Synnøve Sætrum

Altså, til Rhodos drar man med fly. I alle fall som oftest. Om jeg noen gang kommer dit sjøveien vil tiden vise. En gang dro jeg derfra med ferge, men det var ikke nå. Selv om jeg synes det er noe magisk ved å være der oppe under himmelen er og blir det transport. Litt redd er jeg alltid, og mine bønner om sinnsro må til. Aldri slutter jeg undre meg over at de virker, men de gjør virkelig det. Når så skjer studerer jeg skyenes formasjoner. Over skyene er himmelen alltid klar og blå. Langt nede kan jeg noen ganger skimte byer, elver og veger. Å fly inn over Jæren og heiene der da vi skulle lande på Sola i går var fantastisk. Jeg fikk et glimt av prekestolen og mye mer. Nå sitter jeg her og tenker det var en god opplevelse. På det tidspunktet hadde all flyskrekk gått til ro, og akkurat i denne maskinen befant det seg en kabinleder som gjennomgikk alle lyder og prosedyrer ved landing. Han gjorde det til en hverdagslig sak, og det kommer jeg ikke til å glemme. Jo og ja, jeg vet det er urasjonelle greier når jeg holder på med den der frykten. For min del posttraumatisk stress også, så jeg må mange ganger ha noen runder med meg selv. Særlig på hjemturer. Det var på en sådan jeg opplevde en nødsituasjon nemlig. Så det er noe fortærende ved den første timen i maskinen. Siden blir det bedre, og jeg har jo reist lange veier siden. Men, likevel: Angst er ikke noe man alltid kan bestemme...På den andre siden gjør jeg jo mitt for å se den i kvitøye og ta itu ! Antakelig totalt unødvendig å nevne, men gjorde det likevel.

Akk og akk: under turen med Tomas Cook Airlines spiste jeg, nei nærmest "inhalerte" jeg, ei heller kjiipslig kjøttbolle, brekkbønner og potetmos i brun saus med liv og lyst.
Mat er fine greier i åttehundre og seksti kilometer i timen. Noen ganger er en slett og rett hul. Andre ganger er trøstespisning en nødvendig dyd.Så jeg er glad jeg hadde bedt om et måltid på forhånd. Glad for at jeg hadde kjøpt meg ekstra vekt også. For nå er de nøye med veiingen i Hellas.
Alt blir tatt med, også håndveska. La nå det være et tips!

Humrer for meg selv når jeg tenker på det. For er det noe jeg ikke har vært uten denne ferien (som før skrevet om enn jeg nevner det enda en gang...) er det fantastisk mat. Meze og annen snadder til den store gullmedaljen. Jeg har ledd så magen(e) rister, og bare kost meg med kosten. Livet blir en jammerdal om man alltid skal tenke på dietten og vekta. Sånn kan jeg ikke ha det. Dessuten er det litt legitimt med alderstillegg for den som har passert femti.
 Observasjonene over at andre også tenker som meg satte en ekstra piff i det gode feriehumøret. Det er hyggelig å ha noen sammen med seg under gode måltider. Uforglemmelige samtaler og situasjoner er blitt med meg hjem. Godt reisefølge kan aldri bli oppskrytt.
 
Mye godt å spise i Rhodos by. Den som har lyst på de greske spesialitetene kan for eksempel ta seg en tur til Koykos eller Neohori. Førstnevnte ligger i Mandalari. Den andre i hullet i veggen. Veggene som rommer 29, I. Kazouli str. Fantastisk mat gamlemor står på kjøkkenet og produserer. Når man er så mett at man nesten sprekker kommer hovedretten. Siden er det bare å tippe til sides og finne et sted med sterk kaffe.

Rhodos by har mye for den som liker det greske. Selvsagt er det også muligheter for å "fråtse" i det heller elendige om en ikke ser ordentlig etter. Et gammelt jungelord forteller at en bør spise der de innfødte gjøre det, og da skulle det være enkelt nok. Så sant en kan se. Kan en ikke får en spørre seg fram.Ambassador har huset meg siste to ukene. Det absolutt hyggeligste stedet jeg har bodd i Rhodos by. De som jobber der er til å smøre på skiva. Ok , det er kanskje ikke verdens største rom, men man skal jo bare sove, hvile og dusje. Perfekt for den som bor aleine, men også for den som har med seg en veldig god kjærest eller venn. Skal ikke utbrodere særlig mer, men det hører med å si at bor du der føler du deg sett og spesiell. Kikker du etter ser du at alle gjester får den følelsen.
Akkurat det er unikt. Trenger jeg si mer egentlig?

Synnøve Sætrum




FORDI


 
fordi
kjærlighet er kjærlighet
 
adjø måtte det bli
fordi
kjærlighet er kjærlighet
 
fordi
jeg elsker deg
 
 
 i kjærligheten var jeg alene
 
fordi
 i våre favntak
 så riktige for meg
 
  som var fortellingen
 vårt vennskap
 
selv i våre favntak var jeg ensom
du glemte det
eneste jeg kunne huske
 
fordi
 
kjærlighet er kjærlighet
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


07 juni 2013

"There is a crack in everything, that's how the light gets in"

 
 
"Nasjonalhymnen " fra høyresida står på repeat, mer enerverende og aggressiv enn noen gang. Erna, Siw og andre kappes om de beste forslagene for "folk flest"... Men, den illusjonen disse skisserer må da snart avsløres. Jeg tenker at mennesker tross alt må kunne se annet enn sin egen navle. Skjønne at sosiale goder og rettigheter ikke er et samfunn gitt fra høyre side i politikken. Høyresida er for de få, ikke de mange. 

 Valkpropagandaen surrer og surrer, mens vi griper etter fjernkontrollene for skifte av kanal.
Et realityshow her, en stem- ut- eller-inn- konkurranse der. 
Hellstrøm rydder opp ! 
 
Som du rer ligger du, sier  "vi"...
(Jo for hvem er egentlig vi? Hvem er egentlig konstruksjonen "folk flest"?).
"De" har jo ikke gjort et arbeidslag på mange år sier "vi", ikke betalt skatt heller.
Spanjolene, italienerne, ungarerne eller grekerne.  Sangen om hvem som gjør den beste lakenstrekken surrer og går...
Ja,  noen som ikke har samme peilingen på lakenstrekket som "oss".
Se på oss, gjør som oss, vær for all del som oss.
Vi er jo verdens navle må vite!
Eller om vi ikke sier det høyt og så direkte, klapper vi oss på de mette magene og snur stumpen til de som ikke har annet enn knokler å stryke. Noen gasser fra overmette mager slippes mot kosmos, før vi selvtilfredse drar teppene over hodet og velter oss over på rygg.

