29 juli 2017

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI





EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

( Stein Mehren)


NOVEMBER - MÅNE

Elskede, vi skaper sekundene om
til øyeblikk og bryter tidens segl
Lydløst brekker vi våre grenser opp
og klyver over i hverandres liv

( Stein Mehren)


Stein Mehren er død. En stor poet og kunstner har gått bort. Men for meg er tekstene her, alt det vakre han har skapt. Alt han har skrevet og sagt som jeg kjenner så inderlig igjen fra mitt eget liv, fra mine egne tanker omkring den store kjærligheten ..Takk !

Hvil i fred.



Synnøve Sætrum

28 juli 2017

Flekkerøy...


Ei lita øy utenfor Kristiansand. 
Et paradis i havgapet.
Jeg bor et sted mennesker i dette landet kaller et sommerparadis. 
 Sommersus i trærne mens en ligger sløvt i skyggen under parasollen. 
Flekkerøy.
Hvor det går an å bo uten bil, uten eget hus og uten ei eneste bekymring i verden. 
Ikke bare om sommeren.
Om vinteren også !

Synnøve Sætrum



02 juli 2017

Å reise i et liv !






Noen dager åpner det indre nye landskap, nye erkjennelser og du takker for alle gode opplevelser, alle gode følelser, alle gode stemninger, alle gode tanker. De kjennes som ei lise og du blomstrer.

Dagene av sorten "en sånn dag" av den typen som ønskes overstått og glemt fortest mulig hører reisa til de/den også. Noen ganger våkner du og vet det, at det blir sånn. Ditt indre snakker til seg selv og driver deg opp til kaffen, roen og livet om enn det ikke er noe å slå salto av. Så erfarer du det, og se; 
-Neste morgen synes det meste bra og noe ganske annet !

Uansett; reise så mye og så langt du kan.
I indre og ytre landskap.
Du er aldri fast på et sted, alt endrer seg hele tiden.

Å reise i et liv er stort og mektig, og den heldige forunt så langt og lenge som mulig.

Synnøve Sætrum

Sommer ....




Andre juli totusenogsytten konstaterer jeg at hjertet fortsatt slår, noe jeg er helt uutsigelig takknemlig for. En gave å få være i tiden, leve den og ha det godt. Privilegium ingen kan kjøpe for penger. Det meldes hele tiden om mennesker som går ut av tiden, mens jeg sitter her midt i den. I mi tid.
Det kjennes bare godt å leve, og jeg ser fuglene kose seg på brettet utenfor kjøkkenvinduet.
Min seine "middelhavsfrokost" smakte utmerket, kaffen fra Italia like så. Jeg unner meg ennå en kopp før jeg skal ut og drive med hagearbeid. Gresset trenger en klipp og bedene ei hånd eller hundre. Det ene av dem grodde fullstendig over i fjor sommer og får fortsette være kaosflekken. De andre forsøker jeg holde unna samme skjebne. Lavendel skal plantes ut. Dufter godt, er flerårige og holder sneglene vekk. Jeg er glad for å ha fått klippe livet fra mange, og etter mye lesing om dem viser det seg at de blir borte i løpet av natta. Noen spiser dem og godt er det. Øl-fellene virker også. Så sånn er det. Noe skal jeg jo dessuten ha å gjøre.

Det er sommer i Norge, og jeg tenker nyte hver eneste dag av den.
Jeg leser om hetebølge og vannmangel i Hellas og andre steder sør i Europa, og akkurat nå kjenner jeg meg takknemlig for å sitte her. En eneste gang i mitt liv har jeg vært der nede i juli.
 Hvilket var alt for varmt for meg. Slett og rett ikke til å holde ut, så jeg bestemte meg for aldri mer. 
Slik er det så langt blitt. Ny tur først i september. For en luksus det er å kunne velge.

I dag velger jeg mi lille boble på jorda. 
Det gode liv med andre ord.
Ingen trasige nyheter er lest.
Her er det bare musikk, lette tanker og mer enn nok å bare være.

Ha fortsatt god søndag !


Synnøve Sætrum



29 juni 2017

Sommer....


