Egypt....Om ei reise og om opprør!

I Karnak-tempelet Luxor. Foto: Berit Hortman

Utenfor det egyptiske museet i Kairo. Foto: Synnøve Sætrum

Vandring i den muslimske delen av Hurghada. Foto:Synnøve Sætrum

Turiststrømmen til Karnaktempelet Luxor. Foto: Synnøve Sætrum

Ved pyrmiden. Foto: Synnøve Sætrum

"Vi lander snart i Egypt, faraoenes land, Afrika", tenkte jeg og nesten sitret da vi var på veg inn mot landingsstedet utenfor Hurghada. Jeg kunne se Rødehavet mot landet gjennom vinduet. Herlig herlig.
En gammel drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.
 Endelig komme dit og se alt sammen på ordentlig!
For en lykke!

Panorama i Giza. Foto: Synnøve Sætrum

Marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Pyramidene og alt det  andre, fra alle vinkler og i alle slags sammenhenger har jeg sett bilder og film av så lenge jeg kan huske. Historiene om verdens syv underverk hørte jeg fra før jeg begynte på skolen, og på barneskolen drømte jeg meg helt vekk. Jeg husker godt de første tegningene og fotoene jeg så i historieboka. Mumier eller dvs. dødsriter og merkelige balsameringsritualer, gravkamre med ufattelige rikdommer. Templene i og rundt Luxor, Kongenes dal og dronningenes dal, Kairo (Afrikas største by) og så videre. Egyptiske hieroglyfer, og for ikke å glemme Nilen, den fantastiske elva. Tut-Ank-Amon, farao fra ca 1334 til 1325 f.Kr er for meg blitt den som har virket mest imponerende, selv om jeg vet han trolig bare var en av de mindre viktige av landets konger i oldtidens Egypt. Men, faraoene i det fjerde dynastiet har plantet sine vitnesbyrd for ettertiden. Pyramidene og sfninksen ved Giza er det umulig å neglisjere.

Jeg var i Egypt på ferie sånn for tre år siden omtrent på denne tida, og var der ved pyramidene. Det var overveldende. Jeg har drømt om å klatre til tops, men selvsagt er det strengt forbudt, og det holdes vakt. Vi klarte komme oss et par trinn (les: enorme steinblokker) opp og fikk foreviget oss før vaktene kom. Jeg tenkte at jeg ikke kunne ha reist den lange vegen uten å ha tatt på steinblokkene. Det jeg ikke hadde tenkt på før jeg var der, var gigantbyen som omkranser Giza. Kairo(Al-Qahira), Triumfens by. Vi reiste i 6 timer med buss for å komme inn mot byen i gigantens morgenrush. Det var en, for meg, så unik opplevelse at jeg hadde gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde fått den. Trafikken er ubegripelig og støyen like stå. Syv åtte bredder med biler i samme retning. Ingen merker i vegbanen. Egyptere krysser disse ferdselsårene uten noen form for fotgjengerovergang. At de tør, tenkte jeg, ordenseuropeeren. Kakafonien av bilhorn og annen støy. Jeg sier det bare: Reis og opplev! Lydbildet er verd reisa i seg selv. Millioner av mennesker kommer inn til Kairo hver eneste morgen. Innbyggertallet er ca. 20 millioner. Vi trengte hjelp, og fikk det både av guide og  ikke minst mitt reisefølges søte, flinke og hjelpsomme egyptiske venninne. Opplevelsen hadde ikke blitt den samme uten. Det sitter i meg alt sammen. Det historiske museet, den koptiske kirken, bazaren osv.Vi spiste i båt på Nilen. Overnattet i flotte stille omgivelser gjorde vi også. Oasis Hotel kan anbefales.

På marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Marked i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Utgangspunktet for "ekspedisjonene" var Hurghada. På noen nettsteder utropt til verdens styggeste turistmål. Vel, jeg har vært alt for få steder i verden til å kunne hekte meg på den "bølgen". Kan bare si det for meg var annerledes enn for eksempel Hellas som jeg etter hvert kjenner ganske godt.  I ettertidens lys tenker jeg på Hurghada som ei blanding av gammelt og nytt, eller islamsk med typiske deler turistmaskinaktige områder. Den gamle delen av byen er etter hva jeg er blitt fortalt en fiskelandsby ved Rødehavet. I dag er den et populært turistmål både for egyptiske og vestlige turister. Turisme er pr. i dag hovednæringsveien. Og, den betegnes som et eldorado for dykkere. Siden jeg er diabetiker kan jeg ikke dykke, men jeg fikk da snorkla litt ved stranda, og så fisk jeg ikke har sett noe annet sted, og sikkert ikke kommer til å se igjen om jeg ikke tar turen tilbake. En gang sa jeg at jeg aldri skulle til Egypt mer, noe som ikke har noe med landet å gjøre men en skummel flytur hjem. I dag må jeg bare trekke ordene tilbake.