Der blir vi liggende og ruge ettermiddagen og natta gjennom.
Den som er blitt alt for mett og sjølgod mister gangsynet.
Navlebeskuingen blir livsstilen for for mange.
Utenfra sett er valgkampen allerede totalt absurd.
Sutrekoppene på høyresida i nord vil stemme vekk det som ennå er bitte litt hold i for de mange.
Selvsagt for at de få skal få mer er den politiske høyresida villige til å bytte bort det som er kjempet fram for de mange. Det egentlige budskapet drukner i stønn og hikke. Tiggere skal ikke sees, innvandrere ikke høres. Steng dem ute, og det litt brennkvikt. Når huggestabbene tas fram blir det sånn bråk at det som egentlig hender forsvinner i støyen. At man vil rive velferdsstaten, rasere sykelønnsordningen, skjære ned på trygdeordninger og andre goder blir glemt.
Ropet om alle dem  skal vi ikke ha her på berget er så høyt.
 "De andre" blir malurt i  begeret, og den smaker som kjent vondt...
Når tiggere og innvandrerne er vekk, er det fritt fram for å gjøre det samme med flere grupper.
(Om jeg trekker det for langt? Absolutt ikke, man har da sine studier i økonomisk og politisk historie i bunnen for resonnementene, bare sånn at den digresjonen er med.)

Noen holder tiggerkoppene vel langt fram, og det blir for mye for den som har forspist seg.
Ikke betalt skatt, bare latt de svære humlene suse, og da kan de bare ha det så godt.
Se på oss, se til Norge. Der Høyre og FRP klager over hvor fælt vi har det. Hvor mye skattepenger de rike må betale. For vi er jo alle så rike hevder de, og de uttaler seg om bare de kommer til makta skal de nærmest gi alle norske borgere pengebinger å rulle i. Jo, ut med tiggere og andre fattige så skal vi alle se. De kommer nærmest til å gi "folk flest" pengene som innvandrerbudsjettet beslaglegger.
Alt vil bli så mye bedre for alle med disse folkene ved roret. For som det er nå er det riktig ille, også for oss i Norge som greier seg godt, mens Europa sliter.

Mulig jeg er både tungnem og enfoldig, eller bare ganske enkelt ikke skjønner det norske språket mer.
Men, for meg er det sånn skal rettigheter bestå må de hegnes om. Fokus må være på bakken og ikke i skyene. Ser en bare oppover forsvinner fotfestet, og best som det er ligger en der og aner ikke hva som rammet.At det handler om trygde- og pensjonsrettigheter. Det handler om lovfestede rettigheter til minstelønn. Om lov om likestilling mellom kjønnene. Tariffavtaler, om arbeidstidsavtaler  og andre reguleringer. Faktisk betaler vi skatt for at alle skal ha rett til grunnutdanning.
 Dessuten har vi rett til å få gratis helsehjelp når vi blir syke. Får vi infarkt eller noe annet kommer det en ambulanse og henter oss. Ingen spør etter forsikringskortet, eller kjører deg til det dårligste sykehuset fordi du ikke har et. Det er det privatisering handler om. Ja, og så handler det om støtte til våre kunstnere, og annet enn sirkus på våre teater eller i konsertsalene. Den som kan betale får se og oppleve. Den som ikke har kroner skal bli fratatt og så videre...
. Markedsøkonomien tar ingen hensyn. Den gir ikke ved dørene, og snill har den aldri vært. Ok, jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen så lenge det er luft i meg.
 Profittmaksimering er grunnmekanismen. Økonomisk vekst inn i himmelen osv. osv. osv. Den "nasjonalhymen" synges stadig.
 Kikk på hva den såkalte troikaen anbefaler.
"Medisinen" skal hjelpe økonomien.
Ikke menneskene.
Det høyrekreftene ønsker er et godt samfunn for de få rike, og et dårlig for de mange fattige.

Jeg begriper ikke denne historieløsheten.
Hvor kommer den fra, og hvor vil den føre oss.
Det tenker jeg på her jeg sitter i det kriserammede Hellas.
Ei krise skapt av spekulanter.
Noen er styrtrike, mens andre sliter og betaler gildet for de få.

  Jeg grøsser med tanke på høstens valg. Det er så mye som står på spill for så mange. I Norge sier vi at den jevne har det godt, og vi har gode rettigheter slik at det ennå ikke er så stor forskjell på folk flest. Ok, det er ikke hele sannheten. Det er faktisk allerede mange som er vanskeligstilte også her. Men, disse gruppene får ingen oppmerksomhet i media. Media tuter om pengebingene, rente- og kjøpefestene. Undertegnede kjenner seg ikke igjen, og vet hun ikke er alene.

Tanken på at det mørkeblå regjeringsalternativet skal vinne fram tar til tider fra meg nattesøvnen.
Jeg ønsker meg slett ikke et Norge med store forskjeller mellom folk. Et Norge uten rett til utdanning, sykehus, uføre- eller alderspensjon for den som trenger det. Et mørkeblått Norge vil ta høyde for dem som er født rik. Ikke de andre. Oppdaterer man historiekunnskapene bare noen ganske få generasjoner bakover vil man oppdage at også i Norge er det flest av de andre.
 Enkelte "nasjonalhymner" har ikke livets rett. Ikke sant?

"There is a crack in everything, that's how the light gets in"
 
Synnøve Sætrum
 



25 mai 2013

HVA SÅ ?


Det stikker, smerter støter deg søvnløs.
Savn og lengsel etter det som glapp...
Det som var uten valg
det du måtte forlate.
 
 Hvor er du nå?
Hva tenker du?
Hender det du savner meg også?
 
Du stopper igjen
spør deg selv
hva du vil
 
Svaret på spørsmålet er mer om du gjør
Be deg selv at du gjør det alt du skal.
 
Ikke sant?
 
 
Ikke vær langt over alle haugene
i firsprang
etter den regla du kjenner for godt fra før
 
Alt du rømmer fra
og sier
 
nei
 
 enda en vei 
din
....
 