Fotografi av meg "frosset" mot den svenske skjærgården. Midtsommerdager i kystlandskap. Fred og atter fred. Ingen storpolitikken hendelser, terrorisme eller annen elendighet. Verdensbegivenhetene er uendelig langt borte. Jeg sitter der og "bare er", mens jeg tenker på Evert Taube og "Rosa på bal". Inspirasjonen skal ha kommet til ham akkurat i dette landskapet sies det. I mitt indre liker jeg å tro jeg kan forstå ei flik av det. Eller i det minste forstår jeg følelsene utsikten vekker.

Sommerdager med bosted Smøgen Havsbad sammen med kjæresten.
Dager der en bare er til, koser seg med timer og minutter og har mer enn nok med det.
Det er stor luksus å få være menneske i ei slik "boble" et øyeblikk i egen tid på jorda.
Stillhet. Fred. Kjærlighet.
Vind fra havet.
Frisk luft.
Skritt, mange skritt, utover i kystlandskapet.
Spa.
Bobblebad.
Varmtvannsbasseng.
Pedikyr.
Fisk.
Brygger.
Delikatesser.
Seilbåter.
Festende unge mennesker i far sin store CC....
Rusle langs bryggene..
Bare være...

Ja, og så kjærlighet!
Masse kjærlighet!

Så heldig går det an å være i en verden som ellers er broket.




Fortsatt god sommer.




Synnøve Sætrum


06 mai 2017

I vårsola...


Kloden snurrer og går, som den har gjort i uminnelige tider, og det som om ingenting hender. Hmmm... Når en tenker etter er det muligens tanker uten hold i virkeligheten. Det er jo dette med klimaendringer og oppvarming. Et vanlig lite dødelig menneske får med seg at de lærde strides om årsakene, og vitenskapen på området er for stor og omfattende til at en "menig" kan overkomme lese alle kildene og trekke sine konklusjoner. Da står det igjen å stole på ekspertene, og mene sitt ut fra det. Undertegnede heller sterkt mot at det som skjer er menneskeskapt, eller i det minste at menneskeheten med all forurensning hjelper godt til. 

I det videre tenker jeg på plast, og at flere land har innført forbud mot det.
Siden jeg har sett forferdelig forsøpling i deler av både Stillehavet og Atlanteren undrer jeg når Norge kommer etter?  Det hadde vært fint om vi i det minste fikk begrensninger på unødvendig bruk. 
Tenker på en avokado jeg kjøpte her om dagen. Først plastbeger, og så plastfilm utenpå der igjen, og hvorfor må en agurk være kledt i plast?  Mangt og mye mer kunne nevnes, men bloggen blir for lang.

Vårsola varmer og det tenkes på det franske presidentvalget. Vil det bli nok et såkalt "sjokktvalg"? Etablissementet framstår så selvsikkert at bare det er et varsko. 
Møter Europa et Frankrike med mørkeblå regjering i kommende uke? 
Og om så, hva går da verdensdelen inn i?
Det er bare å holde pusten, håpe det beste (ikke at det andre alternativet er spesielt bra heller) og ha is i magen med tanke på det verste. Jo for jeg mener det er ille om Le Pen går av med seieren.

Til dess: På med skoa og ut i vårsola !



Synnøve Sætrum

23 april 2017

Tanker om nikab og presidentvalg ei morgenstund....

" Mange undrer seg over hvorfor IRN har valgt å gjøre dette, og i hvilken grad de selv forstår eller reflekterer over hvilken effekt dette får i samfunnsdebatten " (Berit Hagen Agøy)


Undertegnede leser aviser på nett. På bordet foran meg ligger også "Klassekampen" fra de siste dagene.I torsdagens avis leser jeg at Den norske kirke, ved Berit Hagen Arøya (generalsekretær i Mellomkirkelig råd)stiller seg skeptisk,  til ansettelsen av Leyla Hasic som administrasjonskonsulent i Islamsk Råd Norrge (IRN).
Leyla Hasic bruker niqab, og det er det blitt samfunnsdebatt om. Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn som er paraplyorganisasjon for 14 ulike Tros - og livssynssamfunn har drøftet
saken, men har ingen samlet mening om ansettelsen. Kanskje ikke så underlig siden både DNK
 og IRN begge er medlem der.

Undertegnede har ikke deltatt nevneverdig i noen klesdebatt. En skal holde tunga meget rett i m
unnen for ikke å støte noen, eller at andre noen skal ta uferdig diskuterte tanker og meninger til inntekt for et politisk syn jeg ikke støtter. Jeg er fortsatt i en prosess, og har ikke noe endelig og avklart syn.

