-Ha et smil og en latter til Kirsten ...
-Takk for sist Marit I ...
- Hei Eli M ...
Foto: Synnøve Sætrum
Antikkens greske historiker, Pindar, gir oss myten om Rhodos opprinnelse. Zevs seiret over gigantene og ble herre over jorden. Olympens guder fikk etter det områdene på jorden delt mellom seg. Helios var ikke til stede og ble dermed en landløs. Da han kom tilbake klaget han over dette og ba Zevs om at det stykket jord som dukket opp av havet skulle bli hans. Mens han snakket om dette dukket Rhodos langsomt opp av havet. Solen skal ha blitt fra seg av glede, innhyllet øya i sitt gylne lys. Det lyset jeg som besøkende fortsatt legger merke til. En annen myte tilskriver Rhodos tilblivelse som et resultat av kjærlighetsforholdet mellom Helios og nymfen Rhodos. Nymfen var datter av Poseidon, og Helios ble så betatt av hennes skjønnhet at han giftet seg med henne. Sammen fikk de en datter og syv sønner.
Jeg har ruget på reiseberetningen de siste to ukene. Nytt besøk på Rhodos, nærmere bestemt Rhodos by er over. Dager under gylden som ved det det blågrønne havet er kun et deilig minne her jeg sitter ved tastaturet. Nydelige spaserturer i gamlebyen er unnagjort for denne gang. Middelalderbyen som langt fra er død. Den huser mange tusen innbyggere i tillegg til alle butikker og restauranter.
Denne gangen var jeg ikke innom stormesterens palass, men jeg skal tilbake om et par måneder så da.. Det ble mer vandringer i og rundt Sokrates. Dessuten ble det mange turer i Mandraki. Også denne gangen har jeg fantasert om hvordan Kolossen må ha tatt seg ut mens den stod i havna. Vidunderet fikk bare stå i sekstiseks år. Det store jordskjelvet i 226 f. Kr veltet statuen av Helios, og ble aldri oppført igjen. Rhodesierne skal etter sigende ha vært redde for at noe slikt ville føre til forbannelse fra gudene.
Uansett: Atmosfæren på Rhodos gir tanker om stor estetisk sans og kunstneriske evner. Selv om en av antikkens syv underverker ikke står er det mye annet som gjør det. Selv om turistene er mange er befolkningen vennlige. Ikke et surt ord å få, men smil og vennlighet alle steder. Som gjest kan man ikke unngå å få tanker om gjestfrihet, vennlighet, livsnytelse og inkludering. Det er noe spesielt med Rhodos. Noe jeg liker godt nok til å ha vært der elleve ganger. Jeg kjenner ei dame som har vært der femtifem. Det sier sitt, og jeg sier mitt selv om jeg vet man bare kan ta en tur av gangen.
Dagen i dag, og så videre...
Siden mine interesser omfatter både litteratur og historie tenker jeg på det når jeg er der nede. Øya har siden antikken hatt betydning for litteratur og kunst. Etter år 300 f. Kr var den sentrum for utdanning hvor ikke bare egne men også all verdens unge studerte. Berømtheter som Cicero, Lucretius, Pompeius, Julius Caesar og Cassius (for å nevne noen) fikk sin utdanning i filosofi og retorikk i Rhodos by. Dikterne Peisandros, Antagoras og Apollinos levde og hadde sitt virke på solens øy. Når en skriver reisebrev fra Rhodos by må en ikke glemme billedhuggerkunst, malerier og keramikk. Det var for eksempel Chares fra Lindos som utformet den myteomsuste kolossen.
Rhodos by har mye ved seg som trekker meg tilbake. Det er en fornøyelse å få fart i sin estetiske sans. Jeg er ingen kjenner av arkitektur, men greier se at innflytelsen i byen kommer både fra østlige og vestlige stilarter. Jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden. Selv om jeg denne gangen syntes det var noe mindre turister enn tidligere. Om det skyldes den økonomiske krisen i Europa, eller det faktum at været var noe kjøligere enn vanlig er på denne tiden skal jeg ikke ha sagt noe om. Men, færre turister var å se. Dog er jeg overbevist om at øya kommer gjennom krisen. Folket der har vært ute for det før. Pent sagt.