En ting er drømmer
en annen ting er ønsker
en tredje realisme
 
nei du vil slett ikke
 
Om lenge til en gang
sier du
for lenge siden
det er lenge siden
men hva så?
 

20 mai 2013

ICE CREAM MAN...


Så lenge du vet det, vet du nok !

 
"For når jeg er svak, da er jeg sterk"
(2.kor 12,10)
 
Tidene i livet stykkevis, skjelvent, sårt, sterkt.  Smertefulle rift i skorper og såret blør litt. Fnugg i vinden for den andre, livskrise for deg. Skylden vil ikke gro.
Livet løsner kontrollen og lar skyggen følge sol. 
Det knaker i fasadene mens skitten i krokene tvinger seg fram.
 
På våroverflaten framstår alt så vakkert her i landet.
En gjennomført orden og renhet som ikke finnes der ute.
Bare den som kjenner følelsen av nyutsprunget bjørkeløv mot det røde, hvite og blå kan fatte.
Pusten stopper opp noen øyeblikk.
Du føles litt skrudd, sammensatt med alt mørket i deg.
Sorgfint og gledestungt erkjenner du; - svak er lik sterk. 
Konsekvensene av dine valg koster.
 Å miste seg selv er det alternative valg.
Kun den kan forstå det den som vil og kan.
Livsvisdom kommer ikke rekende på fjøla, og jammen kunne du skreket du vet.
Den forsmådde kjærligheten er også kjærlighet verdt sin vekt i skam.
Men den som tier er ikke alene. Vil du videre tvinges du itu med strømmene.
Det er kanskje ikke vakkert med skitt og mørke, men et plastikkhav er det dog ikke.
Sorgen er nedbrytbar. Gleden med.
Så finnes det der da ,alt sammen, et sted i spennet mellom sannhet, ærlighet, helhet og mot.
Så lenge du vet det, vet du nok !
 
 
 Synnøve Sætrum
 
 
 

19 mai 2013

1.pinsedag 2013



En dag er så mye.
Et helt liv, og samtidig bare en dag.
Bare og bare?
Oftere og oftere slår det meg at det meste handler om dagen i dag.
Den eneste garantien jeg har. Ikke en klisje det, men livsbetingelsen.
En dag er det min siste.
Jeg vet ikke når, bare at livet er sånn.
Når jeg tar døden inn som realitet blir livet sterkere og større. Særlig når det er vår.
Den virker bare sterkere hver eneste gang opplevelsen kommer.

 På nasjonaldagen var den enda bare en aning over trærne.
Nå, to små døgn etterpå ,er verden en annen.
Det er full vår. Sommertemperaturene har stått i kø. Sola tar, og årets første vepsestikk er i boks..
Slett ikke verst å kunne oppleve det når alt går som det skal.
Jeg ble ikke stukket av en tropisk kjempe heldigvis. Da hadde jeg ikke sittet her lenger.
Nei stikket kom fra en kjent.
 Bare den norske, lille, jeg kom i skade for å tulle inn under armen.
Kanskje det ikke finnes så mye gift i de innsektene på denne tiden av året. Hva vet jeg?
Klager ikke, og brodden stod ikke igjen. Vepsene surret dorske rundt oss, og skjønte nok lite av det plutselige omslaget fra vinter til sommer. Ikke at jeg tillegger veps tenkeevne eller intelligens-
 
Mennesket Synnøve i solveggen ble lett rød, var varm og jaggu ble hun foreviget pratende om et og annet. Solbrillene arvingen finner vel spesielle var jaggu på. Lite kledelige sier de som har greie på sånt. Samme for meg. Er jo ikke utprega jåle på tur. Plukka dem med meg fra ei butikkhylle i Århus med kun beskyttelse som motiv. Byen det for øvrig er godt å være norsk i. Brillene beskytter, og det er saken. Dessuten finnes det annet som fungerer. Tyngdekrafta for eksempel: Som venninna mi så klokelig artikulerte:  "Vi kommer ikke unna dette som henger og henger".
Sant det. Ei voksen dame vet aldri hvem hun møter når blikket rettes mot et speil. Det er også livsbetingelsene. En glede i grunnen. Forandring fryder, og gjør dagene alt annet enn kjedelige.
Ikke sant? Tyngdekrafta synes, og jorda kaller...  ;-)

Men, ennå er jeg her, og jeg elsker livet. Så det så.
Akkurat i disse dagene da alt vakkert ligger foran med en intensitet som ikke er å spore under de verste kuldebølgene for et øyeblikk siden. Slike som meg er skrudd sammen på det viset.
Selvsagt har jeg tenkt på en venn jeg savner og kommer til å savne. At vi ikke skal på turer mer. Særlig nå når alt er så vakkert kjennes det litt sårt. Ikke at den nyutsprungne bjørka påvirker meg like vakkert. Det er ikke det, og sola står opp og går ned uavhengig av mine små sår og skrammer.
 
  Synes jeg har det utmerket med merkene mine. Føler meg besatt med privilegier og nyter den tilfredse tilstanden. Merkelig hvordan alt sees betydelig lettere og lysere "bare" med noen ekstra varmegrader grønn skog. Bjørka har nærmest sprunget ut mens jeg har sett på.
Med et kjennes Norge som et helt annet land. Et jeg føler sterkt for. Veldig sterkt.

Nei, det er natta og en dag i livet er over. Sove litt før i morgen.
I morgen er det 2. pinsedag.

Synnøve Sætrum
 
 
 
 

15 mai 2013

MOSEBØKENE

 
...rock my soul...
ei mosebok
to mosebøker
tre mosebøker
fire mosebøker
mosegrodde i bevisstheten
 
rive av en dott
og ut flommer ordene
i begynnelsen
og det blir lys
planter og trær i hagen
 
den dagen Noah, Sem, Kam og Jafet
samt hans navnløse kone og sønnekoner
gikk i arken ble det mørkt
og vannet økte voldsomt
siden satte han paktens bue på himmelen
 
Sodoma og Gomorra faller
og begge Lots døtre skal ha barn med sin far
...rock my soul in the bossom of Abraham...
Esau og Jakob fødes og dør
Isak og Rebekka lever i Gerar
Rakel og Ruben...
 
som bruser over vannet
Simeon og Levi brødre i voldsvåpenet
løveungehjertet hamrer i Juda
og Sebulon lever stille ved havets kyst
Jisskar har et esel i sitt legeme
mens Dan dømmes til å dømme
Gad møter røverne
mens Asjers setter fram kongelige retter

...rock my soul...
 