Spørsmålene er kompliserte. Om man forbyr bruk av niqab så gir man samtidig kvinner som bruker plagget yrkesforbud, noe som vanskeliggjør integrering i det norske samfunnet. Lite ønskelig akkurat det, er det ikke?

Men, jeg spør meg om jeg ville trivdes veldig godt i en åpen diskusjon med den som ikke viser ansiktet sitt ? Jeg må bare ærlig melde at svaret er nei. Det betyr likevel ikke at jeg ikke anerkjenner kvinnen som må bære niqab som suverent individ, med samme menneskerettigheter som alle andre.
Likevel har jeg vanskelig for å akseptere bruken. Jeg oppfatter den som kvinnediskriminerende. Det er utfordrende å være feminist, og antirasist og samtidig være meget meget skeptisk til det heldekkende klesplagget.


Dog:  Jeg har vanskelig for å forestille meg at en maskert mann ville fått innpass i en hvilken som helst organisasjon. Ville han blitt akseptert som en likeverdig samtalepartner?

---

Første valgomgang i presidentvalget i Frankrike i dag. NRK melder at flere titusener værpnede soldater og politifolk er utkommandert for å sørge for orden, ro og sikkerhet over hele landet.
Jean-Luc Melenchon eller LePen?Håper på det beste, og frykter det verste. Vil terror-frykten tjene Le Pen? Jeg sitter ganske stille og følger med i det som skrives, men har ikke kunnskap nok om fransk politikk til å kunne trekke noen konklusjon. Venter og ser, og det er jeg antakelig ikke alene om.

---

Sånn kan altså et vanlig lite menneske sitte i kjøkkenkroken og tenke om den store verden en søndag formiddag i april. Utenfor lar den store varmen vente på seg, men jeg skal ta en runde med spade or grafse. I vinduskarmene står ulike krukker med spirer. I år følger jeg rådet om ikke å sette sårbare vekster ut før 17 mai.

Ha en god søndag.

Synnøve Sætrum






21 april 2017

Langfredag 2017


Langfredag og tankene kretser om Jesu´lidelse og død på korset. 
Til ensomheten som ble ham til del, og ordene 
Dagen er sorgdagen i påsken.
Andre steder på jorda pisker troende seg selv, og noen henger seg sågar opp på kors for å leve med i lidelsen denne dagen. 

I vår del av verden feirer vi påske på roligere vis. 

Selv om en ikke er av de ivrigste kirkegjengere kommer en ikke utenom det.
 Påsken gir noen gode fridager for den som er i arbeid, men uansett er den stille uka akkurat det. Stille og til ettertanke.


Cimabue
...
Så drev de naglene gjennom kjøttet
som skalv og sitert, knyttet seg. Og klang
av jern mot kobber reiste seg og sang.
De slo. Men tonen sank, til den forødte

seg taust i treet. De la sten til støtte
ved foten. Og en siste moden gang
bar treet frukt - det bar! Og frukten hang
- uendelig forløst hang den og møtte

seg selv befridd og fullbrakt og velsignet
i frøet, fryktens frukt og hjerte. Se!
En meter over dem hang den og lignet

et menneske som, spikret til et tre,
har senket hodet og som oppgir ånden.
Mens naglen lyser som en sol i hånden.

(Jens Bjørneboe)






Synnøve Sætrum

11 april 2017

Hvem er det som tjener på det?


Undertegnede skummer nyhetene.
Nok til å få med meg, i det minste, overskrifter og ingress. 
Det er blitt slik at jeg ikke graver meg ned i dybden av alt som presenteres i dagsaviser på nett.
Noe som skyldes at det ofte ikke finnes noen dybde. 
Store deler av journalistikken synes overfladisk og markedsstyrt. 
For årevis siden jeg sa opp abonnementet på lokalavisa. 
Først og fremst fordi den etter hvert nesten bare inneholdt reklame.
 Hva er hensikten med å drukne i den? 
Noen av oss blir ikke fristet til å kjøpe duppeditter vi slett ikke trenger.
 Interiørblader leser jeg ikke, og jeg står godt i vissheten om at jeg ikke har et hipt, kult eller trendy hjem. Overfladiskheten får jeg likevel opplevd mer enn nok av, om jeg ikke skulle ha det mitt i snuten her jeg lever mine timer.