Rhodos by ble grunnlagt i 408 f. Kr, og er naturligvis en milepæl i øyas historie. Under den klassiske epoken var byen vekselvis under Athens og Spartas innflytelse inntil Makedonia overtok og så videre. Rhodos har lang historie, og i klassisk tid nedtegnet man også det som kalles "den rhodesiske sjøfartslov". Denne loven inneholdt internasjonale sjøfartsbestemmelse og regnes for å være et av de mest betydningsfulle juridiske dokumenter noensinne. Romas keiser Antonius skriver blant annet: "Jeg er verdens herre, men rhodesiernes lov hersker over havene". Likevel opplevde øya i romersk tid, under Cassius hevn fordi rhodesierne (etter mordet på Julius Caesar) ikke ville hjelpe ham mot fienden. I år 42. f. Kr ødela han byen og bragte over tretusen kunstverk tilbake til Roma.
I byzantisk og middelaldersk tid ble Rhodos igjen et viktig senter for handel mellom øst og vest. Aksepten for den kristne tro kom hurtig, og apostelen Paulus predikerte i år 58 e.Kr i Lindos. Mange skal ha blitt omvendt. For å gjøre en lang historie om plyndringer, erobringer og annet kort begynte Rhodos igjen sin kontakt med vesten fra det 11. århundre. I 1191 kom Richard Løvehjerte og Philip med sin flåte til øya, og vervet soldater til korstogene. Ridderne holdt til på Rhodos i 213 år. I 1522 ble den siste stormesteren tvunget til å overgi Rhodos by til den tyrkiske sultan Suleiman. Den tyrkiske regjeringstiden regnes for å være den mørkeste tid i øyas historie. Tyrkeren ble på Rhodos og i de øvrige tolvøyene fram til 1912. Italienerne erobret da øya med støtte fra den greske befolkningen. Det greske flagget skulle likevel ikke vaie over Guvernørpalasset før 7. mars 1948.
Velger å ikke skrive om ståket på Elly-stranda, for jeg flytta meg til vindsiden som er mye reinere, roligere og i det hele tatt. Der ble vi liggende på sengene til den hyggelige lokale varianten av en aldrende gresk gud med frue og følge. En fornøyelse å bli kaldt Birgitte hver eneste dag. Jeg tåler et blunk eller femten uten problemer. Det samme kan jeg si om vitser og ubetydelige morsomheter. Si hva du vil om Hellas og krisen, om ditt og datt. Endrer ikke mitt syn på at grekerne er varme, vennlige og gjestfrie mennesker. Landet kommer jeg til å besøke igjen og igjen og igjen og igjen så lenge det går blod i gjennom meg, og Rhodos blir ikke kvitt meg så lett.
Det hadde jeg aldri trodd den aller første kvelden, den aller første reisa dit.
Da var jeg skuffet over turistsjappematen, hotelljungelen og jeg tenkte:
-Ok, jeg holder ut på stranda i to uker, og så aldri mer!
Jommen sa jeg smør!
Det fantastiske med livet er at det mer enn en og annen gang viser noe helt annet enn en tenker seg...
Hadde jeg hatt kondis kunne jeg skrevet om fulle øst- og vestlendinger. Damene som på stranda fikk meg til å tenke på ola dunk-dunk på tur. Mulig jeg er blitt ei skikkelig snerpe, men jeg gir meg ikke til kjenne som norsk når ser fulle landskvinner med det greske flagget på hodet og det norske midt i fi...! Synes slett ikke om det. Nei. Flaut er det. Heldigvis har kvinn et valg og kan holde mæle og munn. Den slags minner er få, og takk for det.
Derimot kan jeg konstatere at dager under den greske sola gjør meg mykere og mye gladere til sinns. Livet blir atskillig mer levelig, og batteriene nokså fulle av ny energi. Ingen tvil om at klima gjør noe med menneskenes sinnstilstand. For meg er det milde mer tiltrekkende enn det strenge. Jeg har en tendens til å snurpe truten sammen og nesten tygge ut jekslene gjennom vintermåneden. Tildragelsene er såpass omfattende at de ikke lenger kan skjules når gapskrattet kommer over meg i takt med stigende blodsukker. Horta-salat, middelhavsbrød og fantastisk olivenolje kan gjøre hvem som helst lattermild og salig. Sjelden har jeg ledd så mye og så hjertelig. Av fjoll og ren livsglede. Åh... jo, det er et deilig liv.