Moses vandrer og får budene
lovene om kjønnslig urenhet
følger til disse dagene med
 
"Herren velsigne deg og bevare
deg!
Herren la sitt ansikt lyse
over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg
og gi deg fred! "
 
 
Synnøve Sætrum
 
 


14 mai 2013

Blåtimetur...

 
 
 
 Otra mot himmelen i den blå timen.
Elva har lagt seg ut over sine vante bredder.
Det skyldes nok både snøsmelting og nedbør.
Regnet holdt opp mens vi fikk en nydelig tur til fots.
 
Ingen kjeruber var å se, men derimot noen stokkender, måker og småfugler.
Det beste er bra nok.
Brennende busker og flammer er intet savn.
Praten gikk om løst og fast, blant annet om det som heter mosjon.
Og om livet, reiser og forventninger. Alt som er å glede seg til.
Det var gode timer mens vi venter på at våren skal få fotfeste.
 
Den tar seg god tid!
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 


13 mai 2013

TANKER OM DET SOM VAR, ER OG KOMMER...

 
Bokfink utenfor vinduet mitt. Foto: Synnøve Sætrum


Aldri så lite formuleringssperre vederfares meg om dagene.
Har jeg egentlig mer jeg skulle ha sagt? Og om jeg har, hvordan skal jeg si det? 
Hmmm.. bare ett å gjøre: Skrive stengslene vekk. 
Lytte til sitt innerste og gjøre.
Den som skriver får se. 
Tankene gjør krumspring jeg ikke venter meg. 
Reiser og reiser.
Langt og dypt. 
Diktene mine har trange kår, de gode vendingene har pause, slumrer i skyggene.
 
Sinnet mitt varmer det som er, det som var og det som skal komme.
Mot meg strømmer minner, det jeg registrerer umiddelbart godt blandet med forventninger.
Jeg tenker på Mary. Mary var kollega på den første arbeidsplassen min, Kafe Karl Johan i Kristiansand. Jeg var snaut atten den gangen, og ble godt over tjue før jeg dro andre steder. 
Mary var rundt femti den gangen, og i mine ungdoms øyne nesten litt gammel. Hun var jo eldre enn mamma og pappa, så da så. Likevel var det hun, som uten å vite det, lærte meg at alder bare er et tall. For meg ble hun venninne på jobben. Det var fint og fredelig på skiftene med henne. Av henne lærte jeg det meste om kafedrift. (Mer enn nok til at jeg siden ,flere somre under min studietid, kunne være kantinebestyrer et annet sted.) Jeg husker hun fortalte meg mye om livet, om toleranse, tålmodighet og kjærlighet. Hun levde det hun prediket, og behandlet meg som en likeverdig og voksen. Hun snakket om drømmer og ønsker, og om livets nesten utømmelige muligheter. 
Da jeg siden flyttet vekk brevvekslet vi noen år. (Tro om jeg har brevene fra henne ennå?) 
Livet og tankene har mange dager det skal gjennom. Det er år siden jeg tenkte på henne sist, men siden jeg skal arbeide frivillig på kafe 17. mai kom hun og tiden som kafearbeider tilbake.
 
Datamaskinen i fanget skaper temperert ubalanse i virkeligheten.
Gjør buken for varm uten pleddet som beskyttelse. Tærne mine, som er så kalde, minner meg om denne vårens trange fødsel. Langsomt legger jeg ull over dem med. Får varmen tilbake.
Jeg hører dompap og grønnsisik kvitre etter solsikkefrø. En kjernebiter lander sky og letter igjen. Rødstrupen viser seg et øyeblikk. Jo, de er kommet tilbake småfuglene og synger alle dager. Brettene er tomme utenfor, og posen med. De får vente til jeg har skaffet nye. Kanskje ikke før i morgen.
Alle dager eier ikke motivasjon for butikkturer. For alt kommer seint dette året. "Seint men godt" heter det, og jeg velger tillit til at det stemmer. Forleden dag hørte jeg gjøken mens jeg fotograferte hestehov. Underlig blanding. Etter sigene skal man jo kunne bade når den gir lyd fra seg.
Jau jau. Bad den som vil, her gikk nettopp isen på det lille tjernet jeg passerer når jeg er ute og går.
Har sagt det før og sier det igjen: Står over til jeg er i Rhodos by.
Kroppen lengter øyeblikkelig til svømmetak i det krystallklare Egeerhavet.
Eseltaxi på Lindos er innen rekkevidde om man skulle ønske seg en tur opp til Akropolis.
Dra dit med båten, og ta bussen tilbake igjen. Anthony Quinn stranda, som egentlig ikke heter det, er ikke så verst den heller. Plutselig har jeg glemt navnet. Det var noen år siden sist jeg satte beina der.
Klosteret Panormites på Symi er kanskje et sted jeg skulle vært ei natt eller to enda en gang...
  Et godt sted kan man ikke reise for mye tilbake til.
To-tre år siden sist? Fire? Fem? 
Hvor lenge er det siden vi var der Lilly, Berit, Solvor og jeg?
Det var en fantastisk tur til den lille øya, og helt utenfor turistløypene der.
Jeg husker solnedgangen mot den fredelige bukta der, klokkene i tårnet.
Lilly sang på gresk, og sola gikk i havet. Årene er gått, og Lilly er ikke mer.
Det har jeg fortsatt vanskelig for å forstå.
 
Nei, jeg får rykke meg tilbake til dagen i dag. Den eneste jeg kan være sikker på. Andre garantier finnes ikke. Evig her og nå. Ikke sant? Tidlig vår er tidlig vår, og kanskje blir sommeren lang og varm når den endelig er klar til å komme. Balanse i regnskapene blir det nok på en eller annen måte.
Kanskje er det slik fatt med ordene jeg ruger på.
Varme og tid er det som skal til.
Før jeg egentlig har fått sukk for meg har jeg skrevet ned tanker om det som var, er og kommer.
Her jeg sitter med ryggen mot lyset kan hva som helst skje, og snur jeg meg ikke kan jeg gå glipp av noe. Det er bare å dra seg opp og komme seg ut i dagen !
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


11 mai 2013

UDØDELIGHETENS ELEXIR

 
Noen dager tilbringes helt og holden i litteraturens verden. 
Nei, mer riktig: Mange mange mange mange av livets timer handler om litteratur. Det mye mer enn noe annet. De siste dagene har jeg brukt konsentrasjonen på "Udødelighetens elexir" og reist sammen med den ungarske forfatteren i over tusen år. Gårdagen var jeg i middelalderen. Denne dagen mer opp mot vår egen tid. Les den, det er i grunnen det viktigste å si. Sjøl elsker jeg den.
 