 Å avstå fra lesing av Dagbladet eller VG  betyr ikke at man ikke får med seg nyheter. 
Skal man lese, høre eller se dybdejournalistikk må man finne noe annet.
Radioen står på, internettet besøkes, jeg leser ukeaviser og tidsskrifter.
 Podcast i stort omfang er blitt en del av hverdagslivet, og jeg leser noen blogger. 
(En og annen sjelden gang leser jeg de økonomiske avisene.)


Denne tirsdagen har jeg tenkt noen øyeblikk på terror i Sverige og Egypt. 
Reflektert over pressedekningen  til NRK begge steder, og undret meg...
Forskjellene er åpenbare selv om det handler om samme fenomen, og jeg tenker:

Hvem er det som tjener på det? 

Synnøve Sætrum

23 mars 2017

Å reise....



I forrige uke var jeg på Teide. Ok, ikke på selveste toppen, for den må man ha spesialtillatelse for å bestige, men jeg og kjæresten fikk oppleve "base-camp" som ligger på 3555 moh. Sola var skarp, og været klart. Lufta tynn, så vi gikk ikke så hastig rundt, men nøt utsikten. Vi var langt over skyene, og fikk en formidabel opplevelse. Selvsagt var mi avdøde venninne Lisbeth med meg i tankene. Jeg har et brev fra henne hvor hun beskriver utsikten fra toppen. Ei heller glemmer jeg entusiasmen hennes når det var snakk om det høyeste fjellet i Spania. "Du må komme deg opp på Teide", sa hun alltid. "Du må se La Gomera", sa hun også. På den tiden forsøkte hun overtale meg til å tilbringe vintrene på Kanariøyene. En ting var lysten, noe helt annet var at jeg var yrkesaktiv lærer og uten tid.
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....
De siste tre årene har jeg hatt bratt læringskurve hva øyene angår. Har besøkt både Lanzarote, Graciosa, Fuerteventura, Gran Canaria, Tenerife og La Gomera. 

Tenerife håper jeg å komme tilbake til mange ganger. Lanzarote er fantastisk, og i det hele tatt trekker øyene i Atlanteren i meg. Det har dessuten gått opp for meg at jeg er europeer i blodet. 
I Europa er jeg nært meg selv, i Asia en totalt fremmed.
Er oppriktig glad i verdensdelen jeg lever i.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.

Lisbeth pleide si at man ikke hadde sett verden på ordentlig uten å ha vært i Asia. 
Jeg har vært der så mange måneder at jeg forstår hva hun mente.
Det jeg erfarte på min siste tur dit var at det er at det er langt til Asia. Både geografisk og mentalt. 
Den siste reisa hadde jeg i november/desember. Hua Hin forekom meg denne gangen som mer enn jeg kunne klare. Støyen var for intens, varmen for varm og avstanden til mitt liv for stor. I det hele tatt var det feil reisemål på dette stedet i livet mitt. Etter flyreisen ned trodde jeg jeg var på plass, at det hadde gått lett. Men, det var en illusjon. I ettertid vet jeg at det slett ikke var sånn, jeg var helt på siden av meg selv i sånn ti dagers tid. Jetlag heter det. Returen ble fjorten timer på grunn av vind, og selv om jeg fløy mot vest (noe som skal være lettere) framstår hele første uka hjemme som noe i tåka. Men pytt: -Jeg er et menneske, kun det, ergo feiler jeg.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
 Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner,  men får seg likevel en på trynet som takk for det.



Noen ganger gir livet overraskelser en kunne vært foruten, men summa sumari drar man nytte av slike i neste vegkryss. Etter en liten måned reiste jeg hjem fra Thailand. Hjem til Norge, kjæresten, venner og familien min som lever her i denne fredelige utkanten av Europa.
Det har  vist seg å være beslutningen jeg ikke har angret et sekund på.
 Vinteren hjemme har vært fredelig, reflekterende og god. 
Heldigvis ikke så kald og snøfylt som den kunne blitt, men jeg tror jeg hadde trivdes likevel.

Noen ganger er tanker i stillhet det viktigste.
Mye stillhet ispedd konstruktiv ensomhet.