Jo, jeg følger med og jeg hadde noen fornemmelser jeg ikke likte. Blant annet så jeg ingen av de grekerne jeg vet jobber i det offentlige. Mennesker jeg pleier snakke med når jeg er på Rhodos. Hvor er de? Er de sagt opp og flyttet tilbake til stedene de kom fra?
Eller har de så elendig lønn at de ikke kan være ute og ta en kaffe kveldstid?
Nå går jeg alltid på greske steder. Jeg er den typen turist som liker den gode greske maten.
Typisk turistsjappejuggel kan være for meg. Det kan man få over alt i verden, og jeg har lite sansen. Ikke har jeg sansen for all-inclusive-bølgen heller. Nei, jeg kan ikke fordra den.
Er sterkt imot hele konseptet når jeg tenker meg om. Helt vanvittig opplegg det der.
Kan ikke begripe at folk kan utsette seg for det.
Når det finnes så mye vakkert og levende setter man seg i stedet i en samlebånds feriefabrikk.
Den greia undergraver lokalsamfunnene og støtter haier. Sove, ete, drikke og drite i kø.
Jeg observerte paradoksene. Man må være blind om en ikke ser noen av det.
Flyene var fulle og flyplassen kaotisk, akkurat som det pleier på Rhodos.
Men, det var vel mange tomme bord og solsenger både i Rhodos by og på Lindos.
Det har vært vanskelig å få bord på restaurantene om man ikke hadde reservert etter klokka åtte.
Sånn var det ikke denne gangen.
Jeg fikk flere ganger følelsen av å være på Rhodos i april.
Sånn for ordens skyld minner jeg om at det var første ukene i juni.
Tilbakeblikket fyller meg mer med tanker om en esel-taxi på Lindos.
Busstur, båttur og mange turer med apostlenes hester i gamlebyen, Mandraki og andre steder.
En gudstjeneste av de lange fikk jeg med. Kirka var nydelig, og sjela fikk enda mer ro.
Jeg kjenner på stor takknemlighet over å få være meg. Så heldig jeg er, og så mye jeg blir gitt.
Hvordan nyrike russere vifter med fargekaos og hummeren er demonstrert en gang for alle.
Denne gangen uteble "hamsteren", men det gjorde ikke noe med smilebånd og latter...
Fulle finner synger karaoke på visse steder, og jeg må bare bøye meg i støvet for pågangsmotet.
Justeringer kunne sikkert vært på sin plass, men "lev og la leve", ikke sant?
Det er kvelden. Kvelden til en dag hvor jeg har jeg hatt seks krus kaffe og et eple. Vann men ikke noe brød. Jo da, et stykke stekt torsk, selvkomponert tzatziki og tomater gikk også ned på høykant. Nå når kvelden siger på drikker jeg vann og humrer over alle opplevelsene i ukene som gikk.
Jeg er så mett etter fjorten dager med fantastisk gresk mat. Deilige Rhodos, skjønne Hellas.
Så mange flotte minner jeg har fra det landet, og som jeg ser fram til neste reise den vegen (hvis Gud vil). Jeg fintenkte mens jeg satt på trammen før i dag. Tror det måtte være varmen og olivenoljen som gjorde de gamle grekerne til store tenkere. Da var det nesten tretti i skyggen her ved heimen min i Norge. Yr.no lover sommer fram til fredag. Vel, det handler om dagen i dag, og en av gangen.
Livet er ei reise i seg selv. Jeg glemmer ikke det. Vegen blir til mens jeg vandrer eller har en rast, sånn er det. Takknemligheten i fokus, og sinnsroen var plass denne formiddagen og jeg gleder meg over den i skrivende stund denne tidlige sommerkvelden. Døra er akkurat stengt for myggen, og sola forsvunnet bak åskammen. På bordet står markblomster og om et øyeblikk tenner jeg stearinlysene. Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Hele dagen har vært en av de gode i livet.
Jeg har ruget på reiseberetningen de siste to ukene. Nytt besøk på Rhodos, nærmere bestemt Rhodos by er over. Dager under gylden som ved det det blågrønne havet er kun et deilig minne her jeg sitter ved tastaturet. Nydelige spaserturer i gamlebyen er unnagjort for denne gang. Middelalderbyen som langt fra er død. Den huser mange tusen innbyggere i tillegg til alle butikker og restauranter.