Den dype kjærligheten jeg nærer til det skrevne ordet får næring så ofte som mulig. Det er så mange bøker å lese, så lite tid og miste. Umulig å rekke alt i løpet av et kort liv, men jeg gjør så godt jeg kan for opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Inderlige og dype som disse følelsene for litteraturen er kan det ikke være annerledes for meg. Ofte "detter jeg inn i den" og blir der. Innimellom må jeg med  kraftanstrengelse rykke ut, gå en tur, få i seg noe mat for så å vende rett tilbake til det fiktive universet.
Leve der, mellom permene, mens jeg kjenner meg levende her jeg er. For meg finnes det få sider ved tilværelsen som gir mer mening. Hvordan det skulle vært å leve et liv uten litteratur har jeg vanskelig for å forestille meg. Annet enn at det måtte mangle mye. Mangt og meget blir jeg lei av, eller mister interessen for men aldri litteraturen. Fortsatt god lørdag !
 
 
Synnøve Sætrum

09 mai 2013

10. mai 2013

KJERNEBITER
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Det har vært en dag i litteraturens tegn. Hører meg gjennom "Udødelighetens elexir", og kom halvveis før jeg og pc-en gikk til sengs. Det har vært en god dag, selv om jeg ikke har pratet med noe menneske ansikt til ansikt. For det meste har jeg tiet, men det er greit det også.
 
Hvorfor?Litteraturen fyller meg, og jeg blir ikke mindre glad i den med årene. Tvert om.
Det er deilig å sitte reflekterende over gode historier. En god historie eller femten kimser ikke jeg av.  Litteratur ja. . . Jeg elsker litteratur.
 Nå når jeg har all den tiden jeg ønsker til å oppleve litteraturens mange benytter jeg muligheten.
Jeg elsker å lese og jeg elsker også å bli lest for. 
Mamma leste for meg og mine to søsken gjennom hele oppveksten, og var garantert med på å stimulere den gleden. Mens jeg hører på lydbøker strikker eller hekler jeg.
Store og små tepper.
Denne dagen har jeg måttet rekke opp.
Plutselig hadde det pleddet spisset seg til...
Noen ukonsentrerte omganger og så er en ute og kjører. Sånn er det med den saken.
Har sår på fingrene av å dra ut tråder. Håndarbeidene mine er nemlig ganske faste.

Kjedelig, men skal ting og saker bli fint må slikt til. 
Jeg begynner på mindre og større prosjekter uten helt å vite hva det fullførte blir til. Veien blir til underveis. En gang for lenge siden var håndarbeidslærerinnen heller bekymret for mine protester i faget. Jeg hadde nemlig ikke så veldig sansen for skoleviset...
Kan huske vi måtte sy busserull og vippeskjørt. 
Førstnevnte plagg ville jeg bruke, men sistnevnte var ikke noe særlig.
Dessuten var jeg barn i skyggen av opprør og vesen, så protestert hørte med. Min første sitt ned aksjon foregikk på søndagskolen. Vi ungene fra Halsøy ble hentet i buss, og kjørt inn til Betel i Mosjøen. Hvor mye som trengte inn vet jeg egentlig ikke. Men, jeg vet at vi sang mye der, og at det var ei drivkraft. Etter hvert så vi oss mektig lei på at lærernes jenter alltid var de eneste som fikk synge første stemme. Vi var mange som ble hentet, men ingen avanserte. Det ble påpekt uten at noen endring ble resultatet. Vi aksjonerte, satte oss på bakerste benk, og nekta være med. Smiler ennå når jeg tenker på det der. For min del var det nok, jeg slutta etterpå. Det var sikkert på høy tid.
Tror jeg måtte være sånn rundt tolv, og da er annet mer interessant.
Har visst aldri likt den slags forskjellsbehandling.
Det er noe guffent med privilegier som går i arv (skal stå over hva jeg synes om monarkiet..). Enten det er på søndagsskoler eller andre steder i samfunnet. Skjevhetene later jo til å bli enda skjevere, og stemmer folk inn høyre-siden vil det bli sodoma og, ja du vet, før fanden har fått sko på.

Tynn og skranglete var jeg da jeg var liten, og fikk høre det rett som det var. 
Jommen skulle de sett meg nå de fehodene som spurte om jeg ikke fikk mat hjemme. 
Jeg likte ikke ertingen, og ville ikke vise de tynne beina mer enn jeg måtte. 
Så som det frimodige mennesket jeg var sa jeg hva jeg syntes om skjørt og bluser som pliktløp. 
Lot høre at jeg ikke helt så vitsen. Med påfølgende kommentarer i karakterboka. Jeg hørte rett som det var at jeg ikke måtte være så negativ. Vel, jeg tror kanskje de hadde sagt noe annet hadde de sett mine mange tepper, og annet, fra siste tiåret. Ofte er det slik at saker og ting slett ikke er som det framstår ved første øyekast. Barndommen min var god. Jeg hadde gode mennesker rundt meg, som ville det beste for meg. Men, jeg husker at jeg i meg syntes mye var vanskelig. Antakelig handlet det om forventninger jeg ikke begrep vitsen med. Jeg luret alltid på hvorfor saker og ting ble framstilt som de gjorde, og spurte hvorfor? Fra andre klasse står det å lese:
"Synnøve kommer med stadige korrekser til lærerne".
I dag er det ganske så fornøyelig, og jeg tenker det handler om alle mine hvorfor.
 
Den kunnskapen du innhenter hos andre skal du føre videre i en form andre kan forstå.
Livets bok har mange sider, mange hendelser og detaljer.
En dag skal man møte seg selv i det siste åndedraget, så det gjelder benytte tiden før den er ute.
Skape balanse mellom følelse og fornuft. Forstå hva det er du søker.
Sakte avslører det meste seg.
 