Snart er våren her også !

Synnøve Sætrum










03 februar 2017

CREA DIEM- SKAP DAGEN




Crea diem- skap dagen!

Mening?
 Når du evner se det store i det lille gir det meste mening. 
Det er ingen selvfølge å kunne stå på beina, gå på beina eller velge når det passer med litt hvile.
Når det indre er lyst tenker du det er et privilegium å leve og bo i et land med vakker natur, mye kunst, litteratur, konserter, teater, mat nok, fred og i det hele tatt så mange goder som bare noen få mennesker på kloden er forunt. Når det indre er mørkt har du problemer med å oppfatte noe som helst av det, men greier for det aller meste jobbe deg inn i lyset igjen. Noen ganger får du hjelp av gode mennesker, andre ganger blir du overlatt til deg selv med strabasene. Det kan kjennes som å sitte fast i krattet og bare ha hendene til å brekke seg ut. Møysommelig og langvarig arbeid noen ganger, men det nytter alltid. Noen dager skapes meningen med tilværelsen akkurat slik. 
Bortkastet tenker du kanskje...
Kanskje kunne vi enes om at spørsmålet var betimelig om alles dager var straka vandringen inn i solskinnet?  

Derimot erfarer både du og jeg at det er meningsfylt å bruke noen dager til å komme løs. 
For det er som Leonard Cohen uttrykker det:

 "There is a crack in everything, that´s how the light gets in".

Å få inn lyset, finne igjen selvtilliten, pågangsmotet og gleden er fantastisk, og antakelig forutsetninger for å skape dagen.

(Uansett hvor man er eller ikke er i samfunnsmaskineriet så handler det meste om å skape dagen. Jeg skriver ergo er jeg... Det har kjentes godt, gøy og mye mer. Litt personlig status her og nå. Noe delt, noe gjemt og noe glemt !)




Synnøve Sætrum



Blank blogg, blank mulighet. 
Hvor begynner jeg? 
Det er jo så mange uker siden sist.

Med Trump?
Som mange andre oppfattet jeg ham som en farlig klovn mens det var valgkamp i USA. Likevel vant han, og har siden 20.januar 2017 vært landets president. Han er, og jeg får assosiasjoner til "American horror story"... Å overdrive vil nok noen straks replisere, eller vi får nå se hvordan det går og gi ham en sjanse og så videre. Og jo, ethvert fritt menneske har rett til å mene akkurat hva de vil om han eller andre politikere. Vi har noen her hjemme som ei heller fremkaller begeistring og fryd i undertegnede. Bare så det er sagt. Jeg står der jeg pleier stå, og mener det jeg mener. Uansett så oppfatter jeg han "over there" som både bombastisk og skremmende. Jeg så ikke innsettingstalen, men har fått den referert som en takketale til dem som stemte på han, og med null forsoning i forhold til dem som ikke gjorde det.... Visst har jeg fått med meg at motstanderne demonstrerer og protesterer på det han har gjort de første dagene som president, men jeg tror ikke han skifter standpunkt i noen sak. For meg ser det ut som han ser politiske motstandere som mennesker han har skjøvet fra seg for godt.
Han har, så vidt jeg med min ringe kunnskap kan forstå benyttet de første dagene i embetet til å skrive såkalte "presidentordre" og i tillegg bryte amerikanske lover med noen av dem. 
Det spiller neppe noen rolle. Han kan ikke bli sparket, og sånn er det. 
Når det er sagt følger jeg opp med å dele tanken om at det nok blir mye "rabalder" fra den kanten i årene som kommer. Jeg misliker så langt den sittende presidentens politikk vel vitende om at det ikke betyr noe som helst. Det som derimot betyr det meste er at også jeg, et lite ubetydelig menneske, har rett til å ytre det uten å bli kneblet og fengslet av den grunn.