Denne gangen var jeg ikke innom stormesterens palass, men jeg skal tilbake om et par måneder så da.. Det ble mer vandringer i og rundt Sokrates. Dessuten ble det mange turer i Mandraki. Også denne gangen har jeg fantasert om hvordan Kolossen må ha tatt seg ut mens den stod i havna. Vidunderet fikk bare stå i sekstiseks år. Det store jordskjelvet i 226 f. Kr veltet statuen av Helios, og ble aldri oppført igjen. Rhodesierne skal etter sigende ha vært redde for at noe slikt ville føre til forbannelse fra gudene.
Uansett: Atmosfæren på Rhodos gir tanker om stor estetisk sans og kunstneriske evner. Selv om en av antikkens syv underverker ikke står er det mye annet som gjør det. Selv om turistene er mange er befolkningen vennlige. Ikke et surt ord å få, men smil og vennlighet alle steder. Som gjest kan man ikke unngå å få tanker om gjestfrihet, vennlighet, livsnytelse og inkludering. Det er noe spesielt med Rhodos. Noe jeg liker godt nok til å ha vært der elleve ganger. Jeg kjenner ei dame som har vært der femtifem. Det sier sitt, og jeg sier mitt selv om jeg vet man bare kan ta en tur av gangen.
Dagen i dag, og så videre...
Siden mine interesser omfatter både litteratur og historie tenker jeg på det når jeg er der nede. Øya har siden antikken hatt betydning for litteratur og kunst. Etter år 300 f. Kr var den sentrum for utdanning hvor ikke bare egne men også all verdens unge studerte. Berømtheter som Cicero, Lucretius, Pompeius, Julius Caesar og Cassius (for å nevne noen) fikk sin utdanning i filosofi og retorikk i Rhodos by. Dikterne Peisandros, Antagoras og Apollinos levde og hadde sitt virke på solens øy. Når en skriver reisebrev fra Rhodos by må en ikke glemme billedhuggerkunst, malerier og keramikk. Det var for eksempel Chares fra Lindos som utformet den myteomsuste kolossen.
Evangelisimos kirke. Foto: Synnøve Sætrum
Administrasjonsbygningen. Foto: Synnøve Sætrum
Rhodos by har mye ved seg som trekker meg tilbake. Det er en fornøyelse å få fart i sin estetiske sans. Jeg er ingen kjenner av arkitektur, men greier se at innflytelsen i byen kommer både fra østlige og vestlige stilarter. Jeg ser at jeg ikke er den eneste i verden. Selv om jeg denne gangen syntes det var noe mindre turister enn tidligere. Om det skyldes den økonomiske krisen i Europa, eller det faktum at været var noe kjøligere enn vanlig er på denne tiden skal jeg ikke ha sagt noe om. Men, færre turister var å se. Dog er jeg overbevist om at øya kommer gjennom krisen. Folket der har vært ute for det før. Pent sagt.
Rhodos by ble grunnlagt i 408 f. Kr, og er naturligvis en milepæl i øyas historie. Under den klassiske epoken var byen vekselvis under Athens og Spartas innflytelse inntil Makedonia overtok og så videre. Rhodos har lang historie, og i klassisk tid nedtegnet man også det som kalles "den rhodesiske sjøfartslov". Denne loven inneholdt internasjonale sjøfartsbestemmelse og regnes for å være et av de mest betydningsfulle juridiske dokumenter noensinne. Romas keiser Antonius skriver blant annet: "Jeg er verdens herre, men rhodesiernes lov hersker over havene". Likevel opplevde øya i romersk tid, under Cassius hevn fordi rhodesierne (etter mordet på Julius Caesar) ikke ville hjelpe ham mot fienden. I år 42. f. Kr ødela han byen og bragte over tretusen kunstverk tilbake til Roma.
I byzantisk og middelaldersk tid ble Rhodos igjen et viktig senter for handel mellom øst og vest. Aksepten for den kristne tro kom hurtig, og apostelen Paulus predikerte i år 58 e.Kr i Lindos. Mange skal ha blitt omvendt. For å gjøre en lang historie om plyndringer, erobringer og annet kort begynte Rhodos igjen sin kontakt med vesten fra det 11. århundre. I 1191 kom Richard Løvehjerte og Philip med sin flåte til øya, og vervet soldater til korstogene. Ridderne holdt til på Rhodos i 213 år. I 1522 ble den siste stormesteren tvunget til å overgi Rhodos by til den tyrkiske sultan Suleiman. Den tyrkiske regjeringstiden regnes for å være den mørkeste tid i øyas historie. Tyrkeren ble på Rhodos og i de øvrige tolvøyene fram til 1912. Italienerne erobret da øya med støtte fra den greske befolkningen. Det greske flagget skulle likevel ikke vaie over Guvernørpalasset før 7. mars 1948.