Men, nå er det natta. Jeg stiller klokka, og gjesper. Skal på besøk i morgen og beregner tiden til kaffe , meditasjon og refleksjon. Gleder meg allerede.
Kaffe. Hva skulle jeg gjort uten kaffe om morgenen?
Vært en ulykkelig svøpe for  omgivelsene? Jeg er ei durkdreven kaffedame. 
Høydepunkttimene over krusene.
"Udødelighetens elexir" er det ikke, men jammen gjør den sorte vesken livet ekstra verdt å leve.
Den gjør så godt at jeg rett som det er tenker på den i øyeblikket før jeg sovner. Gleder meg til å stå opp, tenker jeg. Til kaffen og den uthvilte roen. Nå må jeg bare sove først. Hvile meg godt til neste runde over kruset. Temperamentet mitt får en vidunderlig start på dagen.
Kaffekosen er årstidene knekkende likegyldig. Den lever seg gjennom alle.
Likevel: Nå er det vår !

Ha ei god natt.


Synnøve Sætrum

06 mai 2013

OM ANKTIVERTE DOGMERS HOLDBARHET...

Forvrengning....Foto: Synnøve Sætrum

Han:
- Dette ble veldig galt.
-Ja du er her nå, og jeg vil bare bli ferdig med dette.
-Få det overstått, børste av meg, og si pytt og gå videre, er det det du mener?
- Sånn som det er blitt vil jeg ikke treffe deg mer.

-Nei. Jeg tror ikke noen bare kan gjøre det.
-Men: Når du gråt ble jeg livredd, satt ut og sliten.
-Forstod du ikke at en slik reaksjon kunne føre til at du mistet meg?

Hun:
-Nei, du er en god venn så det ramlet meg faktisk ikke inn.
-Jeg visste ikke du var redd for tårer.
- Det banale ved at tårer blir oppfattet som pressmiddel tilhører ikke mitt univers.
-Tårer uttrykker kun triste følelser, ikke noe annet.
 
Reporteren:
De gamle ordene om at den venn som ikke tåler at alt blir sagt i det avgjørende øyeblikk er likevel ikke noen venn passer her. Tårer kan oppfattes som et mektig våpen, eller en trussel. Den som ikke vil se smerten, sorgen eller sviket sitter stille, stumt og stivnet. Lekker ikke fra øynene. Viser ingen følelser.  Går i klisjeene, og blir til fraser livet har hørt for mange ganger. Så banalt, så hjerteskjærende banalt.Som om frasene tilhørte deres stund og tid sammen på jorda. Ofre kjærlighet og vennskap på klisjeenes alter i stedet for å lukke opp for det som hviskes til dere. Den som lar tårer stille seg i vegen for de store vennskap er intet annet enn en kujon.
 
Hun:
- Jeg vet fortsatt ikke hvorfor denne redselen dukket opp.
-Er du blitt utsatt for tårepress?
- Katolske kvinners våpen, er det der skoen trykker?
-Protesten mot livets ene mulighet?
- Trodde du ikke det bodde tårer i meg?
-Trodde du jeg var helt uttørket, et intetkjønn uten følelser?
- At alle ord, timer og dager bare var spill?
-Hva trodde du egentlig?
-Har jeg bare vært kulisser for deg mens dine mandige behov lå badet i sykdom, bedøvet i dvale?
-
 
Reporteren:
Ille er det å for den som ville gi sitt liv å bli utradert. Ikke bli forstått, fordi den som skulle vært imøtekommende ikke vil forstå. Later som, og vender seg vekk. Fortsetter bedraget som om ingenting er hendt. Det som er sant for den ene er ei løgn for den andre.
For lite av det gode er for lite av det gode for den andre.
Den ene har fått mer enn nok, den andre tørster. 
 

Han:
- De fleste er på arbeid.
- Ikke en gang barna mine ser meg så mye mer.
-Det hadde vært det samme om det var deg.

Hun:
-Nei, det hadde det ikke vært.
-Jeg kunne aldri bruke et menneske, kaste det ut etter eget forgodtbefinnende.
- Si takk, men nå som jeg har alt trenger jeg ikke deg lenger.
- Fint å ha deg mens jeg lå nede, men nå når jeg reiser meg vil jeg ikke se deg mer.
- Du har vært en veldig veldig god venn, men jeg vil likevel ikke bruke mer tid på deg.

Reporteren:
Så når dere smertegrensen for det som kan sies og forstås.
Den ene hykler, den andre vemmes.
Den ene sørger, den andre går.
Noen ganger må det bare erkjennes at en ikke begriper.
Beina befinner seg med ett godt planta i løse lufta.
Følelsene er i limbo og hjertet i hendene.
 
Det er loven om menneskenes ubarmhjertige svikefulle grådighet, eller antikverte dogmers holdbarhet... Den som er nær er ikke her. Sånn er det det er der.
 
 
Synnøve Sætrum

For mye og for lite....

Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 
For mye av det gode er for mye av det gode, lik for lite av det faktisk er for lite av det gode.
 
Synnøve Sætrum

MANDAGSKVELD UTEN TV OG MED THAI - KARRI A LA SYNNØVE.....

Her blir det ikke snakk om skatteletter som "alle" vil ha. Orker ikke se Aktuelt med alle partitoppene denne kvelden. Bare å innrømme med en gang. Hele valgkampen har jeg ikke tenkt å følge.
Da blir jeg for sliten, eller fly forbanna. Erna vil jo legge ned velferdsgodene og sette mange ansatte på porten. I det hele tatt lover det ikke godt. Har sagt det før, og nevner det igjen. Det er mye som står på spill denne gangen. Jeg håper alle som ikke vil ha et Norge som ligner elendige land rundt omkring kommer seg til stemmeurnene og sørger for at den blå sida ikke får regjeringsmakta.

Stuebordet.  Foto: Synnøve Sætrum
 
 Så sitter jeg og blar mellom mine femten elendige tv-kanaler. Jeg har faktisk tenkt å si dem opp om litt. Leve en god periode uten tv. Ja, for jeg tror faktisk det går utmerket godt. Ei heller vil jeg høre mer om voldtektene på russetreffene, eller den elendige krigen i Syria. Ikke lar jeg Hellstrøm rydde opp her hjemme, og jeg ser ikke på Paradise Hotel. Finalen i Top-Model Sverige får seile sin egen sjø. Ok, det kan hende jeg ser Borgen når klokka kommer så langt utpå kvelden, men akkurat nå vil jeg heller høre lydbok. "Midtens rike. En vandring i Kinas historie" av Torbjørn Færøvik. Ja, for jeg tenker på en tur til det store landet i øst. Jeg tenker på Katmandu i Nepal, på Ho Chi Min - byen, Kulalumpur eller Manilla. For den saks skyld farer tankene til Lisboa, Roma, Venezia og Istanbul. Jo, det er mye som trekker i den som kunne tenke seg en og annen tur. Ok, det blir ikke nå, men hvem vet. Jeg teller ned for tiden, og lengter etter solsenga på Rhodos. Sånn er det med den saken!
Et godt sted kan man ikke besøke for ofte, ikke sant?
 