Ellers er jeg, som før denne lange pausen, akkurat like bekymret for den politiske høyrepopulismen i frammasj. I de fleste politiske samfunnsspørsmål definerer jeg mitt ståsted på venstresida. I følge undersøkelsen "European Social Survey (2002-2012), som måler holdningsspørsmål i Europa finner man at det er kraftig økning av mennesker som mener man må føre omfordelingspolitikk. Som jeg oppfatter det blir europeere med lav utdanning stadig mer positive til velferdsstaten samtidig som de blir mer negative til innvandring. Gruppen som er skeptisk til innvandring og for omfordeling vokser i takt med med høyrepopulismens frammmasj i Europa. Høyrepopulistene er i mortsetning til andre partier på høyresida positive til velferdsstaten. Argumentasjonen om at innvandringen må ned for å beskytte velferdsgoder tillegges sterk vekt. Vi kjenner den godt fra Norge. Jeg leser i Klassekampen at professor Bernt Aardal, ved Institutt for statsvitenskap(Universitetet i Oslo) sier det er vanskelig å skille økonomiske fra ideologiske motiver for stemning. ....

Just saying !
Ha en god dag...

Synnøve Sætrum


DEN TREDJE DAGEN I FEBRUAR 2017

Juhuuuuu, den tredje dagen i februar 2017 greide jeg logge meg inn på min egen blogg igjen.
Au da, tenker du kanskje. Er det noe å være så glad for ? 
Vel, nå er det slik at jeg som har vært så knallgod på navn og koder ikke er det lenger.
Om det er gryende demens, eller bare følger alderen kan man jo lure på. Undertegnede er fylt 55, og har de siste par årene begynt å glemme det jeg husket uten problemer før.
Blant annet så forenklet jeg i den visdom passordet her på kontoen for et halvt års tid siden. Jeg gjorde det så enkelt å lurt at det skulle ta utallige forsøk, omfattende leting i hjernen pluss papirer og mye annet før jeg til slutt lykkes med å logge meg inn.
Juhuuuu!

For ei lykke !
This made my day!

Godt nyttår.


04 september 2016

Lett reisefeber...



Hva det er å være sterk i seg selv?
 Snart fyller jeg femti-fem og tenker ofte på at tiden går. 
 Det jeg tenker på i skrivende stund er at løvet rasler og sola skinner. Verandadøra står oppe, og det er sommervarme her i stua 4. september. Jeg nyter det veldig. 
Samtidig som jeg vet det går mot høst og vinter. Når andre snakker om at høstfargene er vakre og at mørketiden er koselig med alle stearinlys og peisvarmen er jeg for så vidt enig i det. Det er bare det at for meg er det alt for mange måneder til å greie glede seg over det. Jo da, jeg synes høstløv er vakkert, og jeg har stearinlys nok til skikkelig tempelstemning inne hos meg.

Men, jeg skal være helt ærlig og si at jeg er veldig veldig glad for å vite at jeg ikke skal være her store deler av høsten og vinteren som nærmer seg. Jeg kjenner jeg blir fjern i blikket og allerede er på vei bort fra disse årstidene. Kunne dratt i forrige uke...

Jo, da. Livet er ei reise i seg selv. 
Det er sant, og akkurat i disse dager handler reisen om lengsel og å glede seg usigelig til det som kommer. Har lett reisefeber, kofferten er dratt ut av boden, og strykebrettet tatt fram. 
Solkrem er innkjøpt og sandalene er i orden.
Om ikke så lenge skal jeg avsted til solens øy for n-te gang, og jeg gleder meg. 
Det skal bli utrolig deilig for kropp og sjel.

I november forstod jeg at økonomien min er blitt betydelig trangere på grunn av økt skatt.
 Så hva gjør man da?
- Selger bilen.
Bil er vanvittig dyrt, og jeg er uføretrygdet og forstod jeg måtte velge.
Jeg velger varmen og med den bedre helse.  Så da blir det reise på budsjett igjen.
Takknemligheten for å bo så nært buss at jeg kan leve uten bil siger inn et øyeblikk.
Det andre er, om jeg ser globalt på det, at jeg har minsket mine klimautslipp for klodens ve og vel.
Aldri så galt at det ikke er godt for flere noe...

Vinteren som gikk verket kroppen til tider såpass at jeg bare sov.
Mørke og smerter gir gode forhold for depresjon. 
Er det noe jeg sloss mot så er det å dukke ned i den grøfta.
Det kan sikkert høres rart ut for den som aldri har vært der.
Hele den lyse årstida greier jeg stort sett komme meg ut, holde meg i aktivitet og kroppen føles relativt i orden. Såpass ok at jeg glemmer hvordan vinteren er. 
Men, i oktober "går lyset" og kulda kryper inn.