Perspektiv fra guvernørpalasset.. indre gård... Foto: Synnøve Sætrum
Velger å ikke skrive om ståket på Elly-stranda, for jeg flytta meg til vindsiden som er mye reinere, roligere og i det hele tatt. Der ble vi liggende på sengene til den hyggelige lokale varianten av en aldrende gresk gud med frue og følge. En fornøyelse å bli kaldt Birgitte hver eneste dag. Jeg tåler et blunk eller femten uten problemer. Det samme kan jeg si om vitser og ubetydelige morsomheter. Si hva du vil om Hellas og krisen, om ditt og datt. Endrer ikke mitt syn på at grekerne er varme, vennlige og gjestfrie mennesker. Landet kommer jeg til å besøke igjen og igjen og igjen og igjen så lenge det går blod i gjennom meg, og Rhodos blir ikke kvitt meg så lett.
Det hadde jeg aldri trodd den aller første kvelden, den aller første reisa dit.
Da var jeg skuffet over turistsjappematen, hotelljungelen og jeg tenkte:
-Ok, jeg holder ut på stranda i to uker, og så aldri mer!
Jommen sa jeg smør!
Det fantastiske med livet er at det mer enn en og annen gang viser noe helt annet enn en tenker seg...
Hadde jeg hatt kondis kunne jeg skrevet om fulle øst- og vestlendinger. Damene som på stranda fikk meg til å tenke på ola dunk-dunk på tur. Mulig jeg er blitt ei skikkelig snerpe, men jeg gir meg ikke til kjenne som norsk når ser fulle landskvinner med det greske flagget på hodet og det norske midt i fi...! Synes slett ikke om det. Nei. Flaut er det. Heldigvis har kvinn et valg og kan holde mæle og munn. Den slags minner er få, og takk for det.
Derimot kan jeg konstatere at dager under den greske sola gjør meg mykere og mye gladere til sinns. Livet blir atskillig mer levelig, og batteriene nokså fulle av ny energi. Ingen tvil om at klima gjør noe med menneskenes sinnstilstand. For meg er det milde mer tiltrekkende enn det strenge. Jeg har en tendens til å snurpe truten sammen og nesten tygge ut jekslene gjennom vintermåneden. Tildragelsene er såpass omfattende at de ikke lenger kan skjules når gapskrattet kommer over meg i takt med stigende blodsukker. Horta-salat, middelhavsbrød og fantastisk olivenolje kan gjøre hvem som helst lattermild og salig. Sjelden har jeg ledd så mye og så hjertelig. Av fjoll og ren livsglede. Åh... jo, det er et deilig liv.
Jo, jeg følger med og jeg hadde noen fornemmelser jeg ikke likte. Blant annet så jeg ingen av de grekerne jeg vet jobber i det offentlige. Mennesker jeg pleier snakke med når jeg er på Rhodos. Hvor er de? Er de sagt opp og flyttet tilbake til stedene de kom fra?
Eller har de så elendig lønn at de ikke kan være ute og ta en kaffe kveldstid?
Nå går jeg alltid på greske steder. Jeg er den typen turist som liker den gode greske maten.
Typisk turistsjappejuggel kan være for meg. Det kan man få over alt i verden, og jeg har lite sansen. Ikke har jeg sansen for all-inclusive-bølgen heller. Nei, jeg kan ikke fordra den.
Er sterkt imot hele konseptet når jeg tenker meg om. Helt vanvittig opplegg det der.
Kan ikke begripe at folk kan utsette seg for det.
Når det finnes så mye vakkert og levende setter man seg i stedet i en samlebånds feriefabrikk.
Den greia undergraver lokalsamfunnene og støtter haier. Sove, ete, drikke og drite i kø.
Jeg observerte paradoksene. Man må være blind om en ikke ser noen av det.