Jeg har frosset på tærne hele ettermiddagen. Sjela ser ennå ikke noe til våren. Kanskje dette blir et sånt år hvor alt plutselig eksploderer bedre seint enn aldri. Fuglesangen er blitt til et kor de siste dagene, og selv om det er kjølig fortsatt fornemmer jeg noe i lufta.
Det er på vei, våren kan jo ikke holdes tilbake.
 
Eller den som fryser kan lage karri-rett og få blodsirkulasjonen opp på et annet nivå. Som tenkt så gjort, og resultatet følger. Det ble sterkt nok for meg, og varm er jeg blitt. Den som er glad i mat med futt er hjertelig velkommen til å kopiere. Gjerne forbedre også. Tips tas imot med takk.
Maten er halve føda i livet, ikke sant?
 
 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
Ingrediensene er som følger:
(4 porsjoner)
 
3 spiseskjeer gaeng-om karripasta
1 stjerneanis
4 kaffir-lime blader
1 kvast fersk rosmarin
150 g kalvekjøtt
4 store sjampinjong
2 rødløk
5 vårløk
1 stor rød paprika
6 fedd chilihvitløk (glass)
1/4 broccoli
 
Ca. 1/2 liter vann
2-4 skjeer olje
1 spiseskje maisennajevning
 
Først kutter jeg alle grønnsakene i små terninger og skiver.
Stilken på broccolien brukes.
Sjampinjongen deles i skiver.
Hvitløken skjæres i skiver.
 
Jeg steker sjampinjongen først slik at den blir brun og legger den til side. Så steker jeg grønnsakene lett i olje. Også dem legger jeg til side. Så steker jeg karri og kjøttet sammen med resten av oljen,  og heller på et par dl vann og lar det putre et kvarter. Grønnsak og sopp tilsettes sammen med resten av vannet. Jeg tilsetter rosmarin, anis og kaffir-lime. Det hele får putre i 15-20 minutter. Til slutt har jeg i jevningen og lar det hele småkoke 2-3 minutter. Når man skal gjøre det på riktig spises det sammen med fullkorn ris og med skje og gaffel. Denne smeller garantert.
Blir det for sterkt kan man bruke litt yoghurt for å mildne.
Variasjonen over dette er å tilsette litt mer karri, vann og kokosmelk.
Trylle om til suppe som kan spises med brød til.
Nam!
Bon Appetitt !
 
Foto: Synnøve Sætrum



SYNNØVE SÆTRUM
 
 
 

04 mai 2013

SONG TO THE SIREN...


Let's stick together...


DETTE SKAL VI VITE

 
 
Foto: Synnøve Sætrum
 
 
her er jeg jo
du er der jo
gåter i speil
speil i gåter
er du jo
er jeg jo
 
dette skal vi vite
og bare dette
speil
gåter
 
jeg er
du er
 
Synnøve Sætrum


Om flukt...

Meg... Foto: Synnøve Sætrum

 
 
 
Det er ikke rasjonelt å henge seg sånn opp i været så mye som det er av det rundtomkring likevel. Kulturelt og personlig betinget det der. Er og blir erke norsk, og da er det som om jeg må ned i det der innimellom Utgjort, men likevel et faktum. Jeg øver meg på annet fokus, men likevel...
 Før sa jeg at det ikke fantes dårlig vær, bare klær. Sant nok det, og god innstilling når man lever alle årets måneder her i polare strøk på kloden. Innvendingen nå er at det var før jeg visste om alt det gode værets eksistens under andre himmelstrøk. Før jeg ante noe om andre pulsslag mot fremmede kulturer. Ei høne i et tre, en tempelgård og ei gul munkekappe glimter forbi. Føler elefantens hud mot hånda. Varm, tørr og myk. Jeg ser en unggutt få is fra ei tralle. Kjenner lukta av nygrillet salt fisk. Føler massørens hånd på foten. Jeg slentrer langs ei strand mot Andamanhavet, bader i krystallklart vann. Sandbunnen skinner mot meg. Jeg henger i overflata i samme hav og nyter en levende korall. Fargesprakende fisk lever sitt liv der under meg. Lunsj i skyggen under kokospalmene. Store øgler leter etter rester av kylling. I ei skråning er fluktruten tilfelle tsunami skiltet. Ingenting minner om katastrofe. Jeg er midt i sydhavsparadiset, og vet det forandrer mitt indre for alltid. Tropene med alle sine lyder og lukter. Som jeg elsker det der.
 
 Jeg rykkes ut av tankeflukten og kikker ut gjennom vinduet. Spireaen utenfor er ennå bar. Jeg ser bare bakdøra på bilen min. Råtten snø i skråninga. Ikke mye som minner om paradis. I fjor på denne tiden stod busken i full blomst. Så kan man kanskje glede seg over variasjonen i den norske naturen. Men, jeg greier det ikke helt. Enda jeg har fått kuttet tre måneder av dette lange møtet med kulden. I tankene bøyer jeg meg i støvet for alle dere som har stått i det månedene gjennom. Ja, så fælt synes jeg og kroppen min det er med vinter.
 
Regnlørdag. Grått vårvær. Artsmangfoldet av ungfugler som spiser av maten jeg har lagt ut motsier tankene om at været egentlig minner om høst. Trått er det når jeg sleper meg ut. Kroppen stivner i denne rå kulda. Jeg går mer av plikt enn fornøyelse. Jeg kan ikke annet enn å klage litt. Sånn er jeg når det blir for mye uvær. Flukt, tenker jeg. Flukt for f...! Jeg har bestemt meg. Det blir en tur til biblioteket. Ny ladning lydbøker må i hus. Litteraturen kaller !
 
Synnøve Sætrum


03 mai 2013

TANKER OM RHODOS. . .