Så skjer det samme om igjen.
Jeg sover og sover og sover.
Inaktivitet fører til vektøkning som fører til høyere blodtrykk som fører til økt blodsukker som fører til økt kolesterol . Det er nå det. Videre forsterker det smertene i muskler og ledd. Så tar angsten seg opp, og så kryper depresjonen inn under huden.

Så innvender noen straks at det der er likt for alle.
Jo da rammene rundt å være norsk og leve i Norge er stort sett det.
Men, det er ikke sant at alle påvirkes på samme vis.
Noen snakker med tårer i øynene om hvor vakkert det er når de snører sin sekk og spenner sine ski. Hvor deilig lyset blir når all snøen kommer.  
Jeg synes det høres ut som ekte glede og flott for dem. 
Kose seg skikkelig i det iskalde stoffet som jeg også kunne før i tiden.
Men, ikke nå. Er det opp til meg skal jeg aldri gå på ski mer. 
I det finnes bare smerte og følelse av utilstrekkelighet for meg.

Det jeg derimot drømmer om å få oppleve mer av er  sammenhengende varme over så lang tid at kroppen blir mykere, smidigere og tynnere. Jevnlig massasje og mosjon. Grønt kosthold. Krydder som varmer leppe og gane. Smilende fjes. Varmt regn. Det gode livet i skyggen. Statuer. Buddha.
Elefanter og apekatter. Palmer, kokosnøtter og føttene i melis-sand. For å nevne noe. 

Hver eneste dag i livet betyr at jeg nærmer meg evigheten. Sånn er livsbetingelsene.
 Alltid har jeg med meg noen tanker om forgjengeligheten, min egen dødelighet.

Hva jeg kan gjøre med den? Ikke noe annet enn å leve, og gjøre det der det er best for meg.
Om det blir som jeg planlegger så kan jeg faktisk glede meg til månedene som kommer.

Jo, jeg har lett reisefeber her jeg sitter og føler meg sterk i meg selv.
Anbefaler varmen jeg !

Synnøve Sætrum

DEN INDRE STEMMEN...


"Finn den indre stemmen, og lytt til den" var et råd jeg en gang fikk med tanke på skriveprosesser. Siste tiden har stemmen vært omgitt av distraherende støy. Stikkende tanker. 
Det kjennes som å sitte mitt i et tornekratt kun ikledd bar hud til å løse opp og finne inn. 
Omgitt av alt som river, alt som spriker. 

Som tanken om den kjipe blå-brune regjeringen vi har i Norge.
Inhuman politikk for alle pengene.
Jeg ønsker virkelig at velgerne vet å vende dette systemet ryggen ved neste valg.
Tanker om terror og ekstremisme i kø. Samme hvem som utfører det og i hvilket navn.
Det er feigt, forferdelig og jeg trenger ikke ramse opp alle ord.
Ja, og så er det alle disse fæle sykdommene.
Alle disse som lett kunne vært lindret eller kurert om det ikke var pengene som bestemte alt også i denne sammenhengen.
Ja, og så all den maten som blir kastet i verden der millionene sulter. Hoff.
Jeg tenker akkurat på agurker som må være rette og måle eksakt antall cm, ellers går de på dynga.
Genmanipulerte dyr serveres som søndagsmiddag.
Genmanipulert korn.
Genmanipulering i profittens navn. Sukk !
Alt det tenker jeg på og kommer ikke unna. Synker litt inn i alt sammen ei stund.

Undertegnede er stressa for tiden.
Sånn er det.
Kunne skrevet om alt i mikroperspektivet også.
Jeg står over.
Det får bli en annen gang.

Nå ut i sola. Høre suset fra bladene som fortsatt henger på trærne.
Jeg aner et visst gult skjær i noen av dem.

 Her er det bare å ta et krafttak å dra seg selv over dørstokken.
"Ut og nyt været og livet ", sier den indre stemmen klart og urokkelig.


Synnøve Sætrum

13 august 2016

Enslige under stjernene...




Jeg ligger alene under stjernene. Himmelblå evighet med blinkende lys. 
Deilig å hvile blikket i. Godt å kjenne fred der jeg ligger på rygg og samler tankene. 
Livet slår meg ut og ned noen ganger, og så må jeg bare ligge der til jeg finner det for godt å reise meg igjen. Samle styrke og mot til å gå videre. 
Når alt kommer til alt er det jeg sjøl som må justere blikket mot himmelen. 
Kreftene blir ikke gitt ved dørene.
Enslige under stjernene opplever sjeldent slikt.