Vakker moske i Hurghada. Foto: Synnøve Sætrum

Alabastermoskeen i Kairo. Foto: Nermein Abdalla

Foto: Nermein Abdalla

Ved Nilen. Foto: Synnøve Sætrum

Hotellet vi bodde på var omkranset av ulike moskeer, fem tror jeg det var. Fantastisk fremmedartet musikk fra minareteene  under alle bønnetidene. Særlig under kveldsbønnen var musikken spesiell der den nærmest "kolliderte" i lufta over oss på verandaen. Vi vandret mye gatelangs, både dagtid og kveldstid. Vi oppdaget vi kunne ta taxi eller buss til den muslimske delen av byen og vandre derfra og inn i turistmaskinen, så fikk vi med oss begge deler. Noen dager lå vi ved havet bare og slikket sol. De dagene var like, og er forsvunnet fra hukommelsen på et vis. Det som ikke er borte er bussturen gjennom ørken og nildeltaet til Luxor.

Besøket i Karnak-tempelet.

Kongenes dal. Dronningenes dal. Luxor i seg selv de gatene vi dro gjennom. Vi krysset Nilen i båt.

Mylder av fattige og skitne barbeinte skjønne unger møtte oss da vi gikk i land.

De rakte oss hånda til støtte over ripa i håp om å tjene en slant.

 Vi ga fra oss lunsj-pakkene. Jeg har egentlig ikke sett så mye slik fattigdom før. Det gjorde noe med meg. Jeg hadde lyst til å gi fra meg alt jeg hadde. Egentlig. Men, man gjør det jo ikke.

Bare skjønner der og da at det er all grunn til å være takknemlig for å være født i denne delen av verden.

Tilbakeblikket denne lørdags morgenen gir meg lyst til å dra dit igjen. Kanskje ikke akkurat  til Hurghada, men til landet. Det har mye mye historie å vise fram som jeg ikke rakk få med meg. Det er grenser for hva som går på 14 dager. Man kan jo drømme om en båttur på Nilen en gang. En lang en. Få se den grønne delen av landet. På siste turen så jeg mest ørken. For den dominerer landskapet.

Det er langt fra ørken som preger menneskene i dagens Egypt disse januardagene.

Det er opprør, ungdomsopprør i den semipresidentielle republikken Egypt, hvor det har vært unntakstilstand siden 1967. Dvs. politifullmaktene er utvidet, grunnlovsfestede rettigheter suspenderte og sensur er tillatt. Loven har kraftig innskrenket politisk aktivitet for andre enn regjeringen. Rundt 17 000 mennesker holdes fengslet under denne unntaksloven, og demonstrasjoner og ikke godkjente politiske organisasjoner forbudt.

President Hosni Mubarak har regjert Egypt siden 1981. 

Korrupsjonen sies å være stadig mer omfattende for å holde på makta. Ellers har regjeringen hans, som har blitt kritisert i media og blant ikke-statlige organisasjoner, blitt støttet militært av USA på grunn av hans reaksjoner overfor islamister og en støttespiller i deres politikk overfor Israel .

(Dokumenter fra Wikileaks viser at USA har støttet demokratibevegelsen i Egypt med flere hundre millioner kroner i året for å fremme demokratiet i landet.)

Politiets brutalitet sies å være en annen av årsakene til opprøret som nå pågår. .Khaled Mohamed Saeed døde under omstridte omstendigheter i Sidi Gaber-området i Alexandria den 6. juni 2010.Han skal i følge vitner blitt slått ihjel av politiet. Protester av begrensert art har vært vanlig tidligere. Men, det som hender nå er annerledes. Fra 25.januar har det vært store protester og opprør over hele landet. Som det største uttrykket for folks utilfredshet i nyere tid. Massemediene beskriver Kairo som "en krigssone".

Det rapporteres også at for første gang har egyptere fra alle samfunnslag og ulik sosial bakgrunn deltatt i protestene. De som demonstrerer er en blanding av fattige og unge fra landet, middelklassen og unge sønner og døtre av eliten.

Det er i dagene som har gått blitt meldt om døde, skadede og hundrevis av arrestasjoner. Før varslede demonstrasjoner i går ble teletjenester og internett-tjenester brutt.

Antiterrorstyrker sies å være utplassert i Kairo. Disse har brukt vannkanoner og tåregass mot demonstranter som har kastet stein og ropt slagord mot presidenten og sønnen (han er blitt foreslått som arvtaker). Portforbud er innført i alle byer. Demonstranter beleirer utenriksministeriet, den statlige kringkasting og det nasjonaldemokratiske partiets hovedkvarter ble i går satt i brann.

Karikatur av K.M Saeed som holder Mubarak.

 Hosni Mubarak sa etter midnatt at han ville be regjeringen gå av og erstattes i dag. Han vil selv lede den sa han, og demonstrasjonene fortsetter også i dag.
Kravet er at han skal gå!
En vanlig dødelig som meg ytrer med dette at jeg håper han snart erkjenner sin besøkelsestid for over og tar sin hatt og går. Nok er nok!

Som et menneske for demokrati og ytringsfrihet forsøker følge med så godt jeg kan i alle meldingene som kommer fra landet. Det virker kaotisk, men jeg håper moderne egyptiske medmennesker går mer demokratiske og sosialt bedre tider i møte.

 Måtte de gode demokratiske kreftene seire...

Synnøve Sætrum