 
- 3 klokka seks denne morgenen. Stålis på bilvinduet. Våren har ennå problemer. Men snart, snart, snart. Jeg fryser ennå på tærne, og kjenner for det meste null trang til å sitte utenfor med kaffen.
Jeg savner mildt klima. Sånn er det bare.

Hellas bor i meg. Tankene er der ofte. Rundt krisen landet gjennomlever for det første. Tankene kretser rundt dem som er rammet av økonomiske nedgangstider. Hvordan livet arter seg for dem når sikkerhetsnettene ryker. Da er det slett ikke snakk om å nyte ferien som en annen nordlig turist. Det hender jeg nesten tenker jeg ikke kan dra dit. Feriere mens andre har det så vanskelig. På den andre siden har flere greske venner insistert på at det beste jeg kan gjøre er å komme. At turistene ikke må svikte Hellas nå. Jeg hører hva de sier, og tenker gjøre like så. Fant en billig restplass her forleden, og takket være den kan jeg dra en tur til Egeerhavets strender. Bli myk i kroppen igjen.
Sol og helse hører i hop.

I den sørlige delen av Dodekanesene ligger Rhodos. I Rhodos by skal jeg være noen uker. Som alltid siden første gangen. Det er noe særegent ved de stedene man velger vende tilbake til igjen og igjen. Den første gangen jeg var der kunne jeg aldri trodd det. Husker skuffelsen den første kvelden. For turistdelen av byen, med sine hoteller og heller bråkete gater er som hvilket som helst annet turiststed. Antakelig hadde jeg drømmer om små hvitkalkede hus, eseldrosjer og så videre. Så kom jeg dit og fikk sjokk. Det gikk over. Dagen etter var jeg på strendene som omgir den bydelen. Promenerte langs dem også. Nikoste meg i sola. Var ytterst på  nordspissen ved akvariet. Fikk vind i håret mens jeg kikket på grekere og ryggsekkturister som styrer unna solsengjungelen. Man kan velge mellom vind og stille når bostedet er i byen. Denne gangen skal jeg bo sånn midt mellom og det er en luksus. Kort vei til Mandraki og innseilingen der Kolossen stod før den ble ødelagt av jordskjelv tohundre og tjuesju år f.Kr. Et lite øyeblikk kommer jeg på tanken om kopien ved inngangen til en restaurant i Faliraki. Jeg husker et fantastisk spisested i Ialysos i samme belet. Får vann i munnen og gleder meg til både det andre og ene...

Rhodos har vært inntatt av fremmede makter mange ganger i historien. De romerske erobringene av Hellas skal, om jeg husker riktig, ha startet sånn tohundre år f. Kr., men de satte seg ikke på Rhodos før sytti e. Kr. Perserne overtok i sekstjue og Saraserne i seksfemtitre. Araberne kom i rundt åttetjuefem (?) og normannerne hersket i de første hundre årene av tusentallet. I tolvhundreogti kom venetianerne. Fra femtentjueto overtok tyrkerne herredømmet. Først rundt midten av attenhundretallet (jeg forbeholder meg å huske feil..rett gjerne) kommer øyene igjen gradvis over på greske hender. I 1948 blir Dodekanesene( dodeka betyr tolv og nisi øyer) offisielt innlemmet i Hellas. Ja, det tenkte jeg plutselig på. Den som er interessert i historie tenker slik. Jeg kom egentlig til Rhodos by kun fordi øya har forbindelse med Symi. Dit jeg først og fremst hadde tenkt meg. Mine mellomfagsstudier i litteratur hadde gjort meg oppmerksom på øya. Siden har jeg selvsagt vært der flere ganger, og ser ikke bort fra en avstikker denne gangen med. Det vil vise seg. Der finnes et kloster jeg gjerne reiser tilbake til.

Uansett. Jeg blir visst ikke ferdig med Rhodos. For meg har den så utrolig mye den øya. For mitt indre ser jeg Stormesterens palass, vandringene på muren. Mustafa Hamam, det ottomanske biblioteket eller museum for moderne gresk kunst. Lindos med sitt Akropolis og Panagiakirken. Paulusbukten på samme sted. Eseltaxi og trapper. Fantastisk mat og brennende hete.  Jeg tenker på korset på Filerimos, Ialysos, Petaloudes eller Kamiros. Tsampika andre strandperler jeg har hatt dagsekspedisjoner til. Gamlebyen som er å finne på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker. Ikke bare gammel stein, men faktisk verdens største bebodde bykjerne fra middelalderen. Muren har jeg blitt fortalt skal være fire kilometer lang.

Men, kanskje mest av alt rommer mitt indre gode minner fra mange turer. Alene eller sammen med venner jeg har fått nettopp på Rhodos. Norske og greske.
Utallige soltimer på Miaouli -eller Ellistranden.
Dessuten husker jeg all vennligheten og den utrolige hukommelsen mange av dem som jobber i turistnæringen har. Med så mange besøkende er det nesten helt utrolig at man blir gjenkjent.
Likevel er det sånn. Og det er hyggelig når man hører et velkommen tilbake.

Jeg skal snart en tur tilbake til solens øy. Kjenne mild meltemi mot huden. Bade i krystallklart vann. Kanskje leie en bil denne gangen, kjøre litt rundt. Se sider ved øya jeg ikke har beskuet sammen med steder jeg mer enn gjerne besøker på nytt. Jeg skal reise i selskap med noen som ikke har vært der før denne gangen. Det skal bli spennende. Noe vet jeg, men slett ikke alt. Dessuten er denne turen denne turen. Alle besøk har sin unike historie, selv om øya med alle kjennemerkene er den samme.

Jeg gleder meg, og innser jeg må trekke på meg et par ullsokker.
Ungene som leker utenfor bærer luer og vanter.
Det er ikke mer enn syv varme noe som i grunnen er ganske kaldt.
Ha god fredag !
Drøm i veg, eller gjør realiteter av drømmene og bli med.
Anbefalingen er krystallklar.



Synnøve Sætrum

LIVET


Foto: Synnøve Sætrum

 
lyst og grønt
bar håpet
den våren
 
himmelen var
høy og blå
 
husker du
fiskeørnen
på vingene
over oss
der vi lente ryggene
mot solveggen
og hverandre
 
vi lo
og var gode venner
alle dager
 
siden
skulle vi erfare
det som kjentes riktig
ble veldig galt
 
sola sluknet
 
ingen menneskelig makt
kan vende
vinden
 
ingen tanke tenke
livet
svalt