Flyene var fulle og flyplassen kaotisk, akkurat som det pleier på Rhodos.
Men, det var vel mange tomme bord og solsenger både i Rhodos by og på Lindos.
Det har vært vanskelig å få bord på restaurantene om man ikke hadde reservert etter klokka åtte.
Sånn var det ikke denne gangen.
Jeg fikk flere ganger følelsen av å være på Rhodos i april.
Sånn for ordens skyld minner jeg om at det var første ukene i juni.
Tilbakeblikket fyller meg mer med tanker om en esel-taxi på Lindos.
Busstur, båttur og mange turer med apostlenes hester i gamlebyen, Mandraki og andre steder.
En gudstjeneste av de lange fikk jeg med. Kirka var nydelig, og sjela fikk enda mer ro.
Jeg kjenner på stor takknemlighet over å få være meg. Så heldig jeg er, og så mye jeg blir gitt.
Hvordan nyrike russere vifter med fargekaos og hummeren er demonstrert en gang for alle.
Denne gangen uteble "hamsteren", men det gjorde ikke noe med smilebånd og latter...
Fulle finner synger karaoke på visse steder, og jeg må bare bøye meg i støvet for pågangsmotet.
Justeringer kunne sikkert vært på sin plass, men "lev og la leve", ikke sant?
Lindos. Foto: Synnøve Sætrum
Jeg er så mett etter fjorten dager med fantastisk gresk mat. Deilige Rhodos, skjønne Hellas.
Så mange flotte minner jeg har fra det landet, og som jeg ser fram til neste reise den vegen (hvis Gud vil). Jeg fintenkte mens jeg satt på trammen før i dag. Tror det måtte være varmen og olivenoljen som gjorde de gamle grekerne til store tenkere. Da var det nesten tretti i skyggen her ved heimen min i Norge. Yr.no lover sommer fram til fredag. Vel, det handler om dagen i dag, og en av gangen.
Livet er ei reise i seg selv. Jeg glemmer ikke det. Vegen blir til mens jeg vandrer eller har en rast, sånn er det. Takknemligheten i fokus, og sinnsroen var plass denne formiddagen og jeg gleder meg over den i skrivende stund denne tidlige sommerkvelden. Døra er akkurat stengt for myggen, og sola forsvunnet bak åskammen. På bordet står markblomster og om et øyeblikk tenner jeg stearinlysene. Jo, jeg er hjemme hos meg selv igjen. Hele dagen har vært en av de gode i livet.
I går fløy jeg over flomrammede Budapest. Titusen fot opp mot verdensrommet. Det er mye det. Jeg greier aldri slutte tenke på at jeg sitter så høyt når jeg befinner meg i kroppen til et fly. Alltid er jeg litt engstelig, og mer klar over min egen forgjengelighet. Å dø har jeg ikke lyst til, noe jeg også reflekterer over både før, under og etter en flytur. I så store perspektiver synes det litt underlig at de basale behovene består. Man skulle kanskje vært mer eksentrisk og fintenkt på kjærligheten, livet og døden og kun det. Eller bare lene seg rolig tilbake, være i livet og atmosfæren helt uten frykt.
Perspektiv fra ei solseng. Foto: Synnøve Sætrum
Fra en vandretur langs havet. Foto: Synnøve Sætrum
Altså, til Rhodos drar man med fly. I alle fall som oftest. Om jeg noen gang kommer dit sjøveien vil tiden vise. En gang dro jeg derfra med ferge, men det var ikke nå. Selv om jeg synes det er noe magisk ved å være der oppe under himmelen er og blir det transport. Litt redd er jeg alltid, og mine bønner om sinnsro må til. Aldri slutter jeg undre meg over at de virker, men de gjør virkelig det. Når så skjer studerer jeg skyenes formasjoner. Over skyene er himmelen alltid klar og blå. Langt nede kan jeg noen ganger skimte byer, elver og veger. Å fly inn over Jæren og heiene der da vi skulle lande på Sola i går var fantastisk. Jeg fikk et glimt av prekestolen og mye mer. Nå sitter jeg her og tenker det var en god opplevelse. På det tidspunktet hadde all flyskrekk gått til ro, og akkurat i denne maskinen befant det seg en kabinleder som gjennomgikk alle lyder og prosedyrer ved landing. Han gjorde det til en hverdagslig sak, og det kommer jeg ikke til å glemme. Jo og ja, jeg vet det er urasjonelle greier når jeg holder på med den der frykten. For min del posttraumatisk stress også, så jeg må mange ganger ha noen runder med meg selv. Særlig på hjemturer. Det var på en sådan jeg opplevde en nødsituasjon nemlig. Så det er noe fortærende ved den første timen i maskinen. Siden blir det bedre, og jeg har jo reist lange veier siden. Men, likevel: Angst er ikke noe man alltid kan bestemme...På den andre siden gjør jeg jo mitt for å se den i kvitøye og ta itu ! Antakelig totalt unødvendig å nevne, men gjorde det likevel.