Det hender jeg undrer meg på om livet ville vært annerledes dersom det hele vegen hadde vært en del av ei tosomhet.  Hatt den riktige fasaden. Har for lengst forstått at jeg ikke har fasaden i orden. Jeg mener, jeg ser jo at bekjente ( de er jo bare det de som aldri inviterer enslige med i laget) som er to har riktig så sosiale liv. I alle fall om en skal tro fjesboka eller andre redigerte medier. Frekvensen av sommerfester har vært sterk, masse nedbør til tross.
Her i huset har frekvensen av tidlige kvelder florert denne sommeren. 
Sånn er det bare når en får seg en trøkk seksten. 
Kjedelige greier men nødvendig...

Heldigvis for stjernehimmelen. 
Den krever ingen tosomhet for å gi meg all rekreasjonen den har.
Hva skulle vi enslige gjort uten lyset over oss? 
Jeg bare spør !


Synnøve Sætrum

06 august 2016

LENGSEL ETTER FRED


Jo jeg er av dem som lengter etter og drømmer om fred på jorda.
For alle menneskene fra alle steder.

Denne sommeren har vært regntung og vindfull.
Speilet mot verdens elendighet forsvinner følelsen av problem.
Her jeg sitter har jeg ikke et eneste ett.
Det er fred.
De bygger ei lekestue naboene.
Bak trærne hører jeg:
"Du kan ikkje lege her, da kan du få ein hammer i haue"...

Min stille fredelige boble mot den store verden som går av hengslene i ett kjør.
Terror. Krig. Sult. Fattigdom. Fobier. Undertrykking.
Rasismen kryper innover Norge lik brunsneglene.
Egoismen vokser og vokser.
Fobiene står i kø...
Sådan er det når turbokapitalismen kvesser klørne på menneskenes frykt.
Jeg håper vanlige folk husker alt det fæle og stemmer dette blå uvesenet ut ved neste veiskille.

Midt oppi alt takker jeg for at jeg ikke sitter i en båt, eller får ei bombe i hodet.
Verdens "beste land" produserer bomber som slippes over menneskene.


Åhhh... som menneskene på jorda kunne trenge fredelige timer på ei strand...


Synnøve Sætrum


03 august 2016

LYS OG MØRKE ... GLEDE OG SORG... TRO OG TVIL...



Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden. 
Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer . 
Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.

Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.
Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.
Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.
Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...
Det er jo ikke det. 
Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt  for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .

Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil. 
Takk for det !

Sorgen og gleden

Synnøve Sætrum

TANKER OM MENNESKERETTIGHETER


Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.
Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.
Tanker om demokrati og diktatur.
Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.
Tanker om krig og fred.
Tanker om liv og død,
Tanker om det nære og kjære.
Tanker om fattig og rik.
Tanker om syke og friske.
Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.
Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.
Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.
 Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.

Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye. 
 I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.

I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store  verden i all sin gru.
Jeg registrerer at ekstreme  terrorister av ulike slag er i farta.
 Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.

 Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter. 
Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet. 
Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor? 
Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov? 

Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?
 Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...
 Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner? 
Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.
 For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.
Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.

En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.
Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.
Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".
Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.
Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere. 
Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.
Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.
Dette skjer i demokratiet vårt. 
Jeg finner det pent sagt skremmende.


Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten. 
Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.
Vi må ikke komme dit. 
Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!
Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!

Synnøve Sætrum



13 juli 2016

TILGIVELSE




Tilgivelse ...
Stor og vanskelig, nødvendig og lett.
Du bestemmer deg for å tilgi den som gjorde deg urett.
Ikke edelmodig eller storsinnet.

Krenkelse og urett sitter klistret til tanke og følelse i mange og lange tider.
Til en skjønner det da, sånn plutselig og liksom ut av intet, uten tilnærmelser eller beklagelser, fatter du poenget med å slippe taket. Smerten har vært der lenge, sjelen er forpint. 
Du kan ikke slappe av, ei heller kjenner du til noen ro.


Bønnen hadde du helt glemt, men så:
Du må slippe taket forstår du, og ber høyere makter om bistand.

SYNNØVE SÆTRUM