Akk og akk: under turen med Tomas Cook Airlines spiste jeg, nei nærmest "inhalerte" jeg, ei heller kjiipslig kjøttbolle, brekkbønner og potetmos i brun saus med liv og lyst.
Mat er fine greier i åttehundre og seksti kilometer i timen. Noen ganger er en slett og rett hul. Andre ganger er trøstespisning en nødvendig dyd.Så jeg er glad jeg hadde bedt om et måltid på forhånd. Glad for at jeg hadde kjøpt meg ekstra vekt også. For nå er de nøye med veiingen i Hellas.
Alt blir tatt med, også håndveska. La nå det være et tips!
Humrer for meg selv når jeg tenker på det. For er det noe jeg ikke har vært uten denne ferien (som før skrevet om enn jeg nevner det enda en gang...) er det fantastisk mat. Meze og annen snadder til den store gullmedaljen. Jeg har ledd så magen(e) rister, og bare kost meg med kosten. Livet blir en jammerdal om man alltid skal tenke på dietten og vekta. Sånn kan jeg ikke ha det. Dessuten er det litt legitimt med alderstillegg for den som har passert femti.
Observasjonene over at andre også tenker som meg satte en ekstra piff i det gode feriehumøret. Det er hyggelig å ha noen sammen med seg under gode måltider. Uforglemmelige samtaler og situasjoner er blitt med meg hjem. Godt reisefølge kan aldri bli oppskrytt.
Humrer for meg selv når jeg tenker på det. For er det noe jeg ikke har vært uten denne ferien (som før skrevet om enn jeg nevner det enda en gang...) er det fantastisk mat. Meze og annen snadder til den store gullmedaljen. Jeg har ledd så magen(e) rister, og bare kost meg med kosten. Livet blir en jammerdal om man alltid skal tenke på dietten og vekta. Sånn kan jeg ikke ha det. Dessuten er det litt legitimt med alderstillegg for den som har passert femti.
Observasjonene over at andre også tenker som meg satte en ekstra piff i det gode feriehumøret. Det er hyggelig å ha noen sammen med seg under gode måltider. Uforglemmelige samtaler og situasjoner er blitt med meg hjem. Godt reisefølge kan aldri bli oppskrytt.
Mye godt å spise i Rhodos by. Den som har lyst på de greske spesialitetene kan for eksempel ta seg en tur til Koykos eller Neohori. Førstnevnte ligger i Mandalari. Den andre i hullet i veggen. Veggene som rommer 29, I. Kazouli str. Fantastisk mat gamlemor står på kjøkkenet og produserer. Når man er så mett at man nesten sprekker kommer hovedretten. Siden er det bare å tippe til sides og finne et sted med sterk kaffe.
Rhodos by har mye for den som liker det greske. Selvsagt er det også muligheter for å "fråtse" i det heller elendige om en ikke ser ordentlig etter. Et gammelt jungelord forteller at en bør spise der de innfødte gjøre det, og da skulle det være enkelt nok. Så sant en kan se. Kan en ikke får en spørre seg fram.Ambassador har huset meg siste to ukene. Det absolutt hyggeligste stedet jeg har bodd i Rhodos by. De som jobber der er til å smøre på skiva. Ok , det er kanskje ikke verdens største rom, men man skal jo bare sove, hvile og dusje. Perfekt for den som bor aleine, men også for den som har med seg en veldig god kjærest eller venn. Skal ikke utbrodere særlig mer, men det hører med å si at bor du der føler du deg sett og spesiell. Kikker du etter ser du at alle gjester får den følelsen.
Akkurat det er unikt. Trenger jeg si mer egentlig?
Synnøve Sætrum
.JPG)
.JPG)
